1eJfDJrZp

produksjonen litt av at man ikke hadde midler til
ekstern lydlegging og annet. Den ble litt råere og mer
fattigslig i uttrykket enn regissøren ønsket.
Da den nye versjonen av filmen ble helt ferdig i
april 2012 fikk Einarson i første omgang god tilbakemelding
fra NRK. I juni 2012 fikk imidlertid regissøren
beskjed om at NRK etter en vurdering takket nei til å
sende filmen. De hadde investert midler i filmen, men
ville ikke benytte seg av visningsretten. Meldingen
kom brått på Einarson, og NRK forklarte ikke for
regissøren hva som var årsakene til beslutningen.
I mellomtiden hadde Hans Petter Moland laget
helaftensdokumentaren Når boblene brister, som
hadde kinopremiere i mars 2012, og som så ble vist
på NRK2 i mai. Sentrale folk fra NRK var med på dette
prosjektet, blant annet økonomikommentator Steinar
Mediaas som både var med foran og bak kamera.
Han var både denne filmens «redaktør» og «associate
producer». NRK var filmens «co-producer» i følge
ettertekstene.
Hans Petter Molands film kom til etter at NRK
hadde gått inn i Oddvar Einarsons prosjekt, og
muligens hadde dette noe å si for NRKs manglende
interesse for Einarsons prosjekt etter at Når boblene
brister var kommet i gang. Langt på vei tok Molands
film Einarsons konsept. De to filmene ble imidlertid
svært forskjellige, så det var ingen grunn til ikke å
vise to forskjellige syn på Terra-saken. Det ville til og
med styrket NRKs demokrati- og objektivitetsideal,
og bidratt til å kaste lys over en meget viktig sak i
vårt samfunnsliv, om begge filmene var blitt vist av
NRK. NRK mente imidlertid at man med Når boblene
brister hadde fått dekket dette temaet på en god og
tilstrekkelig måte.
Heldigvis kom TV 2 til unnsetning og bidro til at
filmen lot seg avslutte og at den ble vist for fjernsyns-
seerne. Riktignok med kanalens litt upassende reklameavbrudd.
Litt ironisk er det at Oddvar Einarsons
film om turbokapitalismens negative konsekvenser
og effekter i det norske samfunnet ble avbrutt av en
lang pause med reklamer for sjokolade, biler, lettrømme,
tran og forsikringer.
to perspektiv på terra-skandalen
Å sammenligne Tidenes investering med Når boblene
brister er interessant. Det løfter ikke bare fram hva
som kjennetegner de to filmene, men det illustrerer
også to ulike perspektiv på Terra-saken. Det viser
hvilke valg som en dokumentarist gjør, og hvilke
vinkler og holdninger som hun eller hans film har.
De to filmene er ganske forskjellige. Både i sine grep
og valg av informanter, og i sine holdninger til selve
Terra-skandalen. En slik sammenligning kan også
kaste et lite sidelys på NRK og deres holdninger til
dokumentarfilm generelt.
Selv om Einarson og Molands dokumentarer
handler om samme sak, er de ikke bare svært ulike i
sine måter å tematisere saken på, og i forsøkene på å
fordele ansvar og skyld. De er også som filmer svært
forskjellige. Når boblene brister er en superprofesjonell
kinodokumentar, der alt det håndverksmessige er
upåklagelig. Tidenes investering er en lavbudsjettsfilm
for fjernsynet, laget med alt for lite penger, noe som
av og til preger filmen. Den er til tider fremdeles litt
for rå og upolert i selve uttrykket noen steder.
Molands film er en tilsynelatende nøytral film, der
filmskaperen selv ikke er til stede i selve filmen, og der
forskjellige eksperter bærer filmens argumenterende
side. Ansvar og skyld blir mindre viktig. I stedet er
det først og fremst et forsøk på å rede ut hva som
skjedde i den internasjonale bakgrunnen for Terraskandalen.
Når boblene brister er først og fremst en
historieleksjon og en systemanalyse, med USA som
eksempelmateriale.
Einarsons film er mer personlig. Han kommenterer
selv filmen i voice-over, og synes til og med i bildet
ved en anledning. Ansvar og skyld blir avgjørende, og
han er mer opptatt av hvorfor det skjedde det som
skjedde i Terra-kommunene. Dessuten går filmen inn
i skyldkomplekset fra norsk side, og skildrer detaljert
prosessene i de norske kraftkommunene. Hvem som
gjorde noe galt blir også viktig. I begge filmene står
politikere sentralt, og er avgjørende vitner i saken,
men de to filmene behandler sine vitner forskjellig.
De bruker også svært forskjellige eksperter for å
forklare hva som egentlig foregikk.
Oddvar Einarson selv er kritisk til Hans Petter
Molands film. Han har skrevet om dette i et notat:
«Når boblene brister var egentlig et bestillingsverk fra et
fond i Høeg-gruppen, som aldri har vist interesse for
å finansiere film. En gruppe konservative kapitalister
ville rette opp inntrykket av en rå og tøylesløs kapitalisme,
som bl.a. Terra-saken hadde skapt. Dermed
var et budsjett på 7,2 millioner på plass alt fra starten.
Regissøren var også påpasselig med å presisere at
dette slett ikke var noen film mot kapitalismen, under
lanseringen. Når boblene brister hadde sin ur-premiere
under Oslo Film Festival, hvor ’hele’ finansbransjen
var til stede. Ikke de berørte kommunene og politikere,
men finansfolk og samfunnstopper. Dette ble behørig
dokumentert i NRK. Og med ett var Terra-systemet,
meglerne og hendelsesforløpet som skapte Terra-saken
på det nærmeste borte. I en film som forega å handle
om Terra-saken, slik den også ble presentert i NRK.»
Rammen om historieleksjonen og systemanalysen
i Når boblene brister er den norske Terra-skandalen,
og i Molands film følger vi rådmann Ingvar Linde og
den tidligere ordføreren Erling Stadheim fra Vik som
35