Beredskapsanalyse - Klima

DET NORSKE VERITAS
Rapport for RWE Dea Norge AS
Beredskapsanalyse (BA) for letebrønn 6608/2-1 Sverdrup i PL330 i
Norskehavet
DNV Referansenr.: 2012-0828 / 140Z6N4-8
Revisjon nr.: 00
Side 61 av 68
MANAGING RISK
9 EFFEKT AVBEREDSKAPSTILTAKRELATERTTIL MILJØRISIKO
For å relatere effekt av beredskapstiltak til beregnet miljørisiko for den planlagte aktiviteten, er
det modellert miljørisiko for dimensjonerende DFU (vektet rate og varighet av fullt utfallsrom)
med og uten effekt av beredskapstiltak i barriere 1 og 2. Miljørisiko er vist som sannsynlighet for
bestandstap av den arten (VØKen) som er dimensjonerende for risikonivået i åpent hav og
kystnært i henhold til resultatene av miljørisikoanalysen (DNV 2012). Lunde, både i åpent hav og
kystnært, er valgt ut som dimensjonerende VØK i analysen, basert på resultatene i
miljørisikoanalysen.
Resultatene av analysen er vist i Figur 9-1 for åpent hav og Figur 9-2 for kyst. «0» er bestandstap
beregnet for de utvalgte VØKene (i åpent hav og i kystområdet) uten effekt av beredskapstiltak,
mens tallene fra «3» til «7» angir bestandstap med effekt av fra 3 opp til 7 systemer i en
oljevernaksjon.
Resultatene viser at en særlig i sommerperioden (mai-oktober) kan redusere miljørisikonivået ved
å sette inn tiltak i form av mekanisk oppsamling. Ved innsats av 3 systemer er sannsynligheten
for 10-20 % bestandstap av lunde i åpent hav eliminert, og sannsynligheten for 5-10 %
bestandstap reduseres videre med innsats av 4 og 5 systemer. I vinterperioden ser en liten effekt
ved innsats av 3 systemer, men ved 4 systemer er sannsynligheten for 10-20 % bestandstap
eliminert. Bestandstap av denne størrelsen vil kunne medføre langvarig restitusjonstid (> 10 år,
skadekategori alvorlig i henhold til MIRA metodikk (DNV 2012)). Ved videre innsats av
beredskapssystemer holdes bestandstapet stabilt.
Det er viktig å merke seg at reanalyse av miljørisiko er en svært unøyaktig parameter å forholde
seg til når det kommer til beslutningsgrunnlag for beredskapsløsning. Dette kommer av at
metodikken for miljørisikoberegning benytter store oljemengdekategorier i tapsberegningen.
Laveste kategori går fra 1-100 tonn olje per 10 x 10 km grid celle, noe som innebærer at en kan
redusere oljemengden fra 99 tonn til 1 tonn uten å se noen modellert bedring hva angår fugledød.
Samtidig kan oljen som følge av oljeverntiltak få endret sin drivbane i modelleringen, og kanskje
treffe et område med stor sjøfuglaggregering i en periode av året, som ikke ble truffet i den
opprinnelige modelleringen uten beredskapstiltak. I en faktisk oljevernaksjon ville innsats være
satt inn for særlig å forhindre tilflyt av olje til sårbare områder.
For sjøfugl kystnært (lunde) ses en reduksjon i sannsynlighet for tapsandeler med supplerte
system i sommerperioden. I vinterperioden er variasjonene store, og noen nedgang i miljørisiko
er vanskelig å måle. Resultatene viser kun en reduksjon i sannsynlighet for 10-20 % bestandstap,
som dog varierer. Som Figur 9-2Figur 9-2 viser er det større sannsynlighet 10-20 % tapsandel
ved innsats av 5 systemer, enn om en kun benytter 4 systemer. Dette kan forklares rent
modellteknisk med at flere av scenarioene med 5 systemer treffer et område med mye sjøfugl
med noe større oljemengde (> 1 tonn) enn hva scenarioene med 4 systemer gjør, som da heller
kanskje treffer en annen 10 x 10 grid celle med mindre sjøfugl. For å synliggjøre at
oljevernsystemene faktisk har effekt er det valgt å illustrere oljemengden på havoverflaten ved 5
systemer og ved 4 systemer for vinterperioden i Figur 9-3. Figuren viser tidsmidlet oljemengde
på havoverflaten for de nevnte systemoppsett 3_1 og 4_1. Som figuren viser er det mindre olje på
havoverflaten ved innsats av 5 systemer enn ved 4 systemer. Det er for øvrig viktig å merke seg
at fargekategoriene her ikke samsvarer med de angitt i influensområdene uten effekt av beredskap
vist i Figur 7-3, og at de dermed ikke er sammenliknbare med disse.