EÃƒÂƒÃ‚Â˜S-tillegget - EFTA

NORSK utgave 

EØS-tillegget 

til Den europeiske 

unions tidende 

I EØS-ORGANER 

1. EØS-rådet 

2. EØS-komiteen 

ISSN 1022-9310 

Nr. 10 

15. årgang 

21.2.2008 

2008/EØS/10/01 Rådsforordning (EF) nr. 355/2003 av 20. februar 2003 om godkjenning av 

tilsetjingsstoffet avilamycin i fôrvarer ........................................ 1 

2008/EØS/10/02 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1334/2003 av 25. juli 2003 om endring av vilkårene 

for godkjenning av flere tilsetningsstoffer som tilhører gruppen mikronæringsstoffer 

i fôrvarer ............................................................... 4 

2008/EØS/10/03 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1831/2003 av 22. september 2003 

om tilsetningsstoffer i fôrvarer .............................................. 9 

2008/EØS/10/04 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1852/2003 av 21. oktober 2003 om tiårig godkjenning 

av bruk av et koksidiostatikum i fôrvarer ..................................... 24 

2008/EØS/10/05 Kommisjonsforordning (EF) nr. 2112/2003 av 1. desember 2003 om rettelse av 

kommisjonsforordning (EF) nr. 1334/2003 om endring av vilkårene for godkjenning 

av flere tilsetningsstoffer som tilhører gruppen mikronæringsstoffer i fôrvarer ........ 26 

2008/EØS/10/06 Kommisjonsdirektiv 2004/78/EF av 29. april 2004 om endring av europaparlaments- 

og rådsdirektiv 2001/56/EF om varmeanlegg for motorvogner og deres tilhengere og 

rådsdirektiv 70/156/EØF, for å tilpasse dem til den tekniske utvikling .............. 28 

2008/EØS/10/07 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/11/EF av 11. februar 2004 om endring av 

rådsdirektiv 92/24/EØF om hastighetsbegrensere eller lignende hastighetsbegrensende 

systemer montert i visse motorvogngrupper. ................................... 34 

2008/EØS/10/08 Kommisjonsdirektiv 2004/86/EF av 5. juli 2004 om endring av rådsdirektiv 93/93/EØF 

om masser og dimensjoner for motorvogner med to eller tre hjul, for å tilpasse det 

til den tekniske utvikling. .................................................. 36 

2008/EØS/10/09 Kommisjonsdirektiv 2004/61/EF av 26. april 2004 om endringer i vedleggene til 

rådsdirektiv 86/362/EØF, 86/363/EØF og 90/642/EØF med hensyn til grenseverdier 

for rester av plantevernmidler som det er forbudt å bruke i Det europeiske fellesskap .. 39 

2008/EØS/10/10 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/65/EF av 22. juli 2003 om endring av 

rådsdirektiv 86/609/EØF om tilnærming av medlemsstatenes lover og forskrifter 

om vern av forsøksdyr og dyr til andre vitenskapelige formål. ..................... 50 

2008/EØS/10/11 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 2003/2003 av 13. oktober 2003 om 

gjødsel ................................................................ 52

2008/EØS/10/12 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/17/EF av 3. mars 2003 om endring av 

direktiv 98/70/EF om kvaliteten på bensin og dieselolje .......................... 246 

2008/EØS/10/13 Kommisjonsforordning nr. 1851/2003 av 17. oktober 2003 om endring av rådsforordning 

(EØF) nr. 574/72 om regler for gjennomføring av forordning (EØF) nr. 1408/71 om 

anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og 

deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet. ....................... 256 

2008/EØS/10/14 Avgjerd nr. 197 av 23. mars 2004 om overgangsperiodar for innføring av det 

europeiske helsetrygdkortet i samsvar med artikkel 5 i avgjerd nr. 191 .............. 266 

2008/EØS/10/15 Beslutning nr. 198 av 23. mars 2004 om utskifting og oppheving av de blanketter 

som skal benyttes ved anvendelsen av rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 og (EØF) 

nr. 574/72 (E 110, E 111, E 111 B, E 113, E 114, E 119, E 128 og E 128 B) .......... 269 

2008/EØS/10/16 Kommisjonsrekommandasjon av 27. april 2004 om bruk av finansielle derivater for 

foretak for kollektiv investering i omsettelige verdipapirer (UCITS-fond) ............ 277 

2008/EØS/10/17 Kommisjonsrekommandasjon av 27. april 2004 om visse deler av innholdet i det 

forenklede prospektet omhandlet i oversikt C i vedlegg I til rådsdirektiv 85/611/EØF .. 283 

2008/EØS/10/18 Kommisjonsvedtak av 29. april 2004 om fastsettelse av de grunnleggende parametrene 

i de tekniske spesifikasjonene for samtrafikkevne vedrørende «støy», «godsvogner» og 

«telematikkprogrammer for godstrafikk» nevnt i direktiv 2001/16/EF .............. 291 

2008/EØS/10/19 Kommisjonsvedtak av 29. april 2004 om endring av vedlegg A til vedtak 2002/731/EF 

av 30. mai 2002 og om fastsettelse av de grunnleggende spesifikasjoner for klasse 

A-systemet (ERTMS) i delsystemet «styring, kontroll og signal» i det transeuropeiske 

jernbanesystem for konvensjonelle tog nevnt i europaparlamentsog rådsdirektiv 

2001/16/EF ............................................................. 343 

2008/EØS/10/20 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 725/2004 av 31. mars 2004 om forbedret 

sikkerhet for fartøyer og havneanlegg ........................................ 354 

2008/EØS/10/21 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1643/2003 av 22. juli 2003 om endring 

av forordning (EF) nr. 1592/2002 om felles regler for sivil luftfart og om opprettelse av 

et europeisk flysikkerhetsbyrå .............................................. 440 

2008/EØS/10/22 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1701/2003 av 24. september 2003 om tilpasning av 

artikkel 6 i europaparlamentsog rådsforordning (EF) nr. 1592/2002 om felles regler 

for sivil luftfart og om opprettelse av et europeisk flysikkerhetsbyrå ................ 443 

2008/EØS/10/23 Kommisjonsforordning (EF) nr. 104/2004 av 22. januar 2004 om fastsettelse av regler 

for organiseringen og sammensetningen av klageinstansen for Det europeiske 

flysikkerhetsbyrå ......................................................... 444 

2008/EØS/10/24 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1702/2003 av 24. september 2003 om fastsettelse 

av gjennomføringsregler for luftdyktighets- og miljøsertifisering av luftfartøyer og 

tilhørende produkter, deler og utstyr, og for sertifisering av konstruksjons- og 

produksjonsorganisasjoner ................................................. 447 

2008/EØS/10/25 Kommisjonsforordning (EF) nr. 2042/2003 av 20. november 2003 om kontinuerlig 

luftdyktighet for luftfartøyer og luftfartøysprodukter, -deler og -utstyr og om 

godkjenning av organisasjoner og personell som deltar i disse oppgaver ............. 521 

2008/EØS/10/26 Kommisjonsforordning (EF) nr. 463/2004 av 12. mars 2004 om endring av forordning 

(EF) nr. 823/2000 om anvendelse av traktatens artikkel 81 nr. 3 på visse grupper av 

avtaler, beslutninger og samordnet opptreden mellom rederier som driver linjefart 

(konsortier) ............................................................. 686

2008/EØS/10/27 Kommisjonsvedtak av 6. april 2004 om fastsetjing av reviderte miljøkriterium for 

tildeling av fellesskapsmiljømerket til kjøleskap, og om endring av vedtak 

2000/40/EF . ............................................................ 688 

2008/EØS/10/28 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1267/2003 av 16. juni 2003 om 

endring av rådsforordning (EF) nr. 2223/96 med hensyn til fristen for innsending av 

hovedstørrelsene i nasjonalregnskapene, unntak i forbindelse med innsending av 

hovedstørrelsene i nasjonalregnskapene og innsending av data om sysselsetting 

uttrykt i utførte timeverk. .................................................. 694 

2008/EØS/10/29 Rådsforordning (EF, Euratom) nr. 1287/2003 av 15. juli 2003 om harmonisering 

av bruttonasjonalinntekta etter marknadsprisar (BNI-forordninga) .................. 716 

2008/EØS/10/30 Europaparlaments- og rådsvedtak nr. 1608/2003EF av 22. juli 2003 om utarbeiding 

og utvikling av fellesskapsstatistikkar over vitskap og teknologi ................... 719 

2008/EØS/10/31 Kommisjonsforordning (EF) nr. 642/2004 av 6. april 2004 om krav til nøyaktighet 

for data som er samlet inn i samsvar med rådsforordning (EF) nr. 1172/98 om 

statistiske oppgaver over godstransport på vei .................................. 722 

2008/EØS/10/32 Kommisjonsforordning (EF) nr. 753/2004 av 22. april 2004 om gjennomføring av 

europaparlamentsog rådsvedtak nr. 1608/2003/EF når det gjelder statistikker over 

vitenskap og teknologi .................................................... 728 

2008/EØS/10/33 Rådsforordning (EF) nr. 1222/2004 av 28. juni 2004 om utarbeiding og oversending 

av data om kvartalsvis offentlig gjeld. ........................................ 737 

2008/EØS/10/34 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1450/2004 av 13. august 2004 om gjennomføring 

av europaparlamentsog rådsvedtak nr. 1608/2003/EF med hensyn til utarbeiding 

og utvikling av fellesskapsstatistikker over nyskaping ........................... 739 

2008/EØS/10/35 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 851/2004 av 21. april 2004 om 

skiping av eit europeisk senter for førebygging av og kontroll med sjukdommar. ...... 743 

3. Parlamentarikerkomiteen for EØS 

4. Den rådgivende komité for EØS 

II EFTA-ORGANER 

1. EFTA-statenes faste komité 

2. EFTAs overvåkningsorgan 

3. EFTA-domstolen 

III EF-ORGANER 

1. Rådet 

2. Kommisjonen 

3. Domstolen

21.2.2008 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende 

Nr. 10/1 

RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNIONEN HAR — 

med tilvising til traktaten om skipinga av Det europeiske 

fellesskapet, 

med tilvising til rådsdirektiv 70/524/EØF av 23. november 

1970 om tilsetningsstoffer i fôrvarer( 1 ), særleg artikkel 9, og 

ut frå desse synsmåtane: 

EØS-ORGANER 

1) Etter artikkel 2 bokstav aaa) i direktiv 70/524/EØF krevst 

det at godkjenninga av antibiotika må vere knytt til den 

som er ansvarleg for marknadsføringa. 

2) I artikkel 9 i det nemnde direktivet er det fastsett at 

eit stoff som er knytt til den som er ansvarleg for 

marknadsføringa av stoffet, kan godkjennast i eit tidsrom 

på ti år dersom alle vilkåra som er fastsette i artikkel 3a i 

det nemnde direktivet, er stetta. 

3) Vurderinga av den dokumentasjonen som er send over 

med omsyn til det antibiotiske preparatet som er ført 

opp i vedlegget til denne forordninga, viser at dei vilkåra 

som er nemnde i artikkel 3a i det nemnde direktivet, er 

stetta, og produktet kan difor førast opp i kapittel I i lista 

over godkjende tilsetjingsstoff i fôrvarer i medhald av 

artikkel 9t bokstav b) i det nemnde direktivet. Denne lista 

gjeld tilsetjingsstoff som er godkjende for eit tidsrom på 

ti år. 

4) I kommisjonsmeldinga av juli 2001 om ein 

fellesskapsstrategi mot resistens mot antimikrobielle 

stoff er det fastsett kva element som bør finnast i ein 

effektiv strategi mot resistens mot antimikrobielle stoff. 

Eitt av desse elementa er forbod mot bruk av antibiotika 

som vekstfremjande stoff i fôrvarer frå 1. januar 2006. 

( 1 (*) Denne fellesskapsrettsakten, kunngjort i EUT L 53 av 28.2.2003, s. 1, er 

omhandlet i EØS-komiteens beslutning nr. 2/2005 av 4. februar 2005 om 

endring av EØS-avtalens vedlegg I (Veterinære og plantesanitære forhold), 

se EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende nr. 32 av 23.6.2005, 

s. 1. 

) TEF L 270 av 14.12.1970, s. 1. Direktivet sist endra ved rådsforordning 

(EF) nr. 1756/2002 (TEF L 265 av 3.10.2002, s. 1). 

EØS-KOmITEEN 

RÅDSFORORDNING (EF) nr. 355/2003 

av 20. februar 2003 

om godkjenning av tilsetjingsstoffet avilamycin i fôrvarer(*) 

5) Kommisjonen har sendt over eit framlegg til 

europaparlamentsog rådsforordning om tilsetjingsstoff 

til bruk i fôrvarer, der det er fastsett at bruken av 

antibiotika som vekstfremjande stoff skal avviklast. 

Europaparlamentet har under den første handsaminga si 

av framlegget gjeve støtte til ei slik avvikling. I desember 

2002 kom Rådet fram til ei politisk semje med sikte på å 

vedta ei felles haldning som krev at bruken av antibiotika 

som vekstfremjande stoff vert stansa innan 1. januar 

2006. Godkjenningsperioden som er fastsett i denne 

forordninga, kan difor verte redusert monaleg som følgje 

av at den nye forordninga om bruk av tilsetjingsstoff i 

fôrvarer vert vedteken. 

6) Då det ikkje ligg føre noka positiv fråsegn frå Det faste 

utvalet for næringsmiddelkjeda og dyrehelsa, har ikkje 

Kommisjonen vore i stand til å vedta dei planlagde 

føresegnene i samsvar med den framgangsmåten som er 

fastsett i artikkel 23 i det førnemnde direktivet — 

VEDTEKE DENNE FORORDNINGA: 

Artikkel 1 

Tilsetjingsstoffet avilamycin, som tilhøyrer gruppa 

«Antibiotika» og er ført opp i vedlegget, vert godkjent som 

tilsetjingsstoff i fôrvarer på dei vilkåra som er fastsette i det 

nemnde vedlegget. 

Artikkel 2 

2008/EØS/10/1 

Denne forordninga tek til å gjelde dagen etter at ho er 

kunngjord i Tidend for Den europeiske unionen.

Nr. 10/2 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende 

21.2.2008 

Denne forordninga er bindande i alle delar og gjeld direkte i alle medlemsstatane. 

Utferda i Brussel, 20. februar 2003. 

For Rådet 

G. DRYS 

Formann


Nr. 10/3 

VEDLEGG 

Høgste 

innhald 

Lågaste 

innhald 

Godkjenninga 

gjeld inntil 

Andre 

føresegner 

Høgste 

alder 

Dyreart eller 

dyregruppe 

Samansetnad, kjemisk nemning, omtale 

Tilsetjingsstoff 

(handelsnemning) 

Namnet og registreringsnummeret 

til den som er 

ansvarleg for marknadsføringa 

Registreringsnummeret 

til 

tilsetjingsstoffet 

mg aktivt stoff/kg 

fullfôr 

Antibiotika 

Kalkun — 5 10 — 10.1.2013 

Sammensetnaden til tilsetjingsstoffet: 

Avilamycin: 200 g aktivt stoff/kg 

Soyaolje eller mineralolje: 5-30 g/kg 

Soyabønneskal: q.s. 1 kg 

Avilamycin : 100 g aktivt stoff/kg 

Soyaolje eller mineralolje: 5-30 g/kg 

Soyabønneskal: q.s. 1 kg 

E 717 Eli Lilly and Company Ltd Avilamycin: 

200 g/kg (Maxus G200, 

Maxus 200) 

Avilamycin: 

100 g/kg (Maxus G100, 

Maxus 100) 

Aktivt stoff: 

C57-62H82-90Cl1-2O31-32’ 

CAS-nr. for avilamycin A: 69787-79-7 

CAS-nr. for avilamycin B: 73240-30-9 

Blanding av oligosakkarid av gruppa 

ortosomycin framstilt av Streptomyces 

viridochromogenes (NRRL 2860) i 

granulatform. 

Høvesvis samansetnad: 

Avilamycin A: ≥ 60 % 

Avilamycin B: ≤ 18 % 

Avilamycin A+B: ≥ 70 % 

Andre einskilde typar avilamycin: ≤ 6 %


21.2.2008 

KOMMISJONEN FOR DE EUROPEISKE FELLESSKAP 

HAR — 

under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske 

fellesskap, 

under henvisning til rådsdirektiv 70/524/EØF av 23. november 

1970 om tilsetningsstoffer i fôrvarer( 1 ), sist endret ved 

kommisjonsforordning (EF) nr. 1756/2002( 2 ), særlig artikkel 

3, 9d og 9e, og 

ut fra følgende betraktninger: 

1) 

2) 

3) 

4) 

Flere tilsetningsstoffer som tilhører gruppen 

mikronæringsstoffer, er blitt godkjent på visse vilkår i 

samsvar med direktiv 70/524/EØF ved forordning (EF) 

nr. 2316/98( 3 ), (EF) nr. 639/1999( 4 ), (EF) nr. 2293/1999( 5 ), 

(EF) nr. 2200/2001( 6 ) og (EF) nr. 871/2003( 7 ). 

Høyeste tillatte innhold av mikronæringsstoffer i fôrvarer 

er blitt gjennomgått på nytt på bakgrunn av utviklingen 

av den vitenskapelige og tekniske viten for å sikre en 

best mulig anvendelse av godkjenningsvilkårene fastsatt 

i artikkel 3a i direktiv 70/524/EØF. 

Ut fra den aktuelle vitenskapelige og tekniske viten kan det 

sluttes at høyeste tillatte innhold av jern, kobolt, kobber, 

mangan og sink i fôrvarer i samsvar med direktiv 70/524/ 

EØF bør reduseres for å sikre en bedre overholdelse 

av kravene i artikkel 3a bokstav a) og b) i nevnte 

direktiv, særlig for å oppfylle ernæringsbehov, bedre 

husdyrproduksjonen og redusere skadelige virkninger 

av dyreekskrementer, og dessuten i størst mulig grad 

begrense skadevirkningene som det nåværende nivå av 

enkelte mikronæringsstoffer har på menneskers helse og 

miljøet. 

Ved beregning av høyeste tillatte innhold av 

mikronæringsstoffer i fôrvarer må det tas hensyn 

ikke bare til dyrenes fysiologiske behov, men også 

til andre aspekter som de gjennomsnittlige behov 

og variasjoner i kostbehov, nødvendigheten av 

å tilfredsstille behovet til flertallet i dyrebestandene 

og mulig ineffektivitet ved bruk av næringsstoffene. 

( 1 ) EFT L 270 av 14.12.1970, s. 1. 

( 2 ) EFT L 265 av 3.10.2002, s. 1. 

( 3 ) EFT L 289 av 28.10.1998, s. 4. 

( 4 ) EFT L 82 av 26.3.1999, s. 6. 

( 5 ) EFT L 284 av 6.11.1999, s. 1. 

( 6 ) EFT L 299 av 15.11.2001, s. 1. 





s. 1. 

) EUT L 125 av 21.5.2003, s. 3. 

KOmmISJONSFORORDNING (EF) nr. 1334/2003 

av 25. juli 2003 

om endring av vilkårene for godkjenning av flere tilsetningsstoffer som tilhører gruppen 

mikronæringsstoffer i fôrvarer(*) 

5) 

6) 

7) 

8) 

Vitenskapskomiteen for fôrvarer avgav 19. februar 2003 

og 14. mars 2003 en uttalelse om bruken av henholdsvis 

kobber og sink i fôrvarer. Ifølge komiteens konklusjoner 

er nåværende høyeste tillatte innhold for disse 

mikronæringsstoffene i fôrvarer i de fleste tilfeller høyere 

enn nødvendig ut fra tilsetningsstoffenes virkninger, og 

den anbefaler at høyeste tillatte innhold reduseres slik at 

det er tilpasset dyrenes fysiologiske behov. 

I samsvar med den nåværende vitenskapelige og tekniske 

viten når det gjelder jern i fôrvarer må diende smågris 

oppta mellom 7 og 16 mg jern daglig per kg eller 21 

mg jern per kilo økt kroppsvekt for å opprettholde 

et tilstrekkelig hemoglobinnivå. Purkemelk inneholder 

gjennomsnittlig bare 1 mg jern per liter. Svin som bare får 

melk, utvikler derfor raskt anemi. Smågriser bør derfor 

få jern i tilskuddsfôr med et høyt jerninnhold så lenge de 

bare fôres med melk i dieperioden. 

Det bør fastsettes en overgangsperiode på seks 

måneder for gjennomføringen av de nye kravene, og 

en overgangsperiode på ni måneder for avvikling av 

eksisterende lagre av fôr som er merket i henhold til de 

tidligere vilkårene fastsatt i samsvar med direktiv 70/524/ 

EØF. 

Tiltakene fastsatt i denne forordning er i samsvar med 

uttalelse fra Den faste komité for næringsmiddelkjeden 

og dyrehelsen — 

VEDTATT DENNE FORORDNING: 

Artikkel 1 

Vilkårene for godkjenning av tilsetningsstoffene E1 jern – Fe, 

E3 kobolt – Co, E4 kobber – Cu, E5 mangan – Mn og E6 

sink – Zn, som tilhører gruppen «mikronæringsstoffer»( 8 ), 

erstattes med vilkårene fastsatt i vedlegget til denne forordning 

i samsvar med direktiv 70/524/EØF. 

Artikkel 2 

2008/EØS/10/2 

Denne forordning trer i kraft den 20. dag etter at den er 

kunngjort i Den europeiske unions tidende. 

Den får anvendelse fra 26. januar 2004. Eksisterende lagre 

av fôrvarer merket i samsvar med tidligere vilkår fastsatt i 

samsvar med direktiv 70/524/EØF, kan likevel brukes i en 

overgangsperiode som utløper 26. april 2004. 

( 8 ) Listen over godkjente tilsetningsstoffer, herunder mikronæringsstoffer, er 

offentliggjort i EFT C 329 av 31.12.2002, s. 1, endret ved forordning (EF) 

nr. 871/2003 (EUT L 123 av 21.5.2003, s. 3).


Nr. 10/5 

Denne forordning er bindende i alle deler og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater. 

Utferdiget i Brussel, 25. juli 2003. 

For Kommisjonen 

David BYRNE 

Medlem av Kommisjonen


21.2.2008 

VEDLEGG 

Godkjenningsperiodens 

utløp 

Andre bestemmelser 

Høyeste tillatte innhold av grunnstoffet i 

mg per kg fullfôr 

EF-nr. Grunnstoff Tilsetningsstoff Kjemisk formel og beskrivelse 

mikronæringsstoffer 

Uten tidsbegrensning 

E 1 Jern – Fe Jern(II)karbonat FeCO3 Sauer: 500 (i alt) mg per kg fullfôr 

Kjæledyr: 1 250 (i alt) mg per kg 

Jern(II)klorid, tetrahydrat FeCl2•4H2O 

fullfôr 

Smågriser inntil én uke før avvenning: 

250 mg per dag 

Jern(III)klorid, heksahydrat FeCl3•6H2O 

Andre dyrearter: 750 (i alt) mg per 

kg fullfôr 

Jern(II)sitrat, heksahydrat Fe3(C6H5O7)2•6H2O 

Jern(II)fumarat FeC4H2O4 

Jern(III)laktat, trihydrat Fe(C3H5O3)2•3H2O 

Jern(III)oksid Fe2O3 

Jern(II)sulfat, monohydrat FeSO4H2O 

Jern(II)sulfat, heptahydrat FeSO4 • 7H2O 

Jern(II)aminosyrechelat, hydrat Fe(x)1-3 • nH2O 

(x = anion av aminosyrer fra 

hydrolysert soyaprotein)Molekylvekt 

høyst 1 500 

E 3 Kobolt – Co Kobolt(II)acetat, tetrahydrat Co(CH3COO)2•4H2O 2 (i alt) mg per kg fullfôr – Uten tidsbegrensning 

2CoCO3•3Co(OH)2•H2O 

Basisk kobolt(II)karbonat, 

monohydrat 

Kobolt(II)klorid, heksahydrat CoCl2•6H2O 

Kobolt(II)sulfat, heptahydrat CoSO4•7H2O 

Kobolt(II)sulfat, monohydrat CoSO4•H2O 

Kobolt(II)nitrat, heksahydrat Co(NO3)2•6H2O


Nr. 10/7 


utløp 





Uten tidsbegrensning 

Følgende erklæringer skal innsettes 

i merkingen og medfølgende 

dokumenter: 

E 4 Kobber – Cu Kobber(II)acetat, monohydrat Cu(CH3COO)2•H2O Svin 

— smågriser inntil 12 uker: 170 (i 

alt) 

CuCO3•Cu(OH)2•H2O 

— For sauer: 

Når innholdet av kobber i 

fôrvarene overstiger 10 mg per 

kg: «Innholdet av kobber i denne 

fôrvare kan forårsake forgiftning 

hos visse saueraser» 

andre svin: 25 (i alt) 

— 

Basisk kobber(II)karbonat, 

monohydrat 

Storfe 

1. — storfe før drøvtygging begynner: 

— melkeerstatningsfôr: 15 (i 

alt) 

— annet fullfôr: 15 (i alt) 

Kobber(II)klorid, dihydrat CuCl2•2H2O 

Kobber(II)metionat Cu(C5H10NO2S)2 

Kobber(II)oksid CuO 

For storfe etter at drøvtyggingen 

har begynt: 

Kobber(II)sulfat, pentahydrat CuSO4•5H2O 

2: — annet storfe: 35 (i alt) 

Sauer: 15 (i alt) 

Kobberchelat av aminosyrehydrat 

Når innholdet av kobber i 

fôrvaren er mindre enn 20 mg 

per kg: «Innholdet av kobber i 

denne fôrvare kan forårsake 

kobbermangel hos storfe som 

beiter på beitemarker med høyt 

innhold av molybden eller 

svovel.» 

Cu (x)1-3 • nH2O 

(x = anion av aminosyrer fra hydrolysert 

soyaprotein)Molekylvekt høyst 

1 500 

Fisk: 25 (i alt) 

Krepsdyr: 50 (i alt) 

Andre dyrearter: 25 (i alt) 

Kobberlysinsulfat Cu(C6H13N2O2)2 • SO4 31.3.2004 

for kobberlysin-sulfat 

– Uten tidsbegrensning 

E 5 Mangan – Mn Mangan(II)karbonat MnCO3 Fisk: 100 (i alt) 


Mangan(II)klorid, tetrahydrat MnCl2•4H2O 

MnHPO4•3H2O 

Mangan(II)hydrogenfosfat, trihydrat 

Mangan(II)oksid MnO 

Mangan(III)oksid Mn2O3 

Mangan(II)sulfat, tetrahydrat MnSO4•4H2O 

Mangan(II)sulfat, monohydrat MnSO4•H2O 

Mn (x)1-3 • nH2O 

(x = anion av aminosyrer fra hydrolysert 

soyaprotein)Molekylvekt høyst 

1 500 

Manganchelat av aminosyrehydrat 

Mangan(II,III)oksid MnO Mn2O3


21.2.2008 


utløp 





– Uten tidsbegrensning 

E 6 Sink – Zn Sinklaktat, trihydrat Zn(C3H5O3)2•3H2O Kjæledyr: 250 (i alt) 

Fisk: 200 (i alt) 

Sinkacetat, dihydrat Zn(CH3•COO)2•2H2O 

Melkeerstatningsfôr: 200 (i alt) 

Sinkkarbonat 


ZnCO3 

Sinkklorid, monohydrat ZnCl2•H2O 

Sinkoksid ZnO 

Høyeste tillatte innhold av bly: 600 

mg per kg 

Sinksulfat, heptahydrat ZnSO4•7H2O 

Sinksulfat, monohydrat ZnSO4•H2O 

Sinkchelat av aminosyrehydrat Zn (x)1-3 • nH2O 

(x = anion av aminosyrer fra 

hydrolysert soyaprotein)Molekylvekt 

høyst 1 500


Nr. 10/9 

EUROPAPARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN 

EUROPEISKE UNION HAR — 


fellesskap, særlig artikkel 37 og 152 nr. 4 bokstav b), 

under henvisning til forslag fra Kommisjonen( 1 ), 

EUROPAPARLAmENTS- OG RÅDSFORORDNING (EF) nr. 1831/2003 

under henvisning til uttalelse fra Den europeiske økonomiske 

og sosiale komité( 2 ), 

etter samråd med Regionkomiteen, 

etter framgangsmåten fastsatt i traktatens artikkel 251( 3 ) og 


1) Husdyrhold utgjør en svært viktig del av landbruket i 

Fellesskapet. Tilfredsstillende resultater avhenger i stor 

grad av at det brukes fôrvarer som er sikre og av god 

kvalitet. 

2) Det frie varebyttet av sikre og sunne næringsmidler og 

fôrvarer er en vesentlig del av det indre marked og bidrar 

i betydelig grad til borgernes helse og velferd, og til deres 

sosiale og økonomiske interesser. 

3) Det er viktig å sikre et høyt beskyttelsesnivå for 

menneskers liv og helse ved gjennomføringen av 

Fellesskapets politikk. 

4) For å beskytte menneskers og dyrs helse samt miljøet, 

bør tilsetningsstoffer i fôrvarer gjennomgå en 

sikkerhetsvurdering gjennom en fellesskapsframgangsmåte 

før de bringes i omsetning, brukes eller 

foredles i Fellesskapet. Siden fôr til kjæledyr ikke inngår 

i næringsmiddelkjeden og ikke har noen miljøvirkninger 

på dyrkbar mark, er det hensiktsmessig med særlige 

bestemmelser for tilsetningsstoffer i fôr til kjæledyr. 

5) Det er et prinsipp i Fellesskapets næringsmiddelregelverk 

nedfelt i artikkel 11 i europaparlamentsog 

rådsforordning (EF) nr. 178/2002 av 28. januar 2002 

om fastsettelse av allmenne prinsipper og krav i 

næringsmiddelregelverket, om opprettelse av Den 

europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet og 

om fastsettelse av framgangsmåter i forbindelse med 

næringsmiddeltrygghet( 4 ), at næringsmidler og fôr som 

importeres for omsetning i Fellesskapet, må oppfylle 

de relevante kravene i Fellesskapets regelverk eller de 

vilkårene som Fellesskapet har anerkjent som minst 

( 1 ) EFT C 203 E av 27.8.2002, s. 10. 

( 2 ) EUT C 61 av 14.3.2003, s. 43. 

( 3 ) Europaparlamentsuttalelse av 21. november 2002 (ennå ikke offentliggjort i 

EUT), rådets felles holdning av 17. mars 2003 (EUT C 113 E av 13.5.2003, 

s. 1), europaparlamentsbeslutning av 19. juni 2003 (ennå ikke kunngjort i 

EUT) og rådsvedtak av 22. juli 2003. 

( 4 (*) Denne fellesskapsrettsakten, kunngjort i EUT L 268 av 18.10.2003, s. 29, 

er omhandlet i EØS-komiteens beslutning nr. 2/2005 av 4. februar 2005 om 



s. 1. 

) EFT L 31 av 1.2.2002, s. 1. 

av 22. september 2003 

om tilsetningsstoffer i fôrvarer(*) 

2008/EØS/10/3 

tilsvarende. Import fra tredjestater av tilsetningsstoffer i 

fôrvarer må derfor underlegges krav som er likeverdige 

med dem som gjelder for tilsetningsstoffer framstilt i 

Fellesskapet. 

6) Fellesskapets innsats når det gjelder menneskers og dyrs 

helse samt miljøet, bør bygge på føre-var-prinsippet. 

7) I samsvar med traktatens artikkel 153 skal Fellesskapet 

bidra til å fremme forbrukernes rett til informasjon. 

8) Erfaringene fra anvendelsen av rådsdirektiv 70/524/EØF 

av 23. november 1970 om tilsetningsstoffer i fôrvarer( 5 ) 

har vist at det er nødvendig å gjennomgå alle regler for 

tilsetningsstoffer for å ta hensyn til behovet for å styrke 

beskyttelsen av dyrs og menneskers helse og av miljøet. 

Det er også nødvendig å ta hensyn til det faktum at 

teknologiske framskritt og vitenskapelig utvikling har 

gitt opphav til nye typer tilsetningsstoffer, for eksempel 

tilsetningsstoffer som brukes til ensilasje eller i vann. 

9) Denne forordning bør også omfatte blandinger av 

tilsetningsstoffer som selges til sluttbrukere, og 

omsetning og bruk av disse blandingene bør oppfylle de 

vilkårene som er fastsatt i godkjenningen av hvert enkelt 

tilsetningsstoff. 

10) Premikser bør ikke betraktes som preparater som omfattes 

av definisjonen av tilsetningsstoffer. 

11) Det grunnleggende prinsippet på dette området bør være 

at bare de tilsetningsstoffene som er godkjent i henhold 

til framgangsmåten fastsatt i denne forordning, kan 

omsettes, brukes og foredles til fôr på de vilkårene som 

er fastsatt i godkjenningen. 

12) Det bør fastsettes kategorier av tilsetningsstoffer i 

fôrvarer for å lette framgangsmåten for vurdering med 

henblikk på godkjenning. Aminosyrer, deres salter og 

analoger, og urea og dets derivater, som hittil har vært 

omfattet av rådsdirektiv 82/471/EØF av 30. juni 1982 

om visse produkter som brukes i fôrvarer( 6 ), bør tas med 

som en kategori av tilsetningsstoffer i fôrvarer, og derfor 

overføres fra nevnte direktivs virkeområde til denne 

forordning. 

( 5 ) EFT L 270 av 14.12.1970, s. 1. Direktivet sist endret ved forordning (EF) 

nr. 1756/2002 (EFT L 265 av 3.10.2002, s. 1). 

( 6 ) EFT L 213 av 21.7.1982, s. 8. Direktivet sist endret ved direktiv 1999/20/ 

EF (EFT L 80 av 25.3.1999, s. 20).


21.2.2008 

13) I gjennomføringsreglene for søknad om godkjenning 

av tilsetningsstoffer i fôrvarer bør det også tas hensyn 

til forskjellige dokumentasjonskrav for dyr bestemt til 

næringsmiddelproduksjon og for andre dyr. 

14) For å sikre en harmonisk vitenskapelig vurdering av 

tilsetningsstoffer i fôrvarer, bør slike vurderinger utføres 

av Den europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet, 

som er opprettet ved forordning (EF) nr. 178/2002. 

Søknader bør suppleres med undersøkelser av 

restmengder for å vurdere fastsettelsen av grenseverdier 

for restmengder (MRL). 

15) Kommisjonen bør fastsette retningslinjer for godkjenning 

av tilsetningsstoffer i fôrvarer i samarbeid med Den 

europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet. Ved 

fastsettelsen av disse retningslinjene bør man være 

oppmerksom på muligheten for å ekstrapolere resultatene 

fra undersøkelsene som er utført på større arter, til mindre 

utbredte arter. 

16) Det er også nødvendig å fastsette en forenklet 

framgangsmåte for å godkjenne de tilsetningsstoffene 

som allerede er godkjent etter framgangsmåten for bruk 

i næringsmidler fastsatt i rådsdirektiv 89/107/EØF av 

21. desember 1988 om tilnærming av medlemsstatenes 

lovgivning om tilsetningsstoffer som kan anvendes i 

næringsmidler beregnet på konsum( 1 ). 

17) Det er anerkjent at vitenskapelig risikovurdering i visse 

tilfeller alene ikke kan gi alle de opplysningene som en 

avgjørelse om risikohåndtering bør bygges på, og at det 

også kan være grunn til å ta hensyn til andre forhold 

som er relevante for det aktuelle spørsmålet, herunder 

samfunnsmessige, økonomiske eller miljømessige 

forhold, kontrollmuligheter og fordelene for dyrene eller 

for forbrukeren av animalske produkter. Derfor bør det 

være Kommisjonen som godkjenner et tilsetningsstoff. 

18) For å sikre det nødvendige beskyttelsesnivået for dyrs 

velferd og forbrukernes sikkerhet, bør søkerne oppfordres 

til å be om forlengelse av godkjenningen for mindre 

utbredte arter, ved at de får ett års ekstra datasikring 

i tillegg til de ti års datasikring for alle arter som 

tilsetningsstoffet er godkjent for. 

19) Ifølge en framgangsmåte som sikrer et nært samarbeid 

mellom medlemsstatene og Kommisjonen innenfor 

rammen av Den faste komité for næringsmiddelkjeden og 

dyrehelsen, bør Kommisjonen få fullmakt til å godkjenne 

tilsetningsstoffer i fôrvarer og fastsette vilkår for bruken 

av dem, og til å føre og offentliggjøre et register over 

godkjente tilsetningsstoffer i fôrvarer. 

20) Der det er hensiktsmessig, er det nødvendig å innføre 

en forpliktelse for innehaveren av godkjenningen til å 

iverksette en plan for overvåking etter omsetningen, 

for å spore og identifisere alle direkte eller indirekte, 

( 1 ) EFT L 40 av 11.2.1989, s. 27. Direktivet endret ved europaparlamentsog 

rådsdirektiv 94/34/EF (EFT L 237 av 10.9.1994, s. 1). 

umiddelbare, forsinkede eller uforutsette virkninger som 

er en følge av bruk av tilsetningsstoffer i fôrvarer, på 

menneskers eller dyrs helse eller på miljøet, ved å bruke en 

ramme for produktsporing i likhet med den som allerede 

finnes i andre sektorer, og i samsvar med kravene om 

sporbarhet som er fastsatt i næringsmiddelregelverket. 

21) For å kunne ta hensyn til teknologiske framskritt og 

vitenskapelig utvikling, er det nødvendig å gjennomgå 

godkjenningene av tilsetningsstoffer i fôrvarer 

regelmessig. Tidsbegrensning av godkjenningene bør 

gjøre det mulig med en slik gjennomgåelse. 

22) Det bør opprettes et register over godkjente tilsetningsstoffer 

i fôrvarer, som omfatter produktspesifikke opplysninger 

og påvisningsmetoder. Opplysninger som ikke er 

fortrolige, bør gjøres offentlig tilgjengelige. 

23) Det er nødvendig å fastsette overgangsregler for å 

ta hensyn til tilsetningsstoffer som allerede finnes på 

markedet, og som er godkjent i henhold til direktiv 

70/524/EØF, og aminosyrer, deres salter og analoger, 

urea og dets derivater, som hittil har vært godkjent i 

henhold til direktiv 82/471/EØF, og tilsetningsstoffer til 

ensilasje samt tilsetningsstoffer som det er satt i gang 

en framgangsmåte for godkjenning for. Det er særlig 

hensiktsmessig å fastsette at slike produkter bare kan 

forbli på markedet såframt det er sendt underretning til 

Kommisjonen med henblikk på vurdering av dem, innen 

ett år etter ikrafttredelsen av denne forordning. 

24) En rekke tilsetningsstoffer til ensilasje omsettes og 

brukes for tiden i Fellesskapet uten godkjenning gitt i 

henhold til direktiv 70/524/EØF. Selv om det er absolutt 

nødvendig å anvende bestemmelsene i denne forordning 

på slike stoffer med henblikk på deres art og bruk, er det 

hensiktsmessig å bruke de samme overgangstiltakene. På 

denne måten vil det være mulig å skaffe opplysninger om 

alle stoffer som for tiden brukes, og opprette en liste over 

dem, slik at det eventuelt kan treffes beskyttelsestiltak for 

de stoffene som ikke oppfyller vilkårene for godkjenning 

nevnt i artikkel 5 i denne forordning. 

25) I sin uttalelse av 28. mai 1999 fastslo Styringskomiteen 

for vitenskapelige spørsmål, at med hensyn til bruken 

av antimikrobielle stoffer som vekstfremmende stoff, 

bør bruken av stoffer fra kategorier som blir brukt 

eller kan brukes i legemidler for mennesker eller i 

veterinærpreparater (dvs. når det er risiko for utvikling 

av kryssresistens overfor legemidler som brukes til å 

behandle bakterieinfeksjoner), fases ut så snart som 

mulig og deretter opphøre helt. Den andre uttalelsen 

om antimikrobiell resistens, som Styringskomiteen for 

vitenskapelige spørsmål vedtok 10. og 11. mai 2001, 

bekreftet behovet for en tilstrekkelig frist for å erstatte 

disse antimikrobielle stoffene med alternative produkter. 

Det heter i uttalelsen at utfasingen må planlegges 

og samkjøres idet forhastede tiltak kan få følger for 

dyrehelsen.


Nr. 10/11 

26) Det er derfor nødvendig å fastsette en dato, og etter denne 

datoen vil det være forbudt å bruke de antibiotikaene som 

fortsatt er godkjent som vekstfremmende stoff, samtidig 

som det gis en tilstrekkelig frist for å utvikle alternative 

produkter som kan erstatte disse antibiotikaene. Det bør 

også fastsettes bestemmelser som forbyr godkjenning av 

ytterligere antibiotika som tilsetningsstoffer i fôrvarer. 

Innenfor rammen av utfasingen av antibiotika som 

brukes som vekstfremmende stoffer, og for å sikre et 

høyt beskyttelsesnivå for dyrs helse, vil Den europeiske 

myndighet for næringsmiddeltrygghet før 2005 bli 

oppfordret til å undersøke hvilke framskritt som er gjort 

i utviklingen av alternative stoffer og alternative metoder 

for forvaltning, fôring, hygiene o.l. 

27) Enkelte stoffer med koksidiostatiske og histomonostatiske 

virkninger bør i henhold til denne forordning anses som 

tilsetningsstoffer i fôrvarer. 

28) Det bør kreves detaljert merking av produktet siden det 

setter sluttbrukeren i stand til å gjøre et velbegrunnet valg, 

det skaper færre handelshindringer og fremmer rettferdig 

handel. I denne sammenheng er det generelt hensiktsmessig 

at de kravene som gjelder for tilsetningsstoffer i fôrvarer, 

avspeiler de kravene som gjelder for tilsetningsstoffer 

i næringsmidler. Det bør derfor fastsettes forenklede 

merkingskrav for aromastoffer som svarer til dem som 

gjelder for aromastoffer i næringsmidler, og dette bør 

imidlertid ikke være til skade for muligheten til å fastsette 

særlige merkingskrav ved godkjenningen av de enkelte 

tilsetningsstoffer. 

29) Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1829/2003 

av 22. september 2003 om genmodifiserte næringsmidler 

og fôrvarer( 1 ) inneholder en framgangsmåte for å 

godkjenne omsetning av genmodifiserte næringsmidler 

og fôrvarer, herunder tilsetningsstoffer i fôrvarer som 

består av, inneholder eller er framstilt av genmodifiserte 

organismer. Ettersom målene for nevnte forordning skiller 

seg fra målene for denne forordning, bør tilsetningsstoffer 

i fôrvarer gjennomgå en framgangsmåte for godkjenning 

i tillegg til den framgangsmåten for godkjenning som er 

fastsatt i nevnte forordning, før de omsettes. 

30) Ved artikkel 53 og 54 i forordning (EF) nr. 178/2002 er 

det fastsatt framgangsmåter for nødtiltak for fôrvarer 

med opprinnelse i Fellesskapet, eller som er importert 

fra en tredjestat. De gjør det mulig å vedta slike tiltak i 

situasjoner der fôr kan antas å utgjøre en alvorlig risiko 

for menneskers og dyrs helse eller for miljøet, og der slike 

risikoer ikke kan styres på tilfredsstillende vis gjennom 

tiltak truffet av den eller de berørte medlemsstatene. 

( 1 ) EFT L 268 av 18.10.2003, s. 1. 

31) De tiltak som er nødvendige for gjennomføringen av denne 

forordning, bør vedtas i samsvar med rådsbeslutning 

1999/468/EF av 28. juni 1999 om fastsettelse av nærmere 

regler for utøvelsen av den gjennomføringsmyndighet 

som er tillagt Kommisjonen( 2 ). 

32) Medlemsstatene bør fastsette regler for sanksjoner 

for overtredelser av denne forordning og sikre at de 

gjennomføres. Sanksjonene skal være virkningsfulle, stå 

i forhold til overtredelsen og virke avskrekkende. 

33) Direktiv 70/524/EØF bør oppheves. Imidlertid 

bør bestemmelsene om merking av fôrblandinger 

som inneholder tilsetningsstoffer, opprettholdes 

inntil rådsdirektiv 79/373/EØF av 2. april 1979 om 

markedsføring av fôrblandinger( 3 ), er revidert. 

34) Rådsdirektiv 87/153/EØF av 16. februar 

1987 om fastsettelse av retningslinjer for 

vurdering av tilsetningsstoffer i fôrvarer( 4 ) inneholder 

retningslinjer for hvordan medlemsstatene skal framlegge 

en søknad. Kontrollen av at dokumentasjonen oppfyller 

kravene, er pålagt Den europeiske myndighet for 

næringsmiddeltrygghet. Direktiv 87/153/EØF bør derfor 

oppheves. Imidlertid vil vedlegget fortsatt gjelde inntil 

det er vedtatt gjennomføringsregler. 

35) Det er nødvendig med en overgangsperiode for å unngå 

forstyrrelser i bruken av tilsetningsstoffer i fôrvarer. 

Før bestemmelsene i denne forordning får anvendelse, 

bør det derfor tillates at de stoffene som allerede er 

godkjente, fortsatt kan omsettes og brukes i samsvar med 

gjeldende lovgivning — 


KAPITTEL I 

VIRKEOmRÅDE OG DEFINISJONER 

Artikkel 1 

Virkeområde 

1. Formålet med denne forordning er å opprette en 

fellesskapsframgangsmåte for godkjenning av omsetning og 

bruk av tilsetningsstoffer i fôrvarer, og å fastsette regler 

for overvåking og merking av tilsetningsstoffer i fôrvarer 

og premikser slik at et høyt beskyttelsesnivå skal kunne 

garanteres for menneskers helse og dyrs helse og velferd, for 

miljøet og brukernes og forbrukernes interesser når det gjelder 

tilsetningsstoffer i fôrvarer, samtidig som det sikres at det indre 

marked fungerer tilfredsstillende. 

( 2 ) EFT L 184 av 17.7.1999, s. 23. 


nr. 807/2003 (EUT L 122 av 16.5.2003, s. 36). 

( 4 ) EFT L 64 av 7.3.1987, s. 19. Direktivet sist endret ved kommisjonsdirektiv 

2001/79/EF (EFT L 267 av 6.10.2001, s. 1).


21.2.2008 

2. Denne forordning får ikke anvendelse på: 

a) tekniske hjelpestoffer, 

b) veterinærpreparater som definert i direktiv 2001/82/EF( 1 ), 

med unntak av koksidiostatika og histomonostatika som 

brukes som tilsetningsstoffer i fôrvarer. 

Artikkel 2 

Definisjoner 

1. I denne forordning får definisjonene av «fôr», «fôrvarer», 

«fôrforetak», «driftsansvarlig for fôrforetak», «omsetning» 

og «sporbarhet» som fastsatt i forordning (EF) nr. 178/2002, 

anvendelse. 

2. I denne forordning menes også med: 

a) «tilsetningsstoffer i fôrvarer»: stoffer, mikroorganismer 

eller preparater bortsett fra fôrmidler og premikser, som 

tilsettes bevisst i fôr eller vann for særlig å oppfylle én eller 

flere av funksjonene nevnt i artikkel 5 nr. 3, 

b) «fôrmidler»: produkter som definert i artikkel 2 bokstav a) 

i rådsdirektiv 96/25/EF av 29. april 1996 om markedsføring 

av fôrmidler( 2 ), 

c) «fôrblandinger»: produkter som definert i artikkel 2 

bokstav b) i direktiv 79/373/EØF, 

d) «tilskuddsfôr»: produkter som definert i artikkel 2 bokstav 

e) i direktiv 79/373/EØF, 

e) «premikser»: blandinger av tilsetningsstoffer i fôrvarer 

eller blandinger av ett eller flere tilsetningsstoffer i fôrvarer 

med fôrmidler eller vann som brukes som bærere, og som 

ikke er beregnet på direkte fôring, 

f) «dagsrasjon»: den samlede mengden fôrvarer beregnet 

ut fra et vanninnhold på 12 %, som et dyr av en bestemt 

art og aldersgruppe og med en bestemt ytelse trenger i 

gjennomsnitt for å få dekket sitt samlede dagsbehov, 

g) «fullfôr»: produkter som definert i artikkel 2 bokstav c) i 

rådsdirektiv 1999/29/EF av 22. april 1999 om uønskede 

stoffer og produkter i fôrvarer( 3 ), 

h) «teknisk hjelpestoff»: alle stoffer som ikke inntas som en 

fôrvare i seg selv, og som brukes bevisst ved foredling 

av fôrvarer eller fôrmidler for å oppfylle et bestemt 

teknologisk formål ved behandlingen eller foredlingen, 

og som kan føre til en utilsiktet, men teknisk uunngåelig 

forekomst av restmengder eller derivater av disse i 

sluttproduktet, forutsatt at disse restmengdene ikke har 

noen skadevirkning på dyrs og menneskers helse eller på 

miljøet, og ikke har noen teknologisk innvirkning på det 

ferdige produktet, 

i) «antimikrobielle stoffer»: alle stoffer som framstilles enten 

syntetisk eller naturlig, og som brukes til å drepe eller 

hemme veksten av mikroorganismer, herunder bakterier, 

virus eller sopp, eller av parasitter, særlig protozoer, 

( 1 ) EFT L 311 av 28.11.2001, s. 1. 

( 2 ) EFT L 125 av 23.5.1996, s. 35. Direktivet sist endret ved forordning 

806/2003 (EUT L 122 av 16.5.2003, s. 1). 

( 3 ) EFT L 115 av 4.5.1999, s. 32. Direktivet sist endret ved forordning (EF) nr. 

806/2003. 

j) «antibiotikum»: antimikrobielle stoffer framstilt av eller 

avledet av en mikroorganisme, som dreper eller hemmer 

veksten av andre mikroorganismer, 

k) «koksidiostatika» og «histomonostatika»: stoffer som er 

beregnet på å drepe eller hemme protozoer, 

l) «grenseverdi for restmengder»: den øvre grensen for en 

restmengde som følge av bruken av et tilsetningsstoff i 

fôrvarer som Fellesskapet kan godta som lovlig tillatt eller 

anerkjenne som akseptabelt i eller på et næringsmiddel, 

m) «mikroorganismer»: kolonidannende mikroorganismer, 

n) «første gangs omsetning»: den første gangen et 

tilsetningsstoff bringes i omsetning etter at det er framstilt, 

import av et tilsetningsstoff, eller første gangs omsetning 

av et fôr hvor det inngår et tilsetningsstoff som ikke 

tidligere har vært brakt i omsetning. 

3. Når det er nødvendig, kan det etter framgangsmåten fastsatt 

i artikkel 22 nr. 2, avgjøres om et stoff, en mikroorganisme 

eller et preparat er et tilsetningsstoff i fôrvarer innenfor 

virkeområdet til denne forordning. 

KAPITTEL II 

GODKJENNING, BRUK, OVERVÅKING OG 

OVERGANGSTILTAK FOR TILSETNINGSSTOFFER I 

FÔRVARER 

Artikkel 3 

Omsetning, foredling og bruk 

1. Ingen personer skal bringe i omsetning, foredle eller 

bruke et tilsetningsstoff i fôrvarer med mindre: 

a) tilsetningsstoffet er omfattet av en godkjenning som er gitt 

i samsvar med denne forordning, 

b) det oppfyller de vilkårene for bruk som er fastsatt i denne 

forordning, herunder de generelle vilkårene fastsatt i 

vedlegg IV, med mindre annet er angitt i godkjenningen 

samt i godkjenningen av stoffet, og 

c) det oppfyller vilkårene for merking fastsatt i denne 

forordning. 

2. Medlemsstatene kan tillate at det ved vitenskapelig 

forskning som tilsetningsstoffer brukes stoffer som ikke er 

godkjent på fellesskapsplan, med unntak av antibiotika, forutsatt 

at forskningen utføres i samsvar med prinsippene og vilkårene 

fastsatt i direktiv 87/153/EØF, direktiv 83/228/EØF( 4 ) eller 

retningslinjene fastsatt i artikkel 7 nr. 4 i denne forordning, 

og forutsatt at det skjer under tilstrekkelig offentlig kontroll. 

De berørte dyrene kan brukes i næringsmiddelproduksjon 

bare dersom myndighetene fastslår at dette ikke vil ha noen 

skadevirkning på dyrs og menneskers helse eller på miljøet. 

( 4 ) EFT L 126 av 13.5.1983, s. 23.


Nr. 10/13 

3. Når det gjelder tilsetningsstoffer som tilhører kategoriene 

d) og e) i artikkel 6 nr. 1, og de tilsetningsstoffene som 

omfattes av virkeområdet til Fellesskapets regelverk for 

omsetning av produkter som består av, inneholder eller 

er framstilt av genmodifiserte organismer (GMO-er), skal 

ingen andre personer enn innehaveren av godkjenningen 

omhandlet i godkjenningsforordningen nevnt i artikkel 9, 

dennes rettsetterfølger(e) eller en person som har fått dennes 

skriftlige fullmakt til dette, bringe produktene i omsetning for 

første gang. 

4. Med mindre annet er angitt, skal blandinger av 

tilsetningsstoffer som er beregnet på å selges direkte til 

sluttbrukeren, tillates, dersom vilkårene for bruk fastsatt i 

godkjenningen for hvert enkelt tilsetningsstoff, overholdes. 

Dermed skal ikke blandinger av godkjente tilsetningsstoffer 

omfattes av noen andre særlige godkjenninger enn de kravene 

som er fastsatt i direktiv 95/69/EF( 1 ). 

5. Når det er nødvendig som følge av teknologiske framskritt 

eller vitenskapelig utvikling, skal de generelle vilkårene 

fastsatt i vedlegg IV, tilpasses etter framgangsmåten fastsatt i 

artikkel 22 nr. 2. 

Artikkel 4 

Godkjenning 

1. Alle personer som søker om godkjenning for 

et tilsetningsstoff i fôrvarer eller for en ny bruk av et 

tilsetningsstoff i fôrvarer, skal inngi en søknad i samsvar med 

artikkel 7. 

2. En godkjenning skal bare gis, avslås, fornyes, endres, 

oppheves midlertidig eller kalles tilbake på grunnlag av og etter 

framgangsmåtene fastsatt i denne forordning, eller i samsvar 

med artikkel 53 og 54 i forordning (EF) nr. 178/2002. 

3. Den som søker om en godkjenning, eller dennes 

representant, skal være etablert i Fellesskapet. 

Artikkel 5 

Vilkår for godkjenning 

1. Ingen tilsetningsstoffer i fôrvarer skal godkjennes med 

mindre den som søker om godkjenning, i samsvar med 

gjennomføringstiltakene nevnt i artikkel 7, på relevant og 

tilstrekkelig vis har vist at tilsetningsstoffet, når det brukes i 

samsvar med vilkårene som skal fastsettes i forordningen som 

godkjenner bruken av tilsetningsstoffet, oppfyller kravene i 

nr. 2, og har minst én av de egenskapene som er angitt i nr. 3. 

2. Tilsetningsstoffet i fôrvarer skal ikke: 

a) ha noen skadevirkning på dyrs og menneskers helse eller 

på miljøet, 

b) framlegges på en måte som kan være villedende for 

brukeren, 

( 1 ) Rådsdirektiv 95/69/EF av 22. desember 1995 om fastsettelse av vilkår 

og regler for godkjenning og registrering av visse virksomheter og 

mellommenn på fôrvareområdet og om endring av direktiv 70/524/EØF, 

74/63/EØF, 79/373/EØF og 82/471/EØF (EFT L 332 av 30.12.1995, s. 15). 

Direktivet sist endret ved forordning (EF) nr. 806/2003. 

c) skade forbrukeren ved at de særlige kjennetegnene for 

animalske produkter endres eller ved at forbrukeren 

villedes med hensyn til de særlige kjennetegnene for 

animalske produkter. 

3. Tilsetningsstoffet i fôrvarer skal: 

a) ha en positiv virkning på fôrvarenes egenskaper, 

b) ha en positiv virkning på de animalske produktenes 

egenskaper, 

c) ha en positiv virkning på fargen på akvariefisk eller 

prydfugler, 

d) oppfylle dyrenes ernæringsmessige behov, 

e) ha en positiv virkning på de miljømessige følgene av 

husdyrproduksjon, 

f) ha en positiv virkning på husdyrproduksjon, husdyrs 

ytelse eller velferd, særlig ved at det påvirker mage- og 

tarmfloraen eller fordøyeligheten av fôrvarer, eller 

g) ha en koksidiostatisk eller histomonostatisk virkning. 

4. Antibiotika, bortsett fra koksidiostatika eller 

histomonostatika, skal ikke godkjennes som tilsetningsstoffer i 

fôrvarer. 

Artikkel 6 

Kategorier av tilsetningsstoffer i fôrvarer 

1. Et tilsetningsstoff i fôrvarer skal plasseres i én eller 

flere av følgende kategorier, avhengig av dets funksjon eller 

egenskaper, etter framgangsmåten fastsatt i artikkel 7, 8 og 9: 

a) teknologiske tilsetningsstoffer: alle stoffer som tilsettes 

fôret for et teknologisk formål, 

b) sensoriske tilsetningsstoffer: alle stoffer som når de tilsettes 

i fôr, forbedrer eller endrer de organoleptiske egenskapene 

til fôret, eller utseendet på næringsmidler framstilt av 

dyr,+ 

c) ernæringsmessige tilsetningsstoffer, 

d) avlstekniske tilsetningsstoffer: alle tilsetningsstoffer som 

brukes til å påvirke sunne dyrs ytelse positivt, eller til å 

påvirke miljøet positivt, 

e) koksidiostatika og histomonostatika. 

2. I de kategoriene som er nevnt i nr. 1, skal tilsetningsstoffer 

i fôrvarer deretter plasseres innenfor én eller flere funksjonelle 

grupper nevnt i vedlegg I, etter framgangsmåten fastsatt i 

artikkel 7, 8 og 9, i henhold til deres primære funksjon eller 

funksjoner. 

3. Når det er nødvendig som følge av teknologiske framskritt 

eller vitenskapelig utvikling, kan det opprettes ytterligere 

kategorier eller funksjonelle grupper av tilsetningsstoffer i 

fôrvarer etter framgangsmåten fastsatt i artikkel 22 nr. 2.


21.2.2008 

Artikkel 7 

Søknad om godkjenning 

1. En søknad om godkjenning som fastsatt i artikkel 4, 

skal sendes til Kommisjonen. Kommisjonen skal omgående 

underrette medlemsstatene og videresende søknaden til Den 

europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet (heretter kalt 

«myndigheten»). 

2. Myndigheten skal: 

a) innen 15 dager etter at den har mottatt søknaden, herunder 

opplysningene og dokumentene som er nevnt i nr. 3, 

skriftlig bekrefte dette overfor søkeren med angivelse av 

mottaksdatoen, 

b) gjøre alle opplysninger som er innlevert av søkeren, 

tilgjengelige for medlemsstatene og Kommisjonen, 

c) gjøre sammendraget av dokumentene nevnt i nr. 3 

bokstav h), tilgjengelig for offentligheten, samtidig som det 

tas hensyn til kravene om fortrolighet fastsatt i artikkel 18 

nr. 2. 

3. På søknadstidspunktet skal søkeren sende følgende 

opplysninger og dokumenter direkte til myndigheten: 

a) søkerens navn og adresse, 

b) betegnelsen på tilsetningsstoffet i fôrvarer, et forslag 

til klassifisering etter kategori og funksjonell gruppe i 

henhold til artikkel 6, samt spesifikasjoner, herunder 

renhetskriterier når det er relevant, 

c) en beskrivelse av produksjonsmetoden og framstillingsmåten 

og planlagt bruk av tilsetningsstoffet i fôrvarer, en 

beskrivelse av analysemetoden for tilsetningsstoffet i 

fôr i forhold til planlagt bruk, og når det er relevant, en 

beskrivelse av analysemetoden for bestemmelse av nivået 

av restmengder av tilsetningsstoffet eller metabolitter av 

dette, i næringsmidler, 

d) en kopi av de undersøkelsene som er blitt utført, og alt 

annet materiale som er tilgjengelig for å dokumentere at 

tilsetningsstoffet i fôrvarer oppfyller kravene fastsatt i 

artikkel 5 nr. 2 og 3, 

e) forslag til vilkår ved omsetning av tilsetningsstoffet i 

fôrvarer, herunder krav til merking, og når det er relevant, 

særlige vilkår for bruk og håndtering (herunder kjent 

uforlikelighet), innhold i tilskuddsfôr samt de dyrearter 

og -kategorier som tilsetningsstoffet i fôrvarer er beregnet 

på, 

f) en skriftlig erklæring om at søkeren har sendt tre prøver 

av tilsetningsstoffet i fôrvarer direkte til Fellesskapets 

referanselaboratorium nevnt i artikkel 21, i samsvar med 

kravene fastsatt i vedlegg II, 

g) forslag til overvåking etter omsetning når det gjelder 

tilsetningsstoffer som ifølge forslag nevnt i bokstav b), 

verken tilhører kategori a) eller b) nevnt i artikkel 6 

nr. 1, og når det gjelder tilsetningsstoffer som hører inn 

under virkeområdet for Fellesskapets regelverk knyttet til 

omsetning av produkter som består av, inneholder eller er 

framstilt av genmodifiserte organismer, 

h) et sammendrag som inneholder de opplysningene som er 

gitt i samsvar med bokstav a)-g), 

i) for tilsetningsstoffer som hører inn under virkeområdet for 

Fellesskapets regelverk knyttet til omsetning av produkter 

som består av, inneholder eller er framstilt av genmodifiserte 

organismer, opplysninger om alle godkjenninger som er 

gitt i samsvar med gjeldende regelverk. 

4. Etter samråd med myndigheten skal Kommisjonen 

etter framgangsmåten fastsatt i artikkel 22 nr. 2, fastsette 

gjennomføringsregler for denne artikkel, herunder regler for 

hvordan søknaden skal utarbeides og framlegges. 

Før slike gjennomføringsregler vedtas, skal søknaden inngis i 

samsvar med vedlegget til direktiv 87/153/EØF. 

5. Etter samråd med myndigheten skal det fastsettes 

særlige retningslinjer for godkjenning av tilsetningsstoffer, om 

nødvendig for hver kategori av tilsetningsstoffer som er nevnt 

i artikkel 6 nr. 1, etter framgangsmåten fastsatt i artikkel 22 

nr. 2. Disse retningslinjene skal ta hensyn til muligheten for 

å ekstrapolere resultatene fra undersøkelsene som er utført på 

større arter, til mindre utbredte arter. 

Etter samråd med myndigheten kan det fastsettes ytterligere 

gjennomføringsregler for denne artikkelen etter framgangsmåten 

fastsatt i artikkel 22 nr. 2. Disse gjennomføringsreglene skal, 

når det er relevant, skille mellom krav til tilsetningsstoffer 

i fôrvarer som gjelder produksjonsdyr, og krav som gjelder 

andre dyr, særlig kjæledyr. Gjennomføringsreglene skal 

omfatte bestemmelser som tillater forenklede framgangsmåter 

for godkjenning av tilsetningsstoffer som er godkjent for bruk 

i næringsmidler. 

6. Myndigheten skal offentliggjøre en detaljert veiledning 

som skal hjelpe søkeren med å utarbeide og framlegge 

søknaden. 

Artikkel 8 

Uttalelse fra myndigheten 

1. Myndigheten skal avgi sin uttalelse innen seks måneder 

etter at en gyldig søknad er mottatt. Denne tidsfristen skal 

forlenges dersom myndigheten ønsker utfyllende opplysninger 

fra søkeren i samsvar med nr. 2. 

2. Myndigheten kan, når det er relevant, anmode søkeren 

om å gi utfyllende opplysninger til søknaden innenfor en 

tidsfrist som fastsettes av myndigheten i samråd med søkeren. 

3. For å utarbeide sin uttalelse, skal myndigheten: 

a) kontrollere at opplysningene og dokumentene som søkeren 

har inngitt, er i samsvar med artikkel 7, og foreta en 

risikovurdering for å fastslå om tilsetningsstoffet i fôrvarer 

oppfyller vilkårene fastsatt i artikkel 5, 

b) kontrollere rapporten fra Fellesskapets referanselaboratorium.


Nr. 10/15 

4. Dersom det avgis en positiv uttalelse om godkjenning 

av tilsetningsstoffet i fôrvarer, skal uttalelsen også inneholde 

følgende opplysninger: 

a) søkerens navn og adresse, 

b) betegnelsen på tilsetningsstoffet i fôrvarer, herunder 

klassifisering etter kategori og funksjonell gruppe i henhold 

til artikkel 6, samt spesifikasjoner, herunder renhetskriterier 

og analysemetoder når det er relevant, 

c) avhengig av resultatet av vurderingen, særlige vilkår eller 

begrensninger vedrørende håndtering, krav om overvåking 

etter omsetning, og bruk, herunder dyrearter og -kategorier 

som tilsetningsstoffet er beregnet på, 

d) særlige tilleggskrav for merking av tilsetningsstoffet i 

fôrvarer, som er nødvendig som følge av vilkårene og 

begrensningene i henhold til bokstav c), 

e) et forslag til fastsettelse av grenseverdier for restmengder 

(MRL) i de relevante næringsmidlene av animalsk 

opprinnelse, med mindre myndigheten i sin uttalelse 

konkluderer med at det ikke er nødvendig å fastsette 

MRL for å beskytte forbrukerne, eller dersom MRL 

allerede er fastsatt i vedlegg I eller III til rådsforordning 

(EØF) nr. 2377/90 av 26. juni 1990 om en framgangsmåte 

i Fellesskapet for fastsettelse av maksimumsgrenser for 

restmengder av veterinærpreparater i næringsmidler av 

animalsk opprinnelse( 1 ). 

5. Myndigheten skal omgående sende sin uttalelse til 

Kommisjonen, medlemsstatene og søkeren, sammen med en 

rapport som beskriver dens vurdering av tilsetningsstoffet i 

fôrvarer, der den begrunner sin konklusjon. 

6. Myndigheten skal offentliggjøre sin uttalelse etter å ha 

utelatt de opplysninger som i samsvar med artikkel 18 nr. 2, er 

angitt som fortrolige. 

Artikkel 9 

Fellesskapets godkjenning 

1. Innen tre måneder etter mottak av myndighetens uttalelse, 

skal Kommisjonen utarbeide et utkast til forordning der 

godkjenning skal gis eller avslås. Dette utkastet skal ta hensyn 

til kravene i artikkel 5 nr. 2 og 3, fellesskapsrett og andre 

legitime faktorer som er relevante for den aktuelle saken, og 

særlig det som er til nytte for dyrs helse og velferd, og for 

forbrukeren av animalske produkter. 

Dersom utkastet ikke er i samsvar med myndighetens uttalelse, 

skal det gi en forklaring på årsakene til forskjellene. 

I uvanlig kompliserte saker kan fristen på tre måneder 

forlenges. 

2. Utkastet skal vedtas etter framgangsmåten fastsatt i 


3. Reglene for gjennomføring av denne artikkel, særlig 

vedrørende et identifikasjonsnummer for godkjente 

tilsetningsstoffer, kan fastsettes etter framgangsmåten fastsatt 

i artikkel 22 nr. 2. 

( 1 ) EFT L 224 av 18.8.1990, s. 1. Forordningen sist endret ved 

kommisjonsforordning (EF) nr. 1490/2003 (EUT L 214 av 26.8.2003, 

s. 3). 

4. Kommisjonen skal omgående underrette søkeren om den 

forordningen som er vedtatt i samsvar med nr. 2. 

5. En forordning som gir godkjenning, skal inneholde de 

opplysningene som er nevnt i artikkel 8 nr. 4 bokstav b), c), d) 

og e) og et identifikasjonsnummer. 

6. En forordning som gir godkjenning av tilsetningsstoffer 

som tilhører kategori d) og e) nevnt i artikkel 6 nr. 1, og 

også for tilsetningsstoffer som består av, inneholder eller 

er framstilt av genmodifiserte organismer, skal inneholde 

navnet på innehaveren av godkjenningen, og når det er 

relevant, det unike identifikasjonsnummeret som er tildelt den 

genmodifiserte organismen som definert i europaparlaments- 

og rådsforordning (EF) nr. 1830/2003 av 22. september 2003 

om sporbarhet og merking av genmodifiserte organismer og 

om sporbarhet av næringsmidler og fôr framstilt på grunnlag 

av genmodifiserte organismer, og om endring av direktiv 

2001/18/EF( 2 ). 

7. Når innholdet av restmengder av et tilsetningsstoff i 

næringsmidler som kommer fra dyr som er blitt fôret med 

dette tilsetningsstoffet, kan ha skadevirkning på menneskers 

helse, skal forordningen inneholde MRL for det aktive stoffet 

eller for dets metabolitter i det relevante næringsmiddelet av 

animalsk opprinnelse. I dette tilfellet skal det aktive stoffet 

i henhold til rådsdirektiv 96/23/EF( 3 ) anses å høre inn under 

vedlegg I til dette direktiv. Dersom det på fellesskapsplan 

allerede er fastsatt en MRL for det aktuelle stoffet, skal denne 

MRL også gjelde for restmengder av det aktive stoffet eller 

dets metabolitter, som stammer fra bruken av stoffet som 

tilsetningsstoff i fôrvarer. 

8. Godkjenningen som er gitt etter framgangsmåten fastsatt 

i denne forordning, skal være gyldig i hele Fellesskapet i ti 

år og kan fornyes i samsvar med artikkel 14. Det godkjente 

tilsetningsstoffet i fôrvarer skal føres inn i det registeret som 

er nevnt i artikkel 17 (heretter kalt «registeret»). Hver post 

i registeret skal angi godkjenningsdatoen og skal omfatte 

opplysningene nevnt i nr. 5, 6 og 7. 

9. Tildelingen av godkjenning skal ikke berøre det allmenne 

sivilrettslige og strafferettslige ansvaret som en driftsansvarlig 

for et fôrforetak har når det gjelder det aktuelle tilsetningsstoffet 

i fôrvarer. 

Artikkel 10 

Status for eksisterende produkter 

1. Som unntak fra artikkel 3, kan et tilsetningsstoff i 

fôrvarer som er omsatt i henhold til direktiv 70/524/EØF, samt 

urea og dets derivater, en aminosyre, salt av en aminosyre 

eller en analog, som var oppført i nr. 2.1, 3 og 4 i vedlegget 

til direktiv 82/471/EØF, omsettes og brukes i samsvar med 

vilkårene fastsatt i direktiv 70/524/EØF eller 82/471/EØF 

og deres gjennomføringstiltak, herunder særlig bestemmelser 

om særlig merking av fôrblandinger og fôrmidler, forutsatt at 

følgende vilkår er oppfylt: 

( 2 ) EUT L 268 av 18.10.2003, s. 24. 

( 3 ) EFT L 125 av 23.5.1996, s. 10.


21.2.2008 

a) innen ett år fra ikrafttredelsen av denne forordning, skal 

personer som første gang omsatte tilsetningsstoffet i 

fôrvarer, eller andre berørte parter, underrette Kommisjonen 

om dette. Samtidig skal opplysningene nevnt i artikkel 7 

nr. 3 bokstav a), b) og c), sendes direkte til myndigheten, 

b) innen ett år etter underretningen nevnt i bokstav a), skal 

myndigheten etter å ha forsikret seg om at alle opplysninger 

som kreves, er blitt innlevert, underrette Kommisjonen om 

at den har mottatt opplysningene som kreves i henhold 

til denne artikkel. De aktuelle produktene skal føres inn 

i registeret. Hver post i registeret skal angi datoen da 

det aktuelle produktet først ble ført inn i registeret, og 

når det er relevant, utløpsdatoen for den eksisterende 

godkjenningen. 

2. Det skal inngis en søknad i samsvar med artikkel 7, senest 

ett år før utløpsdatoen for godkjenningen som er gitt i henhold 

til direktiv 70/524/EØF for tilsetningsstoffer med en begrenset 

godkjenningsperiode, og senest sju år etter ikrafttredelsen av 

denne forordning for tilsetningsstoffer som er godkjent uten 

noen tidsbegrensning eller i henhold til direktiv 82/471/EØF. 

En detaljert tidsplan med oppføring i prioritert rekkefølge 

av de forskjellige kategoriene av tilsetningsstoffer som skal 

vurderes på nytt, kan vedtas etter framgangsmåten fastsatt i 

artikkel 22 nr. 2. Myndigheten skal rådspørres ved utarbeiding 

av listen. 

3. Produkter som er oppført i registeret, skal omfattes av 

bestemmelsene i denne forordning, særlig artikkel 8, 9, 12, 13, 

14 og 16, som uten at det berører særlige vilkår som gjelder 

merking, omsetning og bruk av hvert stoff i henhold til nr. 1, 

får anvendelse på slike produkter på samme måte som om de 

var blitt godkjent i henhold til artikkel 9. 

4. Når det gjelder godkjenninger som ikke er utstedt til en 

bestemt innehaver, kan enhver person som importerer eller 

framstiller produktene nevnt i denne artikkel, eller alle andre 

berørte parter, innlevere opplysningene nevnt i nr. 1 eller 

søknaden nevnt i nr. 2, til Kommisjonen. 

5. Dersom underretningen og de ledsagende opplysningene 

nevnt i nr. 1 bokstav a), ikke er innlevert innen den angitte 

tidsfristen eller viser seg å være uriktige, eller dersom søknaden 

ikke er innlevert innen den fristen som er angitt i nr. 2, skal 

det vedtas en forordning etter framgangsmåten fastsatt i 

artikkel 22 nr. 2, med krav om at de aktuelle tilsetningsstoffene 

trekkes tilbake fra markedet. I et slikt tiltak kan det fastsettes et 

begrenset tidsrom der de eksisterende lagerbeholdningene av 

produktet kan brukes opp. 

6. Når det ikke er truffet noen beslutning om å fornye 

godkjenningen før den utløper, og dette skyldes forhold 

som ligger utenfor søkerens kontroll, skal godkjenningen av 

produktet forlenges automatisk inntil Kommisjonen treffer en 

beslutning. Kommisjonen skal underrette søkeren om denne 

forlengelsen av godkjenningen. 

7. Som unntak fra artikkel 3, kan stoffer, mikroorganismer 

og preparater som brukes i Fellesskapet som tilsetningsstoffer 

til ensilasje på tidspunktet nevnt i artikkel 26 nr. 2, omsettes og 

brukes forutsatt at bestemmelsene i nr. 1 bokstav a) og b) og i 

nr. 2 er oppfylt. Nr. 3 og 4 skal anvendes tilsvarende. For disse 

stoffene skal søknadsfristen som nevnt i nr. 2, være sju år etter 

ikrafttredelsen av denne forordning. 

Artikkel 11 

Utfasing 

1. Med henblikk på en beslutning om utfasing av bruken 

av koksidiostatika og histomonostatika som tilsetningsstoffer 

i fôrvarer innen 31. desember 2012, skal Kommisjonen innen 

1. januar 2008 oversende til Europaparlamentet og Rådet en 

rapport om bruken av disse stoffene som tilsetningsstoffer i 

fôrvarer og tilgjengelige alternativer, eventuelt ledsaget av 

forslag til regelverk. 

2. Som unntak fra artikkel 10 og uten å berøre artikkel 13, 

kan antibiotika og deres derivater, bortsett fra koksidiostatika 

og histomonostatika, omsettes og brukes som tilsetningsstoffer 

i fôrvarer bare fram til 31. desember 2005; fra 1. januar 2006 

skal disse stoffene slettes fra registeret. 

Artikkel 12 

Kontroll 

1. Etter at et tilsetningsstoff er blitt godkjent i samsvar med 

denne forordning, skal enhver person som bruker eller omsetter 

dette stoffet eller en fôrvare som det er blandet i, eller en annen 

berørt part, sørge for at alle vilkår eller begrensninger som er 

knyttet til omsetning, bruk eller håndtering av tilsetningsstoffet 

eller fôrvaren som det er blandet i, overholdes. 

2. Dersom krav til overvåking er blitt pålagt, som nevnt i 

artikkel 8 nr. 4 bokstav c), skal innehaveren av godkjenningen 

sikre at overvåkingen utføres og innlevere rapporter til 

Kommisjonen i samsvar med godkjenningen. Innehaveren av 

godkjenningen skal omgående underrette Kommisjonen om 

eventuelle nye opplysninger som kan påvirke vurderingen av 

sikkerheten ved bruk av tilsetningsstoffet i fôrvarer, særlig når 

det gjelder helsemessig følsomhet hos visse forbrukerkategorier. 

Innehaveren av godkjenningen skal omgående underrette 

Kommisjonen om eventuelle forbud eller begrensninger pålagt 

av vedkommende myndighet i en tredjestat der tilsetningsstoffet 

i fôrvarer omsettes. 

Artikkel 13 

Endring, midlertidig oppheving og tilbakekalling av 

godkjenninger 

1. På eget initiativ eller etter en anmodning fra en medlemsstat 

eller fra Kommisjonen, skal myndigheten avgi en uttalelse om 

hvorvidt en godkjenning fortsatt oppfyller vilkårene fastsatt 

i denne forordning. Den skal omgående oversende denne 

uttalelsen til Kommisjonen, til medlemsstatene, og når det er 

relevant, til innehaveren av godkjenningen. Uttalelsen skal 

offentliggjøres.


Nr. 10/17 

2. Kommisjonen skal omgående undersøke myndighetens 

uttalelse. Eventuelle egnede tiltak skal treffes i samsvar 

med artikkel 53 og 54 i forordning (EF) nr. 178/2002. En 

beslutning om å endre, oppheve midlertidig eller kalle tilbake 

en godkjenning skal treffes etter framgangsmåten fastsatt i 

artikkel 22 nr. 2 i denne forordning. 

3. Dersom innehaveren av godkjenningen foreslår å 

endre vilkårene for godkjenningen ved å inngi en søknad til 

Kommisjonen, ledsaget av de relevante opplysningene som 

ligger til grunn for anmodningen om endring, skal myndigheten 

oversende sin uttalelse om forslaget til Kommisjonen og 

medlemsstatene. Kommisjonen skal omgående undersøke 

myndighetens uttalelse og treffer sin beslutning etter 

framgangsmåten fastsatt i artikkel 22 nr. 2. 

4. Kommisjonen skal omgående underrette søkeren om den 

beslutningen som er truffet. Registeret skal endres ved behov. 

5. Artikkel 7 nr. 1 og 2 og artikkel 8 og 9 får tilsvarende 

anvendelse. 

Artikkel 14 

Fornyelse av godkjenning 

1. Godkjenninger som gis i henhold til denne forordning, 

skal kunne fornyes med ti år om gangen. En søknad om 

fornyelse skal sendes til Kommisjonen senest innen ett år før 

godkjenningen utløper. 

Dersom en godkjenning ikke er utstedt til en bestemt innehaver, 

kan den som første gang omsetter tilsetningsstoffet, eller 

enhver annen berørt part, inngi søknaden til Kommisjonen, og 

skal dermed anses som søker. 

Dersom en godkjenning er utstedt til en bestemt innehaver, kan 

innehaveren av godkjenningen eller dennes rettsetterfølger(e) 

inngi søknaden til Kommisjonen, og skal dermed anses som 

søker. 

2. På søknadstidspunktet skal søkeren sende følgende 

opplysninger og dokumenter direkte til myndigheten: 

a) en kopi av godkjenningen til å omsette tilsetningsstoffet i 

fôrvarer, 

b) en rapport om resultatene av overvåkingen etter 

omsetningen, dersom godkjenningen inneholder slike krav 

om overvåking, 

c) alle andre nye opplysninger som er blitt tilgjengelige 

med hensyn til vurdering av sikkerheten ved bruk 

av tilsetningsstoffet i fôrvarer, samt den risikoen 

tilsetningsstoffet i fôrvarer utgjør for dyr, mennesker eller 

miljø, 

d) når det er relevant, et forslag til endring eller supplering 

av vilkårene i den opprinnelige godkjenningen, blant annet 

vilkårene som gjelder framtidig overvåking. 

3. Artikkel 7 nr. 1, 2, 4 og 5 og artikkel 8 og 9 får tilsvarende 

anvendelse. 

4. Når det ikke er truffet noen beslutning om å fornye 

godkjenningen før den utløper, og dette skyldes forhold 

som ligger utenfor søkerens kontroll, skal godkjenningen av 

produktet forlenges automatisk inntil Kommisjonen treffer 

en beslutning. Opplysninger om denne forlengelsen av 

godkjenningen skal gjøres tilgjengelig for offentligheten i 

registeret fastsatt i artikkel 17. 

Artikkel 15 

Hastegodkjenning 

I særlige tilfeller der det er behov for en hastegodkjenning for 

å sikre dyrs velferd, kan Kommisjonen etter framgangsmåten 

fastsatt i artikkel 22 nr. 2, midlertidig godkjenne bruk av et 

tilsetningsstoff i et tidsrom på høyst fem år. 

