1eJfDJrZp

Recommendations

Info

meglere solgte til dem, og som nærmest var garantert å skaffe gode inntekter, var så stor at den i ettertankens lys bare kan kalles naiv og dumsnill. Tidenes investering gir en god og detaljert framstilling av mekanismene i kommunene. De mange små gode intervjuklippene veksler med høstlige eller vinterlige bilder fra nord, som en symbolsk og emblematisk skildring av det tunge uføret kommunene var kommet opp i når man hadde tapt store summer. en viktig stemme I moderne norsk dokumentarfilm er Oddvar Einarson en viktig stemme. Etter å ha laget noen frie kunstneriske kortfilmer på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet markerte han seg med kinodokumentaren Kampen om Mardøla i 1972. Dette skulle bli den virkelige starten på en politisk periode i norsk dokumentarfilmproduksjon, som dominerte i 1970-årene. Om Kampen om Mardøla for alvor innledet den politiske dokumentarens periode i norsk dokumentarfilmproduksjon, ble Einarsons andre kinodokumentar Prognose Innerdalen (1981) avslutningen på denne perioden. Kampen om Mardøla og Prognose Innerdalen har naturvern og aksjonisme som sine temaer, og spesielt den førstnevnte fikk stor betydning i Norge. Mardølafilmen representerte noe helt nytt både innholdsmessig og formmessig sett. Den var et filmatisk debattinnlegg, partisk og agiterende for sin side av saken, og hadde en råere form enn tidligere norske dokumentarfilmer. Rytmen var oppdrevet, og kameraarbeidet var nervøst bevegelig. En flytende rastløshet skapte et røft, levende og skisseaktig stiluttrykk. Bildemontasjer av stillbilder som var grafisk kontrastrike, vekslet med observerende øyenvitneopptak av motstanden mot utbyggingen av Mardøla-vassdraget. 34 Disse to filmene gjorde Einarson til en viktig stemme i norsk dokumentarfilm. Han skulle imidlertid utover 1980-tallet mest konsentrere seg om fiksjon, med spillefilmer som X (1986), Karachi (1989) og Havet stiger (1990). Han laget et par kortfilmer på 1990-tallet, men etter å ha bidratt med en del av episodefilmen Pust på meg i 1996 har det vært stille fra Einarson som filmskaper, før Tidenes investering. Det var under hans tid som filmkonsulent i Nordnorsk filmsenter at Einarson ble fenget av historien om kraftkommunene i Nord-Norge som gikk på tap for hundretalls millioner under finanskrisen. en vanskelig filmproduksjon Einarson blåste nytt liv i sitt produksjonsselskap Christiania Film Co AS i 2007. I mars 2008 var et forprosjekt ferdig, men det tok lang tid å få finansieringen på plass. Først i august 2009 kunne produksjonen starte, med et sterkt redusert budsjett. Fritt Ord hadde bevilget 300 000, NRK var inne med 330 000 og Nordnorsk Filmsenter bevilget 100 000 til produksjonen. NRK var den viktigste produsenten, og NRK ønsket at Einarson skulle konsentrere seg om en kommune. Valget falt på Narvik. Der hadde også Einarson gjennomført forprosjektet og gjort viktige opptak allerede i 2008. Høsten 2009 møtte produksjonen store problemer i Narvik. Kommunen ville ikke slippe filmteamet inn på kommunale arenaer og gjøre opptak i gamlehjem, politikere fikk munnkurv med henvisning til den pågående rettssaken, og kommunalt ansatte fikk medieinstruks om å la alle henvendelser gå gjennom kommunens nye rådmann. Han la lokk på alt. Våren 2010 ble en ren Narvik-versjon presentert for NRK. Denne versjonen var basert på det internasjonale selskapet KPMGs gjennomgang av Terra-saken, noe som ikke falt i smak hos NRK. Produksjonen ble underkjent, noe regissøren også var enig i. Einarson og produksjonsselskapet fikk et års utsettelse for å levere en ny versjon. Denne versjonen skulle utvide sitt perspektiv, og i tillegg til Narvik skulle kommunene Rana og Hemnes trekkes inn i større grad. Dessuten skulle Terra-saken gjennomgås bredere, med oppstart i Vik kommune. Våren 2011 ble den nye versjonen gjort klar til presentasjon for NRK. Fremdeles manglet imidlertid Einarson noen viktige