Den uventede reisen av Simon Åadahl
Drømmen om å spille kristen pop- og rockemusikk, ble virkelighet for Simon. «Edin-Ådahl» så dagens lys, et moderne band med kristne tekster, som i mange år var Sveriges mest populære. Fortellingen om Simon Ådahls liv er svært innholdsrik. I 1990 skrev Edin-Ådahl historie da de som første og hittil eneste kristne rocke-band vant Melodifestivalen med låten «Som en vind». Dermed fikk de representere Sverige i den store finalen av Eurovision Song Contest i Zagreb i Jugoslavia. Kjøpes her: https://venturaforlag.no/boktema/boktema/boktema/nåde/den-uventede-reisen-simon-ådahl.html
Drømmen om å spille kristen pop- og rockemusikk, ble virkelighet for Simon. «Edin-Ådahl» så dagens lys, et moderne band med kristne tekster, som i mange år var Sveriges mest populære.
Fortellingen om Simon Ådahls liv er svært innholdsrik. I 1990 skrev Edin-Ådahl historie da de som første og hittil eneste kristne rocke-band vant Melodifestivalen med låten «Som en vind». Dermed fikk de representere Sverige i den store finalen av Eurovision Song Contest i Zagreb i Jugoslavia.
Kjøpes her: https://venturaforlag.no/boktema/boktema/boktema/nåde/den-uventede-reisen-simon-ådahl.html
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
2
SIMON ÅDAHL<br />
MED GÖRAN JACOBSON<br />
DEN<br />
UVENTEDE<br />
REISEN<br />
3
«Elsk deres fiender og be for de som forfølger dere.»<br />
– Jesus<br />
<strong>Den</strong> <strong>uventede</strong> <strong>reisen</strong><br />
Originalens tittel: <strong>Den</strong> oväntade resan<br />
Originalen utgitt <strong>av</strong>: © Sjöbergs Förlag 2016<br />
Copyright © Ventura forlag AS 2024<br />
Oversettelse: D<strong>av</strong>id Åleskjær<br />
Forsidefoto: Linda Ådahl Stefansson<br />
Sats: Kristian Kapelrud<br />
Skrift: Adobe Garamond Pro 11,5/14,2 pt.<br />
Trykk og innbinding: InDevelop, Latvia<br />
1. opplag februar 2024<br />
ISBN 978-82-8365-175-1<br />
Ventura forlag AS<br />
2312 Ottestad<br />
post@venturaforlag.no<br />
www.venturaforlag.no<br />
4
Innhold<br />
Forfatterens forord ......................................................................... 7<br />
Mitt forord ........................................................................................ 9<br />
1 Apostelen Matteus kommer på besøk ............................. 12<br />
2 Røtter .................................................................................................. 21<br />
3 Vi flytter til Sverige .................................................................... 30<br />
4 Å bli svensk ..................................................................................... 33<br />
5 Møtet med musikken ................................................................ 36<br />
6 Dan, Frank & <strong>Simon</strong> ................................................................ 42<br />
7 Åndelige spor i Romania ......................................................... 45<br />
8 Jesusvekkelsen i Surahammar .............................................. 50<br />
9 Alea iacta est ................................................................................... 58<br />
10 Brødrene Edin med komp ...................................................... 61<br />
11 Edin-Ådahl ...................................................................................... 67<br />
12 Ledtrådar .......................................................................................... 83<br />
13 Rockestjerneliv i London ........................................................ 87<br />
14 Som en vind .................................................................................... 94<br />
15 Brødrene Ådahls hektiske turnéliv .................................. 100<br />
16 Vi reser til kärlek og mot slutet ......................................... 103<br />
17 På flukt fra Gud ......................................................................... 106<br />
18 På andra sidan drömmarna ................................................. 113<br />
19 Maria ................................................................................................ 116<br />
20 Arne, Herrens profet ................................................................ 119<br />
21 <strong>Den</strong> som går med Gud .......................................................... 126<br />
22 Det finnes en pris å betale .................................................... 133<br />
5
23 En kald vinterkveld i Växjö ................................................. 136<br />
24 Be för Sverige ble I’m gonna pray for Korea ................ 144<br />
25 Verdenshistoriens største bønnemøte ............................. 153<br />
26 Kling og Klang drar til California .................................. 164<br />
27 «Jeg reiser deg opp fra skraphaugen» .............................. 176<br />
28 Larm ................................................................................................. 183<br />
29 Elisabeth fikk livet tilbake ................................................... 189<br />
30 Møtet med forretningsmennene i Luleå ...................... 194<br />
31 Mirakelet i maskinhallen i Norra Fågelås .................. 199<br />
32 «Kona di bærer på Esters kall» ........................................... 203<br />
33 Dette kan ingen ateist bortforklare ............................... 206<br />
34 Big Bang ........................................................................................ 209<br />
35 I profetisk tjeneste på Rhodos ............................................ 212<br />
36 Profetisk g<strong>av</strong>e ............................................................................... 217<br />
37 Dette kan alle troende oppleve ......................................... 226<br />
Sluttord ............................................................................................ 254<br />
Spesielt takk til .......................................................................... 255<br />
6
Forfatterens forord<br />
F<br />
ørste gang jeg traff <strong>Simon</strong> Ådahl var i løpet <strong>av</strong> høsten 1981. Da var jeg<br />
elev ved den ettårige bibelskolen som Pingstkyrkan i Gävle arrangerte.<br />
<strong>Simon</strong> hadde da i noen år vært bassist og sanger i det kristne rockebandet<br />
Edin-Ådahl, som på den tiden pleide å øve i menighetens møtelokale. Ved<br />
et uforglemmelig tilfelle tok jeg og Rune, som var en <strong>av</strong> mine bibelskolekamerater,<br />
mot til oss og spurte guttene i bandet om vi kunne invitere<br />
dem på mat når øvelsen var ferdig. Gjett om vi holdt på å ramle baklengs<br />
<strong>av</strong> ren forventning da de tøffe rockemusikerne blide og fornøyde takket ja<br />
til tilbudet. Rune løp til en butikk i nærheten for å kjøpe inn brød, mens<br />
undertegnede fikk i oppdrag å trakte kaffe. En stund senere satt vi og spiste<br />
sammen med <strong>Simon</strong> Ådahl, hans yngre bror Frank, samt Lasse og Bertil<br />
Edin, som utgjorde det andre brødreparet i bandet. Jeg kan huske to ting<br />
fra det måltidet. Det ene var at Edin-Ådahl nettopp hadde fått en konsert<br />
<strong>av</strong>lyst, og at kvartetten samtalte svært intenst om hvordan de skulle ordne<br />
en ny booking så fort som mulig. Det andre var at jeg la merke til at <strong>Simon</strong><br />
hadde en frisyre som var både lengre og mer rufsete enn de andre i bandet.<br />
Han så helt enkelt mer metal ut enn sine bandkompiser.<br />
Lite ante jeg om at våre veier skulle krysses igjen langt senere i livet. I<br />
2012 hørte jeg <strong>Simon</strong> tale i et offentlig møte i Örebro. Det han fortalte i<br />
sin snaue timelange tale, fikk journalisten i meg til å våkne til liv med et<br />
rykk og spisse ørene. Jeg forsto at dette var noe mange flere måtte få del i.<br />
Hans fortelling må utgis i bokform, tenkte jeg, og kjente med det samme<br />
at jeg <strong>av</strong> hele mitt hjerte ønsket å skrive den boka. Men siden dukket det<br />