KAPITTEL III 

mERKING OG EmBALLERING 

Artikkel 16 

merking og emballering av tilsetningsstoffer i fôrvarer og 

premikser 

1. Ingen tilsetningsstoffer i fôrvarer eller premikser av 

tilsetningsstoffer skal omsettes med mindre emballasjen 

eller beholderen er merket under ansvar av en produsent, 

emballeringsbedrift, importør, selger eller distributør med 

virksomhet i Fellesskapet, og inneholder følgende opplysninger 

som skal være tydelige, lett leselige og ikke skal kunne slettes, 

og skal for hvert tilsetningsstoff som produktet inneholder, 

foreligge på minst det eller de nasjonale språkene i den 

medlemsstaten der det omsettes: 

a) navnet på den funksjonelle gruppen nevnt i godkjenningen, 

etterfulgt av det bestemte navnet som tilsetningsstoffet fikk 

ved godkjenningen, 

b) navnet eller firmaet og adressen eller forretningskontoret 

til den som har ansvaret for opplysningene nevnt i denne 

artikkel, 

c) nettovekten, eller når det gjelder flytende tilsetningsstoffer 

og premikser, nettovolumet eller nettovekten, 

d) når det er relevant, det godkjenningsnummeret som 

virksomheten eller mellommannen har fått tildelt 

i henhold til artikkel 5 i direktiv 95/69/EF, eller det 

registreringsnummeret som virksomheten eller 

mellommannen har fått tildelt i henhold til artikkel 10 i 

nevnte direktiv, 

e) bruksanvisning og eventuelle sikkerhetstilrådinger for 

bruk, og når det er relevant, særlige krav som er nevnt 

i godkjenningen, herunder dyrearter og -kategorier som 

tilsetningsstoffet eller premiksen av tilsetningsstoffer er 

beregnet på, 

f) identifikasjonsnummeret, 

g) referansenummer for partiet og produksjonsdato. 

2. Når det gjelder aromastoffer, kan listen over 

tilsetningsstoffer erstattes med ordene «blanding av 

aromastoffer». Dette gjelder ikke for aromastoffer som 

omfattes av en kvantitativ begrensning når det brukes i fôr og 

drikkevann.


21.2.2008 

3. I tillegg til opplysningene angitt i nr. 1, skal emballasjen 

eller beholderen for et tilsetningsstoff som tilhører en 

funksjonell gruppe angitt i vedlegg III, være forsynt med 

opplysningene angitt i vedlegg III, og disse skal være tydelige, 

lett leselige og skal ikke kunne slettes. 

4. Når det gjelder premikser, skal dessuten ordet 

«PREMIKS» (med store bokstaver) være tydelig angitt på 

merkingen, og bærestoffet skal angis. 

5. Tilsetningsstoffer og premikser skal bare omsettes i 

lukkede emballasjer eller beholdere, hvor lukkemekanismen 

ødelegges ved åpning og ikke kan brukes om igjen. 

6. Endringer i vedlegg III for å ta hensyn til teknologiske 

framskritt og vitenskapelig utvikling, kan vedtas etter 

framgangsmåten fastsatt i artikkel 22 nr. 2. 

KAPITTEL IV 

ALmINNELIGE BESTEmmELSER OG 

SLUTTBESTEmmELSER 

Artikkel 17 

Fellesskapsregister over tilsetningsstoffer i fôrvarer 

1. Kommisjonen skal opprette og ajourføre et 

fellesskapsregister over tilsetningsstoffer i fôrvarer. 

2. Registeret skal være tilgjengelig for offentligheten. 

Artikkel 18 

Fortrolighet 

1. Søkeren kan angi hvilke av de opplysningene som er gitt 

i henhold til denne forordning, søkeren ønsker skal behandles 

som fortrolige, fordi avsløring av dem kan skade søkerens 

konkurransemessige stilling merkbart. I slike tilfeller skal 

begrunnelsene dokumenteres. 

2. Kommisjonen skal etter samråd med søkeren avgjøre 

hvilke andre opplysninger enn dem som er angitt i nr. 3, 

som skal holdes fortrolige, og skal underrette søkeren om sin 

avgjørelse. 

3. Følgende opplysninger skal ikke anses som fortrolige: 

a) navn på og sammensetning av tilsetningsstoffet i fôrvarer, 

og når det er relevant, angivelse av produksjonsstamme, 

b) de fysisk-kjemiske og biologiske egenskapene til 

tilsetningsstoffet i fôrvarer, 

c) konklusjonene av resultatene fra undersøkelsen av hvilken 

innvirkning tilsetningsstoffet i fôrvarer har på menneskers 

og dyrs helse og på miljøet, 

d) konklusjonene av resultatene fra undersøkelsen av hvilken 

innvirkning tilsetningsstoffet i fôrvarer har på animalske 

produkter og dets ernæringsmessige egenskaper, 

e) metoder for påvisning og identifisering av tilsetningsstoffet 

i fôrvarer, og når det er relevant, krav om overvåking samt 

et sammendrag av resultatene av overvåkingen. 

4. Som unntak fra nr. 2 skal myndigheten på anmodning gi 

Kommisjonen og medlemsstatene alle de opplysninger som 

den har i sin besittelse, herunder opplysninger som skal anses 

som fortrolige i henhold til nr. 2. 

5. Myndigheten skal anvende prinsippene i 

europaparlamentsog rådsforordning (EF) nr. 1049/2001 av 

30. mai 2001 om offentlig tilgang til Europaparlamentets, 

Rådets og Kommisjonens dokumenter( 1 ) når myndigheten 

behandler søknader om tilgang til dokumenter som innehas av 

myndigheten. 

6. Medlemsstatene, Kommisjonen og myndigheten skal 

behandle alle de opplysninger som anses som fortrolige 

i henhold til nr. 2, som fortrolige, bortsett fra når det er 

hensiktsmessig at slike opplysninger offentliggjøres for å 

beskytte menneskers og dyrs helse eller miljøet. Medlemsstatene 

skal behandle søknader om tilgang til dokumenter som de har 

mottatt i henhold til denne forordning, i samsvar med artikkel 5 

i forordning (EF) nr. 1049/2001. 

7. Dersom en søker trekker tilbake eller har trukket 

tilbake sin søknad, skal medlemsstatene, Kommisjonen og 

myndigheten anse alle forretnings- og industriopplysninger, 

herunder opplysninger om forskning og utvikling, samt 

opplysninger der Kommisjonen og søkeren er uenige om 

hvorvidt de er fortrolige eller ikke, som fortrolige. 

Artikkel 19 

Administrativ kontroll 

Dersom myndigheten treffer en beslutning eller unnlater å 

handle i samsvar med sine fullmakter i henhold til denne 

forordning, kan Kommisjonen på eget initiativ eller som 

reaksjon på en anmodning fra en medlemsstat eller en person 

som er direkte og individuelt berørt, ta en slik beslutning eller 

unnlatelse opp til ny behandling. 

For dette formål skal det innleveres en anmodning til 

Kommisjonen innen to måneder etter den dagen da den 

berørte parten fikk kjennskap til den aktuelle handlingen eller 

unnlatelsen. 

Kommisjonen skal treffe en beslutning innen to måneder, 

og kan eventuelt kreve at myndigheten trekker tilbake sin 

beslutning eller avhjelper sin unnlatelse innen en fastsatt 

tidsfrist. 

Artikkel 20 

Datasikring 

1. Vitenskapelige data og andre opplysninger i 

søknadsdokumentene som kreves i henhold til artikkel 7, kan 

ikke brukes til fordel for en annen søker i et tidsrom på ti år 

fra godkjenningsdatoen, med mindre den andre søkeren har 

inngått en avtale med den forrige søkeren om at slike data og 

opplysninger kan brukes. 

2. For å stimulere arbeidet for å oppnå godkjenning av 

tilsetningsstoffer for mindre utbredte arter utover de artene 

som tilsetningsstoffene allerede er godkjent for, skal den 

tiårige datasikringsperioden forlenges med ett år for hver 

mindre utbredt art som godkjenningen utvides til. 

( 1 ) EFT L 145 av 31.5.2001, s. 43.


Nr. 10/19 

3. Søkeren og den forrige søkeren skal treffe alle nødvendige 

tiltak for å oppnå enighet om å dele bruken av opplysningene 

for å unngå å gjenta toksikologiske forsøk på virveldyr. 

Dersom det ikke oppnås enighet om å dele opplysningene, kan 

Kommisjonen beslutte å offentliggjøre opplysninger som er 

nødvendige for å unngå nye toksikologiske forsøk på virveldyr, 

og samtidig sikre en rimelig likevekt mellom interessene til de 

berørte parter. 

4. Etter utløpet av tiårsperioden kan myndigheten anvende 

resultatene av hele eller en del av vurderingen som ble foretatt 

på grunnlag av de vitenskapelige dataene og opplysningene i 

søknadsdokumentene, til fordel for en annen søker. 

Artikkel 21 

Referanselaboratorier 

Fellesskapets referanselaboratorium og dets forpliktelser og 

oppgaver er definert i vedlegg II. 

Søkere om godkjenning av tilsetningsstoffer skal bidra til 

å dekke kostnadene til de oppgavene som skal utføres av 

Fellesskapets referanselaboratorium og konsortiet av nasjonale 

referanselaboratorier, omhandlet i vedlegg II. 

Nærmere regler for gjennomføring av vedlegg II og eventuelle 

endringer i nevnte vedlegg skal vedtas etter framgangmåten 

fastsatt i artikkel 22 nr. 2. 

Artikkel 22 

Komitéframgangsmåte 

1. Kommisjonen skal bistås av Den faste komité for 

næringsmiddelkjeden og dyrehelsen, nedsatt ved artikkel 58 i 

forordning (EF) nr. 178/2002, (heretter kalt «komiteen»). 

2. Når det vises til dette nummer, får artikkel 5 og 7 i 

beslutning 1999/468/EF anvendelse, samtidig som det tas 

hensyn til bestemmelsene i beslutningens artikkel 8. 

Tidsrommet fastsatt i artikkel 5 nr. 6 i beslutning 1999/468/EF, 

skal være tre måneder. 

3. Komiteen fastsetter sin forretningsorden. 

Artikkel 23 

Opphevinger 

1. Direktiv 70/524/EØF skal oppheves med virkning 

fra iverksettelsesdatoen for denne forordning. Artikkel 16 

i direktiv 70/524/EØF skal imidlertid fortsette å gjelde til 

direktiv 79/373/EØF er blitt endret, slik at den omfatter regler 

for merking av fôrvarer som inneholder tilsetningsstoffer. 

2. Nr. 2.1, 3 og 4 i vedlegget til direktiv 82/471/EØF skal 

med virkning fra iverksettelsesdatoen for denne forordning, 

oppheves. 

3. Direktiv 87/153/EØF skal oppheves med virkning 

fra iverksettelsesdatoen for denne forordning. Vedlegget 

til nevnte direktiv skal imidlertid fortsette å gjelde inntil 

gjennomføringsreglene fastsatt i artikkel 7 nr. 4 i denne 

forordning, vedtas. 

4. Henvisninger til direktiv 70/524/EØF skal forstås som 

henvisninger til denne forordning. 

Artikkel 24 

Sanksjoner 

Medlemsstatene skal fastsette en sanksjonsordning for 

overtredelse av denne forordning, og skal treffe de nødvendige 

tiltak for å sikre at slike sanksjoner anvendes. De fastsatte 

sanksjonene skal være virkningsfulle, stå i forhold til 

overtredelsen og virke avskrekkende. 

Medlemsstatene skal underrette Kommisjonen om disse reglene 

og tiltakene innen tolv måneder etter datoen for kunngjøring av 

denne forordning, og skal omgående underrette den om alle 

senere endringer. 

Artikkel 25 

Overgangstiltak 

1. Søknader som er inngitt i henhold til artikkel 4 i direktiv 

70/524/EØF før iverksettelsesdatoen for denne forordning, 

skal behandles som søknader i henhold til artikkel 7 i denne 

forordning dersom de innledende bemerkningene fastsatt 

i artikkel 4 nr. 4 i direktiv 70/524/EØF, ennå ikke er blitt 

oversendt til Kommisjonen. En medlemsstat som er utpekt 

til rapporterende medlemsstat i forbindelse med en slik 

søknad, skal omgående oversende den dokumentasjonen som 

er innlevert i forbindelse med søknaden, til Kommisjonen. 

Uten hensyn til artikkel 23 nr. 1 skal slike søknader fortsatt 

behandles i samsvar med artikkel 4 i direktiv 70/524/EØF, 

dersom de innledende bemerkningene fastsatt i artikkel 4 

nr. 4 i direktiv 70/524/EØF, allerede er blitt oversendt til 

Kommisjonen. 

2. Kravene om merking fastsatt i kapittel III, får ikke 

anvendelse på produkter som er lovlig framstilt og merket 

i Fellesskapet, eller som er lovlig importert til Fellesskapet 

og brakt i omsetning før iverksettelsesdatoen for denne 

forordning. 

Artikkel 26 

Ikrafttredelse 

1. Denne forordning trer i kraft den 20. dag etter at den er 


2. Den får anvendelse fra tolv måneder etter at den er 

kunngjort.


21.2.2008 


Utferdiget i Brussel, 22. september 2003. 

For Europaparlamentet For Rådet 

P. COX R. BUTTIGLIONE 

President Formann


Nr. 10/21 

VEDLEGG I 

GRUPPER AV TILSETNINGSSTOFFER 

1. Kategorien «teknologiske tilsetningsstoffer» omfatter følgende funksjonelle grupper: 

a) konserveringsmidler: stoffer, eller når det er relevant, mikroorganismer, som beskytter fôrvarer mot forringelse 

som skyldes mikroorganismer eller deres metabolitter, 

b) antioksidanter: stoffer som forlenger holdbarhetstiden til fôrvarer og fôrmidler ved å beskytte dem mot 

forringelse som skyldes oksidasjon, 

c) emulgatorer: stoffer som gjør det mulig å danne eller bevare en homogen blanding av to eller flere ublandelige 

faser i fôrvarer, 

d) stabilisatorer: stoffer som gjør det mulig å bevare fôrvarers fysisk-kjemiske tilstand, 

e) fortykningsmidler: stoffer som øker fôrvarers viskositet, 

f) geleringsmidler: stoffer som gir en fôrvare konsistens ved at det dannes en gelé, 

g) bindemidler: stoffer som øker fôrvarepartiklenes tendens til å henge sammen, 

h) stoffer for kontroll av kontaminering av radionukleider: stoffer som hemmer opptaket av radionukleider eller 

fremmer utskillelsen av dem, 

i) antiklumpemidler: stoffer som reduserer fôrvarepartiklenes tendens til å henge sammen, 

j) surhetsregulerende midler: stoffer som justerer pH-verdien i fôrvarer, 

k) tilsetningsstoffer til ensilasje: stoffer, herunder enzymer eller mikroorganismer, som er beregnet på iblanding 

i fôrvarer for å forbedre produksjonen av ensilasje, 

l) denatureringsmidler: stoffer som når de brukes til framstilling av foredlede fôrvarer, gjør det mulig å 

identifisere bestemte fôrvarers eller fôrmidlers opprinnelse. 

2. Kategorien «sensoriske tilsetningsstoffer» omfatter følgende funksjonelle grupper: 

a) fargestoffer: 

i) stoffer som gir fôrvarer farge eller gir dem den opprinnelige fargen tilbake, 

ii) stoffer som når de brukes i fôr, gir farge til næringsmidler av animalsk opprinnelse, 

iii) stoffer som har en positiv virkning på fargen på akvariefisk eller prydfugler, 

b) aromastoffer: stoffer som forsterker lukten eller smaken av de fôrvarene de tilsettes. 

3. Kategorien «ernæringsmessige tilsetningsstoffer» omfatter følgende funksjonelle grupper: 

a) vitaminer, provitaminer og kjemisk veldefinerte stoffer med tilsvarende virkning, 

b) forbindelser av sporstoffer, 

c) aminosyrer, deres salter og analoger, 

d) urea og dets derivater. 

4. Kategorien «avlstekniske tilsetningsstoffer» omfatter følgende funksjonelle grupper: 

a) fordøyelsesforbedrende midler: stoffer som når de brukes i fôr, gjør fôret lettere å fordøye ved å påvirke 

bestemte fôrmidler, 

b) midler som stabiliserer tarmfloraen: mikroorganismer eller andre kjemisk definerte stoffer som når de brukes 

i fôr, har en positiv virkning på tarmfloraen, 

c) stoffer som har en positiv innvirkning på miljøet, 

d) andre avlstekniske tilsetningsstoffer.


21.2.2008 

VEDLEGG II 

OPPGAVER OG PLIKTER FOR FELLESSKAPETS REFERANSELABORATORIUm 

1. Fellesskapets referanselaboratorium nevnt i artikkel 21, er Det felles forskningssenter (FFS). 

2. For de oppgavene som er angitt i dette vedlegg, kan FFS bistås av et konsortium av nasjonale 

referanselaboratorier. 

FFS skal særlig ha ansvar for: 

– å motta, forberede, oppbevare og vedlikeholde referanseprøvene, 

– å prøve og vurdere eller validere påvisningsmetoden, 

– å vurdere de dataene som søkeren har levert i forbindelse med søknad om godkjenning til å omsette 

tilsetningsstoffet i fôrvarer, med henblikk på prøving og vurdering eller validering av påvisningsmetoden, 

– å framlegge fullstendige vurderingsrapporter til myndigheten. 

3. Fellesskapets referanselaboratorium skal medvirke til å løse tvister mellom medlemsstater vedrørende resultatene 

av de oppgavene som er angitt i dette vedlegg. 

VEDLEGG III 

SÆRLIGE KRAV TIL mERKING AV PREmIKSER OG BESTEmTE TILSETNINGSSTOFFER I 

FÔRVARER 

a) Avlstekniske tilsetningsstoffer, koksidiostatika og histomonostatika: 

– garantiens utløpsdato eller holdbarhetstiden regnet fra produksjonsdatoen, 

– bruksanvisningen og 

– konsentrasjonen. 

b) Enzymer, i tillegg til de ovennevnte angivelsene: 

– det bestemte navnet på den eller de aktive komponentene i henhold til deres enzymaktiviteter, i samsvar med 

den godkjenningen som er gitt, 

– identifikasjonsnummeret i henhold til International Union of Biochemistry og 

– i stedet for konsentrasjon: enheter aktivt stoff (antall enheter aktivt stoff per gram eller antall enheter aktivt 

stoff per milliliter). 

c) Mikroorganismer: 

– garantiens utløpsdato eller holdbarhetstiden regnet fra produksjonsdatoen, 

– bruksanvisningen, 

– stammens identifikasjonsnummer og 

– antall kolonidannende enheter per gram. 

d) Ernæringsmessige tilsetningsstoffer: 

– innholdet av aktive stoffer og 

– innholdsgarantiens utløpsdato eller holdbarhetstiden regnet fra produksjonsdatoen, 

e) Teknologiske og sensoriske tilsetningsstoffer, med unntak av aromastoffer: 

– innholdet av aktive stoffer. 

f) Aromastoffer: 

– 

iblandingsforhold i premikser.


Nr. 10/23 

VEDLEGG IV 

GENERELLE BRUKSVILKÅR 

1. Mengden av tilsetningsstoffer som også forekommer i naturlig tilstand i visse fôrmidler, skal beregnes slik at det 

samlede innhold av tilsatt og naturlig stoff ikke overstiger det høyeste tillatte innhold som er fastsatt i forordningen 

om godkjenning. 

2. Blanding av tilsetningsstoffer skal være tillatt i premikser og fôrvarer bare når bestanddelene i blandingen er fysiskkjemisk 

og biologisk forenlige med de ønskede virkningene. 

3. Tilskuddsfôr, fortynnet som angitt, kan ikke inneholde høyere nivåer av tilsetningsstoffer enn det som er fastsatt 

for fullfôr. 

4. Når det gjelder premikser som inneholder tilsetningsstoffer for ensilasje, skal ordene «av tilsetningsstoffer for 

ensilasje» være tydelig påført på etiketten etter «PREMIKS».


21.2.2008 


HAR — 


fellesskap, 



kommisjonsforordning (EF) nr. 1847/2003( 2 ), særlig artikkel 

3 og 9, og 


1) 

2) 

3) 

I henhold til direktiv 70/524/EØF skal medlemsstatene 

kreve at ingen tilsetningsstoffer kan markedsføres uten 

fellesskapsgodkjenning. 

For tilsetningsstoffer oppført i del I i vedlegg C til 

direktiv 70/524/EØF, som omfatter koksidiostatika og 

andre stoffer med legemiddelvirkning, kan det gis en 

godkjenning som er knyttet til personen som er ansvarlig 

for markedsføringen. Slik godkjenning kan gis for et 

tidsrom på 10 år dersom alle relevante vilkår fastsatt i 

nevnte direktiv er oppfylt. 

Vurderingen av den inngitte søknaden om tiårig 

godkjenning for koksidiostatikumpreparatet «Sacox 120 

microGranulate», viser at de relevante vilkårene fastsatt i 

direktiv 70/524/EØF er oppfylt. 

Vitenskapskomiteen for fôrvarer har avgitt en positiv 

uttalelse om uskadeligheten og den gunstige virkningen 

av koksidiostatikumpreparatet som tilhører gruppen 

«Koksidiostatika og andre stoffer med legemiddelvirkning» 

for livkyllinger. 

( 1 ) EFT L 270 av 14.12.1970, s. 1. 


er omhandlet i EØS-komiteens beslutning nr. 2/2005 av 4. februar 2005 om 



s. 1. 

) EUT L 269 av 21.10.2003, s. 3. 


av 21. oktober 2003 

om tiårig godkjenning av bruk av et koksidiostatikum i fôrvarer(*) 

4) 

5) 

6) 

Derfor bør koksidiostatikumpreparatet «Sacox 120 

microGranulate» godkjennes for et tidsrom på 10 

år og oppføres på listen over tilsetningsstoffer med 

godkjenning knyttet til personen som er ansvarlig for 

markedsføringen, og godkjennes for et tidsrom på 10 år i 

samsvar med direktiv 70/524/EØF. 

Behandlingen av søknaden viser at det bør treffes 

visse forholdsregler for å verne arbeidstakerne mot 

å bli eksponert for tilsetningsstoffet «Sacox 120 

microGranulate». Et slikt vern bør imidlertid sikres ved 

anvendelse av rådsdirektiv 89/391/EØF av 12. juni 1989 

om iverksetting av tiltak som forbedrer arbeidstakernes 

sikkerhet og helse på arbeidsplassen( 3 ). 





Artikkel 1 

Tilsetningsstoffet «Sacox 120 microGranulate», som 

tilhører gruppen «Koksidiostatika og andre stoffer med 

legemiddelvirkning» og som er oppført i vedlegget, godkjennes 

for bruk som tilsetningsstoff i fôrvarer på vilkårene fastsatt i 

vedlegget. 

Artikkel 2 




Utferdiget i Brussel, 21. oktober 2003. 


David BYRNE 

Medlem av Kommisjonen 

( 3 ) EFT L 183 av 29.6.1989, s. 1. 

2008/EØS/10/4


Nr. 10/25 

VEDLEGG 

Høyeste 

innhold 

Laveste 

innhold 


utløp 


Høyeste 

alder 

Dyreart eller 

dyregruppe 

Sammensetning, kjemisk formel, 

beskrivelse 

Tilsetningsstoff 

(handelsbetegnelse) 

mg aktivt stoff per kg 

fullfôr 

Navn og registrerings-nummer 

til personen som 

er ansvarlig for 

å markedsføre 

tilsetningsstoffet 

Tilsetningsstoffetsregistreringsnummer 

«Koksidiostatika og andre stoffer med legemiddelvirkning 

11.11.2013» 

Livkyllinger 12 uker 50 50 I bruks-anvisningen angis: 

«Farlig for dyr av hestefamilien 

og kalkuner». «Denne fôrvaren 

inneholder et tilsetnings-stoff 

av ionofor-gruppen; bør ikke 

brukes samtidig med visse 

stoffer med legemiddel-virkning 

(f.eks. tiamulin).» 

Tilsetningsstoffets 

sammensetning: 

Salinomycinnatrium: ≥ 120 

g/kg 

Silisiumdioksid: 10-100 g/kg 

Kalsiumkarbonat: 350-700 g/kg 

Aktivt stoff: 

Salinomycinnatrium, 

C42H69O11Na, 

CAS-nr.: 53003-10-4, 

natriumsalt av en monokarboksylsyrepolyeter 

framstilt ved 

gjæring av Streptomyces albus 

(DSM 12217) 

Beslektede urenheter: 

< 42 mg elaiofylin/kg salinomycinnatrium 

< 40 g 17-epi-20-desoksy salinomycin/kg 

salinomycinnatrium 

Salinomycin-natrium 120 g/kg 

(Sacox 120 microGranulate) 

E766 Intervet 

International 

bv


21.2.2008 


HAR — 


fellesskap, 



rådsforordning (EF) nr. 1756/2002( 2 ), særlig artikkel 3, 9d og 

9e, og 


1) 

Vedlegget til kommisjonsforordning (EF) nr. 1334/2003( 

inneholder en skrivefeil som må rettes. 

( 1 ) EFT L 270 av 14.12.1970, s. 1. 

( 2 ) EFT L 265 av 3.10.2002, s. 1. 





s. 1. 

) EUT L 187 av 26.7.2003, s. 11. 


av 1. desember 2003 

om rettelse av kommisjonsforordning (EF) nr. 1334/2003 om endring av vilkårene for godkjenning av 

flere tilsetningsstoffer som tilhører gruppen mikronæringsstoffer i fôrvarer(*) 

3 ) 

2) 





Artikkel 1 

Vedlegget til forordning (EF) nr. 1334/2003 endres som fastsatt 

i denne forordning. 

Artikkel 2 

2008/EØS/10/5 

Denne forordning trer i kraft den dag den kunngjøres i Den 

europeiske unions tidende. 


Utferdiget i Brussel, 1. desember 2003. 


David BYRNE 



Nr. 10/27 

VEDLEGG 

Listen over tilsetningsstoffer under overskriften «E 1 Jern – Fe» erstattes med følgende: 

Andre bestemmelser Godkjenningsperiodens utløp 


mg per kg fullfôr eller i mg per dag 


«mikronæringsstoffer 

Uten tidsbegrensning» 

E 1 Jern – Fe Jern(II)karbonat FeCO3 Sauer: 500 (i alt) mg per kg fullfôr 

Kjæledyr: 1 250 (i alt) mg per kg 

Jern(II)klorid, tetrahydrat FeCl2•4H2O 

fullfôr 

Jern(III)klorid, heksahydrat FeCl3•6H2O 

Svin: 

— smågriser inntil én uke før 

Jern(II)sitrat, heksahydrat Fe3(C6H5O7)2•6H2O 

avvenning: 250 mg per dag 

— andre svin: 750 (i alt) mg per 

Jern(II)fumarat FeC4H2O4 

kg fullfôr 

Andre dyrearter: 750 (i alt) mg per 

Jern(III)laktat, trihydrat Fe(C3H5O3)2•3H2O 

kg fullfôr 

Jern(III)oksid Fe2O3 

Jern(II)sulfat, monohydrat FeSO4H2O 

Jern(II)sulfat, heptahydrat FeSO4 • 7H2O 

Jern(II)aminosyrechelat, hydrat Fe(x)1-3 • nH2O 

(x = anion av aminosyrer 

fra hydrolysert soyaprotein) 

Molekylvekt høyst 1 500


21.2.2008 


HAR — 


fellesskap, 

under henvisning til rådsdirektiv 70/156/EØF av 6. februar 

1970 om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om 

typegodkjenning av motorvogner og deres tilhengere( 1 ), særlig 

artikkel 13 nr. 2, 

under henvisning til europaparlamentsog rådsdirektiv 2001/56/ 

EF av 27. september 2001 om varmeanlegg for motorvogner 

og deres tilhengere( 2 ), særlig artikkel 5, og 


1) 

2) 

3) 

Direktiv 2001/56/EF er et av særdirektivene etter 

den framgangsmåte for EF-typegodkjenning som ble 

innført ved direktiv 70/156/EØF. I direktiv 2001/56/EF 

er det fastsatt krav til typegodkjenning av kjøretøyer 

som er utstyrt med forbrenningsvarmeanlegg, og til 

forbrenningsvarmeanlegg som deler. 

I henhold til artikkel 5 i direktiv 2001/56/EF skal 

Kommisjonen undersøke ytterligere krav til sikkerhet 

med hensyn til varmeanlegg for motorvogner som drives 

med flytende petroleumsgass (LPG). 

Medlemsstatene har hittil anvendt egne nasjonale krav til 

kjøretøyer med LPG-varmeanlegg. For å harmonisere de 

tekniske kravene til LPG-drevet utstyr og varmeanlegg bør 

to europeiske standarder som nå er tilgjengelige, anvendes 

i typegodkjenningssystemet for motorvogner og deres 

tilhengere. På bakgrunn av den tekniske utvikling anses 

( 1 ) EFT L 42 av 23.2.1970, s. 1. Direktivet sist endret ved europaparlaments- 

og rådsdirektiv 2004/3/EF (EUT L 49 av 19.2.2004, s. 36). 

( 2 ) EFT L 292 av 9.11.2001, s. 21. Direktivet endret ved tiltredelsesakten av 

2003. 

KOmmISJONSDIREKTIV 2004/78/EF 

av 29. april 2004 

om endring av europaparlamentsog rådsdirektiv 2001/56/EF om varmeanlegg for 

motorvogner og deres tilhengere og rådsdirektiv 70/156/EØF, for å tilpasse dem til den 

tekniske utvikling(*) 

(*) Denne fellesskapsrettsakten, kunngjort i EUT L 153 av 30.4.2004, s. 100, 

er omhandlet i EØS-komiteens beslutning nr. 3/2005 av 4. februar 2005 

om endring av EØS-avtalens vedlegg II (Tekniske forskrifter, standarder, 

prøving og sertifisering), se EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende 

nr. 32 av 23.6.2005, s. 4. 

4) 

5) 

6) 

7) 

det derfor nødvendig å innføre disse to EN-standardene 

samt hoveddelene av UN/ECE-reglement nr. 67 i direktiv 

2001/56/EF. 

Direktiv 2001/56/EF bør derfor endres; særlig bør 

vedlegg VIII erstattes av klarhetshensyn. 

Ettersom det er innført krav til LPG-varmeanlegg, er 

det ikke lenger nødvendig med unntak for varmeanlegg 

til spesialkjøretøyer, særlig for campingbiler og 

campingtilhengere, som relativt ofte er utstyrt med LPGvarmeanlegg. 

De harmoniserte sikkerhetsbestemmelsene 

i direktiv 2001/56/EF må derfor få anvendelse på alle 

kjøretøyer, herunder spesialkjøretøyer som nevnt i 

vedlegg XI til direktiv 70/156/EØF. 

Direktiv 70/156/EØF bør derfor endres. 

Tiltakene fastsatt i dette direktiv er i samsvar med 

uttalelse fra Komiteen for tilpasning til den tekniske 

utvikling nedsatt ved artikkel 13 i direktiv 70/156/ 

EØF — 

VEDTATT DETTE DIREKTIV: 

Artikkel 1 

Endring av direktiv 2001/56/EF 

I direktiv 2001/56/EF gjøres følgende endringer: 

2008/EØS/10/6 

1. Vedlegg I og II endres i samsvar med del A i vedlegg I til 

dette direktiv.


Nr. 10/29 

2. Vedlegg VIII erstattes med teksten i del B i vedlegg I til 

dette direktiv. 

Artikkel 2 

Endring av direktiv 70/156/EØF 

Direktiv 70/156/EØF endres i samsvar med vedlegg II til dette 

direktiv. 

Artikkel 3 

Overgangsbestemmelser 

1. For en ny kjøretøytype utstyrt med et LPG-varmeanlegg 

som oppfyller kravene i vedlegg I, II og IV-VIII til direktiv 

2001/56/EF, endret ved dette direktiv, kan medlemsstatene fra og 

med 1. oktober 2004 ikke med begrunnelse i varmeanlegg: 

a) nekte å gi EF-typegodkjenning eller nasjonal 

typegodkjenning, 

eller 

b) forby registrering, salg eller ibruktaking. 

2. For en ny type LPG-forbrenningsvarmeanlegg som en 

del som oppfyller kravene i vedlegg I, II og IV-VIII til direktiv 

2001/56/EF, endret ved dette direktiv, kan medlemsstatene fra 

og med 1. oktober 2004 ikke: 


typegodkjenning, 

eller 

b) forby salg eller ibruktaking. 

3. For en kjøretøytype utstyrt med et LPG-varmeanlegg, 

eller en type LPG-forbrenningsvarmeanlegg som en del, som 

ikke oppfyller kravene i vedlegg I, II og IV-VIII til direktiv 

2001/56/EF, endret ved dette direktiv, skal medlemsstatene fra 

og med 1. januar 2006 nekte å gi EF-typegodkjenning, og de 

kan nekte å gi nasjonal typegodkjenning. 

4. Fra og med 1. januar 2007, for kjøretøyer utstyrt med 

LPG-varmeanlegg som ikke oppfyller kravene i vedlegg I, II 

og IV-VIII til direktiv 2001/56/EF, endret ved dette direktiv: 

a) skal medlemsstatene anse samsvarssertifikater som følger 

nye kjøretøyer i samsvar med bestemmelsene i direktiv 

og 

70/156/EØF, for ikke lenger å være gyldige i henhold til 

artikkel 7 nr. 1 i nevnte direktiv, 

b) kan medlemsstatene med begrunnelse i varmeanlegg nekte 

at nye kjøretøyer registreres, selges eller tas i bruk. 

5. Kravene til LPG-forbrenningsvarmeanlegg som deler i 

vedlegg I, II og IV-VIII til direktiv 2001/56/EF, som endret 

ved dette direktiv, får anvendelse fra 1. januar 2007 i henhold 

til artikkel 7 nr. 2 i direktiv 70/156/EØF. 

Artikkel 4 

Innarbeiding 

1. Medlemsstatene skal innen 30. september 2004 sette i 

kraft de lover og forskrifter som er nødvendige for å etterkomme 

dette direktiv. De skal umiddelbart oversende Kommisjonen 

teksten til disse bestemmelsene og en sammenligningstabell 

som viser sammenhengen mellom disse bestemmelsene og 

bestemmelsene i dette direktiv. 

Disse bestemmelsene skal, når de vedtas av medlemsstatene, 

inneholde en henvisning til dette direktiv, eller det skal vises til 

direktivet når de kunngjøres. Nærmere regler for henvisningen 

fastsettes av medlemsstatene. 

2. Medlemsstatene skal oversende Kommisjonen teksten til 

de viktigste internrettslige bestemmelser som de vedtar på det 

området dette direktiv omhandler. 

Artikkel 5 


Dette direktiv trer i kraft den 20. dag etter at det er kunngjort i 

Den europeiske unions tidende. 

Artikkel 6 

Adressater 

Dette direktiv er rettet til medlemsstatene. 

Utferdiget i Brussel, 29. april 2004. 


Erkki LIIKANEN 



21.2.2008 

DEL A 

1. I vedlegg I gjøres følgende endringer: 

VEDLEGG I 

ENDRINGER AV DIREKTIV 2001/56/EF 

a) I tillegg 1 skal nytt nr. 9.10.5.3 og 9.10.5.3.1 lyde: 

«9.10.5.3. Kort beskrivelse av kjøretøytypen med hensyn til forbrenningsvarmeanlegget og automatisk 

kontroll: .................................... 

9.10.5.3.1. oversiktsplan over forbrenningsvarmeanlegget, luftinnsugingssystemet, eksosanlegget, 

drivstofftanken, drivstoffanlegget (herunder ventilene) og de elektriske forbindelsene, som viser 

deres plassering i kjøretøyet.» 

Tidligere nr. 9.10.5.3 blir nytt nr. 9.10.5.4. 

b) I tilføyelsen til tillegg 2 skal nytt nr. 1.2.1 og 1.2.2 lyde: 

«1.2.1. Varemerke og type: .......................................................... 

1.2.2. Eventuelt dele- og typegodkjenningsnummer: ..................» 

c) I tillegg 3 skal nr. 1.2 lyde: 

«1.2. Detaljert beskrivelse, oversiktsplan og monteringsanvisning for forbrenningsvarmeanlegget og alle 

dets bestanddeler.» 

d) I nr. 1.1.2 i tillegg 5 til vedlegg I endres «direktiv 78/548/EØF» til «direktiv 2001/56/EF». 

2. I nr. 3.2.1 i vedlegg II gjøres følgende endringer: 

DEL B 

a) I raden «Gassfyrt varmeanlegg» i tabellen endres «Se merknad 2 og 3» til «Se merknad 3». 

b) Merknad 2 utgår. 

Vedlegg VIII skal lyde: 

«VEDLEGG VIII 

SIKKERHETSKRAV TIL LPG-FORBRENNINGSVARmEANLEGG OG LPG-VARmEANLEGG 

1. LPG-VARMEANLEGG SOM BRUKES UNDER KJØRING 

1.1. Dersom et LPG-varmeanlegg i en motorvogn også kan brukes når motorvognen er i bevegelse, skal 

LPG-forbrenningsvarmeanlegget og dets tilførselssystem oppfylle følgende krav:


Nr. 10/31 

1.1.1. LPG-forbrenningsvarmeanlegget skal oppfylle kravene i den harmoniserte standarden «Spesifikasjon 

for gassapparater – Lukket LPG-utstyr for romoppvarming for installasjon i kjøretøyer og båter» 

(EN 624:2000)( * ). 

1.1.2. Dersom det dreier seg om en fastmontert LPG-tank, skal alle bestanddeler i systemet som kommer i kontakt 

med LPG i væskefasen (alle bestanddeler fra påfyllingsenhet til fordamper/trykkregulator), og den tilhørende 

monteringen i væskefase oppfylle de tekniske kravene i UN/ECE-reglement nr. 67, del I og II og vedlegg 3-10, 

vedlegg 13 og vedlegg 15-17( ** ). 

1.1.3. Montering i gassfase av et LPG-varmeanlegg i et kjøretøy, skal oppfylle kravene i den harmoniserte 

standarden «Spesifikasjon for installasjon av LPG-systemer i bobiler, campingvogner og andre kjøretøy» 

(EN 1949:2002)( *** ). 

1.1.4. LPG-tilførselssystemet skal være utformet slik at LPG tilføres med påkrevd trykk og i den fasen som er korrekt 

for det installerte LPG-forbrenningsvarmeanlegget. LPG kan tappes fra den fastmonterte LPG-tanken enten i 

gass- eller væskeform. 

1.1.5. Den fastmonterte LPG-tankens væskeutgang for tilførsel av LPG til varmeanlegget skal være utstyrt med en 

fjernstyrt serviceventil med overstrømningsventil, slik det kreves i nr. 17.6.1.1 i UN/ECE-reglement nr. 67. 

Den fjernkontrollerte serviceventilen med overstrømningsventil skal styres slik at den lukkes automatisk 

innen fem sekunder etter at kjøretøyets motor stanser, uavhengig av tenningsbryterens stilling. Dersom 

varmeanlegget eller LPG-tilførselssystemet slås på i løpet av disse fem sekundene, kan varmeanlegget fortsette 

å være i drift. Varmeanlegget kan alltid slås på igjen. 

1.1.6. Dersom LPG tilføres i gassfase fra den fastmonterte LPG-tanken eller en eller flere separate transportable 

LPG-flasker, skal det treffes hensiktsmessige tiltak for å sikre 

1.1.6.1. at LPG i væskefase ikke kan trenge inn i trykkregulatoren eller LPG-forbrenningsvarmeanlegget. En utskiller 

kan benyttes; og 

1.1.6.2. at ukontrollerte utslipp ikke kan forekomme som følge av en ulykke. Det skal finnes en mulighet til å stanse 

LPG-flyten ved at en innretning monteres direkte etter en regulator som er montert på en flaske eller tank, 

eller, dersom regulatoren ikke er montert direkte på flasken eller tanken, det skal monteres en innretning 

direkte foran slangen eller røret fra flasken eller tanken, og det skal monteres en ytterligere innretning etter 

regulatoren. 

1.1.7. Dersom LPG tilføres i væskefase skal fordamperen og trykkregulatoren oppvarmes på en hensiktsmessig måte 

ved hjelp av en passende varmekilde. 

1.1.8. I motorvogner som bruker LPG i sitt framdriftssystem, kan LPG-forbrenningsvarmeanlegget koples til 

den samme fastmonterte LPG-tanken som forsyner motoren med LPG, forutsatt at framdriftssystemets 

sikkerhetskrav oppfylles. Dersom det benyttes en separat LPG-tank til oppvarming, skal denne tanken være 

utstyrt med en egen påfyllingsenhet. 

2. LPG-VARMEANLEGG SOM BARE BRUKES VED STILLSTAND 

2.1. Dersom et LPG-varmeanlegg bare skal brukes når motorvognen står stille, skal LPG-forbrenningsanlegget og 

dets tilførselssystem oppfylle følgende krav: 

2.1.1. Det skal festes ikke-avtakbare etiketter på rommet der de transportable LPG-flaskene er lagret og i nærheten 

av kontrollinnretningen for varmeanlegget, med anvisning om at LPG-varmeanlegget ikke skal være i drift og 

at ventilen på den transportable LPG-flasken skal være lukket når motorvognen er i bevegelse. 

2.1.2. LPG-forbrenningsvarmeanlegget skal oppfylle kravene i nr. 1.1.1.


21.2.2008 

2.1.3. Montering i gassfase av LPG-varmeanlegget skal oppfylle kravene i nr. 1.1.3. 

(*) Kommisjonsmelding innenfor rammen av iverksettingen av rådsdirektiv 90/396/EØF av 29. juni 1990 om tilnærming av 

medlemsstatenes lovgivning om gassapparater (EFT C 202 av 18.7.2001, s. 5). 

(**) UN/ECE-reglement nr. 67: 

Ensartede bestemmelser om 

I. Godkjenning av spesialutstyr for motorvogner som bruker flytende petroleumsgass i sine framdriftssystemer 

II. Godkjenning av et kjøretøy utstyrt med spesialutstyr for bruk av flytende petroleumsgass i sitt framdriftssystem, 

med hensyn til montering av slikt utstyr 

E/ECE/324 

E/ECE/TRANS/505 } Rev.1/Add.66/Rev.1 

E/ECE/324 

E/ECE/TRANS/505 } Rev.1/Add.66/Rev.1/Amend.1 

E/ECE/324 

E/ECE/TRANS/505 } Rev.1/Add.66/Rev.1/Corr.1 

E/ECE/324 

E/ECE/TRANS/505 } Rev.1/Add.66/Rev.1/Corr.2 

E/ECE/324 

E/ECE/TRANS/505 } Rev.1/Add.66/Rev.1/Amend.2 

(***) EN 1949:2002 utarbeides av Den europeiske standardiseringsorganisasjon (CEN). EN 624:2000 viser til EN 1949:2002 

(se nr. 1.1.1).»


Nr. 10/33 

I direktiv 70/156/EØF gjøres følgende endringer: 

1. I vedlegg I skal nytt nr. 9.10.5.3 og 9.10.5.3.1 lyde: 

VEDLEGG II 

«9.10.5.3. Kort beskrivelse av kjøretøytypen med hensyn til forbrenningsvarmeanlegget og automatisk 

kontroll: 

9.10.5.3.1. oversiktsplan over forbrenningsvarmeanlegget, luftinnsugingssystemet, eksosanlegget, drivstofftanken, 

drivstoffanlegget (herunder ventilene) og de elektriske forbindelsene, som viser deres plassering i 

kjøretøyet.» 

Tidligere nr. 9.10.5.3 blir nytt nr. 9.10.5.4. 

2. I vedlegg XI gjøres følgende endringer: 

a) I tillegg 1 skal nr. 36 lyde: 

Nr. Emne Direktiv M1 ≤ 2 500 ( 1 ) kg M1 > 2 500 ( 1 ) kg M2 M3 

«36 Varmeanlegg 2001/56/EF X X X X» 

b) I tillegg 2 skal nr. 36 lyde: 

Nr. Emne Direktiv M1 M2 M3 N1 N2 N3 O1 O2 O3 O4 

«36 Varmeanlegg 2001/56/EF X X X X X X X X X X» 

c) I tillegg 3 skal nr. 36 lyde: 

Nr. Emne Direktiv M1 M2 M3 N1 N2 N3 O1 O2 O3 O4 

«36 Varmeanlegg 2001/56/EF X X X X X X X X X X» 

d) I tillegg 4 skal nr. 36 lyde: 

Nr. Emne Direktiv Mobil kran i gruppe N 

«36 Varmeanlegg 2001/56/EF X» 

e) I «Forklaring på bokstavene» utgår følgende bokstaver: 

«I Gjelder bare for varmeanlegg som ikke er særskilt konstruert for beboelsesformål.» 

«P Gjelder bare for varmeanlegg som ikke er særskilt konstruert for beboelsesformål. Kjøretøyet skal være 

utstyrt med et egnet anlegg foran.»


21.2.2008 

EUROPAPARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN EUROPEISKE 

UNION HAR — 

under henvisning til traktaten om opprettelse av Det 

europeiske fellesskap, særlig artikkel 95, 

under henvisning til forslag fra Kommisjonen, 


og sosiale komité, 

etter framgangsmåten fastsatt i traktatens artikkel 251( 1 ) 

og 


1) 

Det bør vedtas tiltak for å sikre at det indre marked 

fungerer tilfredsstillende. 

2) Rådsdirektiv 92/24/EØF( 

2 ) er et av særdirektivene 

etter den framgangsmåte for EF-typegodkjenning 

som ble innført ved rådsdirektiv 70/156/EØF av 

6. februar 1970 om tilnærming av medlemsstatenes 

lovgivning om typegodkjenning av motorvogner og 

deres tilhengere( 3 ). De bestemmelser og definisjoner 

om kjøretøyer, kjøretøysystemer, deler og tekniske 

enheter som er fastsatt i direktiv 70/156/EØF, får 

derfor anvendelse på dette direktiv. 

3) 

4) 

5) 

Hastighetsbegrensere for kjøretøyer som benyttes til 

transport av passasjerer og gods, med en største tillatt 

masse på over 3,5 tonn, har hatt positiv innvirkning 

på trafikksikkerheten og redusert skadeomfanget 

ved ulykker, samtidig som luftforurensningen og 

drivstofforbruket er redusert. 

Rådsdirektiv 92/6/EØF av 10. februar 1992 om 

installering og bruk av hastighetsbegrensere på 

visse grupper motorvogner i Fellesskapet( 4 ) har 

blitt utvidet til å omfatte lette motorvogner i gruppe 

M2 og N2. Virkeområdet for direktiv 92/24/EØF må 

derfor utvides med hensyn til konstruksjonskravene 

for hastighetsbegrensere på tilsvarende måte, slik at 

de samme motorvogngruppene omfattes. 


( 1 ) Europaparlamentsuttalelse av 9.10.2003 (ennå ikke offentliggjort i 

EUT), og rådsbeslutning av 20.1.2004. 

( 2 ) EFT L 129 av 14.5.1992, s. 154. 


nr. 807/2003 (EUT L 122 av 16.5.2003, s. 36). 





nr. 32 av 23.6.2005, s. 5. 

) EFT L 57 av 2.3.1992, s. 27. Direktivet sist endret ved europaparlamentsog 


EUROPAPARLAmENTS- OG RÅDSDIREKTIV 2004/11/EF 

av 11. februar 2004 

om endring av rådsdirektiv 92/24/EØF om hastighetsbegrensere eller lignende 

hastighetsbegrensende systemer montert i visse motorvogngrupper(*) 


Artikkel 1 

I direktiv 92/24/EØF gjøres følgende endringer: 

1. Artikkel 1 skal lyde: 

«Artikkel 1 

I dette direktiv menes med: 

— «kjøretøy»: enhver motorvogn i gruppe M2, M3, N2 

eller N3 som definert i vedlegg II til direktiv 70/156/ 

EØF, som er beregnet på å kjøres på vei, og som har 

minst fire hjul og en høyeste konstruksjonshastighet 

på over 25 km/t. 

— «hastighetsbegrenser»: en hastighetsbegrensende 

innretning som er beregnet på bruk på et kjøretøy som 

omfattes av dette direktiv, og som kan typegodkjennes 

som teknisk enhet, som definert i direktiv 70/156/ 

EØF. Innebygde systemer for begrensning av 

kjøretøyers høyeste hastighet som er en del av 

kjøretøyets opprinnelige utforming, skal oppfylle de 

samme krav som hastighetsbegrensere.» 

2. I vedlegg I nr 1.1 skal første punktum i tredje ledd 

lyde: 

«Formålet med dette direktiv er å begrense til en bestemt 

verdi den høyeste hastighet på vei for kjøretøyer for 

godstransport i gruppe N2 og N3 og for kjøretøyer for 

persontransport i gruppe M2 og M3.» 

Artikkel 2 

2008/EØS/10/7 

1. Fra 17. november 2004 kan ikke medlemsstatene med 

begrunnelse i hastighetsbegrensere eller lignende systemer 

— nekte å gi EF-typegodkjenning eller nasjonal 

typegodkjenning for et kjøretøy, en hastighetsbegrenser 

eller et innebygd hastighetsbegrensende system, 

— forby registrering, salg eller ibruktaking av et kjøretøy, 

eller nekte salg eller ibruktaking av en hastighetsbegrenser 

eller et innebygd hastighetsbegrensende system, 

dersom kjøretøyene, hastighetsbegrenserne eller de 

innebygde hastighetsbegrensende systemene oppfyller 

kravene i direktiv 92/24/EØF. 

2. Fra 1. januar 2005 skal medlemsstatene med 

begrunnelse i hastighetsbegrensere og innebygde 

hastighetsbegrensende systemer forby salg, registrering 

og ibruktaking av kjøretøyer, hastighetsbegrensere og 

innebygde hastighetsbegrensende systemer som ikke 

oppfyller kravene i direktiv 92/24/EØF.


Nr. 10/35 

Artikkel 3 

1. Medlemsstatene skal innen 17. november 2004 vedta 

og kunngjøre de lover og forskrifter som er nødvendige 

for å etterkomme dette direktiv. De skal umiddelbart 

underrette Kommisjonen om dette. De skal anvende disse 

bestemmelsene fra 18. november 2004. 

2. Disse bestemmelsene skal, når de vedtas av 

medlemsstatene, inneholde en henvisning til dette direktiv, 

eller det skal vises til direktivet når de kunngjøres. Nærmere 

regler for henvisningen fastsettes av medlemsstatene. 

3. Medlemsstatene skal sørge for at teksten til de viktigste 

internrettslige bestemmelser som de vedtar på det området 

dette direktiv omhandler, blir oversendt Kommisjonen. 

Artikkel 4 

Dette direktiv trer i kraft den tredje dag etter at det er 


Artikkel 5 


Utferdiget i Strasbourg, 11. februar 2004. 


P. COX M. McDOWELL 

President Formann


21.2.2008 


HAR — 

under henvisning til traktaten om opprettelse av Det 

europeiske fellesskap, 

under henvisning til rådsdirektiv 93/93/EØF av 29. oktober 

1993 om masser og dimensjoner for motorvogner med to 

elle tre hjul( 1 ), særlig artikkel 3, 

under henvisning til europaparlamentsog rådsdirektiv 

2002/24/EF av 18. mars 2002 om typegodkjenning av 

motorvogner med to eller tre hjul, og om oppheving av 

rådsdirektiv 92/61/EØF( 2 ), særlig artikkel 17, og 


1) 

2) 

3) 

4) 

Direktiv 93/93/EØF er et av særdirektivene etter den 

framgangsmåte for EF-typegodkjenning som ble 

innført ved direktiv 2002/24/EF. Bestemmelsene i 

direktiv 2002/24/EF om systemer, deler og tekniske 

enheter for motorvogner får derfor anvendelse på 

direktiv 93/93/EØF. 

For at typegodkjenningsordningen som helhet skal 

kunne fungere godt, er det nødvendig å klargjøre og 

utfylle visse krav i direktiv 93/93/EØF. 

Det er derfor nødvendig å angi at massen av utskiftbare 

overbygninger for firehjuls motorsykler i gruppe L6e 

og L7e som er beregnet på godstransport, skal anses 

som en del av nyttelasten og ikke som en del av 

egenvekten. 



2001/78/EF (EFT L 285 av 29.10.2001, s. 1). 





nr. 32 av 23.6.2005, s. 6. 

) EFT L 124 av 9.5.2002, s. 1. Direktivet sist endret ved kommisjonsdirektiv 

2003/77/EF (EFT L 211 av 21.8.2003, s. 24). 


av 5. juli 2004 

om endring av rådsdirektiv 93/93/EØF om masser og dimensjoner for motorvogner med 

to eller tre hjul, for å tilpasse det til den tekniske utvikling(*) 

5) 

Tiltakene fastsatt i dette direktiv er i samsvar med 

uttalelse fra komiteen for tilpasning til den tekniske 

utvikling nedsatt ved artikkel 13 i rådsdirektiv 70/156/ 

EØF( 3 ) — 


Artikkel 1 

Vedlegget til direktiv 93/93/EØF endres i samsvar med 

vedlegget til dette direktiv. 

Artikkel 2 

1. Fra 1. januar 2005 kan medlemsstatene når det 

gjelder motorvogner med to eller tre hjul med masser og 

dimensjoner som oppfyller kravene i direktiv 93/93/EØF, 

endret ved dette direktiv, ikke med begrunnelse i masser og 

dimensjoner: 


typegodkjenning for en slik kjøretøytype, 

b) forby registrering, salg eller ibruktaking av et slikt 

kjøretøy. 

2. Fra 1. juli 2005 skal medlemsstatene nekte å gi 

EF-typegodkjenning for nye motorvogntyper med to eller 

tre hjul dersom kravene i direktiv 93/93/EØF, endret ved 

dette direktiv, ikke er oppfylt på grunn av masse eller 

dimensjon. 

Artikkel 3 

2008/EØS/10/8 

1. Medlemsstatene skal innen 31. desember 2004 sette 

i kraft de lover og forskrifter som er nødvendige for å 

etterkomme dette direktiv. De skal umiddelbart oversende 

Kommisjonen teksten til disse bestemmelsene og en 

sammenligningstabell for disse bestemmelsene og dette 

direktiv. 


inneholde en henvisning til dette direktiv, eller det skal 

vises til direktivet når de kunngjøres. Nærmere regler for 

henvisningen fastsettes av medlemsstatene. 


og rådsdirektiv 2004/3/EF (EUT L 49 av 19.2.2004, s. 36).


Nr. 10/37 

2. Medlemsstatene skal oversende Kommisjonen teksten 

til de viktigste internrettslige bestemmelser som de vedtar 

på det området dette direktiv omhandler. 

Artikkel 4 

Dette direktiv trer i kraft den 20. dag etter at det er kunngjort 

i Den europeiske unions tidende. 

Artikkel 5 




Erkki LIIKANEN 



21.2.2008 

I vedlegget til direktiv 93/93/EØF skal nr. 1.5 lyde: 

VEDLEGG 

«1.5. «egenvekt»: kjøretøyets masse når det er klart til normal bruk og har følgende utstyr: 

— tilleggsutstyr som utelukkende kreves til normal bruk, 

— komplett elektrisk utstyr, herunder lys- og lyssignalinnretninger levert av produsenten, 

— instrumenter og innretninger som kreves etter den lovgivning som er anvendt ved måling av kjøretøyets 

egenvekt, 

— tilstrekkelige mengder supplerende væsker til å sikre at alle deler av kjøretøyet fungerer som de skal. 

1.5.1. For kjøretøyer i gruppe L6e og L7e som er beregnet på godstransport og er utformet til å kunne utstyres 

med utskiftbare overbygninger, skal den samlede massen av disse overbygningene ikke tas med når 

egenvekten skal beregnes, men anses som en del av nyttelasten. 

I slike tilfeller skal følgende tilleggsvilkår oppfylles: 

a) den grunnleggende kjøretøytypen (understell med førerhus) som de nevnte overbygningene er 

utformet for å monteres på, skal oppfylle alle kravene fastsatt for firehjuls motorsykler beregnet på 

godstransport i gruppe L6e og L7e (herunder egenvektgrensen på 350 kg for kjøretøyer i gruppe L6e 

og egenvektgrensen på 550 kg for kjøretøyer i gruppe L7e), 

b) en overbygning anses å være utskiftbar hvis det er enkelt å fjerne den fra et understell med førerhus 

uten bruk av verktøy, 

c) når det gjelder overbygningen, skal kjøretøyprodusenten i opplysningsdokumentet, som det finnes et 

mønsteret for i vedlegg II til direktiv 2002/24/EF, angi største tillatte dimensjoner, massen, grensene 

for tyngdepunktets plassering og en tegning av plasseringen av festeinnretninger. 

NB: Drivstoff og oljeblandet drivstoff tas ikke med i denne beregningen, mens f.eks. batterisyre, hydraulisk 

væske, kjølevæske og motorolje skal medregnes.»


Nr. 10/39 


av 26. april 2004 

om endringer i vedleggene til rådsdirektiv 86/362/EØF, 86/363/EØF og 90/642/EØF med hensyn 

til grenseverdier for rester av plantevernmidler som det er forbudt å bruke i Det europeiske 

fellesskap(*) 

KOMMISJONEN FOR DE EUROPEISKE FELLESSKAP HAR — 

under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske fellesskap, 

under henvisning til rådsdirektiv 86/362/EØF av 24. juli 1986 om fastsettelse av maksimumsverdier for 

rester av plantevernmidler på og i korn( 1 ), særlig artikkel 10, 

under henvisning til rådsdirektiv 86/363/EØF av 24. juli 1986 om fastsettelse av maksimumsverdier for 

rester av plantevernmidler på og i næringsmidler av animalsk opprinnelse( 2 ), særlig artikkel 10, 

under henvisning til rådsdirektiv 90/642/EØF av 27. november 1990 om fastsettelse av maksimumsverdier 

for rester av plantevernmidler på eller i visse produkter av vegetabilsk opprinnelse, herunder frukt og 

grønnsaker( 3 ), særlig artikkel 7, og 


1) 

2) 

3) 

4) 

5) 

4 5 I henhold til rådsdirektiv 79/117/EØF( ), sist endret ved rådsforordning (EF) nr. 807/2003( ), 

er kvikksølv(II)oksid, kvikksølvklorid (kalomel), andre uorganiske kvikksølvforbindelser, 

alkylkvikksølvforbindelser, alkoksyalkyl- og arylkvikksølvforbindelser, aldrin, klordan, 

dieldrin, HCH, heksaklorbenzen, kamfeklor, (toksafen), etylenoksid, nitrofen, 1,2-dibrometan, 

1,2-dikloretan, dinoseb og binapakryl plantevernmidler, og det er forbudt å selge og markedsføre 

dem i Det europeiske fellesskap. Da enkelte av disse plantevernmidlene er tilgjengelige på 

verdensmarkedet, er det hensiktsmessig å fastsette grenseverdien for restmengder av alle produkter 

til bestemmelsesgrensen. Enkelte kvikksølvforbindelser kan ikke skilles fra kvikksølvkomponenter 

som skyldes miljøforurensning. 

I tilfeller der lovlig bruk av plantevernmidler ikke er tillatt og ingen rester kan tolereres, bør 

grenseverdiene for restmengder som fastsettes til bestemmelsesgrensen for ferske produkter, også 

få anvendelse på sammensatte og bearbeidede produkter. 

Det er tatt hensyn til uttalelser fra Vitenskapskomiteen for planter, særlig råd og anbefalinger 

angående vern av forbrukere av landbruksprodukter som er behandlet med plantevernmidler. 

Vedleggene til direktiv 86/362/EØF, 86/363/EØF og 90/642/EØF bør derfor endres. 

Tiltakene fastsatt i dette direktiv er i samsvar med uttalelse fra Den faste komité for 

næringsmiddelkjeden og dyrehelsen — 

(*) Denne fellesskapsrettsakten, kunngjort i EUT L 127 av 29.4.2004, s. 81, er omhandlet i EØS-komiteens beslutning nr. 6/2005 av 

4. februar 2005 om endring av EØS-avtalens vedlegg II (Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering), se EØS-tillegget 

til Den europeiske unions tidende nr. 32 av 23.6.2005, s. 7. 

( 1 ) EFT L 221 av 7.8.1986, s. 37. Direktivet sist endret ved kommisjonsdirektiv 2004/2/EF (EUT L 14 av 21.1.2004, s. 10). 

( 2 ) EFT L 221 av 7.8.1986, s. 43. Direktivet sist endret ved kommisjonsdirektiv 2004/2/EF. 

( 3 ) EFT L 350 av 14.12.1990, s. 71. Direktivet sist endret ved kommisjonsdirektiv 2004/2/EF. 

( 4 ) EFT L 33 av 8.2.1979, s. 36. 

( 5 ) EUT L 122 av 16.5.2003, s. 36. 

2008/EØS/10/9


21.2.2008 


Artikkel 1 

Følgende rader skal tilføyes i del A i vedlegg II til direktiv 86/362/EØF: 

Rester av plantevernmidler Grenseverdier (mg/kg) 

«— Kvikksølvforbindelser 0,01 (*) korn 

— Kamfeklor (klorholdig kamfen med 67‑69 % klor) 0,1 (*) korn 

— 1,2-dibrometan 0,01 (*) korn 

— 1,2-dikloretan 0,01 (*) korn 

— Dinoseb 0,01 (*) korn 

— Binapakryl 0,01 (*) korn 

— Nitrofen 0,01 (*) korn 

— Etylenoksid (summen av etylenoksid og 2-kloretanol 

uttrykt som etylenoksid) 

(*) Angir bestemmelsesgrensen.» 

Artikkel 2 

Følgende rader skal tilføyes i del A i vedlegg II til direktiv 86/363/EØF: 

Rester av plantevernmidler 

For fettinnhold i 

kjøtt, kjøttprodukter, 

slakteavfall og 

animalsk fett oppført 

i vedlegg I under 

KN-kode 0201, 

0202, 0203, 0204, 

0205 00 00, 0206, 

0207, ex 0208, 

0209 00, 0210, 

1601 00 og 1602 ( i )( iv ) 

0,02 (*) korn 

Grenseverdier (mg/kg) 

For kumelk og fløte 

av kumelk oppført 


KN-kode 0401; for 

andre næringsmidler 

under KN-kode 0401, 

0402, 0405 00 og 0406 

i samsvar med ( ii )( iv ) 

For ferske egg uten 

skall, for fugleegg og 

eggeplommer oppført 


KN-kode 0407 00 og 

0408 ( iii )( iv ) 

« — Nitrofen 0,01 ( * ) 0,01 ( * ) 0,01 ( * ) 

— Summen av 0,01 kvikksølvkomponenter 

( * ) 0,01 ( * ) 0,01 ( * ) 

— Kamfeklor (summen av de tre 

indikatorforbindelsene Parlar nr. 26, 50 

og 62 ( ** 0,05 ( 

)) 

** ) unntatt 

fjørfe 

0,01 ( * ) 

— 1,2-dikloretan 0,1 ( * ) 0,1 ( * ) 0,1 ( * ) 

— Binapakryl 0,01 ( * ) 0,01 ( * ) 0,01 ( * ) 

— Etylenoksid 0,02 (summen ( av etylenoksid 

og 2-kloretanol uttrykt som 

etylenoksid) 

* ) 0,02 ( * ) 0,02 ( * ) 

— Captafol 0,01 ( * ) 0,01 ( * ) 0,01 ( * ) 

(*) Angir bestemmelsesgrensen. 

(**) Parlar nr. 26 2-endo, 3-ekso, 5-endo, 6-ekso,8,8,10,10-oktaklorbornan 

Parlar nr. 50 2-endo, 3-ekso, 5-endo, 6-ekso,8,8,9,10,10-nonaklorbornan 

Parlar nr. 62 2,2,5,5,8,9,9,10,10-nonaklorbornan.»


Nr. 10/41 

Artikkel 3 

Følgende rader skal tilføyes i del B i vedlegg II til direktiv 86/363/EØF: 

Rester av plantevernmidler 

For kjøtt, herunder fett, 

kjøttprodukter, slakteavfall 

og animalsk fett oppført i 

vedlegg I under KN-kode 

0201, 0202, 0203, 0204, 

0205 00 00, 0206, 0207, ex 

0208, 0209 00, 0210, 1601 00 

og 1602 

Grenseverdier (mg/kg) 

For kumelk og melkeprodukter 

oppført i vedlegg I under 

KN-kode 0401, 0402, 0405 00 

og 0406 

For ferske egg uten skall, for 

fugleegg og eggeplommer 

oppført i vedlegg I under 

KN-kode 0407 00 og 0408 

«— Dinoseb 0,01 ( * ) 0,01 ( * ) 0,01 ( * ) 

(*) Angir laveste bestemmelsesgrense.» 

Artikkel 4 

Grenseverdiene for restmengder oppført i vedlegget til dette direktiv, tilføyes dem som er oppført i 

vedlegg II til direktiv 90/642/EØF for de aktuelle plantevernmidlene. 

Artikkel 5 

1. Medlemsstatene skal vedta og kunngjøre de lover og forskrifter som er nødvendige for å etterkomme 

dette direktiv, innen åtte måneder etter at det er vedtatt. De skal umiddelbart oversende Kommisjonen 

teksten til disse bestemmelsene og en sammenligningstabell for disse bestemmelsene og dette direktiv. 

De skal anvende disse bestemmelsene fra ni måneder etter vedtakelsen av dette direktiv. 

Disse bestemmelsene skal, når de vedtas av medlemsstatene, inneholde en henvisning til dette direktiv, 

eller det skal vises til direktivet når de kunngjøres. Nærmere regler for henvisningen fastsettes av 

medlemsstatene. 

2. Medlemsstatene skal oversende Kommisjonen teksten til de lover og forskrifter som de vedtar på det 

området dette direktiv omhandler. 

Artikkel 6 

Dette direktiv trer i kraft den sjuende dag etter at det er kunngjort i Den europeiske unions tidende. 



Artikkel 7 


David BYRNE 



21.2.2008 

Grupper av og eksempler på 

individuelle produkter der 

grenseverdien for restmengder får 

anvendelse 

«1. Frukt, frisk, tørket eller rå, 

konservert ved frysing, uten 

tilsetning av sukker; nøtter 

i) SITRUSFRUKT 

Grapefrukt 

Sitroner 

Lime 

Mandariner (herunder 

klementiner og lignende 

krysninger) 

Appelsiner 

Pomeloer 

Andre 

ii) NØTTER (med 

eller uten skall) 

Mandler 

Paranøtter 

Kasjunøtter 

Kastanjer 

Kokosnøtter 

Hasselnøtter 

Macadamianøtter 

Pekannøtter 

Pinjekjerner 

Pistasienøtter 

Valnøtter 

Andre 

Summen av 

kvikksølvforbindelser 

uttrykt som 

kvikksølv 

VEDLEGG 

Rester av plantevernmidler og grenseverdier for restmengder (mg/kg) 

Kombinasjon 

av aldrin 

og dieldrin 

uttrykt som 

dieldrin 

Klordan 

(summen av 

cis- og transklordan) 

HCH, 

summen av 

isomerer, 

unntatt 

gammaisomeren 

Heksaklorbenzen 

Etylenoksid 

(summen av 

etylenoksid 

og 

2-kloretanol 

uttrykt som 

etylenoksid) 

Nitrofen 

1,2-dikloretan 

0,01 (*) 0,01 (*) 0,01 (*) 0,01 (*) 0,01 (*) 0,01 (*) 0,01 (*) 0,01 (*)


Nr. 10/43 




anvendelse 

iii) KJERNEFRUKT 

Epler 

Pærer 

Kveder 

Andre 

iv) STEINFRUKT 

Aprikoser 

Kirsebær 

Fersken (herunder 

nektariner og lignende 

krysninger) 

Plommer 

Andre 

v) BÆR OG SMÅ 

FRUKTER 

a) Borddruer og 

vindruer 

Borddruer 

Vindruer 

b) Jordbær (unntatt 

viltvoksende) 

c) Bær fra halvbusker 

(unntatt 

viltvoksende) 

Bjørnebær 

Blåbringebær 

Loganbær 

Bringebær 

Andre 

Summen av 


uttrykt som 

kvikksølv 


Kombinasjon 

av aldrin 

og dieldrin 

uttrykt som 

dieldrin 

Klordan 

(summen av 


HCH, 

summen av 

isomerer, 

unntatt 

gammaisomeren 


Etylenoksid 

(summen av 

etylenoksid 

og 

2-kloretanol 

uttrykt som 

etylenoksid) 

Nitrofen 

1,2-dikloretan


21.2.2008 




anvendelse 

d) Andre små frukter 

og bær (unntatt 

viltvoksende) 

Blåbær 

Tranebær 

Rips (røde og hvite) 

og solbær 

Stikkelsbær 

Andre 

e) Viltvoksende bær og 

frukter 

vi) DIVERSE 

Avokadoer 

Bananer 

Dadler 

Fikener 

Kiwier 

Kumquat 

Litchi 

Mango 

Oliven 

Pasjonsfrukt 

Ananas 

Granatepler 

Andre 

Summen av 


uttrykt som 

kvikksølv 


Kombinasjon 

av aldrin 

og dieldrin 

uttrykt som 

dieldrin 

Klordan 

(summen av 


HCH, 

summen av 

isomerer, 

unntatt 

gammaisomeren 


Etylenoksid 

(summen av 

etylenoksid 

og 

2-kloretanol 

uttrykt som 

etylenoksid) 

Nitrofen 

1,2-dikloretan


Nr. 10/45 




anvendelse 

2. Grønnsaker, friske eller rå, 

fryst eller tørket 

i) ROT- OG 

KNOLLVEKSTER 

Rødbeter 

Gulrøtter 

Knollselleri 

Pepperrot 

Jordskokk 

Summen av 


uttrykt som 

kvikksølv 


Kombinasjon 

av aldrin 

og dieldrin 

uttrykt som 

dieldrin 

Pastinakk 0,02 ( 1 ) 

Rotpersille 

Reddiker 

Havrerot 

Søtpoteter 

Kålrot 

Nepe 

Jams 

Andre 0,01 ( * ) 

ii) LØK 0,01 ( * ) 

Hvitløk 

Løk 

Sjalottløk 

Vårløk 

Andre 

Klordan 

(summen av 


HCH, 

summen av 

isomerer, 

unntatt 

gammaisomeren 


Etylenoksid 

(summen av 

etylenoksid 

og 

2-kloretanol 

uttrykt som 

etylenoksid) 

Nitrofen 


0,01 ( * ) 0,01 ( * ) 0,01 ( * ) 0,01 ( * ) 0,1 ( * ) 0,01 ( * ) 0,01 ( * )


21.2.2008 




anvendelse 

iii) FRUKTBÆRENDE 

GRØNNSAKER 

Summen av 


uttrykt som 

kvikksølv 


Kombinasjon 

av aldrin 

og dieldrin 

uttrykt som 

dieldrin 

a) Søtvierfamilien 0,01 ( * ) 

Tomater 

Paprika 

Auberginer 

Andre 

b) Gresskarfamilien – 

spiselig skall 

Slangeagurker 

Sylteagurker 

Mandelgresskar 

Andre 

c) Gresskarfamilien – 

uspiselig skall 

Meloner 

Gresskar 

Vannmeloner 

Andre 

0,02 ( 2 ) 

0,03 ( 3 ) 

d) Sukkermais 0,01 ( * ) 

iv) KÅL 0,01 ( * ) 

a) Blomsterkål 

Brokkoli (herunder 

calabrese) 

Blomkål 

Andre 

b) Hvitkål 

Rosenkål 

Hvitkål 

Andre 

Klordan 

(summen av 


HCH, 

summen av 

isomerer, 

unntatt 

gammaisomeren 


Etylenoksid 

(summen av 

etylenoksid 

og 

2-kloretanol 

uttrykt som 

etylenoksid) 

Nitrofen 

1,2-dikloretan


Nr. 10/47 




anvendelse 

c) Bladkål 

Kinakål 

Grønnkål 

Andre 

d) Kålrabi 

v) BLADGRØNNSAKER 

OG FRISKE URTER 

a) Salater og lignende 

Karse 

Vanlig vårsalat 

Salat 

Bredbladet endiv 

Andre 

b) Spinat og lignende 

Spinat 

Bladbete 

Andre 

c) Brønnkarse 

d) Endiv 

e) Urter 

Kjørvel 

Gressløk 

Persille 

Snittselleri 

Andre 

Summen av 


uttrykt som 

kvikksølv 


Kombinasjon 

av aldrin 

og dieldrin 

uttrykt som 

dieldrin 

0,01 ( * ) 

Klordan 

(summen av 


HCH, 

summen av 

isomerer, 

unntatt 

gammaisomeren 


Etylenoksid 

(summen av 

etylenoksid 

og 

2-kloretanol 

uttrykt som 

etylenoksid) 

Nitrofen 

1,2-dikloretan


21.2.2008 




anvendelse 

vi) BELGFRUKTER 

(friske) 

Bønner (med belger) 

Bønner (uten belger) 

Erter (med belger) 

Erter (uten belger) 

Andre 

vii) STENGELGRØNNSA- 

KER (friske) 

Asparges 

Kardon 

Hageselleri 

Fennikel 

Artisjokker 

Purre 

Rabarbra 

Andre 

Summen av 


uttrykt som 

kvikksølv 


Kombinasjon 

av aldrin 

og dieldrin 

uttrykt som 

dieldrin 

0,01 ( * ) 

0,01 ( * ) 

viii) SOPP 0,01 ( * ) 

a) Dyrket sopp 

b) Viltvoksende sopp 

3. TØRKEDE 

BELGFRUKTER 

Bønner 

Linser 

Erter 

Andre 

Klordan 

(summen av 


HCH, 

summen av 

isomerer, 

unntatt 

gammaisomeren 


Etylenoksid 

(summen av 

etylenoksid 

og 

2-kloretanol 

uttrykt som 

etylenoksid) 

Nitrofen 


0,01 ( * ) 0,01 ( * ) 0,01 ( * ) 0,01 ( * ) 0,01 ( * ) 0,1 ( * ) 0,01 ( * ) 0,01 ( * )


Nr. 10/49 




anvendelse 

Summen av 


uttrykt som 

kvikksølv 


Kombinasjon 

av aldrin 

og dieldrin 

uttrykt som 

dieldrin 

Klordan 

(summen av 


HCH, 

summen av 

isomerer, 

unntatt 

gammaisomeren 


Etylenoksid 

(summen av 

etylenoksid 

og 

2-kloretanol 

uttrykt som 

etylenoksid) 

Nitrofen 


4. OLJEHOLDIGE FRØ 0,02 ( * ) 0,02 ( 4 ) 0,02 ( * ) 0,02 ( * ) 0,02 ( * ) 0,2 ( * ) 0,02 ( * ) 0,02 ( * ) 

Linfrø 

Jordnøtter 

Valmuefrø 

Sesamfrø 

Solsikkefrø 

Rapsfrø 

Soyabønner 

Sennepsfrø 

Bomullsfrø 

Andre 

5. POTETER 0,01 ( * ) 0,01 ( * ) 0,01 ( * ) 0,01 ( * ) 0,01 ( * ) 0,1 ( * ) 0,01 ( * ) 0,01 ( * ) 

Tidligpoteter 

Matpoteter 

6. TE (tørkede blader og stilker, 

gjæret eller ikke, av Camellia 

sinensis) 

7. HUmLE (tørket), herunder 

humle i form av pelleter samt 

ikke-konsentrert pulver 

0,02 ( * ) 0,02 ( * ) 0,02 ( * ) 0,02 ( * ) 0,02 ( * ) 0,2 ( * ) 0,02 ( * ) 0,02 ( * ) 

0,02 ( * ) 0,02 ( * ) 0,02 ( * ) 0,02 ( * ) 0,02 ( * ) 0,2 ( * ) 0,02 ( * ) 0,02 ( * ) 

(*) Angir bestemmelsesgrensen. 

( 1 ) Basert på bakgrunnsnivåer som følge av tidligere bruk av dieldrin og aldrin. 



( 4 ) Overvåkingsdata viser dieldrinnivåer på opptil 0,02 mg/kg i gresskarfrø som brukes til ekstraksjon av olje.»


21.2.2008 




fellesskap, særlig artikkel 95, 






1) 

2) 

3) 

4) 

Rådet traff 23. mars 1998 beslutning 1999/575/EF om 

tilslutning til Den europeiske konvensjon om vern av 

virveldyr som brukes til forsøk og andre vitenskapelige 

formål( 4 ) (heretter kalt «konvensjonen»). 

5 Rådsdirektiv 86/609/EØF( ) er gjennomføringsrettsakten 

for konvensjonen og har samme formål som den. 

Konvensjonens vedlegg A er innlemmet i vedlegg II til 

direktiv 86/609/EØF, som inneholder retningslinjer for 

plassering og stell av dyr. Bestemmelsene i konvensjonens 

vedlegg A og vedleggene til nevnte direktiv, er av teknisk 

art. 

Det er viktig å sikre at vedleggene til direktiv 86/609/EØF 

er i samsvar med den siste vitenskapelige og teknologiske 

utviklingen og resultatene av forskning på de berørte 

områdene. For tiden kan vedleggene endres bare etter en 

tidkrevende framgangsmåte for medbestemmelse, noe 

som har ført til at innholdet ikke er i samsvar med den 

seneste utviklingen på området. 

( 1 ) EFT C 25 E av 29.1.2002, s. 536. 

( 2 ) EFT C 94 av 18.4.2002, s. 5. 

( 3 ) Europaparlamentsuttalelse av 2. juli 2002 (ennå ikke offentliggjort i EUT), 

Rådets felles holdning av 17. mars 2003 (EUT C 113 E av 13.5.2003, s. 59) 

og europaparlamentsbeslutning av 19. juni 2003 (ennå ikke offentliggjort i 

EUT). 

( 4 ) EFT L 222 av 24.8.1999, s. 29. 

( 5 ) EFT L 358 av 18.12.1986, s. 1. 


av 22. juli 2003 

om endring av rådsdirektiv 86/609/EØF om tilnærming av medlemsstatenes lover og 

forskrifter om vern av forsøksdyr og dyr til andre vitenskapelige formål(*) 





nr. 32 av 23.6.2005, s. 8. 

5) 

6) 

De tiltak som er nødvendige for gjennomføringen av 

dette direktiv, bør vedtas i samsvar med rådsbeslutning 






Artikkel 1 

I direktiv 86/609/EØF innsettes følgende artikler: 

«Artikkel 24a 

De tiltak som er nødvendige for gjennomføringen av dette 

direktiv, og som gjelder emneområdene nevnt nedenfor, 

skal vedtas etter framgangsmåten med forskriftskomité 

fastsatt i artikkel 24b nr. 2: 

— 

Vedlegg til dette direktiv. 

Artikkel 24b 

1. Kommisjonen skal bistås av en komité. 

2. Når det vises til dette nummer, får artikkel 5 og 7 

i beslutning 1999/468/EF anvendelse, samtidig som det 

tas hensyn til bestemmelsene i beslutningens artikkel 8. 

Tidsrommet fastsatt i artikkel 5 nr. 6 i beslutning 1999/468/ 

EF skal være tre måneder. 

3. Komiteen fastsetter sin forretningsorden.» 

Artikkel 2 

Medlemsstatene skal innen 16. september 2004 sette i kraft 

de lover og forskrifter som er nødvendige for å etterkomme 

dette direktiv. De skal umiddelbart underrette Kommisjonen 

om dette. 





( 6 ) EFT L 184 av 17.7.1999, s. 23. 

2008/EØS/10/10


Nr. 10/51 

Artikkel 3 

Dette direktiv trer i kraft den dag det kunngjøres i Den europeiske unions tidende. 



Artikkel 4 


P. COX G. ALEMANNO 

President Formann


21.2.2008 






under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale 

komité( 2 ), 



1) 


Rådsdirektiv 76/116/EØF av 18. desember 1975 om 

gjensidig tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om 

gjødsel( 4 ), rådsdirektiv 80/876/EØF av 15. juli 1980 om 

tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om ensidig 

ammoniumnitratgjødsel med høyt nitrogeninnhold( 5 ), 

kommisjonsdirektiv 87/94/EØF av 8. desember 1986 

om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om 

metoder for kontroll av karakteristika, grenseverdier og 

detonerbarhet for ensidig ammoniumnitratgjødsel med 

høyt nitrogeninnhold( 6 ) og kommisjonsdirektiv 77/535/ 

EØF av 22. juni 1977 om tilnærming av medlemsstatenes 

lovgivning om prøvetakings- og analysemetoder for 

gjødsel( 7 ) er blitt vesentlig endret flere ganger. I samsvar 

( 1 ) EFT C 51 E av 26.2.2002, s. 1, og EFT C 227 E av 24.9.2002, s. 503. 

( 2 ) EFT C 80 av 3.4.2002, s. 6. 

( 3 ) Europaparlamentsuttalelse av 10.4.2002 (EUT C 127 E av 29.5.2003, 

s. 160), Rådets felles holdning av 14.4.2003 (EUT C 153 E av 1.7.2003, 

s. 56) og europaparlamentsbeslutning av 2. september 2003 (ennå ikke 

kunngjort i EUT). 

( 4 ) EFT L 24 av 30.1.1976, s. 21. Direktivet sist endret ved europaparlamentsog 


( 5 ) EFT L 250 av 23.9.1980, s. 7. Direktivet endret ved europaparlamentsog 


( 6 ) EFT L 38 av 7.2.1987, s. 1. Direktivet endret ved direktiv 88/126/EØF (EFT 

L 63 av 9.3.1988, s. 12). 





nr. 32 av 23.6.2005, s. 9. 

) EFT L 213 av 22.8.1977, s. 1. Direktivet sist endret ved direktiv 95/8/EF 

(EFT L 86 av 20.4.1995, s. 41). 


om gjødsel(*) 

2) 

3) 

4) 

5) 

6) 

7) 

2008/EØS/10/11 

med Kommisjonens melding til Europaparlamentet og 

Rådet, «Enklere regelverk for det indre marked (SLIM)», 

og handlingsplanen for det indre marked, bør disse 

direktivene av klarhetshensyn oppheves og erstattes med 

én enkelt rettsakt. 

