1eJfDJrZp

– den første Japanske filmen til å vinne hovedprisen ved Yubari International
Fantastic Film Festival. Dedikert til Tom Waits er nok dette det nærmeste
Kobayashi har kommet en selvbiografisk film. Vi følger følger den talentfulle
manusforfatteren som i sin selvforakt gjør et alvorlig forsøk på å drikke seg
i hjel. Allerede her ser vi de første antydninger til hans helt personlige stil,
strukturert som en japansk folkesang, med lange, repetative vers brutt opp
av refreng som endrer seg ørlite grann for hver gjentagelse. Spenningen drar
seg til for hver repetisjon og hver lille nyanseforskjell.
Mange av Kobayashis filmer er satt til det forblåste Hokkaido, med et
klima ikke ulikt det vi har her hjemme. Det skrinne og industrialiserte landskapet
er for Kobayashi et perfekt bilde på det moderne Japan, langt i fra det
glansbildet vi ofte får presentert – noe som har gjort ham til en outsider i den
hjemlige filmindustrien. Kulda har satt seg i sjelen, taust betrakter menneskene
her verdens likegyldighet mens følelsene holdes skjult. Før eller senere
bryter demningen sammen og et kort øyeblikk faller maskene. Hans lange
tagninger, sparsomme dialog og dramatiske indre følelsesliv krever nesten
umenneskelige rolleprestasjoner fra skuespillerne. Ikke overraskende får
han da også noen av Japans fineste karakterskuespillere med seg. Unntaket er
The Rebirth (se egen omtale), som var så krevende at etter et års betenkningstid
trakk den første skuespillerinnen seg og den mannlige hoved rollen måtte
Kobayashi selv ta. Resultatet er blitt en rystende film, nedstrippet til kjernen
av Kobayashis filmspråk – hvor skuespilleren og filmen langt på vei har
frigjort seg fra ordene, hvor miljø og landskap er noe mer enn vage kulisser,
hvor klipp og skuespill driver den indre handling fremover, hvor form er
noe langt mer enn staffasje. Det er krevende for tilskueren, ikke minst fordi
han ikke skyr de vanskelige tema og de opprivende konfrontasjoner. I tillegg
benytter han seg lite av filmatisk sminke, det vil si lyssetting, kameraføring
og svulstig musikkbruk, men ofte av lange tagninger, skjult følelsesliv og
gjentagelser. Alt dette gjør at filmene hans ofte krever litt tid før man engasjerer
seg emosjonelt, men nærmest umerkelig griper de fatt i deg og nekter
å slippe taket. Ikke før lenge etter filmen er over.
Kjell R. Jenssen/CiO
26
masahiro koBayashi
WOMeN ON tHe eDGe
ikke akkurat søstrene sisters
ONSDAG 6. FeBRUAR KL. 18.00
tORSDAG 7. FeBRUAR KL. 21.00
Girigiri no onnatachi.
Regi og manus: Masahiro Kobayashi.
Japan 2011.
Foto: Koichi Nishikubo. Medv.: Miho
Fujima, Yuko Nakamura, Makiko
Watanabe m.fl. Utleie: Masahiro
Kobayashi. Japansk tale, engelske
undertekster. DCp, farger, 1 t 41 min.
Tre søstre bringes av ulike grunner tilbake til sitt barndomshjem etter jordskjelvkatastrofen
som rammet Japan i mars 2011. Det gamle huset ligger vakkert
til ute på landet, og ved første øyekast virker alt tilsynelatende normalt. Under
overflaten er imidlertid ikke alt så idyllisk som først antatt. De tre søstrene har et
frossent forhold til hverandre, og vi forstår at denne plutselige familiereunionen
er sterkt uønsket av alle tre. Store, personlige spenninger oppstår, og stemningen
forverres ytterligere av det ødelagte landskapet som sakte åpenbarer seg i
nær heten. Perspektivene flyttes konstant, konflikter og harmoni avløser hverandre,
mens man leter etter svaret på hvorfor livet ble som det ble.
Det katastrofale jordskjelvet i 2011 satte dype spor i Kobayashi, og begge hans
siste filmer har tragedien som bakteppe. Få regissører våget å respondere til
katastrofen så kort tid etter at den hadde inntruffet, og forståelsen for å bruke
den som ramme rundt et personlig drama var ikke stor på den tiden. Kobayashi
ønsket allikevel å gjennomføre prosjektet, og det på en måte bare han kunne
klare. iehk