26.07.2013 Views

Recensioner - Svenska samfundet för musikforskning

Recensioner - Svenska samfundet för musikforskning

Recensioner - Svenska samfundet för musikforskning

SHOW MORE
SHOW LESS

Create successful ePaper yourself

Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.

le-Intonation eine Art von Statistik, die die Tonarten,<br />

in der die Kirchenmusiken geschrieben<br />

sind, erfasst. Diese Anmerkung bringt mich in<br />

das Herz der Dissertation: die Praxis. Ich hätte<br />

mich gefreut, wenn auch über die Praxis der<br />

Organisten selbst etwas mehr geschrieben wäre.<br />

Die Lösung, komponierte Stücke (von denen<br />

einige in entfernten Tonarten stehen) nur als<br />

Übematerial zu werten (ergo auf Pedalclavichorden<br />

oder Cembali zu spielen), scheint mir etwas<br />

zu einfach. Dass ein Musiker durchaus kreativ<br />

sein kann und Passagen oktavieren und umlegen<br />

kann, ist auch heute noch eine gängige Praxis.<br />

Ortgies hat recht, wenn er davon ausgeht, dass<br />

die gängige kirchenmusikalische Praxis nicht<br />

unbedingt auf ausgeschriebenen Kompositionen<br />

aufgebaut ist. Aber: Man soll nicht vergessen, dass<br />

gerade in den großen Hansestädten Orgelkonzerte<br />

(etwa die Abendmusiken) nicht unüblich waren.<br />

Und da bietet sich auch ausgeschriebenes Repertoire<br />

an. Aufschlussreich ist die Bemerkung Matthesons<br />

über Johann Adam Reincken in Critica<br />

musica (Hamburg 1722, S 255:)<br />

Er wuste sie [die orgel, G.H.] auch auf eine solche<br />

besondere/ reinliche Art zu bespielen/ daß<br />

man zu seiner Zeit/ in den Sachen/ die er geübet<br />

hatte/ keinen gleichen kannte .<br />

Und last but not least: Der Choral, der begleitete<br />

Gemeindegesang. Dieser spielte sich gelegentlich<br />

auch in „Wolfs“tonarten ab. Wie aus einer Orgelprobe<br />

in Lüneburg hervorgeht, hatten die Organisten<br />

durchaus in Wolfstonarten zu spielen. Ob<br />

sie nun ihren Wolf liebten, oder ob, wie das Beispiel<br />

der erhaltenen Orgel in Maihingen zeigt, die<br />

Wolfstonarten durch eine Modifizierung der mitteltönigen<br />

Stimmung sehr gemildert und durchaus<br />

dem Affekt der Kirchentonarten<br />

angemessen waren, bleibt eine Frage für weitere<br />

Studien. Das letzte Wort ist mit dieser Dissertation<br />

noch nicht gesprochen. Es bleibt noch sehr<br />

viel Raum für weitere Forschungen.<br />

Greta Moens-Haenen<br />

<strong>Recensioner</strong><br />

Petter Dufvas notbok. Notskrift Bent Hansen.<br />

Kommentarer Magnus Gustafsson. Växjö: Smålands<br />

spelmans<strong>för</strong>bund, 2004.<br />

Håndskrevne notebøker etter spelmenn, klokkere,<br />

organister og andre musikkyndige personer<br />

representerer i Norden et stort og omfattende kildemateriale.<br />

Innenfor musikkforskningen har<br />

dette materialet, som tidsmessig i hovedsak spenner<br />

fra siste halvdel av 1600-tallet og fram til<br />

begynnelsen av 1900-tallet, likevel lenge ligget<br />

relativt urørt. En viktig årsak til dette er trolig at<br />

materialet sjangermessig til en viss grad faller<br />

mellom to stoler. På den ene side hører det ikke<br />

inn under den kunstmusikalske tradisjonen, og<br />

samtidig er det heller ikke snakk om et rent folkemusikkmateriale.<br />

Og om så var tilfelle har det<br />

innenfor folkemusikkforskningen vært langt mer<br />

prestisjefylt å arbeide med et lydmateriale enn<br />

med historiske transkripsjoner som i tillegg ligger<br />

langt unna det presisjonsnivået man vanligvis<br />

etterstreber.<br />

Selv om innholdet i notebøkene over tid kan<br />

variere mye sjangermessig, består mange av disse<br />

bøkene av et repertoar som befinner seg i krysningspunktet<br />

mellom folkemusikk og kunstmusikk.<br />

Særlig etter 1750 møter vi ofte nasjonale,<br />

regionale og noen lokale spelmannslåter, men<br />

sjelden de mest lokalt særpregete låtene. På 1600-<br />

og 1700-tallet møter vi også relativt enkle melodier<br />

hentet fra den samtidige kunstmusikken.<br />

Spesielt gjelder dette dansesatser fra barokksuiten<br />

som gigue (jig), menuett og bourée. Og vi møter<br />

melodier til de nye dansemotene som ble utbredt<br />

på 1700-tallet (kontradanser som ril, engelskdans,<br />

kadrilje, kotiljong) og i løpet av 1800-årene<br />

(runddanser som vals, polka, mazurka og reinlender/schottis).<br />

Mye av innholdet i notebøkene kan<br />

karakteriseres som en form for bruksmusikkrepertoar<br />

som må ha vært utbredt både blant spelmenn<br />

på landsbygda og amatørmusikere i byene. Gjennom<br />

musikere med notekunnskaper og spredning<br />

av dansemusikk på noter må langt flere melodier<br />

enn vi tidligere kanskje har trodd ha blitt overført<br />

mellom ulike musikkmiljøer.<br />

Noe av problemet med de eldre notebøkene<br />

som historiske kilder er at vi vanskelig kan vite<br />

noe bestemt om graden av representativitet. Jeg<br />

har allerede vært innom problemet med at ned-<br />

145

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!