Fellesskapets regelverk for gjødsel er innholdsmessig 

svært teknisk. En forordning er derfor den best egnede 

rettsakt, ettersom den pålegger direkte produsentene 

presise krav som får anvendelse på samme tidspunkt og 

på samme måte i hele Fellesskapet. 

Gjødsel må i alle medlemsstater framvise visse tekniske 

egenskaper fastsatt ved ufravikelige bestemmelser. Disse 

bestemmelsene, som særlig gjelder sammensetning og 

avgrensning av gjødseltyper, betegnelser for disse typene, 

identifikasjonsmerking og emballasje, er forskjellige fra 

medlemsstat til medlemsstat. Slike forskjeller hindrer 

samhandelen innen Fellesskapet, og bestemmelsene bør 

derfor harmoniseres. 

Ettersom målet med det foreslåtte tiltak, å sikre at det 

indre marked for gjødsel fungerer tilfredsstillende, ikke 

kan nås i tilstrekkelig grad av medlemsstatene dersom 

det ikke finnes felles tekniske kriterier og derfor på 

grunn av tiltakets omfang og virkninger bedre kan nås på 

fellesskapsplan, kan Fellesskapet treffe tiltak i samsvar 

med nærhetsprinsippet som fastsatt i traktatens artikkel 5. 

I samsvar med forholdsmessighetsprinsippet fastsatt i 

nevnte artikkel går denne forordning ikke lenger enn det 

som er nødvendig for å nå disse målene. 

Det er nødvendig å fastsette betegnelse, definisjon og 

sammensetning for visse typer gjødsel (EF-gjødsel) på 

fellesskapsplan. 

Det bør også fastsettes fellesskapsbestemmelser for 

EF-gjødsel med hensyn til identifikasjonsmerking, 

sporbarhet og merking samt lukking av emballasjen. 

Det bør innføres en framgangsmåte på fellesskapsplan 

som skal følges i tilfeller der en medlemsstat anser det for 

nødvendig å begrense omsetningen av EF-gjødsel.


Nr. 10/53 

8) 

9) 

Produksjon av gjødsel kan oppvise visse variasjoner 

som skyldes produksjonsteknikk eller råvarer. 

Framgangsmåtene for prøvetaking og analyse kan også 

variere. Det er derfor nødvendig å tillate toleranser for det 

angitte innholdet av næringsstoffer. Av hensyn til brukere 

innen landbruksnæringen er det ønskelig å holde disse 

toleransene innenfor snevre grenser. 

Offentlig kontroll av om EF-gjødsel oppfyller 

kravene i denne forordning med hensyn til kvalitet 

og sammensetning, bør utføres av laboratorier som er 

godkjent av medlemsstatene og meldt til Kommisjonen. 

10) Ammoniumnitrat er den viktigste bestanddelen i en rekke 

forskjellige produkter, hvorav noen brukes som gjødsel 

og andre som sprengstoff. Det må, i betraktning av de 

særlige egenskapene til ammoniumnitratgjødsel med høyt 

nitrogeninnhold og de derav følgende krav med hensyn 

til offentlig sikkerhet, helse og vern av arbeidstakere, 

fastsettes ytterligere fellesskapsbestemmelser for denne 

typen EF-gjødsel. 

11) Enkelte av disse produktene kan være farlige og vil 

i visse tilfeller kunne brukes til andre formål enn de 

tiltenkte. Dette kan utsette personer og eiendom for fare. 

Produsentene bør derfor pålegges å treffe egnede tiltak 

med sikte på å unngå slik bruk, særlig for å sikre at slik 

gjødsel kan spores. 

12) Av hensyn til den offentlige sikkerhet er det særlig 

viktig på fellesskapsplan å fastsette de karakteristiske 

egenskaper som skiller EF-ammoniumnitratgjødsel med 

høyt nitrogeninnhold fra de former for ammoniumnitrat 

som inngår i framstillingen av produkter som brukes som 

sprengstoff. 

13) For å sikre at ammoniumnitratgjødsel med høyt 

nitrogeninnhold ikke er skadelig, må gjødselen oppfylle 

visse krav til egenskaper. Produsentene bør sikre at all 

ammoniumnitratgjødsel med høyt nitrogeninnhold har 

gjennomgått en detonerbarhetsprøve før den bringes i 

omsetning. 

14) Det må fastsettes regler for metodene med lukkede 

varmesykluser, selv om disse metodene ikke nødvendigvis 

simulerer alle forhold som kan oppstå i forbindelse med 

transport og lagring. 

15) Gjødsel kan være forurenset av stoffer som kan utgjøre 

en risiko for menneskers eller dyrs helse samt miljøet. 

På bakgrunn av uttalelse fra Vitenskapskomiteen 

for toksisitet, økotoksisitet og miljø (CSTEE) har 

Kommisjonen til hensikt å behandle spørsmålet om 

utilsiktet innhold av kadmium i mineralgjødsel, og den 

vil om nødvendig utarbeide et forslag til en forordning 

og legge det fram for Europaparlamentet og Rådet. 

Om nødvendig vil andre forurensende stoffer senere bli 

vurdert på samme måte. 

16) Det bør fastsettes en framgangsmåte som skal følges av 

produsenten eller dennes representant dersom de ønsker 

en ny type gjødsel oppført i vedlegg I for å kunne merke 

den som «EF-gjødsel». 

17) De tiltak som er nødvendige for gjennomføringen av 

denne beslutning, bør vedtas i samsvar med rådsbeslutning 




18) Medlemsstatene bør fastsette sanksjoner for overtredelse 

av bestemmelsene i denne forordning. De kan fastsette 

at en produsent som bryter artikkel 27, kan idømmes en 

bot tilsvarende ti ganger markedsverdien av forsendelsen 

som ikke oppfyller bestemmelsene. 

19) 

Direktiv 76/116/EØF, 77/535/EØF, 80/876/EØF og 

87/94/EØF bør oppheves — 


AVDELING I 

ALmINNELIGE BESTEmmELSER 

KAPITTEL I 

VIRKEOmRÅDE OG DEFINISJONER 

Artikkel 1 

VIRKEOmRÅDE 

Denne forordning får anvendelse på produkter som bringes i 

omsetning som gjødsel under betegnelsen «EF-gjødsel». 

Artikkel 2 

DEFINISJONER 

I denne forordning menes med: 

a) 

b) 

c) 

«gjødsel» materiale som har som hovedfunksjon å tilføre 

planter næringsstoffer, 

«hovednæringsstoffer» grunnstoffene nitrogen, fosfor og 

kalium, 

«sekundære næringsstoffer» grunnstoffene kalsium, 

magnesium, natrium og svovel, 

d) «mikronæringsstoffer» grunnstoffene bor, kobolt, kobber, 

jern, mangan, molybden og sink, som er viktige for planters 

vekst i mengder som er små sammenlignet med mengdene 

av hovednæringsstoffer og sekundære næringsstoffer, 

( 1 ) EFT L 184 av 17.7.1999, s. 23.


21.2.2008 

e) «uorganisk gjødsel» gjødsel hvis angitte næringsinnhold er i 

form av mineraler framstilt ved ekstraksjon eller ved fysiske 

og/eller kjemiske industriprosesser. Kalsiumcyanamid, 

urea og dets kondensasjons- og assosiasjonsprodukter samt 

gjødsel som inneholder kelaterte eller kompleksbundne 

mikronæringsstoffer, kan vanligvis klassifiseres som 

uorganisk gjødsel, 

f) «kelatert mikronæringsstoff» et mikronæringsstoff som er 

bundet av et av de organiske molekylene nevnt i avsnitt 

E.3.1 i vedlegg I, 

g) «kompleksbundet mikronæringsstoff» et mikronæringsstoff 

som er bundet av et av de organiske molekylene nevnt i 

avsnitt E.3.2 i vedlegg I, 

h) 

i) 

j) 

«gjødseltyper» gjødsel med felles typebetegnelse som 

angitt i vedlegg I, 

«ren gjødsel» en nitrogenholdig, fosfatholdig eller 

kaliumholdig gjødsel der bare ett hovednæringsstoff har et 

innhold som kan angis, 

«sammensatt gjødsel» gjødsel med et angitt innhold 

av minst to hovednæringsstoffer, framstilt kjemisk, ved 

blanding eller ved en kombinasjon av disse, 

k) «kompleksgjødsel» en sammensatt gjødsel framstilt 

ved kjemisk reaksjon, ved løsning eller i fast form 

ved granulering, med et angitt innhold av minst to 

hovednæringsstoffer. I fast form inneholder hvert korn alle 

næringsstoffene i sin angitte sammensetning, 

l) 

«blandingsgjødsel» gjødsel framstilt ved tørrblanding av 

flere gjødsler, uten kjemisk reaksjon, 

m) «bladgjødsel» gjødsel som egner seg til påføring på 

vekstenes blader og næringsopptak gjennom disse, 

n) 

o) 

p) 

«flytende gjødsel» gjødsel i suspensjon eller løsning, 

«gjødselløsning» flytende gjødsel som ikke inneholder 

faste partikler. 

«gjødselsuspensjon» tofasegjødsel der faste partikler 

holdes suspendert i væskefasen, 

q) «deklarasjon» opplysninger om mengden av næringsstoffer, 

herunder form og løselighet, garantert innen angitte 

toleranser, 

r) «angitt innhold» innholdet av et stoff, eller dets oksid, som 

i samsvar med Fellesskapets regelverk er angitt på etiketten 

til en EF-gjødsel eller i et relevant følgedokument, 

s) 

t) 

«toleranse» tillatt avvik mellom den målte verdien og den 

angitte verdien for innholdet av et næringsstoff, 

«europeisk standard» en standard fra Den europeiske 

standardiseringsorganisasjon (European Committee for 

Standardisation – CEN), som er offisielt anerkjent av 

Fellesskapet og kunngjort med henvisning i Den europeiske 

unions tidende, 

u) «emballasje» en forseglbar beholder som brukes til å 

oppbevare, beskytte, håndtere og distribuere gjødsel, og 

som inneholder høyst 1 000 kg, 

v) 

«gjødsel i bulk» gjødsel som ikke er pakket slik det kreves 

i denne forordning, 

w) «omsetning» det å levere gjødsel, mot vederlag eller 

vederlagsfritt, eller lagre gjødsel med sikte på levering. 

Import av gjødsel til Fellesskapets tollområde anses som 

omsetning, 

x) «produsent» fysisk eller juridisk person som er ansvarlig 

for omsetning av en gjødsel; særlig betraktes en produsent, 

en importør, en emballeringsbedrift som arbeider for 

egen regning, eller en person som endrer egenskapene 

til en gjødsel, som en produsent. En distributør som ikke 

endrer gjødselens egenskaper, betraktes derimot ikke som 

produsent. 

KAPITTEL II 

OmSETNING 

Artikkel 3 

EF-GJØDSEL 

En gjødsel som tilhører en gjødseltype oppført i vedlegg I 

og oppfyller vilkårene i denne forordning, kan betegnes som 

«EF-gjødsel». 

Betegnelsen «EF-gjødsel» skal ikke brukes om gjødsel som 

ikke er i samsvar med denne forordning. 

Artikkel 4 

ETABLERING I FELLESSKAPET 

Produsenten skal være etablert i Fellesskapet, og skal ha 

ansvaret for at «EF-gjødselen» samsvarer med bestemmelsene 

i denne forordning. 

Artikkel 5 

FRI OmSETNING 

1. Med forbehold for artikkel 15 og andre fellesskapsregler 

kan medlemsstatene ikke av grunner som knyttet til 

sammensetning, identifikasjonsmerking, merking eller 

emballasje samt andre bestemmelser i denne forordning, forby, 

begrense eller hindre omsetning av gjødsel merket «EF-gjødsel» 

som oppfyller bestemmelsene i denne forordning.


Nr. 10/55 

2. Gjødsel som er merket «EF-gjødsel» i samsvar med 

denne forordning, skal kunne omsettes fritt i Fellesskapet. 

Artikkel 6 

OBLIGATORISKE OPPLySNINGER 

1. For å oppfylle kravene i artikkel 9 kan medlemsstatene 

kreve at innholdet av nitrogen, fosfor og kalium i gjødsel som 

bringes i omsetning på deres marked, uttrykkes på følgende 

måte: 

a) 

b) 

nitrogen bare som grunnstoff (N), og enten 

fosfor og kalium bare som grunnstoff (P, K), eller 

c) fosfor og kalium bare i oksidform (P2O5, 

K2O), eller 

d) 

fosfor og kalium både som grunnstoff og i oksidform 

samtidig. 

Dersom muligheten for å kreve at fosfor- og kaliuminnholdet 

uttrykkes som grunnstoff benyttes, skal alle henvisninger 

til oksidformen i vedleggene leses som henvisninger til 

grunnstofformen og de numeriske verdiene omregnes med 

følgende faktorer: 

a) 

fosfor (P) = fosforpentoksid (P2O5) × 0,436, 

b) kalium (K) = kaliumoksid (K2O) 

× 0,830. 

2. Medlemsstatene kan kreve at innhold av kalsium, 

magnesium, natrium og svovel i gjødsel med sekundære 

næringsstoffer og, dersom vilkårene i artikkel 17 er oppfylt, i 

gjødsel med hovednæringsstoffer som bringes i omsetning på 

deres markeder, uttrykkes 

a) i oksidform (CaO, MgO, Na2O, SO3), eller 

b) som grunnstoff (Ca, Mg, Na, S), eller 

c) i begge disse formene. 

For å konvertere innhold av kalsiumoksid, magnesiumoksid, 

natriumoksid og svoveltrioksid til innhold av kalsium, 

magnesium, natrium og svovel, skal følgende faktorer 

benyttes: 

a) 

b) 

kalsium (Ca) = kalsiumoksid (CaO) × 0,715, 

magnesium (Mg) = magnesiumoksid (MgO) × 0,603, 

c) natrium (Na) = natriumoksid (Na2O) 

× 0,742, 

d) svovel (S) = svoveltrioksid (SO3) 

× 0,400. 

For det beregnede innholdet av oksid eller grunnstoff avrundes 

tallet som benyttes i deklarasjonen, til nærmeste desimal. 

3. Medlemsstatene kan ikke hindre at en «EF-gjødsel» 

som er merket i begge formene nevnt i nr. 1 og 2, bringes i 

omsetning 

4. Innhold av ett eller flere av mikronæringsstoffene bor, 

kobolt, kobber, jern, mangan, molybden eller sink i EF-gjødsel 

som tilhører en av gjødseltypene oppført i avsnitt A, B, C eller 

D i vedlegg I, skal angis dersom følgende vilkår er oppfylt: 

a) mikronæringsstoffene er tilsatt i mengder som minst 

tilsvarer minsteinnholdet angitt i avsnitt E.2.2 og E.2.3 i 

vedlegg I, 

b) 

EF-gjødselen oppfyller fortsatt kravene i avsnitt A, B, C 

og D i vedlegg I. 

5. Dersom mikronæringsstoffene er normale bestanddeler 

i råvarene som brukes som hovednæringsstoffer (N, P, K) 

og sekundære næringsstoffer (Ca, Mg, Na, S), kan de angis, 

forutsatt at disse mikronæringsstoffene minst er til stede i 

mengder som tilsvarer minstemengdene angitt i avsnitt E.2.2 

og E.2.3 i vedlegg I. 

6. Innholdet av mikronæringsstoffer skal angis som følger: 

a) for gjødsel som tilhører gjødseltypene oppført i avsnitt E.1 

i vedlegg I, i samsvar med kravene i kolonne 6 i nevnte 

avsnitt, 

b) for blandinger av gjødsel nevnt i bokstav a) som inneholder 

minst to forskjellige mikronæringsstoffer og oppfyller 

kravene i avsnitt E.2.1 i vedlegg I, og for gjødsel som 

tilhører gjødseltypene oppført i avsnitt A, B, C og D i 

vedlegg I, angis 

i) 

totalinnholdet uttrykt i masseprosent av gjødselen, 

ii) vannløselig innhold, uttrykt i masseprosent av 

gjødselen dersom det løselige innholdet er minst 

halvparten av totalinnholdet. 

Dersom et mikronæringsstoff er fullstendig vannløselig, angis 

bare det vannløselige innholdet. 

Dersom et mikronæringsstoff er kjemisk bundet til et organisk 

molekyl, angis innholdet av mikronæringsstoffet som 

forekommer i gjødselen, umiddelbart etter det vannløselige 

innholdet i masseprosent av gjødselen, etterfulgt av et av 

uttrykkene «kelatert med» eller «kompleksbundet med» og 

navnet på det organiske molekylet som angitt i avsnitt E.3 

i vedlegg I. Forkortelsen for det organiske molekylet kan 

benyttes istedenfor navnet. 

Artikkel 7 

IDENTIFIKASJONSmERKING 

1. Produsenten skal forsyne EF-gjødsel med 

identifikasjonsmerkingene oppført i artikkel 9. 

2. Dersom gjødselen er emballert, skal denne 

identifikasjonsmerkingen stå på emballasjen eller på 

tilhørende etiketter. For gjødsel i bulk skal merkingen stå i 

følgedokumentene.


21.2.2008 

Artikkel 8 

SPORBARHET 

Med forbehold for artikkel 26 nr. 3 skal produsenten for å 

sikre sporbarheten til EF-gjødsel føre registre over gjødselens 

opprinnelse. Slike registre skal være tilgjengelige for inspeksjon 

fra medlemsstatene så lenge gjødselen omsettes, og deretter i 

ytterligere to år etter at produsenten har sluttet å levere den. 

Artikkel 9 

mERKING 

1. Med forbehold for andre fellesskapsregler skal 

emballasjen, etikettene og følgedokumentene nevnt i artikkel 7 

være påført følgende merkinger: 

a) 

Obligatorisk identifikasjonsmerking 

⎯ 

Uttrykket «EF-GJØDSEL» med store bokstaver. 

⎯ Gjødseltypebetegnelse i samsvar med vedlegg I, 

dersom slik betegnelse finnes. 

⎯ For blandet gjødsel tilføyes «blanding» etter 

typebetegnelsen. 

⎯ Tilleggsmerkingene spesifisert i artikkel 19, 21 eller 

23. 

⎯ Næringsstoffer skal angis både med navn og 

med kjemisk tegn, f.eks. nitrogen (N), fosfor (P), 

fosforpentoksid (P2O5), kalium (K), kaliumoksid (K2O), 

kalsium (Ca), kalsiumoksid (CaO), magnesium (Mg), 

magnesiumoksid (MgO), natrium (Na), natriumoksid 

(Na2O), svovel (S), svoveltrioksid (SO3), bor (B), 

kobber (Cu), kobolt (Co), jern (Fe), mangan (Mn), 

molybden (Mo), sink (Zn). 

⎯ Dersom gjødselen inneholder mikronæringsstoffer 

som helt eller delvis er kjemisk bundet til et organisk 

molekyl, skal navnet på mikronæringsstoffet etterfølges 

av en av følgende opplysninger: 

i) 

«kelatert med...» (navn på kelatdanner eller 

forkortelse som angitt i avsnitt E.3.1 i vedlegg I), 

ii) «kompleksbundet med...» (navn på kompleksdanner 

som oppført i avsnitt E.3.2 i vedlegg I). 

⎯ Mikronæringsstoffene som finnes i gjødselen, oppført 

i alfabetisk rekkefølge etter kjemisk tegn: B, Co, Cu, 

Fe, Mn, Mo, Zn. 

⎯ Særskilte bruksanvisninger for produkter som er 

oppført i avsnitt E.1 og E.2 i vedlegg I. 

⎯ Mengden av flytende gjødsel, uttrykt som masse. 

Mengden av flytende gjødsel kan eventuelt også 

utrykkes i volum eller i masse per volumenhet 

(kilogram per hektoliter eller gram per liter). 

⎯ Netto- eller bruttomasse og, for flytende gjødsel, 

eventuelt volum . Dersom bruttomassen oppgis, må 

taramassen oppgis ved siden av. 

⎯ 

Produsentens navn eller firma samt adresse. 

b) Valgfri identifikasjonsmerking 

⎯ 

Som oppført i vedlegg I. 

⎯ Anvisninger for lagring og håndtering, og for gjødsel 

som ikke er oppført i vedlegg I avsnitt E.1 og E.2, 

særskilte bruksanvisninger for gjødselen. 

⎯ Angivelse av doser og bruksvilkår for jord- og 

dyrkingsforholdene der gjødselen benyttes. 

⎯ 

Produsentens merke og produktets handelsbetegnelse. 

Angivelsene nevnt i bokstav b) skal ikke stride mot dem som er 

nevnt i bokstav a), og skal være tydelig skilt fra dem. 

2. Alle angivelser nevnt i nr. 1 skal være klart skilt fra andre 

opplysninger på emballasje og etiketter og i følgedokumenter. 

3. Flytende gjødsel kan omsettes bare dersom produsenten 

gir relevante tilleggsopplysninger om lagringstemperatur og 

forebygging av ulykker under lagring. 

4. Nærmere regler for anvendelsen av denne artikkel skal 

vedtas etter framgangsmåten nevnt i artikkel 32 nr. 2. 

Artikkel 10 

mERKING 

1. Etiketter eller merking som er trykt på emballasjen og 

inneholder opplysningene omhandlet i artikkel 9, skal være 

plassert på et iøynefallende sted. Etiketter skal være festet på 

emballasjen eller på det system som brukes for å lukke denne. 

Dersom systemet består av et segl, skal seglet være påført 

emballeringsbedriftens navn eller merke. 

2. Merkingen nevnt i nr. 1 skal være uutslettelig og lett å 

lese. 

3. For gjødsel i bulk som nevnt i artikkel 7 nr. 2 annet 

punktum skal et eksemplar av følgedokumentene med 

identifikasjonsmerking ledsage varene og være tilgjengelige 

for inspeksjon.


Nr. 10/57 

Artikkel 11 

SPRÅK 

Etiketten, merkingen på etiketten og følgedokumentene 

skal minst være avfattet på det eller de nasjonale språk i 

medlemsstaten der EF-gjødselen omsettes. 

Artikkel 12 

EmBALLASJE 

For emballert EF-gjødsel skal emballasjen være lukket på en 

slik måte eller med en slik innretning at festesegl eller selve 

emballasjen skades uopprettelig ved åpning. Ventilsekker kan 

brukes. 

Artikkel 13 

TOLERANSER 

1. EF-gjødselens innhold av næringsstoffer skal være 

innenfor toleransegrensene fastsatt i vedlegg II, som er ment å 

ta hensyn til avvik i forbindelse med produksjon, prøvetaking 

og analyse. 

2. Produsenten skal ikke systematisk utnytte toleransene 

gitt i vedlegg II. 

3. Ingen toleranser tillates med hensyn til minsteinnhold og 

høyeste tillatte innhold som angitt i vedlegg I. 

Artikkel 14 

KRAV TIL GJØDSELEN 

En gjødseltype kan oppføres i vedlegg I bare dersom 

a) 

b) 

c) 

den tilfører næringsstoffer på en effektiv måte, 

det foreligger relevante prøvetakings-, analyse- og, om 

nødvendig, prøvemetoder, 

den ved normal bruk ikke har skadelige virkninger på 

menneskers, dyrs eller planters helse eller på miljøet. 

Artikkel 15 

BESKyTTELSESKLAUSUL 

1. Dersom en medlemsstat har skjellig grunn til å anta at 

en bestemt EF-gjødsel, selv om den oppfyller kravene i denne 

forordning, innebærer en sikkerhets- eller helserisiko for 

mennesker, dyr eller planter eller en risiko for miljøet, kan den 

midlertidig forby omsetning av gjødselen på sitt territorium 

eller underkaste den særlige vilkår. Den skal umiddelbart 

underrette Kommisjonen og de andre medlemsstatene om slike 

tiltak, og skal begrunne sin beslutning. 

2. Kommisjonen skal treffe beslutning i saken innen 90 

dager etter at den er underrettet, etter framgangsmåten i 


3. Bestemmelsene i denne forordning skal ikke være til 

hinder for at Kommisjonen eller en medlemsstat treffer tiltak 

som er berettiget ut fra hensynet til den offentlige sikkerhet 

med sikte på å forby, begrense eller hindre omsetning av 

EF-gjødsel. 

AVDELING II 

BESTEmmELSER FOR DE ENKELTE 

GJØDSELTyPENE 

KAPITTEL I 

Uorganisk gjødsel med 

hovednæringsstoffer 

Artikkel 16 

VIRKEOmRÅDE 

Dette kapittel får anvendelse på uorganisk gjødsel som 

inneholder hovednæringsstoffer og som er fast eller flytende, 

ren eller sammensatt, herunder gjødsel som inneholder 

sekundære næringsstoffer og/eller mikronæringsstoffer, med 

det minsteinnhold av næringsstoffer som er fastsatt i avsnitt A, 

B, C, E.2.2 eller E.2.3 i vedlegg I. 

Artikkel 17 

ANGIVELSE AV SEKUNDÆRE NÆRINGSSTOFFER 

I GJØDSEL SOm INNEHOLDER 

HOVEDNÆRINGSSTOFFER 

Innholdet av kalsium, magnesium, natrium og svovel kan angis 

som innhold av sekundære næringsstoffer i EF-gjødsel av de 

typer som er oppført i avsnitt A, B og C i vedlegg I, forutsatt at 

disse stoffene er til stede i minst følgende minstemengder: 

a) 2 % kalsiumoksid (CaO), dvs. 1,4 % Ca, 

b) 2 % magnesiumoksid (MgO), dvs. 1,2 % Mg, 

c) 3 % natriumoksid (Na 2O), dvs. 2,2 % Na, 

d) 5 % svoveltrioksid (SO3), dvs. 2 % S. 

I så fall suppleres typebetegnelsen med tilleggsmerkingen 

fastsatt i artikkel 19 nr. 2 ii).


21.2.2008 

Artikkel 18 

KALSIUm, mAGNESIUm, NATRIUm OG SVOVEL 

1. Innholdet av magnesium, natrium og svovel i 

gjødseltypene omhandlet i avsnitt A, B og C i vedlegg I skal 

angis på en av følgende måter: 

a) 

totalinnholdet uttrykt i masseprosent av gjødselen, 

b) totalinnholdet og det vannløselige innholdet uttrykt i 

masseprosent av gjødselen, dersom det løselige innholdet 

er minst en firedel av totalinnholdet, 

c) 

dersom et grunnstoff er fullstendig vannløselig, angis bare 

det vannløselige innholdet i masseprosent. 

2. Med mindre annet er fastsatt i vedlegg I, skal 

kalsiuminnholdet angis bare dersom det er løselig i vann, og 

det skal uttrykkes i masseprosent av gjødselen. 

Artikkel 19 


1. I tillegg til de obligatoriske identifikasjonsmerkingene 

nevnt i artikkel 9 nr. 1 bokstav a) skal merkingene fastsatt i nr. 

2, 3, 4, 5 og 6 i denne artikkel påføres. 

2. For sammensatt gjødsel skal følgende stå etter 

typebetegnelsen: 

i) 

De kjemiske symbolene for de angitte sekundære 

næringsstoffene, i parentes og etter symbolene for 

hovednæringsstoffene. 

ii) Tall som viser innholdet av hovednæringsstoffer. Det 

angitte innholdet av sekundære næringsstoffer skal stå i 

parentes etter innholdet av hovednæringsstoffer. 

3. Etter gjødselens typebetegnelse skal det bare stå tall 

som viser innholdet av hovednæringsstoffer og sekundære 

næringsstoffer. 

4. Dersom mikronæringsstoffer angis, skal ordene «med 

mikronæringsstoffer» eller ordet «med», etterfulgt av 

mikronæringsstoffenes navn og kjemiske symbol(er), stå. 

5. Det angitte innholdet av hovednæringsstoffer og 

sekundære næringsstoffer skal stå i masseprosent i hele 

tall eller, om nødvendig og dersom det foreligger en egnet 

analysemetode, med én desimal. 

For gjødsel som inneholder mer enn ett angitt næringsstoff, 

skal hovednæringsstoffene stå i rekkefølgen N, P2O5 og/eller 

P, K2O og/eller K, og sekundære næringsstoffer i rekkefølgen 

CaO og/eller Ca, MgO og/eller Mg, Na2O og/eller Na, SO3 og/ 

eller S. 

I forbindelse med det angitte innholdet av mikronæringsstoffer 

skal det oppgis navn og symbol for hvert mikronæringsstoff, 

idet masseprosenten uttrykkes som fastsatt i avsnitt E.2.2 og 

E.2.3 i vedlegg I, samt løselighet. 

6. Næringsstoffenes form og løselighet skal også uttrykkes i 

masseprosent av gjødsel, med mindre det i vedlegg I til denne 

forordning uttrykkelig kreves at dette innholdet skal uttrykkes 

på en annen måte. 

Tallene skal stå med én desimal, unntatt for mikronæringsstoffer, 

der de skal angis som fastsatt i avsnittE.2.2 og E.2.3 i 

vedlegg I. 

KAPITTEL II 

Uorganisk gjødsel med sekUndære 

næringsstoffer 

Artikkel 20 

VIRKEOmRÅDE 


inneholder sekundære næringsstoffer og som er fast eller 

flytende, ren eller sammensatt, herunder gjødsel som innholder 

sekundære mikronæringsstoffer, med det minsteinnhold av 

næringsstoffer som er fastsatt i avsnitt D, E.2.2 og E.2.3 i 

vedlegg I. 

Artikkel 21 




2, 3, 4 og 5 påføres. 

2. Dersom mikronæringsstoffer angis, skal ordene «med 

mikronæringsstoffer» eller ordet «med», etterfulgt av 

mikronæringsstoffenes navn og kjemiske symbol(er), stå. 

3. Det angitte innholdet av sekundære næringsstoffer skal 

uttrykkes i masseprosent i hele tall eller, om nødvendig 

og dersom det foreligger en egnet analysemetode, med én 

desimal. 

Dersom mer enn ett sekundært næringsstoff er til stede, skal 

stoffene stå i følgende rekkefølge: 

CaO og/eller Ca, MgO og/eller Mg, Na2O og/eller Na, SO3 

og/eller S. 

I forbindelse med det angitte innholdet av mikronæringsstoffer 

skal det oppgis navn og symbol for hvert mikronæringsstoff, 

idet masseprosenten uttrykkes som fastsatt i avsnitt E.2.2 og 

E.2.3 i vedlegg I, samt løselighet.


Nr. 10/59 

4. Næringsstoffenes former og løselighet skal også uttrykkes 

i masseprosent av gjødsel, med mindre det i vedlegg I til denne 

forordning uttrykkelig kreves at dette innholdet uttrykkes på en 

annen måte.. 

Tallene skal stå med én desimal, unntatt for mikronæringsstoffer, 

der de skal angis som fastsatt i avsnitt E.2.2 og E.2.3 i 

vedlegg I. 

5. Med mindre annet er fastsatt i vedlegg I, skal 

kalsiuminnholdet angis bare dersom det er løselig i vann, og 

det skal uttrykkes i masseprosent av gjødselen. 

KAPITTEL III 

Uorganisk gjødsel med 

mikronæringsstoffer 

Artikkel 22 

VIRKEOmRÅDE 


inneholder mikronæringsstoffer og som er fast eller flytende, 

ren eller sammensatt, med det minsteinnhold av næringsstoffer 

som er fastsatt i avsnitt E.1 og E.2.1 i vedlegg I. 

Artikkel 23 




2, 3, 4 og 5 påføres. 

2. Dersom gjødselen inneholder mer enn ett 

mikronæringsstoff, skal ordene «blanding av 

mikronæringsstoffer», etterfulgt av mikronæringsstoffenes 

navn og kjemiske symbol(er)stå. 

3. For gjødsel som inneholder bare ett mikronæringsstoff 

(avsnitt E.1 i vedlegg I), skal det angitte innholdet av 

mikronæringsstoff i masseprosent uttrykkes i hele tall eller, om 

nødvendig og dersom det foreligger en egnet analysemetode, 

med én desimal. 

4. Mikronæringsstoffenes former og løselighet skal uttrykkes 

i masseprosent av gjødsel, med mindre det i vedlegg I til denne 

forordning uttrykkelig kreves at dette innholdet uttrykkes på 

annen måte. 

For mikronæringsstoffer skal tall stå med det antall desimaler 

som er fastsatt i avsnitt E.2.1 i vedlegg I. 

5. For produkter som er oppført i avsnitt E.1 og E.2.1 i 

vedlegg I, skal følgende stå nedenfor de obligatoriske eller 

valgfrie angivelsene på etiketten og i følgedokumentene: 

«Bare til bruk ved konstatert behov. Anbefalte doser må ikke 

overskrides.» 

Artikkel 24 

EmBALLASJE 

EF-gjødsel som omfattes av bestemmelsene i dette kapittel, 

skal være emballert. 

KAPITTEL IV 

ammoniUmnitratgjødsel med høyt 

nitrogeninnhold 

Artikkel 25 

VIRKEOmRÅDE 

I dette kapittel menes med ammoniumnitratgjødsel med høyt 

nitrogeninnhold, ren eller sammensatt, ammoniumnitratbaserte 

produkter framstilt til bruk som gjødsel og med et 

innehold på mer enn 28 masseprosent nitrogen i forhold til 

ammoniumnitrat. 

Denne typen gjødsel kan inneholde uorganiske eller 

uvirksomme stoffer. 

Stoffer som inngår i framstillingen av denne gjødseltypen, må 

ikke øke dens varmefølsomhet eller detonerbarhet. 

Artikkel 26 

SIKKERHETSTILTAK OG KONTROLLER 

1. Produsenten skal sørge for at ren ammoniumnitratgjødsel 

med høyt nitrogeninnhold er i samsvar med bestemmelsene i 

avsnitt 1 i vedlegg III. 

2. Kontroll, analyse og forsøk i forbindelse med 

offentlig kontroll av ren ammoniumnitratgjødsel med høyt 

nitrogeninnhold som fastsatt i dette kapittel skal utføres i 

samsvar med metodene beskrevet i avsnitt 3 i vedlegg III. 

3. For å sikre sporbarhet for ammoniumnitratbasert EF-gjødsel 

med høyt nitrogeninnhold skal produsenten føre registre 

med navn og adresser for anleggene, og de driftsansvarlige 

for anleggene, der gjødselen og dens hovedbestanddeler er 

produsert. Slike registre skal være tilgjengelige for inspeksjon 

fra medlemsstatene så lenge gjødselen leveres til markedet, 

og deretter i ytterligere to år etter at produsenten har sluttet å 

levere den. 

Artikkel 27 

DETONERBARHETSPRØVE 

Med forbehold for tiltakene omhandlet i artikkel 26 skal 

produsenten sørge for at hver type EF-ammoniumnitratgjødsel 

med høyt nitrogeninnhold som bringes i omsetning har 

gjennomgått detonerbarhetsprøven beskrevet i nr. 2, 3 (metode 

1 nr. 3) og 4 i vedlegg III til denne forordning. Denne prøven 

skal utføres av et av de godkjente laboratoriene nevnt i 

artikkel 30 nr. 1 eller artikkel 33 nr. 1. Produsentene skal legge 

fram forsøksresultatene for vedkommende myndighet i den 

berørte medlemsstat minst fem dager før gjødselen bringes i 

omsetning, eller minst fem dager før gjødselen kommer til Det 

europeiske fellesskaps grense i tilfelle import. Deretter skal 

produsenten fortsatt garantere at alle leveranser av gjødselen 

som bringes i omsetning, er i stand til å bestå nevnte prøve.


21.2.2008 

Artikkel 28 

EmBALLASJE 

Ammoniumnitratgjødsel med høyt nitrogeninnhold skal gjøres 

tilgjengelig for sluttbrukeren bare i emballert form. 

AVDELING III 

SAmSVARSVURDERING AV GJØDSEL 

Artikkel 29 

KONTROLLTILTAK 

1. Medlemsstatene kan kreve at gjødsel som er merket som 

«EF-gjødsel», underkastes offentlige kontrolltiltak for å sikre 

at de er i samsvar med denne forordning. 

Medlemsstatene kan ilegge gebyrer som ikke overstiger 

kostnadene ved de forsøkene som er nødvendige ved slike 

kontrolltiltak, men dette forplikter ikke produsentene til å gjenta 

forsøk eller betale for gjentatte forsøk dersom første forsøk ble 

utført i et laboratorium som oppfylte vilkårene i artikkel 30 og 

forsøket viste samsvar for den aktuelle gjødselen. 

2. Medlemsstatene skal sikre at prøvetaking og analyse ved 

offentlig kontroll av EF-gjødsel som tilhører gjødseltypene 

oppført i vedlegg I, utføres i samsvar med metodene beskrevet 

i vedlegg III og IV. 

3. Overholdelse av bestemmelsene i denne forordning 

med hensyn til samsvar med gjødseltype og overholdelse 

av angitt næringsinnhold og/eller angitt innhold uttrykt som 

næringsstoffenes former og løselighet, kan kontrolleres ved 

offentlige inspeksjoner bare ved hjelp av prøvetakings- og 

analysemetoder som er fastsatt i samsvar med vedlegg III og 

IV og tar hensyn til toleransene angitt i vedlegg II. 

4. Tilpasning og modernisering av måle-, prøvetakings- 

og analysemetoder skal skje etter framgangsmåten nevnt i 

artikkel 32 nr. 2, og skal så langt det er mulig følge europeiske 

standarder. Samme framgangsmåte skal følges ved vedtakelse 

av de gjennomføringsbestemmelser som er nødvendige for 

å fastsette kontrolltiltak i henhold til denne artikkel og til 

artikkel 8, 26 og 27 i denne forordning. Slike regler skal 

særlig behandle spørsmålet om hvor ofte forsøk skal gjentas, 

samt tiltak for å sikre at gjødselen som bringes i omsetning, er 

identisk med gjødselen som det er utført forsøk på. 

Artikkel 30 

LABORATORIER 

1. Medlemsstatene skal underrette Kommisjonen om listen 

over godkjente laboratorier på deres territorium som har 

kompetanse til å yte de nødvendige tjenester med hensyn til å 

kontrollere at EF-gjødsel oppfyller kravene i denne forordning. 

Slike laboratorier skal overholde standardene nevnt i avsnitt B 

i vedlegg V. Denne underretningen skal gis innen 11. juni 2004 

og ved hver etterfølgende endring. 

2. Kommisjonen skal offentliggjøre listen over godkjente 

laboratorier i Den europeiske unions tidende. 

3. Dersom en medlemsstat har skjellig grunn til å anta at 

et godkjent laboratorium ikke overholder standardene nevnt i 

nr. 1, skal den forelegge saken for komiteen nevnt i artikkel 32. 

Dersom komiteen er enig i at laboratoriet ikke overholder 

standardene, skal Kommisjonen fjerne navnet fra listen nevnt i 

nr. 2. 

4. Kommisjonen skal treffe beslutning i saken innen 90 

dager etter at den har mottatt opplysningene, i samsvar med 

framgangsmåten nevnt i artikkel 32 nr. 2. 

5. Kommisjonen skal offentliggjøre den endrede listen i 


AVDELING IV 


KAPITTEL 1 

tilpasning av vedleggene 

Artikkel 31 

NyE TyPER EF-GJØDSEL 

1. Oppføring av en ny gjødseltype i vedlegg I i denne 

forordning skal vedtas etter framgangsmåten nevnt i artikkel 32 

nr. 2. 

2. En produsent eller dennes representant som ønsker å 

foreslå at en ny gjødseltype oppføres i vedlegg I og derfor skal 

utarbeide tekniske data for dette formål, skal i den forbindelse 

ta hensyn til de tekniske dokumentene nevnt i avsnitt A i 

vedlegg V. 

3. De endringer som er nødvendige for å tilpasse vedleggene 

til den tekniske utvikling, skal vedtas etter framgangsmåten 

nevnt i artikkel 32 nr. 2. 

Artikkel 32 

KOmITé 





Tidsrommet fastsatt i artikkel 4 nr. 3 i beslutning 1999/468/EF 

skal være to måneder. 

3. Komiteen fastsetter sin forretningsorden.


Nr. 10/61 

KAPITTEL II 

overgangsbestemmelser 

Artikkel 33 

KVALIFISERTE LABORATORIER 

1. Med forbehold for bestemmelsene i artikkel 30 nr. 1 kan 

medlemsstatene i en overgangsperiode fram til 11. desember 

2007 fortsette å anvende sine nasjonale bestemmelser for 

godkjenning av kvalifiserte laboratorier for yting av de 

tjenester som er nødvendige for å kontrollere at EF-gjødsel 

oppfyller kravene i denne forordning. 

2. Medlemsstatene skal underrette Kommisjonen om listen 

over disse laboratoriene og gi nærmere opplysninger om sin 

godkjenningsordning. Denne underretningen skal gis innen 

11. juni 2004 og ved hver etterfølgende endring. 

Artikkel 34 

EmBALLASJE OG mERKING 

Uten hensyn til artikkel 35 nr. 1 kan merkinger, emballasje, 

etiketter og følgedokumenter for EF-gjødsel fastsatt i tidligere 

direktiver fortsatt brukes fram til 11. juni 2005. 

KAPITTEL III 


Artikkel 35 

OPPHEVING AV DIREKTIVER 

1. Direktiv 76/116/EØF, 77/535/EØF, 80/876/EØF og 

87/94/EØF oppheves. 

TEXT MISSING???? 

Utferdiget i Luxembourg, 13. oktober 2003. 


2. Henvisninger til de opphevede direktivene skal leses 

som henvisninger til denne forordning. Særlig skal unntak 

fra artikkel 7 i direktiv 76/116/EØF som Kommisjonen har 

gitt i henhold til traktatens artikkel 95 nr. 6, leses som unntak 

fra artikkel 5 i denne forordning og fortsatt ha virkning uten 

hensyn til at denne forordning er trådt i kraft. I påvente av at det 

vedtas sanksjoner i henhold til artikkel 36, kan medlemsstatene 

fortsette å anvende sanksjoner ved overtredelser av nasjonale 

regler for gjennomføring av direktivene nevnt i nr. 1. 

Artikkel 36 

SANKSJONER 

Medlemsstatene skal fastsette regler for sanksjoner som 

får anvendelse ved overtredelse av bestemmelsene i denne 

forordning, og skal treffe alle nødvendige tiltak for å sikre at de 

iverksettes. Sanksjonene skal være virkningsfulle, stå i forhold 

til overtredelsen og virke avskrekkende. 

Artikkel 37 

INTERNRETTSLIGE BESTEmmELSER 

Medlemsstatene skal innen 11. juni 2005 underrette 

Kommisjonen om de internrettslige bestemmelser som de 

vedtar i henhold til artikkel 6 nr. 1, artikkel 6 nr. 2 og 

artikkel 36 i denne forordning, og skal straks underrette den 

om alle senere endringer av disse. 

Artikkel 38 

IKRAFTTREDELSE 

Denne forordning er bindende i alle deler og kommer direkte 

til anvendelse i alle medlemsstater. 


President Formann


21.2.2008 

VEDLEGG I — Liste over EF-gjødseltyper 

INNHOLD 

A. Uorganisk ren gjødsel med hovednæringsstoffer ............................................. 

A.1. Nitrogengjødsel ....................................................................... 

A.2. Fosfatgjødsel ......................................................................... 

A.3. Kaliumgjødsel ........................................................................ 

B. Uorganisk sammensatt gjødsel med hovednæringsstoffer ...................................... 

B.1. NPK-gjødsel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

B.2. NP-gjødsel. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

B.3. NK-gjødsel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

B.4. PK-gjødsel. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

C. Uorganisk flytende gjødsel .............................................................. 

C.1. Ren flytende gjødsel ................................................................... 

C.2. Sammensatt flytende gjødsel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

D. Uorganisk gjødsel med sekundære næringsstoffer ............................................ 

E. Uorganisk gjødsel med mikronæringsstoffer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

E.1. Gjødsel som inneholder bare ett mikronæringsstoff . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

E.1.1. Bor. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

E.1.2. Kobolt .............................................................................. 

E.1.3. Kobber .............................................................................. 

E.1.4. Jern . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

E.1.5. Mangan ............................................................................. 

E.1.6. Molybden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

E.1.7. Sink ................................................................................ 

E.2. Minsteinnhold av mikronæringsstoffer i vektprosent av gjødsel ................................. 

E.3. Liste over tillatte organiske kelat- og kompleksdannere for mikronæringsstoffer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

VEDLEGG II — Toleranser .................................................................. 

1. Uorganisk ren gjødsel med hovednæringsstoffer — absoluttverdi i masseprosent uttrykt som N, P2O5, 

K2O, MgO, Cl . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

2. Uorganisk sammensatt gjødsel med hovednæringsstoffer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

3. Sekundære næringsstoffer i gjødsel .......................................................... 

4. Mikronæringsstoffer i gjødsel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

VEDLEGG III — Tekniske bestemmelser for ammoniumnitratgjødsel med høyt nitrogeninnhold ........ 

1. Egenskaper og grenseverdier for ren ammoniumnitratgjødsel med høyt nitrogeninnhold ................


Nr. 10/63 

2. Beskrivelse av detonerbarhetsprøven for ammoniumnitratgjødsel med høyt nitrogeninnhold . . . . . . . . . . . . 

3. Metoder for å kontrollere at grenseverdiene i vedlegg III-1 og III-2 overholdes ....................... 

4. Bestemmelse av detonerbarhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

VEDLEGG IV — metoder for prøvetaking og analyse ............................................ 

A. Prøvetakingsmetode for kontroll av gjødsel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

1. Formål og anvendelsesområde . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

2. Prøvetakere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

3. Definisjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

4. Utstyr . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

5. Kvantitative krav . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

6. Framgangsmåte for prøvetaking og tilberedning og emballering av prøvene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

7. Emballering av sluttprøver . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

8. Prøvetakingsjournal ...................................................................... 

9. Prøvenes bestemmelsessted ................................................................ 

B. Metoder for analyse av gjødsel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

Generelle merknader . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

Generelle bestemmelser om analysemetoder for gjødsel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

Metode 1 — Tilberedning av analyseprøve . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

Metode 2 — Nitrogen ................................................................ 

Metode 2.1 — Bestemmelse av ammoniumnitrogen .......................................... 

Metode 2.2 — Bestemmelse av nitrat- og ammoniumnitrogen .................................. 

Metode 2.2.1 — Bestemmelse av nitrat- og ammoniumnitrogen ifølge Ulsch . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

Metode 2.2.2 — Bestemmelse av nitrat- og ammoniumnitrogen ifølge Arnd ........................ 

Metode 2.2.3 — Bestemmelse av nitrat- og ammoniumnitrogen ifølge Devarda . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

Metode 2.3 — Bestemmelse av totalt nitrogen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

Metode 2.3.1 — Bestemmelse av totalt nitrogen i nitratfritt kalsiumcyanamid ....................... 

Metode 2.3.2 — Bestemmelse av totalt nitrogen i nitratholdig kalsiumcyanamid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

Metode 2.3.3 — Bestemmelse av totalt nitrogen i urea . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

Metode 2.4 — Bestemmelse av cyanamidnitrogen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

Metode 2.5 — Spektrofotometrisk bestemmelse av biuret i urea . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

Metode 2.6 — Bestemmelse av forskjellige samtidig tilstedeværende nitrogenforbindelser ........... 

Metode 2.6.1 — Bestemmelse av nitrogeninnholdet i forskjellige samtidig tilstedeværende nitrogenforbindelser 

i gjødsel som inneholder nitrogen i form av nitrat-, ammonium-, 

urea- og cyanamidnitrogen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .


21.2.2008 

Metode 2.6.2 — Bestemmelse av nitrogeninnholdet i forskjellige samtidig tilstedeværende nitrogenforbindelser 

i gjødsel som inneholder nitrogen bare i form av nitrat-, 

ammoniumog ureanitrogen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

Metode 3 — Fosfor .................................................................. 

Metode 3.1 — Ekstraksjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

Metode 3.1.1 — Ekstraksjon av mineralsyreløselig fosfor ....................................... 

Metode 3.1.2 — Ekstraksjon av fosfor som er løselig i 2 % maursyre (20 g/liter) .................... 

Metode 3.1.3 — Ekstraksjon av fosfor som er løselig i 2 % sitronsyre (20 g/liter). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

Metode 3.1.4 — Ekstraksjon av fosfor som er løselig i nøytralt ammoniumsitrat . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

Metode 3.1.5 — Ekstraksjon med basisk ammoniumsitrat . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

Metode 3.1.5.1 — Ekstraksjon av løselig fosfor ifølge Petermann ved 65 °C . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

Metode 3.1.5.2 — Ekstraksjon av løselig fosfor ifølge Petermann ved romtemperatur .................. 

Metode 3.1.5.3 — Ekstraksjon av fosfor som er løselig i Joulies basiske ammoniumsitrat ............... 

Metode 3.1. — Ekstraksjon av vannløselig fosfor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

Metode 3.2 — Bestemmelse av ekstrahert fosfor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

Metode 4 — Kalium . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

Metode 4.1 — Bestemmelse av innholdet av vannløselig kalium ................................ 

Metode 5 — . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

Metode 6 — Klor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

Metode 6.1 — Bestemmelse av klorider når det ikke er organisk materiale til stede ................. 

Metode 7 — Findelingsgrad . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

Metode 7.1 — Bestemmelse av findelingsgrad (ved tørrsikting) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

Metode 7.2 — Bestemmelse av findelingsgraden for bløte råfosfater . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

Metode 8 — Sekundære næringsstoffer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

Metode 8.1 — Ekstraksjon av totalt kalsium, totalt magnesium, totalt natrium og totalt svovel 

i form av sulfater . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

Metode 8.2 — Ekstraksjon av totalt svovel som er til stede i forskjellige former . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

Metode 8.3 — Ekstraksjon av vannløselig kalsium, magnesium, natrium og svovel (i form av sulfater) . 

Metode 8.4 — Ekstraksjon av vannløselig svovel når svovelet er til stede i forskjellige former ........ 

Metode 8.5 — Ekstraksjon og bestemmelse av svovel som grunnstoff . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

Metode 8.6 — Manganometrisk bestemmelse av ekstrahert kalsium etter utfelling som oksalat . . . . . . . 

Metode 8.7 — Bestemmelse av magnesium ved atomabsorpsjonsspektrofotometri . . . . . . . . . . . . . . . . . 

Metode 8.8 — Bestemmelse av magnesium ved kompleksometri . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

Metode 8.9 — Bestemmelse av sulfater . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

Metode 8.10 — Bestemmelse av ekstrahert natrium ...........................................


Nr. 10/65 

Metode 9 — Mikronæringsstoffer i konsentrasjoner på høyst 10 % . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

Metode 9.1 — Ekstraksjon for bestemmelse av totalinnholdet av mikronæringsstoffer. . . . . . . . . . . . . . . 

Metode 9.2 — Ekstraksjon av vannløselige mikronæringsstoffer ................................ 

Metode 9.3 — Fjerning av organiske forbindelser i gjødselekstrakter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

Metode 9.4 — Bestemmelse av mikronæringsstoffer i gjødselekstrakter ved atomabsorpsjonsspektrofotometri 

(generell framgangsmåte) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

Metode 9.5 — Bestemmelse av bor i gjødselekstrakter ved azometin-H-spektrofotometrimetoden . . . . . 

Metode 9.6 — Bestemmelse av kobolt i gjødselekstrakter ved atomabsorpsjonsspektrofotometri . . . . . . 

Metode 9.7 — Bestemmelse av kobber i gjødselekstrakter ved atomabsorpsjonsspektrofotometri ...... 

Metode 9.8 — Bestemmelse av jern i gjødselekstrakter ved atomabsorpsjonsspektrofotometri . . . . . . . . 

Metode 9.9 — Bestemmelse av mangan i gjødselekstrakter ved atomabsorpsjonsspektrofotometri . . . . . 

Metode 9.10 — Bestemmelse av molybden i gjødselekstrakter ved spektrofotometri av et kompleks med 

ammoniumtiocyanat ....................................................... 

Metode 9.11 — Bestemmelse av sink i gjødselekstrakter ved atomabsorpsjonsspektrofotometri . . . . . . . . 

Metode 10 — Mikronæringsstoffer i konsentrasjoner over 10 % . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

Metode 10.1 — Ekstraksjon for bestemmelse av totalinnholdet av mikronæringsstoffer. . . . . . . . . . . . . . . 

Metode 10.2 — Ekstraksjon av vannløselige mikronæringsstoffer ................................ 

Metode 10.3 — Fjerning av organiske forbindelser i gjødselekstrakter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

Metode 10.4 — Bestemmelse av mikronæringsstoffer i gjødselekstrakter ved atomabsorpsjonsspektro- 

fotometri (generell framgangsmåte) .......................................... 

Metode 10.5 — Bestemmelse av bor i gjødselekstrakter ved syretitrering .......................... 

Metode 10.6 — Bestemmelse av kobolt i gjødselekstrakter ved gravimetrisk metode med 1-nitroso- 

2-naftol ................................................................. 

Metode 10.7 — Bestemmelse av kobber i gjødselekstrakter ved titrimetrisk metode . . . . . . . . . . . . . . . . . 

Metode 10.8 — Bestemmelse av jern i gjødselekstrakter ved atomabsorpsjonsspektrofotometri . . . . . . . . 

Metode 10.9 — Bestemmelse av mangan i gjødselekstrakter ved titrering med permanganat . . . . . . . . . . 

Metode 10.10 — Gravimetrisk bestemmelse av molybden i gjødselekstrakter med 8-hydroksykinolin . . . . 

Metode 10.11 — Bestemmelse av sink i gjødselekstrakter ved atomabsorpsjonsspektrofotometri . . . . . . . . 

VEDLEGG V . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

A. Liste over dokumenter som produsenter eller deres representanter skal konsultere ved utarbeiding av 

tekniske data for en ny gjødseltype som ønskes oppført i vedlegg I til denne forordning ................ 

B. Standarder for akkreditering av laboratorier som har kompetanse til å yte de nødvendige tjenester for 

å kontrollere at EF-gjødsel samsvarer med denne forordning og dens vedlegg ........................


21.2.2008 

VEDLEGG I 

LISTE OVER EF-GJØDSELTyPER 

A. Uorganisk ren gjødsel med hovednæringsstoffer 

A.1. Nitrogengjødsel 

Næringsinnhold som skal angis 

Næringsstoffenes form og løselighet 

Andre kriterier 

Andre opplysninger om typebetegnelsen 

Minsteinnhold av næringsstoffer (vektprosent) 

Opplysninger om angivelsen av 

næringsinnholdet 

Andre krav 

Opplysninger om produksjonsmåte og 

hovedbestanddeler 

Nr. Typebetegnelse 

1 2 3 4 5 6 

Totalt nitrogen 

Andre valgfrie opplysninger: 

Nitratnitrogen 

Ammoniumnitrogen 

15 % N 

Nitrogen uttrykt som totalt nitrogen eller 

som nitratnitrogen og ammoniumnitrogen. 

Høyeste tillatte innhold av 

ammoniumnitrogen: 1,5 % N 

1 a) Kalsiumnitrat (kalksalpeter) Kjemisk framstilt produkt med 

kalsiumnitrat som hovedbestanddel samt 

eventuelt ammoniumnitrat 


Vannløselig magnesiumoksid 

13 % N 

Nitrogen uttrykt som nitratnitrogen 

Minste innhold av magnesium i form 

av vannløselige salter uttrykt som 

magnesiumoksid: 5 % MgO 

Kjemisk framstilt produkt med 

kalsiumnitrat og magnesiumnitrat som 


1 b) Kalsiummagnesiumnitrat (nitrat 

av kalk og magnesium) 



Ved markedsføring i form av krystaller 

kan betegnelsen «krystallisert form» 

tilføyes 

10 % N 


1 c) Magnesiumnitrat Kjemisk framstilt produkt med 

magnesiumnitrat heksahydrat som 

hovedbestanddel 

14 % MgO 

Magnesium uttrykt som vannløselig 

magnesiumoksid 


15 % N 


2 a) Natriumnitrat (natronsalpeter) Kjemisk framstilt produkt med 

natriumnitrat som hovedbestanddel 


15 % N 


2 b) Chilesalpeter Produkt framstilt av caliche og med 

natriumnitrat som hovedbestanddel 


18 % N 

Nitrogen uttrykt som totalt nitrogen, med 

minst 75 % av nitrogenet angitt som 

bundet i form av cyanamid 

3 a) Kalsiumcyanamid Kjemisk framstilt produkt med 

kalsiumcyanamid som hovedbestanddel 

samt kalsiumoksid og eventuelt små 

mengder ammoniumsalter og urea


Nr. 10/67 

1 2 3 4 5 6 



18 % N 

Nitrogen uttrykt som totalt nitrogen, 

med minst 75 % av ikke‑nitratnitrogenet 

angitt som bundet i form av 

cyanamid. Innhold av nitratnitrogen: 

— minst 1 % N 

— høyst 3 % N 

3 b) Nitratholdig kalsiumcyanamid Kjemisk framstilt produkt med 

kalsiumcyanamid som hovedbestanddel 

samt kalsiumoksid og eventuelt små 

mengder ammoniumsalter og urea, tilsatt 

nitrat 


20 % N 

Nitrogen uttrykt som ammoniumnitrogen 

4 Ammoniumsulfat Kjemisk framstilt produkt med 

ammoniumsulfat som hovedbestanddel 




Betegnelsen «kalsiumammoniumnitrat» 

er utelukkende forbeholdt en gjødsel som 

bare inneholder kalsiumkarbonat (f.eks. 

kalkstein) og/eller magnesiumkarbonat og 

kalsiumkarbonat (f.eks. dolomitt) i tillegg 

til ammoniumnitrat. Minsteinnholdet av 

disse karbonatene skal være minst 20 % 

og renhetsgraden minst 90 % 

20 % N 


og ammoniumnitrogen, der hver 

av de to nitrogenformene står for 

halvparten av nitrogeninnholdet 

Se om nødvendig vedlegg III.1 og III.2 til 

denne forordning 


ammoniumnitrat som hovedbestanddel, 

som kan inneholde fyllstoffer som 

kalksteinsmel, kalsiumsulfat, dolomittmel, 

magnesiumsulfat og kiseritt 

5 Ammoniumnitrat eller 

kalsiumammoniumnitrat 




25 % N 

Nitrogen uttrykt som ammoniumog 

nitratnitrogen. Minsteinnhold av 

nitratnitrogen: 5 % 

6 Ammoniumsulfatnitrat Kjemisk framstilt produkt med 

ammoniumnitrat og ammoniumsulfat som 




19 % N 

Nitrogen uttrykt som ammoniumog 

nitratnitrogen. Minsteinnhold av 

nitratnitrogen: 6 %N 


ammoniumnitrat, ammoniumsulfat og 

magnesiumsulfat som hovedbestanddeler 

7 Magnesium ammoniumsulfatnitrat 


Vannløselig nitrogen 

5 % MgO 

Magnesium i form av vannløselige salter 

uttrykt som magnesiumoksid 




Totalt magnesiumoksid og ev. vannløselig 

magnesiumoksid 

19 % N 

Nitrogen uttrykt som ammoniumnitrogen 

og nitratnitrogen. Minsteinnhold av 

nitratnitrogen: 6 % N 

8 Magnesium ammonium nitrat Kjemisk framstilt produkt med 

ammoniumnitrat og magnesiumsalter 

(dolomitt, magnesiumkarbonat og/eller 

magnesiumsulfat) som hovedbestanddeler 

5 % MgO 

Magnesium uttrykt som totalt magnesium


21.2.2008 

1 2 3 4 5 6 

Totalt nitrogen, uttrykt som ureanitrogen 

44 % N 

Totalt ureanitrogen (herunder biuret) 

Høyst 1,2 % biuret 

9 Urea Kjemisk framstilt produkt med karbamid 

som hovedbestanddel 


28 % N 

Nitrogen uttrykt som totalt nitrogen 

Ureanitrogen dersom innholdet er på 

minst 1 vektprosent 

10 Krotonylidendiurea Produkt framstilt ved reaksjon mellom 

urea og krotonaldehyd 

Monomer 

Minst 25 % N fra krotonylidendiurea 

Nitrogen fra krotonylidendiurea 

Høyst 3 % ureanitrogen 


28 % N 




11 Isobutylidendiurea Produkt framstilt ved reaksjon mellom 

urea og isobutyraldehyd 

Monomer 

Minst 25 % N fra isobutylidendiurea 

Nitrogen fra isobutylidendiurea 



36 % N totalt nitrogen 




Minst 3/5 av det angitte totalnitrogeninnholdet 

skal være løselig i varmt vann 

12 Ureaformaldehyd Produkt framstilt ved reaksjon mellom 

urea og formaldehyd som hovedsakelig 

består av ureaformaldehydmolekyler 

Polymer 

Nitrogen fra ureaformaldehyd som er 

løselig i kaldt vann 

Minst 31 % N fra ureaformaldehyd 

Nitrogen fra ureaformaldehyd som 

utelukkende er løselig i varmt vann 



18 % N uttrykt som totalt nitrogen 

Kjemisk framstilt produkt som 

inneholder krotonylidendiurea og en ren 

nitrogengjødsel [liste A-1, unntatt produkt 

3 a), 3 b) og 5] 

13 Nitrogengjødsel som inneholder 

krotonylidendiurea 

For hver form som inneholder minst 1 %: 

— nitratnitrogen 

Minst 3 % av nitrogenet i form av 

ammonium-, nitrat- eller ureanitrogen 

— ammoniumnitrogen 

Minst 1/3 av det angitte totalnitrogenet 

skal stamme fra krotonylidendiurea 

— ureanitrogen 

Nitrogen fra krotonylidendiurea 

Største innhold av biuret: 

(ureanitrogen + krotonylidendiureanitrogen) 

× 0,026


Nr. 10/69 

1 2 3 4 5 6 



Kjemisk framstilt produkt som inneholder 

isobutylidendiurea og en ren nitrogengjødsel 

[liste A-1, unntatt produkt 3 a), 

3 b) og 5] 

14 Nitrogengjødsel med isobutylidendiurea 



Minst 3 % nitrogen i form av ammonium‑, 

nitrat- eller ureanitrogen 



skal stamme fra isobutylidendiurea 


Nitrogen fra isobutylidendiurea 

Høyeste tillatte innhold av biuret: 

(ureanitrogen + isobuty li den diureanitrogen) 

× 0,026 




ureaformaldehyd og en ren nitrogengjødsel 

[liste A-1, unntatt produkt 3 a), 3 b) 

og 5] 

15 Nitrogengjødsel som inneholder 

ureaformaldehyd 



Minst 3 % nitrogen i form av ammoniakk 

og/eller nitrat og/eller urea 



skal stamme fra ureaformaldehyd 


Nitrogen fra ureaformaldehyd 

Nitrogenet fra ureaformaldehyd skal inneholde 

minst 3/5 nitrogen som er løselig i 

varmt vann 


løselig i kaldt vann 


løselig bare i varmt vann 

Høyeste tillatte innhold av biuret: 

(ureanitrogen + ureaformaldehyd) × 

0,026 


20 % N 



ammoniumsulfat og dicyandiamid 

16 Ammoniumsulfat med nitrifikasjonshemmer 

(dicyandiamid) 


Nitrogen fra dicyandiamid 

Minsteinnhold av ammoniumnitrogen: 

18 % 

Tekniske opplysninger (a) 

Minsteinnhold av dicyandiamidnitrogen: 

1,5 % 


24 % N 



ammoniumsulfatnitrat og dicyandiamid 

17 Ammoniumsulfatnitrat med nitrifikasjonshemmer 

(dicyandiamid) 


Minsteinnhold av nitratnitrogen: 3 % 


Nitrogen fra dicyandiamid 

Minsteinnhold av nitrogen fra dicyandiamid: 

1,5 % 

Tekniske opplysninger (a)


21.2.2008 

1 2 3 4 5 6 



Ureanitrogen 

Vannløselig svoveltrioksid 

Tekniske opplysninger (a) 

30 % N 

Nitrogen uttrykt som ammoniumog 

ureanitrogen 

Minsteinnhold av ammoniumnitrogen: 

4 % 

Minsteinnhold av svovel uttrykt som 

svoveltrioksid: 12 % 

Høyeste tillatte innhold av biuret: 0,9 % 

18 Ureaammoniumsulfat Produkt framstilt kjemisk av urea og 

ammoniumsulfat 

(a) Den ansvarlige for markedsføringen skal framlegge så utførlige tekniske opplysninger som mulig sammen med hver emballasje eller sammen med følgedokumentene ved levering i bulk. Opplysningene skal særlig gjelde bruksperiode og 

anvendelsesmengde for avlingen den skal benyttes på. 

A.2. Fosfatgjødsel 

For gjødsel som selges i granulert form og med foreskrevet findelingsgrad for hovedbestanddelene (gjødsel nr. 1, 3, 4, 5, 6 og 7), skal findelingsgraden fastsettes på grunnlag av en egnet analysemetode. 






Opplysninger om angivelse av 


Andre krav 




1 2 3 4 5 6 

Totalt mineralsyreløselig fosforpentoksid, 

hvorav 75 % (skal angis i vektprosent) er 

løselig i 2 % sitronsyre (for markedsføring 

i Frankrike, Italia, Spania, Portugal 

og Hellas) 

12 % P2O5 

Produkt som utvinnes i smelteverk 

ved behandling av fosforholdig råjern, 

med kalsiumsilisiumfosfat som 

hovedbestanddel. 

1 Slagg fra thomasprosessen 

Fosfor uttrykt som mineralsyreløselig 

fosforpentoksid, med minst 75 % av det 

angitte innholdet løselig i 2 % sitronsyre, 

— thomasfosfat 

— thomasslagg 

Totalt mineralsyreløselig fosforpentoksid 

og fosforpentoksid løselig i 2 % sitronsyre 

(for markedsføring i Det forente 

kongerike) 

eller 10 % P2O5 

Fosfor uttrykt som fosforpentoksid løselig 

i 2 % sitronsyre 

Fosforpentoksid løselig i 2 % sitronsyre 

(for markedsføring i Tyskland, Belgia, 

Danmark, Irland, Luxembourg, Nederland 

og Østerrike) 

Findelingsgrad: 

— minst 75 % passerer gjennom en 

0,160 mm sikt 


0,630 mm sikt


Nr. 10/71 

1 2 3 4 5 6 

Fosforpentoksid løselig i nøytralt ammoniumsitrat 

Vannløselig fosforpentoksid 

16 % P2O5 

Fosfor uttrykt som P2O5 løselig i nøytralt 

ammoniumsitrat, der minst 93 % av det 

angitte innholdet av P2O5 er vannløselig. 

2 a) Superfosfat Produkt framstilt ved reaksjon mellom 

malt råfosfat med svovelsyre, og med 

monokalsiumfosfat og kalsiumsulfat som 


Prøvemengde: 1 g 



25 % P2O5 



angitte innholdet er vannløselig 

2 b) Dobbel superfosfat Produkt framstilt ved reaksjon mellom malt 

råfosfat med svovelsyre og fosforsyre, og 

med monokalsiumfosfat og kalsiumsulfat 


Prøvemengde: 1 gram 


38 % P2O5 



angitte innholdet er vannløselig 

2 c) Trippel superfosfat Produkt framstilt ved reaksjon mellom 

malt råfosfat med fosforsyre, og med 

monokalsiumfosfat som hovedbestanddel 


Prøvemengde: 3 gram 

Totalt mineralsyreløselig fosforpentoksid 


20 % P2O5 


P2O5. Minst 40 % av det angitt P2O5 skal 

være vannløselig 

3 Delvis oppløst råfosfat Produkt framstilt ved delvis oppløsning 

av malt råfosfat med svovelsyre eller 

fosforsyre, og med monokalsiumfosfat, 

trikalsiumfosfat og kalsiumsulfat som 




0,160 mm sikt 


0,630 mm sikt 

Fosforpentoksid løselig i basisk ammoniumsitrat 

38 % P2O5 

Fosfor uttrykt som P2O5 løselig i basisk 

ammoniumsitrat (Petermann) 

4 Dikalsiumfosfat Produkt framstilt ved utfelling av oppløst 

fosforsyre fra mineralske fosfater eller 

knokler, og med dikalsiumfosfatdihydrat 




0,160 mm sikt 


0,630 mm sikt


21.2.2008 

1 2 3 4 5 6 


25 % P2O5 

Fosfor uttrykt som P2O5 løselig i basisk 

ammoniumsitrat (Petermann) 


5 Pyrofosfat Produkt framstilt ved varmebehandling av 

malt råfosfat under påvirkning av alkaliske 

forbindelser og kiselsyre, og med basiske 

kalsiumfosfater og kalsiumsilikat som 



0,160 mm sikt 


0,630 mm sikt 

Totalt fosforpentoksid (mineralsyreløselig) 


30 % P2O5 


P2O5. Minst 75 % av det angitte innholdet 

av P2O5 skal være løselig i basisk 

ammoniumsitrat (Joulie) 

6 Aluminiumkalsiumfosfat Produkt framstilt i amorf form ved 

varmebehandling og maling, og med 

aluminium- og kalsiumfosfater som 




0,160 mm sikt 


0,630 mm sikt 

Totalt fosforpentoksid (mineralsyreløselig) 

25 % P2O5 

7 Bløtt råfosfat Produkt framstilt ved maling av bløtt 

råfosfat, og med trikalsiumfosfat og 

kalsiumkarbonat som hovedbestanddeler 

Fosforpentoksid løselig i 2 % maursyre 


P2O5. Minst 55 % av angitt innhold av 

P2O5 skal være løselig i 2 % maursyre 

Prosent av produktet som passerer gjennom 

en 0,063 mm sikt, angitt i vektprosent 



0,063 mm sikt 


0,125 mm sikt


Nr. 10/73 

A.3. Kaliumgjødsel 








Andre krav 




1 2 3 4 5 6 

Vanlige handelsnavn kan tilføyes Vannløselig kaliumoksid 

1 Kainitt Produkt framstilt av kaliumråsalter 10 % K2O 

Kalium uttrykt som vannløselig K2O 


5 % MgO 

Magnesium i form av vannløselige magnesiumsalter 

og uttrykt som MgO 


18 % K2O 


2 Anriket kainittsalt Produkt framstilt av kaliumråsalter anriket 

ved blanding med kaliumklorid 

Valgfri angivelse av vannløselig 

magnesiumoksid dersom det er over 5 % 

MgO 


37 % K2O 


3 Kaliumklorid Produkt framstilt av kaliumråsalter, og 

med kaliumklorid som hovedbestanddel 

Vannløselig kaliumoksid 

37 % K2O 


Produkt framstilt av kaliumråsalter med 

tilsetning av magnesiumsalter, og med 

kaliumklorid og magnesiumsalter som 


4 Kaliumklorid med 

magnesiumsalter 


5 % MgO 

Magnesium i form av vannløselige magnesiumsalter, 

uttrykt som magnesiumoksid 

Vannløselig kaliumoksid 

Valgfri angivelse av kloridinnhold 

47 % K2O 


Største klorinnhold: 3 % Cl 

5 Kaliumsulfat Produkt framstilt kjemisk av kaliumsalter, 

og med kaliumsulfat som hovedbestanddel


21.2.2008 








Andre krav 




1 2 3 4 5 6 


22 % K2O 


Produkt framstilt kjemisk av kaliumsalter, 

ev. med tilsetning av magnesiumsalter, 

og med kaliumsulfat og magnesiumsulfat 

som hovedbestanddeler 

6 Kaliumsulfat med 

magnesiumsalter 



8 % MgO 

Magnesium i form av vannløselige salter, 

uttrykt som magnesiumoksid. 

Høyeste tillatte klorinnhold: 3 % Cl 


8 % MgO 

Magnesium uttrykt som vannløselig MgO 

7 Kiseritt med kaliumsulfat Produkt framstilt av kiseritt med tilsatt 

kaliumsulfat 



6 % K2O 


Totalt MgO + K2O: 20 % 

Høyeste tillatte klorinnhold: 3 % Cl 

B. Uorganisk sammensatt gjødsel med hovednæringsstoffer 

B.1. NPK-gjødsel 

Typebetegnelse: NPK-gjødsel 

Opplysninger om produksjonsmåte: Produkt framstilt kjemisk eller ved blanding, uten tilsetning av organiske næringsstoffer av animalsk eller vegetabilsk 

opprinnelse 

B.1.1 

Minsteinnhold av næringsstoffer (vektprosent): — Totalt: 20 % (N + P2O5 + K2O) 

— For hvert næringsstoff: 3 % N, 5 % P2O5, 5 % K2O


Nr. 10/75 

Opplysninger til identifikasjon av gjødselen 

Andre krav 

Form, løselighet og innhold av næringsstoffer som skal angis i henhold til spesifikasjoner i kolonne 4, 5 og 6 

Findelingsgrad 

N P2O5 K2O N P2O5 K2O 

1 2 3 4 5 6 

(1) Vannløselig kaliumoksid 

(2) Angivelsen «klorfattig» 

kan benyttes 

bare dersom klorinnholdet 

er høyst 

2 % 

(3) Klorinnholdet kan 

deklareres 

1. En NPK-gjødsel som verken inneholder thomasslagg, 

pyrofosfat, aluminiumkalsiumfosfat, delvis 

oppløst råfosfat eller bløtt råfosfat, skal angis etter 

løselighet (1), (2) eller (3): 

Vannløselig K2O (1) Totalt nitrogen 

(1) Vannløselig P2O5 

(1) Totalt nitrogen 

(2) Dersom en av nitrogenformene 

(2)-(5) 

utgjør minst 1 vektprosent, 

skal den 

angis 

(2) P2O5 løselig i nøytralt ammoniumsitrat 

(2) Nitratnitrogen 

(3) P2O5 løselig i nøytralt ammoniumsitrat og i vann 

(3) Ammoniumnitrogen 

— utgjør vannløselig P2O5 mindre enn 2 %, 

angis bare løselighet (2), 

— utgjør vannløselig P2O5 minst 2 %, angis løselighet 

(3) med samtidig angivelse av det vannløselige 

innholdet av P2O5 [løselighet (1)]. 

(4) P2O5 løselig bare i mineralsyrer 

(4) Ureanitrogen 

(3) Hvis over 28 %: Se 

vedlegg III-2 

(5) P2O5 løselig i basisk ammoniumsitrat 

(Petermann) 

(5) Cyanamidnitrogen 

Innholdet av P2O5 som er løselig bare i mineralsyrer, må 

ikke overstige 2 % 

(6a) P2O5 løselig i mineralsyrer, hvorav minst 75 % av 

angitt P2O5‑innhold er løselig i 2 % sitronsyre 

For denne type 1 skal prøvemengden for bestemmelse 

av løselighet (2) og (3) være 1 g 

(6b) P2O5 løselig i 2 % sitronsyre 

2 (a) En NPK-gjødsel som inneholder bløtt råfosfat 

eller delvis oppløst råfosfat, skal være fri for thomasslagg, 

pyrofosfat og aluminiumkalsiumfosfat. 

Det skal angis etter løselighet (1), (3) og (4). 

(7) P2O5 løselig i mineralsyrer, hvorav minst 75 % av 

angitt P2O5-innhold er løselig i basisk ammoniumsitrat 

(Joulie) 


angitt P2O5‑innhold er løselig i 2 % maursyre 

Denne gjødseltypen skal inneholde 

— minst 2 % P2O5 løselig bare i mineralsyrer 

[løselighet (4)], 

— minst 5 % 

P2O5 løselig i vann og nøytralt amm niumsitrat 

[løselighet (3)], 

— minst 2,5 % vannløselig P2O5 [løselighet 

(1)]. 

Denne gjødseltypen skal markedsføres under betegnelsen 

«NPK-gjødsel med bløtt råfosfat» eller «NPKgjødsel 

med delvis oppløst råfosfat». For denne type 

2 (a) skal prøvemengden for bestemmelse av løselighet 

(3) være 3 g


21.2.2008 

1 2 3 4 5 6 

2 (b) En NPK-gjødsel som inneholder aluminiumkalsiumfosfat, 

må være fri for thomasslagg, 

pyrofosfat, bløtt råfosfat og delvis 

oppløst råfosfat. 

Findelingsgrad for grunnleggende fosfatbestanddeler: 

Thomasslagg: Minst 75 % passerer gjennom en 0,160 mm sikt 

Aluminiumkalsiumfosfat: Minst 90 % passerer gjennom en 0,160 mm sikt 

Den skal angis etter løselighet (1) og (7), 

idet det ved bruk av sistnevnte ses bort fra 

vannløselighet. 

Pyrofosfat: Minst 75 % passerer gjennom en 0,160 mm sikt 

Bløtt råfosfat: Minst 90 % passerer gjennom en 0,063 mm sikt 

Denne gjødseltypen må inneholde 

— minst 2 % vannløselig P2O5 [løselighet (1)], 

— minst 5 % P2O5 [(løselighet (7)]. 

Delvis oppløst råfosfat: Minst 90 % passerer gjennom en 0,160 mm sikt 

Denne gjødseltypen skal markedsføres 

under betegnelsen «NPK-gjødsel med 

aluminiumkalsiumfosfat». 

3. For NPK-gjødsel som inneholder bare én 

av følgende fosfatgjødseltyper: thomasslagg, 

pyrofosfat, aluminiumkalsiumfosfat, bløtt 

råfosfat, skal typebetegnelsen etterfølges av 

en angivelse av fosfatbestanddelen. 

Deklarasjonen av løseligheten for innholdet av 

P2O5 skal angis etter følgende løseligheter: 

— for gjødsel basert på thomasslagg: løselighet 

(6a) (Frankrike, Italia, Spania, Portugal, 

Hellas), (6b) (Tyskland, Belgia, Danmark, 

Irland, Luxembourg, Nederland, Det forente 

kongerike og Østerrike), 

— for gjødsel basert på pyrofosfat: løselighet 

(5), 

— for gjødsel basert på aluminiumkalsiumfosfat: 

løselighet (7), 

— for gjødsel basert på bløtt råfosfat: løselighet 

(8).


Nr. 10/77 

B.1. NPK-gjødsel (cont’d)TRANLATE 

Typebetegnelse: NPK-gjødsel med krotonylidendiurea eller isobutylidendiurea eller ureaformaldehyd (alt etter omstendighetene) 

Opplysninger om produksjonsmåte: Kjemisk framstilt produkt som inneholder krotonylidendiurea eller isobutylidendiurea eller ureaformaldehyd, uten tilsetning av organiske næringsstoffer 

av animalsk eller vegetabilsk opprinnelse 

B.1.2 

Minsteinnhold av næringsstoffer (vektprosent): — Totalt: 20 % (N + P2O5 + K2O) 

— For hvert enkelt næringsstoff: 

— 5 % N. Minst ¼ av det angitte nitrogeninnholdet må stamme fra nitrogenforbindelsene (5) eller (6) eller (7). Minst 3/5 av det angitte innholdet 

av nitrogenforbindelsen (7) må være løselig i varmt vann 

— 5 % P2O5 

— 5 % K2O 

Opplysninger som tjener til å identifisere gjødselen 

Andre krav 




1 2 3 4 5 6 


En NPK-gjødsel som verken inneholder thomasslagg, 

pyrofosfat, aluminiumkalsiumfosfat, delvis oppløst 

råfosfat eller bløtt råfosfat, må angis etter løselighet (1), 

(2) eller (3): 







kan benyttes 


er høyst 

2 % 


(2)-(4) 


må den 

angis 




(5) Krotonylidendiureanitrogen 


angis 

— utgjør vannløselig P2O5 mindre enn 2 %, angis bare 





(3) En av nitrogenformene 

(5)-(7) 

(etter relevans). 

Nitrogenform (7) 

skal angis i form av 

nitrogen (8) og (9). 

(6) Isobutylidendiureanitrogen 


ikke overstige 2 %. 

Prøvemengden for bestemmelse av løselighet (2) og (3) 

skal være 1 g. 

(7) Ureaformaldehydnitrogen 


løselig bare 

i varmt vann 


løselig i 

kaldt vann


21.2.2008 

B.2. NP-gjødsel 

Typebetegnelse: NP-gjødsel 

Opplysninger om produksjonsmåte: Produkt framstilt kjemisk eller ved blanding, uten tilsetning av organiske næringsstoffer av animalsk eller vegetabilsk opprinnelse 

B.2.1 

— Totalt: 18 % (N + P2O5) 

Minsteinnhold av næringsstoffer (vektprosent): 

— For hvert næringsstoff: 3 % N, 5 % P2O5 


Andre krav 




1 2 3 4 5 6 

1. En NP-gjødsel som verken inneholder thomasslagg, 


råfosfat eller bløtt råfosfat, skal angis etter løselighet 

(1), (2) eller (3): 





(2)-(5) 


må den 

angis 





— utgjør vannløselig P2O5 mindre enn 2 %, angis 

bare løselighet (2), 






(5) P2O5 løselig i basisk ammoniumsitrat (Petermann) 

(5) Cyanamidnitrogen 








(7) P2O5 løselig i mineralsyrer, hvorav minst 

75 % av angitt P2O5-innhold er løselig i basisk 


2 (a) En NP-gjødsel som inneholder bløtt råfosfat eller 

delvis oppløst råfosfat, skal være fri for thomasslagg, 



angitt P2O5‑innhold er løselig i 2 % maursyre 

Det skal angis etter løselighet (1), (3) og (4). 


— minst 2 % P2O5 løselig bare i mineralsyrer [løselighet 

(4)], 

— minst 5 % P2O5 løselig i vann og i nøytralt ammoniumsitrat 

[løselighet (3)],


Nr. 10/79 

1 2 3 4 5 6 

— minst 2,5 % vannløselig P2O5 [løselighet (1)]. 

Denne gjødseltypen må markedsføres under betegnelsen 

«NP-gjødsel med bløtt råfosfat» eller «NP-gjødsel med 

delvis oppløst råfosfat». 

