NORNA-RAPPORTER 88 Binamn. Uppkomst, bildning, terminologi ...

Oppsummering 185
Ett av delemnene for symposiet er terminologi, og både Jacobsson og Källström
går ganske grundig inn på dette. Termen förenade binamn, som Jacobsson
anvender (se 2.2. med not 6), er sikkert utmerket på svensk, men jeg kan
vanskelig se for meg en tilsvarende norsk term, og jeg er heller ikke overbevist
om behovet for den. Men i alle fall bør vi, så langt det går an, tilstrebe felles
nordiske – i alle fall skandinaviske – termer, utan at jeg her og nå har fantasi til
å foreslå noen erstatning for de alminnelige norske, foran- og etterstilte tilnavn.
Enda to foredragsholdere har valgt middelalderen, Gudlaug Nedrelid med
materiale fra Sverres saga og Johnny G. G. Jakobsen med ekserpter fra en imponerende
samling dokumenter med kirkelig innhold fra ca. 1200 til reformasjonen.
I utgangspunktet hadde jeg ventet å finne ganske så ulike navn i de to kildetypene,
blant kong Sverres uregjerlige geriljasoldater og den formodentlig mer
siviliserte, høyere geistlighet. Karakteriserende tilnavn finner man imidlertid i
begge sosialgrupper, om enn ikke så utbredt blant de geistlige. Det er for øvrig
viktig, slik Jakobsen gjør, å kople forekomsten, bruken av tilnavn til personnavnets
frekvens – med Johannes som et illustrerende eksempel.
Mens Jakobsen tar for seg flere typer tilnavn (utenom patronymika), har
Nedrelid konsentrert seg om de karakteriserende navnene, som hun kaller kjennenamn.
Hun har – som hun påpeker – også tidligere tatt for seg navn fra
samme kilde, men nå har hun fått tilgang til en ny sagautgave med et stort variantapparat
som har fått en god del å si for tolkningen av enkelte tilnavn. Jeg
setter pris på Nedrelids drøfting av underkategoriene og deler hennes bekymring
over en for findelt kategorisering. Dette er også noe man må ta hensyn til
om det skulle lykkes å bygge opp en tilnavndatabase, hvilket bringer oss tilbake
til Lennart Rymans framtidsvyer. Kunne det være en tanke å utarbeide en
skisse over hvilke opplysninger en slik base kunne inneholde og hvordan den
kunne bygges opp, og så sende skissen på «høring» i det nordiske fagmiljøet?
Her er det da også et problem jeg ennå ikke har nevnt, men som viser seg
gjennom Maria Löfdahls foredrag. Binavn er jo ikke noe som er avgrenset til
vikingtid og middelalder, eller noe man finner f.eks. i 1600-tallets tingbøker.
Tilnavn er også del av moderne språkbruk, og vi møter ganske andre utfordinger
når vi vender oss til et levende materiale. Skal også dette moderne materialet
bli en del av den samme databasen, eller skal man sette en øvre tidsgrense
på f.eks. 1700?
Ikke nok med at Löfdahl tar opp dagens navn, hun trekker også fram en helt
annen denotatumskategori. Det er stedsnavn som her diskuteres, og til overmål
barnas stedsnavn. Her kommer vi da til spørsmålet om navn og identitet, et
emne som også andre har vært opptatt av de siste årene. Og barns bruk av stedsnavn
på og i nærheten av hjemstedet, eller i det noe fjernere nærmiljøet, er en
undersøkelse verd. – Men er dette tilnavn? Dette terminologiske spørsmålet ble
da også trukket fram i et diskusjonsinnlegg. Kan uoffisielle stedsnavn egentlig
oppfattes som tilnavn?
Avslutningsvis skal jeg knytte et par bemerkninger til de to utenlandske, in-