opptak. Han ønsket å illustrere konsekvensene av Terra-saken med opptak fra et gamlehjem i en Terrakommune, noe som var vanskelig å få godkjenning til av de aktuelle kommunene, men Hemnes kommune hadde etter flere runder til slutt tillatt filming. Dette skulle gjøres rett etter påske, slik at filmen helt kunne ferdigstilles i mai 2011. Dette var imidlertid én måned etter at filmen skulle vært framlagt for NRK etter gjeldende kontrakt, og NRK valgte dermed å avslutte samarbeidet. De ga ikke Einarson den ekstra måneden han selv mente han trengte for at filmen skulle bli så god som mulig. For ikke å skape problemer ønsket NRK ikke å gjøre gjeldende sin rett til å hevde mislighold, og kreve allerede investerte penger tilbake, men resultatet var at en rest på 180 000 kroner ikke ble utbetalt fra NRK. Budsjettet ble dermed raskt redusert kraftig. NRK ønsket imidlertid fremdeles å benytte sin rett til å vise filmen, dersom Einarsson klarte å fullføre den, på bakgrunn av sine investerte midler. Oddvar Einarson og filmselskapet måtte begynne arbeidet med finansieringen av filmen på nytt, og først da Sørnorsk Filmsenter kom med i november 2011, med en bevilgning på 100 000 kroner, ble det mulig å gjøre siste etterarbeid. Ettersom et allerede knapt budsjett var blitt 80 000 kroner mindre, led
produksjonen litt av at man ikke hadde midler til ekstern lydlegging og annet. Den ble litt råere og mer fattigslig i uttrykket enn regissøren ønsket. Da den nye versjonen av filmen ble helt ferdig i april 2012 fikk Einarson i første omgang god tilbakemelding fra NRK. I juni 2012 fikk imidlertid regissøren beskjed om at NRK etter en vurdering takket nei til å sende filmen. De hadde investert midler i filmen, men ville ikke benytte seg av visningsretten. Meldingen kom brått på Einarson, og NRK forklarte ikke for regissøren hva som var årsakene til beslutningen. I mellomtiden hadde Hans Petter Moland laget helaftensdokumentaren Når boblene brister, som hadde kinopremiere i mars 2012, og som så ble vist på NRK2 i mai. Sentrale folk fra NRK var med på dette prosjektet, blant annet økonomikommentator Steinar Mediaas som både var med foran og bak kamera. Han var både denne filmens «redaktør» og «associate producer». NRK var filmens «co-producer» i følge ettertekstene. Hans Petter Molands film kom til etter at NRK hadde gått inn i Oddvar Einarsons prosjekt, og muligens hadde dette noe å si for NRKs manglende interesse for Einarsons prosjekt etter at Når boblene brister var kommet i gang. Langt på vei tok Molands film Einarsons konsept. De to filmene ble imidlertid svært forskjellige, så det var ingen grunn til ikke å vise to forskjellige syn på Terra-saken. Det ville til og med styrket NRKs demokrati- og objektivitetsideal, og bidratt til å kaste lys over en meget viktig sak i vårt samfunnsliv, om begge filmene var blitt vist av NRK. NRK mente imidlertid at man med Når boblene brister hadde fått dekket dette temaet på en god og tilstrekkelig måte. Heldigvis kom TV 2 til unnsetning og bidro til at filmen lot seg avslutte og at den ble vist for fjernsyns- seerne. Riktignok med kanalens litt upassende reklameavbrudd. Litt ironisk er det at Oddvar Einarsons film om turbokapitalismens negative konsekvenser og effekter i det norske samfunnet ble avbrutt av en lang pause med reklamer for sjokolade, biler, lettrømme, tran og forsikringer. to perspektiv på terra-skandalen Å sammenligne Tidenes investering med Når boblene brister er interessant. Det løfter ikke bare fram hva som kjennetegner de to filmene, men det illustrerer også to ulike perspektiv på Terra-saken. Det viser hvilke valg som en dokumentarist gjør, og hvilke vinkler og holdninger som hun eller hans film har. De to filmene er ganske forskjellige. Både i sine grep og valg av informanter, og i sine holdninger til selve Terra-skandalen. En slik sammenligning kan også kaste et lite sidelys på NRK og deres holdninger til dokumentarfilm generelt. Selv om