Ungdom kan erorbre arkitektur 2_enkeltsider

Kuppelen på Santa Maria del Fiore,
renessansens kraftfulle utskytningsrampe,
er tegnet av arkitekten
Filippo Brunelleschi. Som mange
andre store arkitekturverk er den
et lærestykke i sivilisasjonshistorie
og samfunnsendring.
52 SteinerSkolen
Foto: Alf Howlid

Ungdom kan
erobre arkitektUr
i sentrum av den toskanske byen firenze står katedralen Santa Maria del fiore,
med arkitekten filippo Brunelleschis enestående kuppel. På ungdomstrinnet
er renessansen et sentralt tema, en historisk epoke da utviklingen mot det
moderne skyter fart. Pippos magiske kuppelbygning er et mektig vitnesbyrd
om et samfunn i forvandling, og en undervisning i samfunnskunnskap kan
begynne med å betrakte samfunnets arkitektur. først kan man gjøre seg
kjent med scenerommet, så spiller dramaet seg ut.
AV Alf Howlid
Alf Howlid, arkitekt og
seniorrådgiver i Norsk Form.
Han har tidligere arbeidet
en årrekke som lærer på alle
alderstrinn i steinerskolen.
I de to siste læreplanene for norsk skole er arkitektur
blitt et undervisningsfelt, men lite er
ennå opparbeidet av praksis. Steinerskolen har
imidlertid i alle år hatt arkitektur som tema i
3. vgt, og i hele skoleløpet har arkitekturtematikk
blitt ivaretatt i steinerskolenes arbeid
med kunst og håndverk, samfunnskunnskap og
naturfag. Artikkelen «Ungdom kan erobre
arkitektur – artikkel 1» i Steinerskolen nr.
3/2011, omhandler hvorfor undervisning i arkitektur
som eget tema kan være aktuelt på
ungdomstrinnet.
Artikkelen i dette nummeret gir et eksempel
på hvordan arkitektur, som i sin art er tverrfaglig,
også kan være en funksjonell inngang til
andre fag.
Arkitektur er sAmfunnets form
Larvens bevegelige hylster, puppens faste skallvegg
og sommerfuglens lette konstruksjon forteller
om en organisme som utfolder seg i ulike
rom. Vårt fysiske miljø gir muligheter og
begrensninger for menneskenes utfoldelse,
hendelsene er dramaet, arkitekturen er scenerommet.
Først iakttar man rommet, så blir
man gradvis kjent med menneskene. Men
samfunnsfagene, som behandler mellommenneskelige
forhold, har i liten grad vært
opptatt av de menneskeskapte omgivelsene, og
betydningen av hvordan lokalsamfunnene er
fysisk utformet. En undervisning i samfunnskunnskap
kan ha mye å vinne på å begynne
med en betraktning av samfunnets byggeskikk
og stedets karakter og form.
I steinerskolene er det vanlig at kulturepokene,
sivilisasjonshistoriens faser, blir behandlet som
omfattende hovedfagsperioder, en art tverrfaglig
prosjektundervisning, i to­tre perioder
hvert skoleår, hver av dem på 3 – 4 uker. Midt i
ungdomstrinnet er renessansen et sentralt
tema, en historisk epoke da utviklingen mot
SteinerSkolen 53

