1eJfDJrZp

verdenskrigens geniale hærfører. Med dette for øyet
ble det laget en rekke realistiske og humanistiske
krigsfilmer, for eksempel En manns skjebne, som sto i
grell kontrast til den tidligere ensidige heltedyrkelsen
i sovjetisk film. Krig og freds kritikk av krigens innbilske
hærførere føyer seg lett inn i denne tradisjonen.
Tolstojs gjennomgripende tilbøyelighet til avheroisering
gir seg utslag i at enhver hærfører bringes ned fra
sin pidestall og presenteres under de mest uheldige
omstendigheter; fra Napoleon og hans forfengelige
marskalker til tsar Alexander I og hans prøyssiske
strateger, som pedantisk forbereder slagene med
vitenskapelig omhu, bare for å oppdage at ingenting
går som de hadde tenkt. Kun Kutuzov og de av hans
kumpaner som forsto å lede folket i krig uten innbilsk
å ville styre det, tåler hverdagsrealismens grelle skjær.
En annen faktor som ledet til den humanisme som
også preger Krig og fred, var moten med å filmatisere
noveller som var akseptert av myndighetene som del
av den kulturelle tradisjon i Russland. Sikaden (1955),
hvormed Bondartsjuk etablerte seg som sovjetisk films
fremste Tsjekhov-tolker, var den første av disse. Bondartsjuk
spilte forøvrig også hovedrollen i Mikhalkov-
Konsjalovskijs hyllede Onkel Vanja (1971) etter Tsjekhovs
skuespill. I denne sammenheng kan filmatiseringen av
«Krig og fred» sees som den naturlige konsekvens av
tidens sterke interesse for kulturarven.
Et tredje moment føyer seg muligens også inn
i argumentene for sovjetisk films største satsning
noensinne. Sovjetisk film hadde i Stalin-tiden etterkommmet
de administrative ønsker om positive helter
som norm for filmfortellinger. Denne heltebyggernormen
hadde obstruert en videreføring av slike
revolusjonære – og nasjonsbyggende – storverk såsom
Eisensteins Panserkrysseren Potemkin (1925) om revolusjonsforsøket
i 1905. En av idéene som myldret frem da
44
Tolstoj i 1860 begynte arbeidet med det som skulle bli
«Krig og fred» var at han ville skildre en dekabrist som
etter tsar Nikolaj Is død i 1855, vender tilbake til Russland
etter 30 års forvisning i Sibir. Dekabristene var en
gruppe, hvorav størsteparten var adelige offiserer fra
rikets beste familier, som i desember (russisk: dekabr)
1825 reiste opprøret mot tsarmakten på Senatsplassen
i St. Petersburg. De hadde deltatt i kampen mot Napoleon,
en kamp som til sist hadde ført dem til Paris hvor
de lærte Vesten å kjenne og ble smittet av revolusjonens
frihetsidealer. I Russland var livegenskapet fremdeles
sterkt rotfestet, og det var dette man blant annet ville
til livs i 1825, foruten å begrense eneveldet og tsarens
makt. Opprøret vant ingen støtte i befolkningen og
brøt ynkelig sammen, hvoretter noen mistet hodet
mens andre ble forvist til Sibir. Dette var på mange
måter Russlands første revolusjonsforsøk.
Arbeidet med denne idéen brakte imidlertid
Tolstoj tilbake til krigen i 1812 for å forstå dekabristenes
beslutning om å konspirere mot tsarveldet.
Studiet av Napoleons angrep på Russland i 1812 førte
til at han lot både skildringen av 1825 og 1855 fare. Han
gikk ytterligere tilbake i tid til russernes forsmedelige
nederlag ved Austerlitz i 1805 for å forklare den nasjonale
oppvåkning som «Den første fedrelandske krig» i
1812 medførte. Det russiske folks og arméens karakter
måtte vise seg enda tydeligere i nederlagenes og skuffelsenes
tid, mente han. Dessuten skammet han seg
over bare å skildre seieren over Bonapartes Frankrike,
uten å skildre nederlag og skam.
mottagelsen
Begivenhetene i «Krig og fred» peker altså fremover
mot 1825, og forsøker å forklare denne begivenheten
i Russlands historie, en begivenhet også et kommunistisk
Sovjet kunne samle seg om. Etter nøkterne
statistikker noen år etter filmens utgivelse å dømme,
fantes ikke den voksne sovjeter som ikke hadde sett
alle filmens fire deler. Med en respekt for den nasjonale
litteraturarv som ikke var King Vidor forunt
dengang han laget sin italiensk-amerikanske versjon
i 1956, lyktes Sergej Bondartsjuk i den grad med å
bringe «Krig og fred» til lerretet at den kjente polske
filmskaperen Andrej Wajda kunne utbryte: «Jeg kan
kun si at filmproduksjonen verden over aldri har sett
noe lignende. Dette er neppe film lenger – det er virkelig
Tolstoj! Det er enestående!»
Verden over ble filmen mottatt med entydig
begeistring, og i USA belønnet med Oscar, samt de
to gjeveste kritikerprisene – og det for en lite skjønnsomt
forkortet og engelsk-dubbet versjon. Særlig
har Krig og fred blitt berømmet for sin uklanderlige
billedvirtuositet og sine fantastiske slagscener, iverksatt
med en forakt for budsjetter og tekniske begrensninger
som bare er et sovjetisk produksjonsselskap
forunt. 120.000 statister medvirket. Våpen ble hentet
fra museer over hele Sovjetunionen, og nye ble laget.
23 tonn krutt, 16.000 håndgranater og atskillige tusen
røykbomber gikk i luften for å gjenskape slagene
ved Austerlitz og Borodino – i følge Napoleon «det
grusomste» – ganske som de i sin tid ble utkjempet.
Den komplette versjonen på 8 t 27 min har ikke
vært vist på kino i vesten. Den norske 35mm-versjonen
som vi viste i 1999 er totalt «bare» 6 t 41 min lang.
Når man nå har fått ordnet 70mm-versjonen som har
ligget i filmarkivet, viser det seg altså at denne er 7 t
14 lang. Filmens spilletid kan virke avskrekkende,
men som en av de begeistrede kritikerne proklamerte:
«Man ville ikke unnvære et minutt av lengden. Dette
monumental-filmverket er, som Tolstojs roman, en
medrivende, rik og og uforglemmelig opplevelse».
Dag Grønnestad