opp hundretalls andre skriveoppdrag, og det gikk et helt år før jeg rakk å ta<br />
7
kontakt med <strong>Simon</strong> angående min ide om å skrive hans biografi, som også<br />
skulle inneholde fortellinger om de miraklene han har bevitnet mens han<br />
har reist som evangelist i Sverige i senere år.<br />
Vår samtale om dette skjedde innledningsvis via Facebook. <strong>Simon</strong> var<br />
til å begynne med svært negativ til tanken om en biografi. Han var redd<br />
for personfikseringen som kunne oppstå i forbindelse med en slik bok. Men<br />
etter noen meldinger fram og tilbake på det sosiale nettverket, hvor vi i fellesskap<br />
drøftet opplegget for boka om <strong>Simon</strong>s liv, var tvilen blåst bort og<br />
herr Ådahl ombord.<br />
Boka du nå holder i hendene er mitt livs lengste intervju. <strong>Simon</strong> har hatt<br />
motet til å åpne sitt hjerte på vidt gap for en frilansjournalist som han ikke<br />
kjente da arbeidet tok til. Drøye 18 timers samtale, innspilt på min diktafon,<br />
utgjør det dokumentariske grunnlaget for <strong>Den</strong> <strong>uventede</strong> <strong>reisen</strong>.<br />
Jeg vil rette en spesiell takk til følgende personer:<br />
Min familie, for at dere har holdt ut med meg under denne skriveperioden.<br />
Jeg har forsømt dere altfor mye. Håper jeg kan gjøre det godt igjen på<br />
et vis. Jeg elsker dere.<br />
<strong>Simon</strong> Ådahl, for tilliten og det ærefulle oppdraget med å skrive din<br />
livshistorie. Det har vært en skikkelig joyride fra begynnelse til slutt.<br />
Joel Sjöberg og dere andre på Sjöbergs forlag, for at dere trodde på ideen.<br />
Gud, for at du ga meg livet og evnen til å skrive. Deus semper major.<br />
Norrköping, en regntung natt i september 2014<br />
Göran Jacobson<br />
8
Mitt forord<br />
D<br />
enne boka handler egentlig ikke i første omgang om <strong>Simon</strong> Ådahl,<br />
selv om den inneholder fortellingen om mitt liv. I bunn og grunn er<br />
jeg faktisk veldig lei <strong>av</strong> <strong>Simon</strong> Ådahl. Jeg har til og med skrevet en låt som<br />
handler om det. Fortellingen i min bok handler like mye om Gud og den<br />
plan han hadde for mitt liv, en plan det tok mange år for meg å forstå og<br />
komme inn i. Jeg var nemlig fullstendig overbevist om at jeg skulle bli en<br />
bitter mann som med et lite flir om munnen mintes oppveksten i en frikirke<br />
og som innimellom dro en ironisk fleip om det hele. Så feil kan man ta.<br />
Det finnes bare to måter å ta imot det som står i boka mi. Enten tror<br />
man på det som skrives, eller så <strong>av</strong>feier man boka som oppdiktet smørje. Før<br />
vi fullførte boka kontaktet jeg et visst antall personer og ba dem maile meg<br />
sine fortellinger. Det er blant annet disse vitnesbyrdene du nå har i hånden.<br />
Det som finnes i boka, er altså i stor grad andre menneskers ord. Enkelte har<br />
ønsket å være anonyme, mens andre står fram med sine n<strong>av</strong>n.<br />
1. august 2014 var det sju år siden jeg begynte å reise rundt i landets<br />
menigheter som evangelist. I løpet <strong>av</strong> disse årene har jeg sett svært mye<br />
skje. Jeg har møtt så mye kjærlighet i disse sammenhengene, men jeg har<br />
også opplevd forfølgelse og baksnakkelse. Det merkelige er at disse angrepene<br />
nesten utelukkende kommer fra andre kristne. Det finnes en utbredt<br />
redsel for Åndens nådeg<strong>av</strong>er, under, tegn og det profetiske. Jeg har blitt<br />
anklaget for å drive med trolldom. Noen påstår at demoner kommer ut <strong>av</strong><br />
min munn, at jeg er hjernevasket <strong>av</strong> amerikansk teologi, og at jeg har gått<br />
på en amerikansk bibelskole. Jeg har aldri gått på bibelskole, verken i USA<br />
eller i Sverige. Min kone har blitt anklaget for å være et medium som maner<br />
9
frem døde. Dette er noen <strong>av</strong> de løgnene som religiøse mennesker sprer på<br />
ulike internettforum. Selvsagt har jeg blitt kalt en falsk profet. Men hva er<br />
da frukten <strong>av</strong> min tjeneste? At mennesker blir satanister på møtene mine?<br />
At de tilegner seg New Age? Nei, det jeg har sett er at mennesker blir frelst,<br />
opprettet, helbredet og begynner å gå med Jesus.<br />
Jeg har ikke noe nytt «evangelium». Det er Bibelens Jesus jeg snakker<br />
om, og om at alle troende har tilgang til <strong>Den</strong> hellige ånds nådeg<strong>av</strong>er. Det<br />
er åpenbart utfordrende og farlig.<br />
Mitt håp er at du, uansett hvem du er, skal få noe positivt ut <strong>av</strong> boka<br />
når du leser den.<br />
Bokas tittel er <strong>Den</strong> <strong>uventede</strong> <strong>reisen</strong>, noe som egentlig forteller det meste. I<br />
mange år trodde jeg nemlig at jeg hadde full kontroll på min reise gjennom<br />
livet. Jeg levde et liv som mange drømmer om. Til slutt sprakk den gjennomsiktige<br />
boblen jeg levde i. Mitt liv tok en helt uventet retning.<br />
Mange har gjennom årene uttrykt sin interesse for å skrive boka om meg.<br />
Men jeg har vært fast bestemt på at det aldri skulle bli noen slik bok. Mitt<br />
svar til alle ivrige skribenter har derfor blitt «Nei». Saken er at jeg har vært<br />
veldig redd for at en slik bok skulle bli altfor sentrert rundt min person.<br />
Derfor har jeg slått meg vrang hver gang det har dukket opp forespørsler<br />
om en eventuell bok.<br />
Jeg ble derfor svært forundret da jeg sommeren 2013 satt i <strong>av</strong>isen Dagens<br />
monter på Lapplandsveckan i den lille landsbyen Husbondliden, utenfor<br />
Lycksele. Under en <strong>av</strong> dagene på konferansen dukket det opp en mann som<br />
ville prate med meg. Han presenterte seg og fortalte at han kom fra Jemen.<br />
Jeg elsker å prate med folk, så det var helt OK.<br />
«Jeg ha et budskap fra Herren», sa han på gebrokkent svensk.<br />
«Jasså. Fortell,» svarte jeg nysgjerrig.<br />
«Du skrive bok.»<br />
Det føltes som om noen hadde rykket unna grunnen jeg sto på.<br />
«Nei, det har jeg ingen planer om.»<br />
«Jo, du skrive bok. Bok ikke bare handle om <strong>Simon</strong>. Bok handle om alt<br />
som de kristne fått.»<br />
Vår korte samtale ga meg en helt ny tanke rundt dette med å utgi en<br />
bok om livet mitt.<br />
Et halvt år senere begynte en sta frilansjournalist å sende meldinger til<br />
meg på Facebook om at han ønsket å skrive biografien min. Til slutt ble vi<br />
enige om at dette var noe vi skulle gjøre sammen, og at budskapet i boka<br />
skulle være at alle er elsket <strong>av</strong> Gud og er hans øyenstener.<br />
10
De som har tatt imot Jesus i sitt liv har fått alt, blant annet Åndens nådeg<strong>av</strong>er.<br />
Det finnes ingen åndelige superstjerner. Det er det min bok handler<br />
om. Men la meg nå få ta deg med på den <strong>uventede</strong> <strong>reisen</strong> som ble mitt liv.<br />
<strong>Simon</strong> Ådahl<br />
11
– 1 –<br />
Apostelen Matteus<br />
kommer på besøk<br />
M<br />
aria satte seg opp i sengen og skrek høyt. Det var et skrik som umiddelbart<br />
vekket meg. Jeg ble skikkelig redd. Hva hadde hendt?<br />
«Det står en fremmed mann i rommet», ropte hun.<br />
Jeg føk opp <strong>av</strong> sengen og stilte meg midt på gulvet i hotellrommet, klar<br />
til å slåss for mitt og min families liv. Det var helt bekmørkt i rommet. Jeg<br />
var helt overbevist om at inntrengeren, hvem det nå var, sto skjult et sted i<br />
det kompakte nattemørket. I løpet <strong>av</strong> et tiendels sekund kastet jeg meg mot<br />
veggen ved døren og slo på lyset. Hotellrommet ble opplyst i det samme, og<br />
mine øyne søkte over hele rommet. Jeg kunne ikke se andre enn min stakkars<br />
kone som satt i sengen med vidåpne øyne. Julia lå og sov uforstyrret i<br />
reisesengen. Hvilket hell at hun ikke hadde våknet da Maria skrek. Jeg hev<br />
meg ned på gulvet og kikket under sengen vår. Det var ingen der. Jeg rev<br />
