Beredskapsanalyse - Klima

høyt voksinnhold har et stivnepunkt på typisk 30 °C, for lavviskøse oljer kan stivnepunktet være
-40 °C.
Destillasjonskurve (True Boiling Point curve- TBP)
For å få frem en destillasjonskurve måles damptemperatur som en funksjon av destillert
oljemengde. Molekyler bestående av komponenter med lav vekt har et høyt damptrykk, og
dermed lavere kokepunkt, sammenlignet med liknende molekyler med høyre vekt. En
destillasjonskurve vil derfor si mye om distribusjonen av ulike komponenter i en olje, og
hvordan fordampningen av oljen vil være i tilfelle et utslipp.
Oljefilmtykkelse
Oljetykkelsen på overflaten er av stor betydning ved mekanisk opptak. Oljefilm med en tykkelse
under 0,2 mm anses ikke egnet for mekanisk opptak da den ikke forventes å danne emulsjon og
dermed unnslipper oljen under lensen. Ifølge NOFOs retningslinjer og effektivitetsberegninger
på et standardisert NOFO-system så vil en oljefilmtykkelse under 0,7 mm være en begrensende
faktor ved mekanisk opptak, selv med lenser og opptaker spesielt egnet for tynne oljefilmer vil
opptaket være redusert (NOFO, 2007). Generelt har mekaniske systemer en veldig lav eller null
effektivitet ved oljefilmtykkelser under 0,1 mm (Fiskeri- og kystdepartementet, 2012), og denne
tykkelsen er satt som nedre grense ved modellering av mekanisk oljeopptak og kjemisk
dispergering i OSCAR (se Seksjon 7.2).
Generelt vil en olje med lav tetthet og lav viskositet spre seg mer utover vannoverflaten, og
dermed danne en tynnere oljefilm. I tillegg til oljens fysiske og kjemiske egenskaper påvirkes
oljefilmtykkelsen av utslippspunktet ettersom undervannsutblåsninger og -lekkasjer typisk vil
danne en tynnere oljefilm på overflaten sammenlignet med et overflateutslipp.
Nært kysten er det normalt at oljen forekommer som spredte flak på sjøen. Egenskapene til hvert
flak er avhengige av oljetype, drivtid og miljø- og værforhold, men normalt vil oljeemulsjon kun
utgjøre en veldig liten andel av totalt flakareal. En tommelfingerregel er at 90 % av oljen i et
oljeflak er konsentrert til 10 % av flakets areal, hvilket betyr at oljefilmen lokalisert utenfor 10 %
arealet vil være relativt tynn (Fiskeri- og kystdepartementet, 2005).
Forvitring og oljedrift
Fordampning, vann-i-olje emulgering, olje-i-vann dispersjon og frigjøring av oljekomponenter i
vannsøylen, spredning, sedimentasjon, oksidasjon og biologisk nedbrytning er naturlige
prosesser som settes i gang når oljen kommer i kontakt med vann. Prosessene kan studeres både i
laboratorium og i felt hvor hensikten er å få fram tilstrekkelig informasjon for å kunne gjøre
prediksjoner om hvordan oljen vil oppføre seg over tid i ulike forhold. I Norge er det
forskningsstiftelsen SINTEF som foretar denne typen arbeid og de har en detaljert database hvor
forvitringsegenskaper til både norske og utenlandske råoljer er kartlagt. Forvitringsstudier danner
grunnlaget for å anslå oljeegenskaper som må spesifiseres ved beregninger av nominelle NOFOsystembehov
samt ved modellering av oljedrift og -opptak i OSCAR.
Hvordan oljen forvitrer og oppfører seg på sjøen er av stor betydning for hvilke konsekvenser et
oljeutslipp vil få for miljøet, samt hvilken strategi som er best egnet for opptak av oljen. En lett
olje med høy fordampning og lav evne til å danne emulsjon vil for eksempel resultere i en
mindre risiko for at olje skal nå kyst og strand. Figur B-11-1 illustrerer den relative betydningen
av de ulike oljedrifts- og forvitringsprosessene over tid.