Einarson og Molands dokumentarer handler om samme sak, er de ikke bare svært ulike i sine måter å tematisere saken på, og i forsøkene på å fordele ansvar og skyld. De er også som filmer svært forskjellige. Når boblene brister er en superprofesjonell kinodokumentar, der alt det håndverksmessige er upåklagelig. Tidenes investering er en lavbudsjettsfilm for fjernsynet, laget med alt for lite penger, noe som av og til preger filmen. Den er til tider fremdeles litt for rå og upolert i selve uttrykket noen steder. Molands film er en tilsynelatende nøytral film, der filmskaperen selv ikke er til stede i selve filmen, og der forskjellige eksperter bærer filmens argumenterende side. Ansvar og skyld blir mindre viktig. I stedet er det først og fremst et forsøk på å rede ut hva som skjedde i den internasjonale bakgrunnen for Terraskandalen. Når boblene brister er først og fremst en historieleksjon og en systemanalyse, med USA som eksempelmateriale. Einarsons film er mer personlig. Han kommenterer selv filmen i voice-over, og synes til og med i bildet ved en anledning. Ansvar og skyld blir avgjørende, og han er mer opptatt av hvorfor det skjedde det som skjedde i Terra-kommunene. Dessuten går filmen inn i skyldkomplekset fra norsk side, og skildrer detaljert prosessene i de norske kraftkommunene. Hvem som gjorde noe galt blir også viktig. I begge filmene står politikere sentralt, og er avgjørende vitner i saken, men de to filmene behandler sine vitner forskjellig. De bruker også svært forskjellige eksperter for å forklare hva som egentlig foregikk. Oddvar Einarson selv er kritisk til Hans Petter Molands film. Han har skrevet om dette i et notat: «Når boblene brister var egentlig et bestillingsverk fra et fond i Høeg-gruppen, som aldri har vist interesse for å finansiere film. En gruppe konservative kapitalister ville rette opp inntrykket av en rå og tøylesløs kapitalisme, som bl.a. Terra-saken hadde skapt. Dermed var et budsjett på 7,2 millioner på plass alt fra starten. Regissøren var også påpasselig med å presisere at dette slett ikke var noen film mot kapitalismen, under lanseringen. Når boblene brister hadde sin ur-premiere under Oslo Film Festival, hvor ’hele’ finansbransjen var til stede. Ikke de berørte kommunene og politikere, men finansfolk og samfunnstopper. Dette ble behørig dokumentert i NRK. Og med ett var Terra-systemet, meglerne og hendelsesforløpet som skapte Terra-saken på det nærmeste borte. I en film som forega å handle om Terra-saken, slik den også ble presentert i NRK.» Rammen om historieleksjonen og systemanalysen i Når boblene brister er den norske Terra-skandalen, og i Molands film følger vi rådmann Ingvar Linde og den tidligere ordføreren Erling Stadheim fra Vik som 35
Page 1 and 2: Verdens ti beste filmer / cinematek
Page 3 and 4: ”ÅRETS STERKESTE NORSKE DOKUMENT
Page 5 and 6: lør 1602 19.00 in Between the sout
Page 7 and 8: FØR SNØEN FALLER en film av Hisha
Page 9 and 10: Stenersen · Kunstmuseene i Bergen
Page 11 and 12: Gerontius’ drøm Elgars store ora
Page 13 and 14: torsDagsfiLmen • sønDagsmatinÈ
Page 15 and 16: Søndag 10. februar kl. 13.00 Japan
Page 17 and 18: Cinemateket Usf 20 år tiDenes Best
Page 19 and 20: Cinemateket Usf 20 år sønDagsmati
Page 21 and 22: Cinemateket Usf 20 år tiDenes Best
Page 23 and 24: BERGEN JAZZFORUM PRESENTERER SESONG
Page 25 and 26: 6. februar får Cinemateket i Berge
Page 27 and 28: masahiro koBayashi • sønDagsmati
Page 29 and 30: masahiro koBayashi tHe ReBIRtH skju
Page 31 and 32: på oppforDring • 50 år tHIS SpO
Page 33: Bilder fra Tidenes investering terr
Page 37 and 38: DoUBLe BiLL - to DokUmentarer om te
Page 39 and 40: ny rUssisk fiLm fiLm fra tromsø fi
Page 41 and 42: sønDagsmatiné ny rUssisk fiLm fiL
Page 43 and 44: godmodige greveparets fortvilelse,
Page 45 and 46: Bergenspremiere • C-kino presente
Page 47 and 48: Lik Cinemateket i Bergen på Facebo

1eJfDJrZp

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?