opp døren til toalettet, men der var det like tomt. Garderoben inneholdt<br />
bare de klærne vi hadde hengt opp der. Jeg stormet ut på terrassen, men fant<br />
ingen der heller. Maria, Julia og jeg var de eneste i rommet.<br />
Jeg gikk tilbake til sengen og krøp inn under dyna, samtidig som jeg<br />
strakte min høyre hånd mot Maria og dro henne inntil meg. Hun skalv litt,<br />
og jeg kjente at hjertet hennes slo raskere enn det jeg trodde var mulig. Det<br />
hersket ingen tvil om at hun hadde hatt en svært ubehagelig opplevelse.<br />
«Kjære Maria. Du må ha drømt,» sa jeg trøstende. «Det finnes ingen<br />
fremmede menn i rommet vårt. Det er bare du, jeg og Julia her.»<br />
«Jo, han sto her ved sengen min,» svarte hun insisterende.<br />
12
«Du sov og hadde et mareritt.»<br />
«Nei, jeg sov ikke i det hele tatt. Jeg var våken.»<br />
«Slapp <strong>av</strong> nå, Maria. Prøv å sove igjen.»<br />
Maria nektet plent å sove videre på sin halvdel <strong>av</strong> hotellets brede dobbeltseng.<br />
Jeg måtte helt enkelt gå med på å bytte plass med henne. Hun<br />
la seg på den høyre sengehalvdelen, mens jeg fikk ta til takke med den<br />
venstre, der hun hadde ligget for noen sekunder siden. Da Maria hadde<br />
lagt seg igjen, kikket hun på meg.<br />
«Hva er en apostel for noe?»<br />
«Apostel? Det vet du vel? Alle vet vel hva en apostel er?»<br />
«Jeg vet ingenting. Jeg skjønner at det er et religiøst ord, men vet ikke<br />
hva det betyr.»<br />
Jeg følte meg tvunget til å forsøke å forklare min kone hva en apostel<br />
er. Jeg som hadde vært på flukt fra Gud i flere år, som kalte meg selv for<br />
frafallen, måtte midt på natten på et hotellrom på Tenerife holde et høyst<br />
improvisert bibelstudium rundt temaet «Hva er en apostel?».<br />
«Jo, nå skal du høre», begynte jeg litt famlende. «Jesus hadde tolv<br />
apostler som gikk sammen med ham. Paulus var en apostel, men de som<br />
kaller seg apostler i dag er falske, siden de bare gir seg selv den tittelen på<br />
grunn <strong>av</strong> egotripper.»<br />
«Finnes det en apostel som heter Matteus?»<br />
«Finnes og finnes. Det fantes en mann som het Matteus og som var en<br />
<strong>av</strong> de tolv apostlene som fulgte Jesus for to tusen år siden.»<br />
Jeg kikket utforskende på kona mi før jeg fortsatte. Spørsmålene gjorde<br />
meg forvirret. Var hun virkelig våken, eller pratet hun i søvne? Fremmede<br />
menn i rommet? Apostel? Matteus? Det lød ikke riktig klokt.<br />
«Så rare spørsmål du stiller. Du hadde et mareritt, ferdig med det. Kan<br />
vi sove videre nå?»<br />
«Han sa han het Matteus og at han var en apostel.»<br />
«Hva mener du? Hvem sa det?»<br />
«Mannen som sto ved sengen min, naturligvis. Han sa han var apostelen<br />
Matteus og at jeg skulle be deg lese boka hans. Finnes det en slik bok?»<br />
Nå ble jeg plutselig lys våken. Jeg begynte å ane hva det hele handlet<br />
om.<br />
«Ja, det finnes en slik bok», svarte jeg samtidig som jeg merket gåsehuden<br />
komme.<br />
«Hva heter den boka?»<br />
«Matteusevangeliet.»<br />
13
«Jaha, det var fint å vite», svarte Maria og snudde seg rundt i sengen.<br />
Noen sekunder senere sov hun dypt.<br />
Jeg klarte ikke sovne igjen, men lå lys våken resten <strong>av</strong> natten og tenkte<br />
over det Maria hadde sagt. Det var utvilsomt ganske stort at apostelen Matteus<br />
hadde kommet på besøk til hotellrommet vårt. Jammen ikke verst!<br />
Kanskje Gud ville kompensere for alle sine tidligere tabber i livet mitt ved å<br />
gi meg et slags kjempe-kall? Jeg begynte å fantasere om hvordan Gud, ved å<br />
sende Matteus, en <strong>av</strong> de tolv apostlene som vandret med Jesus, ga meg en helt<br />
ny og verdensvid karriere som megapredikant. Privatfly, luksushotell, fete<br />
bankkontoer og fullpakkede stadioner, hvor jeg fikk tale til hundretusenvis<br />
<strong>av</strong> tilhørere. Mitt ego vokste voldsomt ved tanken på den gylne framtiden<br />
som kanskje lå foran meg. Det føltes som om vinden plutselig hadde snudd.<br />
Gud var kanskje ikke så dum likevel.<br />
***<br />
Uvennskapet hadde begynt noen måneder før vi giftet oss midtsommeraften<br />
1998. Jeg hadde vitnet i tingretten mot en mann som hadde gjort en hel del<br />
dumheter. Mannen, som risikerte fengsel, fikk bare et år med samfunnsstraff<br />
for sine trusler. Han kunne altså fortsatt gå rundt på gatene hjemme i Gävle<br />
som et hvilket som helst annet menneske. Det faktum at jeg vågde å stå opp<br />
mot ham og vitne mot ham i rettsaken, gjorde ham hatsk mot både meg og<br />
min kone. Jeg tenkte i sannhetens n<strong>av</strong>n like ondt om ham, så følelsene var<br />
gjensidige. Deretter begynte en lang serie trakasserier fra hans side, rettet<br />
mot meg og Maria. Det var en svært krevende tid for oss, og det virket bare<br />
som om det eskalerte hele tiden. Skulle det aldri ta slutt? Jeg gikk ofte ut i<br />
skogen bak huset vårt og bare ropte på Gud.<br />
«Fjern ham, Gud! Trykk på deleteknappen! Eller send ham til Korpilombolo!<br />
Bare han forsvinner lover jeg å komme tilbake til deg!»<br />
Jeg kjente hvordan mitt rødglødende hat mot ham bare vokste seg sterkere<br />
i meg. Det var ikke noe jeg ønsket mer enn at han bare skulle opphøre<br />
å eksistere. At han skulle fjernes fra jordens overflate. Noen år i forveien<br />
hadde jeg jobbet med fanger fra fengselet i Gävle og fått ganske god kontakt<br />
med flere <strong>av</strong> de innsatte der, som jeg hadde forsøkt å hjelpe på ulike måter.<br />
Jeg tenkte jeg kanskje kunne kontakte noen <strong>av</strong> disse «vennene» og få «hjelp»<br />
med denne mannen. Mine tanker ble kølsvarte. Jeg hadde aldri opplevd<br />
ondskapen så påtakelig eller på den måten før. Det finnes en merkelig dragning<br />
i hatet. <strong>Den</strong> er en livsfarlig kraft som lett kan overta hele tilværelsen<br />
til et menneske.<br />
14
Trakasseriene fortsatte fra mannens side og ble om mulig enda verre. Jeg<br />
leverte et trusselbrev jeg hadde fått fra ham til politiet, som naturligvis la<br />
ned etterforskningen umiddelbart på grunn <strong>av</strong> «mangel på bevis». Maria<br />
var virkelig redd enkelte dager, og det førte til at en bølge <strong>av</strong> desperasjon og<br />
fortvilelse skylte over meg. Jeg var helt enkelt nødt til å gjøre noe med saken,<br />
men problemet var at jeg ikke visste hvordan eller hva jeg skulle gjøre. 11.<br />
mai 2000 ble vår datter Julia født, og jeg skjønte at vi ikke kunne ha det<br />
slik lenger. Jeg måtte få en slutt på trakasseriene. Men tiden gikk, og jeg<br />
fant ingen fornuftig løsning på problemet. Det var da jeg kom til å tenke<br />
på Tenerife.<br />
Min tanke var at vi skulle ha ferie på Tenerife til over jul. Men jeg tenkte<br />
også at jeg med min erfaring som entertainer i utelivsbransjen her i Sverige,<br />
lett kunne få jobb som en slags «Trivsel-Torsten» på et eller annet feriested<br />
der. En trivelig fyr som tok hånd om folk nede på Tenerife, passet på at de<br />
trivdes, satte i gang morsomme fritidsaktiviteter, arrangerte musikkvelder<br />
med karaoke, underholdning og annen koselig tidtrøyte. Ving, Fritidsresor<br />
eller Apollo eller et annet charterselskap ville sikkert ansette en fyr med min<br />
erfaring. Da kunne vi flytte dit og legge alle problemer bak oss. I det minste<br />
fantaserte jeg om det, men uten å si noe om det til Maria.<br />
Vi fant en billig chartertur til Tenerife julen 2001, og fløy i vei til varmen<br />
en ukes tid. Maria lengtet hjem hele tiden, mens jeg stortrivdes der nede.<br />
Julia var fortsatt en liten baby på den tiden, men selv hun nøt i fulle drag<br />
å få være med mamma og pappa på ferie i solen og varmen. Hun mer eller<br />
mindre bodde i hotellets barnebasseng, hvor hun lekte og plasket dagen lang.<br />
Vi snakket aldri om Gud i ekteskapet vårt. En gang spurte Maria om<br />