For denne type 2 (a) skal prøvemengden for bestemmelse 

av løselighet (3) være 3 g. 


2 (b) En NP-gjødsel som inneholder aluminiumkalsiumfosfat, 

skal være fri for thomasslagg, pyrofosfat, 

bløtt råfosfat og delvis oppløst råfosfat. 



Den skal angis etter løselighet (1) og (7), idet det ved 

bruk av sistnevnte ses bort fra vannløselighet. 






— minst 5 % P2O5 [(løselighet (7)]. 


«NP-gjødsel med aluminiumkalsiumfosfat». 

3. For NP-gjødsel som bare inneholder én av følgende 

fosfatgjødseltyper: thomasslagg, pyrofosfat, aluminiumkalsiumfosfat, 

bløtt råfosfat, skal typebetegnelsen 

etterfølges av en angivelse av fosfatbestanddelen. 

Deklarasjonen av løseligheten til P2O5 skal angis etter 

følgende løseligheter: 

— for gjødsel basert på thomasslagg: løselighet (6a) 

(Frankrike, Italia, Spania, Portugal, Hellas), (6b) 

(Tyskland, Belgia, Danmark, Irland, Luxembourg, 

Nederland, Det forente kongerike og Østerrike),


21.2.2008 

1 2 3 4 5 6 

— for gjødsel basert på pyrofosfat: løselighet (5), 

— for gjødsel basert på aluminiumkalsiumfosfat: løselighet 

(7), 

— for gjødsel basert på bløtt råfosfat: løselighet (8). 

B.2. NP-gjødsel (forts.) 

Typebetegnelse: NP-gjødsel som inneholder krotonylidendiurea eller isobutylidendiurea eller ureaformaldehyd (alt etter omstendighetene) 

B.2.2 



Minsteinnhold av næringsstoffer (vektprosent): — Totalt: 18 % (N + P2O5) 

— For hvert næringsstoff: 

— 5 % N 

Minst ¼ av det angitte totalnitrogeninnholdet må stamme fra nitrogenform (5) eller (6) eller (7), 

Minst 3/5 av det angitte nitrogeninnhold (7) må være løselig i varmt vann 

— 5 % P2O5 


Andre krav 




1 2 3 4 5 6 

En NP-gjødsel som verken inneholder thomasslagg, 


råfosfat eller råfosfat, må angis etter løselighet som 

angitt under (1), (2) eller (3): 

— utgjør vannløselig P2O5 mindre enn 2 %, angis bare 



(3) med samtidig angivelse av det vannløselige innholdet 

av P2O5 [løselighet (1)]. 



(2)-(5) 


må den 

angis 


(5)-(7) (alt 

etter omstendighetene). 

Nitrogenform 

(7) skal angis som 

nitrogenform (8) og 

(9) 








(5) Krotonylidendiurea 

nitrogen 




løselig bare 

i varmt vann 


løselig i 

kaldt vann


Nr. 10/81 

1 2 3 4 5 6 



Prøvemengden for bestemmelse av løselighet (2) og (3) 

skal være 1 g 

B.3. NK-gjødsel 

Typebetegnelse: NK-gjødsel 


B.3.1 

Minsteinnhold av næringsstoffer (vektprosent): — Totalt: 18 % (N + K2O) 

— For hvert næringsstoff: 3 % N, 5 % K2O 


Andre krav 




1 2 3 4 5 6 



kan benyttes 


er høyst 

2 % 


angis 


(2) Dersom en av 

nitrogenformene 

(2)-(5) utgjør minst 

1 vektprosent, skal 

den angis 





(5) Cyanamidnitrogen


21.2.2008 

B.3. NK-gjødsel (forts.) 

Typebetegnelse: NK-gjødsel som inneholder krotonylidendiurea eller isobutylidendiurea eller ureaformaldehyd (alt etter omstendighetene) 




— For hvert næringsstoff: 

B.3.2 

— 5 % N 

Minst ¼ av det angitte totalnitrogeninnholdet må stamme fra nitrogenform (5) eller (6) eller (7), 

Minst 3/5 av det angitte nitrogeninnhold (7) må være løselig i varmt vann 

— 5 % K2O 


Andre krav 




1 2 3 4 5 6 






kan benyttes 


er høyst 

2 % 


(2)-(5) 


må den 

angis 



(5) Krotonylidendiurea 

nitrogen 


angis 


(5)-(7) (alt 

etter omstendighetene). 

Nitrogenform 

(7) skal angis som 

nitrogenform (8) og 

(9) 




løselig bare 

i varmt vann 


løselig i 

kaldt vann


Nr. 10/83 

B.4. PK-gjødsel 

Typebetegnelse: PK-gjødsel 


Minsteinnhold av næringsstoffer (vektprosent): — Totalt: 18 % (P2O5 + K2O) 

— For hvert næringsstoff: 5 % P2O5, 5 % K2O 


Andre krav 

Form, løselighet og innhold av næringsstoffer som skal angis i henhold til spesifikasjoner i kolonne 4, 5 og 

6 



1 2 3 4 5 6 



kan benyttes 


er høyst 

2 % 


angis 

Vannløselig K2O 1. En PK-gjødsel som verken inneholder thomasslagg, 


råfosfat eller bløtt råfosfat, må angis etter løselighet 

som angitt under (1), (2) eller (3): 

— utgjør vannløselig P2O5 mindre enn 2 %, angis 

bare løselighet (2), 

— utgjør vannløselig P2O5 minst 2 %, angis 

løselighet (3) med samtidig angivelse av det 

vannløselige innholdet av P2O5 [løselighet 

(1)]. 





2 (a) En PK-gjødsel som inneholder bløtt råfosfat eller 

delvis oppløst råfosfat, må være fri for thomasslagg, 


Den skal angis etter løselighet (1), (3) og (4). 


— minst 2 % P2O5 løselig bare i mineralsyrer [løselighet 

(4)], 

— minst 5 % P2O5 løselig i vann og i nøytralt 

ammoniumsitrat [løselighet (3)], 

— minst 2,5 % vannløselig P2O5 [løselighet (1)]. 





(5) P2O5 løselig i basisk ammoniumsitrat 

(Petermann) 




(7) P2O5 løselig i mineralsyrer, hvorav minst 75 % 

av angitt P2O5-innhold er løselig i basisk 



angitt P2O5‑innhold er løselig i 2 % maursyre


21.2.2008 

1 2 3 4 5 6 


«PK-gjødsel med bløtt råfosfat» eller «PK-gjødsel med 

delvis oppløst råfosfat». 

For denne type 2 (a) skal prøvemengden for bestemmelse 

av løselighet (3) være 3 g 

2 (b) En PK-gjødsel som inneholder aluminiumkalsiumfosfat, 

må være fri for thomasslagg, pyrofosfat 

og delvis oppløst råfosfat. 



Den skal angis etter løselighet (1) og (7), idet det ved 

bruk av sistnevnte ses bort fra vannløselighet. 






— minst 5 % P2O5 svarende til løselighet (7). 



«PK-gjødsel med aluminiumkalsiumfosfat». 

3. For PK-gjødsel som bare inneholder én av følgende 

fosfatgjødseltyper: thomasslagg, pyrofosfat, 

aluminiumkalsiumfosfat, bløtt råfosfat, må 

typebetegnelsen etterfølges av en angivelse av 

fosfatbestanddelen. 

Deklarasjonen av løseligheten til P2O5 må angis etter 

følgende løseligheter: 

— for gjødsel basert på thomasslagg: løselighet (6a) 

(Frankrike, Italia, Spania, Portugal, Hellas), (6b) 

(Tyskland, Belgia, Danmark, Irland, Luxembourg, 

Nederland, Det forente kongerike og Østerrike), 

— for gjødsel basert på pyrofosfat: løselighet (5), 

— for gjødsel basert på aluminiumkalsiumfosfat: 


— for gjødsel basert på bløtt råfosfat: løselighet (8).


Nr. 10/85 

C. Uorganisk flytende gjødsel 

C.1. Ren flytende gjødsel 








Andre krav 




1 2 3 4 5 6 

Totalt nitrogen, og for former i mengder 

på minst 1 %, nitrat‑, ammonium‑ og/eller 

ureanitrogen. 

Dersom biuretinnholdet er mindre enn 

0,2 %, kan «lavt biuretinnhold» tilføyes 

15 % N 


dersom det bare foreligger én form, som 

nitrat-, ammonium- eller ureanitrogen. 

1 Løsning av nitrogengjødsel Produkt framstilt kjemisk og ved oppløsning 

i vann, stabilt ved atmosfærisk trykk, uten 

tilsetning av organiske næringsstoffer av 

animalsk eller vegetabilsk opprinnelse 

Største innhold av biuret: 

urea-N × 0,026 


26 % N 

Nitrogen uttrykt som totalt nitrogen, der 

ureanitrogen utgjør ca. halvparten av 

nitrogeninnholdet. 

Produkt framstilt kjemisk og ved 

oppløsning i vann, med innhold av 

ammoniumnitrat og urea. 

2 Løsning av urea ammoniumnitratgjødsel 

Nitrat-, ammoniumog ureanitrogen. 

Dersom biuretinnholdet er mindre enn 

0,2 %, kan «lavt biuretinnhold» tilføyes. 

Høyst 0,5 % biuret 


Typebetegnelsen kan eventuelt etterfølges 

av: 

— til bladgjødsling 

— til framstilling av næringsløsninger 

— til gjødslingsvanning 

8 % N 

Nitrogen uttrykt som nitratnitrogen med 

høyst 1 % ammoniumnitrogen 

3 Kalsiumnitratløsning Produkt framstilt ved oppløsning av 

kalsiumnitrat i vann 

Vannløselig kalsiumoksid for bruksområdene 

angitt i kolonne 5 

Kalsium uttrykt som vannløselig CaO 

Valgfritt: 

— Nitratnitrogen 

— Ammoniumnitrogen 


6 % N 


4 Magnesiumnitratløsning Produkt framstilt kjemisk og ved 

oppløsning av magnesiumnitrat i vann 


9 % MgO 

Magnesium uttrykt som vannløselig magnesiumoksid 

Minste pH: 4


21.2.2008 

1 2 3 4 5 6 



Vannløselig kalsiumoksid 

Typebetegnelsen kan følges av en av følgende 

angivelser: 

— til bladgjødsling 

— til framstilling av næringsløsninger 

og -suspensjoner 

— til gjødslingsvanning 

8 % N 


som nitratnitrogen og ammoniumnitrogen 

Høyeste tillatte innhold av ammoniumnitrogen: 

1,0 % 

5 Suspensjon av kalsiumnitrat Produkt framstilt ved suspensjon av kalsiumnitrat 

i vann 

14 % CaO Kalsium uttrykt som vannløselig 

CaO 


For hver form som utgjør minst 1 %: 


Produkt framstilt kjemisk eller ved oppløsning 

i vann av ureaformaldehyd og 

en nitrogenholdig gjødsel fra liste A-1 i 

denne forordning, unntatt produkt 3 (a), 

3 (b) og 5 

6 Løsning av nitrogengjødsel med 

ureaformaldehyd 



— Ureanitrogen 

Nitrogen fra ureaformaldehyd 

Minst en tredel av det angitte totalnitrogeninnholdet 

skal stamme fra ureaformaldehyd 

Høyeste tillatte innhold av biuret: (urea-N 

+ ureaformaldehyd-N) × 0,026 


For hver form som utgjør minst 1 %: 


Produkt framstilt kjemisk eller ved suspensjon 

i vann av ureaformaldehyd og 

en nitrogenholdig gjødsel fra liste A-1 i 

denne forordning, unntatt produkt 3 (a), 

3 (b) og 5 

7 Suspensjon av nitrogengjødsel 

med ureaformaldehyd 



Minst en tredel av det angitte totalnitrogeninnholdet 

må stamme fra ureaformaldehyd, 

hvorav minst tre femdeler må være 

løselig i varmt vann 

— Ureanitrogen 

Nitrogen fra ureaformaldehydNitrogen fra 

ureaformaldehyd, løselig i kaldt vann 

Høyeste tillatte innhold av biuret: (urea-N 

+ ureaformaldehyd-N) × 0,026 

Nitrogen fra ureaformaldehyd, løselig 

bare i varmt vann


Nr. 10/87 

C.2. Sammensatt flytende gjødsel 

Typebetegnelse: NPK-gjødselløsning 

Opplysninger om produksjonsmåte: Produkt framstilt kjemisk og ved oppløsning i vann, stabilt ved atmosfærisk trykk, uten tilsetning av organiske næringsstoffer av animalsk eller 

vegetabilsk opprinnelse 

C.2.1 

Minsteinnhold av næringsstoffer (vektprosent) og andre krav: — Totalt: 15 % (N + P2O5 + K2O) 

— For hvert næringsstoff: 2 % N, 3 % P2O5, 3 % K2O 

— Høyeste tillatte innhold av biuret: urea-N × 0,026 


Andre krav 




1 2 3 4 5 6 


Vannløselig P2O5 

Vannløselig P2O5 Vannløselig K2O (1) Totalt nitrogen 


kan benyttes bare 

dersom klorinnholdet er 

høyst 2 % 


(2)-(5) 


må den angis 





(3) Klorinnholdet kan angis 

(3) Dersom biuretinnholdet 

er mindre enn 

0,2 %, kan «lavt biuretinnhold» 

tilføyes 

C.2. Sammensatt flytende gjødsel (forts.) 

Typebetegnelse: NPK-gjødselsuspensjon 

Opplysninger om produksjonsmåte: Produkt i væskeform der næringsstoffene stammer fra stoffer i suspensjon i vannet og i løsning, uten tilsetning av organiske næringsstoffer av 


C.2.2 

Minsteinnhold av næringsstoffer (vektprosent) og andre krav: — Totalt: 20 % (N + P2O5 + K2O) 

— For hvert næringsstoff: 3 % N, 4 % P2O5, 4 % K2O 

— Høyeste tillatte innhold av biuret: urea-N × 0,026


21.2.2008 


Andre krav 




1 2 3 4 5 6 


Gjødselen må ikke inneholde thomasslagg, aluminiumkalsiumfosfat, 

pyrofosfat, delvis oppløst råfosfat 

eller råfosfat 









høyst 2 % 

(1) Dersom innholdet av vannløselig P2O5 er mindre 

enn 2 %, angis bare løselighet (2) 


(2)-(4) 


må den angis 

(3) P2O5 løselig i nøytralt ammoniumsitrat og i 

vann 




(2) Dersom innholdet av vannløselig P2O5 er minst 

2 %, angis løselighet (3) og innholdet av vannløselig 

P2O5 


er mindre enn 


tilføyes 


Typebetegnelse: NP-gjødselløsning 



C.2.3 





Andre krav 




1 2 3 4 5 6 






(2)-(4) 


må den angis 



(4) Ureanitrogen


Nr. 10/89 

1 2 3 4 5 6 


er mindre enn 


tilføyes 


Typebetegnelse: NP-gjødselsuspensjon 



C.2.4 





Andre krav 




1 2 3 4 5 6 

(1) Dersom innholdet av vannløselig P2O5 er mindre 

enn 2 %, skal bare løselighet (2) angis 







2 %, skal løselighet (3) angis og innholdet av 

vannløselig P2O5 angis 


(2)-(4) 


må den angis 


vann 



Gjødselen skal ikke inneholde thomasslagg, aluminiumkalsiumfosfat, 

pyrofosfat, delvis oppløst 

råfosfat eller råfosfat 


er mindre enn 


tilføyes


21.2.2008 


Typebetegnelse: NK-gjødselløsning 



C.2.5 



— Største innhold av biuret: urea-N × 0,026 


Andre krav 




1 2 3 4 5 6 








høyst 2 % 


(2)-(4) 


må den angis 





er mindre enn 


tilføyes 


Typebetegnelse: NK-gjødselsuspensjon 



C.2.6 



— Høyeste tillatte innhold av biuret: urea-N × 0,026


Nr. 10/91 


Andre krav 




1 2 3 4 5 6 





høyst 2 % 




(2)-(4) 


må den angis 


er mindre enn 


tilføyes 






Typebetegnelse: PK-gjødselløsning 

Opplysninger om produksjonsmåte: Produkt framstilt kjemisk og ved oppløsning i vann, uten tilsetning av organiske næringsstoffer av animalsk eller vegetabilsk opprinnelse 

C.2.7 




Andre krav 




1 2 3 4 5 6 

Vannløselig P2O5 Vannløselig K2O Vannløselig P2O5 (1) Vannløselig kaliumoksid 




høyst 2 % 

(3) Klorinnholdet kan angis


21.2.2008 


Typebetegnelse: PK-gjødselsuspensjon 



C.2.8 




Andre krav 




1 2 3 4 5 6 


Vannløselig K2O (1) Dersom innholdet av vannløselig P2O5 er mindre 

enn 2 %, angis bare løselighet (2) 






høyst 2 % 


2 %, angis løselighet (3) og innholdet av vannløselig 

P2O5 


vann 


Gjødselen skal ikke inneholde thomasslagg, 

aluminiumkalsiumfosfat, pyrofosfat, delvis 

oppløst råfosfat eller råfosfat


Nr. 10/93 

D. Uorganisk gjødsel med sekundære næringsstoffer 

Andre opplysninger om typebetegnelsen Næringsinnhold som skal angis 




Opplysninger om angivelse av næringsinnhold 

Andre krav 

Nr. Typebetegnelse Opplysninger om produksjonsmåte og 


1 2 3 4 5 6 

Vanlige handelsnavn kan tilføyes Totalt svoveltrioksid 

Valgfritt: Totalt CaO 

25 % CaO 

35 % SO3 

Kalsium og svovel uttrykt som totalt CaO 

+ SO3 


1 Kalsiumsulfat Natur- eller industriprodukt som 

inneholder kalsiumsulfat med varierende 

vanninnhold 

— minst 80 % passerer gjennom en 2 

mm sikt 

— minst 99 % passerer gjennom en 10 

mm sikt 

Kalsiumoksid 

Valgfritt: Til plantesprøyting 

12 % CaO 

Kalsium uttrykt som vannløselig CaO 

2 Kalsiumkloridløsning Kalsiumkloridløsning av industriell 

opprinnelse 

Totalt svoveltrioksid 

98 % S (245 %: SO3) 

Svovel uttrykt som totalt SO3 

Mer eller mindre renset natur- eller 

industriprodukt 

3 Rent svovel/Svovel som 

grunnstoff/Svovel 

Vanlige handelsnavn kan tilføyes Vannløselig magnesiumoksid 

Valgfritt: Vannløselig svoveltrioksid 

24 % MgO 

45 % SO3 

Magnesium og svovel uttrykt som 

vannløselig magnesiumoksid og 

svoveltrioksid 

4 Kiseritt Naturlig forekommende mineral med 

magnesiumsulfat-monohydrat som 



Valgfritt: Vannløselig svoveltrioksid 

15 % MgO 

28 % SO3 



svoveltrioksid 

5 Magnesiumsulfat Produkt med magnesiumsulfat-heptahydrat 



Valgfritt: Vannløselig svovelanhydrid 

5 % MgO 

10 % SO3 



svovelanhydrid 

5.1 Magnesiumsulfatløsning Produkt framstilt ved oppløsing av 

magnesiumsulfat av industriell opprinnelse 

i vann 

Totalt magnesiumoksid 

60 % MgO 

Findelingsgrad: Minst 99 % passerer 

gjennom en 0,063 mm sikt 

5.2 Magnesiumhydroksid Kjemisk framstilt produkt med 

magnesiumhydroksid som 

hovedbestanddel


21.2.2008 

1 2 3 4 5 6 

Produkt framstilt av type 5.2 i suspensjon 24 % MgO Totalt magnesiumoksid 

5.3 S u s p e n s j o n a v 

magnesiumhydroksid 

Magnesiumoksid 

13% MgO 

Magnesium uttrykt som magnesiumoksid. 

Høyeste tillatte kalsiuminnhold: 3 % CaO 

6 Magnesiumkloridløsning Produkt framstilt ved oppløsing 

av magnesiumklorid av industriell 

opprinnelse 

E. Uorganisk gjødsel med mikronæringsstoffer 

Forklarende merknad: Følgende merknader gjelder for hele del E: 

Merknad 1: En kelatkelatdanner kan betegnes ved forkortelsen som er angitt i E.3. 

Merknad 2: Dersom produktet ikke etterlater noen fast rest etter løsning i vann, kan den beskrives som «til oppløsing». 

Merknad 3: Dersom et mikronæringsstoff er til stede i kelatert form, angis det pH-området som sikrer akseptabel stabilitet for den kelaterte fraksjonen. 

E.1. Gjødsel som inneholder bare ett mikronæringsstoff 

E.1.1. Bor 


Næringsstoffenes løselighet 





Andre krav 




1 2 3 4 5 6 

14 % vannløselig B Vanlige handelsnavn kan tilføyes Vannløselig bor (B) 

1 a) Borsyre Produkt framstilt ved at en syre får virke 

på et borat 

10 % vannløselig B Vanlige handelsnavn kan tilføyes Vannløselig bor (B) 

1 b) Natriumborat Kjemisk framstilt produkt med et 

natriumborat som hovedbestanddel 

Vanlige handelsnavn kan tilføyes Totalt bor (B) 

7 % totalt B 



1 c) Kalsiumborat Produkt framstilt av colemanitt eller 

pandermitt, og med kalsiumborater som 


8 % vannløselig B Vannløselig bor (B) 

1 d) Boretanolamin Produkt framstilt ved at borsyre reagerer 

med et etanolamin


Nr. 10/95 

1 2 3 4 5 6 

Vannløselig bor (B) 

2 % vannløselig B Betegnelsen skal omfatte navnet på 

tilstedeværende bestanddeler 

1 e) Borholdig gjødselløsning Produkt framstilt ved oppløsning av 

typene 1a) og/eller 1b) og/eller 1d) i vann 

Vannløselig bor (B) 

2 % vannløselig B Betegnelsen skal omfatte navnet på 

tilstedeværende bestanddeler 

1 f) Borholdig gjødselsuspensjon Produkt framstilt ved suspensjon av typene 

1a) og/eller 1b) og/eller 1d) i vann 

E.1.2. Kobolt 







Andre krav 




1 2 3 4 5 6 

Vannløselig kobolt (Co) 

19 % vannløselig Co Typebetegnelsen skal inneholde navnet på 

det uorganiske anionet 

2 a) Koboltsalt Kjemisk framstilt produkt med et uorganisk 

koboltsalt som hovedbestanddel 

Navnet på kelatdanneren Vannløselig kobolt (Co) 

2 % vannløselig Co, der minst 8/10 av det 

angitte innholdet er kelatert 

2 b) Koboltkelat Vannløselig produkt framstilt ved kjemisk 

binding av kobolt til en kelatdanner 

Kelatert kobolt (Co) 

Vannløselig kobolt (Co) 

2 % vannløselig Co Typebetegnelsen skal inneholde 

2 c) Koboltgjødselløsning Produkt framstilt ved oppløsing av type 

2a) og/eller en enkelt type 2b) i vann 

Eventuelt kelatert kobolt (Co) 

1) navn på uorganisk(e) anion(er) 

2) navnet på eventuell kelatdanner


21.2.2008 

E.1.3. Kobber 







Andre krav 




1 2 3 4 5 6 

Vannløselig kobber (Cu) 

20 % vannløselig Cu Typebetegnelsen må inneholde navnet på 


3 a) Kobbersalt Kjemisk framstilt produkt med et uorganisk 

kobbersalt som hovedbestanddel 

Totalt kobber (Cu) 

70 % totalt Cu 

Findelingsgrad: Minst 98 % passerer gjennom 

en 0,063 mm sikt 

3 b) Kobberoksid Kjemisk framstilt produkt med kobberoksid 






3 c) Kobberhydroksid Kjemisk framstilt produkt med 

kobberhydroksid som hovedbestanddel 

Navnet på kelatdanneren Vannløselig kobber (Cu) 

9 % vannløselig Cu, der minst 8/10 av det 


3 d) Kobberkelat Vannløselig produkt framstilt ved kjemisk 

binding av kobber til en kelatdanner 

Kelatert kobber (Cu) 


5 % totalt Cu Typebetegnelsen skal inneholde 

Vannløselig kobber (Cu), dersom dette 

utgjør minst ¼ av kobberet 

(1) navn på kobberkomponenter 

(2) navn på ev. kelatdanner 

Eventuelt kelatert kobber (Cu) 

3 e) Kobberbasert gjødsel Produkt framstilt ved blanding av typene 

3 a) og/eller 3 b) og/eller 3 c) og/eller en 

enkelt type 3 d) og eventuelt et fyllstoff 

som verken er giftig eller inneholder 

næringsstoffer 

Vannløselig kobber (Cu) 

3 % vannløselig Cu Typebetegnelsen skal inneholde 

3 f) Kobbergjødselløsning Produkt framstilt ved oppløsing av type 

3 a) og/eller en enkelt type 3 d) i vann 

Eventuelt kelatert kobber (Cu) 

(1) navn uorganisk(e) anion(er) 

(2) navnet på ev. kelatdanner 





3 g) Kobberoksyklorid Kjemisk framstilt produkt med 

kobberoksyklorid [Cu2Cl(OH)3] som 


17 % totalt Cu Totalt kobber (Cu) 

3 h) Kobberoksyklorid i suspensjon Produkt framstilt ved suspensjon av type 

3 g)


Nr. 10/97 

E.1.4. Jern 







Andre krav 




1 2 3 4 5 6 

Vannløselig jern (Fe) 

12 % vannløselig Fe Typebetegnelsen må omfatte navnet på 


4 a) Jernsalt Kjemisk framstilt produkt med et jernsalt 


Navnet på kelatdanneren — Vannløselig jern (Fe) 

5 % vannløselig jern, der minst 80 % av 

det angitte innholdet er kelatert 

4 b) Jernkelat Vannløselig produkt framstilt ved kjemisk 

binding av jern til kelatdanner 

— Kelatert fraksjon (EN 13366) 

— Jern (Fe) kelatert av hver kelatdanner 

i den grad hver fraksjon overstiger 

2 % (EN 13368 del 1 og 2) 

Vannløselig jern (Fe) 

2 % vannløselig Fe Betegnelsen må omfatte 

4 c) Jerngjødselløsning Produkt framstilt ved oppløsning av type 

4 a) og/eller en enkelt type 4 b) i vann 

Eventuelt kelatert jern (Fe) 

(1) navn på uorganisk(e) anion(er) 

(1) navn på ev. kelatdanner 

E.1.5. Mangan 







Andre krav 




1 2 3 4 5 6 

Vannløselig mangan (Mn) 

17 % vannløselig Mn Typebetegnelsen skal omfatte navnet på 


5 a) Mangansalt Kjemisk framstilt produkt med et uorganisk 

mangansalt (Mn II) som hovedbestanddel 

Navnet på kelatdanneren Vannløselig mangan (Mn) 

5 % vannløselig Mn, der minst 8/10 av det 


5 b) Mangankelat Vannløselig produkt framstilt ved kjemisk 

binding av mangan til en kelatdanner 

Kelatert mangan (Mn) 

Totalt mangan (Mn) 

40 % totalt Mn 

5 c) Manganoksid Kjemisk framstilt produkt med manganoksider 


Findelingsgrad: Minst 80 % passerer gjennom 

en 0,063 mm sikt


21.2.2008 

1 2 3 4 5 6 

Totalt mangan (Mn) 

17 % totalt Mn Typebetegnelsen skal omfatte navnet på 

mangankomponentene 

5 d) Manganbasert gjødsel Produkt framstilt ved blanding av type 5 

a) og 5 c) 

Vannløselig mangan Mn), dersom det 

utgjør minst 1/4 av totalt mangan 

Vannløselig mangan (Mn) 

Eventuelt kelatert mangan (Mn) 

3 % vannløselig Mn Typebetegnelsen skal omfatte 

a) navn på uorganisk(e) anion(er) 

b) navn på ev. kelatdanner 

5 e) Mangangjødselløsning Produkt framstilt ved oppløsning av type 


E.1.6. Molybden 







Andre krav 




1 2 3 4 5 6 

35 % vannløselig Mo Vannløselig molybden (Mo) 

6 a) Natriummolybdat Kjemisk framstilt produkt med 

natriummolybdat som hovedbestanddel 

50 % vannløselig Mo Vannløselig molybden (Mo) 

6 b) Ammoniummolybdat Kjemisk framstilt produkt 

med ammoniummolybdat som 


Vannløselig molybden (Mo) 

35 % vannløselig Mo Typebetegnelsen må omfatte navnene på 

molybdenkomponentene 

6 c) Molybdenbasert gjødsel Produkt framstilt ved blanding av type 

6 a) og 6 b) 

Vannløselig molybden (Mo) 

3 % vannløselig Mo Typebetegnelsen må omfatte navnene på 

molybdenkomponentene 

6 d) Molybdengjødselløsning Produkt framstilt ved løsning av type 6 a) 

og/eller en enkelt type 6 b) i vann


Nr. 10/99 

E.1.7. Sink 







Andre krav 




1 2 3 4 5 6 

Vannløselig sink (Zn) 

15 % vannløselig Zn Typebetegnelsen må omfatte navnet på 


7 a) Sinksalt Kjemisk framstilt produkt med et 

uorganisk sinksalt som hovedbestanddel 

Navnet på kelatdanneren Vannløselig sink (Zn) 

Kelatert sink (Zn) 

5 % vannløselig Zn, der minst 8/10 av det 


7 b) Sinkkelat Vannløselig produkt framstilt ved kjemisk 

binding av sink til en kelatdanner 

Totalt sink (Zn) 

70 % totalt Zn 



7 c) Sinkoksid Kjemisk framstilt produkt med sinkoksid 


Totalt sink (Zn) 

Vannløselig sink (Zn) dersom det utgjør 

minst 1/4 av totalt sink (Zn) 

30 % totalt Zn Typebetegnelsen skal omfatte navn på 

sinkkomponenter 

7 d) Sinkbasert gjødsel Produkt framstilt ved blanding av type 

7 a) og 7 c) 

Vannløselig sink (Zn) 

3 % vannløselig Zn Typebetegnelsen må omfatte 

7 e) Sinkgjødselløsning Produkt framstilt ved oppløsing av type 


Eventuelt kelatert sink (Zn) 

(1) navn på uorganisk(e) anion(er) 

(2) navn på ev. kelatdanner


21.2.2008 

E.2. Minsteinnhold av mikronæringsstoffer i vektprosent av gjødsel 

E.2.1. Faste og flytende blandinger av mikronæringsstoffer 

For et mikronæringsstoff: 

Dersom det finnes mikronæringsstoffer 

bare i uorganisk form som kelat eller kompleksbundet 

Bor (B) 0,2 0,2 

Kobolt (Co) 0,02 0,02 

Kobber (Cu) 0,5 0,1 

Jern (Fe) 2,0 0,3 

Mangan (Mn) 0,5 0,1 

Molybden (Mo) 0,02 — 

Sink (Zn) 0,5 0,1 

Samlet minsteinnhold av mikronæringsstoffer i faste blandinger: 5 masseprosent av gjødselen. 

Samlet minsteinnhold av mikronæringsstoffer i flytende blandinger: 2 masseprosent av gjødselen. 

E.2.2. EF-gjødsel med hovednæringsstoffer og/eller sekundære næringsstoffer samt mikronæringsstoffer som tilføres 

jorden 

Til åkerjord og gressmark Til hagebruk 

Bor (B) 0,01 0,01 

Kobolt (Co) 0,002 — 

Kobber (Cu) 0,01 0,002 

Jern (Fe) 0,5 0,02 

Mangan (Mn) 0,1 0,01 

Molybden (Mo) 0,001 0,001 

Sink (Zn) 0,01 0,002 

E.2.3. EF-gjødsel med hovednæringsstoffer og/eller sekundære næringsstoffer samt mikronæringsstoffer til 

bladgjødsling 

Bor (B) 0,010 

Kobolt (Co) 0,002 

Kobber (Cu) 0,002 

Jern (Fe) 0,020 

Mangan (Mn) 0,010 

Molybden (Mo) 0,001 

Sink (Zn) 0,002


Nr. 10/101 

E.3. Liste over tillatte organiske kelat- og kompleksdannere for mikronæringsstoffer 

Følgende produkter er tillatt, forutsatt at de oppfyller kravene i direktiv 67/548/EØF( 1 ), med endringer. 

E.3.1. Kelatdannere( 2 ) 

Syrer eller salter av natrium, kalium eller ammonium: 

Etylendiamintetraeddikksyre EDTA C10H16O8N2 

Dietylentriaminpentaeddiksyre DTPA C14H23O10N3 

[o,o]: etylendiamin-di-(o-hydroksyfenyl)eddiksyre EDDHA C18H20O6N2 

[o,p]: etylendiamin-N-(o-hydroksyfenyl)eddiksyre-N’-(p-hydroksyfenyl) 

eddiksyre 

EDDHA C18H20O6N2 

2-hydroksyetylendiamintrieddiksyre HEEDTA C10H18O7N2 

[o,o]: etylendiamin-di-(o-hydroksy-o-metylfenyl)eddiksyre EDDHMA C20H24O6N2 

[o,p]: etylendiamin-di-(o-hydroksy-p-metylfenyl)eddiksyre EDDHMA C20H24O6N2 

[p,o]: etylendiamin-di-(p-hydroksy-o-metylfenyl)eddiksyre EDDHMA C20H24O6N2 

[2,4]: etylendiamin-di-(2-hydroksy-4-karboksyfenyleddik)syre EDDCHA C20H20O10N2 

[2,5]: etylendiamin-di-(2-karboksy-5-hydroksyfenyl)eddiksyre EDDCHA C20H20O10N2 

[5,2]: etylendiamin-di-(5-karboksy-2-hydroksyfenyl)eddiksyre EDDCHA C20H20O10N2 

E.3.2. Kompleksdannere: 

Listen utarbeides senere. 

( 1 ) EFT L 196 av 16.8.1967, s. 1. 

( 2 ) Kjelatdannerne identifiseres og kvantifiseres etter europeisk standard EN 13368 del 1 og 2, såfremt denne standarden omfatter de 

nevnte kjelatdannerne.


21.2.2008 

VEDLEGG II 

TOLERANSER 

Toleransene som er angitt i dette vedlegg er negative verdier i masseprosent. 

For det angitte næringsmiddelinnholdet i de forskjellige typene EF-gjødsel gjelder følgende toleranser: 

1. Uorganisk ren gjødsel med hovednæringsstoffer — absoluttverdi i masseprosent uttrykt som N, P2O5, 

K2O, mgO, Cl 

1.1. Nitrogenholdig gjødsel 

Kalsiumnitrat 0,4 

Kalsiummagnesiumnitrat 0,4 

Natriumnitrat 0,4 

Chilesalpeter 0,4 

kalsiumcyanamid 1,0 

nitratholdig kalsiumcyanamid 1,0 

ammoniumsulfat 

ammoniumnitrat eller kalsiumammoniumnitrat: 

0,3 

— til og med 32 % 0,8 

— over 32 % 0,6 

ammoniumsulfatnitrat 0,8 

magnesiumammoniumsulfatnitrat 0,8 

magnesiumammoniumnitrat 0,8 

urea 0,4 

kalsiumnitratsuspensjon 0,4 

nitrogengjødselløsning med ureaformaldehyd 0,4 

nitrogengjødselsuspensjon med ureaformaldehyd 0,4 

ureaammoniumsulfat 0,5 

nitrogengjødselløsning 0,6 

ammoniumnitrat-urealøsning 0,6 

1.2. Fosfatgjødsel 

Thomasslagg: 

— deklarasjon angitt med en nøyaktighet på 2 masseprosent 0,0 

— deklarasjon angitt med ett enkelt tall 1,0 

Annen fosfatgjødsel: 

Løselighet av P2O5 i (gjødselens tall i vedlegg I) 

— mineralsyre (3, 6, 7) 0,8 

— maursyre (7) 0,8 

— nøytralt ammoniumsitrat (2a, 2b, 2c) 0,8 

— basisk ammoniumsitrat (4, 5, 6) 0,8 

— vann (2a, 2b, 3) 0,9 

(2c) 1,3


Nr. 10/103 

1.3. Kaliumgjødsel 

kainitt 1,5 

anriket kainitt 

kaliumklorid: 

1,0 

— til og med 55 % 1,0 

— over 55 % 0,5 

kaliumklorid med magnesiumsalt 1,5 

Kaliumsulfat 0,5 

kaliumsulfat med magnesiumsalt 1,5 

1.4. Andre bestanddeler 

2. 

klorid 0,2 

Uorganisk sammensatt gjødsel med hovednæringsstoffer 

2.1. Næringsstoffer 

N 1,1 

P2O5 

1,1 

K2O 1,1 

2.2. Totale negative avvik fra angitt verdi 

3. 

4. 

gjødsel med to næringsstoffer 1,5 

gjødsel med tre næringsstoffer 1,9 

Sekundære næringsstoffer i gjødsel 

Toleransene som gjelder for angitt innhold av kalsium, magnesium, natrium og svovel, er en firedel av det angitte 

innholdet av disse næringsstoffene, med et maksimum på 0,9 % i absoluttverdi for CaO, MgO, Na2O og SO3, det 

vil si 0,64 for Ca, 0,55 for Mg, 0,67 for Na og 0,36 for S. 

mikronæringsstoffer i gjødsel 

Toleransene som gjelder for angitt innhold av mikronæringsstoffer er 

— 0,4 % i absoluttverdi for en innhold på over 2 %, 

— 1/5 av angitt verdi for innhold på inntil 2 %. 

For angitt innhold av forskjellige former for nitrogen og angitte løseligheter for fosforpentoksid gjelder en 

toleranse på 1/10 av det samlede innholdet av det aktuelle næringsstoffet, med et maksimum på 2 masseprosent, 

forutsatt at det samlede innholdet av næringsstoffet er innenfor grensene angitt i vedlegg I og toleransene angitt 

over.


21.2.2008 

VEDLEGG III 

TEKNISKE BESTEmmELSER FOR AmmONIUmNITRATGJØDSEL mED HØyT NITROGENINNHOLD 

1. Egenskaper og grenseverdier for ren ammoniumnitratgjødsel med høyt nitrogeninnhold 

1.1. Porøsitet (oljeabsorpsjon) 

Oljeabsorpsjonen i gjødselen, som først skal ha gjennomgått to varmesykluser ved en temperatur på 25 til 50 °C, 

må ikke overstige 4 masseprosent. 

1.2. Brennbare bestanddeler 

1.3. pH 

Innholdet av brennbare bestanddeler målt som karbon må ikke overstige 0,2 masseprosent i gjødsel med 

et nitrogeninnhold på minst 31,5 vektprosent, og må ikke overstige 0,4 masseprosent for gjødsel med et 

nitrogeninnhold på minst 28 masseprosent, men under 31,5 masseprosent. 

En løsning av 10 g gjødsel i 100 ml vann må ha en pH-verdi på minst 4,5. 

1.4. Kornstørrelseanalyse 

1.5. Klor 

Høyst 5 masseprosent av gjødselen skal kunne passere gjennom en sikt med 1 mm maskevidde, og høyst 3 

masseprosent skal kunne passere en 0,5 mm sikt. 

Høyeste tillatte klorinnhold er satt til 0,02 masseprosent. 

1.6. Tungmetaller 

Det bør ikke skje noen bevisst tilsetting av tungmetaller, og eventuelle forekomster av slike metaller som følge 

av framstillingsprosessen bør ikke overstige den grensen som er fastsatt av komiteen. 

Kobberinnholdet skal være høyst 10 mg/kg. 

Det er ikke fastsatt grenser for andre tungmetaller. 

2. Beskrivelse av detonerbarhetsprøven for ammoniumnitratgjødsel med høyt nitrogeninnhold 

Prøven skal utføres på en representativ gjødselprøve. Før detonerbarhetsprøven skal hele prøvens masse 

gjennomgå høyst fem varmesykluser. 

Gjødselen skal underkastes detonerbarhetsprøven i et vannrett stålrør under følgende vilkår: 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

heltrukket stålrør, 

rørlengde: minst 1 000 mm, 

nominell utvendig diameter: minst 114 mm, 

nominell veggtykkelse: minst 5 mm, 

⎯ tennladning: sprengstofftypen og dimensjonene på forsterkningsladningen skal velges slik at det med hensyn 

til detonasjonsforplantningen oppnås størst mulig detonasjonsbelastning på gjødselprøven, 

⎯ 

prøvetemperatur: 15-25 °C, 

⎯ 

referansesylindere av bly for påvisning av detonerbarhet: diameter 50 mm, høyde100 mm,


Nr. 10/105 

⎯ plassert med mellomrom på 150 mm slik at røret ligger vannrett. Prøven skal utføres to ganger. Prøven anses 

som bestått dersom minst én av referansesylindrene under hver prøve trykkes sammen mindre enn 5 %. 

3. metoder for å kontrollere at grenseverdiene i vedlegg III-1 og III-2 overholdes 

1. Formål og anvendelsesområde 

Metode 1: 

metoder for anvendelse av varmesykluser 

I dette dokument fastsettes framgangsmåtene for anvendelse av varmesykluser før gjennomføringen av 

oljeabsorpsjonsprøven for ren ammoniumnitratgjødsel med høyt nitrogeninnhold og detonerbarhetsprøven 

for både ren og sammensatt ammoniumnitratgjødsel med høyt nitrogeninnhold. 

Metodene for lukkede varmesykluser beskrevet i dette avsnitt anses for på tilfredsstillende vis å simulere de 

forhold som det skal tas hensyn til i forbindelse med avdeling II kapittel IV, men disse metodene simulerer 

ikke nødvendigvis alle forhold som kan oppstå under transport og lagring. 

2. Varmesykluser omtalt i vedlegg III-1 

2.1. Anvendelsesområde 

Denne framgangsmåten gjelder anvendelse av varmesykluser før bestemmelse av gjødselens 

oljeabsorpsjon. 

2.2. Prinsipp og definisjon 

Ha prøven i en erlenmeyerkolbe, varm den opp fra romtemperatur til 50 °C og hold den ved denne 

temperaturen i to timer (fase ved 50 °C). Avkjøl prøven så til 25 °C og hold den ved denne temperaturen 

i to timer (fase ved 25 °C). Kombinasjonen av en fase ved 50 °C etterfulgt av en fase ved 25 °C utgjør til 

sammen én varmesyklus. Etter å ha gjennomgått to varmesykluser oppbevares prøven ved en temperatur 

på 20 ±3 °C for bestemmelse av oljeabsorpsjonen. 

2.3. Utstyr 

Vanlig laboratorieutstyr, særlig 

⎯ 

⎯ 

termostatregulerte vannbad på henholdsvis 25 ± 1 °C og 50 ± 1 °C, 

150 ml erlenmeyerkolber. 

2.4. Framgangsmåte 

Ha hver prøve, på 70 ± 5 g, i en erlenmeyerkolbe, som deretter lukkes med en propp. 

Med to timers mellomrom flyttes hver kolbe fra vannbadet på 50 °C til vannbadet på 25 °C og omvendt. 

Vannet i hvert bad holdes ved konstant temperatur og holdes i konstant bevegelse ved rask omrøring, slik 

at vannivået står høyere enn prøven. Proppene beskyttes mot kondens med kapper av skumgummi. 

3. Varmesykluser til bruk for vedlegg III-2 

3.1 Anvendelsesområde 

Denne framgangsmåten gjelder anvendelse av varmesykluser før detonerbarhetsprøven utføres. 

3.2. Prinsipp og definisjon 

Prøven varmes opp i en vanntett beholder fra romtemperatur til 50 °C og holdes ved denne temperaturen 

i én time (fase ved 50 °C). Prøven avkjøles deretter til en temperatur på 25 °C og holdes ved denne 

temperaturen i én time (fase ved 25 °C). Kombinasjonen av en fase ved 50 °C etterfulgt av en fase ved 

25 °C utgjør til sammen en varmesyklus. Etter å ha gjennomgått det foreskrevne antall varmesykluser 

oppbevares prøven ved en temperatur på 20 (± 3) °C i påvente av detonerbarhetsprøven .


21.2.2008 

3.3. Utstyr 

⎯ Et vannbad, med termostatregulering på mellom 20 og 51 °C og en oppvarmings- eller 

nedkjølingshastighet på minst 10 °C per time, eller to vannbad, ett termostatregulert bad på 20 °C, og 

ett på 51 °C. Vannet i badet eller badene holdes under konstant omrøring, og vannbadene skal være 

tilstrekkelig store til å sikre en rikelig vannsirkulasjon. 

⎯ En beholder av rustfritt stål, vanntett rundt det hele og forsynt med et termoelement i midten. 

Beholderens totale bredde skal være 45 (± 2) mm og veggtykkelsen 1,5 mm (se fig. 1). Beholderens 

høyde og lengde skal velges etter vannbadets størrelse, f.eks. lengde 600 mm og høyde 400 mm. 


En tilstrekkelig mengde gjødsel til én detonasjon has i beholderen, og lokket stenges. Beholderen settes i 

vannbadet. Vannet varmes opp til 51 °C, idet temperaturen måles i midten av gjødselen. En time etter at 

temperaturen i midten av prøven har nådd 50 °C, avkjøles vannet. En time etter at temperaturen i midten 

har nådd 25 °C, varmes vannet opp igjen og neste syklus startes. Ved bruk av to vannbad overføres 

beholderen til det andre badet etter oppvarmings-/nedkjølingsperioden. 


Figur 1 

Metode 2 

Bestemmelse av oljeabsorpsjon 

I dette dokument fastsettes framgangsmåten for bestemmelse av oljeabsorpsjonen i ren ammoniumnitratgjødsel 

med høyt nitrogeninnhold. 

Metoden kan anvendes på både prillet og granulert gjødsel som ikke inneholder oljeløselige stoffer.


Nr. 10/107 

2. Definisjon 

Med en gjødsels oljeabsorpsjon menes den oljemengde som absorberes i gjødselen, bestemt ved de fastsatte 

bruksvilkår og uttrykt i masseprosent. 

3. Prinsipp 

Prøven senkes fullstendig ned i gassolje i et bestemt tidsrom, hvoretter overskuddsoljen fjernes på 

foreskrevet måte. Deretter måles prøvens masseøkning. 

4. Reagens 

Gassolje 

Maksimal viskositet: 5 mPas ved 40 °C 

Densitet: 0,8 til 0,85 g/ml ved 20 °C 

Svovelinnhold: ≤ 1% (m/m) 

Aske: ≤ 0,1 % (m/m) 

5. Utstyr 

Vanlig laboratorieutstyr, og: 

5.1. Vekt med en nøyaktighet på 0,01 g. 

5.2. 500 ml begerglass. 

5.3. Trakt av plast, helst med sylindrisk overdel, diameter ca. 200 mm. 

5.4. Sikt som passer inn i trakten (5.3), maskevidde 0,5 mm. 

Merk: Traktens og siktens størrelse skal være slik at få korn blir liggende oppå hverandre og oljen dermed 

lett kan renne av. 

5.5. Filterpapir, hurtigfiltrerende, kreppet, mykt, vekt 150 g/m 2 . 

5.6. Tørkepapir (laboratoriekvalitet). 

6. Framgangsmåte 

6.1. Det gjennomføres i rask rekkefølge to atskilte bestemmelser med porsjoner fra samme prøvemateriale. 

6.2. Partikler mindre enn 0,5 mm fjernes ved hjelp av sikten (5.4). En porsjon på ca. 50 g veies opp med en 

nøyaktighet på 0,01 g i et begerglass (5.2). Tilsett så mye gassolje (4) at gjødselkornene er helt dekket. 

Rør om forsiktig for å sikre at overflaten på alle kornene blir fullstendig fuktet. Dekk begerglasset med et 

urglass, og la det stå en time ved 25 (± 2) °C. 

6.3. Filtrer hele begerglassets innhold gjennom trakten (5.3) utstyrt med sikten (5.4). La det som blir liggende 

igjen på sikten stå der i en time, slik at mesteparten av oljen kan renne av. 

6.4. Legg to filterpapirer (5.5) på ca. 500 × 500 mm oppå hverandre på et glatt underlag. Brett opp kantene rundt 

begge papirene ca. 40 mm for å hindre at gjødselkornene triller bort. Legg to lag tørkepapir (5.6) på midten 

av filterpapirene. Tøm alt som ligger på sikten (5.4) over på tørkepapiret og fordel kornene jevnt utover 

med en myk, flat børste. Etter to minutter løftes den ene siden av tørkepapiret slik at kornene overføres 

til filterpapiret under. Fordel dem utover med børsten. Legg et nytt ark med filterpapir, med kantene på 

samme måte brettet oppover, oppå prøven, og rull gjødselkornene mellom arkene med filterpapir med en 

sirkelbevegelse og trykk samtidig forsiktig. Stans for hver åttende sirkelbevegelse for å løfte motstående 

kanter på filterpapiret og bringe de kornene som har trillet til ytterkantene tilbake til midten. Hold følgende 

rytme: Gjør fire fullstendige sirkelbevegelser, først med urviseren, deretter mot urviseren. Samle deretter 

kornene inn mot midten som beskrevet ovenfor. Gjenta dette tre ganger (dvs. 24 sirkelbevegelser og to løft 

i kantene). Stikk et nytt ark filterpapir forsiktig inn mellom nedre og øvre ark, og la kornene rulle over på 

det nye arket ved å løfte kantene på det øverste arket. Dekk kornene med et nytt ark filterpapir, og gjenta 

som beskrevet ovenfor. Umiddelbart etter rullingen overføres kornene til en tarert skål og veies igjen til 

nærmeste 0,01 g for å bestemme massen av den mengde gassolje som er absorbert.


21.2.2008 

6.5. Gjentakelse av rullingen og ny veiing 

Dersom mengden absorbert gassolje i prøveporsjonen er større enn 2 g, legges porsjonen på et nytt sett 

med filterpapir, og rulleoperasjonen gjentas, idet kantene løftes i samsvar med nr. 6.4 (d.v.s. 2 ganger 8 

sirkelbevegelser, ett løft). Vei porsjonen på nytt. 

7. Angivelse av resultatene 

7.1. Beregningsmåte og formel 

Oljeabsorpsjonen fra de to bestemmelsene (6.1), uttrykt som masseprosent av den siktede prøveporsjonen, 

er gitt ved følgende ligning: 

der 

m2 

- m 

Oljeabsorpsjon = 

m 

m1 er den siktede prøveporsjonens (6.2) masse i gram, 

1 

1 

× 100 

m2 er prøveporsjonens masse i gram ifølge henholdsvis nr. 6.4 eller 6.5 etter siste veiing. 

Som resultat regnes det aritmetiske gjennomsnittet av de to bestemmelsene. 


Metode 3 

Bestemmelse av brennbare bestanddeler 

I dette dokument fastsettes framgangsmåten for bestemmelse av brennbare bestanddeler i ren 

ammoniumnitratgjødsel med høyt nitrogeninnhold. 

2. Prinsipp 

Først fjernes karbondioksid som stammer fra uorganiske tilsetninger ved hjelp av en syre. De organiske 

stoffene oksideres med en blanding av kromsyre og svovelsyre. Karbondioksidet som dannes, absorberes 

i en løsning av bariumhydroksid. Bunnfallet løses i saltsyre og bestemmes ved tilbaketitrering med 

natriumhydroksidløsning. 

3. Reagenser 

3.1. Kromtrioksid (Cr2O3), analysekvalitet. 

3.2 Svovelsyre, 60 volumprosent: 360 ml vann helles i et 1-liters begerglass, og 640 ml svovelsyre tilsettes 

forsiktig (densitet ved 20 °C: 1,83 g/ml). 

3.3. Sølvnitratløsning, 0,1 mol/l. 

3.4. Bariumhydroksidløsning 

15 g bariumhydroksid [Ba(OH)2.8H2O] veies og løses fullstendig i varmt vann. Etter avkjøling helles 

løsningen over i en 1-liters kolbe. Fyll opp til merket med vann og bland. Filtrer deretter gjennom et 

foldefilter. 

3.5. Standard saltsyreløsning, 0,1 mol/l. 

3.6. Standard natriumhydroksidløsning, 0,1 mol/l. 

3.7. Bromfenolblåttløsning: 0,4 g per liter vann. 

3.8. Fenolftaleinløsning: 2 g per liter 60 volumprosent etanol. 

3.9. Natronkalk: partikkelstørrelse ca. 1,0-1,5 mm. 

3.10. Demineralisert vann, nykokt for å fjerne karbondioksid.


Nr. 10/109 

4. Utstyr 

4.1. Vanlig laboratorieutstyr, særlig 

⎯ filterdigel på 15 ml med plate av sintret glass, platediameter: 20 mm, total høyde: 50 mm, porøsitet 4 

(porediameter 5 til 15 μm), 

⎯ 

600 ml begerglass. 

4.2. Komprimert nitrogen. 

4.3. Utstyr bestående av følgende deler, om mulig satt sammen med kuleslipte skjøter (se figur 2): 

4.3.1. Absorpsjonsrør A, lengde ca. 200 mm, diameter ca. 30 mm, fylt med natronkalk (3.9), holdt på plass av 

plugger av glassfiber. 

4.3.2. Reaksjonskolbe B på 500 ml, med siderør og rund bunn. 

4.3.3. Vigreux’ fraksjoneringskolonne ca. 150 mm lang (C’). 

4.3.4. Kjøler C, med dobbel overflate, 200 mm lang. 

4.3.5. Drechselflaske D, som skal holde tilbake eventuell meddestillert syre. 

4.3.6. Isbad E til å kjøle drechselflasken. 

4.3.7. To absorpsjonsflasker F1 og F2 med diameter 32 til 35 mm, med gasspredere som inneholder en 10 mm 

sintret glassplate med lav porøsitet. 

4.3.8. Sugepumpe og sugeregulering, G, som består av et T-rør i glass satt inn i kretsen. Den frie enden av dette 

røret er forbundet med et kapillarrør ved hjelp av en kort gummislange forsynt med en skrueklemme. 

Advarsel: Bruk av kokende kromsyreløsning i utstyr under redusert trykk er farlig, og krever at det tas 

nødvendige forholdsregler. 


5.1. Analyseprøve 

Vei opp ca. 10 g ammoniumnitrat med en nøyaktighet på 0,001 g. 

5.2. Fjerning av karbonater 

Ha analyseprøven i reaksjonskolbe B. 100 ml H2SO4 (3.2) tilsettes. Gjødselskornene vil løse seg opp i 

løpet av ca. 10 minutter ved romtemperatur. Apparatet monteres som vist på figuren: Absorpsjonsrøret 

(A) forbindes i den ene enden med nitrogenkilden (4.2) via en hydraulisk lås som inneholder et trykk 

tilsvarende 5-6 mm kvikksølv, og i den andre enden med tilførselsrøret som stikker ned i reaksjonskolben. 

Fraksjoneringskolonnen (C’) og kjøleren (C) med tilførsel av kjølevann monteres. Nitrogenmengden 

reguleres slik at løsningen får en moderat gjennomstrømmingshastighet. Bring løsningen til kokepunktet, 

og varm den videre i to minutter. Etter dette skulle det ikke utvikles flere bobler. Dersom det fortsatt 

utvikles bobler, kokes i ytterligere 30 minutter. Løsningen avkjøles deretter i minst 20 minutter med en 

nitrogenstrøm. 

Fullfør monteringen av apparatet som vist på figuren ved å forbinde kjøleren med drechselflasken (D), 

og denne med absorpsjonsflaskene F1 og F2. Nitrogenstrømmen må ikke brytes under monteringen. 50 ml 

bariumhydroksidløsning (3.4) helles hurtig i hver av absorpsjonsflaskene (F1 og F2). 

En nitrogenstrøm ledes gjennom løsningen i ca. 10 minutter. Løsningen i absorpsjonsflaskene skal forbli 

klar. Hvis ikke, må karbonatfjerningsprosessen gjentas.


21.2.2008 

5.3. Oksidasjon og absorpsjon 

Etter at tilførselsrøret for nitrogen er tatt av, tilsettes hurtig, gjennom siderøret til reaksjonskolben 

(B), 20 g kromtrioksid (3.1) og 6 ml sølvnitratløsning (3.3). Apparatet forbindes med sugepumpen, og 

nitrogenstrømmen reguleres slik at en konstant gasstrøm bobler gjennom platene av sintret glass i de to 

absorpsjonsflaskene F1 og F2. 

Reaksjonskolben (B) varmes opp til innholdet koker, og holdes slik i halvannen time( 1 ). Det kan 

være nødvendig å justere sugereguleringsventilen G for å avpasse nitrogenstrømmen, da det felte 

bariumkarbonatet kan tilstoppe platene av sintret glass. Operasjonen er tilfredsstillende gjennomført 

dersom bariumhydroksidløsningen i absorpsjonsflaske F2 forblir klar. I motsatt fall må forsøket gjentas. 

Oppvarmingen stanses, og apparatet demonteres. Begge gassprederne skylles innvendig og utvendig for 

å fjerne bariumhydroksid. Skyllevannet samles i de tilsvarende absorpsjonsflaskene. Etter tur settes de to 

sprederne i et 600 ml begerglass, som senere skal benyttes til bestemmelsen. 

Filtrer raskt under vakuum først innholdet av absorpsjonsflaske F2 og deretter innholdet av absorpsjonsflaske 

F1 gjennom filterdigelen av sintret glass. Bunnfallet samles ved å skylle absorpsjonsflaskene med vann 

(3.10), og filterdigelen vaskes med 50 ml av det samme vannet. Filterdigelen settes i begerglasset på 600 ml 

tilsatt ca. 100 ml kokt vann (3.10). Hver absorpsjonsflaske fylles med 50 ml kokt vann, og en nitrogenstrøm 

sendes gjennom gassprederne i 5 minutter. Vannet overføres deretter til begerglasset. Denne operasjonen 

gjentas for å sikre at sprederne er renset omhyggelig. 

5.4. Bestemmelse av karbonat fra organiske stoffer 

Fem dråper fenolftalein (3.8) tilsettes innholdet i begerglasset. Løsningen blir rød. Titrer med saltsyre (3.5) 

til fargen forsvinner. Løsningen røres godt i digelen for å kontrollere at fargen ikke kommer tilbake. Tilsett 

fem dråper bromfenolblått og titrer med saltsyre til løsningen blir gul. Tilsett ytterligere 10 ml saltsyre. 

Løsningen varmes til den koker, og holdes på kokepunktet i høyst ett minutt. Kontroller nøye at løsningen 

ikke lenger inneholder bunnfall. 

Etter avkjøling tilbaketitreres med natriumhydroksidløsningen (3.6). 

6. Blindprøve 

Utfør en blindprøve der det anvendes samme framgangsmåte og samme mengde av alle reagenser. 


Innholdet av brennbare bestanddeler (C), uttrykt som karbon i prosentav prøvens masse, er gitt ved 

formelen: 

der 

E = prøveporsjonens masse i g, 

C % = 0,06 × 

v1 2 

- 

E 

v 

V1 = det samlede volum i ml av 0,1 mol/l saltsyre som er tilsatt etter at fenolftaleinet skiftet farge, 

V2 = volum i ml av 0,1 mol/l natriumhydroksidløsninge som er brukt ved tilbaketitreringen. 

( 1 ) En reaksjonstid på halvannen time er tilstrekkelig for de fleste organiske stoffer når sølvnitrat brukes som katalysator.


Nr. 10/111 


Figur 2 

Metode 4 

måling av pH 

I dette dokument fastsettes framgangsmåten for måling av pH i en løsning av ren ammoniumnitratgjødsel 


2. Prinsipp 

Måling av pH i en ammoniumnitratløsning ved hjelp av pH-meter. 

3. Reagenser 

Destillert eller demineralisert vann, fritt for karbondioksid.


21.2.2008 

3.1. Bufferløsning, pH 6,88 ved 20 °C 

Løs 3,4 (± 0,01) g kaliumdihydrogenortofosfat (KH2PO4) i ca. 400 ml vann. Løs deretter 3,55 (± 0,01) 

g dinatriumhydrogenortofosfat (Na2HPO4) i ca. 400 ml vann. Overfør de to løsningene kvantitativt til 

en 1000 ml målekolbe. Tilsett vann opp til merket og bland væskene. Oppbevar løsningen i en lufttett 

beholder. 

3.2. Bufferløsning, pH 4,00 ved 20 °C 

Løs 10,21 (± 0,01) g kaliumhydrogenftalat (KHC8O4H4) i vann. Overfør løsningen kvantitativt til en 

målekolbe på 1000 ml, tilsett vann opp til merket og bland. 

Oppbevar løsningen i en lufttett beholder. 

3.3. pH- standardløsninger som er å få i handelen, kan benyttes. 

4. Utstyr 

pH-meter med glass- og kalomelelektroder, følsomhet 0,05 pH-enhet. 


5.1. Kalibrering av pH-meteret 

pH-meteret (4) kalibreres ved en temperatur på 20 (±1) °C ved hjelp av bufferløsning (3.1), (3.2) eller (3.3). 

La en langsom strøm av nitrogen passere over løsningens overflate under hele forsøket. 

5.2. Bestemmelse 

100 ml vann helles over en prøve på 10 (±0,01) g i et 250 ml begerglass. Uløselige bestanddeler fjernes 

ved filtrering, dekantering eller sentrifugering av væsken. Mål den klare væskens pH ved 20 (±1) °C, på 

samme måte som ved kalibreringen av pH-meteret. 


Resultatene angis i pH-enheter med en nøyaktighet på 0,1 enhet, med opplysning om temperaturen som er 

benyttet. 


Metode 5 

måling av partikkelstørrelser 

I dette dokument fastsettes framgangsmåten for sikting av ren ammoniumnitratgjødsel med høyt 

nitrogeninnhold. 

2. Prinsipp 

Prøven siktes for hånd eller maskinelt ved hjelp av et sett med tre sammensatte sikter. Oppsamlet mengde 

på hver sikt noteres, og deretter beregnes den prosentandelen av materialet som passerer gjennom 

siktene.. 

3. Utstyr 

3.1. Standard prøvesikter med diameter på 200 mm og med trådvev med maskevidde på henholdsvis 2 mm, 1 

mm og 0,5 mm, samt ett lokk og én oppsamlingsbeholder for de tre siktene. 

3.2. Vekt med en følsomhet på 0,1 g. 

3.3. Mekanisk risteapparat (hvis tilgjengelig) som kan bevege prøvesiktene både vertikalt og horisontalt. 


4.1. Prøven deles i representative porsjoner på ca. 100 g. 

4.2. En av prøveporsjonene veies med en nøyaktighet på 0,1 g. 

4.3. Settet med sikter monteres i rekkefølge etter økende maskevidde (0,5 mm, 1 mm, 2 mm). Den veide prøven 

plasseres på den øverste sikten. Sett lokket på den øverste sikten.


Nr. 10/113 

4.4. Rist siktene horisontalt og vertikalt, manuelt eller med det mekaniske risteapparatet. Ved manuell risting 

skal det av og til bankes på settet. Fortsett i 10 minutter, eller til mengden som passerer hver sikt på ett 

minutt er mindre enn 0,1 g. 

4.5. Ta siktene fra hverandre, én for én, og samle innholdet sammen. Børst om nødvendig undersiden med en 

myk børste. 

4.6. Vei innholdet i hver sikt og på oppsamlingsbeholderen med en nøyaktighet på 0,1 g. 

5. Vurdering av resultatene 

5.1. Massen av de oppsamlede delmengdene regnes om til prosent av delmengdenes samlede masse (ikke av 

den opprinnelige prøveporsjonen som er gjenstand for undersøkelsen). 

Beregn prosentandelen for den oppsamlede delmengden i beholderen (partikler på under 0,5 mm): A %. 

Beregn prosentandelen for den oppsamlede delmengden på 0,5 mm‑sikten: B %. 

Beregn prosentandelen for den oppsamlede delmengden med kornstørrelse på under 1,0 mm, dvs. (A+B) 

%. 

Summen av delmengdenes masse skal ikke avvike med mer enn 2% fra massen til den opprinnelige 

prøveporsjonen. 

5.2. Det bør foretas minst to atskilte analyser. De enkelte resultatene for A må ikke avvike i forhold til hverandre 

med mer enn 1 % i absoluttverdi, og resultatene for B ikke med mer enn 1,5 % i absoluttverdi. I motsatt 

fall gjentas målingen. 


Angi gjennomsnittet av de to resultatene som er oppnådd for henholdsvis A og A+B. 


Metode 6 

Bestemmelse av klor (kloridioner) 

I dette dokument fastsettes framgangsmåten for bestemmelse av klor (i form av kloridioner) i ren 


2. Prinsipp 

Kloridioner oppløst i vann bestemmes ved potensiometrisk titrering med sølvnitrat i surt miljø. 

3. Reagenser 

Destillert eller demineralisert vann uten kloridioner. 

3.1. Aceton AR. 

3.2. Konsentrert salpetersyre (densitet 1,40 g/ml ved 20 °C). 

3.3. Sølvnitrat, 0,1 mol/l standardløsning. Denne løsningen oppbevares i en brun glassflaske. 

3.4. Sølvnitrat, 0,004 mol/l standardløsning. Denne løsningen lages umiddelbart før bruk. 

3.5. Kaliumklorid, 0,1 mol/l standard referanseløsning. Vei med en nøyaktighet på 0,1 mg 3,7276 g kaliumklorid 

av analysekvalitet som på forhånd er tørket i en ovn ved 130 °C i én time og avkjølt til værelsestemperatur 

i en eksikkator. Løs den ppveid mengden i litt vann og overfør den kvantitativt til en målekolbe på 500 ml. 

Fyll opp med vann til merket og bland. 

3.6. Kaliumklorid, 0,004 mol/l standard referanseløsning. Denne løsningen lages umiddelbart før bruk. 

4. Utstyr 

4.1. Potensiometer med sølvindikatorelektrode og kalomelreferanseelektrode, følsomhet 2 mV og måleområde 

-500 til +500 mV. 

4.2. Bro som inneholder en mettet løsning av kaliumnitrat, forbundet med kalomelelektroden (4.1) og lukket i 

endene med porøse propper.


21.2.2008 

4.3. Magnetrører med teflonbelagt pinne. 

4.4. Mikrobyrette med fin spiss og 0,01 ml gradering . 


5.1 Standardisering av sølvnitratløsningen 

I to lave begerglass av passende størrelse (f. eks. 250 ml) helles henholdsvis 5,00 og 10,00 ml standard 

referanseløsning av kaliumklorid. Innholdet i hvert beger titreres som beskrevet nedenfor. 

Tilsett 5 ml av salpetersyreløsningen (3.2), 120 ml aceton (3.1) og så mye vann at volumet blir ca. 150 ml. 

Sett pinnen på magnetrøreren (4.3) i begerglasset og start røreren. Sølvelektroden og den frie enden 

av broen (4.2) nedsenkes i løsningen og elektrodene koples deretter til potensiometeret (4.1). Etter at 

apparatets nullstilling er kontrollert, noteres startpotensialet. 

Titrer ved hjelp av mikrobyretten (4.4) ved først å tilsette henholdsvis 4 eller 9 ml av sølvnitratløsningen 

som tilsvarer standard referanseløsningen av kaliumklorid. Fortsett å tilsette løsningen i porsjoner på 

0,1 ml for 0,004 mol/l-løsningene, og i porsjoner på 0,05 ml for 0,1 mol/l-løsningene. Vent etter hver 

tilsetting til potensialet har stabilisert seg. 

I de to første kolonnene i en tabell noteres tilsatt mengde og de tilsvarende potensialverdiene. 

I den tredje kolonnen i tabellen noteres de stigende verdiene (Δ1E) for potensialet E. I den fjerde kolonnen 

noteres de positive eller negative forskjellene (Δ2E) i potensialets stigninger (Δ1E). Titreringens sluttpunkt 

er nådd når tilsetning av 0,1 eller 0,05 ml (V1) sølvnitratløsning gir den høyeste tillatte verdien for Δ1E. 

Til beregning av det eksakte volum (Veq) sølvnitratløsning som svarer til reaksjonens slutt, brukes følgende 

formel: 

b 

Veq = V0 + (V1 × ) 

B 

der 

V0 er det samlede volum sølvnitratløsning (i ml) umiddelbart før tilsettingen av den porsjonen som gir den 

største økning av Δ1E, 

V1 er volumet (i ml) av den siste porsjonnen med sølvnitratløsning (0,1 eller 0,05 ml) som er tilsatt, 

b er den siste positive verdien av Δ2E, 

B er summen av absoluttverdiene av den siste positive verdien av Δ2E og den første negative verdien av 

Δ2E (se eksempel i tabell 1). 

5.2. Blindprøve 

Det skal utføres en blindprøve, som skal tas med i beregningen av sluttresultatet. 

Resultatet V4 av blindprøven på reagensene er gitt i ml ved følgende formel: 

der 

V4 = 2V3 – V2 

V2 er verdien i ml av det eksakte volumet (Veq) sølvnitratløsning som er brukt til titrering av 10 ml av den 

anvendte standardreferanseløsningen av kaliumklorid, 

V3 er verdien i ml av det eksakte volumet (Veq) sølvnitratløsning som er brukt til titrering av 5 ml av den 

anvendte standardreferanseløsningen av kaliumklorid. 

5.3. Kontrollforsøk 

Blindprøven kan samtidig tjene som kontroll på at utstyret fungerer tilfredsstillende og forsøket blir korrekt 

gjennomført.


Nr. 10/115 


Ta ut en prøve på 10-20 g og vei den med en nøyaktighet på 0,01 g. Overfør den veide analyseprøven 

kvantitativt til et 250 ml begerglass. Tilsett 20 ml vann, 5 ml salpetersyreløsning (3.2), 120 ml aceton (3.1), 

og så mye vann at volumet blir ca. 150 ml. 

Plasser pinnen på magnetrøreren (4.3) i begerglasset, sett begerglasset på røreren og start den. 

Sølvelektroden (4.1) og den frie enden av broen (4.2) nedsenkes i løsningen, og elektrodene koples deretter 

til potensiometeret (4.1). Kontroller at apparatet er innstilt på null og noter startpotensialet . 

Titrer med sølvnitratløsningen, som tilsettes i porsjoner på 0,1 ml fra mikrobyretten (4.4). Vent etter hver 

tilsetting til potensialet har stabilisert seg. 

Fortsett titreringen i henhold til nr. 5.1, idet det startes fra 4. avsnitt: «I de to første kolonnene i en tabell 

noteres tilsatt mengde og de tilsvarende potensialverdiene.» 


Analyseresultatet uttrykkes som klorinnholdet i prosent i prøven slik den ble mottatt til analyse. 

Prosentinnholdet av klor (Cl) beregnes ved hjelp av følgende formel: 

der 

(0,3545× T × ( 5 -V 

V 4 ) × 100 

Cl % = ) 

m 

T er konsentrasjonen i den anvendte sølvnitratløsningen, i mol/l, 

V4 er resultatet i ml av blindprøven (5.2), 

V5 er verdien i ml av Veq som ble funnet under bestemmelsen (5.4), 

m er analyseprøvens masse i g. 

Volum av sølvnitratløsning 

V 

(ml) 

37 

Veq = 4,9 + 0,1 × ——— = 4,943 

37 + 49 


Tabell 1: Eksempel 

Potensial 

E 

(mV) 

4,80 176 

4,90 211 35 + 37 

5,00 283 72 - 49 

5,10 306 23 - 10 

5,20 319 13 

Metode 7 

Bestemmelse av kobber 

I dette dokument fastsettes framgangsmåten for bestemmelse av innholdet av kobber i ren 


2. Prinsipp 

Prøven løses opp i fortynnet saltsyre, og kobberinnholdet bestemmes ved atomabsorpsjonsspektrofotometri. 

Δ1E 

Δ2E


21.2.2008 

3. Reagenser 

3.1. Saltsyre (densitet ved 20 °C = 1,18 g/ml) 

3.2. Saltsyreløsning, 6 mol/l. 

3.3. Saltsyreløsning, 0,5 mol/l. 

3.4. Ammoniumnitrat. 

3.5. Hydrogenperoksid, 30 % (masse/volum). 

3.6. Kobberløsning( 1 ) (stamløsning): Vei opp 1 g rent kobber med en nøyaktighet på 0,001 g og løs dette i 25 ml 

6 mol/l saltsyreløsning (3.2.), tilsett 5 ml hydrogenperoksid (3.5.) porsjonsvis og fortynn med vann til én 

liter. 1 ml av denne løsningen inneholder 1000 μg kobber (Cu). 

3.6.1. Fortynnet kobberløsning: Fortynn 10 ml av stamløsningen (3.6) til 100 ml med vann, hvoretter 10 ml av 

denne løsningen fortynnes med vann til 100 ml. 1 ml av den endelige løsningen inneholder 10 μg kobber 

(Cu). 

Denne løsningen tilberedes umiddelbart før bruk. 

4. Utstyr 

Atomabsorpsjonsspektrometer med kobberlampe (324,8 nm). 


5.1. Tilberedning av løsningen for analyse 

Vei opp 25 g av prøven med en nøyaktighet på 0,001 g. Dette has i et 400 ml begerglass. Tilsett forsiktig 

20 ml saltsyre (3.1) (det kan bli en kraftig reaksjon på grunn av utvikling av karbondioksid). Tilsett om 

nødvendig mer saltsyre. Når gassutviklingen har stoppet, dampes det inn til det blir tørt, på et dampbad, 

idet det røres om av og til med en glasstav. Tilsett 15 ml 6 mol/l saltsyreløsning (3.2) og 120 ml vann. Rør 

om med glasstaven, som bør stå igjen i begerglasset, og dekk begerglasset med et urglass. Kok løsningen 

forsiktig til alt er oppløst og avkjøl den. 

Løsningen overføres kvantitativt til en 250 ml målekolbe, idet begerglasset først skylles med 5 ml 6 mol/l 

saltsyreløsning (3.2) og deretter to ganger med 5 ml kokende vann. Tilsett 0,5 mol/l saltsyreløsning (3.3) 

opp til merket og bland omhyggelig. 

Filtrer løsningen gjennom kobberfritt filterpapir( 2 )og kast de første 50 ml. 

5.2. Blindløsning 

Tilbered en blindløsning der bare prøvematerialet er utelatt og ta hensyn til denne når det endelige resultat 

beregnes. 


5.3.1. Tilberedning av analyse- og blindløsninger 

Fortynn prøveløsningen for analyse (5.1) og blindløsningen (5.2) med 0,5 mol/l saltsyreløsning (3.3) til en 

kobberkonsentrasjon som ligger innenfor det optimale måleområdet for spektrometeret. Normalt kreves det 

ingen fortynning. 

5.3.2. Tilberedning av kalibreringsløsningene 

Ved fortynning av standardløsningen (3.6) med 0,5 mol/l saltsyreløsning (3.3) tilberedes minst fem 

standardløsninger som svarer til spektrometerets optimale måleområde (0 til 5,0 mg/l Cu). Før det fylles 

opp til merket, tilsettes hver løsning ammoniumnitrat (3.4) til en konsentrasjon på 100 mg per ml. 

( 1 ) Standardkobberløsning som er å få i handelen, kan benyttes. 

( 2 ) Whatman 541 eller tilsvarende.


Nr. 10/117 

5.4. Måling 

Spektrometeret (4) innstilles på en bølgelengde på 324,8 nm. Bruk en oksiderende luft-acetylen-flamme. 

Sprøyt inn tre ganger i samme rekkefølge kalibreringsløsningene (5.3.2.), analyseprøveløsningen og 

blindløsningen (5.3.1.), og skyll instrumentet grundig med destillert vann mellom hver innsprøyting. 

Kalibreringskurven tegnes med absorpsjonsgjennomsnittene som ordinat og de tilsvarende konsentrasjonene 

av kobber i μg/ml som abscisse. 

Konsentrasjonen av kobber i de endelige analyse- og blindløsningene bestemmes ut fra 

kalibreringskurven. 

6. Angivelse av resultater 

Prøvens kobberinnhold beregnes ut fra analyseprøvens masse, fortynningene som er foretatt i løpet av 

analysen og verdien for blindløsningen. Resultatet uttrykkes i mg Cu/kg. 

4. Bestemmelse av detonerbarhet 

4.1. Formål og anvendelsesområde 

I dette dokument fastsettes framgangsmåten for bestemmelse av detonerbarheten for ren ammoniumnitratgjødsel 


4.2. Prinsipp 

Prøven innesluttes i et stålrør og utsettes for et detonasjonssjokk fra en eksplosiv tennladning. Detonasjonens 

forplantning bestemmes på grunnlag av sammentrykning av blysylindrene som røret var plassert horisontalt 

på underforsøket. 

4.3. Materialer 

4.3.1. Plastisk sprengstoff med 83‑86 % pentritt 

Densitet: 1 500-1 600 kg/m 3 

Detonasjonshastighet: 7 300-7 700 m/s 

Masse: 500 (± 1) g. 

4.3.2. Sju lengder med bøyelig detonerende lunte med ikke-metallisk hylse: 

Nominell ladning: 11-13 g/m 

Lengde på hver lunte: 400 (± 2) mm. 

4.3.3. Presset pellet av sekundært sprengstoff med en sentral fordypning for detonator 

Sprengstoff: Heksogen/voks 95/5 eller tetryl, eller et lignende sekundært sprengstoff, med eller uten tilsetning 

av grafitt 

Densitet: 1 500-1 600 kg/m 3 

Diameter: 19-21 mm 

Høyde: 19-23 mm 

Sentral fordypning for detonatoren: Diameter 7-7,3 mm, dybde 12 mm. 

4.3.4. Heltrukket stålrør etter ISO-standard 65 — 1981, tykk serie, nominell dimensjon DN 100 (4”) 

Utvendig diameter: 113,1-115,0 mm 

Veggtykkelse: 5,0-6,5 mm 

Lengde: 1 005 (± 2) mm 

4.3.5. Bunnplate 

Materiale: Lett sveisbart stål 

Dimensjon: 160 × 160 mm 

Tykkelse: 5 til 6 mm


21.2.2008 

4.3.6. Seks sylindre av bly 

4.3.7. Stålblokk 

Diameter: 50 (± 1) mm 

Høyde: 100 til 101 mm 

Materiale: Bløtt bly som inneholder minst 99,5 % bly 

Lengde: Minst 1 000 mm 

Bredde: Minst 150 mm 

Høyde: Minst 150 mm 

Masse: Minst 300 kg, med mindre blokken ikke ligger på et fast underlag. 

4.3.8. Plast- eller papphylse for tennladningen 

Veggtykkelse: 1,5-2,5 mm 

Diameter: 92-96 mm 

Høyde: 64-67 mm 

4.3.9. Detonator (elektrisk eller ikke-elektrisk) med styrke 8-10 

4.3.10. Treskive 

Diameter: 92 til 96 mm. Diameteren skal tilsvare den innvendige diameteren til stålrøret (4.3.8) 

Tykkelse: 20 mm 

4.3.11. Trepinne med samme dimensjoner som detonatoren (3.9) 

4.3.12. Knappenåler (høyst 20 mm lange) og stiftemaskin 


4.4.1. Tilberedning av tennladningen som skal settes inn i stålrøret 

Det er to metoder for initiering av sprengstoffet i tennladningen; alt etter hvilket utstyr som er tilgjengelig. 

4.4.1.1. Samtidig initiering på sju punkter 

Figur 1 viser den tennladningen klar til bruk. 

4.4.1.1.1. Bor et hull i treskivens (4.3.10) senter, parallelt med dens akse og seks hull symmetrisk fordelt langs en 

konsentrisk sirkel med en diameter på 55 mm. Hullene skal ha en diameter på 6-7 mm (se snitt A - B på fig 

1), avhengig av luntens (4.3.2) diameter. 

4.4.1.1.2. Kapp av sju lengder bøyelig detonerende lunte (4.3.2) med en lengde på 400 mm. Skjær et rent kutt og 

forsegl endene med lim for å unngå tap av sprengstoff fra endene. Træ hver av de sju lengdene gjennom 

hullene i treskiven (3.10), slik at endene stikker noen centimeter ut på den andre siden. Stikk deretter en 

knappenål (3.12) tvers gjennom tekstillaget på hver lunte, i en avstand på 5-6 mm fra hver av endene. Påfør 

lim utvendig på luntene i 2 cm bredde på høyde med knappenålene. Trekk deretter hver lunte gjennom 

hullene, slik at knappenålene kommer i kontakt med treskiven. 

4.4.1.1.3. Det plastiske sprengstoffet (3.1) formes til en sylinder med diameter 92-96 mm, avhengig av diameteren på 

plast- eller papphylsen (4.3.8). La hylsen stå på et flatt underlag, og før inn sprengstoffet. Deretter stikkes 

treskiven( 1 ) med de sju luntene inn i den øvre delen av hylsenog trykkes fast mot sprengstoffet. Hylsens 

høyde (64 til 67 mm) tilpasses deretter slik at dens øvre kant ikke stikker frem over treskivens nivå. Til slutt 

festes hylsteret til treskiven, for eksempel med stiftemaskin eller små stifter hele veien rundt. 

4.4.1.1.4. De frie endene på de sju luntene samles rundt trepinnen (4.3.11), slik at de befinner seg i et plan vinkelrett 

på denne. Bunten med lunter festes til trepinnen med limbånd( 2 ). 

( 1 ) Skivens diameter må alltid tilsvare hylsens innvendige diameter. 

( 2 ) NB: Når de seks perifere luntelengdene er strammet etter monteringen, skal midtlunten fortsatt være litt slakk.


Nr. 10/119 

4.4.1.2. Sentral initiering ved hjelp av en presset sprengstoffpellet 

Figur 2 viser tennladningen klar til bruk. 

