Magasinet Naturfag 2009 - Nasjonalt senter for kunst og kultur i ...

Hva synes du vi skal gjøre med den manglende kunnskapen og
interessen for realfag i dag?
Så vanskelige spørsmål du stiller, da! Vi lever i et samfunn der
folk på et vis forventer å kunne definere sine egne (natur-)lover.
Mange østlige og sørlige kulturer ser mot vitenskapen som en
redning, mens mange her i vårt samfunn søker til de tingene de
førstnevnte delvis vender bort ifra. ROSE-prosjektet ved UiO, og
prosjektene i kjølvannet av ROSE, sier jo en god del om dette.
Det er kanskje, for forskere, å klare å balansere mellom å komme
folk i møte, popularisere og tilpasse seg, samtidig som man
må stå rak og ha integriteten i behold. Levende interesse kombinert
med integritet er kanskje en løsning, dersom løsningen
ligger hos realistene i det hele tatt? Ikke godt å si. Kanskje er
spørsmålene om manglende kunnskap og interesse egentlig to
helt ulike spørsmål med helt ulike svar? Et godt tiltak kan være
å fange opp de unge som tidligere ville valgt realfag, men som i
dag velger andre retninger.
Tekst: Anne Lea, Naturfagsenteret
PORTRETTET ERIK FOOLADI
Om du kunne bestemme over undervisningen i norsk skole, hva
ville du ønske deg da?
-Litt høyere tetthet av lærere kunne hjulpet et stykke på vei?
Samtidig antyder vel studier at lærertetthet ikke nødvendigvis
gir bedre læringsresultater. Jeg tror lærerne ville hatt godt av en
noe mindre hektisk hverdag, der det kunne vært mer tid til faglig
oppdatering og egenutvikling, og på dette området vil økt lærertetthet
kunne hjelpe. Dette henger jo litt sammen med spørsmålet
om faglig identitet og spørsmålet om lærernes anseelse. På den
annen side er det veldig mange som mener veldig mye om norsk
skole. Derfor er jeg litt forsiktig med å slenge ut synspunkter i
hytt og vær. Kanskje blir dette konklusjonen? Mitt «prosjekt»
har blitt å lage redskaper, i utvidet forstand, som lærere kan ta
i bruk. Så kan lærerne velge om de redskapene jeg har laget er
anvendelige eller ei. Dersom jeg har gjort en god jobb vil andre
forhåpentligvis bruke dem og lære noe nytt på veien. Ellers er
det like godt at folk lar dem ligge og bruker andre verktøy.
Du var en av de første i landet som tok ”forskerspiretankegangen”
på alvor i forhold til mat. Hvor stammer den interessen fra?
- Antakelig er det mange før meg som har gjort dette, men kanskje
hadde de ikke den gode kanalen som naturfag.no og tidsskriftet
Naturfag er, til å komme ut med sine ideer? Kjøkkenkjemi
er jo et begrep som har vært brukt i lang tid, men kanskje har
man ikke fokusert like mye på nature-of-science-perspektivet
eller forskerspireperspektivet tidligere? Jeg har alltid vært glad
i mat, og som barn leste jeg gjerne i kokebøker. Denne interessen
dovnet hen i ungdommen, men når en medstipendiat på
universitetet presenterte meg for det nye fagområdet «Molekylær
gastronomi» ble denne interessen brått og brutalt vekket
opp igjen. Fram til da hadde jeg vært en slags Dr. Jekyll and Mr.
Hyde: kjemiker på universitetet og en annen person hjemme.
Jeg tok ikke kunnskapen med meg hjem på kjøkkenet; det var
på et vis to ulike kulturer, og matvitenskap var noe man holdt
på med i industrien. Med molekylærgastronomien ble det satt
et naturvitenskapelig fokus på maten slik man lager den hjemme
eller på restauranter. Plutselig fantes det en arena der jeg kunne
kombinere fagkunnskap, personlig interesse og kreativitet på en
og samme plass. Siden har snøballen rullet.
Du er initiativtaker til etter- og videreutdanningskurs for lærere
i din region. Hvilke erfaringer sitter du igjen med etter denne
satsingen?
-Vi holder akkurat på med å sluttføre en evalueringsrapport, og
det er spennende. Jeg har lært mye av dette. Hovedinntrykket
mitt er at etter- og videreutdanning faktisk nytter. Det er verdt
at samfunnet bruker penger på dette, og lærere fortjener å bruke
[7]