jeg var kristen, og da svarte jeg som jeg pleide, at jeg hadde vært kristen før,<br />
men at det kan sammenlignes med å være forkjøla. Det går over etter hvert.<br />
Maria var ikke troende i det hele tatt, og hadde ikke engang konfirmert<br />
seg, noe jeg syntes var kjempedeilig. Det gjorde at jeg kunne slappe <strong>av</strong> på en<br />
behagelig måte. Jeg behøvde ikke streve med å blande Gud i livet, og kunne<br />
i stedet leve som et helt vanlig menneske.<br />
De gangene Maria førte dette med kristen tro inn i samtalen, sa jeg<br />
alltid til henne at det ikke fantes noen ekte kristne i Sverige. De bare latet<br />
som, hele gjengen, og det å be til Gud hadde ingen hensikt, siden han aldri<br />
besvarte bønner.<br />
Julen på Tenerife var en skikkelig opptur, syntes jeg. Vi spiste og drakk<br />
og jeg hadde det veldig fint i solen og varmen. Det var da det hendte. Sent<br />
en natt, da vi hadde gått og lagt oss og jeg sov som et barn, våknet jeg brått<br />
15
<strong>av</strong> at Maria skrek i panikk. Hun ropte at det sto en mann i rommet, og min<br />
første tanke var at mannen som forfulgte oss hadde oppsøkt oss i ferien på<br />
Tenerife og nå sto skjult i mørket på hotellrommet.<br />
At denne merkelige og skremmende hendelsen skulle bli et vendepunkt<br />
og begynnelsen på en fullstendig uventet reise, som skulle ta meg med til<br />
land på den andre siden <strong>av</strong> jordkloden, og forvandle mitt og min families<br />
liv på radikalt vis, hadde jeg naturligvis ingen anelse om der jeg lå lys våken<br />
i sengen på hotellrommet resten <strong>av</strong> den natten.<br />
***<br />
Jeg funderte mye på hva som kunne være meningen med den nattlige opplevelsen<br />
på hotellrommet på Tenerife. Hvorfor kom apostelen Matteus på<br />
besøk på denne måten? Var ikke han død og begr<strong>av</strong>et for to tusen år siden?<br />
At han stilte seg ved sengekanten og snakket til min kone kunne jeg kanskje<br />
forstå, siden jeg ikke ville ha brydd meg om hva han hadde å si. Jeg, som<br />
hadde gått omkring og kjempet med Gud en sju års tid, hadde selvsagt<br />
vendt det døve øret til om han i det hele tatt hadde forsøkt å si noe til meg.<br />
Hva var det han hadde sagt til Maria? «Be din mann lese boka mi.» Det<br />
var det, ja. Dagene etter Matteus’ besøk på vårt hotellrom, kretset mine<br />
tanker rundt det han hadde sagt og hva det kunne bety. Det der med stjernepredikant<br />
begynte å blekne etter hvert. Ville Gud tilrettevise meg på noen<br />
måte? Jeg begynte å lure på om det fantes en kode i Matteusevangeliet, en<br />
superhemmelig kode i stil med Da Vinci-koden, som bare jeg kunne se. Min<br />
tanke var at dersom jeg kunne få tak i en bibel og begynne å lese teksten<br />
i Det nye testamentets første bok, så ville kanskje ordene jeg leste vise en<br />
helt ny sannhet som ingen andre hadde sett tidligere. Tenk om det var slik<br />
at løsningen på veldig mange problem fantes i den koden som ble åpenbart<br />
for nettopp meg?<br />
Tanken på å finne en passende jobb på Tenerife var med ett som blåst<br />
bort. Mitt eneste fokus der og da var å få tak i en bibel, slik at jeg kunne lese<br />
hva som sto i Matteusevangeliet og knekke denne koden så fort som mulig.<br />
Jeg hadde selvsagt ingen bibel med meg i bagasjen til Tenerife. Hvorfor skulle<br />
jeg ha det, forresten? For meg var Bibelen <strong>av</strong> like stor interesse som en finstudie<br />
<strong>av</strong> telefonkatalogen. Noen mulighet for å få tak i Guds ord på hotellet<br />
fantes heller ikke. Gideonittene hadde tydeligvis ikke vært på rommet vårt.<br />
Da vi kom hjem igjen til Gävle etter ferien, kastet jeg meg umiddelbart<br />
over min gamle bibel som lå i et hjørne og samlet støv der hjemme. Jeg slo<br />
opp i Matteusevangeliet og begynte å lese med en mer frenetisk og brennende<br />
16
interesse for <strong>Den</strong> hellige skrift enn noen gang tidligere. Nå skulle Sveriges<br />
egen Robert Langdon løse «Matteuskoden».<br />
Da jeg kom til det femte kapitlets førtifjerde vers, ble det bråstopp. Der<br />
står det nemlig som så: «Jeg sier dere: Elsk deres fiender og be for de som<br />
forfølger dere.» Min reaksjon var umiddelbar. Jeg ble rasende og slo igjen<br />
Bibelen med et smell.<br />
«Hva holder du på med, Gud?» freste jeg. «Fleiper du med meg? Er det<br />
meningen at jeg skal velsigne og elske idioten som har forfulgt familien<br />
min?»<br />
Jeg var nå så sint på Gud at jeg holdt på å sprekke. Bare tanken på at jeg<br />
skulle tvinges til å elske mannen som hadde forårsaket så mye lidelse i min<br />
familie gjorde meg rasende. Jeg kjente hatet koke på innsiden når jeg tenkte<br />
på min plageånd. Mitt eneste ønske var at han skulle ha et uhell og ramle<br />
ned på skinnegangen rett foran et X2000-tog i høy fart og bli overkjørt,<br />
eller at han skulle få en kreftsvulst og visne hen.<br />
«<strong>Den</strong>ne mannen har ødelagt hele min tid som nygift. Han har forfulgt<br />
og trakassert oss i tre år. Jeg har bedt deg om å ta ham bort, men du har<br />
ikke brydd deg om å svare. Nå vil du at jeg skal elske og velsigne ham. Aldri<br />
i livet, Gud! Hører du? Aldri i livet!» ropte jeg til Gud.<br />
«Send Paulus neste gang, så kanskje jeg vil lytte», la jeg til som en ironisk<br />
slengbemerkning.<br />
Noen dager gikk, men oppfordringen i Matteus 5,44 ville ikke la meg være<br />
i fred. Til slutt ga jeg opp og tenkte at jeg like gjerne kunne prøve hvordan det<br />
ville føles å velsigne noen man hater så mye som det jeg gjorde. Jeg begynte<br />
å be Gud velsigne mannen, samtidig som jeg mente «idioten». Jeg velsignet<br />
helsen hans, men håpte i mitt hjerte at han skulle dø. Jeg velsignet arbeidet<br />
hans, men mitt hjertes ønske var at han skulle bli arbeidsledig. Jeg velsignet<br />
hans økonomi samtidig som jeg håpte at Kronofogden (den svenske versjonen<br />
<strong>av</strong> Statens Innkrevingssentral, overs. anm.) skulle ta alt han eide og hadde.<br />
For meg var dette en kamp mellom ånd og kjøtt, mellom åndelig fromhet<br />
og menneskelig motvilje. Jeg holdt på sånn i ett minutt om dagen i fem<br />
måneder. Det fantes egentlig ikke noe ærlig ønske i meg om å velsigne ham,<br />
men jeg gjorde det likevel, mot min vilje, som et slags eksperiment, for å se<br />
hva Gud mente med dette. De første ukene holdt jeg på å spy når jeg gjorde<br />
det, og jeg ble forferdet over det selvpineriet jeg utsatte meg selv for. Men<br />
merkelig nok begynte jeg å mene det jeg sa når jeg ba Gud velsigne ham.<br />
Ett minutt hver dag i fem måneder velsignet jeg en mann jeg egentlig hatet<br />
mer enn noe annet menneske i verden.<br />
17
Det merkelige var at mitt hat forsvant allerede etter tre måneder med<br />
velsignelser. Alt hat var plutselig helt forsvunnet, og i stedet kunne jeg merke<br />
hvordan jeg begynte å elske ham. Jeg var helt fri, til min store forundring.<br />
Etter fem måneder med velsignelser møtte jeg ham da jeg hadde et ærend<br />
nede i byen. Han sto der og skalv, og jeg trodde først han hadde blitt rammet<br />
<strong>av</strong> Parkinsons sykdom eller noe lignende. Men da jeg kom nærmere så jeg<br />
at han skalv og gråt samtidig. «Nå smeller det», tenkte jeg.<br />
Han kom plutselig bort til meg og slo armene rundt meg, omf<strong>av</strong>net meg<br />
med en varm og kjærlighetsfull klem. Vi sto og holdt rundt hverandre i flere<br />
minutter. Midt i alt dette fikk jeg til min egen forskrekkelse høre meg selv si:<br />
«Jeg vil invitere deg hjem på middag.» Første tanke da jeg hadde sagt dette,<br />
var: «Hvordan kan du si noe sånt!» Men nå var det sagt, og det var for sent<br />
å angre. Vi ble enige om at han skulle komme hjem til oss og spise middag<br />
ved en passende anledning, og så gikk vi hver til vårt. Jeg visste at vi hadde<br />
en fin elgstek i fryseren som ville være perfekt å by ham på.<br />
Jeg hadde store kvaler for hvordan jeg skulle fortelle Maria at jeg hadde<br />