Foto: Roberto Di Trani/Norsk Form
Kroppene er med i konstruksjonene, her som støtter for bygging av bue. Alle store kuppelbygg,
før Santa Maria del Fiore i Firenze, ble oppført ved hjelp av midlertidige støttekonstruksjoner.
det moderne skyter fart. Hvordan ser scenerommet
ut, og hva er renessansens drama?
Samfunnsfagene, som behandler
mellommenneskelige forhold,
har i liten grad vært opptatt av
de menneskeskapte omgivelsene
firenze – renessAnsens brennpunkt
Vi er i Firenze, i begynnelsen av fjortenhundretallet.
Byen er i sterk vekst og fylt med verksteder
og små og store handelshus. Korstogene og
den voksende handelen med krydder og tekstiler
har gjort Firenze til en stor og prektig metropol
med mektige handelsmenn og finansfyrster.
Det gamle bysentrum har fremdeles den opprinnelige
romerske kvadratmønstrede gatestrukturen,
men må tilpasse seg denne rivende
utviklingen, og det ble etter hvert nødvendig å
gjøre viktige byplanmessige moderniseringer.
Om vi skulle sammenholde dette samfunnet
med noe lignende i vår tid, så kunne det for
eksempel være romfartssenteret Cape Kennedy,
finanskapitalens London og kulturmetropolen
Paris sammenslått til en by.
pippo – firenzes store sønn
Filippo Brunelleschi, en ung gullsmedlærling,
går daglig over plassen foran Santa Maria del
Fiore, den store katedralen, som i lang tid har
stått ufullført. Byggingen av den 150 meter
lange basilikaen var stoppet opp, og man sto
overfor det mange i byggeadministrasjonen
fryktet var uløselige problemer. Bygget hadde
fått sin form, men sentralrommet var uten tak.
Byens laug hadde i fellesskap for lenge siden
besluttet at det skulle bygges en kuppel over
dette høye åttekantete rommet. Veggene var
allerede bygget, og kuppelen, større enn
romernes Pantheon, skulle stå i en estetisk
sammenheng med det gamle åttekantede
kapellet ved siden av. Men hvordan man skulle
makte å bygge en slik gigantkuppel oppå disse
høye og tynne veggene var uløst. Det var som
om man i Cape Kennedy hadde bygget raketten,
men ennå ikke hadde funnet opp drivstoffet.
54 SteinerSkolen

Foto: Roberto Di Trani/Norsk Form
En tung steinbue må hvile på tykke vegger. Når buen får et strekkbånd rundt seg, så klarer den seg med
tynne søyler som fundamenter. I Firenzedomen ble det murt inn strekkringer av stein, kjetting og tre,
og den enorme kuppelen til Filippo Brunelleschi er bygget oppå høye og tynne vegger.
Kirken var planlagt og igangsatt over hundre år
tidligere, og det åttekantede fundamentet for en
kuppel ble ferdigstilt i 1413, da var Filippo18 år.
Fem år senere utlyste byggekomiteen for katedralen
en arkitektkonkurranse for kuppelen.
Tidens fremste arkitekter deltok, men ingen så
noen løsning for hvordan man så høyt oppe
skulle få bygget en indre trekonstruksjon som
midlertidig understøttelse for kuppelbyggeriet.
Vår tids første byggVerk
Historien om Firenzedomens kuppel, renessansens
utskytningsrampe, ender med at Filippo
omsider blir byggmesteren, og kuppelen bygges
uten midlertidige understøttelser, ulikt alle andre
store kuppelbygg. Oppsøker man basilikaen i
dag, kan man gå opp på toppen av kuppelen, i
en passasje inne i selve kuppelkonstruksjonen,
Pippos revolusjonerende innovasjon.
500 år etter at kuppelen var ferdig, skriver den
tyve år gamle kommende pionerarkitekten le
Corbusier i et brev til sine foreldre: «I morges
klatret jeg opp i kuppelen, og jeg kom ned begeistret
over slik storhet: jeg tar tilbake alt det
tåpelige jeg har tenkt og muligens skrevet om
geniet som tillot seg å bygge noe så kolossalt og
så sterkt.»
Kuppelbygget i Firenze innleder en moderne
situasjon. Tradisjonene er forlatt, byggeprosjektet
i Firenze er ikke en videreføring av
gotikkens byggeskikk. Det måtte forskning til,
oppgavene de sto overfor var i utgangspunktet
uløste, og ny teknologi ble tatt i bruk. Underveis
i planlegging, og bygging, utlyses det
konkurranser, det bygges modeller og problemløsninger
beskrives. Alt dette er et brudd med
den gamle tid, og innleder en ny med nye
behov, nye byggeoppgaver og nye profesjoner.
konstruksjon som kunst
Pippo planla at det skulle bygges inn strekkbånd
rundt kuppelen, skjult inne i selve murverket
i ulike høyder, både store ringer i sandstein
med kjetting på utsiden og kjeder av
kastanje­ og eikestokker forbundet med svære
jernkramper. Dette skulle løse det gamle og
kjente problemet med utbrekk midt i krumningen,
selv om kuppelens vegger er uhørt
tynne hele veien opp. Selve veggen i kuppelen
er hul, og det er inne i dette mellomrommet
SteinerSkolen 55