4.4.1.2.1. Tilberedning av en komprimert sprengstoffpellet 

Når de nødvendige forholdsregler er truffet, plasseres 10 g sekundært sprengstoff (4.3.3) i en form med 

innvendig diameter på 19 til 21 mm. Komprimer sprengstoffet til riktig form og densitet. 

(Forholdet diameter/høyde bør være tilnærmelsesvis 1 : 1). 

Midt i formens bunn er det en 12 mm høy tapp med diameter 7,0 til 7,3 mm (avhengig av diameteren på 

detonatoren), som lager en sylindrisk fordypning i pelleten der detonatoren skal plasseres. 

4.4.1.2.2. Tilberedning av tennladningen 

Sprengstoffet legges i hylsen (4.3.8), som er plassert loddrett på et flatt underlag. Deretter presses det ved hjelp 

av et trestempel, slik at sprengstoffet får en sylindrisk fasong med en fordypning i midten. Sprengstoffpelleten 

plasseres i fordypningen. Sett en treskive med et hull i midten med diameter 7,0 til 7,3 mm, der en detonator 

skal plasseres. Fest treskiven til hylsen ved hjelp av limbånd som plasseres i kors. Kontroller ved hjelp av 

trepinnen (4.3.11) at hullet i treskiven og fordypningen i pelleten stemmer overens. 

4.4.2. Tilberedning av stålrørene for detonasjonsforsøkene 

I den ene enden av stålrøret (4.3.4) bores to hull med diameter 4 mm loddrett tvers gjennom veggen, 

diametralt overfor hverandre, i en avstand av 4 mm fra enden. 

Buttsveis bunnplaten (4.3.5) til den andre enden av røret og påse at den rette vinkelen mellom bunnplaten og 

rørveggen fylles fullstendig med sveisemetall langs hele omkretsen. 

4.4.3. Fylling og lading av røret 

Se figur 1 og 2. 

4.4.3.1. Prøvematerialet, stålrøret og tennladningen bringes til en temperatur på 20 (±5 ) °C. Til to detonasjonsforsøk 

kreves 16-18 kg prøvemateriale. 

4.4.3.2. Sett røret i stående posisjon med den kvadratiske bunnplaten på et stødig, plant underlag, helst av betong. 

Fyll røret med prøvemateriale til cirka en tredel av rørets høyde. Løft røret 10 cm opp og la det falle loddrett 

fem ganger etter hverandre på underlaget, slik at kornene i røret pakkes sammen så tett som mulig. For å 

framskynde sammenpakningen, slå på rørveggen med en hammer på 750 til 1000 g mellom hvert fall. Det 

skal i alt gis ti slag med hammeren. 

Tilsett en ny mengde prøvemateriale i røret, og gjenta operasjonen. Til slutt tilsettes en siste mengde 

som avpasses slik at prøvematerialet, etter sammenpakning med ti fall og tjue mellomliggende slag med 

hammeren, står 70 mm under rørets øverste kant. 

Høyden på fyllingen i stålrøret justeres slik at tennladningen (4.4.1.1 eller 4.4.1.2) som skal settes inn, ligger 

helt inntil prøvematerialet over hele overflaten. 

4.4.3.3. Sett tennladningen inn i røret slik at den er i kontakt med prøvematerialet over hele overflaten. Treskivens 

øvre kant skal være 6 mm under rørets kant. Sørg for at kontakten mellom sprengstoffet og prøven er helt tett 

ved å tilsette eller fjerne små mengder med prøvemateriale. Stikk deretter en sikringssplint gjennom hullene 

ved rørets åpning og bøy ut bena slik at de ligger flatt mot røret (se figur 1 og 2). 

4.4.4. Plassering av stålrøret og blysylindrene (se figur 3) 

4.4.4.1. Merk blysylindrenes (4.3.6) endeflater med tall fra 1 til 6. Lag seks merker med 150 mm mellomrom langs 

midtlinjen på den horisontalt liggende stålblokken (4.3.7). Det første merket skal være minst 75 mm fra 

enden av blokken. Sett en blysylinder loddrett på hvert merke, idet endeflaten på hver sylinder sentreres på 

merket.


21.2.2008 

4.4.4.2. Stålrøret, klargjort som angitt i nr. 4.4.3, legges vannrett på blysylindrene slik at rørets akse er parallell med 

stålblokkens midtlinje og den sveisede enden på røret stikker 50 mm utenfor blysylinder nr. 6. For å hindre 

at røret ruller, kan det stikkes små trekiler inn mellom toppen på sylindrene og rørets vegg (en på hver side), 

eller et kors av tre kan stikkes inn mellom røret og stålblokken. 

Merk: Påse at stålrøret er i kontakt med alle blysylindrene. Man kan kompensere for en lett krumming av 

rørets overflate ved å dreie røret rundt dets lengdeakse. Dersom en av sylindrene er for høy, slå forsiktig med 

en hammer til den får den fastsatte høyde. 

4.4.5. Forberedelse til sprengningen 

4.4.5.1. Sett opp utstyret i samsvar med nr. 4.4.4 i en bunker eller et tilsvarende sted under jorden innrettet til dette 

formål (gruvegang, tunnel). Stålrørets temperatur skal være 20 (± 5) °C før sprengningen. 

Merk: Dersom en sprengningsplass av denne typen ikke er tilgjengelig, kan det eventuelt brukes en 

betongkledd grop som er dekket med trebjelker. Da det ved sprengningen kan dannes stålsplinter med høy 

kinetisk energi, må sprengningen utføres på tilstrekkelig avstand fra boliger og trafikkerte veier. 

4.4.5.2. Ved anvendelse av tennladning med sjupunktsinitiering skal det påses at luntene er strukket ut i samsvar med 

fotnoten til nr. 4.4.1.1.4, og at de ligger mest mulig vannrett. 

4.4.5.3. Til slutt fjernes trepinnen, og detonatoren settes inn i stedet. Sprengningen må ikke finne sted før det farlige 

området er evakuert og personalet har søkt dekning. 

4.4.5.4. Utløs eksplosjonen. 

4.4.6. Vent til røyken (gassformige, til dels giftige, nedbrytningsprodukter, for eksempel nitrøse gasser) har spredt 

seg. Deretter samles blysylindrene inn og høyden på hver sylinder måles med skyvelære. 

Den prosentvise sammentrykningen av den opprinnelige høyden på 100 mm registreres for hver av de 

nummererte blysylindrene. Dersom sammentrykningen har skjedd på skrå, registreres høyeste og laveste 

verdi, og gjennomsnittsverdien for disse beregnes. 

4.4.7. Det kan eventuelt anvendes en sonde for kontinuerlig måling av detonasjonshastigheten. Denne kan i så fall 

settes inn i rørets lengdeakse eller på rørveggen. 

4.4.8. Det skal foretas to detonasjonsforsøk per prøve. 

4.5. Forsøksrapport 

Forsøksrapporten skal angi følgende parametrer for hver sprengning: 

— de faktisk målte verdiene for stålrørets ytre diameter og veggtykkelse, 

— stålrørets brinellhardhet, 

— prøvematerialets og rørets temperatur like før sprengningen, 

— prøvematerialets tilsynelatende densitet i røret (i kg/m 3 ), 

⎯ 

høyden på hver enkelt blysylinder etter sprengningen, med angivelse av sylinderens nummer, 

— initieringsmåten for tennladningen. 

4.5.1. Vurdering av resultatene av forsøket 

Dersom minst én blysylinder viser en sammentrykning som er mindre enn 5 % for hver sprengning, skal 

resultatene anses som positive og gjødselprøven anses å oppfylle kravene i vedlegg III.2.


Nr. 10/121 

Figur 1 

Tennladning med sjupunktsinitiering


21.2.2008 

Figur 2 

Tennladning med sentral initiering


Nr. 10/123 

Figur 3


21.2.2008 

INNLEDNING 

VEDLEGG IV 

mETODER FOR PRØVETAKING OG ANALySE 

A. PRØVETAKINGSMETODE FOR KONTROLL AV GJØDSEL 

Korrekt prøvetaking er vanskelig å utføre og krever stor omhu. Nødvendigheten av å få en tilstrekkelig representativ 

prøve for den offisielle kontrollen kan derfor ikke understrekes sterkt nok. 

Prøvetakingsmetoden beskrevet nedenfor må følges nøye, og prøvetakingen må utføres av spesialister med erfaring i 

konvensjonell prøvetaking. 


Prøver som er beregnet på offentlig kontroll av gjødselens kvalitet og sammensetning, skal tas i samsvar 

med metodene beskrevet nedenfor. Prøver tatt på denne måten skal anses som representative for partiene 

de er hentet fra. 

2. Prøvetakere 

Prøvene skal tas av spesialister med godkjenning for dette formål fra medlemsstatene. 

3. Definisjoner 

4. Utstyr 

Parti: En gjødselmengde som utgjør en enhet, og som har egenskaper som antas å være ensartet. 

Enkeltprøve: En mengde som er tatt ut på ett enkelt sted i partiet. 

Samleprøve: En blanding av delprøver tatt fra samme parti. 

Redusert prøve: En representativ del av samleprøven oppnådd gjennom reduksjon av denne. 

Sluttprøve: En representativ del av den reduserte prøven. 

4.1. Prøvetakingsutstyret må være laget av materialer som ikke endrer egenskapene til de produktene det skal 

tas prøver fra. Utstyret kan være offisielt godkjent av medlemsstatene. 

4.2 Anbefalt utstyr til prøvetaking av gjødsel i fast form 

4.2.1. Manuell prøvetaking 

4.2.1.1. Spade med flat bunn og loddrette sider 

4.2.1.2. Prøvetakingssonde med lang spalte eller med kamre. Prøvetakingssondens dimensjoner skal være tilpasset 

forholdene partiet befinner seg i (f.eks. beholderens dybde, sekkenes dimensjoner osv.), og størrelsen på 

de partiklene som gjødselen består av. 

4.2.2. Mekanisk prøvetaking 

4.2.3. Deleapparat 

Godkjent mekanisk utstyr kan brukes til prøvetaking fra gjødsel i bevegelse. 

Apparat som deler prøven i like store deler, kan brukes til uttak av enkeltprøver og tilberedning av reduserte 

prøver og sluttprøver. 

4.3. Anbefalt utstyr til prøvetaking av gjødsel i flytende form 

4.3.1. Manuell prøvetaking 

Åpent rør, sonde, flaske eller annet utstyr som egner seg til å ta stikkprøver av partiet. 

4.3.2. Mekanisk prøvetaking 

Godkjent mekanisk utstyr kan brukes til prøvetaking fra flytende gjødsel i bevegelse.


Nr. 10/125 

5. Kvantitative krav 

5.1. Parti 

Partiet skal være så stort at det kan tas prøver fra alle delene det består av. 

5.2. Enkeltprøver 

5.2.1. Fast gjødsel i bulk eller flytende gjødsel i beholdere på over 100 kg 

5.2.1.1 Partier på inntil 2,5 tonn: 

5.2.1.2. Partier på over 2,5 tonn og inntil 80 tonn: 

Minste antall enkeltprøver: 2 ganger 0 det antall tonn partiet utgjør ( 1 ) 

5.2.1.3. Partier over 80 tonn: 

Minste antall enkeltprøver: 40 

5.2.2. Emballert fast gjødsel eller flytende gjødsel i beholdere (= pakninger, hver på inntil 100 kg) 

5.2.2.1. Pakninger på over 1 kg 

5.2.2.1.1. Partier på under 5 pakninger: 

Minste antall pakninger det skal tas prøver fra( 2 ): Alle pakningene 

5.2.2.1.2. Partier på 5-16 pakninger: 

Minste antall pakninger det skal tas prøver fra( 2 ): Fire 

5.2.2.1.3. Partier på 17-400 pakninger: 

Minste antall pakninger det skal tas prøver fra( 2 ): Antall pakninger som utgjør partiet 

5.2.2.1.4. Partier på over 400 pakninger: 

Minste antall pakninger det skal tas prøver fra( 2 ): 20 

5.2.2.2. Pakninger på inntil 1 kg: 

5.3. Samleprøve 

Minste antall pakninger det skal tas prøver fra( 2 ): Fire 

Det skal være én samleprøve for hvert parti. Den samlede massen av enkeltprøvene som utgjør samleprøven, 

skal ikke være mindre enn: 

5.3.1. Fast gjødsel i bulk eller flytende gjødsel i beholdere på over 100 kg: 4 kg 


5.3.2.1. Pakninger på over 1 kg: 4 kg 

5.3.2.2. Pakninger på inntil 1 kg: Massen til innholdet i 4 originalpakninger 

5.3.3. Prøve av ammoniumnitratgjødsel tatt ut til forsøk i samsvar med vedlegg III.2: 75 kg 

( 1 ) Dersom tallet som framkommer, er en brøk, avrundes det oppover til nærmeste hele tall. 

( 2 ) For pakninger der innholdet ikke overstiger 1 kg, utgjør innholdet i én originalpakning en enkeltprøve. 

( 1 )


21.2.2008 

5.4. Sluttprøver 

Sluttprøvene tas fra samleprøven, om nødvendig etter at denne er blitt redusert. Det kreves analyse av minst 

én sluttprøve. Massen til sluttprøven som analyseres, skal være minst 500 g. 

5.4.1. Gjødsel i fast og flytende form 

5.4.2. Prøve av ammoniumnitratgjødsel til forsøk 

Sluttprøvene tas fra samleprøven, om nødvendig etter at denne er blitt redusert. 

5.4.2.1. Minste masse for sluttprøven til forsøk etter vedlegg III.1: 1kg 

5.4.2.2. Minste masse for sluttprøven til forsøk etter vedlegg III.2: 25 kg 

6. Framgangsmåte for prøvetaking og tilberedning og emballering av prøvene 

6.1. Generelt 

Prøvene skal tas ut og tilberedes så hurtig som mulig, idet det tas hensyn til de forholdsregler som er 

nødvendige for å sikre at de forblir representative for gjødselen det er tatt prøver av. Instrumenter, flater og 

beholdere som vil komme i kontakt med prøvene, skal være rene og tørre. 

For flytende gjødsel skal partiet om mulig blandes før prøvetaking. 

6.2. Enkeltprøver 

Enkeltprøver skal tas ut tilfeldig fra hele partiet. De skal ha tilnærmelsesvis samme størrelse. 

6.2.1. Uemballert fast gjødsel eller flytende gjødsel i beholdere på over 100 kg: 

Partiet deles teoretisk opp i et antall omtrent like store deler. Velg tilfeldig ut like mange deler som det 

antall enkeltprøver som er fastsatt i nr. 5.2., og ta minst én prøve fra hver av disse delene. Dersom det ved 

prøvetaking fra uemballert gjødsel eller fra flytende gjødsel i beholdere på over 100 kg ikke er mulig å 

tilfredsstille kravene i nr. 5.1., skal prøvetakingen utføres mens partiet er i bevegelse (lasting eller lossing). 

I slike tilfeller skal prøvene tas fra de tilfeldig utvalgte teoretisk inndelte delene som angitt ovenfor, mens 

disse er i bevegelse. 


Etter at det antall pakninger som er fastsatt i nr. 5.2, er valgt ut, tas det ut en del av innholdet i hver pakning. 

Om nødvendig skal prøvene tas ut etter at pakningene er tømt hver for seg. 

6.3. Tilberedning av samleprøven 

Enkeltprøvene blandes slik at de utgjør en samleprøve. 

6.4. Tilberedning av sluttprøvene 

Samleprøven blandes omhyggelig( 1 ). 

Om nødvendig reduseres samleprøven til minst 2 kg (redusert prøve), ved hjelp av enten et mekanisk 

deleapparat eller ved kvartering. 

Det skal så tas ut minst tre sluttprøver med tilnærmet lik masse som tilfredsstiller de kvantitative kravene i 

nr. 5.4. Hver prøve has i en egnet, lufttett beholder. Alle nødvendige forholdsregler skal tas for å unngå at 

prøvens egenskaper endrer seg. 

Sluttprøver til forsøk etter vedlegg III avsnitt 1 og 2 skal oppbevares ved 0-25 °C. 

( 1 ) Eventuelle klumper skal brytes opp (om nødvendig skilles de fra massen for så å tilbakeføres).


Nr. 10/127 

7. Emballering av sluttprøver 

Beholderne eller pakningene skal forsegles og merkes (hele merkingen må inngå i forseglingen) på en slik 

måte at beholderne eller pakningene ikke kan åpnes, og etiketten fjernes, uten at forseglingen skades. 

8. Prøvetakingsjournal 

Hver prøvetaking skal registreres, slik at hvert parti som en prøve er tatt fra, skal kunne identifiseres 

utvetydig. 

9. Prøvenes bestemmelsessted 

For hvert parti skal minst én sluttprøve sendes så hurtig som mulig til et godkjent analyselaboratorium eller 

til forsøksinstitusjonen sammen med de opplysninger som er nødvendige for analysen eller forsøket. 

(Se innholdsfortegnelsen, s. XXX) 

Laboratorieutstyr 

B. METODER FOR ANALYSE AV GJØDSEL 

Generelle merknader 

Vanlig laboratorieutstyr er ikke angitt i metodebeskrivelsene, bortsett fra at størrelsen på kolber og pipetter er oppgitt. 

Som alminnelig regel gjelder at laboratorieutstyret må være godt rengjort, særlig ved bestemmelse av svært små 

mengder stoff. 

Kontrollprøver 

Før analysene skal det kontrolleres at alt utstyr virker som det skal og sikres at analyseteknikken utføres korrekt, 

eventuelt ved hjelp av kjemiske forbindelser med kjent sammensetning (f.eks. ammoniumsulfat, monokaliumfosfat 

osv.). Resultatene av gjødselanalysene kan vise feil kjemisk sammensetning dersom analyseteknikken ikke følges 

strengt. På den annen side er noen av metodene for produkter med en kompleks kjemisk sammensetning strengt 

konvensjonelle. I den utstrekning det er mulig , anbefales laboratoriene å bruke referanseprøver med en veldefinert 

sammensetning eller med veldefinerte spesifikasjoner. 

1. Reagenser 

Generelle bestemmelser om analysemetoder for gjødsel 

Med mindre annet er presisert i analysemetoden, må samtlige reagenser være analyserene (p.a.). Til analyse av 

mikronæringsstoffer må reagensenes renhet kontrolleres med en blindprøve. Det kan være nødvendig å foreta en 

ytterligere rensing alt etter hvilket resultat som oppnås. 

2. Vann 

Når det i analysemetodene nevnes løsning, fortynning, skylling eller vasking, uten at det presiseres nærmere 

hvilket løsnings- eller fortynningsmiddel som skal brukes, er dette middelet vann. Vanligvis må vannet være 

demineralisert eller destillert. I særlige tilfeller, som er angitt i analysemetoden, må vannet ha gjennomgått 

bestemte renseprosesser. 

3. Laboratorieutstyr 

Med tanke på det utstyr som er vanlig i kontrollaboratorier, vises det i analysemetodene bare til spesielle 

instrumenter og apparater, eller til instrumenter og apparater som trengs når det stilles særlige krav. Dette utstyret 

må være fullstendig rent, særlig ved bestemmelse av små mengder. Når det gjelder målekolber og måleglass, må 

laboratoriet sørge for at nøyaktigheten er i samsvar med relevante måletekniske standarder. 

1. Formål 

Metode 1 

Tilberedning av analyseprøve 

I dette dokument fastsettes en metode for tilberedning av analyseprøven fra sluttprøven.


21.2.2008 

2. Prinsipp 

Tilberedningen av en sluttprøve mottatt ved laboratoriet består av en rekke operasjoner, vanligvis sikting, 

finmaling og blanding, utført på en slik måte at 

⎯ på den ene side den minste av de oppveide mengder fastsatt i analysemetodene er representativ for 

laboratorieprøven, og 

⎯ på den annen side gjødselens findelingsgrad ikke kan ha blitt endret under tilberedningen i så høy grad 

at løseligheten i de forskjellige ekstraksjonsreagensene påvirkes merkbart. 

3. Prøvetakingsutstyr 

Deleapparat (valgfritt). 

Sikter med maskevidde på 0,2 mm og 0,5 mm. 

Kolber på 250 ml med lufttett lukking. 

Morter med pistill av porselen eller en kvern. 

4. Valg av behandlingsmåte 

Innledende merknad 

Dersom produktet egner seg til det, er det bare nødvendig å oppbevare en representativ del av 

sluttprøven. 

4.1. Sluttprøver som ikke må finmales 

Kalsiumnitrat, kalsiummagnesiumnitrat, natriumnitrat, chilesalpeter, kalsiumcyanamid, nitratholdig 

kalsiumcyanamid, ammoniumsulfat, ammoniumnitrat med over 30 % N, urea, thomasfosfat, delvis oppløst 

råfosfat, utfelt dikalsiumfosfatdihydrat, pyrofosfat, aluminiumkalsiumfosfat, bløtt råfosfat. 

4.2. Sluttprøver som skal deles opp, og hvorav en del må finmales 

Dette er produkter som visse bestemmelser utføres på uten forutgående finmaling (f.eks. bestemmelse av 

finmalingsgrad), mens andre bestemmelser foretas etter finmaling. Til disse hører alle typer sammensatt 

gjødsel som inneholder følgende fosfatforbindelser: thomasfosfat, aluminiumkalsiumfosfat, pyrofosfat, 

bløtt råfosfat og delvis oppløst råfosfat. Del sluttprøven i to så like deler som mulig ved hjelp av 

deleapparat eller firdelingsmetoden. 

4.3. Sluttprøver der alle bestemmelser utføres på et finmalt produkt 

5. metode 

Finmalingen kan begrenses til en representativ del av sluttprøven. Dette omfatter alle gjødseltyper på listen 

unntatt dem som er nevnt i nr. 4.1. og 4.2. 

Den delen av sluttprøven som er omhandlet i nr. 4.2 og 4.3, siktes raskt gjennom en sikt med 0,5 mm 

maskevidde. Sikteresten finmales forsiktig, slik at det oppnås et produkt der det er minimalt med fine 

partikler, og siktes så. Finmalingen må utføres slik at materialet ikke utsettes for merkbar oppvarming. 

Denne operasjonen gjentas helt til det ikke er noen sikterest igjen, og den må utføres så hurtig som mulig 

for å unngå ethvert opptak eller tap av bestanddeler (vann, ammoniakk). Alt finmalt og siktet materiale has 

i en ren kolbe som kan lukkes lufttett. 

Hele prøven blandes omhyggelig før noen som helst oppveiing for analyse. 

6. Spesialtilfeller 

a) 

b) 

Gjødsel som inneholder en blanding av forskjellige typer krystaller 

I dette tilfellet skjer det ofte en separering. Det er derfor absolutt nødvendig å knuse og sikte prøven 

gjennom en 0,200 mm sikt. Eksempel: Blanding av ammoniumfosfat og kaliumnitrat. For disse 

produktenes vedkommende anbefales det å finmale hele sluttprøven. 

Sikterester som er vanskelige å finmale og som ikke inneholder plantenæringsstoffer 

Sikteresten veies og det tas hensyn til dens masse ved beregningen av sluttresultatet.


Nr. 10/129 

c) 

d) 

1. Formål 

Produkter som lett dekomponeres ved oppvarming 

Finmalingen skal utføres på en slik måte at all oppvarming unngås. Finmalingen bør i dette tilfellet 

utføres i en morter. Eksempel: Sammensatt gjødsel som inneholder kalsiumcyanamid eller urea. 

Produkter som er usedvanlig fuktige, eller som blir pastaaktige ved finmaling 

For å sikre ensartethet velges en sikt med den minste maskevidde som egner seg når klumpene 

knuses for hånd eller med pistill. Dette kan gjelde blandinger der noen av bestanddelene inneholder 

krystallvann. 

Metode 2 

Nitrogen 

Metode 2.1 

Bestemmelse av ammoniumnitrogen 

I dette dokument fastsettes en metode for bestemmelse av ammoniumnitrogen. 

2. Anvendelsesområde 

3. Prinsipp 

4. Reagenser 

Denne metoden kan anvendes på all nitrogenholdig gjødsel, herunder sammensatt gjødsel, der nitrogen 

finnes bare som ammoniumsalter eller ammoniumsalter sammen med nitrater. 

Metoden kan ikke anvendes på gjødsel som inneholder urea, cyanamid eller andre organiske 

nitrogenforbindelser. 

Utdriving av ammoniakken ved tilsetting av et overskudd av natriumhydroksid; destillasjon; bestemmelse 

av ammoniakkutbyttet i et gitt volum standard svovelsyre og titrering av syreoverskuddet med en 

standardløsning av natrium- eller kaliumhydroksid. 

Destillert eller demineralisert vann, fritt for karbondioksid og nitrogenforbindelser av enhver art. 

4.1. Fortynnet saltsyre: Én del HCl (d20 = 1,18 g/ml) og én del vann 

4.2. Svovelsyre: 0,1 mol/l 

4.3. Natrium- eller kaliumhydroksidløsning, karbonatfri: 0,1 

mol/l 



mol/l 



mol/l 

til variant a. 

til variant b (se merknad 2). 

til variant c (se merknad 2). 

4.8. Natriumhydroksidløsning som inneholder ca. 30 % NaOH (d20 = 1,33 g/ml), ammoniakkfri 

4.9. Indikatorløsninger 

4.9.1. Blandet indikator 

Løsning A: Løs 1 g metylrødt i 37 ml 0,1 mol/l natriumhydroksidløsning og fyll opp med vann til én 

liter.


21.2.2008 

Løsning B: Løs 1 g metylenblått i vann og fyll opp til én liter. 

Bland én del av løsning A med to deler av løsning B. 

Denne indikatoren er fiolett i sur løsning, grå i nøytral løsning og grønn i basisk løsning. Bruk 0,5 ml (10 

dråper) av denne indikatorløsningen. 

4.9.2. Indikatorløsning av metylrødt 

Løs 0,1 g metylrødt i 50 ml 95 % etanol, fyll opp med vann til 100 ml og filtrer om nødvendig. Denne 

indikatoren (fire til fem dråper) kan brukes istedenfor den foregående. 

4.10. Granulert pimpstein, vasket i saltsyre og kalsinert 

4.11. Ammoniumsulfat p.a. 

5. Utstyr 

5.1. Destillasjonsapparat som består av en passe stor rundbunnet kolbe koplet til en kjøler ved hjelp av en 

dråpefanger 

Merknad 1 

De forskjellige utstyrstypene som er godkjent og anbefalt for denne bestemmelsen, er gjengitt med alle 

konstruksjonsdata i figur 1, 2, 3 og 4. 

5.2. Pipetter på 10, 20, 25, 50, 100 og 200 ml 

5.3. Målekolbe på 500 ml 

5.4. Rotasjonsristeapparat, 35-40 omdreininger i minuttet 

6. Tilberedning av prøven 

Se metode 1. 

7. Analysemetode 

7.1. Tilberedning av prøveløsningen 

Prøvens løselighet i vann ved romtemperatur i forholdet 2 % (masse/volum) undersøkes. Vei opp med en 

nøyaktighet på 0,001 g og i samsvar med opplysningene i tabell 1 en mengde på 5 eller 7 eller 10 g av den 

tilberedte prøven og overfør den til en 500 ml målekolbe. Gå fram på følgende måte, avhengig av resultatet 

av løselighetsforsøket: 

a) 

Produkter som er helt løselige i vann 

Kolben tilsettes en vannmengde som er tilstrekkelig til å løse opp prøven, og ristes; når prøven er helt 

oppløst, fylles kolben til merket og innholdet blandes godt. 

b) Produkter som ikke er fullstendig løselige i vann 

Kolben tilsettes 50 ml vann og deretter 20 ml saltsyre (4.1). Rist og la stå til utviklingen av 

karbondioksid har opphørt helt. Tilsett ytterligere 400 ml vann, og la det hele ristes en halv time i 

rotasjonsristeapparatet (5.4). Fyll kolben til merket med vann bland innholdet og filtrer det gjennom et 

tørt filter over i en tørr beholder. 

7.2. Analyse av løsningen 

Alt etter hvilken variant som velges, tilsettes i mottakerkolben en nøyaktig oppmålt mengde standard 

svovelsyreløsning som angitt i tabell 1. Tilsett riktig mengde av den valgte indikatorløsningen (4.9.1 eller 

4.9.2) og om nødvendig vann for å få et volum på minst 50 ml. Enden av kjølerens forlengelsesrør må ligge 

under løsningens overflate. 

Fra den klare løsningen overføres det i samsvar med opplysningene i tabellen med en pipette en 

delmengde( 1 ) til apparatets destillasjonskolbe. Fyll opp med vann til et samlet volum på ca. 350 ml og 

tilsett flere korn pimpstein for å kontrollere kokingen. 

( 1 ) Mengden av ammoniumnitrogen i delmengden i henhold til tabell 1 vil være omtrent 

— 0,05 g for variant a, 

— 0,10 g for variant b, 

— 0,20 g for variant c.


Nr. 10/131 

Monter destillasjonsapparatet. Ta forholdsregler for å unngå tap av ammoniakk og tilsett i destillasjonskolben 

10 ml konsentrert natriumhydroksidløsning (4.8), eller 20 ml av reagensen dersom det er brukt 20 ml 

saltsyre (4.1) til å løse opp prøven. Varm kolben opp gradvis for å unngå sterk koking. Når kokingen har 

begynt, destiller med en hastighet av ca. 100 ml destillat per 10-15 minutter inntil det samlede destillatet 

utgjør ca. 250 ml( 1 ). Når det ikke lenger er fare for tap av ammoniakk, senkes mottakerkolben slik at 

kjølerens forlengelsesrør kommer over væskeoverflaten. 

Kontroller destillatet som kommer etterpå med en egnet reagens for å sikre at all ammoniakk er fullstendig 

destillert. Vask kjølerens endestykke med litt vann og titrer syreoverskuddet med den standardløsningen av 

natrium- eller kaliumhydroksid som er fastsatt for den valgte varianten (se merknad 2). 

Merknad 2 


Til tilbaketitreringen kan det brukes standardløsninger med andre styrkegrader, forutsatt at mengdene som 

brukes ved titreringen, ikke overstiger 40-45 ml. 

Utfør en blindprøve under samme vilkår, og ta hensyn til denne ved beregningen av sluttresultatet. 

7.4. Kontrollprøve 

Før analysene skal det kontrolleres at utstyret virker som det skal og sikres at metoden anvendes korrekt 

ved hjelp av en delmengde av en nytilberedt løsning av ammoniumsulfat (4.11) som inneholder den største 

mengden nitrogen som er fastsatt for den valgte varianten . 


9. Vedlegg 

Analyseresultatet uttrykkes som prosentandelen av ammoniumnitrogen i gjødselen slik den er mottatt til 

analyse. 

Som nevnt i merknad 1 i 5.1 «Utstyr» viser figur 1, 2, 3 og 4 konstruksjonsdataene for de forskjellige typer 

apparater som er brukt i dette dokumentet. 

Tabell 1 

Bestemmelse av ammoniumnitrogen og av ammoniumog nitratnitrogen i gjødsel 

Tabell over veiing, fortynning og beregning som skal utføres for metodens variant a, b og c 

Variant a 

Cirka største mengde nitrogen som skal destilleres: 50 mg. 

Mengde av 0,1 mol/l svovelsyre til mottakerkolben: 50 ml. 

Tilbaketitrering med NaOH eller KOH 0,1 mol/l. 

Deklarasjon 

(% N) 

Mengde som 

skal veies (g) 

Fortynning 

(ml) 

Prøveløsning som skal 

destilleres 

(ml) 

Angivelse av resultatet (a) 

(% N = (50 — A) F) 

0-5 10 500 50 (50 — A) × 0,14 

5-10 10 500 25 (50 — A) × 0,28 

10-15 7 500 25 (50 — A) × 0,40 

15-20 5 500 25 (50 — A) × 0,56 

20-40 7 500 10 (50 — A) × 1,00 

(a) Ved angivelse av resultater med formelen gjelder følgende: 

— 50 eller 35 = ml standard svovelsyreløsning til mottakerkolben, 

— A = ml natrium- eller kaliumhydroksid til tilbaketitreringen, 

— F = faktor som omfatter veid mengde, fortynning, delmengde av prøven til destillasjon og volumetrisk 

ekvivalent. 

( 2 ) Kjøleren skal innstilles slik at det sikres en kontinuerlig strøm av kondensat. Destillasjonen bør gjennomføres på 30-40 minutter.


21.2.2008 

Variant b 




Deklarasjon 

(% N) 

Mengde som 


Fortynning 

(ml) 


destilleres 

(ml) 


(% N = (50 — A) F) 

0-5 10 500 100 (50 — A) × 0,14 

5-10 10 500 50 (50 — A) × 0,28 

10-15 7 500 50 (50 — A) × 0,40 

15-20 5 500 50 (50 — A) × 0,56 

20-40 7 500 20 (50 — A) × 1,00 


— 50 eller 35 = ml standard svovelsyreløsning til mottakerflasken 

— A = mm natrium- eller kaliumhydroksid til tilbaketitrering 


ekvivalent 

Variant c 




Deklarasjon 

(% N) 

Mengde som 


Fortynning 

(ml) 


destilleres 

(ml) 


(% N = (50 — A) F) 

0-5 10 500 200 (35 — A) × 0,175 

5-10 10 500 100 (35 — A) × 0,350 

10-15 7 500 100 (35 — A) × 0,500 

15-20 5 500 100 (35 — A) × 0,700 

20-40 5 500 50 (35 — A) × 1,400 


— 50 eller 35 = ml standard svovelsyreløsning til mottakerflasken 

— A = mm natrium- eller kaliumhydroksid til tilbaketitreringen 


ekvivalent


Nr. 10/133 

Figur 1


21.2.2008 

Figur 2


Nr. 10/135 

Figur 3


21.2.2008 

Figur 4


Nr. 10/137 

Forklaring til figur 1, 2, 3 og 4 

Figur 1 

a) Rundbunnet kolbe på 1 000 ml med lang hals. 

b) Destillasjonsrør med dråpefanger, forbundet med kjøleren med en kuleforbindelse (nr. 18) i utgangen 

(kuleforbindelsen for tilkopling til kjøleren kan erstattes med et passende mellomstykke av gummi). 

c) Trakt med teflonkran for tilsetting av natriumhydroksid (kranen kan også erstattes med et mellomstykke av gummi 

med en klype). 

d) 6-kulers kjøler med kuleforbindelse (nr. 18) i inntaket, og i utgangen forlenget med en glasspiss ved hjelp av 

et lite mellomstykke av gummi (dersom forbindelsen til destillasjonsrøret består av en gummislange, erstattes 

kuleforbindelsen med en passende gummikork). 

e) Kolbe på 500 ml til oppsamling av destillatet. 

Utstyret er laget av borsilikatglass. 

Figur 2 

a) Rundbunnet kolbe på 1 000 ml med kort hals og kuleforbindelse (nr. 35). 

b) Destillasjonsrør med dråpefanger, forbundet med kjøleren ved hjelp av kuleforbindelse (nr. 35) i inntaket 

og kuleforbindelse (nr. 18) i utgangen, og forbundet på siden med en trakt med teflonkran for tilsetting av 

natriumhydroksid. 

c) 6-kulers kjøler med kuleforbindelse (nr. 18) i inntaket og i utgangen tilsluttet et forlengelsesrør i glass ved hjelp av 

et lite mellomstykke av gummi. 

d) Kolbe på 500 ml til oppsamling av destillatet. 


Figur 3 

a) Rundbunnet kolbe på 750 eller 1 000 ml med lang hals og krave. 

b) Destillasjonsrør med dråpefanger og kuleforbindelse (nr. 18) i utgangen. 

c) Vinkelbøyd rør med kuleforbindelse (nr. 18) i inntaket og en «dryppnese» i utgangen (forbindelsen til 

destillasjonsrøret kan også bestå av et gummirør i stedet for kuleforbindelsen). 

d) 6-kulers kjøler forbundet i utgangen med et forlengelsesrør i glass ved hjelp av et mellomstykke av gummi. 

e) Kolbe på 500 ml til oppsamling av destillatet. 


Figur 4 

a) Rundbunnet kolbe på 1 000 ml med lang hals og krave. 

b) Destillasjonsrør med dråpefanger og kuleforbindelse (nr. 18) i utgangen, forbundet på siden med en trakt med 

teflonkran for tilsetting av natriumhydroksid (en passende gummikork kan brukes istedenfor kuleforbindelsen; 

kranen kan erstattes med et mellomstykke av gummi med en passende klype). 

c) 6-kulers kjøler med kuleforbindelse(nr. 18) i inntaket og forbundet i utgangen med en gummislange til et 

forlengelsesrør i glass (dersom forbindelsen til destillasjonsrøret består av en gummislange, kan kuleforbindelsen 

erstattes med en passende gummikork). 

d) Kolbe på 500 ml til oppsamling av destillatet. 

Utstyret er laget av borsilikatglass.


21.2.2008 

1. Formål 

Metode 2.2 

Bestemmelse av nitrat- og ammoniumnitrogen 

Metode 2.2.1 

Bestemmelse av nitrat- og ammoniumnitrogen ifølge Ulsch 

I dette dokument fastsettes en metode for bestemmelse av nitrat- og ammoniumnitrogen med reduksjon 

ifølge Ulsch. 


3. Prinsipp 

4. Reagenser 

All nitrogenholdig gjødsel, herunder sammensatt gjødsel, der nitrogen finnes bare som nitrat eller som 

nitrat- og ammoniumforbindelser. 

Reduksjon av nitrater og nitritter til ammoniumforbindelser ved hjelp av metallisk jern i surt miljø. 

Utdriving av ammoniakken ved tilsetting av overskudd av natriumhydroksid, destillasjon av ammoniakk 

og bestemmelse av ammoniakkutbyttet i et gitt volum standard svovelsyreløsning. Titrering av 

svovelsyreoverskuddet med en standardløsning av natrium- eller kaliumhydroksid. 


4.1. Fortynnet saltsyre: Én del HCl (d20 = 1,18 g/ml) og én del vann. 


4.3. Natrium- eller kaliumhydroksidløsning, karbonatfri: 0,1 mol/l 

4.4. Svovelsyreløsning som inneholder ca. 30 % H2SO4 (vekt/volum), ammoniakkfri 

4.5. Pulverisert jern redusert i hydrogen (den foreskrevne mengden skal kunne redusere minst 0,05 g 

nitratnitrogen) 

4.6. Natriumhydroksidløsning som inneholder ca. 30 % NaOH (d20 = 1,33 g/ml), ammoniakkfri 



Løsning A:Løs 1 g metylrødt i 37 ml 0,1 mol/l natriumhydroksidløsning og fyllopp med vann til én liter. 


Bland én del løsning A med to deler løsning B. 




Løs 0,1 g metylrødt i 50 ml 95 % etanol, fyll opp med vann til 100 ml og filtrer om nødvendig. 

Denne indikatoren (fire til fem dråper) kan brukes istedenfor den foregående. 

4.8. Granulert pimpstein, vasket i saltsyre og kalsinert. 

4.9. Natriumnitrat p.a. 

5. Utstyr 

Se metode 2.1 «Bestemmelse av ammoniumnitrogen».


Nr. 10/139 


Se metode 1 «Tilberedning av analyseprøve». 


7.1. Tilberedning av løsningen 

Se metode 2.1 «Bestemmelse av ammoniumnitrogen». 



Ha nøyaktig 50 ml titrert svovelsyre (4.2) som angitt i tabell 1 i metode 2.1 (variant a) i mottakerkolben og 

tilsett en passende mengde av den valgte indikatorløsningen (4.7.1 eller 4.7.2). Kjølerens forlengelsesrør 

skal ligge under syren i mottakerkolben. 

Fra den klare løsningen tas det med en pipette en delmengde som angitt i tabell 1 i metode 2.1 (variant a). 

Denne overføres til apparatets destillasjonskolbe. Tilsett 350 ml vann og 20 ml 30 % svovelsyreløsning 

(4.4), rist og tilsett 5 g redusert jern (4.5). Skyll kolbens hals med noen ml vann, og sett en liten, langstilket 

glasstrakt i kolbehalsen. Sett kolben i kokende vannbad i én time, og skyll så traktens stilk med noen 

milliliter vann. 

Ta forholdsregler for å unngå tap av ammoniakk, og tilsett i destillasjonskolben 50 ml konsentrert 

natriumhydroksidløsning (4.6), eller 60 ml av samme løsning dersom det er brukt 20 ml HCl (1 + 1) (4.1) 

til å løse opp prøven. Monter destillasjonsapparatet. Deretter destilleres ammoniakken som beskrevet i 

metode 2.1. 

Utfør en blindprøve (prøvemengden utelates) under samme vilkår, og ta hensyn til denne ved beregningen 

av sluttresultatet. 


Før analysene skal det sikres at utstyret virker som det skal og at analyseteknikken utføres korrekt ved 

hjelp av en delmengde av en nylig tilberedt løsning av kaliumnitrat (4.9) som inneholder 0,045-0,050 g 

nitrogen. 


1. Formål 

Analyseresultatet uttrykkes som prosentandelen av nitratnitrogen eller av nitrat- og ammoniumnitrogen i 

gjødselen slik den er mottatt til analyse. 

Metode 2.2.2 

Bestemmelse av nitrat- og ammoniumnitrogen ifølge Arnd 

I dette dokument fastsettes en metode for bestemmelse av nitrat- og ammoniumnitrogen etter reduksjon 

ifølge Arnd (tilpasset variantene a, b og c). 


Se metode 2.2.1. 

3. Prinsipp 

4. Reagenser 

Reduksjon av nitrater og nitritter til ammoniumforbindelser i en nøytral vandig løsning ved hjelp av en 

metallegering som består av 60 % kobber (Cu) og 40 % magnesium (Mg) (Arnds legering) når det er 

magnesiumklorid (MgCl2) til stede. 

Destillasjon av ammoniakken og bestemmelse av ammoniumutbyttet i en kjent mengde standard 

svovelsyreløsning. Titrering av syreoverskuddet med en standardløsning av natrium- eller 

kaliumhydroksid. 

Destillert eller demineralisert vann, fritt for karbondioksid og nitrogenforbindelser av enhver art.


21.2.2008 

4.1. Fortynnet saltsyre: Én del HCl (d = 1,18) og én del vann. 







4.8. Natriumhydroksidløsning, ca. 2 mol/l 

4.9. Arnds legering p.a.: Kornstørrelse under 1,0 mm 

4.10. 20 % magnesiumkloridløsning 


til variant b (se merknad 2, metode 

2.1). 

til variant c (se merknad 2, metode 

2.1). 

200 g magnesiumklorid p.a. (MgCl2. 6H2O) helles i en 1 l flatbunnet kolbe og løses i ca. 600-700 ml vann. 

For å hindre skumdannelse tilsettes 15 g magnesiumsulfat (MgSO4 · 7H2O). 

Etter oppløsningen tilsettes 2 g magnesiumoksid og noen korn pimpstein, og suspensjonen konsentreres 

til 200 ml ved koking (på denne måten fjernes eventuelle spor av ammoniakk som måtte være tilstede i 

reagensene). Avkjøl, fyll opp til én liter og filtrer. 




liter. 








4.11.3. Indikatorløsning av kongorødt 

Løs 3,0 g kongorødt i én liter varmt vann og filtrer om nødvendig etter avkjøling. Denne indikatoren kan 

benyttes valgfritt istedenfor de to ovennevnte ved nøytralisering av sure ekstrakter før destillering, idet det 

anvendes 0,5 ml per 100 ml væske som skal nøytraliseres. 



5. Utstyr 



Se metode 1.


Nr. 10/141 


7.1. Tilberedning av analyseløsning 



Avhengig av hvilken variant som er valgt, tilsettes i mottakerkolben den nøyaktig oppmålte mengde 

standard svovelsyre som angitt i tabell 1 for metode 2.1. Tilsett en passende mengde av den valgte 

indikatorløsningen (4.11.1 eller 4.11.2), og eventuelt vann til et volum på minst 50 ml. Kjølerens 

forlengelsesrør må ligge under løsningens overflate. 

Med en pipette tas det i samsvar med tabell 1 en delmengde av den klare løsningen. Overfør den til 

destillasjonskolben. 

Fyll opp med vann til et samlet volum på ca. 350 ml (se merknad 1), og tilsett 10 g Arnds legering 

(4.9.), 50 ml magnesiumkloridløsning (4.10) og noen korn pimpstein (4.12). Kople kolben raskt til 

destillasjonsapparatet. Varm forsiktig i ca. 30 minutter. Øk varmetilførselen, og destiller ammoniakken. 

Destillasjonen skal vare ca. en time. Etter dette skal restene i destillasjonskolben ha antatt en 

sirupsaktig konsistens. Når destillasjonen er ferdig, tilbaketitreres syreoverskuddet i mottakerkolben etter 

framgangsmåten i metode 2.1. 

Merknad 1 


Når gjødselløsningen er sur (ved bruk av 20 ml HCl (4.1) til å løse opp prøven), nøytraliseres delmengden 

som er tatt til analyse, på følgende måte: Ha ca. 250 ml vann og den nødvendige mengde indikatorløsning 

(4.11.1, 4.11.2 eller 4.11.3) i destillasjonskolben som inneholder delmengden, og rist omhyggelig. 

Løsningen nøytraliseres med 2 mol/l natriumhydroksidløsning (4.8) og gjøres sur igjen ved tilsetting av en 

dråpe HCl (4.1). Fortsett deretter som beskrevet i nr. 7.2 (annen linje). 




Før analysene skal det kontrolleres at utstyret virker som det skal og sikres at analyseteknikken utføres 

korrekt, ved hjelp av en delmengde av en nylig tilberedt løsning av natriumnitrat (4.13) som inneholder 

mellom 0,050 og 0,150 g nitratnitrogen, avhengig av hvilken variant som er valgt. 


1. Formål 


Metode 2.2.3 

Bestemmelse av nitrat- og ammoniumnitrogen ifølge Devarda 

I dette dokument fastsettes en metode for bestemmelse av nitrat- og ammoniumnitrogen etter reduksjon 

ifølge Devarda (tilpasset de tre variantene a, b og c). 



3. Prinsipp 

Reduksjon av nitrater og nitritter til ammoniakk i en sterkt basisk løsning ved hjelp av en metallegering 

bestående av 45 % aluminium (Al), 5 % sink (Zn) og 50 % kobber (Cu) (Devardas legering). Destillering 

av ammoniakken og bestemmelse av ammoniakkutbyttet i et kjent volum standard svovelsyre. Titrering av 

syreoverskuddet med en standardløsning av natrium- eller kaliumhydroksid.


21.2.2008 

4. Reagenser 


4.1. Fortynnet saltsyre: Én del HCl (d = 1,18) og én del vann 







4.8. Devardas legering p.a. 



2.1). 


2.1). 

Pulverisert slik at 90‑100 % passerer gjennom en sikt med mindre enn 0,25 mm maskevidde og 50‑75 % 

passerer gjennom en sikt med mindre enn 0,075 mm maskevidde. 

Ferdigpakkede flasker med høyst 100 g anbefales. 

4.9. Natriumhydroksidløsning med ca. 30 % NaOH (d20 = 1,33 g/ml), ammoniakkfri 




liter. 



Denne indikatoren er fiolett i sur løsning, grå i nøytral løsning og grønn i basisk løsning. Bruk 0,5 ml 

(10 dråper) av denne indikatorløsningen. 


Løs 0,1 g metylrødt i 50 ml 95 % etanol og fyll opp med vann til 100 ml og filtrer om nødvendig. 

Denne indikatoren (fire til fem dråper) kan brukes istedenfor den foregående. 

4.11. Etanol, 95‑96 % 


5. Utstyr 

Se metode 2.1. 

5.1. Destillasjonsapparat som består av en passe stor rundbunnet kolbe forbundet med en kjøler ved hjelp av 

et destillasjonsrør med dråpefanger og dessuten utstyrt med en gassfelle på mottakerkolben for å hindre 

eventuelt tap av ammoniakk. 

Apparattypen som er godkjent for denne bestemmelsen, er vist på figur 5 med alle konstruksjonsdataene. 

5.2. Pipetter på 10, 20, 25, 50, 100 og 200 ml 

5.3. Målekolbe på 500 ml


Nr. 10/143 



Se metode 1. 





Mengden av nitratnitrogen i delmengden som tas til analyse, skal ikke overstige den største mengden som 

følger av tabell 1. 

Avhengig av hvilken variant som er valgt, tilsettes i mottakerkolben den nøyaktig oppmålte mengden 

standard svovelsyre som er angitt i tabell 1. Deretter tilsettes en passende mengde av den valgte 

indikatorløsningen (4.10.1 eller 4.10.2), og eventuelt vann til et volum på minst 50 ml. Kjølerens 

forlengelsesrør må ligge under løsningens overflate. Gassfellen fylles med destillert vann. 

Bruk en pipette og ta en delmengde som angitt i tabell 1 i metode 2.1. Overfør den til destillasjonskolben. 

Fyll destillasjonskolben opp med vann til et volum på 250-300 ml, og tilsett 5 ml etanol (4.11) og 4 g 

Devardas legering (4.8) (se merknad 2). 

Ta de nødvendige forholdsregler for å unngå tap av ammoniakk, tilsett i kolben ca. 30 ml 30 % 

natriumhydroksidløsning (4.9) og, dersom prøvene er syreløselige, eventuelt en ekstra mengde som er 

nok til å nøytralisere den mengden saltsyre (4.1) som finnes i delmengden som er tatt til analysen. Kople 

destillasjonskolben til apparatet og pass på at forbindelsene er tette. Bland innholdet ved å riste kolben 

omhyggelig. 

Varm opp forsiktig, slik at hydrogenutviklingen avtar merkbart etter ca. en halvtimes tid og væsken 

begynner å koke. Fortsett destillasjonen med sterkere oppvarming, slik at minst 200 ml væske destilleres i 

løpet av ca. 30 minutter. (Destillasjonen må ikke vare lenger enn 45 minutter.) 

Når destillasjonen er avsluttet, koples mottakerkolben fra, forlengelsesrøret og gassfellen skylles 

omhyggelig, og skyllevæsken samles i mottakerbegeret. Deretter titreres syreoverskuddet som beskrevet i 

metode 2.1. 

Merknad 2 


Dersom det er kalsiumsalter til stede, f.eks. kalsiumnitrat og kalkammonsalpeter, må det før destillasjonen 

for hvert gram gjødsel i delmengden tilsettes 0,700 g natriumfosfat (Na2HPO4 · 2H2O) for å hindre dannelse 

av Ca(OH)2. 

Utfør en blindprøve (prøvemengden utelates) under samme vilkår og ta hensyn til denne ved beregningen 



Før analysene skal det kontrolleres at alt utstyr virker som det skal og sikres at analyseteknikken utføres 

korrekt ved hjelp av en delmengde av en nylig tilberedt løsning av natriumnitrat (4.12) som inneholder 

mellom 0,050 og 0,150 g nitratnitrogen, avhengig av hvilken variant som er valgt. 


Se metode 2.2.1.


21.2.2008 

Forklaring til figur 5 

Figur 5 

a) Rundbunnet kolbe på 750 ml (1 000 ml) med lang hals og krave. 

b) Destillasjonsrør med dråpefanger og kuleforbindelse nr. 18 ved utgangen. 

c) Bøyd rør med kuleforbindelse nr. 18 på inngangssiden og en «dryppnese» på utgangssiden (kuleforbindelsen kan 

erstattes med et passende mellomstykke av gummi). 

d) Sekskulers kjøler med et forlengelsesrør montert på en gummikork forsynt med en gassfelle. 

e) 750 ml kolbe for mottak av destillatet. 

f) Gassfelle med vann for å hindre tap av ammoniakk. 

Utstyret er laget av borsilikatglass.


Nr. 10/145 

1. Formål 

Metode 2.3 

Bestemmelse av totalt nitrogen 

Metode 2.3.1 

Bestemmelse av totalt nitrogen i nitratfritt kalsiumcyanamid 

I dette dokument fastsettes en metode for bestemmelse av totalt nitrogen i nitratfritt kalsiumcyanamid. 


3. Prinsipp 

4. Reagenser 

Denne metoden kan anvendes bare på nitratfritt kalsiumcyanamid. 

Etter Kjeldahls oppslutning drives ammoniumnitrogenet som har dannet seg, ut med natriumhydroksid, 

samles opp og bestemmes i en standardløsning av svovelsyre. 


4.1. Fortynnet svovelsyre (d20 = 1,54 g/ml): Én del svovelsyre (d20=1,84 g/ml) og én del vann. 

4.2. Kaliumsulfat p.a. 

4.3. Kobberoksid (CuO): 0,3-0,4 g til hver bestemmelse eller en tilsvarende mengde kobbersulfat-pentahydrat 

(CuSO4.· 5H2O) på 0,95-1,25 g til hver bestemmelse. 

4.4. Natriumhydroksidløsning med ca. 30 % NaOH (d20=1,33 g/ml), ammoniakkfri 









til variant a. (se metode 2.1) 


2.1). 


2.1). 


liter. 







indikatoren (fire til fem dråper) kan brukes istedenfor den foregående.


21.2.2008 


4.13. Kaliumtiocyanat p.a. 

5. Utstyr 

5.1. Destillasjonsapparat, se metode 2.1 «Bestemmelse av ammoniumnitrogen». 

5.2. En langhalset Kjeldahl-kolbe av passende størrelse. 

5.3. Pipetter på 50, 100 og 200 ml. 

5.4. Målekolbe på 250 ml. 


Se metode 1. 



Vei opp 1 g av prøven med en nøyaktighet på 0,001 g og ha den i Kjeldahl-kolben. Tilsett 50 ml fortynnet 

svovelsyre (4.1), 10 til 15 g kaliumsulfat (4.2) og en av katalysatorene (4.3). Varm sakte opp for å fordrive 

vannet, kok forsiktig i to timer, la avkjøles og fortynn med 100 til 150 ml vann. Avkjøl igjen og overfør 

suspensjonen kvantitativt til en 250 ml målekolbe som fylles til merket med vann. Rist kolben og filtrer 

innholdet gjennom et tørt filter til en tørr kolbe. 



Avhengig av hvilken variant som er valgt (se metode 2.1), overføres med en pipette 50, 100 eller 200 ml av 

løsningen, mens ammoniakken destilleres som beskrevet i metode 2.1, idet det tilsettes nok NaOH-løsning 

(4.4) til å få et stort overskudd. 




Før analysen skal det kontrolleres at alt utstyr virker som det skal, og sikres at analyseteknikken utføres 

korrekt ved hjelp av en delmengde av en standardløsning av kaliumtiocyanat (4.13) som har tilnærmet 

samme konsentrasjon av nitrogen som prøven. 

8. Angivelse av resultatet 

1. Formål 

Resultatet uttrykkes som prosentandelen av nitrogen (N) i gjødselen slik den er mottatt til analyse. 

Variant a: % N = (50 — A) × 0,7 

Variant b: % N = (50 — A) × 0,7 

Variant c: % N = (35 — A) × 0,875 

Metode 2.3.2 

Bestemmelse av totalt nitrogen i nitratholdig kalsiumcyanamid 

I dette dokument fastsettes en metode for bestemmelse av totalt nitrogen i kalsiumcyanamid. 


Denne metoden kan anvendes på nitratholdig kalsiumcyanamid.


Nr. 10/147 

3. Prinsipp 

4. Reagenser 

Kjeldahls metode kan ikke anvendes direkte på kalsiumcyanamider som inneholder nitrater. Derfor 

reduseres nitratnitrogenet til ammonium med metallisk jern og tinnklorid før anvendelse av Kjeldahls 

oppslutning. 


4.1. Svovelsyre (d20 = 1,84 g/ml) 

4.2. Pulverisert jern redusert i hydrogen 

4.3. Kaliumsulfat, finpulverisert, p.a. 









til variant a (se metode 2.1). 


2.1). 


2.1). 


liter. 





4.10.2. Indikatorløsning av metylrødt. 

Løs 0,1 g metylrødt i 50 ml 95 % etanol, fyll opp med vann til 100 ml, og filtrer om nødvendig. Denne 


4.11. Tinnkloridløsning 

Løs 120 g SnCl2.· 2H2O i 400 ml konsentrert saltsyre (d20=1,18 g/ml) og fyll opp med vann til én 

liter. Løsningen må være helt klar, og tilberedt like før bruk. Det er helt nødvendig å kontrollere 

tinnkloridløsningens reduksjonsevne. 

Merknad 

Løs 0,5 g SnCl2 · 2H2O i 2 ml konsentrert saltsyre (d20 = 1,18 g/ml) og fyll opp med vann til 50 ml. Tilsett 

så 5 g Rochellesalt (kaliumnatriumtartrat) og en mengde natriumbikarbonat p.a. som er stor nok til at 

løsningen viser en alkalisk reaksjon ved forsøk med lakmuspapir. 

Titrer med 0,1 mol/l jodløsning med stivelsesløsning som indikator. 

1 ml 0,1 mol/l jodløsning tilsvarer 0,01128 g SnCl2 · 2H2O. 

Minst 80 % av alt tinnet som finnes i den løsningen som er tilberedt på denne måten, må være i toverdig 

form. Ved titreringen bør det brukes minst 35 ml 0,1 mol/l jodløsning.


21.2.2008 

4.12. Natriumhydroksidløsning med ca. 30 % NaOH (d20 = 1,33 g/ml), ammoniakkfri 

4.13. Standard ammoniumnitratløsning 

Vei opp 2,5 g kaliumnitrat og 10,16 g ammoniumsulfat p.a. og ha dem i en 250 ml målekolbe. Løs opp i 

vann, og fyll opp til 250 ml. 1 ml av denne løsningen inneholder 0,01 g nitrogen. 


5. Utstyr 



Se metode 1. 



1 g av prøven veies opp med en nøyaktighet på 0,001 g og has i Kjeldahl-kolben. Tilsett 0,5 g pulverisert 

jern (4.2) og 50 ml av tinnkloridløsningen (4.11), rør om og la stå en halvtime. Rør igjen etter 10 og 20 

minutter i løpet av denne perioden. Tilsett så 10 g kaliumsulfat (4.3) og 30 ml svovelsyre (4.1). Kok opp 

og fortsett prosessen i én time etter at blandingen har begynt å avgi hvit damp. Avkjøl og tynn ut med 

100-150 ml vann. Overfør suspensjonen kvantitativt til en 250 ml målekolbe, avkjøl og fyll til merket med 

vann, rist og filtrer gjennom et tørt filter ned i en tørr beholder. Istedenfor deretter å overføre suspensjonen 

til målekolbene for å benytte variant a, b eller c i metode 2.1, kan ammoniumnitrogenet i denne løsningen 

destilleres direkte, etter tilsetting av tilstrekkelig natriumhydroksid til å sikre et stort overskudd (4.12). 



I samsvar med variant a, b eller c (se metode 2.1) overføres det med en pipette 50, 100 eller 200 ml av den 

tilberedte løsningen. Destiller ammoniakken i samsvar med prosessen som er beskrevet i metode 2.1, og 

pass på å tilsette destillasjonskolben nok natriumhydroksidløsning (4.12) til å få et stort overskudd. 




Før analysen skal det kontrolleres at alt utstyr virker som det skal, og sikres at analyseteknikken anvendes 

korrekt, ved hjelp av en standardløsning som inneholder mengder av ammoniumog nitratnitrogen 

som er sammenlignbare med de mengder cyanamid- og nitratnitrogen som finnes i nitratholdig 

kalsiumcyanamid. 

For dette formål overføres 20 ml av standarløsningen (4.13) til Kjeldahl-kolben. 

Analysen utføres i samsvar med metoden beskrevet i nr. 7.1 og 7.2. 


Resultatet må uttrykkes som prosentandelen av totalt nitrogen (N) i gjødselen slik den er mottatt til 

analyse. 

Variant a: % N = (50 — A) × 0,7 

Variant b: % N = (50 — A) × 0,7 

Variant c: % N = (35 — A) × 0,875


Nr. 10/149 

1. Formål 

Metode 2.3.3 

Bestemmelse av totalt nitrogen i urea 

I dette dokument fastsettes en metode for bestemmelse av totalt nitrogen i urea. 


3. Prinsipp 

4. Reagenser 

Denne metoden kan anvendes bare på nitratfri ureagjødsel. 

Ved koking sammen med svovelsyre omdannes urea kvantitativt til ammoniakk. Ammoniakken som 

dermed oppnås, destilleres fra et basisk miljø, og destillatet samles opp i en standardløsning av svovelsyre 

i overskudd. Syreoverskuddet titreres ved hjelp av en basisk standardløsning. 


4.1. Konsentrert svovelsyre (d20 = 1,84 g/ml) 

4.2. Natriumhydroksidløsning, ca. 30 % NaOH (d20 =1,33 g/ml), ammoniakkfri 









til variant a (se metode 2.1). 


2.1). 


2.1). 


liter. 






Løs 0,1 g metylrødt i 50 ml 95 % etanol,fyll opp med vann til 100 ml, og filtrer om nødvendig. Denne 

indikatoren (fire-fem dråper) kan brukes istedenfor den foregående. 


4.11. Urea p.a. 

5. Utstyr 

5.1. Destillasjonsapparat, se metode 2.1 «Bestemmelse av ammoniumnitrogen» 


5.3. Pipetter på 25, 50 og 100 ml


21.2.2008 


Se metode 1. 



2,5 g av den tilberedte prøven veies opp med en nøyaktighet på 0,001 g, overføres til en 300 ml Kjeldahlkolbe 

og fuktes med 20 ml vann. Tilsett under omrøring 20 ml konsentrert svovelsyre (4.1) og noen 

glasskuler for å regulere kokingen. Før inn en glasstrakt med lang stilk i kolbens hals for å unngå eventuell 

sprut, og varm opp, først ved svak varme og så kraftigere til det utvikles hvit damp (30-40 minutter). 

Avkjøl og tynn ut med 100-150 ml vann. Hell deretter væsken over på en 500 ml målekolbe og kast 

eventuelt bunnfall. Avkjøl til romtemperatur. Fyll opp til merket med vann, rist om nødvendig, og filtrer 

gjennom et tørt filter over på en tørr beholder. 



Pipetter 25, 50 eller 100 ml av løsningen til destillasjonskolben, i samsvar med den varianten som er valgt 

(se metode 2.1). Destiller ammoniakken som beskrevet i metode 2.1, idet det tilsettes nok NaOH-løsning 

(d20 = 1,33 g/ml) (4.2) til at det sikres et betydelig overskudd. 




Før analysen skal det kontrolleres at alt utstyr virker som det skal og sikres at analyseteknikken anvendes 

korrekt, ved hjelp av en delmengde av en nylig tilberedt løsning av urea (4.11). 


1. Formål 

Resultatet uttrykkes som prosentandelen av nitrogen (N) i gjødselen slik den er mottatt til analyse. 

Variant a: % N = (50 — A) × 1,12 

Variant b: % N = (50 — A) × 1,12 

Variant c: % N = (35 — A) × 1,40 

Metode 2.4 

Bestemmelse av cyanamidnitrogen 

I dette dokument fastsettes en metode for bestemmelse av cyanamidnitrogen. 


3. Prinsipp 

4. Reagenser 

Denne metoden kan anvendes på kalsiumcyanamid og på nitratholdig kalsiumcyanamid. 

Cyanamidnitrogen utfelles som en sølvforbindelse og bestemmes i bunnfallet med Kjeldahls metode. 

Destillert eller demineralisert vann, fritt for karbondioksid og nitrogenforbindelser av enhver art.


Nr. 10/151 

4.1. Iseddik 

4.2. 10 masseprosent ammoniakkløsning (d20 = 0,96 g/ml) 

4.3. Ammoniakalsk sølvløsning ifølge Tollens 

Bland 500 ml av en 10 % løsning av sølvnitrat (AgNO3) i vann med 500 ml 10 % ammoniakk (4.2). 

Må ikke unødig utsettes for lys, varme eller luft. Løsningen er normalt holdbar i årevis. Så lenge løsningen 

holder seg klar, er reagensen av god kvalitet. 

4.4. Konsentrert svovelsyre, d20 = 1,84 g/ml 


4.6. Kobberoksid (CuO), 0,3-0,4 g til hver bestemmelse, eller en tilsvarende mengde kobbersulfat-pentahydrat 

(CuSO4 · 5H2O), dvs. 0,95-1,25 g, til hver bestemmelse. 

4.7. Natriumhydroksidløsning, ca. 30 % NaOH (d20 =1,33 g/ml), ammoniakkfri 


4.9. Natrium- eller kaliumhydroksidløsning: 0,1 mol/l 



Løsning A: Løs 1 g metylrødt i 37 ml 0,1 mol/l natriumhydroksidløsning og fyllopp med vann til én liter. 






Løs 0,1 g metylrødt i 50 ml 95 % etanol, fyll opp med vann til 100 ml, og filtrer om nødvendig. Denne 




5. Utstyr 

5.1. Destillasjonsapparat, se metode 2.1 «Bestemmelse av ammoniumnitrogen» 

5.2. Målekolbe på 500 ml (f.eks. Stohmannkolbe) 

5.3. Kjeldahlkolbe med lang hals og passende størrelse (300 til 500 ml) 

5.4. Pipette på 50 ml 



Se metode 1. 


7.1. Forholdsregler 

Ved enhver omgang med ammoniakalsk sølvløsning er det strengt påbudt å bruke vernebriller. Danner 

det seg en fin hinne på væskens overflate, kan risting forårsake eksplosjon , og den største forsiktighet er 

absolutt påkrevd.


21.2.2008 


Vei opp med en nøyaktighet på 0,001 g en prøvemengde på 2,5 g som has i en liten glassmorter. 

Prøven males opp med vann tre ganger, og hver gang helles vannet over på en 500 ml Stohmannkolbe. 

Overfør prøven kvantitativt til kolben, vask morter, pistill og trakt med sprutflaske slik at alt materiale 

kommer over i kolben. Fyll opp med vann til ca. 400 ml. Tilsett 15 ml iseddik (4.1). Blandingen ristes i 

rotasjonsristeapparatet (5.5) i to timer. 

Fyll opp med vann til 500 ml, bland og filtrer. 

Analysen må utføres så hurtig som mulig. 



Overfør 50 ml av filtratet til et 250 ml begerglass med en pipette. 

Løsningen gjøres svakt basisk ved tilsetting av ammoniakkløsning (4.2), deretter tilsettes under omrøring 

30 ml varm ammoniakalsk sølvnitratløsning (4.3) for å felle ut den gule sølvcyanamidforbindelsen. 

La løsningen stå til neste dag, filtrer og vask bunnfallet med kaldt vann til det er fullstendig fritt for 

ammoniakk. 

Ha filteret og det fremdeles fuktige bunnfallet i en Kjeldahl-kolbe og tilsett 10-15 g kaliumsulfat (4.5), 

katalysator (4.6) i den foreskrevne mengde, og deretter 50 ml vann og 25 ml konsentrert svovelsyre (4.4). 

Kolben varmes langsomt opp mens den ristes forsiktig til innholdet begynner å koke. Øk deretter 

varmetilførselen og la kokingen fortsette til kolbens innhold blir fargeløst eller svakt grønt. 

La kokingen fortsette i en time, og la kolben så avkjøles. 

Overfør væsken i Kjeldahl-kolben kvantitativt til destillasjonskolben, tilsett noen korn pimpstein (4.11) og 

fyll opp med vann til et samlet volum på ca. 350 ml. Bland og avkjøl. 

Ammoniakken destilleres etter metode 2.1 variant a, idet det tilsettes en mengde natriumhydroksidløsning 

(NaOH) (4.7) som er stor nok til å sikre et stort overskudd. 




Før analysen skal det kontrolleres at alt utstyr virker som det skal og sikres at analyseteknikken utføres 

korrekt, ved hjelp av en delmengde som tilsvarer 0,05 g nitrogen, fra en standardløsning av kaliumtiocyanat 

(4.12). 


1. Formål 

Resultatet uttrykkes som prosentandelen av cyanamidnitrogen i gjødselen slik den er mottatt til analyse. 

% N = (50 — A) × 0,56 

Metode 2.5 

Spektrofotometrisk bestemmelse av biuret i urea 

I dette dokument fastsettes en metode for bestemmelse av biuret i urea. 


Denne metoden gjelder bare urea.


Nr. 10/153 

3. Prinsipp 

4. Reagenser 

4.1. Metanol 

I basisk miljø danner biuret i nærvær av kaliumnatriumtartrat sammen med toverdig kobber en fiolett 

kobberforbindelse. Løsningens absorbans måles ved en bølgelengde på ca. 546 nm (nanometer). 

Destillert eller demineralisert vann, fritt for karbondioksid og ammoniakk. Kvaliteten på dette vannet er 

særdeles viktig ved denne bestemmelsen. 

4.2. Svovelsyre, ca. 0,1 mol/l 

4.3. Natriumhydroksidløsning, ca. 0,1 mol/l 

4.4. Basisk kaliumnatriumtartratløsning 

Løs 40 g rent natriumhydroksid i 500 ml vann i en målekolbe på én liter og la det avkjøles. Tilsett 50 g 

kaliumnatriumtartrat (NaKC4H4O6 · 4H2O) og fyll opp til målestreken. Blandingen skal stå i 24 timer før 

den brukes. 

4.5. Kobbersulfatløsning 

Løs i en målekolbe på én liter 15 g kobbersulfat-pentahydrat (CuSO4 · 5H2O) i 500 ml vann. Fyll opp til 

merket. 

4.6. Nylig tilberedt standardløsning av biuret 

Løs 0,250 g rent biuret( 1 ) i vann i en 250 ml målekolbe. Fyll opp til 250 ml. 1 ml av denne løsningen 

inneholder 0,001 g biuret. 

4.7. Indikatorløsning 

5. Utstyr 

Løs 0,1 g metylrødt i 50 ml 95 % etanol i en 100 ml målekolbe. Fyll opp med vann til 100 ml. Filtrer 

dersom det blir igjen uoppløst materiale. 

5.1. Spektrofotometer eller fotometer med filtre med en følsomhet og presisjon som er stor nok til å reprodusere 

målinger på mindre enn 0,5 % T( 2 ) 

5.2. Målekolber på 100, 250 og 1000 ml 

5.3. Pipetter på 2, 5, 10, 20, 25 og 50 ml eller en justert presisjonsbyrette på 25 ml med en inndeling på 

0,05 ml 

5.4. Begerglass på 250 ml 


Se metode 1. 


7.1. Kalibreringskurve 

Med pipetter overføres delmengder på 0, 2, 5, 10, 20, 25 og 50 ml av standardbiuretløsningen (4.6) til en 

serie på sju 100 ml målekolber. Fyll hver kolbe opp med vann til et volum på ca. 50 ml, tilsett en dråpe 

indikatorløsning (4.7) og nøytraliser om nødvendig med 0,1 mol/l svovelsyre (4.2). Tilsett under omrøring 

20 ml av den basiske tartratløsningen (4.4) og deretter 20 ml av kobbersulfatløsningen (4.5). 

Merknad 

Disse løsningene (4.4 og 4.5) tilsettes ved hjelp av to presisjonsbyretter, eller enda bedre, ved hjelp av to 

kalibrerte pipetter. 

Fyll opp til 100 ml med destillert vann, bland og la stå i 15 minutter ved 30 ± 2 °C. 

( 1 ) Biuret kan forhåndsrenses ved vasking med en 10 % vandig ammoniakkløsning og deretter med aceton, for så å vakuumtørkes. 

( 2 ) Se punkt 9 «Tillegg».


21.2.2008 

Med «0»-biuretløsningen som referanse måles absorbansen i hver løsning ved en bølgelengde på ca. 546 

nm i kyvetter med passende tykkelse. 

En kalibreringskurve tegnes opp ved å bruke absorbansene som ordinater og de tilsvarende mengdene med 

biuret i mg som abscisser. 


Vei opp 10 g av den tilberedte prøven med en nøyaktighet på 0,001 g, løs det i ca. 150 ml vann i en 250 ml 

målekolbe og fyll opp til merket. Filtrer om nødvendig. 

Merknad 1 

Dersom analyseprøven inneholder mer enn 0,015 g ammoniumnitrogen, løses den i 50 ml metanol (4.1) i 

et 250 ml begerglass. Reduser volumet ved inndamping til 25 ml. Overfør væsken kvantitativt til en 250 

ml målekolbe. Fyll opp til merket med vann. Filtrer om nødvendig gjennom et tørt foldefilter ned i en tørr 

beholder. 

Merknad 2 

Fjerning av blakkethet: Dersom blandingen inneholder kolloider, kan det oppstå problemer under 

filtreringen. Prøveløsningen tilberedes i så fall på følgende måte: Løs analyseprøven i 150 ml vann, tilsett 

2 ml 1 mol/l saltsyre og filtrer løsningen gjennom to flate, svært fine filtre ned i en 250 ml målekolbe. 

Vask filtrene med vann og fyll opp til merket. Fortsett prosessen i samsvar med metoden beskrevet i 7.3 

«Bestemmelse». 


Avhengig av det antatte innholdet av biuret overføres 25 eller 50 ml fra løsningen nevnt i 7.2 med en 

presisjonspipette til en 100 ml målekolbe og nøytraliseres om nødvendig med en 0,1 mol/l reagens (4.2 eller 

4.3) med metylrødt som indikator. Med samme nøyaktighet som ved framstilling av en kalibreringskurve 

tilsettes så 20 ml av den basiske løsningen med kaliumnatriumtartrat (4.4) og 20 ml av kobberløsningen 

(4.5). Fyll opp til merket, bland godt og la det stå i 15 minutter ved 30 (± 2) °C. 

Gjennomfør deretter de fotometriske målingene og beregn mengden av biuret i urea. 


9. Tillegg 

C × 2,5 

% biuret = ——— 

V 

der «C» er massen (i mg) av biuret, avlest på kalibreringskurven, 

«V» er volumet av delmengden. 

Dersom «Jo» er intensiteten til en bunt monokromatiske stråler (med en bestemt bølgelengde) før, og «J» 

er intensiteten til den samme strålebunten etter at den har passert gjennom et transparent legeme, er 

J 

— transmisjonsfaktor: T = — 

Jo 

Jo 

— opasitet: O = ——— 

J 

— absorbans: E = log O 

— absorbans per enhet optisk veilengde: k = — 

S 

E 

— koeffisient for spesifikk absorbans: K = ——— 

C × S 

der 

s = lagtykkelse i cm, 

C = konsentrasjonen i mg per liter, 

k = spesifikk faktor for hvert stoff etter Lambert-Beers lov. 

E


Nr. 10/155 

Metode 2.6 

Bestemmelse av forskjellige samtidig tilstedeværende nitrogenforbindelser 

Metode 2.6.1 

Bestemmelse av nitrogeninnholdet i forskjellige samtidig tilstedeværende nitrogenforbindelser i gjødsel som 

inneholder nitrogen i form av nitrat-, ammonium-, urea- og cyanamidnitrogen 

1. Formål 

I dette dokument fastsettes en metode for bestemmelse av nitrogeninnholdet i forskjellige samtidig 

tilstedeværende nitrogenforbindelser. 


3. Prinsipp 

Denne metoden gjelder all gjødsel oppført i vedlegg I som inneholder nitrogen i flere forskjellige former. 

3.1. Totalt løselig og uløselig nitrogen 

Ifølge listen over gjødseltyper (vedlegg II) begrenser denne bestemmelsen seg til produkter som inneholder 

kalsiumcyanamid. 

3.1.1. Dersom gjødselen er nitratfri, mineraliseres prøvematerialet direkte med Kjeldahls oppslutning. 

3.1.2. Dersom det er nitrat i gjødselen, mineraliseres prøvematerialet med Kjeldahls oppslutning etter reduksjon 

ved hjelp av metallisk jern og tinnklorid. 

I begge tilfeller bestemmes ammoniakken etter metode 2.1. 

Merknad 

Dersom analysen viser et innhold av uløselig nitrogen på over 0,5 %, trekkesden slutning at gjødselen 

inneholder andre former for uløselig nitrogen, som ikke står på listen i vedlegg I. 

3.2. Løselige former for nitrogen 

Følgende bestemmes ut fra forskjellige delmengder hentet fra samme prøveløsning: 

3.2.1. totalt løselig nitrogen: 

3.2.1.1. i nitratfri gjødsel, med direkte Kjeldahls oppslutning, 

3.2.1.2. i nitratholdig gjødsel, med Kjeldahls oppslutning på en delmengde hentet fra prøveløsningen etter 

reduksjon ifølge Ulsch; ammoniakken bestemmes i begge tilfeller som beskrevet i metode 2.1, 

3.2.2. totalt løselig nitrogen, med unntak av nitratnitrogen, med Kjeldahls oppslutning etter at nitratnitrogen er 

eliminert i surt miljø med jernsulfat; ammoniakken bestemmes som beskrevet i metode 2.1, 

3.2.3. nitratnitrogen ved differanse: 

3.2.3.1. ved fravær av kalsiumcyanamid, mellom 3.2.1.2. og 3.2.2 og/eller mellom totalt løselig nitrogen (3.2.1.2.) 

og summen av ammoniumog ureanitrogen (3.2.4 + 3.2.5), 

3.2.3.2. i nærvær av kalsiumcyanamid, som differanse mellom 3.2.1.2 og 3.2.2 eller mellom 3.2.1.2 og summen av 

3.2.4 + 3.2.5 + 3.2.6, 

3.2.4. ammoniumnitrogen: 

3.2.4.1. bare i nærvær av ammoniumnitrogen samt ammoniumog nitratnitrogen, ved hjelp av metode 1, 

3.2.4.2. i nærvær av ureanitrogen og/eller cyanamidnitrogen, ved kald destillasjon etter at prøven er gjort svakt 

basisk; ammoniakken absorberes i en standardløsning av svovelsyre og bestemmes som beskrevet i metode 

2.1,


21.2.2008 

3.2.5. ureanitrogen: 

3.2.5.1. ved omdannelse med urease til ammoniakk som titreres med en standard saltsyreløsning, 

eller 

3.2.5.2. gravimetrisk med xanthydrol: biuretet som utfelles samtidig, kan uten større feil regnes med til ureanitrogen, 

da totalinnholdet normalt er lite i sammensatt gjødsel, 

eller 

3.2.5.3. ved differanse i samsvar med følgende tabell: 

Tilfelle Nitratnitrogen Ammoniakknitrogen 

Cyanamidnitrogen 

Differanse 

1 Nei Ja Ja (3.2.1.1) — (3.2.4.2 + 3.2.6) 

2 Ja Ja Ja (3.2.2) — (3.2.4.2 + 3.2.6) 

3 Nei Ja Nei (3.2.1.1) — (3.2.4.2) 

4 Ja Ja Nei (3.2.2) — (3.2.4.2) 

3.2.6. cyanamidnitrogen, ved utfelling som sølvforbindelse, der nitrogenet bestemmes i bunnfallet med Kjeldahls 

oppslutning. 

4. Reagenser 

Destillert eller demineralisert vann 


4.2. Pulverisert jern, redusert med hydrogen (den foreskrevne jernmengden må kunne redusere minst 50 mg 

nitratnitrogen) 


4.4. Kaliumnitrat p.a. 


4.6. Urea p.a. 

4.7. Fortynnet svovelsyre i blandingsforholdet 1:1 etter volum: Én del svovelsyre (d20 = 1,84 g/ml) i én del 

vann 

4.8. Standard svovelsyreløsning: 0,2 mol/l 

4.9. Konsentrert natriumhydroksidløsning. Vandig løsning på ca. 30 % (vekt/volum) NaOH, ammoniakkfri 

4.10. Standard natrium- eller kaliumhydroksidløsning: 0,2 mol/l, karbonatfri 

4.11. Tinnkloridløsning 

Løs 120 g SnCl2 · 2H2O p.a. i 400 ml konsentrert saltsyre (d20 = 1,18 g/ml) og fyll opp med vann til én liter. 

Løsningen må være fullstendig klar, og tilberedes umiddelbart før bruk. 

Merknad 

Det er absolutt nødvendig å kontrollere tinnkloridets reduksjonsevne: Løs 0,5 g SnCl2 · 2H2O i 2 ml 

konsentrert saltsyre (d20 = 1,18 g/ml) og fyll opp med vann til 50 ml. Tilsett så 5 g Rochellesalt 

(natriumkaliumtartrat) og en mengde natriumhydrogenkarbonat som er stor nok til at løsningen reagerer 

alkalisk med lakmuspapir. 

Titrer med en 0,1 mol/l jodløsning med en stivelsesløsning som indikator. 

1 ml 0,1 mol/l jodløsning tilsvarer 0,01128 g SnCl2 · 2H2O. 

Minst 80 % av det totale tinnet i den tilberedte løsningen må ha toverdig form. Ved titreringen må det derfor 

benyttes minst 35 ml 0,1 mol/l jodløsning.


Nr. 10/157 


4.13. Fortynnet saltsyre: én del saltsyre (d20 = 1,18 g/ml) og én del vann 

4.14. Eddiksyre: 96‑100 %. 

4.15. Svovelsyreløsning med 30 % H2SO4 (vekt/volum) 

4.16. Jernsulfat: FeSO4 · 7H2O, krystallinsk 


4.18. Oktylalkohol 

4.19. Mettet kaliumkarbonatløsning 

4.20. Standard natrium- eller kaliumhydroksidløsning: 0,1 mol/l, karbonatfri 

4.21. Mettet bariumhydroksidløsning 

4.22. Natriumkarbonatløsning: 10 % (vekt/volum) 

4.23. Saltsyre: 2 mol/l 

4.24. Standardløsning av saltsyre: 0,1 mol/l 

4.25. Ureaseløsning 

0,5 g aktiv urease suspenderes i 100 ml destillert vann. Ved hjelp av 0,1 mol/l saltsyre (4.24) justeres 

pH-verdien til 5,4, målt med pH-meter. 