invitert vår fiende på middag. Hvordan kom hun til å reagere når hun fikk<br />
vite hvem som skulle komme og sitte ved vårt middagsbord? Det var med<br />
en viss uro jeg gikk inn døren hjemme. Jeg tenkte det var like bra å få det<br />
<strong>av</strong>klart med en gang. Hvordan skulle jeg fikse dette? Jeg kremtet før jeg<br />
begynte.<br />
«Husker du den mannen på Tenerife?» begynte jeg nølende.<br />
«Hvilken mann?» begynte Maria og <strong>av</strong>brøt potetskrellingen samtidig<br />
som hun møtte blikket mitt.<br />
«Jo, den mannen som sto ved sengen din.»<br />
«Ja, det husker jeg svært godt. Uff, så ekkelt det var. Leste du den boka<br />
han ba deg lese, forresten?»<br />
«Ja, jeg gjorde det.»<br />
«Hva sto det i den?»<br />
«En masse forskjellig.»<br />
Nå begynte det for alvor å brenne under føttene. Jeg ble nødt til å svelge<br />
før jeg fortsatte.<br />
«Det sto blant annet at vi skal elske våre fiender og be for dem som<br />
forfølger oss.»<br />
Jeg ventet på reaksjonen hennes mens jeg holdt pusten.<br />
«Hvordan skal man gjøre det?» spurte hun.<br />
«Ved å velge å gjøre det», svarte jeg og tok ny sats før jeg fortsatte. «Maria,<br />
jeg må fortelle deg noe. Jeg har invitert mannen som har forfulgt oss<br />
18
på middag en gang i nærmeste framtid. Jeg traff ham for litt siden og ba<br />
ham hit.»<br />
«Hva har du gjort? Har du møtt idioten og bedt ham på middag? Hjemme<br />
hos oss?»<br />
«Det er nettopp det jeg har gjort. Vet du hva jeg har gjort i forkant <strong>av</strong><br />
dette? Jeg har velsignet ham i ett minutt hver dag i en fem måneders tid.»<br />
Maria så på meg som om hun trodde jeg var blitt gal.<br />
«Har du velsignet idioten?» utbrøt hun. Hun var helt rød i ansiktet, og<br />
det syntes lang vei hvor sint hun var i ferd med å bli.<br />
«Nå skal du høre», svarte jeg så rolig og saklig jeg kunne. «Vi har blitt<br />
forsonet, han og jeg. Vi omf<strong>av</strong>net hverandre da vi møttes i dag, og nå har<br />
jeg bedt ham på middag. Jeg tenkte vi kunne by ham på den elgsteken vi<br />
har i fryseren.»<br />
Helt plutselig skiftet min kones sinnsstemning. Hennes sinne forsvant<br />
like fort som det kom, og i stedet fikk hun tårer i øynene. Hun satte seg på<br />
en <strong>av</strong> kjøkkenstolene og stirret rett ut i luften. Så sa hun noe helt uventet<br />
som gjorde meg skikkelig redd.<br />
«<strong>Simon</strong>, jeg vil bli frelst nå. Det her er bare Gud.»<br />
Jeg følte at situasjonen var i ferd med å utarte seg voldsomt, så jeg satte<br />
meg inntil kona mi på stolen ved siden <strong>av</strong> henne på kjøkkenet vårt, holdt<br />
rundt henne og forsøkte å snakke beroligende til henne.<br />
«Nei, elskede. Du behøver ikke bli frelst bare på grunn <strong>av</strong> det her.»<br />
En frelst kone var nok det siste jeg ønsket meg. Det holdt med alle religiøse<br />
folk jeg hadde møtt tidligere i mitt liv. Å leve sammen med noen som<br />
levde i fangenskap og religiøs prestasjon var ikke noe som tiltalte meg i det<br />
hele tatt. Her måtte jeg redde det som reddes kunne før det var for sent.<br />
«Glem det der», fortsatte jeg i et desperat forsøk på å få henne på bedre<br />
tanker. «Det er uansett ikke noe å ha.»<br />
Maria rettet ryggen og møtte blikket mitt.<br />
«Hold opp!» sa hun med urokkelig besluttsomhet i stemmen. «Jeg kommer<br />
til å bli frelst enten du vil det eller ikke.»<br />
«Men hvorfor må du bli frelst? Vi har det vel bra som vi har det? Synes du<br />
ikke? Det er vel ikke nødvendig å blande Gud inn i det her?» bønnfalt jeg.<br />
«Hva vil du vi skal gjøre? Skal vi sitte søndag etter søndag på en kirkebenk<br />
og gi tiende til en virksomhet som uansett kommer til å bli nedlagt etter<br />
hvert? Er det hva du ønsker?»<br />
«Jeg blåser i hva du sier», gjentok Maria. «Jeg har tenkt å bli frelst fordi<br />
Gud faktisk finnes.»<br />
19
«Det finnes ingen ekte kristne», forsøkte jeg. «De fleste later som om de<br />
går med Gud, og kirkene som de kaller for Guds verk blir konsertlokaler<br />
før eller senere.»<br />
«Jeg har tenkt å bli frelst uansett, for nå vet jeg at Gud virkelig eksisterer»,<br />
slo kona mi fast.<br />
Jeg håpet i det lengste at hun ikke mente alvor med det hun sa. Noen<br />
dager senere tok min kone på seg skoa, dro på seg en jakke og stakk <strong>av</strong> gårde<br />
til en <strong>av</strong> kirkene i Gävle, hvor hun møtte en pastor som hun ba sammen<br />
med. Da hun kom hjem igjen, fortalte hun meg med et triumferende blikk<br />
at hun hadde blitt frelst.<br />
«Halleluja», utbrøt jeg med en stemme full <strong>av</strong> syrlig sarkasme. Kona mi<br />
hadde blitt en <strong>av</strong> de salmesyngende, loviske menneskene, stikk i strid med<br />
min vilje. Det var ikke noe som fikk meg til å danse <strong>av</strong> glede akkurat.<br />
Men Gud var ikke ferdig med meg, det skulle jeg snart innse. <strong>Den</strong> <strong>uventede</strong><br />
<strong>reisen</strong> hadde nemlig så vidt begynt.<br />
Noen uker senere spiste vi middag med mannen som hadde forfulgt oss<br />
og som jeg nå hadde forsonet meg med. Det ble riktig så hyggelig, og vi<br />
skiltes som venner.<br />
20
– 2 –<br />
Røtter<br />
J<br />
eg ble født 17. januar 1957 i Finland, nærmere bestemt i den lille landsbyen<br />
Kronoby som ligger i Österbotten, som den nest yngste i en søskenflokk<br />
på seks. Mine fire eldre søsken heter Rodney, Rainer, Dan og<br />
Elisabeth. Lillebror Frank ble født tre år etter meg, i 1960. Rainer er ikke<br />
lenger iblant oss, da han dessverre døde <strong>av</strong> kreft i 1998. Mine foreldre het<br />
Helga og Albin. De var bønder og drev et lite jordbruk. Jeg pleier å fleipe<br />
med at det kunne merkes ganske godt at mine foreldre ikke hadde TV på<br />
den tiden, siden det ble så mange barn. Mamma og pappa var begge sterkt<br />
troende og regnet med Gud i alt som hendte i livet. Da jeg var liten, trodde<br />
jeg alle fedre lå på kne og ba hver dag. Min pappa gikk nemlig inn på et<br />
rom og lukket døren. Der lå han på kne og bad en times tid. Hver dag.<br />
Han ble ikke forstyrret i sin bønn selv om jeg kom inn innimellom. Pappa<br />
var en ekte bønnekjempe.<br />
Mine foreldres gudstro kunne ofte få svært konkrete uttrykk. Et eksempel<br />
på det er en hendelse som inntraff midt på 80-tallet. Jeg var da<br />
voksen og bodde i Gävle, når jeg ikke var ute og turnerte med Edin-Ådahl.<br />
Mamma ringte til meg en dag og fortalte at hun og pappa tenkte å dra til<br />
Gävle dagen etter.<br />
«Så gøy», svarte jeg. «Skjer det noe spesielt da?»<br />
«Jeg skal bli frisk.»<br />
Mammas svar kom svært uventet. Jeg forsto ikke hva hun mente. Vi visste<br />
alle svært godt at mammas knær i lang tid hadde vært helt utslitte, og at hun<br />
på dette tidspunktet ikke lenger klarte å gå. Vi visste også hva legene hadde<br />
sagt til mamma, at hun var altfor svak til å takle en operasjon og at det var<br />
21
krykker som gjaldt. At livet videre ville innebære rullestol for mamma hadde<br />
vi alle blitt informert om.<br />
«De har møter i pinsekirken i Gävle med Egon Sandström og Kjell Samuelsson.<br />
Pappa og jeg skal dit, og jeg skal bli frisk», fortalte mamma med full<br />
forvissning.<br />
Jeg klarte ikke la være å synes synd på mamma, som i barnslig tillit<br />
trodde at hun skulle bli frisk om hun besøkte en gudstjeneste med to helbredelsesevangelister.<br />
Å, så skuffet hun kommer til å bli, tenkte jeg oppgitt.<br />
Dagen etter hentet jeg mine foreldre da de ankom Gävle med tog. Vi<br />
måtte hjelpe mamma <strong>av</strong> toget og inn i bilen min. Deretter skysset jeg dem<br />
strake veien til møtet i pinsekirken. Jeg hjalp til med å løfte henne inn i<br />
lokalet, og kjørte så rett hjem igjen. Aldri i verden om jeg skulle bli værende<br />
og se på mammas skuffelse. Jeg hadde ikke et fnugg <strong>av</strong> tro på noen guddommelig<br />
