1eJfDJrZp

godmodige greveparets fortvilelse, binder fetteren
Nikolaj til seg ved løfte. Tittel- og formueløs er hun
knapt noe godt gifte. Familien Rostov er ikke av de mest
fremtredende adelsfamilier i Russland, men holder
stadig overdådige selskaper for sine forbindelser – både
i St. Petersburg og i det mer provinsielle Moskva.
Den lett keitete levemannen Pierre er nettopp
hjemvendt fra utlandet, hvor han har blitt oppdradd.
Ubevandret i selskapslivet som han er, gjør han seg
uvilkårlig skyld i uhøfligheter når han i St. Petersburg
deltar i sin første soirée. Verre er det at han i sin
ungdommelige iver lar seg rive med av noen humanistiske
og Bonaparte-vennlige ideer han har pådratt seg
etter den franske revolusjon. Av sin noe tvilsomme
herkomst henter Pierre heller ingen heder. Han er
uekte sønn av den uanstendig rike, men avfeldige
grev Bezuchov som i mangel av ektefødte barn har en
spesiell forkjærlighet for Pierre. Fyrst Vasilij Kuragin
som fostrer Pierre i St. Petersburg, har på sin side en
spesiell forkjærlighet for penger, heriblant den gamle
Bezuchovs skatter. Fyrst Kuragin har en datter, den
deilige, men tomme Helene, som han unner Pierre
når denne engang kan komme til å arve den avfeldige
Bezukhov, og bli et godt gifte. Pierre er slett ikke i godt
selskap med herskapets utsvevende sønn Anatolij
og dennes svirebror, offiseren Dolochov som stadig
høster sin lønn i degraderinger. Etter en uheldig
drikke lagshistorie blir Pierre forvist til Moskva hvortil
hans rykte har reist foran, og er ham til besvær i
selskapslivet. Bare den godmodige familien Rostovs
salonger er på vidt gap for den unge levemannen, og
Pierre blir en god venn av familien.
Pierres beste venn, den ærekjære fyrst Andrej
Bolkonskij, er ivrig etter å komme i krigen. Han etterlater
sin svangre kone Liza på godset til sin gamle
og bistre far, og i søsteren Marias selskap. Prinsesse
Maria er dypt religiøs, og hardt kuet av sin far som
berøver henne enhver unødig kontakt med omverdenen.
Andrej blir på farens anbefaling adjutant hos den
gjeve general Kutuzov som senere blir den russiske
hærs øverstkommanderende. Andrej får således følge
kamphandlingene på nært hold.
Foruten de nevnte personer spiller hoffdamen
Anna Scherer en viktig rolle som vertinne for St.
Petersburgs fornemste salong. Det er her man kan måle
landets politiske strømninger og temperatur gjennom
adelens avmålte ytringer. Videre portretteres en rekke
historiske personer med syrlig treffsikkerhet – foruten
general Kutuzov og fyrst Bagration som begge hadde
Tolstojs sympati: Napoleon, tsar Alexander I av Russland
og en rekke offiserer og diplomater fra begge sider.
romanen
Tolstojs roman beskrev fem og et halvt hundre personer,
men tallet på hovedpersoner alene – henimot ti – er
imponerende i seg selv. Det var uvanlig for sin tid at
romanen ikke hadde én helt, men flere. Hverken fyrst
Andrej Bolkonskij, Pierre Bezuchov, Nikolaj Rostov,
Natasja eller prinsesse Maria er romanens hovedperson
alene. De følges et stykke på vei, og forlates for så å bli
innhentet senere. Det er heller ingen hovedhandling,
men flere parallellhandlinger, og romanen behandler
såvel Pierres streben mot å bli et bedre menneske,
Natasjas begeistrede ungdomsforelskelser og kjærlige
samtaler med sin mor, som krigsstrategiske og -filosofiske
anskuelser. Med de mange handlingstrådene
som stadig forlates og gjenopptas, kan verket minne
om en moderne såpeopera. Det har likevel mer karakter
av en mektig symfoni i sin velbalanserte kontrastering
av historiens forskjellige elementer; tungt mot lett,
trist mot lystig, spenningsdrivende mot stemningsskapende
og – krig mot fred. De levende karakter-
tegningene til tross, det er ikke kun de individuelle
skjebner i en viktig periode i Russlands historie som
er romanens mål. Den munner ut i en betraktning av
det samlede russiske folks karakter, og en historiefilosofisk
anskuelse som ikke levner de store menn mye
ære. Uten folkets oppslutning, mente Tolstoj, ville
Napoleon knapt kunnet lede sin hær helt til Moskva, og
den historiske bevegelse som brakte ham dit, skulle til
sist også knuse ham. Det er ikke taktikerne som vinner
seieren over Napoleon, men det russiske folks spontane
reisning mot okkupanten, den menige russiske
soldats heroisme og evne til selvoppofrelse.
regissøren og filmen
Denne historieoppfatningen delte Sergej Bondartsjuk,
og hadde allerede med sin lovpriste regidebut En manns
skjebne (1959) demonstrert sin sympati for den menige
soldat. På den annen side var Krig og freds oppfølger,
Waterloo (1970), viet en ytterligere menneskeliggjøring
av den opphøyde Napoleon. Bondartsjuks sterke interesse
for krigens vesen har rot i at han selv, lik Tolstoj,
hadde opplevd krigens redsler som soldat.
Bondartsjuk hadde altså de beste forutsetninger
for å forstå og videreføre Tolstojs humanistiske
anskuelser i Krig og fred. Hans behandling av romanen
innebar derfor ikke bare en handlingsgjengivelse,
som det ofte tilfaller litteraturfilmatiseringer, men et
ønske om å bringe romanens filosofiske, emosjonelle
og ideologiske nerve frem på filmlerretet, så presist
som mulig. Filmens ubetingede suksess i så måte,
har også årsak i det intellektuelle klima i Sovjet ved
begynnelsen av 1960-tallet. Stalintidens endelikt
medførte etterhvert en mulighet til å kritisere, om
ikke samtidens politikk, så i det minste lyter ved
stalinismen. Det første trinnet i nedbrytningen
av Stalin-myten var å ødelegge bildet av ham som
43