4.26. Xanthydrol 

5 % løsning i etanol eller metanol (4.31) (ikke bruk produkter som gir en stor mengde uløselig materiale). 

Løsningen kan oppbevares i tre måneder i en godt tillukket flaske som er skjermet mot lys. 

4.27. Kobberoksid (CuO): 0,3-0,4 g til hver bestemmelse, eller en tilsvarende mengde kobbersulfat-pentahydrat 

(CuSO4 · 5H2O), dvs. 0,95-1,25 g, til hver bestemmelse 



4.29.1. Løsning A: Løs 1 g metylrødt i 37 ml 0,1 mol/l natriumhydroksidløsning og fyll opp med vann til én 

liter. 


Én del løsning A blandes med to deler løsning B. 





indikatoren (fire-fem dråper) kan brukes istedenfor den foregående. 

4.30. Indikatorpapir 

Lakmus, bromtymolblått (eller annet indikatorpapir som er følsomt for pH i området 6-8). 

4.31. Etanol eller metanol: 95 % løsning 

5. Utstyr 

5.1. Destillasjonsapparat 

Se metode 2.1.


21.2.2008 

5.2. Utstyr til bestemmelse av ammoniumnitrogen etter analyseteknikk 7.2.5.3 (se figur 6) 

Apparatet består av en spesialformet beholder med en slipt glasshals, med en sidehals, et forbindelsesrør 

med dråpefanger og et vinkelrett rør til innføring av luft. Rørene kan koples til beholderen ved hjelp av en 

enkel gummipropp med hull. Det er viktig at enden på rørene for lufttilførselen har en riktig utforming, 

fordi gassboblene må fordeles perfekt i løsningene i beholderen og absorbsjonsbeholderen. Den beste 

utformingen oppnås ved en soppformet avslutning med 20 mm som ytre diameter, forsynt med seks 

åpninger på 1 mm. 

5.3. Utstyr til bestemmelse av ureanitrogen etter ureaseteknikken (7.2.6.1) 

Består av en erlenmeyerkolbe på 300 ml forsynt med en separasjonstrakt og en liten absorpsjonsbeholder 

(se figur 7). 


5.5. pH-meter 

5.6. Regulerbar tørkeovn 

5.7. Glassapparatur: 

presisjonspipetter på 2, 5, 10, 20, 25, 50 og 100 ml, 

Kjeldahl-kolber med lang hals på 300 og 500 ml, 

målekolber på 100, 250, 500 og 1 000 ml, 

digler av sintret glass med porediameter 5-15 μ, 

mortere. 


Se metode 1. 

7. Analyseteknikk 

7.1. Totalt løselig og uløselig nitrogen 

7.1.1. Dersom gjødselen ikke inneholder nitrat 

7.1.1.1. Oppslutning 

Vei opp med en nøyaktighet på 0,001 g en prøvemengde som inneholder høyst 100 mg nitrogen. Hell den 

over i kolben til destillasjonsapparatet (5.1). Tilsett 10-15 g kaliumsulfat (4.1), katalysator (4.27) og noen 

korn pimpstein (4.28). Tilsett deretter 50 ml fortynnet svovelsyre (4.7) og bland godt. Varm først opp 

forsiktig og bland fra tid til annen, til det ikke lenger danner seg skum. Varm deretter opp slik at væsken 

koker regelmessig, og la den koke en time etter at løsningen er blitt klar; unngå at organisk materiale 

fester seg til sidene av kolben. La blandingen avkjøles. Tilsett forsiktig ca. 350 ml vann som blandes. Sørg 

for at oppløsningen blir så fullstendig som mulig. La blandingen avkjøles igjen og forbind kolben med 

destillasjonsapparatet (5.1). 

7.1.1.2. Destillasjon av ammoniakk 

Overfør med presisjonspipette 50 ml standard 0,2 mol/l svovelsyreløsning (4.8) til destillasjonsapparatets 

beholder (5.1). Tilsett indikator (4.29.1 eller 4.29.2). Sørg for at kjølerens munnstykke ligger minst 1 cm 

under løsningens overflate. 

Ta de nødvendige forholdsregler for å unngå tap av ammoniakk, tilsett forsiktig nok konsentrert 

natriumhydroksidløsning (4.9) i destillasjonskolben til å gjøre væsken sterkt basisk (120 ml er som 

regel tilstrekkelig; kontroller ved å tilsette et par dråper fenolftalein. Når destillasjonen er avsluttet, skal 

løsningen i kolben fortsatt være klart basisk). Juster oppvarmingen av kolben slik at det destilleres ca. 150 

ml på en halv time. Kontroller med indikatorpapir (4.30) at destillasjonen er fullført. Er ikke dette tilfellet, 

destilleres 50 ml til, og kontrollen gjentas inntil det siste destillatet reagerer nøytralt med indikatorpapiret 

(4.30). Senk så beholderen, destiller noen få ml til, og skyll munnstykket på kjøleren. Syreoverskuddet 

titreres med en standardløsning av 0,2 mol/l natrium- eller kaliumhydroksid (4.10) til indikatoren skifter 

farge.


Nr. 10/159 

7.1.1.3. Blindprøve 



7.1.1.4. Angivelse av resultatet 

der 

( - A) 

× 0,28 a 

% N = 

M 

a = ml standard 0,2 mol/l natrium- eller kaliumhydroksidløsning brukt til blindprøven, utført ved å 

pipettere 50 ml 0,2 mol/l standard svovelsyreløsning (4.8) til apparatets beholder (5.1), 

A = ml standard 0,2 mol/l natrium- eller kaliumhydroksidløsning brukt til analysen, 

M = prøvemasse i gram. 

7.1.2. Dersom gjødselen inneholder nitrat 

7.1.2.1. Analyseprøve 

Vei opp med en nøyaktighet på 0,001 g et kvantum av prøven som inneholder høyst 40 mg nitratnitrogen. 

7.1.2.2. Reduksjon av nitratet 

Bland analyseprøven i en liten morter med 50 ml vann. Overfør den med minst mulig destillert vann til en 

500 ml Kjeldahl-kolbe. Tilsett 5 g redusert jern (4.2) og 50 ml tinnkloridløsning (4.11). Rist kolben og la 

den stå en halv time. Mens den står, ristes den igjen etter 10 og 20 minutter. 

7.1.2.3. Kjeldahls oppslutning 

Tilsett 30 ml svovelsyre (4.12), 5 g kaliumsulfat (4.1), den foreskrevne mengde katalysator (4.27) og noen 

korn pimpstein (4.28). Kolben settes litt på skrå og oppvarmes svakt. Øk varmetilførselen langsomt og rist 

løsningen ofte for å holde blandingen suspendert: Væsken blir først svart og deretter klar med dannelse av 

en gulgrønn suspensjon av vannfritt jernsulfat. Fortsett oppvarmingen i en time etter at løsningen er blitt 

klar, mens den koker svakt. La kolben avkjøles. Tilsett forsiktig 100 ml vann i små porsjoner. Bland og 

overfør innholdet til en 500 ml målekolbe. Skyll kolben flere ganger med destillert vann. Fyll opp til merket 

med vann. Bland. Filtrer gjennom et tørt filter over i en tørr beholder. 

7.1.2.4. Analyse av løsningen 

Med en presisjonspipette overføres en delmengde av løsningen på høyst 100 mg nitrogen til 

destillasjonskolben (5.1). Tynn ut til ca. 350 ml med destillert vann og tilsett noen korn pimpstein (4.28). 

Kolben koples til destillasjonsapparatet, og bestemmelsen fortsetter som beskrevet under 7.1.1.2. 


Se 7.1.1.3. 


der 

% N = ( - A a× 0,28 ) 

M 

a = ml standard 0,2 mol/l natrium- eller kaliumhydroksidløsning brukt til blindprøven utført ved å 

pipettere 50 ml standard 0,2 mol/l svovelsyreløsning (4.8) til apparatets beholder (5.1), 


M = prøvemasse i gram i delmengden som ble tatt i 7.1.2.4.


21.2.2008 

7.2. Løselige nitrogenforbindelser 

7.2.1. Tilberedning av analyseløsning 

Vei opp en prøvemengde på 10 g med en nøyaktighet på 0,001 g, og ha den i en 500 ml målekolbe. 

7.2.1.1. Gjødsel som ikke inneholder cyanamidnitrogen 

Ha 50 ml vann og deretter 20 ml fortynnet saltsyre (4.13) i kolben. Rist og la stå til utviklingen av 

karbondioksid opphører. Tilsett deretter 400 ml vann og rist en halv time i rotasjonsristeapparatet (5.4). 

Fyll opp til merket med vann, bland og filtrer gjennom et tørt filter over i en tørr beholder. 

7.2.1.2. Gjødsel som inneholder cyanamidnitrogen 

Ha 400 ml vann og noen dråper metylrødt (4.29.2) i kolben. Om nødvendig gjøres løsningen sur med 

eddiksyre (4.14). Tilsett 15 ml eddiksyre (4.14). Ristes i rotasjonsristeapparatet (5.4) i to timer. Om 

nødvendig tilsettes eddiksyre (4.14) på nytt under behandlingen. Fyll opp til merket med vann, bland, filtrer 

straks gjennom et tørt filter over i en tørr beholder, og bestem cyanamidnitrogenet straks. 

I begge tilfeller skal de forskjellige løselige nitrogenforbindelsene bestemmes samme dag som løsningen 

er tilberedt; start med cyanamidnitrogen og ureanitrogen dersom disse er til stede. 

7.2.2. Totalt løselig nitrogen 

7.2.2.1. Dersom gjødselen ikke inneholder nitrat 

Overfør med pipette en delmengde av filtratet (7.2.1.1 eller 7.2.1.2) som inneholder høyst 100 mg nitrogen 

til en 300 ml Kjeldahl-kolbe. Tilsett 15 ml konsentrert svovelsyre (4.12), 0,4 g kobberoksid eller 1,25 

g kobbersulfat (4.27) og noen korn pimpstein (4.28). Varm først opp forsiktig for å sette oppslutningen 

i gang og deretter kraftigere, til væsken blir fargeløs eller svakt grønnaktig og tydelig avgir hvit damp. 

Etter avkjøling overføres løsningen kvantitativt til destillasjonskolben, tynnes ut med vann til ca. 

500 ml og tilsettes noen korn pimpstein (4.28). Deretter koples kolben til destillasjonsapparatet (5.1), og 

bestemmelsen fortsetter som beskrevet i 7.1.1.2. 

7.2.2.2. Dersom gjødselen inneholder nitrat 

Overfør med en presisjonspipette en delmengde av filtratet (7.2.1.1 eller 7.2.1.2) som inneholder 

høyst 40 mg nitratnitrogen til en 500 ml erlenmeyerkolbe. På dette stadiet av analysen er den samlede 

nitrogenmengden uten betydning. Tilsett 10 ml 30 % svovelsyre (4.15) og 5 g redusert jern (4.2), og 

dekk straks over erlenmeyerkolben med et urglass. Varm opp svakt inntil reaksjonen blir stabil, men ikke 

kraftig. På dette tidspunktet avbrytes oppvarmingen, og kolben får stå i romtemperatur i minst tre timer. 

Overfør løsningen kvantitativt med vann til en 250 ml målekolbe uten å ta hensyn til uoppløst jern. Fyll 

opp til merket med vann. Bland godt, og overfør med presisjonspipette en delmengde med høyst 100 mg 

nitrogen til en 300 ml Kjeldahl-kolbe. Tilsett 15 ml konsentrert svovelsyre (4.12), 0,4 g kobberoksid eller 

1,25 g kobbersulfat (4.27) og noen korn pimpstein (4.28). Varm først opp forsiktig for å sette oppslutningen 

i gang og deretter kraftigere, til væsken blir fargeløs eller svakt grønnaktig og tydelig avgir hvit damp. 

Etter avkjøling overføres løsningen kvantitativt til destillasjonskolben, tynnes ut med vann til ca. 500 

ml og tilsettes noen korn pimpstein (4.28). Deretter koples kolben til destillasjonsapparatet (5.1), og 

bestemmelsen fortsetter som beskrevet i 7.1.1.2. 


Se 7.1.1.3. 


der 

( - A × a 0,28 

) 

% N = 

M 


pipettere 50 ml standard 0,2 mol/l svovelsyre (4.8) til apparatets beholder (5.1), 


M = prøvemasse, i gram, i delmengden tatt i 7.2.2.1 eller 7.2.2.2.


Nr. 10/161 

7.2.3. Totalt løselig nitrogen med unntak av nitratnitrogen 

Overfør med presisjonspipette til en 300 ml Kjeldahl-kolbe en delmengde av filtratet (7.2.1.1 eller 7.2.1.2) 

som inneholder høyst 50 mg nitrogen som skal bestemmes. Tynn ut med vann til 100 ml, tilsett 5 g jernsulfat 

(4.16), 20 ml konsentrert svovelsyre (4.12) og noen korn pimpstein (4.28). Varm først opp forsiktig og øk 

så varmetilførselen til det avgis hvit damp. La oppslutningen fortsette i 15 minutter. Avbryt oppvarmingen, 

tilsett kobberoksid (4.27) som katalysator og hold det ved en temperatur som gjør at det avgis hvit damp 

i enda 10 til 15 minutter. Etter avkjøling overføres innholdet av Kjeldahl-kolben kvantitativt til apparatets 

destillasjonskolbe (5.1). Tynn ut til ca. 500 ml med vann og tilsett noen korn pimpstein (4.28). Kolben 

koples til destillasjonsapparatet, og bestemmelsen fortsetter som beskrevet i 7.1.1.2. 


Se 7.1.1.3. 


der 

( - A × a 0,28 

) 

% N = 

M 


pipettere 50 ml standard 0,2 mol/l svovelsyreløsning (4.8) til apparatets beholder (5.1), 


M = prøvemasse, i gram, i delmengden tatt til bestemmelsen. 

7.2.4. Nitratnitrogen 

7.2.4.1. Dersom gjødselen ikke inneholder kalsiumcyanamid 

Finnes ved differansen mellom resultatene oppnådd i 7.2.2.4 og 7.2.3.2 og/eller resultatet oppnådd i 7.2.2.4 

og summen av resultatene oppnådd i (7.2.5.2 eller 7.2.5.5) og (7.2.6.3 eller 7.2.6.5 eller 7.2.6.6). 

7.2.4.2. Dersom gjødselen inneholder kalsiumcyanamid 

Finnes ved differansen mellom resultatene oppnådd i 7.2.2.4 og 7.2.3.2 og mellom resultatet oppnådd i 

7.2.2.4 og summen av resultatene oppnådd i (7.2.5.5), (7.2.6.3 eller 7.2.6.5 eller 7.2.6.6) og (7.2.7). 

7.2.5. Ammoniumnitrogen 

7.2.5.1. Dersom gjødselen utelukkende inneholder ammoniumnitrogen og ammoniumog nitratnitrogen 

Overfør med presisjonspipette en delmengde av filtratet (7.2.1.1) som inneholder høyst 100 mg 

ammoniumnitrogen til destillasjonsapparatets kolbe (5.1). Tilsett vann til et samlet volum på ca. 350 ml og 

noen korn pimpstein (4.28) for at det skal koke lettere. Kolben koples til destillasjonsapparatet, det tilsettes 

20 ml natriumhydroksid (4.9) og destilleres som beskrevet i 7.1.1.2. 


der 

( - A × a 0,28 

) 

% N (ammonium) = 

M 


pipettere 50 ml 0,2 mol/l standard svovelsyre (4.8) til apparatets beholder (5.1), 


M = prøvemasse, i gram, i delmengden tatt til bestemmelsen.


21.2.2008 

7.2.5.3. Dersom gjødselen inneholder urea- og/eller cyanamidnitrogen 

Overfør med presisjonspipette en delmengde av filtratet (7.2.1.1 eller 7.2.1.2) som inneholder høyst 

20 mg ammoniumnitrogen, til en tørr kolbe som tilhører apparatet (5.2). Sett apparatet sammen. Overfør 

med pipette 50 ml 0,1 mol/l standard svovelsyreløsning (4.17) til erlenmeyerkolben på 300 ml og nok 

destillert vann til at væskenivået ligger ca. 5 cm over åpningen i tilførselsrøret. Fyll opp med destillert 

vann gjennom sidehalsen på reaksjonskolben til et volum på ca. 50 ml. Bland. For å unngå sjenerende 

skumdannelse under kullsyringen tilsettes noen dråper oktylalkohol (4.18). Innholdet gjøres basisk med 50 

ml mettet kaliumkarbonatløsning (4.19); begynn straks å drive ut fra den kalde suspensjonen ammoniakken 

som dermed frigjøres. Den kraftige luftstrømmen (ca. 3 liter/minutt) som er nødvendig for dette, renses 

på forhånd ved at den føres gjennom vaskeflasker som inneholder fortynnet svovelsyre og fortynnet 

natriumhydroksid. Istedenfor å bruke trykkluft er det også mulig å arbeide i et vakuum (vannpumpe), 

forutsatt at innstrømningsrøret er koplet til beholderen som brukes til å fange opp ammoniakken, på en 

måte som er tilstrekkelig lufttett. Ammoniakken er vanligvis fullstendig utdrevet etter tre timer. Det tilrådes 

imidlertid at man forsikrer seg om dette ved å skifte ut mottakerkolben. Når operasjonen er avsluttet, 

koples kolben fra apparatet, og rørets munnstykke og kolbens sider skylles med litt destillert vann. Titrer 

syreoverskuddet med standard 0,1 mol/l natriumhydroksid (4.20) til indikatoren (4.29.1) blir grå. 


Se 7.1.1.3. 


der 

% N (ammonium) = ( - A × a 0,14 

) 

M 


pipettere 50 ml standard 0,1 mol/l svovelsyreløsning (4.17) til apparatets 300 ml erlenmeyerkolbe 

(5.2), 


M = prøvemasse, i gram, i delmengden tatt til bestemmelse. 

7.2.6. Ureanitrogen 

7.2.6.1. Ureasemetoden 

Overfør med presisjonspipette en delmengde av filtratet (7.2.1.1 eller 7.2.1.2) som inneholder høyst 

250 mg ureanitrogen til en 500 ml målekolbe. For å felle ut fosfatene tilsettes en mettet løsning av 

bariumhydroksid (4.21) til utfellingen stanser. Deretter fjernes overskuddet av bariumioner (og eventuelle 

oppløste kalsiumioner) ved hjelp av natriumkarbonatløsningen på 10 % (4.22). 

La løsningen bunnfelle og kontroller om utfellingen er fullstendig. Fyll opp til merket, bland og 

filtrer gjennom et foldefilter. Overfør med presisjonspipette 50 ml av filtratet til apparatets 300 ml 

erlenmeyerkolbe (5.3). Filtratet gjøres surt med 2 mol/l saltsyre (4.23) til pH-verdien målt med pH-meter 

(5.5) blir 3,0. Deretter heves pH-verdien til 5,4 med 0,1 mol/l natriumhydroksid (4.20). 

For å unngå tap av ammoniakk under dekomponeringen med urease, lukk erlenmeyerkolben med en propp 

utstyrt med skilletrakt og en liten gassfelle som inneholder nøyaktig 2 ml standard 0,1 mol/l saltsyreløsning 

(4.24). Tilsett 20 ml ureaseløsning (4.25) gjennom skilletrakten, og la stå en time ved 20-25 °C. Overfør 

deretter med presisjonspipette 25 ml standard 0,1 mol/l saltsyreløsning (4.24) gjennom skilletrakten og la 

den renne gjennom den ned i løsningen, og skyll så med litt vann. Overfør på samme måte kvantitativt 

innholdet av sikkerhetsbeholderen til løsningen i erlenmeyerkolben. Titrer syreoverskuddet med standard 

0,1 mol/l natriumhydroksidløsning (4.20) til pH-verdien målt med pH-meter blir 5,4. 


Se 7.1.1.3.


Nr. 10/163 


der 

( - A a× 0,14 ) 

% N (urea) = 

M 

a = ml standard 0,1 mol/l natrium- eller kaliumhydroksidløsning brukt til blindprøven, utført under 

nøyaktig samme vilkår som analysen, 


M = prøvemasse, i gram, i delmengden tatt til analysen. 

Merknader 

(1) Etter utfelling med løsningene av bariumhydroksid- og natriumkarbonatløsningene, fyll opp til merket, 

filtrer og nøytraliser så raskt som mulig. 

(2) Kontrollen av titreringen kan også utføres med indikatoren (4.29.2), men omslagspunktet er da 

vanskeligere å oppfatte. 

7.2.6.4. Gravimetrisk metode med xanthydrol 

Pipetter en delmengde av filtratet (7.2.1.1 eller 7.2.1.2) som inneholder høyst 20 mg ureanitrogen over i et 

250 ml begerglass. Tilsett 40 ml eddiksyre (4.14). Rør om med en glasstav i ett minutt, og la blandingen 

bunnfelle i fem minutter. Filtrer innholdet gjennom et flatt filter over i et 100 ml begerglass, vask det med 

noen ml eddiksyre (4.14) og 10 ml xanthydrol (4.26) og tilsett filtratet dråpevis under stadig omrøring med 

glasstav. La løsningen få stå til bunnfallet viser seg, og rør så om i ett eller to minutter. La det stå i en og en 

halv time. Filtrer med svakt sug gjennom en filterdigel av glass som er tørket og veid på forhånd, vask tre 

ganger med 5 ml etanol (4.31) uten forsøk på å fjerne all eddiksyren. Sett den i ovnen og hold temperaturen 

på 130 °C i en time (ikke høyere enn 145 °C). La den avkjøles i en eksikkator og vei den. 


der 

m1 = bunnfallets masse, i gram, 

6,67 × m 

% urea N + biuret = /M2)% N = 

M 

M2 = prøvemasse, i gram, i delmengden tatt til bestemmelsen. 

Utfør korreksjonene for blindprøven. Normalt kan biuretet uten større feil regnes med til ureanitrogenet, da 

innholdet av det i absoluttverdi er lite i sammensatt gjødsel. 

7.2.6.6. Metode basert på differanse 

Ureanitrogen kan også beregnes etter følgende tabell: 

Tilfelle Nitrat-N Ammonium-N Cyanamid-N Urea-N 

1 Nei Ja Ja (7.2.2.4) — (7.2.5.5 + 7.2.7) 

2 Ja Ja Ja (7.2.3.2) — (7.2.5.5 + 7.2.7) 

3 Nei Ja Nei (7.2.2.4) — (7.2.5.5) 

4 Ja Ja Nei (7.2.3.2) — (7.2.5.5) 

2 

1


21.2.2008 

7.2.7. Cyanamidnitrogen 

Ha en delmengde av filtratet (7.2.1.2) med 10-30 mg cyanamidnitrogen i et 250 ml begerglass. Fortsett 

analysen etter metode 2.4. 


8.1. I visse tilfeller kan det være forskjell mellom totalt nitrogen bestemt direkte i innveid prøve (7.1) og 

totalt løselig nitrogen (7.2.2). Denne forskjellen bør imidlertid ikke være større enn 0,5 %. I motsatt fall 

inneholder gjødselen former for uløselig nitrogen som ikke er oppført på listen i vedlegg I. 

8.2. Før hver analyse skal det kontrolleres at apparatene virker som de skal og sikres at metoden anvendes 

korrekt, ved hjelp av en standardløsning som inneholder de forskjellige nitrogenforbindelsene i 

innbyrdes forhold som ligner dem i prøvematerialet. Denne standardløsningen tilberedes på grunnlag av 

standardløsninger av kaliumtiocyanat (4.3), kaliumnitrat (4.4.), ammoniumsulfat (4.5) og urea (4.6).


Nr. 10/165 

Figur 6 

Apparat til bestemmelse av ammoniumnitrogen (7.2.5.3)


21.2.2008 

Figur 7 

Apparat til bestemmelse av ureanitrogen (7.2.6.1)


Nr. 10/167 

Metode 2.6.2 

Bestemmelse av nitrogeninnholdet i forskjellige samtidig tilstedeværende nitrogenforbindelser i gjødsel som 

inneholder nitrogen bare i form av nitrat-, ammoniumog ureanitrogen 

1. Formål 

Formålet med dette dokument er å fastsette en forenklet metode for bestemmelse av de forskjellige formene 

for nitrogen i gjødsel som inneholder nitrogen bare i form av nitrat-, ammoniumog ureanitrogen. 


3. Prinsipp 

Denne metoden kan anvendes på all gjødsel nevnt i vedlegg I som utelukkende inneholder nitrat-, 

ammoniumog ureanitrogen. 

Følgende bestemmelser gjøres på forskjellige deler av én enkelt prøveløsning: 

3.1. Totalt løselig nitrogen: 

3.1.1. dersom gjødelen ikke inneholder nitrater, ved direkte Kjeldahls oppslutning av løsningen, 

3.1.2. dersom gjødelen inneholder nitrater, ved Kjeldahls oppslutning av en del av løsningen etter reduksjon 

ifølge Ulsch; i begge tilfeller bestemmes ammoniakken som beskrevet i metode 2.1, 

3.2. totalt løselig nitrogen unntatt nitratnitrogen, ved Kjeldahls oppslutning etter at nitratnitrogenet er fjernet i 

et surt miljø ved hjelp av jern(II)sulfat: Ammoniakken bestemmes som beskrevet i metode 2.1. 

3.3. nitratnitrogen, ved differansen mellom 3.1.2. og 3.2, eller mellom totalt løselig nitrogen (3.1.2.) og summen 

av ammoniumog ureanitrogen (3.4 + 3.5), 

3.4. ammoniumnitrogen, ved kald destillasjon etter svak alkalisering; ammoniakken samles opp i et kjent volum 

i en løsning av svovelsyre og bestemmes som beskrevet i metode 2.1. 

3.5. Ureanitrogen, enten: 

3.5.1. ved omdannelse ved hjelp av urease til ammoniakk som bestemmes ved titrering med en standardløsning 

av saltsyre, eller 

3.5.2. ved gravimetri ved hjelp av xanthydrol: Samtidig utfelt biuret kan tas sammen med ureanitrogen uten store 

feil; innholdet er normalt lite i sammensatt gjødsel, 

3.5.3. ved differanse, etter følgende tabell: 

4. Reagenser 

Tilfelle Nitratnitrogen Ammoniumnitrogen Differanse 

1 Nei Ja (3.1.1 — 3.4.) 

2 Ja Ja (3.2. — 3.4) 

Destillert eller demineralisert vann 


4.2. Jern p.a., hydrogenredusert (den angitte jernmengden må kunne redusere minst 50 mg nitratnitrogen) 

4.3. Kaliumnitrat p.a. 


4.5. Urea p.a. 

4.6. Svovelsyreløsning: 0,2 mol/l 

4.7. Konsentrert natriumhydroksidløsning: Vandig løsning på ca. 30 % (vekt/volum) NaOH, ammoniakkfri


21.2.2008 

4.8. Natrium- eller kaliumhydroksidløsning: 0,2 mol/l, karbonatfri 


4.10. Fortynnet saltsyre: Én del saltsyre (d20 = 1,18 g/ml) og én del vann 

4.11. Eddiksyre: 96‑100 % 

4.12. Svovelsyreløsning som inneholder ca. 30 % H2SO4 (vekt/volum), ammoniakkfri 

4.13. Jernsulfat: Krystallinsk (FeSO4 · 7H2O) 


4.15. Oktylalkohol 

4.16. Mettet kaliumkarbonatløsning 

4.17. Natrium- eller kaliumhydroksid: 0,1 mol/l 

4.18. Mettet bariumhydroksidløsning 

4.19. Natriumkarbonatløsning: 10 % (vekt/volum) 

4.20. Saltsyre: 2 mol/l 

4.21. Saltsyreløsning: 0,1 mol/l 

4.22. Ureaseløsning 

Lag en suspensjon av 0,5 g aktiv urease i 100 ml destillert vann ved hjelp av 0,1 mol/l saltsyre (4.21), juster 

pH-verdien til 5,4 målt med pH-meter. 

4.23. Xanthydrol 

5 % løsning i etanol eller metanol (4.28) (ikke bruk produkter som gir en stor andel av uløselig stoff); 

løsningen kan oppbevares i tre måneder i en godt lukket flaske som er skjermet mot lys. 

4.24. Katalysator 

Kobberoksid (CuO): 0,3-0,4 g til hver bestemmelse, eller en tilsvarende mengde kobbersulfat-pentahydrat 

(CuSO4 5H2O) på 0,95-1,25 g til hver bestemmelse. 





liter. 




dråper) av denne indikatoren. 


Løs 0,1 g metylrødt i 50 ml 95 % etanol. Fyll opp med vann til 100 ml og filtrer om nødvendig. Fire eller 

fem dråper av denne indikatoren kan brukes istedenfor den foregående. 

4.27. Indikatorpapir 

Lakmus, bromtymolblått (eller annet indikatorpapir som er følsomt for pH i området 6-8). 

4.28. Etanol eller metanol: 95 % løsning (vekt/volum)


Nr. 10/169 

5. Utstyr 

5.1. Destillasjonsapparat 

Se metode 2.1. 

5.2. Utstyr til bestemmelse av ammoniumnitrogen (7.5.1) 

Se metode 2.6.1 og figur 6. 

5.3. Utstyr til bestemmelse av ureanitrogen med ureasemetoden (7.6.1) 

Se metode 2.6.1 og figur 7. 


5.5. pH-meter 

5.6. Glassapparatur: 

presisjonspipetter på 2, 5, 10, 25, 50 og 100 ml, 

Kjeldahl-kolber med lang hals på 300 og 500 ml, 

målekolber på 100, 250, 500 og 1 000 ml, 

digler av sintret glass, porediameter 5-15 μm, 

morter. 


Se metode 1. 



Vei opp 10 g av prøven med en nøyaktighet på 1 mg og overfør til en 500 ml målekolbe. Kolben tilsettes 

50 ml vann og deretter 20 ml fortynnet saltsyre (4.10). Rist. La stå til en eventuell karbondioksidutvikling 

er opphørt. Tilsett så 400 ml vann og rist i en halv time i rotasjonsristeapparatet (5.4); fyll opp til merket 

med vann, bland og filtrer gjennom et tørt filter over i en tørr beholder. 

7.2. Totalt nitrogen 

7.2.1. Dersom gjødselen ikke inneholder nitrater 

Overfør med pipette en delmengde av filtratet (7.1) som inneholder høyst 100 mg nitrogen til en 300 ml 

Kjeldahl-kolbe. Tilsett 15 ml konsentrert svovelsyre (4.9), 0,4 g kobberoksid eller 1,25 g kobbersulfat 

(4.24) og noen glasskuler for å stabilisere kokingen. Varm først opp forsiktig for å sette reaksjonen i gang 

og deretter kraftigere til væsken blir fargeløs eller svakt grønnaktig og tydelig avgir hvit damp. Etter 

avkjøling helles løsningen over i destillasjonskolben, tynnes ut med vann til ca. 500 ml og tilsettes noen 

korn pimpstein (4.25). Kolben koples til destillasjonsapparatet (5.1), og bestemmelsen fortsetter som 

beskrevet i 7.1.1.2, metode 2.6.1. 

7.2.2. Dersom gjødselen inneholder nitrater 

Overfør med pipette en delmengde av filtratet (7.1) som inneholder høyst 40 mg nitratnitrogen til en 500 ml 

erlenmeyerkolbe. På dette stadiet i analysen er den samlede nitrogenmengde uten betydning. Tilsett 10 ml 

30 % svovelsyre (4.12) og 5 g redusert jern (4.2) og dekk straks over erlenmeyerkolben med et urglass. 

Varm opp forsiktig til reaksjonen blir stabil, men ikke kraftig. Avbryt oppvarmingen og la kolben stå i 

romtemperatur i minst tre timer. Overfør væsken kvantitativt til en 250 ml målekolbe uten å ta hensyn til 

uoppløst jern. Fyll opp til merket med vann. Homogeniser forsiktig. Overfør med pipette en delmengde som 

inneholder høyst 100 mg nitrogen til en 300 ml Kjeldahl-kolbe . Tilsett 15 ml konsentrert svovelsyre (4.9), 

0,4 g kobberoksid eller 1,25 g kobbersulfat (4.24) og noen glasskuler for å stabilisere kokingen. Varm først 

opp forsiktig for å sette reaksjonen i gang, deretter kraftigere til væsken blir fargeløs eller svakt grønnaktig 

og tydelig avgir hvit damp. Etter avkjøling overføres løsningen kvantitativt til destillasjonskolben; tynnes 

ut med vann til ca. 500 ml og tilsettes noen korn pimpstein (4.25). Kolben koples til destillasjonsapparatet 

(5.1), og bestemmelsen fortsetter som beskrevet i 7.1.1.2, metode 2.6.1.


21.2.2008 

7.2.3. Blindprøve 



7.2.4. Angivelse av resultatet 

der 

% N (totalt) = 

( - A a× 0,28 ) 

M 


pipettere 50 ml standard 0,2 mol/l svovelsyreløsning (4.6) til apparatets beholder, 

A = ml standard 0,2 mol/l natrium- eller kaliumhydroksidløsning (4.8) brukt til analysen, 

M = prøvemasse, i gram, i delmengden (7.2.1 eller 7.2.2). 

7.3. Totalt nitrogen unntatt nitratnitrogen 

7.3.1. Analyse 

Overfør med pipette en delmengde av filtratet (7.1) med høyst 50 mg nitrogen som skal bestemmes, til 

en 300 ml Kjeldahl-kolbe. Tynn ut til 100 ml med vann og tilsett 5 g jernsulfat (4.13), 20 ml konsentrert 

svovelsyre (4.9) og noen glasskuler for å stabilisere kokingen. Varm først opp forsiktig, deretter sterkere til 

det avgis hvit damp. Fortsett reaksjonen i 15 minutter. Avbryt oppvarmingen og tilsett 0,4 g kobberoksid 

eller 1,25 g kobbersulfat (4.24) som katalysator. Gjenoppta oppvarmingen og oppretthold produksjonen 

av hvit damp i 10-15 minutter. Etter avkjøling overføres innholdet i Kjeldahl-kolben kvantitativt til 

destillasjonskolben (5.1). Tynn ut med vann til ca. 500 ml og tilsett noen korn pimpstein (4.25). Kolben 

koples til destillasjonsapparatet, og bestemmelsen fortsetter som beskrevet i 7.1.1.2, metode 2.6.1. 


Se 7.2.3. 


der 

7.4. Nitratnitrogen 

% N (totalt) = 

( - A a× 0,28 ) 

M 

a = ml standard 0,2 mol/l natrium- eller kaliumhydroksidløsning (4.8) brukt til blindprøven, utført ved å 

pipetteere 50 ml standard 0,2 mol/l svovelsyre (4.6) til apparatets beholder, 

A = ml 0,2 mol/l standard natrium- eller kaliumhydroksidløsning brukt til analysen, 

M = prøvemasse, i gram, i delmengden brukt i bestemmelsen. 

Finnes som differansen mellom følgende resultater: 

7.2.4 — (7.5.3 + 7.6.3) 

eller 

7.2.4 — (7.5.3 + 7.6.5) 

eller 

7.2.4 — (7.5.3 + 7.6.6)


Nr. 10/171 

7.5. Ammoniumnitrogen 

7.5.1. Analyse 

Overfør med pipette til apparatets tørre kolbe (5.2) en delmengde av filtratet (7.1) som inneholder høyst 

20 mg ammoniumnitrogen. Sett sammen apparatet. Overfør med pipette nøyaktig 50 ml standard 0,1 mol/l 

svovelsyreløsning (4.14) til erlenmeyerkolben på 300 ml og et kvantum destillert vann, slik at væskenivået 

ligger ca. 5 cm over tilførselsrørets åpning. Før inn destillert vann gjennom reaksjonskolbens sidehals 

til volumet er brakt opp til ca. 50 ml. Rist. For å unngå sjenerende skumdannelseved innføringen av 

gasstrømmen tilsettes noen dråper oktylalkohol (4.15). Gjør innholdet basisk ved å tilføre 50 ml mettet 

kalsiumkarbonatløsning (4.16), og begynn straks å drive ut fra den kalde suspensjonen ammoniakken 

som dermed frigjøres. Den kraftige luftstrømmen som er nødvendig for dette (strømningshastighet ca. 3 

liter/minutt), renses på forhånd ved å føres gjennom vaskeflasker med fortynnet svovelsyre og fortynnet 

natriumhydroksid. I stedet for trykkluft kan det benyttes vakuum (vannsugingspumpe), forutsatt at 

forbindelsene mellom apparatene er lufttette. 

Ammoniakken er vanligvis fullstendig fjernet etter tre timer. 

Man bør imidlertid forsikre seg om dette ved å skifte erlenmeyerkolbe. Når prosessen er avsluttet, skill 

erlenmeyerkolben fra apparatet, skyll munningen på tilførselsrøret og sidene i erlenmeyerkolben med litt 

destillert vann, og titrer syreoverskuddet med standard 0,1 mol/l natriumhydroksid (4.17). 

7.5.2. Blindforsøk 

Se 7.2.3. 


der 

% N (ammonium) = 

( - A a× 0,14 ) 

M 

a = ml standard 0,1 mol/l natrium- eller kaliumhydroksidløsning (4.17) brukt til blindforsøket, utført ved 

å pipettere 50 ml standard 0,1 mol/l svovelsyreløsning (4.14) til apparatets 300 ml erlenmeyerkolbe 

(5.2), 

A = ml standard 0,1 mol/l natrium- eller kaliumhydroksidløsning brukt til analysen (4.17), 

M = prøvemasse, i gram, i delmengden brukt til analysen. 

7.6. Ureanitrogen 

7.6.1. Ureasemetoden 

Overfør med pipette en delmengde av filtratet (7.1) som inneholder høyst 250 mg ureanitrogen til en 

500 ml målekolbe. For å utfelle fosfater tilsettes en passende mengde mettet bariumhydroksidløsning 

(4.18) inntil videre tilsetting ikke fører til dannelse av mer bunnfall. Fjern overskuddet av bariumioner (og 

eventuelle oppløste kalsiumioner) med en 10 % natriumkarbonatløsning (4.19). La løsningen bunnfelle og 

kontroller om utfellingen er fullstendig. Fyll opp til merket, bland og filtrer gjennom et foldefilter. Overfør 

med pipette 50 ml av filtratet til apparatets 300 ml erlenmeyerkolbe (5.3). Væsken gjøres sur med 2 mol/l 

saltsyre (4.20) til pH 3,0 målt med pH-meter. Øk pH-verdien til 5,4 med 0,1 mol/l natriumhydroksid (4.17). 

For å unngå tap av ammoniakk under hydrolyse med urease, lukk erlenmeyerkolben med en propp festet 

til en dråpetrakt og en liten sikkerhetsbeholder som inneholder nøyaktig 2 ml 0,1 mol/l saltsyreløsning 

(4.21). Gjennom dråpetrakten tilsettes 20 ml ureaseløsning (4.22). La stå en time ved 20-25 °C. Tilsett 

deretter med pipette 25 ml standard 0,1 mol/l saltsyreløsning (4.21) i dråpetrakten, la den renne ned i 

løsningen og skyll med litt vann. Innholdet i sikkerhetsbeholderen overføres kvantitativt til løsningen i 

erlenmeyerkolben. Syreoverskuddet titreres med standard 0,1 mol/l natriumhydroksidløsningen (4.17) til 

pH-verdien er 5,4 målt med pH-meteret. 

Merknader 

1. Etter utfelling med bariumhydroksid- og natriumkarbonatløsningene, fyll opp til merket, filtrer og 

nøytraliser hurtigst mulig. 

2. Titreringen kan også vurderes med indikatoren (4.26), selv om fargeskiftet er vanskeligere å 

oppfatte.


21.2.2008 


Se 7.2.3. 


der 

( - A × 0,14 a ) 

% N (urea) = 

M 

a = ml standard 0,1 mol/l natrium- eller kaliumhydroksidløsning (4.17) brukt til blindprøven, utført 

under nøyaktig samme betingelser som analysen, 

A = ml standard 0,1 mol/l natrium- eller kaliumhydroksidløsning (4.17) brukt til analysen, 

M = prøvemasse i gram i delmengden brukt i analysen. 

7.6.4. Gravimetrisk metode med xanthydrol 

Overfør med pipette en delmengde av filtratet (7.1) som inneholder høyst 20 mg ureanitrogen til et 100 ml 

begerglass. Tilsett 40 ml eddiksyre (4.11). Rør om med glasstav i et minutt. La eventuelt bunnfall få hvile i 

fem minutter. Filtrer, vask med noen milliliter eddiksyre (4.11). Tilsett 10 ml xanthydrol til filtratet dråpevis 

(4.23) under stadig omrøring med glasstav. La det hvile til bunnfallet viser seg, og rør så om igjen i ett eller 

to minutter. La stå i en og en halv time. Filtrer med svakt sug gjennom en filterdigel av glass som har vært 

tørket og veid på forhånd; vask tre ganger med 5 ml etanol (4.28) uten å ta sikte på å fjerne all eddiksyren. 

Overfør til tørkeovn og la stå ved 130 °C i en time (temperaturen må ikke være høyere enn 145 °C). La 

avkjøles i en eksikkator og vei. 


der 

m = bunnfallets masse, i gram, 

6,67 × m 

% N (urea) = 

M 

M = prøvemasse, i gram, i delmengden brukt til bestemmelsen. 

Korriger for blindprøven. Normalt kan man uten større feil regne biuret med til ureanitrogen, fordi 

innholdet av dette er lavt i sammensatt gjødsel. 

7.6.6. Metode basert på differanse 

Ureanitrogen kan også beregnes som vist i følgende tabell: 

Tilfelle Nitrat-N Ammonium-N Urea-N 


1 Nei Ja (7.2.4) — (7.5.3) 

2 Ja Ja (7.3.3) — (7.5.3) 

Før hver analyse skal det kontrolleres at alt utstyr virker som det skal og at de brukte metodene anvendes 

korrekt, ved hjelp av en standardløsning som inneholder de forskjellige nitrogenforbindelser i et innbyrdes 

forhold som ligner dem i prøven. Denne standardløsningen tilberedes på grunnlag av standardløsninger av 

kaliumnitrat (4.3), ammoniumsulfat (4.4) og urea (4.5).


Nr. 10/173 

1. Formål 

Metode 3 

Fosfor 

Metode 3.1 

Ekstraksjoner 

Metode 3.1.1 

Ekstraksjon av mineralsyreløselig fosfor 

I dette dokument fastsettes en metode for bestemmelse av fosfor som er løselig i mineralsyrer. 


3. Prinsipp 

4. Reagenser 

Denne metoden gjelder bare fosfatgjødsel oppført i vedlegg I. 

Ekstraksjon av fosfor i gjødselen med en blanding av salpetersyre og svovelsyre. 

Destillert eller demineralisert vann. 

4.1. Svovelsyre (d20 = 1,84 g/ml). 

4.2. Salpetersyre (d20 = 1,40 g/ml). 

5. Utstyr 

Standard laboratorieutstyr. 

5.1. Kjeldahl-kolbe med et volum på minst 500 ml, eller en rundbunnet kolbe på 250 ml med et glassrør som 

danner en tilbakeløpskjøler. 

5.2. Målekolbe på 500 ml. 


Se metode 1. 


7.1. Prøvemengde 

Vei opp 2,5 g av den tilberedte prøven med en nøyaktighet på 0,001 g og plasser denne prøvemengden i en 

tørr Kjeldahl-kolbe (5.1). 

7.2. Ekstraksjon 

Tilsett 15 ml vann og rør om for å bringe stoffet i suspensjon. Tilsett 20 ml salpetersyre (4.2), og tilsett 

forsiktig 30 ml svovelsyre (4.1). 

Når den kraftige innledende reaksjonen har opphørt, kokes kolbens innhold langsomt opp og holdes 

kokende i 30 minutter. Avkjøl og tilsett forsiktig under omrøring ca. 150 ml vann. La løsningen koke videre 

i 15 minutter. 

Væsken avkjøles fullstendig og overføres kvantitativt til en 500 ml målekolbe. Fyll opp til merket, bland 

og filtrer gjennom et tørt, fosfatfritt foldefilter og kast den første porsjonen av filtratet. 


Bestemmelsen av det ekstraherte fosforet utføres etter metode 3.2 på en delmengde av prøveløsningen.


21.2.2008 

1. Formål 

Metode 3.1.2 

Ekstraksjon av fosfor som er løselig i 2 % maursyre (20 g/l) 

I dette dokument fastsettes en metode for bestemmelse av fosfor som er løselig i 2 % maursyre (20 g/l). 


3. Prinsipp 

4. Reagenser 

Utelukkende bløte råfosfater. 

For å skille mellom harde og bløte råfosfater ekstraheres fosfor som er løselig i maursyre, under bestemte 

vilkår. 

4.1. Maursyreløsning, 2 % (20 g/l) 

Merknad 

5. Utstyr 

Bland 82 ml maursyre (konsentrasjon 98 til 100 %, d20 = 1,22 g/ml) med destillert vann til et volum på fem 

liter. 

Standard laboratorieutstyr. 

5.1. Målekolbe på 500 ml (f.eks. Stohmann-kolbe) 



Se metode 1. 



Vei opp 5 g av den tilberedte prøven med en nøyaktighet på 0,001 g, og plasser denne prøvemengden i en 

tørr Stohmann-målekolbe på 500 ml (5.1) med vid hals. 


Under stadig rotering av kolben tilsettes maursyre ved 20 (± 1)°C (4.1) til ca. 1 cm under målestreken. Fyll 

opp til merket. Lukk kolben med en gummipropp og rist ved 20 (± 2)°C i 30 minutter i rotasjonsristeapparatet 

(5.2). 

Filtrer løsningen gjennom et tørt, fosfatfritt foldefilter over i en tørr glassbeholder. Kast den første 

porsjonen av filtratet. 


1. Formål 

Fosforet bestemmes etter metode 3.2 i en delmengde av det helt klare filtratet. 

Metode 3.1.3 

Ekstraksjon av fosfor som er løselig i 2 % sitronsyre (20 g/l) 

I dette dokument fastsettes en metode for ekstraksjon av fosfor som er løselig i 2 % sitronsyre (20 g/l).


Nr. 10/175 


3. Prinsipp 

4. Reagenser 

Denne metoden gjelder bare thomasfosfat (se vedlegg I A). 

Ekstraksjon av fosfor fra gjødselen med en 2 % sitronsyreløsning (20 g/l) under bestemte vilkår. 


4.1. 2 % sitronsyreløsning (20 g/l), tilberedt av ren, krystallinsk sitronsyre (C6H8O7 · H2O) 

Merknad 

5. Utstyr 

Kontroller konsentrasjonen til denne sitronsyreløsningen ved å titrere 10 ml av den med standard 0,1 mol/l 

natriumhydroksidløsning med fenolftalein som indikator. 

Dersom løsningen er korrekt, skal resultatet bli 28,55 ml. 



Analysen utføres på produktet slik det ble mottatt, etter omhyggelig blanding av den opprinnelige prøven 

for å sikre at den er homogen. Se metode 1. 



Vei opp 5 g av den tilberedte prøven med en nøyaktighet på 0,001 g og plasserden i en tørr kolbe med et 

volum på minst 600 ml og tilstrekkelig vid hals til, at den kan ristes grundig. 


Tilsett 500 ml (± 1 ml) av sitronsyreløsningen ved 20 (± 1) °C. Rist kraftig for hånd under tilsettingen av 

de første millilitrene med reagens for å stanse klumpdannelse og hindre at stoffet fester seg til sidene av 

kolben. Lukk kolben med en gummipropp og rist den i rotasjonsristeapparatet (5.1) i nøyaktig 30 minutter 

ved en temperatur på 20 (± 2) °C. 

Filtrer umiddelbart gjennom et tørt, fosfatfritt foldefilter over i en tørr glassbeholder og kast de første 

20 ml av filtratet. Fortsett filtreringen inntil det oppnås en filtratmengde som er stor nok til å utføre 

fosforbestemmelsen. 


1. Formål 

Bestemmelsen av fosforekstraktet utføres i samsvar med metode 3.2 på en delmengde av løsningen som er 

tilberedt på denne måten. 

Metode 3.1.4 

Ekstraksjon av fosfor som er løselig i nøytralt ammoniumsitrat 

I dette dokument fastsettes en metode for bestemmelse av fosfor som er løselig i nøytralt 

ammoniumsitrat. 


3. Prinsipp 

All gjødsel som er klassifisert som løselig i nøytralt ammoniumsitrat (se vedlegg I). 

Ekstraksjon av fosfor ved en temperatur på 65 °C med en nøytral løsning av ammoniumsitrat (pH 7,0) 

under bestemte vilkår.


21.2.2008 

4. Reagenser 


4.1. Nøytral ammoniumsitratløsning (pH 7,0) 

5. Utstyr 

Denne løsningen må inneholde 185 g ren, krystallinsk sitronsyre per liter og skal ha en densitet på 1,09 ved 

20 °C og pH 7,0. 

Reagensen tilberedes som følger: 

Løs 370 g ren, krystallinsk sitronsyre (C6H8O7 · H2O) i ca. 1,5 liter vann og lag en nesten nøytral løsning 

ved å tilsette 345 ml ammoniakkløsning (28‑29 % NH3). Dersom konsentrasjonen av NH3 er lavere enn 

28 %, tilsettes en tilsvarende større mengde ammoniumhydroksidløsning, og sitronsyren fortynnes i en 

tilsvarende mindre mengde vann. 

Avkjøl løsningen og gjør den fullstendig nøytral ved å holde elektrodene på et pH-meter nedsenket i 

løsningen. Tilsett ammoniakk ved 28‑29 % NH3 dråpevis og under stadig omrøring (med en mekanisk 

rører) til pH-verdien er nøyaktig 7,0 ved en temperatur på 20 °C. Fyll da opp til et volum på 2 liter og 

kontroller pH-verdien på nytt. Reagensen oppbevares i en lukket beholder, og pH-verdien kontrolleres med 

jevne mellomrom. 

5.1. Begerglass på 2 liter 

5.2. pH-meter 

5.3. Erlenmeyerkolbe på 200 eller 250 ml 

5.4. Målekolber på 500 ml og én målekolbe på 2 000 ml 

5.5. Vannbad som kan termostatreguleres på 65 °C, utstyrt med en egnet rører (se figur 8) 


Se metode 1. 



Overfør 1 eller 3 g av gjødselen som skal analyseres (se vedlegg I A og B til denne forordning), til en 

200 eller 250 ml erlenmeyerkolbe med 100 ml ammoniumsitratløsning som på forhånd er oppvarmet til 

65 °C. 


Lukk erlenmeyerkolben lufttett og rist den for å bringe gjødselen i suspensjon uten at den klumper seg. 

Løsne proppen et øyeblikk for å utligne trykket, og lukk så kolben igjen. Sett kolben i et vannbad som er 

innstilt på å holde kolbens innhold på nøyaktig 65 °C, og fest den til røreren (se figur 8). Under omrøringen 

må væskenivået i kolben hele tiden ligge under nivået i vannbadet( 1 ). Den mekaniske omrøringen reguleres 

på en slik måte at suspensjonen blir fullstendig. 

Etter nøyaktig én times omrøring tas erlenmeyerkolben opp av vannbadet. 

Avkjøl omgående under rennende vann til romtemperatur og overfør straks kvantitativt innholdet fra 

erlenmeyerkolben til en 500 ml målekolbe med en vannstråle (spruteflaske). Fyll opp til merket med vann. 

Bland godt. Filtrer gjennom et tørt foldefilter (fosfatfritt, med middels filtreringshastighet) over i en tørr 

beholder og kast den første porsjonen av filtratet (ca. 50 ml). 

Deretter samles det opp ca. 100 ml av det klare filtratet. 


Bestem fosforet i ekstraktet som er tilberedt på denne måten i samsvar med metode 3.2. 

( 1 ) I mangel av en mekanisk rører kan kolben ristes for hånd hvert 5. minutt.


Nr. 10/177 

1. Formål 

Figur 8 

Metode 3.1.5 

Ekstraksjon med basisk ammoniumsitrat 

Metode 3.1.5.1 

Ekstraksjon av løselig fosfor ifølge Petermann ved 65 °C 

I dette dokument fastsettes en metode for bestemmelse av fosfor som er løselig i basisk ammoniumsitrat. 


3. Prinsipp 

4. Reagenser 

Denne metoden gjelder bare dikalsiumfosfat utfelt som dihydrat (CaHPO4 · 2H2O). 

Ekstraksjon av fosfor ved en temperatur på 65 °C med en basisk løsning av ammoniumsitrat (Petermann) 

under bestemte vilkår. 

Destillert vann, eller demineralisert vann med samme egenskaper som destillert vann. 

4.1. Petermanns løsning


21.2.2008 

4.2. Egenskaper 

5. Utstyr 

Sitronsyre (C6H8O7 · H2O): 173 g/l. 

Ammoniakk: 42 g/l ammoniumnitrogen. 

pH-verdien skal ligge mellom 9,4 og 9,7. 

Tilberedning på grunnlag av diammoniumsitrat 

Løs 931 g diammoniumsitrat (molekylmasse 226,19) i ca. 3 500 ml destillert vann i en 5 l målekolbe. 

Tilsett ammoniakk i små porsjoner under omrøring og avkjøling i rennende vann. Eksempelvis må det for 

d20 = 0,906 g/ml, som tilsvarer 20,81 vektprosent ammoniumnitrogen, brukes 502 ml ammoniakkløsning. 

Juster temperaturen til 20 °C, og fyll opp med vann til fem liter. 

Tilberedning på grunnlag av sitronsyre og ammoniakk 

Løs 865 g sitronsyre monohydrat i ca. 2 500 ml destillert vann i en beholder på ca. 5 l. Sett beholderen 

i et isbad og tilsett ammoniakkløsning i små porsjoner under stadig risting gjennom en trakt der den 

nederste delen stikker ned i sitronsyreløsningen. Eksempelvis skal det for d20 = 0,906 g/ml, som tilsvarer 

20,81 vektprosent ammoniumnitrogen, brukes 1 114 ml ammoniakkløsning. Juster temperaturen til 20 °C, 

overfør til en målekolbe på fem liter, fyll opp til merket med destillert vann og bland. 

Kontroller innholdet av ammoniumnitrogen som følger: 

Overfør 25 ml av løsningen til en målekolbe på 250 ml, og fyll opp til merket med destillert vann. Bland. 

Bestem innholdet av ammoniumnitrogen i 25 ml av denne løsningen etter metode 2.1. Dersom løsningen 

er korrekt, må det brukes 15 ml 0,5 mol/l H2SO4. 

Dersom innholdet av ammoniumnitrogen er høyere enn 42 g/l, kan NH3 fjernes med en strøm av en 

nøytralgass eller ved en svak oppvarming, slik at pH-verdien blir 9,7 igjen. Utfør en ny bestemmelse. 

Dersom innholdet av ammoniumnitrogen er lavere enn 42 g/l, skal det tilsettes en vektmengde M med 

ammoniakkløsning: 

M = (42 - n × 2,8) × 500 

g 

,20 

81 

eller et volum V = M 

ve 

2 ° C d 0 . 

0, 

906 

Dersom V er mindre enn 25 ml, tilsettes det direkte i målekolben på fem liter sammen med en mengde på 

V × 0,173 g pulverisert sitronsyre. 

Dersom V er større enn 25 ml, bør det tilberedes en ny liter reagens som følger: 

Vei opp 173 g sitronsyre. Oppløs i 500 ml vann. Under forsiktighetsreglene angitt ovenfor tilsettes ikke mer 

enn 225 + V × 1 206 ml av ammoniakkløsningen brukt til tilberedningen av de fem litrene med reagens. 

Fyll opp til merket med vann. Bland. 

Denne literen blandes med de 4 975 ml som er tilberedt tidligere. 

5.1. Vannbad som kan holdes på en temperatur av 65 °C ± 1 °C 

5.2. Målekolbe på 500 ml (f.eks. Stohmannkolbe) 


Se metode 1.


Nr. 10/179 



Vei opp 1 g av den tilberedte prøven med en nøyaktighet på 0,001 g, og overfør til målekolben på 500 ml 

(5.2). 


Tilsett 200 ml basisk ammoniumsitratløsning (4.1). Kolben lukkes med en propp og ristes kraftig for hånd 

for å unngå at det danner seg klumper og for å hindre at det fester seg stoff til sidene av kolben. 

Sett kolben i vannbad med en temperatur på 65 °C og rist den hvert femte minutt den første halve timen. 

Hev proppen etter hver omristing for å utligne trykket. Vannoverflaten i vannbadet skal hele tiden befinne 

seg over løsningen i kolben. La kolben stå enda 1 time i vannbadet ved 65 °C og rist hvert tiende minutt. 

Fjern kolben fra vannbadet, avkjøl den til romtemperatur (omkring 20 °C), fyll den opp med destillert vann 

til 500 ml og rist. Bland og filtrer gjennom et tørt, fosfatfritt foldefilter og kast den første porsjonen av 

filtratet. 


1. Formål 

Bestemmelsen av det ekstraherte fosforet utføres etter metode 3.2 på en delmengde av prøveløsningen som 

oppnås på denne måten. 


Ekstraksjon av løselig fosfor ifølge Petermann ved romtemperatur 

I dette dokument fastsettes en metode for bestemmelse av fosfor som er løselig i kaldt basisk 



3. Prinsipp 

4. Reagenser 

5. Utstyr 

Denne metoden anvendes bare på pyrofosfater. 

Ekstraksjon av fosfor ved en temperatur på ca. 20 °C med en basisk ammoniumsitratløsning (Petermanns 

løsning) under bestemte vilkår. 

Se metode 3.1.5.1. 

5.1. Standard laboratorieutstyr og en 250 ml målekolbe (f.eks. Stohmann-kolbe) 



Se metode 1. 



Vei opp 2,5 g av den tilberedte prøven med en nøyaktighet på 0,001 g og overfør til en målekolbe på 250 ml 

(5.1). 


Tilsett litt av Petermanns løsning ved 20 °C og rist kraftig for å unngå at det danner seg klumper og hindre 

at stoff fester seg til sidene av kolben. Fyll opp til merket med Petermanns løsning og lukk kolben med en 

gummipropp.


21.2.2008 

Rist i to timer i rotasjonsristeapparatet (5.2). Filtrer straks gjennom et tørt fosfatfritt foldefilter over i en 

tørr beholder og kast den første porsjonen av filtratet. 


1. Formål 

Bestemmelsen av fosforet utføres etter metode 3.2 på en delmengde av prøveløsningen som oppnås på 

denne måten. 


Ekstraksjon av fosfor som er løselig i Joulies basiske ammoniumsitrat 

I dette dokument fastsettes en metode for bestemmelse av fosfor som er løselig i Joulies basiske 



3. Prinsipp 

4. Reagenser 

All ren og sammensatt fosfatholdig gjødsel der fosfatet forekommer som aluminiumkalsiumfosfat. 

Ekstraksjon gjennom kraftig ristig ved hjelp av en basisk ammoniumsitratløsning med definert 

spesifikasjon, eventuelt i nærvær av oksin, ved en temperatur på 20 °C. 


4.1. Basisk ammoniumsitratløsning ifølge Joulie 

Denne løsningen inneholder 400 g sitronsyre og 153 g NH3 per liter. Dens innhold av fri ammoniakk ligger 

i nærheten av 55 g/l. Den kan tilberedes med en av metodene beskrevet nedenfor. 

4.1.1. Løs 400 g ren sitronsyre (C6H8O7 · H2O) i ca. 600 ml ammoniakk (d20 = 0,925 g/ml eller 200 g NH3 per 

liter) i en 1 l målekolbe. Tilsett sitronsyren i porsjoner på 50-80 g om gangen under samtidig avkjøling, 

slik at temperaturen ikke overstiger 50 °C. Fyll opp med ammoniakk til et volum på 1 000 ml. 

4.1.2. Løs 432 g diammoniumsitrat (C6H14N2O7) i 300 ml vann i en 1 000 ml målekolbe. Tilsett 440 ml 

ammoniakk (d20 = 0,925 g/ml) og fyll opp med vann til én liter. 

Merknad 

Kontroll av det totale ammoniakkinnholdet 

Ta ut 10 ml av sitratløsningen og ha den i en 250 ml kolbe. Fyll opp til merket med destillert vann. Bestem 

innholdet av ammoniumnitrogen med 25 ml av denne løsningen i samsvar med metode 2.1. 

1 ml 0,5 mol/l H2SO4 = 0,008516 g NH3 

Under disse omstendigheter anses reagensen for å være korrekt dersom det antall ml som finnes ved 

titreringen ligger mellom 17,7 og 18 ml. 

I motsatt fall skal det tilsettes 4,25 ml ammoniakk (d20 = 0,925 g/ml) for hver 0,1 ml under de 18 ml nevnt 

ovenfor. 

4.2. 8-hydroksykinolin (oksin), pulverisert 

5. Utstyr 

5.1. Standard laboratorieutstyr samt en liten glass- eller porselensmorter med pistill 

5.2. Målekolber på 500 ml 

5.3. Målekolbe på 1 000 ml 

5.4. Rotasjonristeapparat, 35-40 omdreininger i minuttet


Nr. 10/181 


Se metode 1. 



Vei opp 1 g av den tilberedte prøven med en nøyaktighet på 0,0005 g. Overfør den til en liten morter, fukt 

den med ca. 10 dråper sitratløsning (4.1) og finmal meget omhyggelig med pistillen. 


Tilsett 20 ml sitratløsning (4.1) og bland til en pasta, la så blandingen stå i ca. ett minutt. 

Overfør væsken til målekolben på 500 ml, og sil av partikler som unngikk den fuktige knusingen ovenfor. 

Tilsett disse partiklene 20 ml sitratløsning, knus dem igjen med pistillen og overfør væsken til målekolben 

som beskrevet ovenfor. Denne framgangsmåten gjentas fire ganger, slik at hele prøven er overført til 

målekolben etter femte omgang. Den samlede mengden sitratløsning som går med til disse operasjonene, 

bør være ca. 100 ml. 

Skyll morteren og pistillen over målekolben med 40 ml destillert vann. 

Den lukkede kolben ristes i rotasjonsristeapparatet (5.4) i tre timer. 

La kolben stå i ro i 15-16 timer, og rist den på nytt under samme vilkår i 3 timer. Under hele prosessen 

holdes temperaturen på 20 °C ± 2 °C. 

Fyll opp til merket med destillert vann og filtrer gjennom et tørt filter. Den første porsjonen av filtratet 

kastes; deretter samles det klare filtratet i en tørr kolbe. 


8. Tillegg 

1. Formål 

Bestemmelsen av det ekstraherte fosforet utføres i samsvar med metode 3.2 på en delmengde av den 

løsningen som er tilberedt på denne måten. 

Bruk av oksin gjør det mulig å anvende denne metoden på gjødsel som inneholder magnesium. Slik bruk 

anbefales dersom forholdet mellom magnesiuminnholdet og fosforpentoksidinnholdet er høyere enn 0,03 

(Mg/P2O5 > 0,03). I så fall tilsettes 3 g oksin til den fuktede analyseprøven. Dessuten vil ikke bruk av oksin, 

selv om det ikke er magnesium til stede, forstyrre bestemmelsen senere. Dersom det er kjent at det ikke er 

magnesium til stede, er det imidlertid mulig å la være å bruke oksin. 

Metode 3.1.6 

Ekstraksjon av vannløselig fosfor 

I dette dokument fastsettes en metode for bestemmelse av vannløselig fosfor. 


3. Prinsipp 

4. Reagenser 

5. Utstyr 

All gjødsel, herunder sammensatt gjødsel, der vannløselig fosfor skal bestemmes. 

Ekstraksjon med vann ved risting i rotasjonsristeapparat under bestemte vilkår. 


5.1. Målekolbe på 500 ml (f.eks. Stohmann-kolbe)


21.2.2008 



Se metode 1. 



Vei opp 5 g av den tilberedte prøven med en nøyaktighet på 0,001 g og overfør til en målekolbe på 500 

ml. 


Kolben tilsettes 450 ml vann med en temperatur på 20-25 °C. 

Rist i rotasjonsristeapparatet (5.2) i 30 minutter. 

Fyll så opp til merket med vann, bland godt og filtrer gjennom et tørt, fosfatfritt foldefilter over i en tørr 

beholder. 


1. Formål 

Bestemmelsen av fosforet utføres etter metode 3.2 i en delmengde av den løsningen som er tilberedt på 

denne måten. 

Metode 3.2 

Bestemmelse av ekstrahert fosfor 

(gravimetrisk metode med kinolinfosformolybdat) 

I dette dokument fastsettes en metode for bestemmelse av fosfor i ekstrakter fra gjødsel. 


3. Prinsipp 

4. Reagenser 

Denne metoden kan anvendes på alle gjødselekstrakter 1 som brukes til bestemmelse av de forskjellige 

formene for fosfor. 

Etter en eventuell hydrolyse av de forskjellige formene for fosfor( 2 ) unntatt ortofosfater, utfelles 

fosfationene i et surt miljø i form av kinolinfosformolybdat. 

Etter filtrering og vasking tørkes bunnfallet ved 250 °C og veies. 

Under de angitte vilkår vil forbindelser som kan forekomme i løsningen (uorganiske eller organiske syrer, 

ammoniumioner, løselige silikater osv.), ikke ha noen forstyrrende innvirkning dersom det til utfelling 

anvendes en reagens framstilt av natrium- eller ammoniummolybdat. 


4.1. Konsentrert salpetersyre (d20 = 1,40 g/ml) 

4.2. Tilberedning av reagens 

4.2.1. Tilberedning av fellingsreagens på grunnlag av natriummolybdat 

Løsning A: Løs 70 g natriummolybdatdihydrat p.a. i 100 ml destillert vann. 

Løsning B: Løs 60 g sitronsyremonohydrat i 100 ml destillert vann og tilsett 85 ml konsentrert salpetersyre 

(4.1). 

Løsning C: Bland løsning A under omrøring med løsning B for å få løsning C. 

( 1 ) Fosfor som er løselig i mineralsyrer, fosfor som er løselig i vann, fosfor som løselig i ammoniumsitrat, fosfor som er løselig i 2 % 

sitronsyre og fosfor som er løselig i 2 % maursyre. 

( 2 ) Fosfor løselig i mineralsyrer, vannløselig fosfor, fosfor løselig i ammoniumsitratløsning, fosfor løselig i 2 % sitronsyre og fosfor 

løselig i 2 % maursyre.


Nr. 10/183 

% P2O5 i gjødselen 

Løsning D: Tilsett 35 ml konsentrert salpetersyre (4.1) til 50 ml destillert vann og tilsett deretter 5 ml nylig 

destillert kinolin. Tilsett løsning C til denne løsningen, bland godt og la stå mørkt natten over. Fyll deretter 

opp til 500 ml med destillert vann, bland på nytt og filtrer gjennom en sintret glasstrakt (nr. 5.6). 

4.2.2. Tilberedning av fellingsreagens på grunnlag av ammoniummolybdat 

5. Utstyr 

Løsning A: Løs 100 g ammoniummolybdat i 300 ml destillert vann under forsiktig oppvarming og med 

omrøring fra tid til annen. 

Løsning B: Løs 120 g ren sitronsyremonohydrat i 200 ml destillert vann og tilsett 170 ml konsentrert 

salpetersyre (4.1). 

Løsning C: Tilsett 10 ml nylig destillert kinolin til 70 ml konsentrert salpetersyre (4.1). 

Løsning D: Hell løsning A langsomt og under grundig omrøring over i løsning B. Tilsett etter omhyggelig 

blanding løsning C til denne blandingen og fyll opp til én liter. La blandingen stå mørkt i to døgn og filtrer 

gjennom en sintret glasstrakt (5.6). 

Reagens 4.2.1 og 4.2.2 kan brukes på samme måte; begge må oppbevares mørkt på godt lukkede flasker 

av polyetylen. 

5.1. Standard laboratorieutstyr og en 500 ml erlenmeyerkolbe med vid hals 

5.2. Presisjonspipetter på 10, 25 og 50 ml 

5.3. Filterdigel med porestørrelse 5-20 μm 

5.4. Sugekolbe (Büchner-kolbe) 

5.5. Tørkeovn innstilt på 250 °C ± 10 °C 

5.6. Sintret glasstrakt med porestørrelse 5-20 μm 


6.1. Prøvetaking fra løsningen 

% P i gjødselen 

5-10 2,2-4,4 

10-25 4,4-11,0 

+ 25 + 11 

Ta en delmengde av gjødselekstraktet (se tabell 2) som inneholder ca. 0,01 g P2O5 med presisjonspipette og 

overfør det til en 500 ml erlenmeyerkolbe( 1 ) . Tilsett 15 ml konsentrert salpetersyre (4.1), og tynn ut med 

vann til ca. 100 ml. 

Analyse prøve 

(g) 

1 

5 

1 

5 

1 

5 

Tabell 2 

Bestemmelse av delmengdene av fosfatløsningene 

Fortynning 

(til ml) 

500 

500 

500 

500 

500 

500 

Prøve (ml) 

— 

— 

— 

50 

— 

50 

Fortynning 

(til ml) 

— 

— 

— 

500 

— 

500 

Prøve til 

utfelling 

(ml) 

50 

10 

25 

50 

10 

25 

Faktor (F) for omregning 

av kinolinfosformolybdat til 

% P2O5 

32,074 

32,074 

64,148 

64,148 

160,370 

128,296 

FOOTNOTEMISSING!!!!!!!!! 

( 1 ) 21 ml når løsningen som skal utfelles, inneholder mer enn 15 ml sitratløsning (nøytral sitratoppløsning, Petermanns løsning eller 

Joulies basiske ammoniumsitrat). 

Faktor (F’) for omregning 

av kinolinfosformolybdat 

til % P 

13,984 

13,984 

27,968 

27,968 

69,921 

55,937


21.2.2008 

6.2. Hydrolyse 

Dersom det er mistanke om at det er metafosfater, pyrofosfater eller polyfosfater i løsningen, skjer 

hydrolysen som følger: 

Kok innholdet i erlenmeyerkolben langsomt opp og hold det svakt kokende til hydrolysen er avsluttet (dette 

tar vanligvis en time). Det kan for eksempel settes en kjøler i kolbehalsen for å hindre spruting eller en 

for kraftig fordamping, noe som kan minske volumet til under halvparten av startvolumet. Etter avsluttet 

hydrolyse erstattes det fordampede vannet med destillert vann. 

6.3. Veiing av digelen 

6.4. Utfelling 

Tørk filterdigelen (5.3) i minst 15 minutter i tørkeovnen, som er innstilt på 250 ± 10 °C. Den veies i en 

eksikkator etter avkjøling. 

Den sure løsningen i erlenmeyerkolben varmes opp til kokepunktet, deretter igangsettes utfellingen av 

kinolinfosformolybdat ved at det under stadig omrøring dråpevis tilsettes 40 ml av fellingsreagens (4.2.1) 

eller (4.2.2)( 1 ). Erlenmeyerkolben settes i et kokende vannbad i 15 minutter og ristes fra tid til annen. 

Løsningen kan filtreres umiddelbart eller etter avkjøling. 

6.5. Filtrering og vasking 

Filtrer løsningen under vakuum ved dekantering. Vask bunnfallet i erlenmeyerkolben med 30 ml vann. 

Dekanter og filtrer løsningen. Denne prosessen foretas fem ganger. Overfør resten av bunnfallet kvantitativt 

til digelen ved hjelp av en sprutflaske. Vask fire ganger med 20 ml vann, og la væsken renne ut fra digelen 

før nytt vann tilsettes. Tørk bunnfallet grundig. 

6.6. Tørking og veiing 


6.8. Kontroll 

Tørk digelen utvendig med filterpapir. Sett den i en tørkeovn og la den stå der til massen er konstant ved 

en temperatur på 250 ± 10 °C, (vanligvis 15 minutter); la den avkjøles i eksikkatoren ved romtemperatur 

og vei den hurtig. 

For hver serie med bestemmelser skal det utføres en blindprøve derbare reagensene og løsningsmidlene 

benyttes, i samme mengdeforhold som ved ekstraksjonen (sitratløsning osv.), og det skal tas hensyn til 

disse prøvene ved beregningen av sluttresultatet. 

Utfør bestemmelsen på en delmengde av en løsning av kaliumdihydrogenfosfat som inneholder 0,01 g 

P2O5. 


Dersom prøvemengdene og fortynningene angitt i tabell 2, benyttes, gjelder følgende formel: 

eller 

der 

% P i gjødselen = (A — a) × F’ 

% P2O5 i gjødselen = (A — a) × F 

A = masse (i gram) av kinolinfosformolybdat, 

a = masse (i gram) av kinolinfosformolybdatet fra blindprøven, 

F og F’ = faktorene i de to siste kolonnene i tabell 2. 

( 1 ) Til utfelling av fosfatløsninger som inneholder mer enn 15 ml sitratløsning (nøytral, Petermann eller Joulie) som er gjort sure med 

21 ml konsentrert salpetersyre (se fotnoten til 6.1) brukes 80 ml av utfellingsreagensen.


Nr. 10/185 

Benyttes andre prøvemengder og fortynninger enn dem som er oppgitt i tabell 2, gjelder følgende formel: 

eller 

der 

1. Formål 

% P i gjødselen = (A - a × f × D) 

× ' 100 

M 

(A - a × f × D) 

× 100 

% P2O5 i gjødselen = 

M 

f og f’ = omregningsfaktorer for fosformolybdat til P2O5 = 0,032074, (f) eller til P = 0.013984 (f’) 

D = fortynningsfaktor. 

M = analyseprøvens masse i gram. 

Metode 4 

Kalium 

Metode 4.1 

Bestemmelse av innholdet av vannløselig kalium 

I dette dokument fastsettes en metode for bestemmelse av innholdet av vannløselig kalium i form av 

kaliumtetrafenylborat. 


3. Prinsipp 

4. Reagenser 

Alle typer kaliumgjødsel oppført i vedlegg I. 

Kaliumet i analyseprøven løses i vann. Etter fjerning eller binding av stoffer som kan virke forstyrrende på 

den kvantitative bestemmelsen, felles kaliumet ut i et svakt basisk miljø i form av kaliumtetrafenylborat. 


4.1. Formaldehyd 

Klar formaldehydløsning på 25 til 35 % 

4.2. Kaliumklorid p.a. 

4.3. Natriumhydroksidløsning: 10 mol/l 

Det må utelukkende benyttes kaliumfritt natriumhydroksid til analysen. 


Løs 0,5 g fenolftalein i 90 % etanol og fyll opp til et volum på 100 ml. 

4.5. EDTA-løsning 

Løs 4 g dinatriumetylendiamintetraacetatdihydrat i vann i en 100 ml målekolbe. Fyll opp til merket og 

bland. 

Denne reagensen oppbevares i en plastbeholder.


21.2.2008 

4.6. NaTFB-løsning 

Løs 32,5 g natriumtetrafenylborat i 480 ml vann og tilsett 2 ml natriumhydroksidløsning (4.3) og 20 ml 

magnesiumkloridløsning (100 g MgCl2 · 6H2O per liter). 

Rør om i 15 minutter og filtrer gjennom et tørt, askefritt filter. 

Oppbevar denne reagensen i en plastbeholder. 

4.7. Væske til vasking 

4.8. Bromvann 

5. Utstyr 

20 ml av NaTFB-løsningen (4.6) fortynnes med vann til 1 000 ml. 

Mettet løsning av brom i vann. 

5.1. Målekolber på 1 000 ml 

5.2. Et begerglass på 250 ml 

5.3. Filterdigler med porestørrelse 5-20 μ 

5.4. Tørkeovn innstilt på 120 ± 10 °C 

5.5. Eksikkator 


Se metode 1. 

Når det gjelder kaliumsalter, må prøven males så fint at den gir en representativ analyseprøve. For disse 

produktene skal metode 1.6 a) anvendes. 



Vei opp 10 g av den tilberedte prøven med en nøyaktighet på 0,001 g (5 g for kaliumsalter som inneholder 

mer enn 50 % kaliumoksid). Ha dette prøvematerialet i et 600 ml begerglass med ca. 400 ml vann. 

Kok opp og la det koke i 30 minutter. Avkjøl, overfør kvantitativt til en 1 000 ml målekolbe, fyll opp til 

merket, bland og filtrer over i en tørr beholder. Kast de første 50 ml av filtratet (se nr. 7.6, merknad om 

framgangsmåten). 

7.2. Tilberedning av delmengden tatt til utfelling 

Overfør med pipette en delmengde av filtratet som inneholder 25-50 mg kalium (se tabell 3), og ha den i 

et 250 ml begerglass. Fyll om nødvendig opp med vann til 50 ml. 

For å fjerne eventuell interferens tilsettes 10 ml EDTA-løsning (4.5), noen dråper fenolftaleinløsning (4.4), 

og under omrøring natriumhydroksidløsning (4.3) dråpevis inntil løsningen blir rød, og til slutt enda noen 

dråper natriumhydroksid for å sikre et overskudd (vanligvis er 1 ml natriumhydroksid tilstrekkelig til å 

nøytralisere og gi overskudd). 

La koke forsiktig i 15 minutter for å fjerne det meste av ammoniakken (se nr. 7.6 bokstav b), merknad om 

framgangsmåten). 

Fyll om nødvendig opp med vann til 60 ml. 

Løsningen kokes opp; deretter tas begerglasset av varmen, og det tilsettes 10 ml formaldehydløsning (4.1). 

Tilsett noen dråper fenolftalein og om nødvendig noe mer natriumhydroksid til fargen blir tydelig rød. 

Dekk begerglasset med et urglass og sett det i et kokende vannbad i 15 minutter. 

7.3. Veiing av digelen 

Filterdigelen (se 5 «Utstyr») tørkes i tørkeovnen et ved en temperatur på 120 °C til den har oppnådd 

konstant masse (ca. 15 minutter).


Nr. 10/187 

7.4. Utfelling 

La digelen avkjøles i en eksikkator, og vei den. 

Ta begerglasset opp av vannbadet og tilsett under omrøring dråpevis 10 ml NaTFB-løsning (4.6). Denne 

tilsettingen tar ca. 2 minutter. Vent minst 10 minutter før filtrering. 

7.5. Filtrering og vasking 

Filtrer under vakuum over i den veide digelen, skyll begerglasset med vaskevæsken (4.7), vask bunnfallet 

tre ganger med vaskevæsken (4.7) (60 ml i alt) og to ganger med 5-10 ml vann. 

Tørk bunnfallet omhyggelig. 

7.6. Tørking og veiing 

Digelen tørkes utvendig med filterpapir og settes sammen med sitt innhold i tørkeovnen i halvannen time 

ved en temperatur på 120 °C. La den avkjøles til romtemperatur i eksikkator, og vei den raskt. 

Merknad om framgangsmåten 

a) Dersom filtratet har mørk farge, ta ut med pipette en delmengde som inneholder høyst 100 mg K2O og 

overfør den til en 100 ml målekolbe, tilsett bromvann og kok opp for å fjerne overflødig brom. Fyll opp 

til merket etter avkjøling, filtrer og bestem kvantitativt kaliuminnholdet i en delmengde av filtratet. 

b) Dersom løsningen inneholder lite eller intet ammoniumnitrogen, kan kokingen i 15 minutter utelates. 

7.7. Delmengder som skal tas som prøver og omregningsfaktorer 

% K2O i 

gjødselen 


% K i 

gjødselen 

Prøvemengde. 

(g) 

Tabell 3 

For metode 4 

Prøve av 

ekstraksjons- Fortynning 

løsningen til (til ml) 

fortynning (ml) 

Delmengde 

tatt til utfelling 

(ml) 

Omregningsfaktor 

(F) 

% K2O/g TBPK 

Omregningsfaktor 

(F’) 

% K/g TPBK 

5-10 4,2-8,3 10 — — 50 26,280 21,812 

10-20 8,3-16,6 10 — — 25 52,560 43,624 

enten — 250 10 131,400 109,060 

20-50 16,6-41,5 10 

eller 50 

50 131,400 109,060 

enten — — 10 262,800 218,120 

over 50 over 41,5 5 

eller 50 250 50 262,800 218,120 

For hver serie av bestemmelser utføres en blindprøve der det utelukkende benyttes reagenser i samme 

mengdeforhold som ved analysen; det skal tas hensyn til denne blindprøven ved beregningen av 

sluttresultatet. 


For å kontrollere analysemetoden skal det utføres en bestemmelse på en delmengde av en vandig løsning 

av kaliumklorid som inneholder høyst 40 mg K2O. 


Dersom prøvemengdene og fortynningene angitt i tabell 3 benyttes, gjelder følgende formel: 

% K2O i gjødselen = (A — a) × F


21.2.2008 

eller 

der 

A = masse, i gram, av bunnfall fra prøven, 

% K i gjødselen = (A — a) × F’ 

a = masse, i gram, av bunnfall fra blindprøven, 

F og F’ = faktorer (se tabell 3). 

Benyttes andre prøver og fortynninger enn de som er angitt i tabell 3, brukes følgende formel: 

(A - a × f × D) 

× 100 

K2O i gjødselen = 

M 

eller 

der 

(A - a × f ′ × D) 

× 100 

K i gjødselen = 

M 

f = omregningsfaktor, TPBK til K2O = 0,1314, 

f’ = omregningsfaktor, TPBK til K = 0,109, 

D = fortynningsfaktor, 

M = prøvemasse, i gram, i analyseprøven. 

Intet. 

1. Formål 

Metode 5 

Metode 6 

Klor 

Metode 6.1 

Bestemmelse av klorider når det ikke er organisk materiale til stede 

I dette dokument fastsettes en metode for bestemmelse av klorid når det ikke er organisk stoff til stede. 