helbredelse, og vågde ikke å bli værende. Etter noen timer kjørte jeg<br />
tilbake til kirken for å plukke opp mine foreldre. Jeg glemmer aldri det synet<br />
som møtte meg. Pappa kom brasende ut <strong>av</strong> kirken med mammas krykker i<br />
hendene. Mamma kom gående etter ham. Begge var overlykkelige.<br />
«Jesus har helbredet meg, gutt», fortalte mamma på sin stille måte. «Kjell<br />
Samuelsson ba for meg og jeg kjente styrken komme tilbake i knærne mine.»<br />
Selv hadde jeg vanskelig for å tro det som hadde skjedd. Jeg klarte<br />
helt enkelt ikke tro på at mirakelet skulle vare permanent. Mamma og<br />
pappa overnattet hjemme hos meg. Morgenen etter skysset jeg dem til toget.<br />
Mamma tok resolutt tak i de to tunge reiseveskene, en i hver hånd. Deretter<br />
steg hun raskt om bord i togvognen. Uten problem. Jeg skjønte ingenting.<br />
De følgende ukene ringte jeg mamma hver dag med samme spørsmål<br />
på hjertet.<br />
«Hvordan går det, mamma?»<br />
Svaret var det samme hver gang.<br />
«Ingen problemer», svarte hun, og fortalte om hvordan hun hadde vært<br />
ute på byen og handlet, begynt å sykle igjen eller vært ute på en lang spasertur.<br />
Ingen smerter overhodet. En gang fortalte hun at pappa hadde besøkt<br />
legemiddelsentralen for å levere tilbake krykkene hennes. Personalet hadde<br />
vært uforstående da han dukket opp og fortalte at Jesus hadde helbredet<br />
kona hans og at hun ikke trengte krykker lenger. Men til sist hadde de høyst<br />
motvillig gått med på å motta dem likevel. Miraklet holdt hele veien. I de<br />
årene hun hadde igjen, gikk mamma helt ubesværet.<br />
***<br />
22
Selv om jeg ikke forsto det mens han levde, var pappa mitt store forbilde.<br />
Han hadde en personlig standardreplikk som han serverte i tide og utide.<br />
«Hvordan har du det med Jesus?»<br />
Det var alltid like flaut og slitsomt for en ung gutt å høre faren sin stille<br />
det spørsmålet til absolutt alle han møtte i nabolaget når vi var ute og gikk.<br />
En annen standardreplikk som var typisk for pappa var hans gjentagende<br />
svar til alle som klagde på kristenheten.<br />
«Du må’kke se på mennesker, men bare på Jesus, troens opph<strong>av</strong>smann<br />
og fullender.»<br />
Jeg husker da jeg stakk innom ham helt på slutten <strong>av</strong> hans liv. Han bodde<br />
på et aldershjem i Västerås de siste årene. Pappa hadde blitt en smule uklar i<br />
hodet, slik gamle mennesker kan bli. Men da jeg begynte å snakke om Jesus,<br />
gnistret det til hos pappa. Da var både tanke og tale helt krystallklar. Så ville<br />
han prise Herren, og det skjedde alltid med høy røst. Pappa ba med en slik<br />
kraft at taket nesten løftet seg. Vi ba sammen og omf<strong>av</strong>net hverandre. Helt<br />
plutselig sto pleiersken i døren til pappas rom.<br />
«Hva holder dere på med her inne?» ropte hun med skarp og illsint<br />
stemme.<br />
«Vi priser Herren, lille pike. Kom inn, så skal jeg velsigne deg og din<br />
familie», forklarte pappa på sin milde måte. Så rakte han ut hånden og trakk<br />
den opprørte pleiersken inn i rommet, la hendene sine på henne og ropte<br />
med høy røst ut en velsignelse over henne så det gjallet mellom veggene.<br />
Pleiersken fikk tårer i øynene. Hun neiet og gikk noen skritt bakover, neiet<br />
igjen og gikk enda noen skritt, inntil hun nådde døren. Hun vendte ikke<br />
ryggen til pappa før hun var utenfor døren og forsiktig lukket den etter seg.<br />
Beskjeden kom en dag i 2006 om at pappa hadde ramlet på aldershjemmet.<br />
Maria og jeg hev oss i bilen og kjørte rett til Västerås. Da vi andpustne<br />
kom inn på rommet der han lå, møtte vi pappa som lå i sengen med et stort<br />
smil over hele ansiktet og oppstrakte armer. Han stirret i tillegg rett opp i<br />
luften.<br />
«Har du smerter, pappa?» spurte jeg da vi hadde satt oss ved sengen hans.<br />
«Smerter? Nei, gutt. Jeg ha’kke noe vondt», svarte pappa uten å flytte<br />
blikket fra det punktet i taket han stirret på. Han senket heller ikke armene<br />
sine.<br />
Han kalte meg «gutt» uansett hvor gammel jeg ble. Det spilte ingen rolle<br />
at jeg nå var blitt nesten 50 år. Jeg var fortsatt en gutt i hans øyne.<br />
«Hva holder du på med? Hvorfor stirrer du opp i luften?» undret jeg.<br />
«Jeg ser rett inn i himmelen.»<br />
23
«Oj, det var sterkt. Du mener altså at du ser inn i himmelen? Hva ser<br />
du der?»<br />
«Jeg ser <strong>Den</strong> hellige ånd! <strong>Den</strong> hellige ånd har grå farge og er oval som<br />
et egg.»<br />
For et fint bilde, tenkte jeg. Egg er symbolet på liv.<br />
«Nå kommer <strong>Den</strong> hellige ånd over meg», erklærte min gamle pappa.<br />
Vips, så begynte han å tale i tunger. Som vanlig lovpriste han med så høyt<br />
volum at trommehinnene mine vibrerte.<br />
«Det er så merkelig og underbart i himmelen», sa pappa da han var ferdig<br />
med å tale i tunger. «Jeg ser en eske som farter rundt i himmelen og sprer ut<br />
kraft. Det er SÅ underbart i himmelen», understrekte han.<br />
Nå roter pappa, tenkte jeg. Eske? Jeg hadde nok forventet at han skulle<br />
fortelle om Jesus og alle englene i himmelen, men ikke en eske.<br />
«Pappa, du er snart hjemme i himmelen. Du er allerede halvveis framme»,<br />
sa jeg.<br />
«Ja, det vet jeg», svarte pappa sikker i troen.<br />
«Vi ses der», var de siste ordene jeg sa til pappa.<br />
Jeg funderte mye på hva min gamle far kunne ha ment når han snakket<br />
om en eske oppe i himmelen. Når vi kom ut på parkeringsplassen igjen,<br />
utenfor aldershjemmet i Västerås, spurte jeg Gud hva slags eske pappa hadde<br />
snakket om.<br />
«Det er paktens ark», svarte Gud.<br />
Tre dager senere kom beskjeden om at pappa hadde dratt til sitt himmelske<br />
hjem.<br />
***<br />
Mamma gikk hjem til Gud i februar 1995. Jeg hadde like i forkant <strong>av</strong> hennes<br />
bortgang konkurrert i Melodifestivalen med låta «Følj dina drömmar»,<br />
sammen med Lasse Lindblom, Janne Bark og Michael Stolt. Det siste mamma<br />
så <strong>av</strong> meg var på TV, med svart dress, oransje bukser og T-skjorte, og<br />
med en hvit Fender Stratocaster på magen, der jeg sang det tiende og siste<br />
konkurransebidraget den kvelden. Jeg ringte henne dagen etter, og husker<br />
at jeg syntes hun hørtes så rar ut når hun snakket. Hun snøvlet nesten, men<br />
jeg tenkte ikke så mye over det. Mamma var sikkert bare trøtt, tenkte jeg.<br />
Dagen etter skulle mamma inn på Centrallasarettet i Västerås for å fikse<br />
på en tå. Hun hadde fått aldersdiabetes, noe som iblant førte til at sår hun<br />
fikk ikke grodde som de skulle. Da hun satte seg i taxien som skulle frakte<br />
henne til lasarettet og døren ble lukket, sto pappa og vinket farvel til henne.<br />
24
I det samme taxien satte seg i bevegelse, vendte pappa om på hælen og<br />
stormet inn til telefonen. Han ringte rundt til alle oss barna for å meddele<br />
samme budskap.<br />
«Dere må komme fort til Västerås. Herren sier at Helgas dager er talte.<br />
Hun kommer til å dra til himmelen, til evigheten. Herren sier at hennes<br />
dager er talte.»<br />
Selv tvilte jeg meget sterkt på det pappa hevdet å ha fått fra Gud. Mamma<br />
skulle bare fikse på en tå. Hvorfor skulle pappa absolutt sette himmel og jord<br />
i bevegelse og skremme folk med at hun skulle dø på grunn <strong>av</strong> et lite sår på<br />
den ene tåen? Jeg <strong>av</strong>feide hans ulykkesprofetier. Men pappa var bestemt på<br />
at det var viktig at vi alle kom og tok farvel med mamma og at Gud faktisk<br />
hadde talt hennes dager.<br />
Det skulle vise seg at pappa, eller Gud, alt ettersom hvordan man vil tolke<br />
det, hadde rett, tross alt. Taxien kjørte fram til hovedinngangen til lasarettet<br />
i Västerås, mamma steg ut og hadde knapt rukket innenfor dørene til<br />
entréhallen før hun ble rammet <strong>av</strong> et massivt slag og falt om på gulvet. Da<br />
jeg fikk vite hva som hadde hendt, slapp jeg alt og hev meg i bilen. Snaue to<br />