I arkitekturverkstedet kan man
oppleve materialer og rom. Samtidig
representerer konstruksjonene
grunnelementer i all arkitektur og
viktige verk i bygningskunsten.
Først former vi omgivelsene,
så former omgivelsene oss
Winston Churchill
man kan gå opp til toppen. Ytterst har veggen
en tynn og lett ytre kuppelkonstruksjon, som
med horisontale og vertikale ribber er forbundet
med et tykt og massivt teglsteinsmurverk. Selv
om kuppelen er åttekantet, dvs har en åttekantet
horisontal snittflate, så kan det innskrives en
sfærisk form innfor ytterlinjene for den indre
kuppelen. Denne optimale kuleskallformen,
som ligger gjemt inne i murverket, forhindrer
kuppelveggen å briste innover i rommet.
Pippos hvelv over Santa Maria del Fiore er en
konstruksjonssymfoni, hvor ulike byggemetoder
spiller sammen. Men kan vi forstå kuppelen?
Den dag i dag er man usikker på hvor stor andel
av æren strekkbåndene har for at den mirakuløse
kuppelen ikke bryter sammen.
Den italienske kunsthistorikeren og politikeren
Carlo Ludovico Ragghianti skriver: «Kuppelen
er ikke en fantastisk krystall, den er en organisme
– levende, kosmisk, naturens energi satt
i bevegelse og i evig handling. Dens realitet er
aktivitet, et levende vesen.»
Vi utforsker kuppelen i ArkitekturVerkstedet
Nå er domkirkeplassen her på gulvet. Vi har
byggeputer som konstruksjonsmaterialer. Elevene
har tidligere bygget søyler og bue, i arbeidet
med greske templer og romerske akvedukter
og hvelv, og de har konstruert en gotisk katedral.
Nå skal Firenzedomens hemmeligheter utforskes,
den store kuppelen, på høye smekre
vegger, og uten strebebuene på utsiden av
veggene som de gotiske katedralene hadde.
Vi bygger en bue av byggeputene ved hjelp av
elever som midlertidige støttekonstruksjoner.
For at buen ikke skal brekke ned må vi lage en
kraftig vegg som støtter buen, slik som romerne
gjorde.
Men kuppelen i Firenze har tynne vegger,
hvordan kan den klare seg uten støtte? Fire
elever kommer frem og griper de nederste putene
inntil buefundamentene, og langsomt, og
samtidig, trekker de støtteveggene vekk fra
buen. Hva skjer da? Buen synker ned på midten
oppe, og brekker utover, truer med å kollapse.
Elevene skyver veggene på plass inntil buen
igjen. Nå gjør vi som Pippo i Firenzedomen, vi
knytter et tau rundt buen, dette tilsvarer
strekkringene av stein, kjetting og tre, som er
innemurt i kuppelen. De fire elevene drar vekk
veggene en gang til. Nå står buen, hvilende mot
tauet, uten støttevegger. Trykket går ikke lenger
utover, men rett ned, og kuppelen kan hvile på
de smekre veggene.
Santa Maria del Fiore er et mektig vitnesbyrd
om et annet samfunn. Nå blir katedralen tatt
vare på som et historisk monument, men også
som kirke i bruk, stort sett slik den var planlagt
for snart syv hundre år siden. Andre arkitekturverk
med lang historie har gjennomgått en
transformasjon til helt andre funksjoner. De er
alle lærestykker i sivilisasjonshistorie og samfunnsendring.
56 SteinerSkolen

SteinerSkolen 57
Foto: Roberto Di Trani/Norsk Form