DET STORE PENSJONIST- RANET JEG PLIKTER Å ... - Seniorsaken

Brev til redaksjonen
IKKE OVERSE 80-ÅRINGENE!
SISTE NUMMER av Senior var bra.
Så kommer tankene. Jeg er en oppegående
dame på 80 år, men personer med
en slik alder ser jeg aldri omtalt i Senior.
Vet dere egentlig hvor mange spreke 80åringer
det er i dette landet? Når dere
omtaler seniorer, synes grensen å gå ved
70 år. Vi på 80 er liksom ikke med i samfunnet
lenger. La meg fortelle dere at jeg
selv – og mange i min krets på samme
alder – biler, sykler og står på ski! Vi
bowler, golfer og går fjellturer! Jeg skal
love dere at det finnes mange av oss i
dette landet. Men når jeg sitter her med
Senior, føler jeg at både bladet og samfunnet
har glemt oss. Derfor denne
påminnelsen. Verden er i ferd med å
endre seg. Folk blir eldre og eldre. Og
80-åringer er ikke lenger slik som folk
tror. Vi er aktivt med!
MAY ELIN ERIKSEN (80),
Fredrikstad
ER DET GEBYR
PÅ KONTINGENTEN?
GJENNOM MEDIENE har vi fått inntrykk
av at hele 80 prosent av kontingentinngangen
til Seniorsaken går til en formidlingsagent.
Undertegnede familiemedlemmer
skulle gjerne fortsatt støtte
Seniorsaken, hvis vi bare visste at en
langt mindre del enn 80 prosent av den
årlige kontingenten gikk direkte til formidlingsagenten,
visstnok med samme
etternavn som vårt.
Spørsmålet reises fordi vi har mottatt 2.
gangs purring på kontingenten for inneværende
år. Vær snill og underrett oss om
hvor stor del av kontingenten for 2005
som går til formidlingsagenten. Hvis den
er tilfredsstillende lav og vesentlig endret
i forhold til for året 2004, skal vi med
glede innbetale vår familiekontingent for
2005 og fortsette vårt medlemskap i
Seniorsaken.
BERNT OG WIBECKE LIE
(mottatt som e-post)
SVAR: DA SENIORSAKEN ble stiftet,
hadde vi ingen medlemmer og ingen
penger. Styret besluttet å engasjere
LottCon Medlemsservice AS (telefonsalg),
og i løpet av høsten 2002 fikk vi
bortimot 20 000 medlemmer. Vi har
betalt for første års medlemskontingent
75 %, deretter 30 %. Av egne vervede
medlemmer betaler vi 15 % til LottCon
Medlemsservice, som håndterer vår medlemsmasse
hva gjelder kontingentinnbetaling,
ajourføring av medlemskartotek etc.
«Telefonvervingen» ble avsluttet ved årsskiftet
2004/2005. I dag betaler vi altså
30 % for fornyelser, og 15 % for «medlemsservice»
for de medlemmene vi verver
selv. Samarbeidet med LottCon fikk
dessverre en ensidig og negativ omtale i
mediene og ble håndtert elendig fra vår
side. Det er derfor spesielt gledelig å
registrere at vi har medlemmer som bryr
seg, støtter oss og har tro på saken.
TORE HENNING LARSEN
org.sekretær/Seniorsaken
ALDERSDISKRIMINERING
JEG HAR vært medlem i Seniorsaken
tidligere, men meldte meg ut fordi jeg
følte at målgruppen først og fremst var
pensjonerte eldre. I yrkeslivet betegnes
man jo som eldre eller senior når man er
over 45 år. Tar Seniorsaken vare på denne
befolkningsgruppen, som så absolutt bør
være yrkesaktiv og bidra samfunnsøkonomisk?
Aldersdiskriminering, som ved lov
om likebehandling i arbeidslivet 1. mai
2004 § 54 B er forbudt (http://www.lovdata.no/all/tl-19770204-004-011.html),
utøves omfangsrikt i utdanningsetaten.
Det virker som om byråkratene i hele hierarkiet
ikke er kjent med loven. Da jeg
for 1/4 århundre siden ansatte folk som
hadde høyere utdannelse enn min egen,
eller som var vesentlig eldre (rundt 50 år)
enn jeg, ble jeg spurt av mine kolleger
«Tør du det?» Dagens ledere burde bli
spurt «Tør du la være?» Hvis Seniorsaken
er en organisasjon som omfatter meg som
målgruppe, vil jeg melde meg inn igjen
og er interessert i å delta på en aktiv
måte, for eksempel som foredragsholder.
KAJA GRAFF HUSTER
lektor, Oslo
SVAR: SVARET ER ja. Du har funnet
den rette foreningen. En viktig oppgave
for Seniorsaken er å bekjempe aldersdiskriminering
i yrkeslivet.
Red.
HVA SLAGS ELDREOMSORG
HAR VI EGENTLIG?
JEG ØNSKER å fortelle en historie
om min søster og hvordan hun og vi nærmeste
er blitt behandlet i dagens Helse-
Norge. En uke etter sin 77-årsdag følte
min søster seg uvel og falt om på gulvet i
sin leilighet. Da hun kom til seg selv,
klarte hun med store smerter å krype bort
til en stol. Høyre side lystret ikke. I
denne stolen satt hun til datteren kom
hjem fra jobb og hun ringte henne. Det
ble noen timer, men hun ville ikke bry
noen fremmede, og dessuten klarte hun
ikke å gå og åpne døren! Hun ble selvsagt
lagt inn på sykehuset (Ahus) etter at
datteren ringte 113. Det viste seg at lårhalsen
var brukket, men hun var for svak
til å bli operert der og da. Først måtte de
sette inn en pacemaker. Høyre side virker
fortsatt ikke.
Vår andre søster og jeg ble begge
bryskt avvist uten å få andre opplysninger
enn hvor hun lå, da vi ringte sykehuset og
spurte om hennes tilstand. Hennes datter
ble også snakket etter munnen da hun
spurte om hva som kom til å skje når hun
ble sendt ut fra sykehuset. Jo da, både
rehabilitering og fysioterapi var en selvfølge.
Den høyre siden ble fortsatt ignorert.
Min søster kunne ikke løfte mat eller
glass til munnen. Hun var de første
dagene litt snøvlete, og hun rotet litt med
drøm og virkelighet. Hun falt også ut av
sengen om natten.
Så fort det var mulig, kvittet Ahus seg
med min søster og sendte henne til
Stensby sykehus, uten at hun hadde vært
ute av sengen alene eller hadde sett en
fysioterapeut. På Ahus hadde de foretatt
en scan-undersøkelse og fortalte datteren
at alt var i orden. Den høyre siden var
fortsatt ubrukelig. Mandag 3. oktober
sendte Stensby sykehus min søster hjem
med taxi. Hun hadde fortsatt ikke sett en
fysioterapeut. Hun var for syk til rehabilitering
og for svak til fysioterapi, men
hjem til en leilighet, hvor hun bor alene,
var hun frisk nok til. Hun er innstilt på å
trene og komme seg på bena igjen.
Min niese ringte til sosialkontoret,
trygdekontoret osv. Hun spurte blant
annet om hvordan moren skulle klare å
komme seg opp trapper; hun hadde ikke
SENIOR 1/06 •25