3. Prinsipp 

4. Reagenser 

All gjødsel som er fri for organiske stoffer. 

Kloridene, som skal være løst i vann, utfelles i surt miljø med et overskudd av en standardløsning av 

sølvnitrat. Overskuddet titreres med en ammoniumtiocyanatløsning i nærvær av ferriammoniumsulfat 

(Volhards metode). 

Destillert eller demineralisert vann, kloridfritt. 

4.1. Nitrobenzen eller dietyleter 

4.2. Salpetersyre: 10 mol/l


Nr. 10/189 


Løs 40 g ferriammoniumsulfat Fe2(SO4)3 · (NH4)2SO4 · 24H2O i vann og fyll opp til én liter. 

4.4. Standard sølvnitratløsning: 0,1 mol/l 

4.5. Standard ammoniumtiocyanatløsning: 0,1 mol/l 

Tilberedning 

5. Utstyr 

Da dette saltet er hygroskopisk og ikke kan tørkes uten risiko for nedbrytning, anbefales det å veie opp ca. 

9 g, løse det i vann og fylle opp til én liter. Titrer med 0,1 mol/l AgNO3-løsning for å justere styrken til 0,1 

mol/l. 


5.2. Byretter 


5.4. Konisk kolbe (erlenmeyer) på 250 ml 


Se metode 1. 


7.1. Prøvetaking og tilberedning av løsningen 

Vei opp 5 g av prøven med en nøyaktighet på 0,001 g, ha den i en 500 ml målekolbe og tilsett 450 ml vann. 

Bland dette en halvtime i rotasjonsristeapparatet (5.1); fyll opp til 500 ml med destillert vann; bland og 

filtrer over i et begerglass. 


Ta en delmengde av filtratet som inneholder høyst 0,150 g klorid., f.eks. 25 ml (0,25 g), 50 ml (0,5 g) eller 

100 ml (1 g). Dersom prøven som tas ut, er mindre enn 50 ml, er det nødvendig å fylle opp med destillert 

vann til et volum på 50 ml. 

Tilsett 5 ml 10 mol/l salpetersyre (4.2), 20 ml indikatorløsning (4.3) og 2 dråper standard 

ammoniumtiocyanatløsning (en prøve av sistnevnte reagens tas med en byrette som er justert til null for 

dette formål). 

Deretter tilsettes med en byrette standard sølvnitratløsning (4.4.) til det er et overskudd på 2-5 ml. 

Tilsett videre 5 ml nitrobenzen eller 5 ml dietyleter (4.1); rist grundig for å få bunnfallet til å koagulere. 

Overskuddet av sølvnitrat titreres med 0,1 mol/l ammoniumtiocyanat (4.5) til det oppstår en gulbrun farge 

som ikke forsvinner etter en lett risting av kolben. 

Merknad 


Nitrobenzen eller dietyleter (men særlig nitrobenzen) hindrer sølvkloridet i å reagere med tiocyanationene. 

Slik blir fargeomslaget tydelig. 

Utfør en blindprøve (prøvemengden utelates) under samme vilkår og ta hensyn til denne ved beregningen 



Før bestemmelsene utføres, kontrolleres metodens nøyaktighet ved hjelp av en delmengde av en nytilberedt 

kaliumkloridløsning som inneholder en kjent mengde i størrelsesorden 100 mg klorid.


21.2.2008 


Analyseresultatet uttrykkes som prosentandelen av klorid i prøven slik den er mottatt til analyse. 

Beregn prosentandelen av klorid (Cl) etter følgende formel: 

der 

1. Formål 

% klorid = 0,003546 × ( z V - Vc 

) -z 

( a -V 

V c ) × a 100 

M 

Vz = antall milliliter 0,1 mol/l sølvnitrat, 

Vcz = antall milliliter 0,1 mol/l sølvnitrat brukt til blindprøven, 

Va = antall milliliter 0,1 mol/l ammoniumtiocyanat, 

Vca = antall milliliter 0,1 mol/l ammoniumtiocyanat brukt til blindprøven, 

M = delmengdens (7.2) masse i gram. 

Metode 7 


Metode 7.1 

Bestemmelse av findelingsgrad 

(ved tørrsikting) 

I dette dokument fastsettes en tørr metode for bestemmelse av findelingsgrad. 


3. Prinsipp 

4. Utstyr 

All EF-gjødsel der det stilles krav til findelingsgraden basert på sikter med maskevidde på 0,630 og 0,160 

mm. 

Ved mekanisk sikting bestemmes de mengder av produktet som har en kornstørrelse på over 0,630 mm og 

de mengder som ligger mellom 0,160 mm og 0,630 mm; deretter beregnes findelingsgraden i prosent. 

4.1. Mekanisk sikteapparat 

4.2. Sikter med maskevidde på henholdsvis 0,160 og 0,630 mm av standardtype (20 cm i diameter og 5 cm 

høye) 


Vei opp 50 g materiale med en nøyaktighet på 0,05 g. De to siktene og siktebunnen settes i sikteapparatet 

(4.1); sikten med størst maskevidde skal være øverst. Sikt i 10 minutter og fjern den delen som samles i 

bunnen. Deretter settes apparatet i gang igjen, og etter ett minutt kontrolleres det at den mengden som har 

samlet seg i bunnen i løpet av denne tiden, ikke er større enn 250 mg. Gjenta prosessen (ett minutt hver 

gang) til mengden som samler seg, er mindre enn 250 mg. Vei det gjenværende materialet på de to siktene 

hver for seg. 


Prosentandelen av prøven med findelingsgrad som vist av sikt med maskevidde på 0,63 mm = 

(50 — M1) × 2, 

Prosentandelen av prøven med findelingsgrad som vist av sikt med maskevidde på 0,160 mm = 

(50 — (M1 + M2)) × 2,


Nr. 10/191 

der 

1. Formål 

M1 = masse, i gram, av sikteresten på sikten med maskevidde på 0,630 mm, 

M2 = masse, i gram, av sikteresten på sikten med maskevidde på 0,160 mm. 

Materialet fra sikten med maskevidde på 0,630 mm er allerede fjernet. 

Resultatene av disse beregningene avrundes oppover til nærmeste målenhet. 

Metode 7.2 

Bestemmelse av findelingsgraden for bløte råfosfater 

I dette dokument fastsettes en metode for bestemmelse av findelingsgraden for bløte råfosfater. 


Bløte råfosfater. 

3. Prinsipp 

4. Reagenser 

5. Utstyr 

I prøver med fin kornstørrelse kan det opptre klumping, noe som gjør tørrsikting vanskelig. Av den grunn 

brukes vanligvis våtsikting. 

Natriumheksametafosfatløsning: 1 % 

5.1. Sikter med maskevidde på henholdsvis 0,063 mm og 0,125 mm av standardtypen (diameter 20 cm, høyde 

5 cm), oppsamlingsbeholdere 

5.2. Glasstrakt med 20 cm diameter montert på et stativ 

5.3. Begerglass på 250 ml 

5.4. Tørkeovn 

6. Analysemetode 

6.1. Prøvetaking 

Vei opp 50 g materiale med en nøyaktighet på 50 mg. Vask siktene på begge sider med vann og plasser 

sikten med 0,125 mm maskevidde oppå sikten med 0,063 mm maskevidde. 


Legg den veide prøven på den øverste sikten. Sikt under en svak stråle kaldt vann (alminnelig vann 

fra vannkranen kan benyttes) til vannet er nesten klart når det går gjennom sikten. Det må påses at 

vannstrømmen går slik at den nederste sikten ikke fylles med vann. 

Når sikteresten på den øverste sikten virker mer eller mindre konstant, fjernes denne sikten og settes 

midlertidig på en oppsamlingsbeholder. 

Fortsett våtsiktingen med den nederste sikten i noen minutter, til vannet som strømmer gjennom, er nesten 

klart. 

Sikten på 0,125 mm plasseres igjen oppå sikten på 0,063 mm. Overfør eventuelle oppsamlede rester fra 

oppsamlingsbeholderen til den øverste sikten, og begynn å sikte igjen under en svak vannstråle til dette 

vannet blir nesten klart igjen. 

Overfør kvantitativt hver av sikterestene til hver sitt begerglass. Bring hver sikterest i suspensjon ved å fylle 

begerglassene med vann. La dem stå i ca. ett minutt, og dekanter så mye vann som mulig.


21.2.2008 

Sett begerglassene i tørkeovnen ved en temperatur på 105 °C i to timer. 

La dem avkjøles, fjern sikterestene med en pensel og vei dem. 


Resultatene av beregningene avrundes oppover til nærmeste målenhet. 

der 

8. merknader 

% som har passert gjennom sikten med maskevidde 0,125 mm = (50 — M1) × 2, 

% som har passert gjennom sikten med maskevidde 0,063 mm = [50 — (M1 + M2)] × 2, 

M1 = masse, i gram, av sikteresten på sikten med maskevidde på 0,125 mm, 

M2 = masse, i gram, av sikteresten på sikten med maskevidde på 0,063 mm. 

Dersom det konstateres klumper på en av siktene etter våtsiktingen, skal analysen utføres på nytt på 

følgende måte: 

Hell 50 g av prøven langsomt og under stadig omrøring over i en kolbe på ca. én liter som inneholder 500 

ml av natriumheksametafosfatløsningen. Lukk kolben med en propp og riste den kraftig for hånd for å 

slå klumpene i stykker. Overfør hele suspensjonen til den øverste sikten og vask kolben grundig. Fortsett 

deretter analysen som angitt under nr. 6.2. 

Metode 8 

Sekundære næringsstoffer 

Metode 8.1 

Ekstraksjon av totalt kalsium, totalt magnesium, totalt natrium og totalt svovel i form av sulfater 

1. Formål 

I dette dokument fastsettes en metode for ekstraksjon av totalt kalsium, totalt magnesium og totalt natrium 

samt totalt svovel som er til stede i form av sulfater, slik at hvert av disse grunnstoffene så langt det er 

mulig kan bestemmes med ett og samme ekstrakt. 


3. Prinsipp 

4. Reagenser 

Denne metoden anvendes på EF-gjødsel der innholdet av totalt kalsium, totalt magnesium, totalt natrium 

og totalt svovel i form av sulfater skal angis i henhold til denne forordning. 

Prøven løses i kokende fortynnet saltsyre. 

4.1 Fortynnet saltsyre 

5. Utstyr 

Én del saltsyre (d20 = 1,18 g/ml) og én del vann. 

Elektrisk varmeplate med temperaturregulering. 


Se metode 1.


Nr. 10/193 



Kalsium, magnesium, natrium og svovel i form av sulfater ekstraheres fra en analyseprøve på 5 g, veid opp 

med en nøyaktighet på 1 mg. 

Dersom gjødselen inneholder mer enn 15 % svovel (S), dvs. 37,5 % SO3, og mer enn 18,8 % kalsium (Ca), 

dvs. 26,3 % CaO, skal imidlertid ekstraksjonen av kalsium og svovel skje fra en analyseprøve på 1 g, veid 

opp med en nøyaktighet på 1 mg.Analyseprøven plasseres i et 600 ml begerglass. 


1. Formål 

Tilsett ca. 400 ml vann og 50 ml fortynnet saltsyre (4.1) i små porsjoner og forsiktig dersom prøven 

inneholder en større mengde karbonater. Kok opp væsken og la den koke i 30 minutter. Væsken avkjøles 

samtidig som det røres av og til. Deretter overføres den kvantitativt til en 500 ml målekolbe. Fyll vann opp 

til merket og bland ved å snu kolben opp ned flere ganger. Filtrer løsningen gjennom et tørt filter over i en 

tørr beholder og kast den første porsjonen. Filtratet skal være helt klart. Lukk beholderen dersom filtratet 

ikke skal brukes umiddelbart. 

Metode 8.2 

Ekstraksjon av totalt svovel som er til stede i forskjellige former 

I dette dokument fastsettes en metode for ekstraksjon av totalt svovel som finnes i gjødsel som grunnstoff 

og/eller i andre former. 


3. Prinsipp 

4. Reagenser 

Denne metoden gjelder EF-gjødsel der innholdet av totalt svovel i forskjellige former (som grunnstoff, 

tiosulfat, sulfitt, sulfat) skal angis i henhold til denne forordning. 

Svovel i form av grunnstoff omdannes i basisk miljø til polysulfider og tiosulfat, som deretter oksideres 

med hydrogenperoksid sammen med eventuelle tilstedeværende sulfitter. De forskjellige formene av 

svovel omdannes dermed til sulfat, som bestemmes ved utfelling av bariumsulfat (metode 8.9). 

4.1. Fortynnet saltsyre 

Én del saltsyre (d = 1,18) og én del vann. 

4.2. Natriumhydroksidløsning, minst 30 % NaOH (d = 1,33) 

4.3. Hydrogenperoksidløsning, 30 masseprosent 

4.4. Bariumklorid BaCl2 · 2H2O, vandig løsning, 122 g/l 

5. Utstyr 



Se metode 1. 



Vei opp med 1 mg nøyaktighet en mengde gjødsel som inneholder mellom 80 og 350 mg svovel (S) eller 

200 til 875 mg SO3. 

Vanligvis (dersom S < 15 %) veies det opp 2,5 g. Analyseprøven has i et begerglass på 400 ml.


21.2.2008 

7.2. Oksidasjon 

Tilsett 20 ml natriumhydroksidløsning (4.2) og 20 ml vann. Dekk begerglasset med et urglass og la 

innholdet koke i fem minutter på varmeplaten (5.1). Ta prøven av varmeplaten. Bruk en stråle kokende 

vann til å skylle ned det svovelet som sitter fast langs kanten av begerglasset og la innholdet koke i 20 

minutter. Sett det til avkjøling. 

Tilsett hydrogenperoksid (4.3), 2 ml om gangen, til det ikke lenger er noen synlig reaksjon. Vanligvis vil 

det være nødvendig med 6-8 ml hydrogenperoksid. La oksidasjonen fortsette i kald tilstand i én time, kok 

deretter opp og la det koke en halvtime. Sett det til avkjøling. 


Tilsett ca. 50 ml vann og 50 ml saltsyreløsning (4.1). 

⎯ 

⎯ 

1. Formål 

Dersom svovelinnholdet (S) er under 5 %: 

Løsningen filtreres over i et begerglass på 600 ml. Reststoffet på filteret vaskes flere ganger med kaldt 

vann. Når vaskingen er over, undersøkes de siste dråpene av filtratet med bariumkloridløsning (4.4) 

for å sikre at det ikke er mer sulfat til stede. Filtratet skal være fullstendig klart. Sulfatbestemmelsen 

utføres på det samlede filtratet i samsvar med metode 8.9. 

Dersom svovelinnholdet (S) er minst 5 %: 

Løsningen overføres kvantitativt til en 250 ml målekolbe. Fyll opp til merket med vann og bland. 

Filtrer løsningen gjennom et tørt filter over i en tørr beholder. Filtratet skal være fullstendig klart. 

Lukk beholderen dersom løsningen ikke skal brukes umiddelbart. Sulfatbestemmelsen utføres på en 

delmengde av denne løsningen ved utfelling i form av bariumsulfat (metode 8.9). 

Metode 8.3 

Ekstraksjon av vannløselig kalsium, magnesium, natrium og svovel (i form av sulfater) 

I dette dokument fastsettes en metode for ekstraksjon av vannløselig kalsium, magnesium, natrium og 

svovel i form av sulfater i gjødsel, slik at hvert av disse næringsstoffene kan bestemmes med ett og samme 

ekstrakt. 


3. Prinsipp 

4. Reagenser 

5. Utstyr 

Denne metoden anvendes bare for gjødseltyper der innholdet av vannløselig kalsium, magnesium, natrium 

og svovel i form av sulfater skal angis i henhold til vedlegg I. 

Næringsstoffene løses i kokende vann. 

Destillert eller demineralisert vann av tilsvarende kvalitet. 

5.1. Elektrisk varmeplate med temperaturregulering. 


Se metode 1. 



a) For gjødsel som ikke inneholder svovel, eller som samtidig inneholder høyst 3 % svovel (S), dvs. 

7,5 % SO3, og høyst 4 % kalsium (Ca), dvs. 5,6 % CaO, vei opp 5 g gjødsel med en nøyaktighet på 

1 mg.


Nr. 10/195 

b) For gjødsel som inneholder mer enn 3 % svovel (S) og mer enn 4 % kalsium (Ca), vei opp 1 g gjødsel 

med en nøyaktighet på 1 mg. 

Analyseprøven has i et 600 ml begerglass. 


1. Formål 

Tilsett ca. 400 ml vann og la det koke i 30 minutter. Avkjøl samtidig som glasset ristes av og til, og dekanter 

innholdet kvantitativt til en 500 ml målekolbe. Fyll opp til merket med vann og bland. 

Filtrer gjennom et tørt filter over i en tørr beholder. De første porsjoner av filtratet kastes. Filtratet skal være 

fullstendig klart. 

Lukk beholderen dersom løsningen ikke skal brukes umiddelbart. 

Metode 8.4 

Ekstraksjon av vannløselig svovel når svovelet er til stede i forskjellige former 

I dette dokument fastsettes en metode for ekstraksjon av vannløselig svovel i gjødsel når svovelet er til 

stede i forskjellige former. 


3. Prinsipp 

4. Reagenser 

Denne metoden anvendes for gjødseltyper der innholdet av vannløselig svoveltrioksid skal angis i henhold 

til vedlegg I. 

Svovelet løses i kaldt vann og omdannes deretter til sulfat ved oksidasjon med hydrogenperoksid i et basisk 

miljø. 



4.2. Natriumhydroksidløsning som inneholder minst 30 % NaOH (d20 = 1,33 g/ml) 

4.3. Hydrogenperoksidløsning, 30 masseprosent 

5. Utstyr 

5.1. Stohmann-målekolbe på 500 ml 

5.2. Rotasjonsristeapparat, 30 til 40 omdreininger i minuttet 

5.3. Elektrisk varmeplate med temperaturregulering 


Se metode 1. 



a) For gjødsel som samtidig inneholder høyst 3 % svovel (S), dvs. 7,5 % SO3, og høyst 4 % kalsium (Ca), 

5,6 % CaO, vei opp 5 g gjødsel med en nøyaktighet på 1 mg. 

b) For gjødsel som samtidig inneholder mer enn 3 % svovel (S) og mer enn 4 % kalsium (Ca), vei opp 

1 g gjødsel med en nøyaktighet på 1 mg. 

Prøvematerialet has i en 500 ml kolbe (5.1).


21.2.2008 

7.2. Tilberedning av løsning 

Tilsett ca. 400 ml vann. Lukk kolben. Rist (5.2) i 30 minutter. Fyll opp til merket med vann og bland. Filtrer 

gjennom et tørt filter over i en tørr beholder. Lukk beholderen med en propp dersom løsningen ikke skal 

brukes umiddelbart. 

7.3. Oksidasjon av delmengde til analyse 

Advarsel 

Av ekstraksjonsløsningen tas det ut en delmengde på høyst 50 ml som om mulig skal inneholde mellom 20 

og 100 mg svovel (S). 

Ha denne mengden i et begerglass av passende størrelse. Fyll om nødvendig opp med vann til et samlet 

volum på 50 ml. Tilsett 3 ml natriumhydroksidløsning (4.2) og 2 ml hydrogenperoksidløsning (4.3). Dekk 

begerglasset med et urglass og kok innholdet forsiktig i en time på varmeplaten (5.3). Tilsett så 1 ml 

hydrogenperoksidløsning om gangen så lenge reaksjonen varer (høyst 5 ml). 

Deretter avkjøles innholdet, urglasset fjernes, og undersiden vaskes av ned i begerglasset. Tilsett ca. 20 ml 

fortynnet saltsyre (4.1) slik at væsken blir sur. Fyll opp med vann til ca. 300 ml. 

Sulfatbestemmelsen utføres på hele den oksiderte løsningen i samsvar med metode 8.9. 

Metode 8.5 

Ekstraksjon og bestemmelse av svovel som grunnstoff 

Ved denne metoden benyttes karbondisulfid (CS2). Dette krever særlige sikkerhetstiltak, spesielt med hensyn til 

⎯ oppbevaring av CS2, 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

verneutstyr for personalet, 

arbeidshygiene, 

beskyttelse mot brann og eksplosjon, 

fjerning av reagensen. 

Bruk av denne metoden forutsetter et høyt kvalifisert personale samt egnet laboratorieutstyr. 

1. Formål 

I dette dokument fastsettes en metode for ekstraksjon og bestemmelse av svovel som grunnstoff i gjødsel. 


3. Prinsipp 

4. Reagenser 

5. Utstyr 

Denne metoden anvendes på EF-gjødsel der innholdet av totalt svovel i form av grunnstoff skal angis i 

henhold til vedlegg I. 

Etter at løselige bestanddeler er fjernet, ekstraheres svovel i form av grunnstoff med karbondisulfid, 

etterfulgt av gravimetrisk bestemmelse av det ekstraherte svovelet. 

Karbondisulfid. 

5.1. 100 ml ekstraksjonskolbe med slipt glasspropp 

5.2. Soxhlet-apparat med tilhørende filterhylser 

5.3. Vakuumrotasjonsfordamper 

5.4. Elektrisk tørkeovn med ventilasjonsvifte, innstilt på 90 ± 2 °C


Nr. 10/197 

5.5. Petriskåler av porselen med en diameter på 5-7 cm og en kanthøyde på høyst 5 cm 

5.6. Elektrisk varmeplate med temperaturregulering 


Se metode 1. 



5-10 g av prøven veies opp med en nøyaktighet på 1 mg og plasseres i filterhylsteret på et Soxhlet-apparat 

(5.2). 

7.2. Ekstraksjon av svovelet 

Innholdet i hylsteret vaskes grundig med varmt vann for å fjerne alle løselige bestanddeler, og tørkes i 

tørkeovn (5.4) ved 90 °C i minst en time. Deretter plasseres hylsteret i Soxhlet-apparatet (5.2). 

Ha noen glassperler i apparatets kolbe (5.1) og tarer kolben (P0). Tilsett deretter 50 ml karbondisulfid 

(4.1). 

Etter at kolben er koplet til apparatet, ekstraheres svovel i form av grunnstoff i seks timer. Slå så av 

varmen og fjern kolben fra apparatet etter at den er avkjølt. Kolben koples til rotasjonsfordamperen (5.3). 

Fordampingen avbrytes når kolbens innhold er blitt til en svampaktig masse. 

Tørk kolben i tørkeovn (5.4) ved 90 °C i minst en time, til massen er konstant (P1). 

7.3. Bestemmelse av det ekstraherte svovelets renhet 

Visse stoffer kan ha blitt ekstrahert av karbondisulfidet samtidig med svovelet. Andelene av slike stoffer 

bestemmes som følger: 

Bland innholdet i kolben så godt som mulig og ta ut 2-3 g av stoffet, som skal veies opp med en nøyaktighet 

på 1 mg (n). Ha stoffet i petriskålen (5.5) og vei deretter skålen med innhold (P2). Sett petriskålen på 

varmeplaten (5.6), som innstilles slik at temperaturen ikke overstiger 220 °C, for at svovelet ikke skal 

forbrennes. Sublimeringen fortsetter i 3-4 timer, til massen er konstant (P3). 

Merk: 

For visse gjødseltyper er det kanskje ikke nødvendig å bestemme svovelets renhetsgrad. I så fall avbrytes 

prosessen etter at 7.2 er avsluttet. 


Prosentinnholdet av svovel som grunnstoff (S) i gjødselen er som følger: 

der 

m = gjødselprøvens masse i g, 

P1 - P0 

Urent S i prosent av gjødselen = × 100 

m 

Det ekstraherte svovelets renhet i prosent = 

P2 1 × 

- P 

n 

( - P 0)(P2 

- P3 

) 

Rent S i prosent av gjødselen = 

m × n 

P0 = massen av Soxhlet-kolben i g, 

1 × 

P1 = massen av Soxhlet-kolben og det urene svovelet etter tørking, 

n = massen av det urene svovelet som skal renses, i g, 

P2 = massen av petriskålen, 

P3 = massen av petriskålen etter sublimering av svovelet, i g. 

100 

100


21.2.2008 

1. Formål 

Metode 8.6 

manganometrisk bestemmelse av ekstrahert kalsium etter utfelling som oksalat 

I dette dokument fastsettes en metode for bestemmelse av kalsium i gjødselekstrakter. 


3. Prinsipp 

4. Reagenser 

Denne metoden anvendes på EF-gjødsel der totalt og/eller vannløselig kalsium skal angis i henhold til 

vedlegg I. 

Utfelling av kalsiuminnholdet i en delmengde av ekstraksjonsløsningen som oksalat og bestemmelse ved 

titrering med kaliumpermanganat. 



4.2. Svovelsyre, fortynnet i forholdet 1 : 10 

Én del svovelsyre (d20 = 1,84 g/ml) i ti deler vann. 

4.3. Ammoniakkløsning, fortynnet i forholdet 1 : 1 

Én del ammoniakk (d20 = 0,88 g/ml) og én del vann. 

4.4. Mettet løsning av ammoniumoksalat [(NH4)2C2O4 · H2O] ved romtemperatur (ca. 40 g/l) 

4.5. Sitronsyreløsning, 30 % (m/v) 

4.6. Ammoniumkloridløsning, 5 % (m/v) 

4.7. Løsning av bromtymolblått i etanol (95 %), 0,1 % (m/v) 

4.8. Løsning av bromkresolgrønt i etanol (95 %), 0,04 % (m/v) 

4.9. Standardløsning av kaliumpermanganat, 0,02 mol/l 

5. Utstyr 

5.1. Filterdigel av sintret glass med en porøsitet på 5-20 μ 

5.2. Vannbad 

6. Tilberedning av en delmengde til analyse 

Med en pipette tas en delmengde ekstraksjonsløsning tilberedt etter metode 8.1 eller 8.3 som inneholder 

mellom 15 og 50 mg Ca (= 21 til 70 mg CaO). Volumet av denne delmengden kalles v2. Hell delmengden 

over i et 400 ml begerglass og nøytraliser om nødvendig (indikator (4.7) skifter farge fra gult til blått) med 

noen få dråper ammoniakkløsning (4.3). 

Tilsett 1 ml sitronsyreløsning (4.5) og 5 ml ammoniumkloridløsning (4.6). 

7. Utfelling av kalsiumoksalat 

Tilsett ca. 100 ml vann. Kok opp væsken og tilsett åtte-ti dråper indikatorløsning (4.8) og dråpevis 50 ml 

varm ammoniumoksalatløsning (4.4). Dersom det dannes bunnfall, løses dette ved å tilsette noen dråper 

saltsyre (4.1). Nøytraliser dette meget langsomt med ammoniakkløsning (4.3) under stadig omrøring til en 

pH på 4,4-4,6 (indikator (4.8) skifter farge fra grønt til blått). Sett begerglasset i kokende vannbad (5.2) i 

ca. 30 minutter. 

Ta begerglasset ut av vannbadet, la det stå i ro i en time, og filtrer deretter innholdet over i digelen (5.1).


Nr. 10/199 

8. Titrering av det utfelte oksalatet 

Vask begerglasset og digelen grundig for å fjerne overskudd av ammoniumoksalat (dette kan kontrolleres 

ved at det ikke lenger er klor i vaskevannet). Sett filterdigelen i begerglasset på 400 ml, og løs bunnfallet 

med 50 ml varm svovelsyre (4.2). Fyll vann i glasset til et samlet volum på ca. 100 ml. Varm opp til 

70-80 °C og titrer dråpevis med permanganatløsning (4.9) til den rosa fargen varer ett minutt. Dette 

volumet kalles n. 


Gjødselens innhold av kalsium (Ca) er som følger: 

t v1 

Ca (%) = n × 0,2004 × × 

0, 

0 v × m 2 

der 

1. Formål 

n = antall ml permanganat som er brukt, 

m = analyseprøvens masse i gram, 

v2 = delmengdens volum i ml, 

v1 = ekstraksjonsløsningens volum i ml, 

t = permanganatløsningens konsentrasjon i mol per liter 

CaO (%) = Ca (%) × 1,400 

Metode 8.7 

Bestemmelse av magnesium med atomabsorpsjonsspektrofotometri 

I dette dokument fastsettes en metode for bestemmelse av magnesium i gjødselekstrakter. 


Denne metoden gjelder ekstrakter tilberedt etter metode 8.1 og 8.3 av EF-gjødsel der innholdet av totalt 

magnesium og/eller vannløselig magnesium skal angis, unntatt følgende gjødseltyper som er oppført i 

vedlegg I D vedrørende sekundære næringsstoffer: 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

3. Prinsipp 

4. Reagenser 

type 4 (kiseritt), 

type 5 (magnesiumsulfat) og 5.1 (magnesiumsulfatløsning), 

også unntatt følgende typer gjødsel oppført i vedlegg I A 3 vedrørende kaliumgjødsel: 

type 7 (kiseritt med kaliumsulfat), 

der metode 8.8 anvendes. 

Denne metoden kan anvendes på alle gjødselekstrakter som inneholder grunnstoffer i en slik mengde at de 

kan forstyrre den kompleksometriske bestemmelsen av magnesium. 

Bestemmelse av magnesium med atomabsorpsjonsspektrofotometri etter passende fortynning av 

ekstraktet. 

4.1. Saltsyreløsning, 1 mol/l 

4.2. Saltsyreløsning, 0,5 mol/l 

2


21.2.2008 

4.3. Standardløsning av magnesium, 1,00 mg/ml 

4.3.1. Løs 1,013 g magnesiumsulfat (MgSO4 · 7H2O) i 0,5 mol/l saltsyre (4.2). 

4.3.2. Vei opp 1,658 g magnesiumoksid (MgO) som på forhånd er kalsinert for å fjerne alle spor av karbonering. 

Ha dette i et begerglass og tilsett 100 ml vann og 120 ml 1 mol/l saltsyre (4.1). Når magnesiumoksidet 

er fullstendig oppløst, overføres løsningen kvantitativt til en 1 000 ml målekolbe. Fyll opp med vann til 

merket og bland, 

eller 

4.3.3. Standardløsning som fås i handelen 

Det er laboratoriets ansvar å kontrollere slike løsninger. 

4.4. Strontiumkloridløsning 

5. Utstyr 

Løs 75 g strontiumklorid (SrCl2 · 6H2O) i saltsyreløsning (4.2) og tynn ut til 500 ml med samme 

syreløsning. 

Atomabsorpsjonsspektrometer med magnesiumlampe, innstilt på 285,2 nm. 

Flamme av acetylen/luft. 


Se metode 8.1 og 8.3. 


7.1. Dersom gjødselen har et angitt magnesiuminnhold (Mg) på mer enn 6 %, dvs. 10 % som MgO, overføres 

25 ml (V1) av ekstraksjonsløsningen (6) til en 100 ml målekolbe . Fyll opp med vann til merket og bland. 

Fortynningsfaktoren er D1 = 100/V1. 

7.2. Overfør med pipette 10 ml av ekstraksjonsløsningen (6) eller løsningen (7.1) til en 200 ml målekolbe. Fyll 

0,5 mol/l saltsyreløsning (4.2) opp til merket og bland. Fortynningsfaktor: 200/10. 

7.3. Denne løsningen (7.2) fortynnes med 0,5 mol/l saltsyre (4.2) til en konsentrasjon som ligger innenfor 

spektrometerets (5.1) optimale arbeidsområde. V2 er volumet av prøven i 100 ml. Fortynningsfaktoren er 

D2 = 100/V2. 

Den endelige løsningen skal inneholde 10 % (v/v) av strontiumkloridløsningen (4.4). 

7.4. Tilberedning av blindløsning 

Lag blindløsning ved å gjennomføre hele prosessen etter ekstraksjonen (ekstraksjonsmetode 8.1 eller 8.3) 

og bare utelate gjødselsprøven. 

7.5. Tilberedning av kalibreringsløsninger 

7.6. Måling 

Lag minst fem kalibreringsløsninger med stigende magnesiumkonsentrasjon innenfor apparatets optimale 

arbeidsområde (5.1) ved å fortynne standardløsningen (4.3) med 0,5 mol/l saltsyre. 

Disse løsningene skal inneholde 10 % (v/v) av strontiumkloridløsningen (4.4). 

Spektrometeret (5.1) innstilles på bølgelengden 285,2 nm. 

Deretter sprøytes kalibreringsløsningene (7.5), prøveløsningen (7.3) og blindløsningen (7.4) etter hverandre 

inn i apparatet, idet instrumentet skylles etter hver måling med den løsningen som deretter skal måles. 

Denne operasjonen utføres tre ganger. Trekk opp kalibreringskurven ved å avsette den gjennomsnittlige 

absorbansverdien for hver kalibreringsløsning (7.5) som ordinater og tilsvarende magnesiumkonsentrasjon 

i μg/ml som abscisser. Ut fra kalibreringskurven bestemmes magnesiumkonsentrasjonen i prøveløsningen 

(7.3), Xs, og i blindløsningen (7.4), Xb.


Nr. 10/201 


Mengden av magnesium (Mg) eller magnesiumoksid (MgO) i prøven beregnes på grunnlag av 

referanseløsningene idet det tas hensyn til blindprøven. 

Magnesiuminnholdet (Mg) i prosent av prøven er som følger: 

der 

Mg (%) = ( X s - Xb 

) D1(200/10) D2 

500,100 

1000.1000 M 

Xs = konsentrasjonen i analyseløsningen avlest på kalibreringskurven, i μg/ml, 

Xb = konsentrasjonen i blindløsningen avlest på kalibreringskurven, i μg/ml, 

D1 = fortynningsfaktoren når løsningen er fortynnet (7.1). 

⎯ 

⎯ 

Den er lik 4 ved uttak av 25 ml. 

Den er lik 1 når løsningen ikke er fortynnet. 

⎯ D2 

= fortynningsfaktoren i 7.3. 

⎯ 

⎯ 

1. Formål 

M = analyseprøvens masse i gram ved ekstraksjonen. 

MgO (%) = Mg (%)/0,6. 

Metode 8.8 

Bestemmelse av magnesium ved kompleksometri 

I dette dokument fastsettes en metode for bestemmelse av magnesium i gjødselekstrakter. 


Denne metoden gjelder følgende ekstrakter av EF-gjødsel der totalt og/eller vannløselig magnesium skal 

bestemmes: 

⎯ gjødsel oppført i vedlegg I: ren nitrogengjødsel type 1b + 1c (kalsiummagnesiumnitrat), type 7 

(magnesium ammoniumsulfat-nitrat), type 8 (nitrogengjødsel med magnesium) og ren kaliumgjødsel 

type 2 (anriket kainitt), type 4 (kaliumklorid med magnesium), type 6 (kaliumsulfat med 

magnesiumsalt), 

⎯ 

3. Prinsipp 

4. Reagenser 

gjødsel oppført på listen i vedlegg I D vedrørende sekundære næringsstoffer. 

Magnesium løses ved metode 8.1 og/eller 8.3. Ca + Mg titreres først med EDTA og eriokromsvart T. 

Deretter titreres Ca med EDTA og kalsein eller calconkarbonsyre. Mg bestemmes ved differanse. 

4.1. Standardløsning av magnesium, 0,05 mol/l: 

4.1.1. Løs 1,232 g magnesiumsulfat (MgSO4 · 7H2O) i 0,5 mol/l saltsyreløsning (4.11), og fyll opp til 100 ml med 

samme syreløsning, 

eller 

4.1.2. Vei opp 2,016 g magnesiumoksid som på forhånd er kalsinert for å fjerne alle spor av karbonering. Ha dette 

i et begerglass med 100 ml vann. 

Tilsett under omrøring ca. 120 ml saltsyre på ca. 1 mol/l (4.12).


21.2.2008 

Når stoffet er oppløst, overføres løsningen kvantitativt til en målekolbe på 1 000 ml. Fyll opp til merket og 

bland. 

1 ml av denne løsningen skal inneholde 1,216 mg Mg (= 2,016 mg MgO). 

Det er laboratoriets ansvar å kontrollere styrken på denne standardløsningen. 

4.2. 0,05 mol/l EDTA-løsning 

Vei opp 18,61 g dinatrium etylendiamintetraacetat-dihydrat (C10H14N2Na2O8 · 2H2O), ha det i et 1 000 ml 

begerglass og løs det i 600-800 ml vann. Overfør løsningen kvantitativt til en 1 000 ml målekolbe. Fyll opp 

til merket og bland. Kontroller denne løsningen mot standardløsningen (4.1) ved å ta ut 20 ml av sistnevnte 

løsning og titrere i samsvar med analysemetoden beskrevet i (7.2). 

1 ml av EDTA-løsningen skal tilsvare 1,216 mg Mg (= 2,016 mg MgO) og 2,004 mg Ca (= 2,804 mg CaO) 

(se merknad 10.1 og 10.6). 

4.3. Standardløsning av kalsium, 0,05-molar 

Vei opp 5,004 g tørt kalsiumkarbonat. Ha det i et begerglass med 100 ml vann og tilsett under omrøring 

gradvis 120 ml ca. 1 mol/l saltsyre (4.12). 

Kok opp løsningen for å fjerne karbondioksid, avkjøl deretter og overfør kvantitativt til en 1 l målekolbe, 

fyll vann opp til merket og bland. Kontroller denne løsningen mot EDTA-løsningen (4.2) ved å benytte 

analysemetoden i (7.3). 1 ml av denne løsningen skal inneholde 2,004 mg Ca (= 2,804 mg CaO) og tilsvare 

1 ml av EDTA-løsningen på 0,05-mol/l (4.2). 

4.4. Kalseinindikator 

Bland 1 g kalsein omhyggelig med 100 g natriumklorid i en morter. Bruk 0,010 g av denne blandingen. 

Indikatoren slår om fra grønt til oransje. Titrer til det oppnås en oransje farge uten grønnskjær. 

4.5. Calconkarbonsyreindikator 

Løs 0,40 g calconkarbonsyre i 100 ml metanol. Denne løsningen kan bare oppbevares i ca. 4 uker. Bruk 

tre dråper av denne løsningen. Indikatoren slår om fra rødt til blått. Titrer til det oppnås en blå farge uten 

rødskjær. 

4.6. Eriokromsvart T-indikator 

Løs 0,30 g eriokromsvart T i en blanding av 25 ml propylalkohol og 15 ml trietanolamin. Denne løsningen 

kan bare oppbevares i ca. 4 uker. Bruk tre dråper av denne løsningen. Denne indikatoren slår om fra rødt 

til blått, og det skal titreres til det oppnås en blå farge uten rødskjær. Den slår bare om dersom det er 

magnesium til stede. Om nødvendig tilsettes 1 ml av standardløsningen (4.1). 

Dersom både Ca og Mg er til stede samtidig, danner EDTA først en kompleksbinding med Ca og deretter 

med Mg. I så fall bestemmes de to grunnstoffene sammen. 

4.7. Kaliumcyanidløsning 

Vandig løsning av 2 % KCN. (Må ikke pipetteres med munnen, se merknad 10.7). 

4.8. Kaliumhydroksid- og kaliumcyanidløsning 

280 g KOH og 66 g KCN løses i vann. Fyll opp til én liter og bland. 

4.9. Bufferløsning, pH 10,5 

Løs 33 g ammoniumklorid i 200 ml vann i en 500 ml målekolbe, tilsett 250 ml ammoniakk (d20 = 0,91 g/ 

ml), fyll opp til merket med vann og bland. Kontroller pH i denne løsningen regelmessig. 

4.10. Fortynnet saltsyre: Én del saltsyre (d20 = 1,18 g/ml) og én del vann 

4.11. Saltsyreløsning, ca. 0,5 mol/l 

4.12. Saltsyreløsning, ca. 1 mol/l 

4.13. Natriumhydroksidløsning, 5 mol/l


Nr. 10/203 

5. Utstyr 

5.1. Magnetrører eller mekanisk rører 

5.2. pH-meter 

6. Kontrollforsøk 

Utfør en bestemmelse på delmengder av løsning 4.1 og 4.3, slik at forholdet Ca/Mg er tilnærmet det 

samme som i analyseløsningen. For å oppnå dette tas det ut (a) ml Mg-standardløsning (4.3) og (b-a) ml 

standardløsning (4.1). (a) og (b) er det antall ml EDTA-løsning som er gått med til de to titreringene 

av analyseløsningen. Denne framgangsmåten er korrekt bare dersom EDTA-, Ca- og Mg-løsningene er 

nøyaktig ekvivalente. I motsatt fall er det nødvendig å foreta korreksjoner. 

7. Tilberedning av analyseløsning 


8. Bestemmelse 

8.1. Uttak av delmengder 

Delmengden skal i den grad det er mulig inneholde mellom 9 og 18 mg Mg (= 15 til 30 mg MgO). 

8.2. Titrering når eriokromsvart T er til stede 

Overfør med pipette en delmengde (8.1) av analyseløsningen til et 400 ml begerglass. Overskuddet av syre 

nøytraliseres med 5 mol/l natriumhydroksidløsning (4.13); bruk pH-meteret. Fortynn deretter med vann 

til ca. 100 ml. Tilsett 5 ml av bufferløsningen (4.9). pH avlest på pH-meteret skal være 10,5 ± 0,1. Tilsett 

2 ml av kaliumcyanidløsningen (4.7) og 3 dråper av eriokromsvart T-indikatoren (4.6). Titrer med EDTAløsningen 

(4.2) under sakte omrøring med røreren (5.1) (se nr. 10.2, 10.3 og 10.4). Antall ml 0,05 mol/l 

EDTA-løsning kalles «b». 

8.3. Titrering når kalsein eller calconkarbonsyre er til stede 

Overfør med pipette en like stor delmengde av analyseløsningen som til titreringen ovenfor til et 

400 ml begerglass . Overskuddet av syre nøytraliseres med 5 mol/l natriumhydroksidløsning (4.13); bruk 

pH-meter. Tynn deretter ut med vann til ca. 100 ml. Tilsett 10 ml KOH-KCN-løsning (4.8) og indikator 

(4.4) eller (4.5). Titrer med EDTA-løsning (4.2) under sakte omrøring med rører (5.1) (se nr. 10.2, 10.3 og 

10.4). Antallet ml 0,05 mol/l EDTA-løsning kalles «a». 


For EF-gjødsel som faller innenfor metodens anvendelsesområde (5 g gjødsel i 500 ml ekstrakt), er 

gjødselens prosentinnhold av magnesium som følger: 

der 

( - a × T b ) 

MgO (%) i gjødselen = 

M 

( - a × T' 

b ) 

Mg (%) i gjødselen = 

M 

a = antall ml 0,05 mol/l EDTA-løsning brukt til titrering når det var kalsein eller calconkarbonsyre til 

stede, 

b = antall ml 0,05 mol/l EDTA-løsning brukt til titreringen når det var eriokromsvart T til stede, 

M = prøvemasse i gram som er til stede i delmengden som tas ut, 

T = 0,2016 × mol/l av EDTA-løsningen/0,05 (se 4.2), 

T’ = 0,1216 × mol/l av EDTA-løsningen/0,05 (se 4.2).


21.2.2008 

10. merknader 

10.1 Det støkiometriske forholdet mellom EDTA og metall i kompleksometriske analyser er alltid 1:1 uansett 

metallets valens, selv om EDTA er tetravalent. EDTA-titreringsløsningen og standardløsningene blir derfor 

molare og ikke normale. 

10.2. De kompleksometriske indikatorene er ofte følsomme for luftpåvirkning. Løsningen kan blekne 

under titreringen. Tilsett i så fall én eller to dråper indikator. Dette gjelder særlig for eriokromsvart og 

calconkarbonsyre. 

10.3. Metallindikatorkompleksene er ofte relativt stabile, og det kan ta tid før omslaget skjer. De siste 

dråpene EDTA må derfor tilsettes langsomt, og det tilsettes en dråpe 0,05 mol/l magnesiumløsning (4.1) 

eller kalsiumløsning (4.3) for å sikre at omslagspunktet ikke allerede er passert. Dette gjelder særlig 

eriokromsvart-magnesium-komplekset. 

10.4. Indikatoromslaget må ikke iakttas ovenfra og nedover, men vannrett tvers gjennom løsningen, og begeret 

må plasseres på et hvitt underlag i en belysningsmessig gunstig posisjon. Omslaget kan også iakttas ved at 

begerglasset plasseres på en matt glassplate som er svakt belyst nedenfra (lampe på 25 W). 

10.5. Denne analysen krever en viss erfaring. Oppgaven vil bl.a. gå ut på å iaktta fargeomslagene i 

standardløsningene 4.1 og 4.3. Det anbefales at bestemmelsene utføres av samme laboratoriekjemiker. 

10.6. Bruk av en EDTA-løsning med garantert styrke (f.eks. Titrisol, Normex) kan forenkle kontrollen av at 

standardløsningene 4.1, 4.2 og 4.3 er ekvivalente. 

10.7. Løsninger som inneholder kaliumcyanid, må ikke helles ut i avløp uten at cyanidet først er omdannet til en 

forbindelse som ikke er giftig, f.eks. ved oksidasjon med natriumhypokloritt etter alkalisering. 

1. Formål 

Metode 8.9 

Bestemmelse av sulfater 

I dette dokument fastsettes en metode for bestemmelse av svovel som er til stede i form av sulfater i 

gjødselekstrakter. 


3. Prinsipp 

4. Reagenser 

Denne metoden gjelder for bestemmelse av sulfater som er til stede i ekstraksjoner utført etter metode 8.1, 

8.2, 8.3 og 8.4. 

Gravimetrisk bestemmelse av sulfat utfelt som bariumsulfat. 



4.2. Bariumkloridløsning, BaCl2 · 2H2O, vandig løsning på 122 g/l 

4.3. Sølvnitratløsning, vandig løsning på 5 g/l 

5. Utstyr 

5.1. Porselensdigler til gløding 

5.2. Vannbad 

5.3. Tørkeovn, innstilt på 105 °C ± 1 °C 

5.4. Elektrisk ovn, innstilt på 800 °C ± 50 °C


Nr. 10/205 


6.1. Prøvetaking fra løsningen 

Med en pipette tas det ut en delmengde av ekstraksjonsløsningen som inneholder 20-100 mg S, som 

tilsvarer 50-250 mg SO3. 

Ha denne delmengden i et begerglass av passende størrelse og tilsett 20 ml fortynnet saltsyre (4.1). Fyll 

opp med vann til 300 ml. 

6.2. Tilberedning av bunnfallet 

Kok opp løsningen. Tilsett dråpevis ca. 20 ml bariumkloridløsning (4.2) under kraftig omrøring. La det 

koke i noen minutter. 

Sett begeret, dekket av et urglass, i et kokende vannbad (5.2) i en time. Begeret holdes varmt (ca. 60 °C) til 

væsken er klar. Den klare løsningen dekanteres på et saktefiltrerende askefritt filter. Vask bunnfallet flere 

ganger med varmt vann. Vask bunnfallet på filteret til alle klorider er borte. Dette kan kontrolleres ved bruk 

av sølvnitratløsningen (4.3). 

6.3. Forasking og veiing av bunnfallet 

Plasser filteret med bunnfallet i en porselensdigel (5.1) som på forhånd er tarert med en nøyaktighet på 

0,1 mg. Tørk den i tørkeovn (5.3) og kalsiner en halv time i ovn ved ca. 800 °C. Avkjøl deretter i en 

eksikkator og vei med en nøyaktighet på 0,1 mg. 


1 mg bariumsulfat tilsvarer 0,137 mg S eller 0,343 mg SO3. 

Gjødselens prosentinnhold av svovel er som følger: 

der 

1. Formål 

w = massen av utfelt bariumsulfat i mg, 

v1 = volumet av ekstraksjonsløsningen i ml, 

v2 = volumet av delmengden i ml, 

m = analyseprøvens masse i gram. 

v1 

S (%) = w × 0,0137 × ———— 

v2 × m 

SO3 (%) = S (%) × 2,5 

Metode 8.10 

Bestemmelse av ekstrahert natrium 

I dette dokument fastsettes en metode for bestemmelse av natrium i gjødselekstrakter. 


Denne metoden gjelder EF-gjødsel der innholdet av natrium skal angis i henhold til vedlegg I.


21.2.2008 

3. Prinsipp 

4. Reagenser 

Etter passende fortynning av ekstraktet som framkommer ved bruk av metode 8.1 og/eller 8.3, bestemmes 

natriuminnholdet i løsningen ved flammeemisjonsspektrometri. 


Én del saltsyre p.a. (d20 = 1,18 g/ml) og én del vann. 

4.2. Aluminiumnitrat, Al(NO3)3 · 9H2O 

4.3. Cesiumklorid, CsCl 

4.4. Vannfritt natriumklorid, NaCl 

4.5. Løsning av cesiumklorid og aluminiumnitrat 

Løs 50 g cesiumklorid (4.3) og 250 g aluminiumnitrat (4.2) i vann i en 1 000 ml målekolbe, fyll opp til 

merket med vann og bland. 

4.6. Standardløsning av natrium med 1 mg/ml Na 

5. Utstyr 

Løs 2,542 g natriumklorid (4.4) i vann i en 1 000 ml målekolbe. Tilsett 10 ml saltsyre (4.1), fyll deretter 

opp til merket med vann og bland. 

Spektrometer utstyrt for flammeemisjon, innstilt på 589,3 nm. 

6. Kalibreringsløsninger 

6.1. Ha 10 ml av standardløsningen (4.6) i en 250 ml målekolbe. Fyll deretter opp til merket med vann og bland. 

Løsningens konsentrasjon: 40 μg/ml natrium. 

6.2. Ha henholdsvis 0, 5, 10, 15, 20 og 25 ml av mellomløsningen (6.1) i 100 ml målekolber. Tilsett 10 ml av 

løsning (4.5), fyll opp til merket med vann og bland. Løsningenes konsentrasjoner: 0, 2, 4, 6, 8 og 10 μg/ 

ml natrium. 

7. Tilberedning av løsningene som skal måles 

Alt etter forventet natriuminnhold i ekstraksjonsløsningen fra metode 8.1 eller 8.3 (5 g gjødsel i 500 ml) 

foretas fortynninger etter følgende tabell: 

Na2O (%) Na (%) 

Mellomfortynning Endelig fortynning 

Prøve (ml) 

(v2) 

Fortynning til 

ml (v3) 

Prøve (ml) 

(v4) 

Fortynning 

til ml 

Fortynningsgrad 

3-5 2,2-3,7 10 50 10 100 50 

5-10 3,7-7,4 10 100 10 100 100 

10-20 7,4-15 10 100 5 100 200 

20-38 15-28 5 100 5 100 400 

Mellomfortynningen foretas med vann. For den endelige fortynningen tilsettes 10 ml av løsningen (4.5) i 

målekolben på 100 ml. 

For en prøvemengde på 1 g multipliseres volumet av den endelige fortynningen (v4) med 5. 


Gjør spektrometeret (5.1) klart til målinger ved 589,3 nm. Kalibrer apparatet ved å måle utslagene fra 

kalibreringsløsningene (6.2). Innstill apparatets følsomhet slik at den sterkeste kalibreringsløsningen gir 

fullt utslag. Mål så utslaget fra analyseløsningen (7). Gjenta denne operasjonen tre ganger.


Nr. 10/207 

9. Beregning av resultatene 

Trekk opp kalibreringskurven ved å avsette det gjennomsnittlige utslaget fra hver kalibreringsløsning som 

ordinater og de tilsvarende konsentrasjonene uttrykt i μg/ml som abscisser. Ut fra denne kurven bestemmes 

natriumkonsentrasjonen i prøveløsningen. Mengden av natrium beregnes ut fra standardløsningene idet det 

tas hensyn til fortynningsgradene. Resultatene uttrykkes i prosent av prøven. 

Prosentinnholdet av natrium (Na) i gjødselen er som følger: 

der 

1. Formål 

v 

Na (%) = x. 

v 

Na2O (%) = Na (%) × 1,348 

3 

4 

−2 

v2 

1 0 

v m 

x = konsentrasjonen i μg/ml av den løsningen som ble ført inn i spektrometeret, 

v1 = volumet av ekstraksjonsløsningen i ml, 

v2 = volumet av delmengden i mellomfortynningen i ml, 

v3 = volumet av mellomfortynningen i ml, 

v4 = volumet av delmengden i den endelige fortynningen (i 100 ml) i ml, 

m = analsyseprøvens masse i g. 

Metode 9 

mikronæringsstoffer i konsentrasjoner på høyst 10 % 

2 

Metode 9.1 

Ekstraksjon for bestemmelse av totalinnholdet av mikronæringsstoffer 

I dette dokument fastsettes en metode for ekstraksjon av følgende mikronæringsstoffer: Totalt bor, totalt 

kobolt, totalt kobber, totalt jern, totalt mangan, totalt molybden og totalt sink. Målet er å utføre færrest 

mulig ekstraksjoner og i størst mulig utstrekning bruke samme ekstrakt til bestemmelse av totalinnholdet 

av hvert enkelt av de nevnte mikronæringsstoffene. 


3. Prinsipp 

Denne metoden gjelder for EF-gjødsel som omfattes av vedlegg I E til denne forordning og som inneholder 

ett eller flere av mikronæringsstoffene bor, kobolt, kobber, jern, mangan, molybden og sink. Metoden 

anvendes ved bestemmelse av hvert mikronæringsstoff hvis angitte innhold er mindre enn eller lik 10 %. 

Løsing i kokende fortynnet saltsyre. 

Merknad 

Ekstraksjonen er empirisk og ikke nødvendigvis kvantitativ, avhengig av produktet eller gjødselens øvrige 

bestanddeler. Særlig med hensyn til visse manganoksider kan den ekstraherte mengden være betydelig 

mindre enn den samlede mengde mangan produktet inneholder. Det er gjødselprodusentenes ansvar å sikre 

at det angitte innholdet faktisk tilsvarer den mengden som ekstraheres på de vilkår metoden angir.


21.2.2008 

4. Reagenser 

4.1. Fortynnet saltsyreløsning (HCl), ca. 6 mol/l 

Én del saltsyre (d20 = 1,18 g/ml) blandes med én del vann. 

4.2. Konsentrert ammoniakkløsning (NH4OH, d20 = 0,9 g/ml) 

5. Utstyr 


Merknad 

Dersom borinnholdet i et ekstrakt skal bestemmes, må borsilikatglass ikke benyttes. Siden metoden 

omfatter koking, bør det benyttes teflon eller kvarts. Dersom glasset vaskes i rengjøringsmidler som 

inneholder borater, bør det skylles svært grundig. 


Se metode 1. 


7.1. Prøvetaking 

Ta en gjødselmengde på mellom 2 og 10 g, avhengig av det angitte innhold av næringsstoff i produktet. 

Tabellen nedenfor skal brukes til å tilberede en endelig løsning som etter en egnet fortynning ligger 

innenfor måleområdet for hver metode. Prøvene skal veies med en nøyaktighet på 1 mg. 

Angitt innhold av mikronæringsstoff i gjødselen (%)


Nr. 10/209 

1. Formål 

Metode 9.2 

Ekstraksjon av vannløselige mikronæringsstoffer 

I dette dokument fastsettes metoden for ekstraksjon av vannløselige former av mikronæringsstoffene 

bor, kobolt, kobber, jern, mangan, molybden og sink. Målet er å utføre færrest mulig ekstraksjoner og i 

størst mulig utstrekning bruke samme ekstrakt til bestemmelse av innholdet av hvert av de ovennevnte 

mikronæringsstoffene. 


3. Prinsipp 

Denne metoden gjelder for EF-gjødsel som omfattes av vedlegg I og som inneholder ett eller flere av 

mikronæringsstoffene bor, kobolt, kobber, jern, mangan, molybden og sink. Metoden skal anvendes ved 

bestemmelse av hvert mikronæringsstoff hvis angitte innhold er mindre enn eller lik 10 %. 

Næringsstoffene ekstraheres ved at gjødselen ristes i vann med en temperatur på 20 ºC ± 2 ºC. 

Merknad 

4. Reagenser 

Ekstraksjonen er empirisk og ikke nødvendigvis kvantitativ. 


5. Utstyr 


5.1. Rotasjonsristeapparat innstilt på 35 til 40 omdreininger i minuttet 

5.2. pH-meter 

Merknad 

Dersom borinnholdet i et ekstrakt skal bestemmes, må borsilikatglass ikke benyttes. Teflon eller kvarts er 

egnet til denne ekstraksjonen. Dersom glasset vaskes i rengjøringsmidler som inneholder borater, bør det 

skylles svært grundig. 


Se metode 1. 



Ta en gjødselmengde på mellom 2 og 10 g, avhengig av det angitte innhold av næringsstoff i produktet. 

Tabellen nedenfor skal brukes til å tilberede en endelig løsning som etter en egnet fortynning ligger 

innenfor måleområdet for hver metode. Prøvene skal veies med en nøyaktighet på 1 mg. 

Angitt innhold av mikronæringsstoff i gjødselen (%)


21.2.2008 


Tilsett ca. 200 ml vann dersom kolben er på 250 ml, eller 400 ml vann dersom kolben er på 500 ml. 

Lukk kolben godt med en propp. Rist den kraftig for hånd slik at prøven dispergeres, og sett så kolben på 

rotasjonsristeapparatet (5.1) og rist i 30 minutter. 

Fyll opp til merket med vann og bland godt. 

7.3. Tilberedning av analyseløsningen 

Filtrer løsningen omgående over i en ren og tørr kolbe. Lukk kolben med en propp. Bestemmelsen foretas 

umiddelbart etter filtreringen. 

Merknad 

Dersom filtratet gradvis blir uklart, foretas en ny ekstraksjon som i 7.1 og 7.2 i en kolbe med volum 

Ve. Filtrer over i en målekolbe med volum W som på forhånd er tørket og har mottatt nøyaktig 5 ml 

saltsyreløsning (4.1). Avbryt filtreringen i det øyeblikk målestreken nås. Bland godt. 

Under disse vilkår er ekstraktets volum: 

V = Ve × W/(W — 5) 

Denne verdien av V skal anvendes ved bestemmelse av de enkelte næringsstoffene. 


1. Formål 

Bestemmelsen av hvert mikronæringsstoff skal foretas på delmengdene angitt i metoden for hvert enkelt 

mikronæringsstoff. 

Om nødvendig fjernes organiske kelatdannere eller kompleksdannere på en delmengde av ekstraktene 

etter metode 9.3. Vanligvis er det unødvendig å fjerne disse i forbindelse med bestemmelse ved 

atomabsorpsjonsspektrofotometri. 

Metode 9.3 

Fjerning av organiske forbindelser i gjødselekstrakter 

I dette dokument fastsettes en metode for fjerning av organiske forbindelser i gjødselekstrakter. 


Denne metoden anvendes ved analyse av prøver ekstrahert etter metode 9.1 og 9.2 av gjødsel der det totale 

og/eller vannløselige innholdet av næringsstoffer skal angis i henhold til vedlegg I E til denne forordning. 

Merknad 

3. Prinsipp 

4. Reagenser 

Forekomst av små mengder organisk materiale har vanligvis ingen innvirkning på bestemmelser med 


De organiske forbindelsene i en delmengde av ekstraktet oksideres med hydrogenperoksid. 

4.1. Fortynnet saltsyreløsning (HCl), ca. 0,5 mol/l 

Én del saltsyre (d20 = 1,18 g/ml) blandes med 20 deler vann. 

4.2. Hydrogenperoksidløsning (30 % H2O2, d20 = 1,11 g/ml), fri for mikronæringsstoffer.


Nr. 10/211 

5. Utstyr 



Hell 25 ml av ekstraksjonsløsningen tilberedt etter metode 9.1 eller 9.2 over i et 100 ml begerglass. 

Dersom det dreier seg om metode 9.2, tilsettes 5 ml fortynnet saltsyreløsning (4.1). Deretter tilsettes 

5 ml hydrogenperoksidløsning (4.2). Dekk begerglasset med et urglass. Oksidasjonen skal foregå ved 

romtemperatur i ca. en time, deretter kokes væsken opp og holdes slik i en halv time. Om nødvendig 

tilsettes nye 5 ml hydrogenperoksid når løsningen er avkjølt. Overskudd av hydrogenperoksid fjernes ved 

koking. Løsningen avkjøles og overføres kvantitativt til en 50 ml målekolbe. Fyll opp til merket med vann. 

Filtrer om nødvendig. 

Det skal tas hensyn til denne fortynningen ved uttak av delmengder og ved beregning av produktets 

prosentinnhold av mikronæringsstoffer. 

Metode 9.4 

Bestemmelse av mikronæringsstoffer i gjødselekstrakter ved atomabsorpsjonsspektrofotometri 

(generell framgangsmåte) 

1. Formål 

I dette dokument beskrives en generell framgangsmåte for bestemmelse av visse mikronæringsstoffer i 

gjødselekstrakter ved atomabsorpsjonsspektrofotometri. 


Denne metoden anvendes på prøver ekstrahert etter metode 9.1 og 9.2 av gjødsel der det totale og/eller 

det vannløselige innholdet av ett eller flere næringsstoffer skal angis i henhold til vedlegg I E til denne 

forordning. 

Tilpasningen av denne metoden til de forskjellige mikronæringsstoffene framgår av metoden for hvert 

enkelt næringsstoff. 

Merknad 

3. Prinsipp 

4. Reagenser 

Forekomst av små mengder organisk materiale har vanligvis ingen innvirkning på bestemmelser ved 


Etter en eventuell behandling av ekstraktet for å redusere eller fjerne forstyrrende kjemiske stoffer, 

fortynnes ekstraktet slik at konsentrasjonen ligger innenfor spektrometerets optimale arbeidsområde på en 

bølgelengde som er egnet for det næringsstoffet som skal bestemmes. 





4.3. Lantansaltløsning (10 g La per liter) 

Denne reagensen brukes til bestemmelse av kobolt, jern, mangan og sink. Den kan tilberedes på følgende 

to måter: 

a) Lantanoksid oppløst i saltsyre (4.1). Ha 11,73 g lantanoksid (La2O3) i 150 ml vann i en målekolbe på 

én liter og tilsett 120 ml 6 mol/l saltsyre (4.1). Vent til stoffet er oppløst, fyll opp til én liter med vann 

og bland godt. Denne løsningen har en saltsyrekonsentrasjon på ca. 0,5 mol/l.


21.2.2008 

b) Løsning av lantanklorid, lantansulfat eller lantannitrat. Løs 26,7 g lantanklorid-heptahydrat (LaCl3 · 

7H2O), eller 31,2 g lantannitrat-heksahydrat [La(NO3)3 · 6H2O] eller 26,2 g lantansulfat-nonahydrat 

(La2(SO4)3 · 9H2O] i 150 ml vann i en målekolbe på 1 liter; tilsett 85 ml 6mol/l saltsyre (4.1) og fyll 

opp til 1 liter med vann. Bland godt. Denne løsningen har en saltsyrekonsentrasjon på ca. 0,5 mol/l. 

4.4 Standardløsninger 

5. Utstyr 

For tilberedningen av disse vises det til metodene for de enkelte mikronæringsstoffene. 

Atomabsorpsjonsspektrofotometer utstyrt med kilder som avgir stråling som er karakteristisk for de 

næringsstoffene som skal bestemmes. 

Ved bruk av spektrometeret skal produsentens brukerveiledning følges, og analytikeren må kunne bruke 

det. Apparatet skal være utstyrt slik at det om nødvendig er mulig å foreta bakgrunnskorreksjon (Co og Zn). 

Dersom ikke annet er angitt, er luft og acetylen de gassene som skal brukes. 


6.1. Tilberedning av ekstraktløsninger av mikronæringsstoffene som skal bestemmes 

Se metode 9.1 og/eller 9.2 og eventuelt 9.3. 


En delmengde av ekstrakt framstilt etter metode 9.1, 9.2 eller 9.3 fortynnes med vann og/eller saltsyre 

(4.1) eller (4.2), slik at det i den endelige måleløsningen oppnås en konsentrasjon av næringsstoffet som 

skal bestemmes som passer i det anvendte kalibreringsområdet (7.2), og en saltsyrekonsentrasjon på 

mellom 0,5 mol/l og 2,5 mol/l. Framgangsmåten kan gjøre det nødvendig med én eller flere etterfølgende 

fortynninger. 

Hell en delmengde av den siste fortynningsløsningen av ekstraktet i en 100 ml målekolbe og kall volumet i 

ml (a). Ved bestemmelse av kobolt, jern, mangan og sink tilføyes 10 ml lantansaltløsning (4.3). Fyll opp til 

merket med 0,5 mol/l saltsyreløsning (4.2) og bland godt. Denne løsningen er den endelige måleløsningen. 

Fortynningsfaktoren kalles D. 



Tilbered en blindløsning ved å gjennomføre hele prosessen fra ekstraksjonen, idet bare gjødselprøven 

utelates. 


Ut fra arbeidsløsningen tilberedt etter metoden som er angitt for det enkelte mikronæringsstoff, tilberedes 

en serie på minst fem kalibreringsløsninger med stigende konsentrasjon innenfor apparatets optimale 

arbeidsområde i 100 ml målekolber. Om nødvendig justeres saltsyrekonsentrasjonen slik at den ligger så 

nær opp til konsentrasjonen i den fortynnede prøveløsningen (6.2) som mulig. Ved bestemmelse av kobolt, 

jern, mangan eller sink tilsettes 10 ml av samme lantansaltløsning (4.3) som i 6.2. Fyll opp til merket med 

0,5 mol/l saltsyreløsning (4.2) og bland godt. 


Spektrometeret (5) klargjøres til måling og innstilles på den bølgelengden som er angitt i metoden for det 

aktuelle næringsstoffet. 

Sprøyt etter tur kalibreringsløsningene (7.2), prøveløsningen (6.2) og blindløsningen (7.1) tre ganger. Noter 

hvert resultat og skyll instrumentet godt med destillert vann mellom hver sprøyting. 

Kalibreringskurven tegnes ved å bruke gjennomsnittsverdien av de resultatene spektrometeret gir for hver 

av kalibreringsløsningene (7.2) som ordinater og de tilhørende næringsstoffkonsentrasjonene i μg/ml som 

abscisser. 

Ut fra denne kurven bestemmes konsentrasjonene av mikronæringsstoff i prøveløsningen Xs (6.2) og i 

blindprøven Xb (7.1), uttrykt i μg per ml.


Nr. 10/213 


Prosentinnholdet av næringsstoff (E) i gjødselen er som følger: 

Dersom metode 9.3 er benyttet: 

der 

1. Formål 

E (%) = [(xs — xb) × V × D] / (M × 10 4 ) 

E (%) = [(xs — xb) × V × 2D] / (M × 10 4 ) 

E er mengden av det bestemte næringsstoffet, uttrykt i prosent av gjødselen, 

xs er konsentrasjonen av prøveløsningen (6.2), i μg/ml, 

xb er konsentrasjonen av blindløsningen (7.1), i μg/ml, 

V er ekstraktvolumet oppnådd ved metode 9.1 eller 9.2, i ml, 

D er faktoren som tilsvarer fortynningen gjennomført i (6.2), 

M er massen av prøven som er tatt etter metode 9.1 eller 9.2, i gram. 

Beregning av fortynningsfaktoren D: 

Dersom (a1), (a2), (a3), ., ., .,(ai) og (a) er delmengdene og (v1), (v2), (v3), ., ., .,(vi) og (100) er volum i 

ml som tilsvarer de respektive fortynninger, vil fortynningsfaktoren D være lik 

D = (v1/a1) × (v2/a2) × (v3/a3) ×.×.×.× (vi/ai) × (100/a) 

Metode 9.5 

Bestemmelse av bor i gjødselekstrakter ved azometin-H-spektrofotometrimetoden 

I dette dokument fastsettes en metode for bestemmelse av bor i gjødselekstrakter. 


3. Prinsipp 

4. Reagenser 

Denne metoden anvendes ved analyse av prøver ekstrahert etter metode 9.1 og 9.2 av gjødsel der innholdet 

av totalt bor og/eller vannløselig bor skal angis i henhold til vedlegg I til denne forordning. 

I en azometin-H-løsning danner borationer et gult kompleks, der konsentrasjonen bestemmes ved 

molekylær absorpsjonsspektrofotometri ved 410 nm. Forstyrrende ioner maskeres med EDTA. 

4.1. EDTA-bufferløsning 

I en 500 ml målekolbe med 300 ml vann tilsettes 

⎯ 75 g ammoniumacetat (NH4OOCCH3), 

⎯ 10 g dinatriumetylendiamintetraacetat (Na2EDTA), 

⎯ 40 ml eddiksyre (CH3COOH, 

d20 = 1,05 g/ml). 

Fyll opp til merket og bland godt. Løsningens pH, som kontrolleres med glasselektrode, skal være 

4,8 ± 0,1.


21.2.2008 

4.2. Azometin-H-løsning 

En 200 ml målekolbe tilsettes 

⎯ 

10 ml bufferløsning (4.1), 

⎯ 400 mg azometin-H (C17H12NNaO8S2), 

⎯ 2 g askorbinsyre (C6H8O6). 

Fyll opp til merket med vann og bland godt. Det bør ikke lages store mengder av denne reagensen, ettersom 

den er holdbar bare i noen få dager. 

4.3. Standardløsninger av bor 

4.3.1. Stamløsning av bor, 100 μg/ml 

Løs 0,5719 g borsyre (H3BO3) i vann i en 1 000 ml målekolbe. Fyll opp til merket med vann og bland godt. 

Overfør til en plastflaske og oppbevar i kjøleskap. 

4.3.2. Arbeidsløsning av bor, 10 μg/ml 

5. Utstyr 

Ha 50 ml av stamløsningen (4.3.1) i en 500 ml målekolbe. Fyll opp til merket med vann og bland godt. 

Spektrofotometer til molekylær absorpsjon utstyrt med kyvetter med 10 mm optisk veilengde og innstilt på 

en bølgelengde på 410 nm. 


6.1. Tilberedning av borløsningen 



En delmengde av ekstraktet (6.1) fortynnes for å oppnå en borkonsentrasjon som angitt i nr. 7.2. Det kan 

være nødvendig med to etterfølgende fortynninger. Fortynningsfaktoren kalles D. 

6.3. Tilberedning av korreksjonsløsningen 

Dersom prøveløsningen (6.2) er farget, tilberedes en tilsvarende korreksjonsløsning ved å helle 5 ml 

prøveløsning (6.2), 5 ml EDTA-bufferløsning (4.1) og 5 ml vann i en plastkolbe og blande godt. 




utelates. 

7.2. Tilberedning av kalibreringsløsningene 

Overfør 0, 5, 10, 15, 20 og 25 ml arbeidsløsning (4.3.2) til en serie med 100 ml målekolber. Fyll opp til 

merket med vann og bland godt. Disse løsningene inneholder fra 0 til 2,5 μg/ml bor. 

7.3. Fargeutvikling 

Overfør 5 ml av kalibreringsløsningene (7.2), prøveløsningene (6.2) og blindprøven (7.1) til en serie med 

plastkolber. Tilsett 5 ml EDTA-bufferløsning (4.1) og 5 ml azometin-H-løsning (4.2). 

Bland godt og la fargen utvikles i mørke i 2 ½-3 timer. 


Mål absorbansen av løsningene (7.3) og eventuelt korreksjonsløsningen (6.3) ved en bølgelengde på 410 

nm og med vann som referanse. Skyll kyvettene i vann før hver ny måling.


Nr. 10/215 


Kalibreringskurven tegnes med konsentrasjonen av kalibreringsløsningene (7.2) som abscisser og med de 

tilhørende absorbansverdiene (7.4) avlest på spektrofotometeret som ordinater. 

Ut fra kalibreringskurven bestemmes borkonsentrasjonen (B) i blindprøven (7.1), borkonsentrasjonen i 

prøveløsningen (6.2) og eventuelt, dersom prøveløsningen er farget, den korrigerte konsentrasjonen av 

prøveløsningen. Ved beregningen av sistnevnte trekkes absorbansverdien for korreksjonsløsningen (6.3) fra 

absorbansverdien for prøveløsningen (6.2), og den korrigerte konsentrasjonen i prøveløsningen bestemmes. 

Konsentrasjonen i prøveløsningen (6.2), med eller uten korreksjon, betegnes som (xs), og konsentrasjonen i 

blindprøven som (xb). 

Prosentinnholdet av bor i gjødselen er som følger: 


der 

1. Formål 

B er prosentinnholdet av bor i gjødselen 

B % = [(xs — xb) × V × D] / (M × 10 4 ) 

B % = [(xs — xb) × V × 2D] / (M × 10 4 ) 

xs er konsentrasjonen av bor i prøveløsningen (6.2), med eller uten korreksjon, i μg/ml, 

xb er konsentrasjonen av bor i blindprøven (7.1), i μg/ml, 


D er faktoren som tilsvarer fortynningen gjennomført i 6.2, 


Beregning av fortynningsfaktoren D: Dersom (a1) og (a2) er suksessive delmengder og (v1) og (v2) 

volumene som tilsvarer de respektive fortynningene, vil fortynningsfaktoren D være lik 

D = (v1/a1) × (v2/a2) 

Metode 9.6 

Bestemmelse av kobolt i gjødselekstrakter ved atomabsorpsjonsspektrofotometri 

I dette dokument fastsettes en metode for bestemmelse av kobolt i gjødselekstrakter. 


3. Prinsipp 

4. Reagenser 


av totalt kobolt og/eller vannløselig kobolt skal angis i henhold til vedlegg I E til denne forordning. 

Etter egnet behandling og fortynning av ekstraktene bestemmes koboltinnholdet ved atomabsorpsjonsspektrofotometri. 


Se metode 9.4 nr. 4.1. 


Se metode 9.4 nr. 4.2.


21.2.2008 

4.3. Lantansaltløsninger, 10 g La per liter 


4.4. Standardløsninger av kobolt 

4.4.1. Stamløsning av kobolt, 1 000 μg/ml 

Løs 1 g metallisk kobolt veid med en nøyaktighet på 0,1 mg i 25 ml 6 mol/l saltsyre (4.1) i et 250 ml beger. 

Oppvarmes på varmeplate til det er fullstendig oppløst. Etter avkjøling overføres væsken kvantitativt til en 

1 000 ml målekolbe. Fyll opp med vann til merket og bland godt. 

4.4.2. Arbeidsløsning av kobolt, 100 μg/ml 

5. Utstyr 

10 ml stamløsning (4.4.1) overføres til en 100 ml målekolbe. Fyll opp til merket med 0,5 mol/l 

saltsyreløsning (4.2) og bland godt. 

Atomabsorpsjonsspektrofotometer: Se metode 9.4 nr. (5). Apparatet skal være utstyrt med en kilde som 

avgir stråling som er karakteristisk for kobolt (240,7 nm). Apparatet må være utstyrt slik at det om 

nødvendig er mulig å foreta bakgrunnskorreksjon. 


6.1. Oppløsning av kobolt i gjødselprøven 



Se metode 9.4 (nr. 6.2). Prøveløsningen må inneholde 10 % (v/v) lantansaltløsning (4.3). 



Se metode 9.4 nr. 7.1. Blindløsningen må inneholde 10 % (v/v) av lantansaltløsningen benyttet i nr. 6.2. 



For å oppnå det optimale måleområdet mellom 0 og 5 μg/ml kobolt overføres henholdsvis 0, 0,5, 

1, 2, 3, 4 og 5 ml arbeidsløsning (4.4.2) til en serie med 100 ml målekolber. Om nødvendig justeres 

saltsyrekonsentrasjonen slik at den ligger så nær opp til konsentrasjonen i analyseløsningen som mulig. 

I hver kolbe tilsettes 10 ml av lantansaltløsningen benyttet under 6.2. Fyll opp til 100 ml med 0,5 mol/l 

saltsyreløsning (4.2) og bland godt. Disse løsningene inneholder henholdsvis 0, 0,5, 1, 2, 3, 4 og 5 μg/ml 

kobolt. 


Se metode 9.4 nr. 7.3. Spektrofotometeret (5) innstilles til å måle ved bølgelengde 240,7 nm. 


Se metode 9.4 nr. 8. 

Prosentinnholdet av kobolt i gjødselen er som følger: 


der 

Co % = [(xs — xb) × V × D] / ( M × 10 4 ) 

Co % = [(xs — xb) × V × 2D] / ( M × 10 4 ) 

Co er mengden av kobolt uttrykt i prosent av gjødselen, 

xs er konsentrasjonen av kobolt i prøveløsningen (6.2), i μg/ml, 

xb er konsentrasjonen av kobolt i blindløsningen (7.1), i μg/ml,


Nr. 10/217 

1. Formål 




Beregning av fortynningsfaktoren D: Dersom (a1), (a2), (a3), ., ., .,(ai) og (a) er delmengder og (v1), (v2), 

(v3), ., ., .,(vi) og (100) er volum i ml som tilsvarer de respektive fortynninger, vil fortynningsfaktoren D 

være lik 

D = (v1/a1) × (v2/a2) × (v3/a3) ×.×.×.× (vi/ai) × (100/a) 

Metode 9.7 

Bestemmelse av kobber i gjødselekstrakter med atomabsorpsjonsspektrofotometri 

I dette dokument fastsettes en metode for bestemmelse av kobber i gjødselekstrakter. 


3. Prinsipp 

4. Reagenser 


av totalt kobber og/eller vannløselig kobber skal angis i henhold til vedlegg I E til denne forordning. 

Etter egnet behandling og fortynning av ekstraktene bestemmes kobberinnholdet ved atomabsorpsjonsspektrofotometri. 





4.3. Hydrogenperoksidløsning (30 % H2O2, d20 = 1,11 g/ml), uten mikronæringsstoffer 

4.4. Standardløsninger av kobber 

4.4.1. Stamløsning av kobber, 1 000 μg/ml 

Vei opp 1 g kobber i pulverform med en nøyaktighet på 0,1 mg i et 250 ml beger, tilsett 25 ml 6 mol/l 

saltsyre (4.1) og 5 ml hydrogenperoksidløsning (4.3) og varm det opp på en varmeplate til alt kobberet er 

fullstendig oppløst. Overfør det kvantitativt til en 1 000 ml målekolbe. Fyll opp til 1 000 ml med vann og 

bland godt. 

4.4.2. Arbeidsløsning av kobber, 100 μg/ml 

5. Utstyr 

20 ml stamløsning (4.4.1) overføres til en 200 ml målekolbe. Fyll opp til 200 ml med 0,5 mol/l 


Atomabsorpsjonsspektrofotometer: Se metode 9.4 nr. 5. Apparatet må være utstyrt med en kilde som avgir 

stråling som er karakteristisk for kobber (324,8 nm). 


6.1. Ekstraktløsning av kobber 

Se metode 9.1 og/eller 9.2 og eventuelt 9.3.


21.2.2008 

6.2. Tilberedning av prøveløsning 




Se metode 9.4 nr. 7.1 



For å oppnå det optimale måleområdet mellom 0 og 5 μg Cu/ml overføres henholdsvis 0, 0,5, 1, 

2, 3, 4 og 5 ml arbeidsløsning (4.4.2) til en serie med 100 ml målekolber. Om nødvendig justeres 

saltsyrekonsentrasjonen slik at den kommer så nær opp til konsentrasjonen i prøveløsningen (6.2) som 

mulig. Fyll opp til 100 ml med 0,5 mol/l saltsyreløsning (4.2) og bland godt. Disse løsningene inneholder 

henholdsvis 0, 0,5, 1, 2, 3, 4 og 5 μg/ml kobber. 


Se metode 9.4 nr. 7.3. Innstill spektrometeret (5) til å måle på bølgelengde 324,8 nm. 



Prosentinnholdet av kobber i gjødselen framkommer som følger: 


der 

1. Formål 

Cu % = [(xs — xb) × V × D] / (M × 10 4 ) 

Cu % = [(xs — xb) × V × 2D]/(M × 10 4 ) 

Cu er mengden av kobber uttrykt som prosent av gjødselen, 

xs er konsentrasjonen av kobber i prøveløsningen (6.2), i μg/ml, 

xb er konsentrasjonen av kobber i blindløsningen (7.1), i μg/ml, 

V er ekstraktvolumet oppnådd etter metode 9.1 eller 9.2, i ml, 




Dersom (a1), (a2), (a3), ., ., .,(ai) og (a) er delmengder og (v1), (v2), (v3), ., ., .,(vi) og (100) er volum i ml 

som tilsvarer de respektive fortynninger, vil fortynningsfaktoren D framkomme som følger: 

D = (v1/a1) × (v2/a2) × (v3/a3) ×.×.×.× (vi/ai) × (100/a) 

Metode 9.8 

Bestemmelse av jern i gjødselekstrakter med atomabsorpsjonsspektrofotometri 

I dette dokument fastsettes en metode for bestemmelse av jern i gjødselekstrakter. 



av totalt jern og/eller vannløselig jern skal angis i henhold til vedlegg I E til denne forordning.


Nr. 10/219 

3. Prinsipp 

4. Reagenser 

Etter egnet behandling og fortynning av ekstraktene bestemmes jerninnholdet ved 






4.3. Hydrogenperoksidløsning (30 % H2O2, d20 = 1,11 g/ml), uten mikronæringsstoffer 



4.5. Standardløsninger av jern 

4.5.1. Stamløsning av jern, 1 000 μg/ml 

Vei opp 1 g ren jerntråd med en nøyaktighet på 0,1 mg i et 500 ml begerglass, tilsett 200 ml 6 mol/l saltsyre 

(4.1) og 15 ml hydrogenperoksidløsning (4.3) og varm det opp på varmeplate til jernet er fullstendig 

oppløst. Etter avkjøling overføres det kvantitativt til en 1 000 ml målekolbe. Fyll opp med vann til 1 000 ml 

og bland godt. 