timer senere tråkket jeg inn bremsen utenfor Centrallasarettet, der mamma<br />
ble tatt hånd om på en <strong>av</strong>deling. Hele familien Ådahl var samlet rundt<br />
mammas sykeseng da jeg ankom i hui og hast etter å ha satt fartsrekord fra<br />
Gävle. Det så ut som hun sov. Hennes pust lød som små, lette snorkinger.<br />
Jeg var overbevist om at hun snart ville våkne og le mot meg på den måten<br />
som var så typisk for mamma. Legene påsto dog noe annet. Om mamma<br />
mot all formodning skulle våkne fra koma, ville hun være lam på den ene<br />
siden på grunn <strong>av</strong> slaget som slo henne i gulvet da hun ankom sykehuset.<br />
Pappa sto midt på gulvet med løftede hender og takket Gud med høy<br />
røst for at mamma snart var hjemme i himmelen. I min opprørte tilstand<br />
kunne jeg ikke annet enn å tenke at det var merkelig at han ikke uroet seg,<br />
slik vi barna gjorde. Han virket nærmest glad for at mamma, ifølge ham,<br />
skulle «dra hjem til himmelen».<br />
Etter en stund foreslo noen at vi skulle dra og spise pizza. Men jeg var<br />
ikke det grann sulten, og ble værende hos mamma. Det var bare mamma<br />
og jeg igjen når alle andre dro <strong>av</strong> sted til nærmeste pizzeria. Stillheten la<br />
seg over rommet. Det var bare mammas små snorkinger og min egen pust<br />
som hørtes. Kontrasten mellom bare noen dager i forveien å ha stått i TVkameraenes<br />
blikkfang med Lindbom-Bark-Ådahl-Stolt i Melodifestivalen,<br />
og helt plutselig sitte ved mammas sykeseng, var virkelig brutal og sterk.<br />
Forsiktig la jeg mine hender på mamma og hvisket en stille hilsen til henne.<br />
25
«Takk, mamma. Takk for alle disse årene. For at du var der. For din<br />
kjærlighet og omsorg, og for at du tok hånd om alle oss ville gutter. Takk<br />
for alt, mamma. Jeg elsker deg.»<br />
Akkurat da jeg hadde sagt disse ordene, hendte det plutselig noe veldig<br />
merkelig. Over mamma, cirka femti centimeter ovenfor kroppen hennes, ble<br />
det liksom åpnet en usynlig luke. <strong>Den</strong> intensive varmestrålen fra denne «luken»<br />
slo imot meg. Der og da kunne jeg ikke fatte hva jeg kjente og opplevde,<br />
men i ettertid har jeg innsett at det var et slags farvel fra mamma som åpenbarte<br />
seg for meg. Ute var det vinterkulde, og inne på rommet der mamma lå<br />
var det også veldig kaldt, men varmen fra den åpnede «ovnsdøren» strålte imot<br />
meg. Jeg gråt og hulket ved mammas sykeseng, samtidig som varmen som<br />
strømmet imot meg fra den åpne luken omsluttet meg i en usynlig klem. Det<br />
hele foregikk bare noen sekunder. Så ble luken lukket, og varmen forsvant.<br />
Jeg gikk på toalettet. Da jeg så meg i speilet, oppdaget jeg at jeg var helt<br />
ildrød i ansiktet. Det så faktisk ut som om jeg hadde ligget for lenge i solen.<br />
Mamma dro hjem til Herren ett døgn senere. I dag vet jeg at begrepet død<br />
ikke eksisterer for den som går med Gud. Han er nemlig bare liv og overflod.<br />
Da mamma ble begr<strong>av</strong>et, sto pappa og takket Gud, som vanlig, for de<br />
årene han hadde fått sammen med mamma. Begr<strong>av</strong>elsen ble, til tross for<br />
alle tårer og den smertefulle sorgen, en lys minnehøytid.<br />
***<br />
Kronoby, der jeg og alle mine søsken ble født, tilhører den delen <strong>av</strong> Finland<br />
som kalles Svenskfinland. Menneskene som bor der, er tospråklige. Svensk<br />
er majoritetsspråket og finsk minoritetsspråket. Dialekten som brukes i Kronoby<br />
er svært spesiell. Det er en svensk dialekt som kalles «Krombidialekten»<br />
og som stammer direkte fra gammelsvensk, hvor mange <strong>av</strong> de tusen år gamle<br />
ordene og uttrykkene har blitt bevart. Diftonger og svært spesielle forkortelser<br />
gjør at det nesten høres ut som om Kronoby-folk synger når de prater.<br />
Da jeg var to år og Frank ennå ikke født, hadde mamma en svært sterk<br />
åndelig opplevelse, en dag da hun var ute og plukket ugress i en <strong>av</strong> engene<br />
våre. Helt plutselig ble hun slått i bakken <strong>av</strong> en usynlig kraft. Da hun lå på<br />
bakken, så hun noe skrevet med ildskrift på hele himmelen over henne, som<br />
hun gjemte og bar med seg i sitt hjerte resten <strong>av</strong> sitt liv. Budskapet hun så<br />
i flammende ildskrift på den finlandske himmelen, var: «Dine sønner skal<br />
bli til velsignelse for Nordens folk.»<br />
Min mamma var en enkel og ydmyk kvinne. Hun nevnte ikke denne<br />
opplevelsen for noen, selv ikke for sin ektemann. Først noen måneder før<br />
26
hun døde fortalte hun for første gang om sin merkelige opplevelse i engen<br />
hjemme på gården vår i Finland. I en samtale jeg hadde med henne, noen<br />
måneder før hun forlot oss, fortalte hun meg om åpenbaringen hun hadde<br />
året før Frank ble født.<br />
Jeg bebreidet henne for at hun ikke hadde fortalt det tidligere. Min<br />
oppfatning var at dersom jeg hadde visst dette, så hadde jeg kanskje forstått<br />
Guds handlinger i mitt og mine søskens liv på en annen måte enn det jeg<br />
hadde gjort. Det fantes altså en guddommelig plan for våre liv, som Gud<br />
hadde vist mamma på denne sterke måten. Min mor kikket på meg da jeg<br />
hadde <strong>av</strong>sluttet min utlegning, og svarte på sitt vanlige enkle vis, med den<br />
syngende dialekten.<br />
«Jo, men det var vel litt hovmodig. Derfor tiet jeg.»<br />
Jeg tilhører en finlandssvensk slekt med frikirkelige aner veldig langt<br />
tilbake i tid. En <strong>av</strong> mine slektninger på farssiden, som levde på 1800-tallet,<br />
var en <strong>av</strong> de aller første baptistene i Finland. Hun måtte lide svært mye for<br />
sin tro og fordi hun døpte seg som voksen. Vi er en stor skare slektninger i<br />
de svensktalende bygdene i Finland.<br />
Noe som har preget hele vår familie på en markant måte, er andre verdenskrig,<br />
som rammet Finland svært hardt. Pappa ble frelst ved fronten da<br />
han var 24 år gammel. <strong>Den</strong>ne hendelsen resulterte i at han – midt i en brennende<br />
krig – bestemte seg for å legge ned våpnene. Han holdt på å h<strong>av</strong>ne i<br />
krigsrett på grunn <strong>av</strong> dette, men slapp fengsel for sin pasifisme. I stedet ble<br />
han satt til å bygge veier. Pappas arbeidskamerater ved disse veiarbeidene<br />
var en broket forsamling med de merkeligste individer. For å skaffe nok<br />
folk, besluttet nemlig den finske staten å gi amnesti til alle som var dømt til<br />
fengsel. Sammen med dømte ranere, voldtektsmenn og mordere som hadde<br />
blitt løslatt fra fengselet i Helsingfors, bygde pappa farbare veier rundt om<br />
i Finland. Han fortalte meg om krigstiden langt senere. Når han våknet<br />
om morgenen, visste han ikke om han ville leve når kvelden kom. Alle som<br />
jobbet med veibygging var nemlig ubevæpnede og dermed helt ubeskyttet.<br />
Veiarbeidere opplevde stadig beskytning fra de fiendtlige soldatene. Veier<br />
og annen infrastruktur var verdifullt sett fra militær synsvinkel, og var<br />
nødvendig for å kunne flytte stridsvogner og utføre ulike troppetransporter.<br />
Veiarbeidet utgjorde altså en livsfarlig arbeidsplass for de dømte fangene.<br />
Det er kanskje ikke så vanskelig å forestille seg den utrolige skrekken som<br />
preget arbeidet når de nye veiene ble bygd i Finland. Når som helst kunne<br />
det smelle, og hadde man skikkelig uflaks var alt slutt på et øyeblikk. Pappa<br />
fortalte blant annet om en fryktelig hendelse som inntraff en dag da han<br />
27
sto med spaden i hånden og gr<strong>av</strong>de. Noen meter unna sto en <strong>av</strong> hans arbeidskamerater<br />
og utførte samme jobb. Plutselig ble kameratens kropp revet<br />
i småbiter idet han ble truffet <strong>av</strong> en granat fra en haubits. Ingen hørte noe<br />
smell eller så hvorfra skuddet kom, men kameraten ble sprengt til døde rett<br />
for øynene på pappa.<br />
