DET STORE PENSJONIST- RANET JEG PLIKTER Å ... - Seniorsaken

tralt i hennes liv. Hun fikk det råd av en
god venn og prest å la Vårherre ordne
opp. «For tro bunner i at man overgir seg
nok. Legg deg i Vårherres hender,» sa
han. «Du svikter hvis ikke du lar den du
tror på, få råde.»
– Når Herren stenger døren, åpner han
alltid et vindu, sier Ingeborg med et smil.
Jeg skulle gjerne arbeide som kirketjener,
og da skulle jeg sørge for at kirkedøren
alltid var åpen.
I rampelyset
Abstinensproblemene er ikke uteblitt. I
årevis fikk hun oppmerksomhet som en
filmdiva. Hun var i rampelyset fra hun
ledet Høyres feministgruppe. I 1994 ble
hun kåret til Norges mest velkledde
kvinne, og hun er kommandør av en
fransk orden som hun pynter kjøkkenforkleet
sitt med hver nyttårsaften.
– Fremdeles dingler jeg i løse luften.
Har omtrent samme følelse som jeg ville
hatt hvis jeg hadde ramlet ned fra timeteren.
Jeg må ta fatt på å være alene med
meg selv. Få orden i papirer og økonomi
og alt det jeg før hadde sekretærer til å ta
seg av.
Hun har funnet sin base på et kontor i
Bygdøy Allé, der hun har utsikt mot en
hage hun gleder seg til å nyte til sommeren.
Her har hun et fellesskap med voksne,
dannede mennesker hun trives sammen
med.
– Vi har åpne dører mellom oss, og vi
spiser lunsj sammen. Det er viktig. Jeg
visste med én gang jeg så kontoret, at det
var riktig for meg. Nå kan livet gå som
det går, for nå skjer de rette tingene.
Hjemme har Ingeborg Moræus
Hanssen innredet et eget rom hun kan
stenge av. Det har hun gjort på grunn av
mannens situasjon.
– Vårt hjem er som et industristed. De
som hjelper ham, kommer og går hos oss
til alle tider. Jeg må ha et stille sted å
trekke meg tilbake til, hvor jeg kan lukke
døren og finne ro.
I dette rommet har hun det – etter hennes
mening – alle kvinner elsker, et godt
badekar. Ingeborgs er vakkert og står på
løveføtter. På veggene henger det bilder
fra hele hennes liv. Her har hun også en
seng.
– Den er stor nok til to som er glad i
hverandre, eller til å dele med barnebarna.
Deilig å være alene i også.
– Seniortilværelsen din tegner seg
rosenrød nå?
– Utgangspunktet er bra, det er jeg
trygg for. Jeg fikk en hyggelig, økono-
misk avtale da jeg fratrådte som Oslos
kinosjef. Økonomien betyr mye i mitt liv.
Den som vil leve godt, må ha godt med
penger. De som påstår noe annet, skjønner
ikke hva de snakker om.
Vil fylle tiden med noe viktig
Ingeborg Moræus Hanssen vil ha arbeid.
Hun vil fylle tiden med noe viktig. Før
jul kontaktet hun biskopens kontor i
Oslo. Kunne hun skrive artikler om kirke
og kultur, som hun brenner for?
– Jeg er imot å være pensjonist. Det
skal ikke finnes noen øvre aldersgrense
for å jobbe. Når folk gratulerer meg med
pensjonisttilværelsen, svarer jeg «kondoler
meg heller». Jeg vil glede meg til å stå
opp hver morgen og ta fatt på noe annet
enn en hobby eller pusle i huset. Jeg vil
tilby Kirken hjelp med å selge seg som
– JEG MÅ ØDSLE MED
MINE GODER. DE S O M
SPILLER OPPHØYET I
EGEN STAKKARSLIGHET,
DE KOMMER INGEN VEI.
DET G AGNER IKKE
NOEN Å TREKKE S E G
INN I SEG SELV. JEG VIL
DELE LIVET MITT MED
ANDRE BÅDE I JUBEL
OG I SORG.
sakralt hus, som et byrom som alltid er
åpent. Der vil jeg passe på at alt går riktig
for seg. Etter Ingeborg Moræus
Hanssens mening bør kirker alltid holdes
åpne. Når noe skjer, må vi tenne lys og
legge ned blomster.
– Tenk så fantastisk å ha en katedral i
en ellers puslete by. Et sted der hverdagsmennesket
finner skjønnhet og ro, slik
som i utlandet. Det nærmeste vi kommer,
er Nidarosdomen. Vi må skape en katedral
av det lille vi har, og gi den skjønnhet
og storhet med kunst, kultur, stillhet,
lyd og opphøyethet. Da jeg nylig passerte
Frogner kirke og hadde behov for å gå
inn og be, var den stengt. Domkirken er
et unntak, der er de kommet langt. Folk
strømmer dit fordi presten har karakter og
fyller den til randen med kunst, kultur og
ånd. Hva skal vi andre gjøre når vi trenger
en stille stund – gå i marka? Kirken
må komme folk i møte.
En prest har allerede ringt og meldt sin
interesse for et samarbeid med Ingeborg
SENIORSAKEN INTERVJU
Moræus Hanssen. Hun har også følere
mot Norges Handikapforbund.
– Jeg vet intuitivt når jeg har funnet det
riktige.
Om fem år tror Ingeborg Moræus
Hanssen at hun går på stier der hun føler
seg hjemme, skriver mange brev og passer
på helsen sin. Hun håper dessuten at
hun har fått givende arbeid for Kirken, og
at hun skriver bøker. Tankene hennes
tumler med en biografi skrevet i alfabetisk
rekkefølge: A for Arbeid og Amadeus
(Mozart er yndlingskomponisten), B for
Berlins filmfestival, C for festivalen i
Cannes osv. Hun vil gjerne nedtegne sine
samtidsobservasjoner knyttet til Oslo.
Hun vil meddele sine betraktninger om
film, om møtet med kunsten, drømmen
og flukten idet man går inn i kinosalen
for å bli forført. Ingen ting kan lede folk
vekk fra hverdagen slik en god film kan.
– Film er stor kunst, understreker hun.
Å reise vil begrense seg på grunn av
hennes manns funksjonshemming.
– Han har tatt sin skjebne fantastisk og
med stor verdighet. Jeg er uendelig takknemlig,
for ellers hadde jeg ikke holdt
ut. Kjell er vel verd det jeg ofrer, han er
en adelsmann.
Det er viktig for henne at barnebarna
ser hva det vil si å være to, hun vil gå
foran med et godt eksempel. Hennes
store ideal er moren som drev blomsterbutikk
i Sarpsborg og oppdro henne til å
ta ansvar og til å takle sine plikter. Det
har hjulpet Ingeborg til å treffe rette valg.
–––––––––––––––––––––––––––––––––––––
TEKST: MERETHE KVIKNE, GODE SIDER
FOTO: TORE HENNING LARSEN
SENIOR 1/06 •37