En annen stadig overhengende fare var å bli ransmyrdet <strong>av</strong> noen i eget<br />
arbeidslag. Som nevnt var det en gjeng med svært kriminelle personer som<br />
jobbet sammen med pappa. For å slippe å bli ranet, kom min far på en svært<br />
effektiv løsning på problemet. Selv om de alle var dømte, fikk veiarbeiderne<br />
en viss dagslønn. Pappa eliminerte den overhengende risikoen ved alltid å<br />
sende hjem penger han fikk i hånden. På den måten ble det ganske raskt<br />
kjent blant jobbkompisene at Albin Ådahl fra Kronoby aldri hadde noen<br />
penger på seg. Dermed fikk pappa være i fred og kunne sove rolig blant disse<br />
morderne og voldsmennene.<br />
Som ved et mirakel fikk pappa dra hjem da den finske regjeringen innså<br />
at de måtte berge høsten som sto moden. Han slapp veiarbeidet og fikk i<br />
stedet komme hjem til Kronoby og hjelpe til med det viktige innhøstningsarbeidet.<br />
Beslutningstakerne forsto nemlig at alle voksne menn befant seg<br />
ved fronten, slik at det manglet dugelige folk som kunne jobbe på de store<br />
høstfeltene. Etter dette behøvde ikke pappa vende tilbake til verken veiarbeidet<br />
eller fronten.<br />
Jeg hadde andre slektninger som ikke klarte seg like bra som pappa i<br />
forbindelse med krigen. En <strong>av</strong> mine onkler h<strong>av</strong>net som soldat ved fronten<br />
som 17-åring, og kom hjem derfra med store krigsskader. Onkel var granatspeider<br />
og hadde som oppg<strong>av</strong>e å rapportere til stabsledelsen hvordan og<br />
hvorfra fiendens ildgivning kom. Han er omtalt i boka «Finlands helter»,<br />
men fikk sin psykiske helse ødelagt <strong>av</strong> opplevelsene i krigen.<br />
Mine foreldres generasjon i Finland ble kraftig påvirket <strong>av</strong> krigen. Da<br />
jeg var barn fikk jeg for eksempel aldri ha kruttlappistoler, lekegevær eller<br />
andre lekevåpen hjemme. Jeg forsto aldri dette. Pappa forklarte bare kort<br />
for meg og mine søsken at han hatet alle former for våpen.<br />
«Jeg har sett hva våpen kan stelle i stand», sa han.<br />
Kronoby, der jeg ble født og tilbrakte mine første år, var under borgerkrigen<br />
i Finland, som raste 1917–18, skueplassen for et <strong>av</strong> slagene mellom<br />
de røde og hvite som slåss mot hverandre. Krig og død var noe som preget<br />
hele min slekt på en meget tydelig måte.<br />
***<br />
28
En trivelig, liten historie i min familie, er at det fantes en om<strong>reisen</strong>de vekkelsespredikant<br />
i Finland da mamma var ung, en mann ved n<strong>av</strong>n Harald<br />
Strömstedt. Mamma kjente ham ganske godt, og fikk gjennom sin nære<br />
kontakt med ham ofte være barnevakt for den kjente predikantens barn når<br />
han var ute på sine prekenreiser over hele Finland. En <strong>av</strong> Harald Strömstedts<br />
sønner heter Bo, og var i mange år sjefredaktør i <strong>av</strong>isen Expressen. Det var<br />
altså Bo Strömstedt min mamma satt barnevakt for. Haralds sønnesønn<br />
heter Niklas Strömstedt, og han spilte jeg sammen med ved en anledning.<br />
Jeg kunne selvsagt ikke unnlate å fortelle at min mamma var barnevakt for<br />
hans pappa for svært lenge siden i Finland, noe Niklas syntes var veldig moro<br />
å høre. Iblant er verden liten.<br />
29
Sluttord<br />
Du har tatt del i min <strong>uventede</strong> livsreise. Muligens har du mange spørsmål<br />
og funderinger rundt det du har lest. Om du allerede er en kristen,<br />
er det mitt håp at en lengsel etter <strong>Den</strong> hellige ånd nå tennes i deg. En lengsel<br />
etter å komme inn i de g<strong>av</strong>ene Ånden har gitt deg. <strong>Den</strong> store hensikten med<br />
at boka ble til, var nettopp å vise hva alle kristne allerede har fått. Et liv i<br />
kraft og ikke en religion.<br />
«Jag etter kjærligheten, søk åndsg<strong>av</strong>ene med iver,<br />
særlig det å tale profetisk.»<br />
1 Korinterbrev 14,1<br />
Til deg som ennå ikke har tatt imot Jesus, så kan du, her og nå, ta imot Ham<br />
i ditt liv. Be gjerne denne bønnen alene:<br />
«Jesus, nå kommer jeg til deg. Jeg vil lære å kjenne deg personlig.<br />
Jeg tror at du er Guds sønn og at du har dødd for mine synder. Jeg<br />
erkjenner alle mine mangler. Tilgi meg for alle de feilene jeg har gjort<br />
i mitt liv. Rens meg fra all synd. Jeg vil at du nå tar over mitt liv og<br />
blir min Herre. Jesus, takk for at du har tatt imot meg nå. Takk for<br />
at jeg får være et <strong>av</strong> dine barn. Takk for korset. La meg kjenne din<br />
kjærlighet i livet mitt og hjelp meg å leve for deg.»<br />
254
Spesielt takk til<br />
Min kone Maria og barna mine, for all støtte og kjærlighet.<br />
Uten dere hadde ikke min reise vært mulig.<br />
Mine søsken, for støtte.<br />
Göran Jacobson, for overtalelse og all jobben du har<br />
lagt ned i denne boka.<br />
Min datter Linda for fotograferingen. Du er best.<br />
Örjan, du har en spesiell plass her.<br />
Alle mine venner og forbedere som på ulike måter har<br />
bidratt til denne boka. Dere finnes i hjertet mitt.<br />
Mine kollegaer Claes, Evalena og Urban på Dagen,<br />
samt Pontus og Bengt på IBRA.<br />
Joel og alle dere andre på forlaget. Jeg visste jeg var på<br />
rett sted da jeg traff dere.<br />
Og framfor alt takk til Jesus, som har gitt meg alt. Du<br />
er det beste som har hendt meg.<br />
<strong>Simon</strong> Ådahl<br />
255
256
Drømmen om å spille kristen pop- og rockemusikk,<br />
ble virkelighet for <strong>Simon</strong>. «Edin-Ådahl» så dagens lys,<br />
et moderne band med kristne tekster,<br />
som i mange år var Sveriges mest populære.<br />
Fortellingen om <strong>Simon</strong> Ådahls liv er svært innholdsrik. I 1990 skrev<br />
Edin-Ådahl historie da de som første og hittil eneste kristne rocke band<br />
vant Melodifestivalen med låten «Som en vind». Dermed fikk de representere<br />
Sverige i den store finalen <strong>av</strong> Eurovision Song Contest i Zagreb i Jugosl<strong>av</strong>ia.<br />
Men <strong>Simon</strong>s liv har ikke bare vært preget <strong>av</strong> glede og medgang. Han<br />
var gjennom en lang og mørk periode med dyp bitterhet, der han vendte<br />
sin barndoms Gud ryggen, og sverget på at han aldri skulle sette sin fot i en<br />
kirke mer. Så tok livs<strong>reisen</strong> hans en uventet og dramatisk vending, en natt<br />
på et hotellrom på Tenerife skjedde det noe spesielt.<br />
<strong>Simon</strong> er født i Finland, men kom sammen med foreldre og fem søsken<br />
som innvandrere til Sverige i begynnelsen <strong>av</strong> 1960-tallet. Drømmen hans var<br />
å kunne skrive popmusikk med kristne tekster, noe som var helt utenkelig<br />
i datidens Kirke-Sverige. Men drømmen gikk i oppfyllelse og har preget<br />
hele hans liv.<br />
I dag er <strong>Simon</strong> en <strong>av</strong> Sveriges mest etterspurte predikanter, han besøker<br />
kirker og forsamlinger <strong>av</strong> alle ulike retninger, og møtene preges <strong>av</strong> guddommelige<br />
under, der mennesker blir frelst, mange blir helbredet, og mange får<br />
livet sitt gjenopprettet.<br />
<strong>Simon</strong> bærer et viktig budskap i sitt hjerte, nemlig at alle troende har fått i<br />
arv alt det som Bibelen forteller om, det er ikke forbeholdt noen superstjerner.<br />
Fortellingen om <strong>Simon</strong> Ådahls liv er en historie om tilgivelsens kraft,<br />
og veien ut <strong>av</strong> bitterhet og hat. <strong>Den</strong> inneholder både muntre og komiske<br />
hendelser, dramatiske situasjoner, og ikke minst overnaturlige hendelser.<br />
<strong>Den</strong>ne boken griper deg på en helt spesiell måte. Når du leser om livet<br />
til <strong>Simon</strong> Ådahl kan du både le og gråte, boken er godt skrevet og den vil<br />
berøre deg personlig.<br />
<strong>Simon</strong> Ådahl har skrevet sin selvbiografi i samarbeid med frilans-journalisten<br />
Göran Jacobson.<br />
WWW.VENTURAFORLAG.NO