4.5.2. Arbeidsløsning av jern, 100 μg/ml 

5. Utstyr 


saltsyreløsning (4.2). Bland godt. 


stråling som er karakteristisk for jern (248,3 nm). 

6. Tilberedning av analyseløsningen 

6.1. Oppløsning av jern i gjødselprøven 



Se metode 9.4 nr. 6.2. Prøveløsningen må inneholde 10 % (v/v) lantansaltløsning. 



Se metode 9.4 nr. 7.1. Blindløsningen må inneholde 10 % (v/v) av lantansaltløsningen som ble benyttet i 

6.2. 



For å oppnå det optimale måleområdet mellom 0 og 10 μg Fe/ml overføres henholdsvis 0, 2, 4, 6, 8 og 

10 ml arbeidsløsning av jern (4.5.2) til en serie med 100 ml målekolber. Saltsyrekonsentrasjonen justeres 

om nødvendig slik at den kommer så nær konsentrasjonen i prøveløsningen som mulig. Tilsett 10 ml av 

lantansaltløsningen som ble benyttet i 6.2. Fyll opp til merket med 0,5 mol/l saltsyreløsning (4.2) og bland 

godt. Disse løsningene inneholder henholdsvis 0, 2, 4, 6, 8 og 10 μg/ml jern. 


Se metode 9.4 nr. 7.3. Innstill spektrofotometeret (5) til å måle ved bølgelengde 248,3 nm.


21.2.2008 



Prosentinnholdet av jern i gjødselen er som følger: 


der 

1. Formål 

Fe (%) = [(xs-xb) × V × D] / (M × 10 4 ) 

Fe % = [(xs-xb) × V × 2D] / (M × 10 4 ) 

Fe er mengden av jern uttrykt i prosent av gjødselen, 

xs er konsentrasjonen av jern i prøveløsningen (6.2), i μg/ml, 

xb er konsentrasjonen av jern i blindløsningen (7.1), i μg/ml, 





(v3), ., ., .,(vi) og (100) er volum i ml som tilsvarer de respektive fortynninger, vil fortynningsfaktoren D 

være lik 

D = (v1/a1) × (v2/a2) × (v3/a3) × × × × × (vi/ai) × (100/a) 

Metode 9.9 

Bestemmelse av mangan i gjødselekstrakter ved atomabsorpsjonsspektrofotometri 

I dette dokument fastsettes en metode for bestemmelse av mangan i gjødselekstrakter. 


3. Prinsipp 

4. Reagenser 


av totalt mangan og/eller vannløselig mangan skal angis i henhold til vedlegg I E til denne forordning. 

Etter egnet behandling og fortynning av ekstraktene bestemmes manganinnholdet ved 









Nr. 10/221 

4.4. Standardløsninger av mangan 

4.4.1. Stamløsning av mangan, 1 000 μg/ml 

Vei opp 1 g manganpulver med en nøyaktighet på 0,1 mg i et 250 ml begerglass , tilsett 25 ml 6 mol/l 

saltsyreløsning (4.1) og varm det opp på varmeplate til manganet er fullstendig oppløst. Etter avkjøling 

overføres det kvantitativt til en 1 000 ml målekolbe. Fyll opp til merket med vann og bland godt. 

4.4.2. Arbeidsløsning av mangan, 100 μg/ml 

5. Utstyr 

20 ml stamløsning (4.4.1) fortynnes med 0,5 mol/l saltsyreløsning (4.2) i en 200 ml målekolbe. Fyll opp til 

merket med 0,5 mol/l saltsyreløsning (4.2) og bland godt. 


stråling som er karakteristisk for mangan (279,6 nm). 


6.1. Oppløsning av mangan i gjødselprøven 



Se metode 9.4 nr. 6.2. Prøveløsningen må inneholde 10 % (v/v) lantansaltløsning (4.3). 



Se metode 9.4 nr. 7.1. Blindløsningen skal inneholde 10 % (v/v) av lantansaltløsningen som ble benyttet i 

6.2. 



For å oppnå det optimale måleområdet mellom 0 og 5 μg Mn/ml overføres henholdsvis 0, 0,5, 1, 2, 3, 4 og 

5 ml arbeidsløsning av mangan (4.4.2) til en serie med 100 ml målekolber. Saltsyrekonsentrasjonen justeres 

om nødvendig slik at den kommer så nær konsentrasjonen i prøveløsningen som mulig. Tilsett 10 ml av 

lantansaltløsningen som ble benyttet i 6.2 i hver kolbe. Fyll opp til 100 ml 0,5 mol/l saltsyreløsning (4.2) 

og bland godt. Disse løsningene inneholder henholdsvis 0, 0,5, 1, 2, 3, 4 og 5 μg/ml mangan. 


Se metode 9.4 nr. 7.3. Spektrofotometeret (5) innstilles til målinger på bølgelengde 279,6 nm. 



Prosentinnholdet av mangan i gjødselen er som følger: 


der 

Mn % = [(xs-xb) × V × D] / (M × 10 4 ) 

Mn % = [(xs-xb) × V × 2D]/(M × 10 4 ) 

Mn er mengden mangan uttrykt i prosent av gjødselen, 

xs er konsentrasjonen av mangan i prøveløsningen (6.2), i μg/ml, 

xb er konsentrasjonen av mangan i blindløsningen (7.1), i μg/ml, 

V er ekstraktvolumet oppnådd ved metode 9.1 eller 9.2, i ml,


21.2.2008 




(v3), ., ., .,(vi) og (100) er volum i ml som tilsvarer de respektive fortynninger, vil fortynningsfaktoren 

være lik 

D = (v1/a1) × (v2/a2) × (v3/a3) ×.×.×.×.× (vi/ai) × (100/a) 

Metode 9.10 

Bestemmelse av molybden i gjødselekstrakter ved spektrofotometri av et kompleks med ammoniumtiocyanat 

1. Formål 

I dette dokument fastsettes en metode for bestemmelse av molybden i gjødselekstrakter. 


3. Prinsipp 

4. Reagenser 

Denne metoden anvendes ved analyse av prøver ekstrahert etter metode 9.1 og 9.2 av gjødsel der 

innholdet av totalt molybden og/eller vannløselig molybden skal angis i henhold til vedlegg I E til denne 

forordning. 

Molybden (V) danner i surt miljø sammen med SNC-ioner et [MoO(SNC)5]-kompleks. 

Molybdenkomplekset ekstraheres med n-butylacetat. Forstyrrende ioner som for eksempel jernioner 

fjernes i vannfasen. Den guloransje fargen bestemmes med molekylær absorpsjonsspektrofotometri ved 

470 nm. 



4.2. Kobberløsning, 70 mg/l i 1,5 mol/l saltsyre 

Løs 275 mg kobbersulfat (CuSO4 · 5H2O), veid med en nøyaktighet på 0,1 mg, i 250 ml 6 mol/l 

saltsyreløsning (4.1) i en 1 000 ml målekolbe. Fyll opp til merket med vann og bland godt. 

4.3. Askorbinsyreløsning, 50 g/l 

Løs 50 g askorbinsyre (C6H8O6) i vann i en 1 000 ml målekolbe. Fyll opp til merket med vann, bland godt, 

og oppbevar løsningen i kjøleskap. 

4.4. n-butylacetat 

4.5. Ammoniumtiocyanatløsning, 0,2 mol/l 

Løs 15,224 g NH4SCN i vann i en 1 000 ml målekolbe. Fyll opp til merket med vann, bland godt, og 

oppbevar løsningen i en mørk flaske. 

4.6. Tinnkloridløsning, 50 g/l i 2 mol/l saltsyre 

Løsningen må være helt klar og tilberedt umiddelbart før bruk. Det må benyttes svært ren tinnklordid (II), 

ellers vil løsningen ikke bli klar. 

Til tilberedning av 100 ml løsning løses 5 g tinnklorid (SnCl2 · 2H2O) i 35 ml 6 mol/l saltsyreløsning (4.1). 

Tilsett 10 ml kobberløsning (4.2). Fyll opp til merket med vann og bland godt. 

4.7. Standardløsninger av molybden 

4.7.1. Stamløsninger av molybden, 500 μg/ml 

Løs 0,920 g ammoniummolybdat [(NH4)6Mo7O24 · 4H2O], veid med en nøyaktighet på 0,1 mg, i 6 mol/l 

saltsyre (4.1) i en 1 000 ml målekolbe. Fyll opp til merket med samme løsning og bland godt.


Nr. 10/223 

4.7.2. Mellomløsning av molybden, 25 μg/ml 

Ha 25 ml stamløsning (4.7.1) i en 500 ml målekolbe. Fyll opp til merket med 6 mol/l saltsyre (4.1) og bland 

godt. 

4.7.3. Arbeidsløsning av molybden, 2,5 μg/ml 

5. Utstyr 

Ha 10 ml av molybdenløsningen (4.7.2) i en 100 ml målekolbe. Fyll opp til 100 ml med 6 mol/l 


5.1. Spektrofotometer til molekylabsorpsjon innstilt på 470 nm og utstyrt med kyvetter med 20 mm optisk 

veilengde. 

5.2. Skilletrakter på 200 eller 250 ml 


6.1. Oppløsning av molybden i gjødselprøven 



En delmengde av ekstraktet (6.1) fortynnes med 6 mol/l saltsyreløsning (4.1) for å få en egnet konsentrasjon 

av molybden. Fortynningsfaktoren kalles D. 

Fra denne siste løsningen tas det ut en delmengde (a) som inneholder 1 til 12 μg molybden som overføres 

til skilletrakten (5.2). Fyll opp til 50 ml med 6 mol/l saltsyreløsning (4.1). 




utelates. 

7.2. Tilberedning av en serie kalibreringsløsninger 

Tilbered en serie på minst seks kalibreringsløsninger med stigende konsentrasjon innenfor apparatets 

optimale måleområde. 

For å oppnå måleområdet mellom 0 og 12,5 μg molybden overføres henholdsvis 0, 1, 2, 3, 4 og 5 ml 

av arbeidsløsningen (4.7.3) til skilletraktene (5.2). Fyll opp til 50 ml-merket med 6 mol/l saltsyre (4.1). 

Traktene inneholder henholdsvis 0, 2,5, 5,0, 7,5, 10 og 12,5 μg molybden. 

7.3. Utvikling og separasjon av komplekset 

I hver skilletrakt (6.2, 7.1 og 7.2) tilsettes i følgende rekkefølge: 

⎯ 

⎯ 

10 ml kobberløsning (4.2), 

20 ml askorbinsyreløsning (4.3). 

Bland godt og vent i 2-3 minutter. Deretter tilsettes 

⎯ 

⎯ 

10 ml n-butylacetat (4.4) ved hjelp av en presisjonspipette, og 

20 ml tiocyanatløsning (4.5). 

Rist i ett minutt for å ekstrahere komplekset over i den organiske fasen, og la det separeres; etter 

separasjonen av de to fasene fjernes vannfasen fullstendig og kastes. Deretter vaskes den organiske fasen 

med 

⎯ 

10 ml tinnkloridløsning (4.6). 

Rist i ett minutt. La separere og fjern vannfasen fullstendig. Den organiske fasen samles i et reagensglass 

for å samle vanndråpene i suspensjon.


21.2.2008 


Mål absorbansen til løsningene (7.3) ved en bølgelende på 470 nm ved å benytte kalibreringsløsningen 

(7.2) på 0 μg/ml molybden som referanse. 


Kalibreringskurven tegnes ved at de aktuelle massene i μg molybden i kalibreringsløsningene (7.2) 

avsettes som abscisser og de tilhørende absorbansverdiene (7.4) avlest på spektrofotometeret avsettes som 

ordinater. 

Ut fra denne kurven bestemmes massene av molybden i prøveløsningen (6.2) og i blindløsningen (7.1). 

Disse massene kalles henholdsvis (xs) og (xb). 

Prosentinnholdet av molybden i gjødselen er som følger: 


der 

1. Formål 

Mo % = [(xs — xb) × V/a × D] / (M × 10 4 ) 

Mo % = [(xs — xb) × V/a × 2D] / (M × 10 4 ) 

Mo er mengden av molybden uttrykt i prosent av gjødselen, 

a er volumet av den delmengde som er tatt ut av den siste fortynningsløsningen (6.2), i ml, 

xs er massen av molybden i prøveløsningen (6.2), i μg, 

xb er massen av molybden i blindløsningen (7.1), hvis volum tilsvarer volumet (a) av delmengden av 

prøveløsning (6.2), i μg, 




Beregning av fortynningsfaktoren D: Dersom (a1), (a2) er suksessive delmengder og (v1) og (v2) er de 

volumene i ml som tilsvarer deres respektive fortynninger, vil fortynningsfaktoren D være lik 

D = (v1/a1) × (v2/a2) 

Metode 9.11 

Bestemmelse av sink i gjødselekstrakter ved atomabsorpsjonsspektrofotometri 

I dette dokument fastsettes en metode for bestemmelse av sink i gjødselekstrakter. 


3. Prinsipp 

4. Reagenser 


av totalt sink og/eller vannløselig sink skal angis i henhold til vedlegg I E til denne forordning. 

Etter egnet behandling og fortynning av ekstraktene bestemmes sinkinnholdet ved 





Nr. 10/225 



4.3. Lantansaltløsning, 10 g La per liter 


4.4. Standardløsninger av sink 

4.4.1. Stamløsning av sink, 1 000 μg/ml 

Løs 1 g sinkpulver eller sinkflak, veid med en nøyaktighet på 0,1 mg, i 25 ml 6 mol/l saltsyre (4.1) i en 

målekolbe på 1 000 ml. Når det er fullstendig oppløst, fyll opp til merket med vann og bland godt. 

4.4.2. Arbeidsløsning av sink, 100 μg/ml 

5. Utstyr 

20 ml stamløsning (4.4.1) fortynnes i 0,5 mol/l saltsyreløsning (4.2) i en 200 ml målekolbe. Fyll opp til 


Atomabsorpsjonsspektrofotometer: Se metode 9.4 nr. 5. Apparatet skal være utstyrt med en kilde som 

avgir stråling som er karakteristisk for sink (213,8 nm). Det må være utstyrt slik at det er mulig å foreta 

bakgrunnskorreksjon. 


6.1. Oppløsning av sink i gjødselprøven 



Se metode 9.4 nr. 6.2. Prøveløsningen må inneholde 10 % (v/v) lantansaltløsning. 



Se metode 9.4 nr. 7.1. Blindløsningen må inneholde 10 % (v/v) av lantansaltløsningen benyttet i 6.2. 



or å oppnå det optimale måleområdet mellom 0 og 5 μg Zn/ml has henholdsvis 0, 0,5, 1, 2, 3, 4 og 5 ml 

sinkarbeidsløsninger (4.4.2) i en serie med 100 ml målekolber. Saltsyrekonsentrasjonen justeres om 

nødvendig slik at den kommer så nær konsentrasjonen i prøveløsningen som mulig. Tilsett i hver kolbe 

10 ml av lantansaltløsningen som ble benyttet i 6.2. Fyll opp til merket med 0,5 mol/l saltsyreløsning (4.2) 

og bland godt. 

Disse løsningene inneholder henholdsvis 0, 0,5, 1, 2, 3, 4 og 5 μg/ml sink. 


Se metode 9.4 nr. 7.3. Spektrofotometeret (5) innstilles til å måle ved bølgelende 213,8 nm. 



Prosentinnholdet av sink i gjødselen er som følger: 


Zn % = [(xs — xb)× V × D] / (M × 10 4 ) 

Zn % = [(xs — xb)× V × 2D] / (M × 10 4 )


21.2.2008 

der 

1. Formål 

Zn er mengden av sink uttrykt i prosent av gjødselen, 

xs er konsentrasjonen av sink i prøveløsningen (6.2), i μg/ml, 

xb er konsentrasjonen av sink i blindløsningen (7.1), i μg/ml, 




Beregning av fortynningsfaktoren D: Dersom (a1), (a2), (a3), ., ., .,(ai) og (a) er delmengder og 

(v1), (v2), (v3), ., ., .,(vi) og (100), er volumene i ml som tilsvarer deres respektive fortynninger, vil 

fortynningsfaktoren D være lik 

D = [(v1/a1) × (v2/a2) × (v3/a3) ×.×.×.×.× (vi/ai) × (100/a)] 

Metode 10 

mikronæringsstoffer i konsentrasjoner over 10 % 

Metode 10.1 

Ekstraksjon for bestemmelse av totalinnholdet av mikronæringsstoffer 

I dette dokument fastsettes en metode for ekstraksjon av mikronæringsstoffene totalt bor, totalt kobolt, 

totalt kobber, totalt jern, totalt mangan, totalt molybden og totalt sink. Målet er å utføre færrest mulig 

ekstraksjoner og i størst mulig utstrekning bruke samme ekstrakt til bestemmelse av totalinnholdet av hvert 

av de nevnte mikronæringsstoffene. 


3. Prinsipp 



anvendes ved bestemmelse av hvert mikronæringsstoff med et angitt innhold på over 10 %. 

Oppløsning i kokende fortynnet saltsyre. 

Merknad 

4. Reagenser 

Ekstraksjonen er empirisk og ikke nødvendigvis kvantitativ, avhengig av produktet eller gjødselens øvrige 

bestanddeler. Særlig med hensyn til visse manganoksider kan den ekstraherte mengden være betydelig 

mindre enn den samlede mengde mangan produktet inneholder. Det er gjødselprodusentenes ansvar å sikre 

at det angitte innholdet faktisk tilsvarer den mengden som ekstraheres på de vilkår metoden angir. 



4.2. Konsentrert ammoniakkløsning (NH4OH, d20 = 0,9 g/ml) 

5. Utstyr 

5.1. Elektrisk varmeplate med temperaturregulering.


Nr. 10/227 

5.2. pH-meter 

Merknad 

Dersom borinnholdet i et ekstrakt skal bestemmes, må borsilikatglass ikke benyttes. Ettersom metoden 

omfatter koking, bør det benyttes teflon eller silikon. Dersom glasset vaskes i rengjøringsmidler som 

inneholder borater, bør det skylles svært grundig. 


Se metode 1. 



Vei opp en gjødselmengde på mellom 1 og 2 g, avhengig av det angitte innhold av næringsstoff i produktet. 

Tabellen nedenfor skal brukes til å tilberede en endelig løsning som etter egnet fortynning ligger innenfor 

måleområdet for hver metode. Prøvene skal veies med en nøyaktighet på 1 mg. 

Angitt innhold av mikronæringsstoff i gjødselen (%) > 10 < 25 $ 25 

Analyseprøvens masse (g) 2 1 

Næringsstoffets masse i analyseprøven (mg) > 200 < 500 $ 250 

Ekstraktvolum V (ml) 500 500 

Konsentrasjon av næringsstoffet i ekstraktet (mg/l) > 400 < 1 000 $ 500 

Ha prøven i et begerglass på 250 ml. 


Om nødvendig fuktes prøven med litt vann før den forsiktig og i små mengder tilsettes 10 ml fortynnet 

saltsyre (4.1) per gram gjødsel og deretter ca. 50 ml vann. Dekk begerglasset med et urglass og bland godt. 

Prøven kokes opp på varmeplaten og holdes kokende i 30 minutter. Deretter avkjøles den under omrøring 

fra tid til annen. Væsken overføres kvantitativt til en målekolbe på 500 ml. Fyll opp til merket med vann 

og bland godt. Væsken filtreres gjennom et tørt filter over i en tørr beholder. Den første porsjonen kastes. 

Ekstraktet må være helt klart. 

Det anbefales at bestemmelsene foretas så raskt som mulig på delmengder av det klare filtratet. I motsatt 

fall må beholderen lukkes med en propp. 

Merknad 

Ekstrakter der borinnholdet skal bestemmes: pH justeres til mellom 4 og 6 ved tilsetting av konsentrert 

ammoniakkløsning (4.2). 


1. Formål 

Bestemmelsen av hvert næringsstoff skal utføres på delmengden angitt i metoden for det enkelte 

næringsstoff. 

Metode 10.5, 10.6, 10.7, 10.9 og 10.10 kan ikke anvendes til å bestemme næringsstoffer som er til stede i 

kelatert eller kompleks form. I slike tilfeller må metode 10.3 benyttes før bestemmelsen. 

Ved bestemmelse ved atomabsorpsjonsspektrofotometri (metode 10.8 og 10.9) er slik behandling vanligvis 

ikke nødvendig. 

Metode 10.2 

Ekstraksjon av vannløselige mikronæringsstoffer 

I dette dokument fastsettes en metode for ekstraksjon av vannløselige former av mikronæringsstoffene 

bor, kobolt, kobber, jern, mangan, molybden og sink. Målet er å utføre færrest mulig ekstraksjoner og 

i størst mulig utstrekning bruke samme ekstrakt til bestemmelse av innholdet av hvert av de nevnte 

mikronæringsstoffene.


21.2.2008 


3. Prinsipp 



anvendes ved bestemmelse av hvert mikronæringsstoff hvis angitte innhold er høyere enn 10 %. 

Næringsstoffene ekstraheres ved at gjødselen ristes i vann ved en temperatur på 20 °C ± 2 °C. 

Merknad 

4. Reagenser 

Ekstraksjonen er empirisk, og ikke nødvendigvis kvantitativ. 


5. Utstyr 


5.1. Rotasjonsristeapparat innstilt på 35 til 40 omdreininger i minuttet 

Merknad 

Dersom borinnholdet i et ekstrakt skal bestemmes, må borsilikatglass ikke benyttes. Teflon eller silikon er 

egnet til denne ekstraksjonen. Dersom glasset vaskes i rengjøringsmidler som inneholder borater, bør det 

skylles svært grundig. 


Se metode 1. 



Vei opp en gjødselmengde på mellom 1 og 2 g, avhengig av det angitte innholdet av næringsstoff i 

produktet. Tabellen nedenfor skal brukes til å tilberede en endelig løsning som etter passende fortynning 

ligger innenfor måleområdet for hver metode. Prøvene skal veies med en nøyaktighet på 1 mg. 

Angitt innhold av mikronæringsstoff i gjødselen (%) > 10 < 25 $ 25 

Analyseprøvens masse (g) 2 1 

Næringsstoffets masse i analyseprøven (mg) > 200 < 500 $ 250 

Ekstraktvolum V (ml) 500 500 

Konsentrasjon av næringsstoffet i ekstraktet (mg/l) > 400 < 1 000 $ 500 

Ha prøven i en 500 ml målekolbe. 


Tilsett ca. 400 ml vann. 

Lukk kolben godt med en propp. Rist den kraftig for hånd, slik at prøven dispergeres. Plasser deretter 

kolben på risteapparatet (5.1) og rist i 30 minutter. 

Fyll opp til merket med vann og bland godt. 


Filtrer løsningen umiddelbart til en ren og tørr kolbe. Lukk i kolben med en propp . Bestemmelsen foretas 

umiddelbart etter filtreringen.


Nr. 10/229 

Merknad 

Dersom filtratet gradvis blir uklart, foretas en ny ekstraksjon som i 7.1 og 7.2 i en kolbe med volum Ve. 

Filtrer over i en målekolbe med volum W som er tørket på forhånd og som inneholder nøyaktig 5 ml 

saltsyreløsning (4.1). Filtreringen avbrytes i det øyeblikk målestreken nås. Bland godt. 

Ved disse vilkårene er ekstraktets volum 

V = Ve × W/(W-5) 

Fortynningene i angivelsen av resultatene avhenger av denne verdien for V. 


1. Formål 

Bestemmelsen av hvert næringsstoff skal utføres på delmengdene angitt i metoden for det enkelte 

næringsstoff. 

Metode 10.5, 10.6, 10.7, 10.9 og 10.10 kan ikke benyttes til å bestemme næringsstoffer som er til stede i 

kelatert eller kompleks form. I slike tilfeller må metode 10.3 benyttes før bestemmelsen. 

Ved bestemmelse ved atomabsorpsjonsspektrofotometri (metode 10.8 og 10.11) er slik behandling 

vanligvis ikke nødvendig. 

Metode 10.3 

Fjerning av organiske forbindelser i gjødselekstrakter 

I dette dokument fastsettes en metode for fjerning av organiske forbindelser i gjødselekstrakter. 



totalinnholdet av næringsstoffer og/eller av vannløselige næringsstoffer skal angis i henhold til vedlegg I E 

til denne forordning. 

Merknad 

3. Prinsipp 

4. Reagenser 

Tilstedeværelsen av små mengder organisk materiale har vanligvis ingen innvirkning på bestemmelser ved 


De organiske forbindelsene i en delmengde av ekstraktet oksideres med hydrogenperoksid. 



4.2. Hydrogenperoksidløsning (30 % H2O2, d20 = 1,11 g/ml), fri for mikronæringsstoffer. 

5. Utstyr 



Hell 25 ml av ekstraktløsningen tilberedt etter metode 10.1 eller 10.2 over i et 100 ml begerglass. 

Dersom det dreier seg om metode 10.2, tilsettes 5 ml fortynnet saltsyreløsning (4.1). Deretter tilsettes 

5 ml hydrogenperoksidløsning (4.2). Begerglasset dekkes med et urglass. Oksidasjonen skal foregå ved 

romtemperatur i ca. 1 time, deretter kokes væsken opp og holdes slik i en halv time. Om nødvendig tilsettes 

nye 5 ml hydrogenperoksid i den avkjølte løsningen. Overskudd av hydrogenperoksid fjernes ved koking. 

Løsningen avkjøles og overføres kvantitativt til en 50 ml målekolbe. Fyll opp til merket med vann. Filtrer 

om nødvendig.


21.2.2008 

Det bør tas hensyn til denne fortynningen ved uttak av delmengder og ved beregningen av produktets 

prosentinnhold av mikronæringsstoffer. 

Metode 10.4 

Bestemmelse av mikronæringsstoffer i gjødselekstrakter med atomabsorpsjonsspektrofotometri 

(generell framgangsmåte) 

1. Formål 

I dette dokument beskrives en generell framgangsmåte for bestemmelse av jern og sink i gjødselekstrakter 

ved atomabsorpsjonsspektrofotometri. 



innholdet av totalt og/eller vannløselig jern eller sink skal angis i henhold til vedlegg I E 

Det framgår av framgangsmåten for de forskjellige næringsstoffene hvordan denne metoden skal tilpasses 

det aktuelle næringsstoffet. 

Merknad 

3. Prinsipp 

4. Reagenser 

Tilstedeværelsen av små mengder organisk materiale har vanligvis ingen innvirkning på bestemmelser ved 


Etter eventuell behandling av ekstraktet for å redusere eller fjerne forstyrrende kjemiske stoffer fortynnes 

ekstraktet slik at konsentrasjonen ligger innenfor spektrometerets optimale arbeidsområde på en 

bølgelengde som er egnet for det næringsstoff som skal bestemmes. 





4.3. Lantansaltløsning (10 g La per liter) 

Denne reagensen brukes ved bestemmelse av jern og sink. Den kan tilberedes på følgende to måter: 

a) Lantanoksid oppløst i saltsyre (4.1): Ha 11,73 g lantanoksid (La2O3) i 150 ml vann i en målekolbe på 

1 liter, og 120 ml 6 mol/l saltsyre (4.1) tilsettes. Vent til stoffet er oppløst, fyll opp til én liter med vann 

og bland godt. Denne løsningen har en saltsyrekonsentrasjon på ca. 0,5 mol/l. 

b) Lantanklorid, lantansulfat eller lantannitrat: Løs 26,7 g lantanklorid-heptahydrat (LaCl3 · 7H2O), 

31,2 g lantannitrat-heksahydrat [La(No3)3 · 6H2O] eller 26,2 g lantansulfat nonahydrat [La2(SO4)3 · 

9H2O] opp i 150 ml vann i en 1 liters målekolbe. Tilsett deretter 85 ml 6 mol/l saltsyre (4.1), og fyll 

opp til én liter med vann. Bland godt. Denne løsningen har en saltsyrekonsentrasjon på ca. 0,5 mol/l 

4.4 Standardløsninger 

For tilberedningen av disse vises det til metodene for de enkelte mikronæringsstoffene.


Nr. 10/231 

5. Utstyr 

Atomabsorpsjonsspektrofotometer utstyrt med kilder som avgir stråling som er karakteristisk for 

næringsstoffene som skal bestemmes. 

Ved bruk av spektrometeret skal produsentens brukerveiledning følges, og analytikeren må være 

kjent med bruken av apparatet. Apparatet skal være utstyrt slik at det om nødvendig er mulig å foreta 

bakgrunnskorreksjon (for eksempel Zn). Dersom ikke annet er angitt, er luft og acetylen de gassene som 

skal brukes. 


6.1. Tilberedning av ekstraktløsninger med mikronæringsstoffene som skal bestemmes 



En delmengde av det ekstraktet som er tilberedt etter metode 10.1, 10.2 eller 10.3, fortynnes med vann 

og/eller saltsyre (4.1 eller 4.2), slik at det i den endelige måleløsningen oppnås en konsentrasjon av 

næringsstoffet som skal bestemmes som er egnet for det anvendte kalibreringsområdet (7.2), og en 

saltsyrekonsentrasjon på minst 0,5 mol/l og høyst 2,5 mol/l. Framgangsmåten kan gjøre det nødvendig med 

én eller flere suksessive fortynninger. 

Den endelige løsningen lages slik: Hell en delmengde av den siste fortynningsløsningen av ekstraktet i en 

100 ml målekolbe og kall volumet «a» ml. Tilsett 10 ml lantansaltløsning (4.3). Fyll opp til merket med 

0,5 mol/l saltsyreløsning (4.2) og bland godt. Fortynningsfaktoren kalles D. 



Tilbered en blindløsning ved å gjennomføre hele prosessen fra og med ekstraksjonen, idet bare 

gjødselprøven utelates. 


Ut fra arbeidsløsningen tilberedt etter metoden som er beskrevet for det enkelte mikronæringsstoff, 

tilberedes en serie på minst fem kalibreringsløsninger med stigende konsentrasjon innenfor apparatets 

optimale arbeidsområde i 100 ml målekolber. Om nødvendig justeres saltsyrekonsentrasjonen mest mulig 

slik at den kommer så nær opp til konsentrasjonen i den fortynnede prøveløsningen (6.2) som mulig. Ved 

bestemmelse av jern eller sink tilsettes 10 ml av samme lantansaltløsning (4.3) som i 6.2. Fyll opp til 



Spektrofotometeret (5) klargjøres til måling og innstilles på den bølgelengden som er angitt i metoden for 

det aktuelle næringsstoffet. 

Sprøyt inn i tur og orden kalibreringsløsningene (7.2), prøveløsningen (6.2) og blindløsningen (7.1) tre 

ganger, noter alle resultater og skyll instrumentet godt med destillert vann mellom hver innsprøyting. 

Kalibreringskurven tegnes ved å bruke gjennomsnittsverdien av de resultater spektrofotometeret gir for 

hver av kalibreringsløsningene (7.2) som ordinater og de tilsvarende næringsstoffkonsentrasjonene i μg/ml 

som abscisser. 

Ut fra denne kurven bestemmes konsentrasjonene av det aktuelle mikronæringsstoff i prøveløsningen xs 

(6.2) og i blindløsningen xb (7.1), uttrykt i μg per ml. 


Prosentinnholdet av næringsstoff (E) i gjødselen er som følger: 


E (%) = [(xs — xb) × V × D] / (M × 10 4 ) 

E (%) = [(xs — xb) × V × 2D] / (M × 10 4 ),


21.2.2008 

der 

1. Formål 

E er mengden av det bestemte næringsstoffet, uttrykt i prosent av gjødselen, 

xs er konsentrasjonen av prøveløsningen (6.2), i μg/ml, 

xb er konsentrasjonen av blindløsningen (7.1), i μg/ml, 


D er faktoren som tilsvarer fortynningen gjennomført i (6.2), 

M er massen av analyseprøven som er tatt etter metode 10.1 eller 10.2, i gram. 


Dersom (a1), (a2), (a3),..., (ai) og (a) er delmengdene og (v1), (v2), (v3),..., (vi) og (100) er volumene i ml 

som svarer til deres respektive fortynninger, vil fortynningsfaktoren D være lik 

D = (v1/a1) × (v2/a2) × (v3/a3) × × × × × (vi/ai) × (100/a) 

Metode 10.5 

Bestemmelse av bor i gjødselekstrakter ved syretitrering 

I dette dokument fastsettes en metode for bestemmelse av bor i gjødselekstrakter. 


3. Prinsipp 

4. Reagenser 


innholdet av totalt og/eller vannløselig bor skal angis i henhold til vedlegg I E til denne forordning. 

Borationer danner sammen med mannitol et kompleks ved følgende reaksjon: 

C6H8(OH)6 + H3BO3 C6H15O8B + H2O 

Komplekset titreres med natriumhydroksidløsning til pH 6,3. 

4.1. Indikatorløsning av metylrødt 

Løs 0,1 g metylrødt (C15H15N3O2) i 50 ml etanol (95 %) i en 100 ml målekolbe. Fyll opp til merket med 

vann. Bland godt. 

4.2. Fortynnet saltsyreløsning, ca. 0,5 mol/l 

Én del saltsyre (HCl, d20 = 1,18 g/ml) blandes med 20 deler vann. 

4.3. Natriumhydroksidløsning, ca. 0,5 mol/l 

Må være fri for karbondioksid. Løs 20 g natriumhydroksid (NaOH) i pelletform i ca. 800 ml kokt vann i 

en 1 liter målekolbe. Når blandingen er avkjølt, fyll opp til merket med kokt vann og bland godt. 

4.4. Standardløsning av natriumhydroksid, ca. 0,025 mol/l 

Må være fri for karbondioksid. Tynn ut 0,5 mol/l natriumhydroksidløsning (4.3) 20 ganger med kokt vann 

og bland godt. Løsningens borinnhold (B) skal bestemmes (se nr. 9). 

4.5. Standardløsning av bor (100 µ g B/ml) 

Løs 0,5719 g borsyre (H3BO3), målt med en nøyaktighet på 0,1 mg, i vann i en 1 000 ml målekolbe. Fyll 

opp til merket med vann og bland godt. Overfør til en plastflaske, og oppbevar i kjøleskap.


Nr. 10/233 

4.6. D-mannitol (C6H14O6), pulver 

4.7. Natriumklorid (NaCl) 

5. Utstyr 

5.1. pH-meter med glasselektrode 

5.2. Magnetrører 

5.3. 400 ml begerglass med teflonstav 


6.1. Tilberedning av borløsning 

Se metode 10.1, 10.2 og eventuelt 10.3. 


7.1. Forsøk 

En delmengde (a) av ekstraktet (6.1) med et borinnhold på 2 til 4 mg has i et 400 ml begerglass (5.3). Tilsett 

150 ml vann. 

Tilsett noen dråper indikatorløsning av metylrødt (4.1). 

Ved ekstraksjon etter metode 10.2 gjøres løsningen sur ved tilsetting av 0,5 mol/l saltsyreløsning (4.2) til 

fargeindikatoren slår om. Tilsett så ytterligere 0,5 ml 0,5 mol/l saltsyre (4.2). 

Tilsett 3 g natriumklorid (4.7) og kok opp løsningen for å drive ut overflødig karbondioksid. Avkjøl. 

Sett begerglasset på magnetrøreren og plasser elektrodene på det allerede kalibrerte pH-meteret (5.1) i 

løsningen. 

Juster pH til nøyaktig 6,3, først med 0,5 mol/l natriumhydroksidløsning (4.3), deretter med 0,025 mol/l 

løsning (4.4). 

Tilsett 20 g D-mannitol (4.6), løs fullstendig og bland godt. Titrer med 0,025 mol/l natriumhydroksidløsning 

(4.4) til pH 6,3 (stabil i minst 1 minutt). Kall det nødvendige volumet X1. 

8. Blindløsning 

Lag en blindløsning etter samme framgangsmåte som for tilberedningen av løsningen, idet bare 

gjødselprøven utelates. Kall det nødvendige volumet X0. 

9. Borinnholdet (B) i standardløsningen av natriumhydroksid (4.4) 

Overfør 20 ml (2,0 mg B) av kalibreringsløsningen (4.5) med en pipette til et 400 ml begerglass og tilsett 

noen dråper metylrødtindikatorløsning (4.1). Tilsett 3 g natriumklorid (4.7) og saltsyreløsning (4.2) til 

indikatorløsningen (4.1) slår om. 

Fyll opp med vann til 150 ml og kok forsiktig opp for å fjerne overflødig karbondioksid. Avkjøl. Sett 

begerglasset på magnetrøreren (5.2) og plasser pH-meterets (5.1) elektroder i det. Juster pH til nøyaktig 

6,3, først med 0,5 mol/l natriumhydroksidløsning (4.3), deretter med 0,025 mol/l løsning (4.4). 

Tilsett 20 g D-mannitol (4.6), løs fullstendig og bland godt. Titrer med 0,025 mol/l natriumhydroksidløsning 

(4.4) til pH 6,3 (stabil i minst 1 minutt). Kall det nødvendige volumet V1. 

Tilbered en blindløsning på samme måte, idet kalibreringsløsningen erstattes med 20 ml vann. Kall det 

nødvendige volumet V0. 

Borinnholdet (F) i standard-NaOH-løsningen (4.4) er som følger: 

F (i mg/ml) = 2 / (V1 - V0) 

1 ml nøyaktig 0,025 mol/l natriumhydroksidløsning tilsvarer 0,27025 mg bor.


21.2.2008 


Prosentinnholdet av bor i gjødselen er 

der 

1. Formål 

B (%) er prosentinnholdet av bor i gjødselen, 

( 1 - XX 

0) 

× F× 

V 

B (%) = 

1 × a × M 0 

X1 er volumet 0,025 mol/l natriumhydroksidløsning (4.4) som trengs i prøven, i ml, 

X0 er volumet 0,025 mol/l natriumhydroksidløsning (4.4) som trengs i blindløsningen, i ml, 

F er innholdet av bor (B) i 0,025 mol/l natriumhydroksidløsningen, i mg/ml, 


a er volumet av delmengden (7.1) av ekstraktet (6.1), i ml, 

M er massen av analyseprøven som er tatt ved metode 10.1 eller 10.2, i gram. 

Metode 10.6 

Bestemmelse av kobolt i gjødselekstrakter ved gravimetrisk metode med 1-nitroso-2-naftol 

I dette dokument fastsettes en metode for bestemmelse av kobolt i gjødselekstrakter. 


3. Prinsipp 

4. Reagenser 


koboltinnholdet skal angis i henhold til vedlegg I E til denne forordning. 

Kobolt (III) danner sammen med 1-nitroso-2-naftol et rødt bunnfall Co(C10H6ONO)3 · 2H2O. Etter at 

kobolten i løsningen er overført til formen kobolt (III), utfelles kobolten i eddiksyremiljø ved hjelp av en 

løsning av 1-nitroso-2-naftol. Etter filtrering vaskes bunnfallet; deretter tørkes det til konstant masse og 

veies som Co(C10H6ONO)3 · 2H2O. 

4.1. Hydrogenperoksidløsning (H2O2, d20 = 1,11 g/ml), 30 % 

4.2. Natriumhydroksidløsning, ca. 2 mol/l 

Løs 8 g natriumhydroksid i pelletform i 100 ml vann. 

4.3. Fortynnet saltsyreløsning, ca. 6 mol/l 


4.4. Eddiksyre (99,7 % CH3CO2H) (d20 = 1,05 g/ml) 

4.5. Eddiksyreløsning (1:2), ca. 6 mol/l 

Én del eddiksyre (4.4) blandes med to deler vann. 

4.6. Løsning av 1-nitroso-2-naftol i eddiksyre. Løs 4 g 1-nitroso-2-naftol i 100 ml eddiksyre (4.4) i et 

begerglass. Tilsett 100 ml lunkent vann. Bland godt. Filtrer med én gang. Den framstilte løsningen må 

brukes umiddelbart.


Nr. 10/235 

5. Utstyr 

5.1. Filterdigel P 16/ISO 4 793, porøsitet 4, kapasitet 30 eller 50 ml 

5.2. Tørkeovn, 130 ± 2 °C 


6.1. Tilberedning av koboltløsning 

Se metode 10.1 eller 10.2. 


Ha en delmengde av ekstraktet med et koboltinnhold på høyst 20 mg i et 400 ml begerglass. Dersom 

ekstraktet er tilberedes etter metode 10.2, gjøres det surt med fem dråper saltsyre (4.3). Tilsett ca. 10 ml 

av hydrogenperoksidløsningen (4.1). La oksidanten få virke i kald tilstand i 15 minutter og fyll opp til ca. 

100 ml med vann. Dekk begerglasset med et urglass. Kok opp løsningen og la den koke i ca. 10 minutter. 

Avkjøl. Løsningen gjøres alkalisk ved dråpevis tilsetting av natriumhydroksidløsning (4.2) til svart 

kobolthydroksid begynner å utfelles. 


Tilsett 10 ml eddiksyre (4.4) og fyll opp med vann til ca. 200 ml. Varm opp til kokepunktet. Ved hjelp av en 

byrette tilsettes 20 ml av løsningen av 1-nitroso-2-naftol (4.6) dråpevis under konstant omrøring. Avsluttes 

med kraftig omrøring, slik at bunnfallet koagulerer. 

Filtrer gjennom en filterdigel (5.1) som på forhånd er tarert, idet det sørges for at digelen ikke tettes igjen. 

Det må sørges for at det under hele filtreringen er væske over bunnfallet. 

Vask begerglasset med fortynnet eddiksyre (4.5) for å fjerne alt bunnfall, vask bunnfallet på filteret med 

fortynnet eddiksyre (4.5) og deretter tre ganger med varmt vann. 

Tørk i tørkeovn (5.2) ved 130 ± 2 °C til konstant masse. 


1 mg utfelt Co(C10H6ONO)3, 2H2O tilsvarer 0,096381 mg Co. 

Prosentinnholdet av kobolt (Co) i gjødselen er som følger: 

V × D 

Co (%) = X × 0,0096381 × 

a × M 

der 

1. Formål 

X er bunnfallets masse, i mg, 


a er volumet av delmengden tatt ut etter den siste uttynningen, i ml, 

D er denne delmengdens fortynningsfaktor, 

M er analyseprøvens masse, i gram. 

Metode 10.7 

Bestemmelse av kobber i gjødselekstrakter ved titrimetrisk metode 

I dette dokument fastsettes en metode for bestemmelse av kobber i gjødselekstrakter.


21.2.2008 


3. Prinsipp 

4. Reagenser 


kobberinnholdet skal angis i henhold til vedlegg I E til denne forordning.. 

Kobberionene reduseres i et surt miljø med kaliumjodid: 

2Cu ++ + 4I - → 2CuI + I2 

Den frigjorte joden titreres med en standardløsning av natriumtiosulfat med stivelse som indikator: 

4.1. Salpetersyre (HNO3, d20 = 1,40 g/ml) 

4.2. Urea [(NH2)2CO] 

I2 + 2Na2S2O3 → 2NaI + Na2S4O6 

4.3. Ammoniumbifluorid (NH4HF2), 10 % (m/v) i løsning 

Løsningen oppbevares i en plastbeholder. 

4.4. Ammoniumhydroksidløsning (1:1) 

Én del ammoniumhydroksid (NH4OH, d20 = 0,9 g/ml) blandes med én del vann. 

4.5. Standardløsning av natriumtiosulfat 

Løs 7,812 g natriumtiosulfat pentahydrat (Na2S2O3 · 5H2O) i vann i en 1 000 ml målekolbe. Denne 

løsningen må tilberedes på en slik måte at 1 ml = 2 mg Cu. Av hensyn til stabiliteten tilsettes noen dråper 

kloroform. Løsningen må oppbevares mørkt i en glassbeholder. 

4.6. Kaliumjodid (KI) 

4.7. Kaliumtiocyanat (KSCN), 25 % (m/v) løsning 

Løsningen oppbevares i plastflaske. 

4.8. Stivelsesløsning, ca. 0,5 % 

Ha 2,5 g stivelse [(C6H10O5)n] i et 600 ml begerglass. Tilsett ca. 500 ml vann. Kok under omrøring. Avkjøl 

til romtemperatur. Løsningen har kort holdbarhet. Holdbarheten kan forlenges ved tilsetting av ca. 10 mg 

kvikksølvjodid. 


5.1. Tilberedning av kobberløsningen 




Ha en delmengde av løsningen som inneholder minst 20-40 mg Cu, i en 500 ml erlenmeyerkolbe. 

Fjern eventuelt overflødig oksygen ved å koke i kort tid. Fyll opp til ca. 100 ml med vann. Tilsett 5 ml 

salpetersyre (4.1), kok opp og la koke i ca. et halvt minutt. 

Fjern erlenmeyerkolben fra varmeapparatet, tilsett ca. 3 g urea (4.2) og fortsett kokingen i ca. et halvt 

minutt. 

Fjern kolben fra varmeapparatet og tilsett 200 ml kaldt vann. Om nødvendig avkjøles erlenmeyerkolbens 

innhold til romtemperatur. 

Tilsett ammoniumhydroksidløsning (4.4) litt etter litt til løsningen blir blå, og deretter ytterligere 1 ml.


Nr. 10/237 

Tilsett 50 ml ammoniumbifluoridløsning (4.3) og bland. 

Tilsett 10 g kaliumjodid (4.6) og la det løse seg opp. 

6.2. Titrering av løsningen 

Sett erlenmeyerkolben på en magnetrører. Senk staven ned i erlenmeyerkolben og juster røreren til ønsket 

hastighet. 

Tilsett standardløsningen av natriumtiosulfat (4.5) ved hjelp av en byrette til brunfargen i joden som 

frigjøres i løsningen blir mindre intens. 

Tilsett 10 ml av stivelsesløsningen (4.8). 

Fortsett å titrere med natriumtiosulfatløsningen (4.5) til purpurfargen er nesten forsvunnet. 

Tilsett 20 ml av kaliumtiocyanatløsningen (4.7) og fortsett titreringen til den blåfiolette fargen er 

fullstendig forsvunnet. 

Noter det forbrukte volumet av tiosulfatløsning. 


1 ml av standardløsningen av natriumtiosulfat (4.5) tilsvarer 2 mg Cu. 

Prosentinnholdet av kobber i gjødselen er som følger: 

der 

1. Formål 

V 

Cu (%) = X 

a × M × 5 

X er den anvendte natriumtiosulfatløsningens volum, i ml, 


a er delmengdens volum, i ml, 

M er massen av analyseprøven, behandlet i samsvar med metode 10.1 eller 10.2, i gram. 

Metode 10.8 

Bestemmelse av jern i gjødselekstrakter ved atomabsorpsjonsspektrofotometri 

I dette dokument fastsettes en metode for bestemmelse av jern i gjødselekstrakter. 


3. Prinsipp 

4. Reagenser 


innholdet av totalt og/eller vannløselig jern skal angis i henhold til vedlegg I E til denne forordning. 

Etter egnet behandling og fortynning av ekstraktet bestemmes jerninnholdet ved 







21.2.2008 

4.3. Hydrogenperoksidløsning (30 % H2O2, d20 = 1,11 g/ml), uten mikronæringsstoffer. 



4.5. Standardløsninger av jern 

4.5.1. Stamløsning av jern, 1 000 μg/ml 

Vei opp 1 g ren jerntråd med en nøyaktighet på 0,1 mg i et 500 ml begerglass og løs det i 200 ml 6 mol/l 

saltsyre (4.1). Tilsett 15 ml hydrogenperoksidløsning (4.3) og varm opp på varmeplate til alt jernet er 

fullstendig oppløst. Etter avkjøling overføres det kvantitativt til en 1 000 ml målekolbe. Fyll opp med vann 

til 1 000 ml og bland godt. 

4.5.2. Arbeidsløsning av jern, 100 μg/ml 

5. Utstyr 




stråling som er karakteristisk for jern (248,3 nm). 


6.1. Oppløsning av jern i gjødselprøven 



Se metode 10.4 nr. 6.2. Prøveløsningen skal inneholde 10 % (v/v) lantansaltløsning. 



Se metode 10.4 nr. 7.1. Blindløsningen skal inneholde 10 % (v/v) av lantansaltløsningen som ble benyttet 

i 6.2. 



For å oppnå det optimale måleområdet mellom 0 og 10 μg/ml jern overføres henholdsvis 0, 2, 4, 

6, 8 og 10 ml arbeidsløsning av jern (4.5.2) til en serie med 100 ml målekolber. Om nødvendig 

justeres saltsyrekonsentrasjonen slik at den kommer så nær opp til konsentrasjonen i den fortynnede 

prøveløsningens som mulig. Tilsett 10 ml av lantansaltløsningen som ble benyttet i 6.2. Fyll opp til merket 

med 0,5 mol/l saltsyreløsning (4.2) og bland godt. Disse løsningene inneholder henholdsvis 0, 2, 4, 6, 8 og 

10 μg/ml jern. 


Se metode 10.4 nr. 7.3. Innstill spektrofotometeret (5) til å måle ved bølgelengde 248,3 nm. 



Prosentinnholdet av jern i gjødselen er som følger: 


Fe (%) = [(Xs-Xb) × V × D] / (M × 10 4 ) 

Fe (%) = [(Xs-Xb) × V × 2D] / (M × 10 4 )


Nr. 10/239 

der 

1. Formål 

Fe er mengden av jern uttrykt i prosent av gjødselen, 

Xs er konsentrasjonen av jern i prøveløsningen (6.2), i μg/ml, 

Xb er konsentrasjonen av jern i blindløsningen (7.1), i μg/ml, 



M er massen av analyseprøven som er tatt ved metode 10.1 eller 10.2, i gram. 

Beregning av fortynningsfaktoren D: Dersom (a1), (a2), (a3), ..., (ai) og (a) er delmengder og (v1), (v2), 

(v3), ..., (vi) og (100) er volumene i ml som tilsvarer de respektive fortynninger, vil fortynningsfaktoren D 

være lik 

D = (v1/a1) × (v2/a2) × (v3/a3) × ... × (vi/ai) × (100/a) 

Metode 10.9 

Bestemmelse av mangan i gjødselekstrakter ved titrering med permanganat 

I dette dokument fastsettes en metode for bestemmelse av mangan i gjødselekstrakter. 


3. Prinsipp 

4. Reagenser 


manganinnholdet skal angis i henhold til vedlegg I E til denne forordning.. 

Dersom kloridioner er til stede i ekstraktet, fjernes de ved å koke ekstraktet i svovelsyre. Manganet 

oksideres med natriumvismutat i et salpetersyremiljø. Permanganatet som dannes, reduseres med 

overskudd av jern(II)sulfat. Dette overskuddet titreres med en kaliumpermanganatløsning. 

4.1. Konsentrert svovelsyre (H2SO4, d20 = 1,84 g/ml) 

4.2. Svovelsyre, ca. 9 mol/l 

Én del konsentrert svovelsyre (4.1) blandes forsiktig med én del vann. 

4.3. Salpetersyre, 6 mol/l 

3 deler salpetersyre (HNO3, d20 = 1,40 g/ml) blandes med 4 deler vann. 

4.4. Salpetersyre, 0,3 mol/l 

Én del 6 mol/l salpetersyre blandes med 19 deler vann. 

4.5. Natriumvismutat (NaBiO3), 85 % 

4.6. Kiselgur 

4.7. Ortofosforsyre, 15 mol/l (H3PO4, d20 = 1,71 g/ml) 

4.8. Jern(II)sulfatløsning, 0,15 mol/l 

Løs 41,6 g jern(II)sulfat-heptahydrat (FeSO4 · 7H2O) i en 1 000 ml målekolbe. 

Tilsett 25 ml konsentrert svovelsyre (4.1) og 25 ml fosforsyre (4.7). Fyll opp til 1 000 ml med vann. 

Bland.


21.2.2008 

4.9. Kaliumpermanganatløsning, 0,020 mol/l 

Mål opp 3,160 g kaliumpermanganat (KMnO4) med en nøyaktighet på 0,1 mg. Løs og fyll opp til 1 000 ml 

med vann. 

4.10. Sølvnitratløsning, 0,1 mol/l 

5. Utstyr 

Løs 1,7 g sølvnitrat (AgNO3) i vann og fyll opp til 100 ml. 

5.1. Filterdigel P 16/ISO 4 793, porøsitet 4, kapasitet 50 ml, montert på en 500 ml filtreringskolbe 

5.2. Magnetrører 


6.1. Oppløsning av mangan i gjødselprøven 

Se metode 10.1 og 10.2. Dersom det ikke er kjent om det er kloridioner til stede, utføres et forsøk på 

løsningen med en dråpe av sølvnitratløsningen (4.10). 

6.2. Dersom det ikke er kloridioner til stede, has en delmengde av ekstraktet som inneholder 10 til 20 mg 

mangan, i et høyt 400 ml begerglass. Juster volumet til ca. 25 ml enten ved fordampning eller ved tilsetting 

av vann. Tilsett 2 ml konsentrert svovelsyre. 

6.3. Dersom det er kloridioner til stede, må de fjernes på følgende måte: 

Ha en delmengde av ekstraktet som inneholder mellom 10 og 20 mg mangan, i et høyt begerglass. Tilsett 

5 ml 9 mol/l svovelsyre (4.2). Kok opp under avtrekk og la det koke til det frigjøres rikelig med hvit røyk. 

Fortsett til volumet er redusert til ca. 2 ml (tynt lag av sirupsaktig væske i bunnen av begerglasset). La det 

avkjøles til romtemperatur. 

Tilsett forsiktig 25 ml vann og kontroller én gang til med en dråpe sølvnitratløsning (4.10) om det er 

kloridioner til stede. Dersom det fortsatt er kloridioner til stede, gjentas operasjonen etter tilsetting av 5 ml 

9 mol/l svovelsyre (4.2). 


7.1. Tilsett 25 ml 6 mol/l salpetersyre (4.3) og 2,5 g natriumvismutat (4.5) i det 400 ml begerglasset som 

inneholder prøveløsningen. Rør kraftig om i tre minutter på magnetrøreren (5.2). 

Tilsett 50 ml 0,3 mol/l salpetersyre (4.4) og rør igjen. Filtrer under vakuum gjennom en filterdigel (5.1) 

der bunnen er dekket med kiselgur (4.6). Vask digelen flere ganger med 0,3 mol/l salpetersyre (4.4) til 

filtratet er fargeløst. 

Overfør filtratet og vaskeløsningen til et 500 ml begerglass. Bland og tilsett 25 ml 0,15 M jern(II) 

sulfatløsning (4.8). Dersom filtratet blir gult etter tilsettingen av jern(II)sulfat, tilsettes 3 ml 15 mol/l 

ortofosforsyre (4.7). 

Ved hjelp av en byrette titreres overflødig jern(II)sulfat med 0,02 mol/l kaliumpermanganatløsning 

(4.9) til det oppnås en stabil rosa farge i ett minutt. Utfør en blindprøve under samme vilkår, idet bare 

analyseprøven utelates. 

Merknad 

Den oksiderte løsningen må ikke komme i kontakt med gummi. 


1 ml 0,02 mol/l kaliumpermanganatløsning tilsvarer 1,099 mg mangan (Mn). 

Prosentinnholdet av mangan i gjødselen er som følger: 

V 

Mn (%) der = (xb ‑ xs) × 0,1099 × 

a × 

M


Nr. 10/241 

der 

1. Formål 

Xb er det volumet av mangan som ble brukt i blindløsningen, i ml, 

Xs er det volumet av mangan som ble brukt i prøveløsningen, i ml, 

V er volumet av ekstraktløsningen tilberedt etter metode 10.1 eller 10.2, i ml, 

a er volumet av delmengden som ble tatt ut av ekstraktet, i ml, 

M er prøvens masse, i g. 

Metode 10.10 

Gravimetrisk bestemmelse av molybden i gjødselekstrakter med 8-hydroksykinolin 

I dette dokument fastsettes en metode for bestemmelse av molybden i gjødselekstrakter. 


3. Prinsipp 

4. Reagenser 


molybdenininnholdet skal angis i henhold til vedlegg I E til denne forordning. 

Molybdeninnholdet bestemmes ved utfelling med 8-hydroksykinolin under bestemte vilkår. 

4.1. Svovelsyreløsning, ca. 1 mol/l 

Tilsett 55 ml svovelsyre (H2SO4, d20 = 1,84 g/ml) forsiktig til en 1 l målekolbe som inneholder 800 ml vann. 

Bland. Etter avkjøling, fyll opp til 1 liter. Bland. 

4.2. Fortynnet ammoniakkløsning (1:3) 

Én del konsentrert ammoniakkløsning (NH4OH, d20 = 0,9 g/ml) blandes med tre deler vann. 

4.3. Fortynnet eddiksyreløsning (1:3) 

Én del konsentrert eddiksyre (99,7 % CH3COOH, d20 = 1,049 g/ml) blandes med tre deler vann. 

4.4. Løsning av dinatriumsalt av etylendiamintetraeddiksyre (EDTA) 

Løs 5 g Na2EDTA i vann i en 100 ml målekolbe. Fyll opp til merket med vann og bland. 

4.5. Bufferløsning 

Løs 15 ml konsentrert eddiksyre og 30 g ammoniumacetat i vann i en 100 ml målekolbe. Fyll opp til 100 

ml med vann. 

4.6. 7-hydroksykinolinløsning (oksin) 

5. Utstyr 

Løs 3 g 7-hydroksykinolinløsning i 5 ml konsentrert eddiksyre i en 100 ml målekolbe. Tilsett 80 ml vann. 

Tilsett ammoniakkløsningen (4.2) dråpevis til løsningen blir uklar, og tilsett deretter eddiksyre (4.3) til 

løsningen blir klar igjen. 

Fyll opp til 100 ml med vann. 

5.1. Filterdigel P16/ISO 4793, porøsitet 4, kapasitet 30 ml


21.2.2008 

5.2. pH-meter med glasselektrode 

5.3. Tørkeovn, innstilt på 130-135 °C 


6.1. Tilberedning av molybdenløsning. Se metode 10.1 og 10.2. 



Ha en delmengde som inneholder mellom 25 og 100 mg Mo, i et 250 ml begerglass. Fyll opp til 50 ml med 

vann. 

Juster løsningen til pH 5 ved å tilsette svovelsyreløsningen (4.1) dråpevis. Tilsett 15 ml EDTA-løsning (4.4) 

og deretter 5 ml bufferløsning (4.5). Fyll opp til ca. 80 ml med vann. 

7.2. Tilberedning og vasking av bunnfallet 

Tilberedning av bunnfallet 

Varm opp løsningen litt. Tilsett oksinløsningen (4.6) under konstant omrøring. Fortsett utfellingen til det 

ikke lenger observeres dannelse av bunnfall. Tilsett ytterligere reagens til supernatantløsningen blir svakt 

gulfarget. En mengde på 20 ml er vanligvis tilstrekkelig. Fortsett å varme opp bunnfallet svakt i ytterligere 

2-3 minutter. 

Filtrering og vasking 

Filtrer gjennom en filterdigel (5.1). Skyll flere ganger med 20 ml varmt vann. Skyllevannet skal gradvis bli 

fargeløst, noe som viser at det ikke lenger er oksin til stede. 

7.3. Veiing av bunnfallet 

Tørk bunnfallet ved 130-135 °C til konstant masse (i minst en time) 

La det avkjøles i en eksikkator, og vei. 


1 mg molybdenyloksinat, MoO2(C9H6ON)2, tilsvarer 0,2305 mg Mo. 

Prosentinnholdet av molybden i gjødselen er som følger: 

V × D 

Mo (%) = (X × 0,02305 × 

a × M 

der 

1. Formål 

X er massen av det utfelte molybdenyloksinatet, i mg, 


a er volumet av den delmengden av ekstraktet som ble tatt ut ved siste fortynning, i ml, 

D er delmengdens fortynningsfaktor, 

M er prøvemassen i g. 

Metode 10.11 

Bestemmelse av sink i gjødselekstrakter ved atomabsorpsjonsspektrofotometri 

I dette dokument fastsettes en metode for bestemmelse av sink i gjødselekstrakter.


Nr. 10/243 


3. Prinsipp 

4. Reagenser 


sinkinnholdet skal angis i henhold til vedlegg I E til denne forordning. 

Etter egnet behandling og fortynning av ekstraktene bestemmes sinkinnholdet ved 






4.3. Lantansaltløsning, 10 g La per liter 


4.4. Standardløsninger av sink 

4.4.1. Stamløsning av sink, 1 000 μg/ml 

Løs 1 g sinkpulver eller sinkflak, veid med en nøyaktighet på 0,1 mg, i 25 ml 6 mol/l saltsyre (4.1) i en 

målekolbe på 1 000 ml. Når det er fullstendig oppløst, fyll opp til merket med vann og bland godt. 

4.4.2. Arbeidsløsning av sink, 100 μg/ml 

5. Utstyr 

20 ml stamløsning (4.4.1) fortynnes i 0,5 mol/l saltsyreløsning (4.2) i en 200 ml målekolbe. Fyll opp til 



stråling som er karakteristisk for sink (213,8 nm). Spektrofotometeret må være utstyrt slik at det er mulig 

å foreta bakgrunnskorreksjon. 


6.1. Sinkekstraktløsning 

Se metode 10.1 og/eller 10.2. 


Se metode 10.4 nr. 6.2. Prøveløsningen må inneholde 10 % (v/v) lantansaltløsning (4.3). 



Se metode 10.4 nr. 7.1. Blindløsningen skal inneholde 10 % (v/v) av lantansaltløsningen benyttet i 6.2. 



For å oppnå det optimale måleområdet mellom 0 og 5 μg/ml sink overføres henholdsvis 0, 0,5, 1, 2, 

3, 4 og 5 ml sinkarbeidsløsninger (4.4.2) til en serie med 100 ml målekolber. Om nødvendig justeres 

saltsyrekonsentrasjonen slik at den ligger så nær opp til konsentrasjonen i prøveløsningen som mulig. 10 

ml av lantansaltløsningen som ble benyttet i 6.2, tilsettes i hver kolbe. Fyll opp til merket med 0,5 mol/l 


Disse løsningene inneholder henholdsvis 0, 0,5, 1, 2, 3, 4 og 5 μg/ml sink. 


Se metode 10.4 nr. 7.3. Spektrofotometeret (5) innstilles på bølgelengde 213,8 nm.


21.2.2008 



Prosentinnholdet av sink i gjødselen er som følger: 


der 

Zn (%) = [(xs — xb) × V × D] / (M × 10 4 ) 

Zn (%) = [(xs — xb) × V × 2D] / (M × 10 4 ) 

Zn er mengden av sink uttrykt i prosent av gjødselen, 

xs er konsentrasjonen av sink i prøveløsningen (6.2), i μg/ml, 

xb er konsentrasjonen av sink i blindløsningen (7.1), i μg/ml, 



M er massen av analyseprøven som er tatt etter metode 10.1 eller 10.2, i gram. 


Dersom (a1), (a2), (a3), ..., (ai) og (a) er delmengder og (v1), (v2), (v3), ..., (vi) og (100) er volumene i ml 

som tilsvarer de respektive fortynninger, vil fortynningsfaktoren D være lik 

D = (v1/a1) × (v2/a2) × (v3/a3) × ... × (vi/ai) × (100/a)


Nr. 10/245 

VEDLEGG V 

A. LISTE OVER DOKUmENTER SOm PRODUSENTER ELLER DERES REPRESENTANTER SKAL 

KONSULTERE VED UTARBEIDING AV TEKNISKE DATA FOR EN Ny GJØDSELTyPE SOm 

ØNSKES OPPFØRT I VEDLEGG I TIL DENNE FORORDNING 

1. Veiledning i utarbeiding av tekniske data til søknad om å betegne gjødsel som «EF-gjødsel». 

De Europeiske Fellesskaps Tidende C 138 av 20.5.1994, s. 4. 

2. Kommisjonsdirektiv 91/155/EØF av 5. mars 1991 om fastsettelse av nærmere regler for ordningen med særlig 

informasjon om farlige preparater ved gjennomføringen av artikkel 10 i direktiv 88/379/EØF. 

De Europeiske Fellesskaps Tidende L 76/35 av 22.3.1991, s. 35. 

3. Kommisjonsdirektiv 93/112/EØF av 10. desember 1993 om endring av kommisjonsdirektiv 91/155/EØF om 

fastsettelse av nærmere regler for ordningen med særlig informasjon om farlige preparater ved gjennomføringen 

av artikkel 10 i direktiv 88/379/EØF. 

De Europeiske Fellesskaps Tidende L 314 av 16.12.1993, s. 38. 

B. STANDARDER FOR AKKREDITERING AV LABORATORIER SOm HAR KOmPETANSE TIL Å 

yTE DE NØDVENDIGE TJENESTER FOR Å KONTROLLERE AT EF-GJØDSEL SAmSVARER mED 

DENNE FORORDNING OG DENS VEDLEGG 

1. Standard som gjelder for laboratoriene: 

EN ISO/IEC 17025, generelle krav til forsøks- og kalibreringslaboratorier. 

2. Standard som gjelder for akkrediteringsorganer: 

EN 45003, akkrediteringssystem for kalibrerings- og forsøkslaboratorier, generelle krav til drift og godkjenning.


21.2.2008 








etter samråd med Regionkomiteen, 

etter framgangsmåten fastsatt i traktatens artikkel 251( 3 ), på 

grunnlag av Forlikskomiteens felles forslag av 20. januar 

2003, og 


1) I direktiv 98/70/EF( 4 ) er det fastsatt miljøspesifikasjoner 

for drivstoffer på markedet. 

2) I traktatens artikkel 95 er det fastsatt at Kommisjonens 

forslag med sikte på det indre markeds opprettelse 

og virkemåte, blant annet på områdene helse og 

miljøvern, skal bygge på et høyt vernenivå, og at også 

Europaparlamentet og Rådet skal søke å nå dette målet. 

3) Det er planlagt en revisjon av direktiv 98/70/EF med 

sikte på å oppfylle kravene i fellesskapsstandardene for 

luftkvalitet og tilknyttede målsettinger, samt innføre 

tilleggsspesifikasjoner som utfyller dem som allerede er 

fastsatt i vedlegg III og vedlegg IV til direktivet. 

4) En reduksjon av svovelinnholdet i bensin og 

dieselolje anses som et egnet bidrag for å nå de nevnte 

målsettingene. 

5) Skadevirkningene av svovelet i bensin og dieselolje på 

effektiviteten av teknikker for katalytisk etterbehandling 

av eksos er godt dokumentert for veigående kjøretøyer og 

i økende grad også for ikke-veigående mobile maskiner. 

6) Veigående kjøretøyer bruker i økende grad innretninger 

for katalytisk etterbehandling for å overholde 

utslippsgrenseverdiene fastsatt i rådsdirektiv 70/220/EØF 

av 20. mars 1970 om tilnærming av medlemsstatenes 

( 1 ) EFT C 213 E av 31.7.2001, s. 255. 

( 2 ) EFT C 36 av 8.2.2002, s. 115. 

( 3 ) Europaparlamentsuttalelse av 29. november 2001 (EFT C 153 E av 

27.6.2002, s. 253). Rådets felles holdning av 15. april 2002 (EFT C 145 E 

av 18.6.2002, s. 71) og europaparlamentsbeslutning av 26. september 2002 

(ennå ikke offentliggjort i EUT). Europaparlamentsbeslutning av 30. januar 

2003 og rådsbeslutning av 6. februar 2003. 





nr. 32 av 23.6.2005, s. 11. 

) EFT L 350 av 28.12.1998, s. 58. Direktivet sist endret ved kommisjonsdirektiv 

2000/71/EF (EFT L 287 av 14.11.2000, s. 46). 


av 3. mars 2003 

om endring av direktiv 98/70/EF om kvaliteten på bensin og dieselolje(*) 

2008/EØS/10/12 

lovgivning om tiltak mot luftforurensning forårsaket av 

utslipp fra motorvogner( 5 ) og rådsdirektiv 88/77/EØF 

av 3. desember 1987 om tilnærming av medlemsstatenes 

lovgivning om tiltak mot utslipp av forurensende gasser 

og partikler fra motorer med kompresjonstenning til bruk 

i kjøretøyer og utslipp av forurensende gasser fra motorer 

med elektrisk tenning som bruker naturgass eller flytende 

petroleumsgass, til bruk i kjøretøyer( 6 ). En reduksjon i 

svovelinnholdet i bensin og dieselolje vil derfor trolig ha 

en større virkning på eksosutslippene enn endringer i de 

andre drivstoffparametrene. 

7) Innføring av drivstoffer med et høyeste tillatte svovelinnhold 

på 10 mg/kg vil forbedre drivstoffeffektiviteten som 

kan oppnås med ny kjøretøyteknologi og bør vurderes 

for ikke-veigående mobile maskiner, og burde føre til 

betydelig reduksjon av utslippene av konvensjonelle 

luftforurensende stoffer ved bruk i eksisterende kjøretøyer. 

Disse fordelene vil oppveie de økte utslippene av CO2 

ved produksjon av bensin og dieselolje med lavere 

svovelinnhold. 

8) Det er derfor hensiktsmessig å fastsette tiltak som 

sikrer innføringen og tilgjengeligheten av drivstoffer 

med et høyeste tillatte svovelinnhold på 10 mg/kg. 

Skattemessige stimuleringstiltak har vist seg å være 

et effektivt middel til å fremme tidlig innføring av 

drivstoffer av høyere kvalitet i samsvar med nasjonale 

behov og prioriteringer, og til å korte ned overgangstiden 

dersom to forskjellige kvaliteter distribueres på markedet. 

Bruk av skattemessige tiltak på egnet nasjonalt plan eller 

fellesskapsplan bør fremmes og stimuleres. 

9) Allmenn tilgang til drivstoffer med høyeste tillatte 

svovelinnhold på 10 mg/kg vil gi motorvognprodusentene 

en mulighet til å gjøre ytterligere betydelige framskritt 

når det gjelder å forbedre drivstoffeffektiviteten i nye 

kjøretøyer. Hvor stort bidrag drivstoffer med høyeste 

tillatte svovelinnhold på 10 mg/kg vil kunne gi til å nå 

Fellesskapets mål om gjennomsnittlige CO2-utslipp på 

120 g/km for nye biler, vil bli vurdert i forbindelse med 

gjennomgåelsen av de nåværende miljøforpliktelsene 

med motorvognprodusentene i 2003. 

( 5 ) EFT L 76 av 6.4.1970, s. 1. Direktivet sist endret ved europaparlamentsog 



2001/27/EF (EFT L 107 av 18.4.2001, s. 10).


Nr. 10/247 

10) Det må sikres at tilstrekkelige mengder bensin og 

dieselolje med et høyeste tillatt svovelinnhold på 10 mg/ 

kg er tilgjengelige fra 1. januar 2005 på et tilstrekkelig 

balansert geografisk grunnlag til at det er fri omsetning 

av nye kjøretøyer som krever slike drivstoffer, samtidig 

som det sikres at reduksjonen av CO2-utslipp fra nye 

kjøretøyer oppveier de økte utslippene produksjonen av 

disse drivstoffene medfører. 

11) Det bør legges til rette for full overgang til bensin og 

dieselolje med høyeste tillatte svovelinnhold på 10 mg/ 

kg fra og med 1. januar 2009, slik at drivstoffindustrien 

får nok tid på seg til å foreta de nødvendige investeringer 

og tilpasse sine produksjonsplaner. I tillegg vil full 

innføring av bensin og dieselolje med høyeste tillatte 

svovelinnhold på 10 mg/kg fra og med 1. januar 2009 

redusere utslippene av konvensjonelle forurensende 

stoffer fra den eksisterende vognparken og dermed føre 

til bedre luftkvalitet, samtidig som det sikres at det ikke 

er noen generell økning i utslippene av klimagasser. I 

den forbindelse vil det være nødvendig å bekrefte denne 

datoen med hensyn til dieselolje senest 31. desember 

2005. 

12) For å verne menneskers helse og/eller miljøet i 

bestemte tettbebyggelser eller i bestemte økologisk 

eller miljømessig følsomme områder med særlige 

forurensningsproblemer bør medlemsstatene, etter en 

framgangsmåte fastsatt i dette direktiv, ha tillatelse til å 

kreve at drivstoffer kan markedsføres bare dersom de for 

de mest problematiske forurensende stoffene oppfyller 

strengere miljøspesifikasjoner enn dem som er fastsatt 

i dette direktiv. Denne framgangsmåten er et unntak 

fra informasjonsprosedyren fastsatt i europaparlaments- 

og rådsdirektiv 98/34/EF av 22. juni 1998 om en 

informasjonsprosedyre for standarder og tekniske 

forskrifter samt regler for informasjonssamfunnstjenester( 

1 ). 

13) Utslipp fra motorer montert i ikke-veigående mobile 

maskiner og jordbruks- og skogbrukstraktorer må 

overholde grenseverdiene fastsatt i europaparlaments- 

og rådsdirektiv 97/68/EF av 16. desember 1997 om 

tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om tiltak 

mot utslipp av forurensende gasser og partikler fra 

forbrenningsmotorer som skal monteres i ikke-veigående 

mobile maskiner( 2 ) og i europaparlamentsog rådsdirektiv 

2000/25/EF av 22. mai 2000 om tiltak mot utslipp av 

forurensende gasser og partikler fra motorer til framdrift 

av jordbruks- og skogbrukstraktorer( 3 ). Muligheten for 

å kunne overholde disse utslippsgrenseverdiene vil i 

økende grad avhenge av kvaliteten på de gassoljene disse 

motorene bruker, og det er derfor viktig å ta med en 

definisjon av slike drivstoffer i direktiv 98/70/EF. 

( 1 ) EFT L 204 av 21.7.1998, s. 37. Direktivet endret ved direktiv 98/48/EF 

(EFT L 217 av 5.8.1998, s. 18). 

( 2 ) EFT L 59 av 27.2.1998, s. 1. Direktivet endret ved kommisjonsdirektiv 

2001/63/EF (EFT L 227 av 23.8.2001, s. 41). 

( 3 ) EFT L 173 av 12.7.2000, s. 1. 

14) Det bør innføres et ensartet system for overvåking 

av drivstoffkvaliteten eller nasjonale systemer som 

sikrer resultater med tilsvarende pålitelighet, samt 

rapporteringssystemer som gjør det mulig å vurdere om 

de pålagte miljøspesifikasjonene for drivstoffkvalitet 

overholdes. 

15) Det bør fastsettes en framgangsmåte for ajourføring 

av målemetodene som brukes for å sikre at de fastsatte 

spesifikasjonene for drivstoffkvalitet overholdes. 

16) De tiltak som er nødvendige for gjennomføringen av 

direktiv 98/70/EF, bør vedtas i samsvar med rådsbeslutning 




17) Det bør foretas en gjennomgåelse av bestemmelsene i 

direktiv 98/70/EF i lys av Fellesskapets nye regelverk 

for luftkvalitet og miljømålene knyttet til dette, som 

behovet for å fremme alternative drivstoffer, herunder 

biodrivstoffer, utviklingen av ny forurensningsreduserende 

teknologi og den virkningen metalliske tilsetningsstoffer 

og andre relevante spørsmål har på dens ytelser, og 

å bekrefte eller avkrefte datoen for full overgang til 

dieseloljer med høyeste tillatte svovelinnhold på 10 mg/ 

kg for å sikre at det ikke blir en generell økning i 

utslippene av klimagasser. 

18) Det bør foretas en fullstendig undersøkelse av alternative 

drivstoffer, herunder biodrivstoffer, og behovet for et eget 

regelverk bør drøftes. 

19) Medlemsstatene bør fastsette regler for sanksjoner ved 

overtredelse av bestemmelsene i direktiv 98/70/EF, og 

sørge for at de blir gjennomført. 

20) Direktiv 98/70/EF bør derfor endres — 


Artikkel 1 

I direktiv 98/70/EF gjøres følgende endringer: 


Artikkel 2 

Definisjoner 

I dette direktiv menes med 

1. «bensin», alle flyktige mineraloljer som er beregnet på 

å drive forbrenningsmotorer med elektrisk tenning til 

framdrift av kjøretøyer, og som omfattes av KN-kode 

2710 11 41, 2710 11 45, 2710 11 49, 2710 11 51 og 

2710 11 59(*), 

( 4 ) EFT L 184 av 17.7.1999, s. 23.


21.2.2008 

2. «dieselolje», gassoljer som omfattes av KN-kode 

2710 19 41(*) og brukes til framdrift av kjøretøyene 

nevnt i direktiv 70/220/EØF og direktiv 88/77/EØF, 

3. «gassoljer beregnet på bruk i ikke-veigående mobile 

maskiner og jordbruks- og skogbrukstraktorer», alle 

flytende petroleumsderivater som omfattes av KN-kode 

2710 19 41 og 2710 19 45(*) og er beregnet på bruk 

i motorene nevnt i direktiv 97/68/EF(**) og 2000/25/ 

EF(***), 

4. «mest fjerntliggende regioner», Frankrike med hensyn 

til de franske oversjøiske departementer, Portugal med 

hensyn til Azorene og Madeira, og Spania med hensyn 

til Kanariøyene. 

For medlemsstater med arktiske forhold eller vanskelige 

vinterforhold kan det høyeste destillasjonspunktet på 

65 % ved 250 °C for dieselolje og gassolje erstattes 

med et høyeste destillasjonspunkt på 10 % (vol/vol) 

ved 180 °C. 

_________________ 

(*) Nummereringen av disse KN-kodene er 

fastsatt i den felles tolltariff, som endret ved 

kommisjonsforordning (EF) nr. 2031/2001 (EFT 

L 279 av 23.10.2001, s. 1). 

(**) EFT L 59 av 27.2.1998, s. 1. Direktivet endret 

ved kommisjonsdirektiv 2001/63/EF (EFT L 227 

av 23.8.2001, s. 41). 

(***) EFT L 173 av 12.7.2000, s. 1.» 

2. I artikkel 3 nr. 2 skal ny bokstav d) og e) lyde: 

«d) Med forbehold for bestemmelsene i bokstav c) skal 

medlemsstatene treffe alle tiltak som er nødvendige for å 

sikre at blyfri bensin med høyeste tillatte svovelinnhold 

på 10 mg/kg innen rimelig tid, og senest 1. januar 2005, 

markedsføres på deres territorium. Medlemsstatene 

skal sikre at slik blyfri bensin er tilgjengelig på et 

tilstrekkelig balansert geografisk grunnlag og i alle 

andre henseender oppfyller spesifikasjonene fastsatt i 

vedlegg III. 

For de mest fjerntliggende regionene kan medlemsstatene 

likevel vedta særskilte bestemmelser om 

innføring av bensin med høyeste tillatte svovelinnhold 

på 10 mg/kg. Medlemsstater som benytter seg av 

denne bestemmelsen, skal underrette Kommisjonen om 

dette. Kommisjonen skal utarbeide retningslinjer for å 

anbefale hva som i henhold til denne bokstav utgjør 

tilgjengelighet på et tilstrekkelig balansert geografisk 

grunnlag. 

e) Medlemsstatene skal påse at blyfri bensin senest 

1. januar 2009 kan markedsføres på deres territorium 

bare dersom den oppfyller miljøspesifikasjonene 

fastsatt i vedlegg III, bortsett fra når det gjelder 

svovelinnholdet, som skal være på høyst 10 mg/kg.» 

3. I artikkel 4 gjøres følgende endringer: 

a) I nr. 1 skal ny bokstav d) og e) lyde: 

«d) Med forbehold for bestemmelsene i bokstav 

c) skal medlemsstatene treffe alle tiltak som er 

nødvendige for å sikre at dieselolje med høyeste 

tillatte svovelinnhold på 10 mg/kg innen rimelig 

tid, og senest 1. januar 2005, markedsføres på 

deres territorium. Medlemsstatene skal påse at 

slik dieselolje er tilgjengelig på et tilstrekkelig 

balansert geografisk grunnlag og i alle andre 

henseender oppfyller spesifikasjonene fastsatt i 

vedlegg IV. 

For de mest fjerntliggende regionene kan 

medlemsstatene likevel vedta særskilte 

bestemmelser om innføring av dieselolje med 

høyeste tillatte svovelinnhold på 10 mg/ 

kg. Medlemsstater som benytter seg av denne 

bestemmelsen, skal underrette Kommisjonen om 

dette. 

e) Med forbehold for bestemmelsene i artikkel 9 

nr. 1 bokstav a) skal medlemsstatene påse at 

dieselolje senest 1. januar 2009 kan markedsføres 

på deres territorium bare dersom den oppfyller 

miljøspesifikasjonene fastsatt i vedlegg IV, bortsett 

fra når det gjelder svovelinnholdet, som skal være 

på høyst 10 mg/kg.» 

b) Nytt nr. 5 skal lyde: 

«5. Medlemsstatene skal påse at gassoljer beregnet 

på bruk i ikke-veigående mobile maskiner og 

jordbruks- og skogbrukstraktorer som markedsføres 

på deres territorium, inneholder mindre enn 2 000 mg/ 

kg svovel. Senest 1. januar 2008 skal det høyeste 

tillatte svovelinnholdet i gassoljer beregnet på bruk 

i ikke-veigående mobile maskiner og jordbruks- 

og skogbrukstraktorer være på 1 000 mg/kg. 

Medlemsstatene kan imidlertid fastsette en lavere 

grenseverdi eller samme svovelinnhold som det som er 

fastsatt for dieselolje i dette direktiv.» 

4. I artikkel 6 gjøres følgende endringer: 

a) Nr. 1 skal lyde: 

«1. Som unntak fra artikkel 3, 4, og 5 og i samsvar 

med traktatens artikkel 95 nr. 10 kan en medlemsstat 

kreve at drivstoffer i særlige områder på dens 

territorium kan markedsføres bare dersom de oppfyller 

strengere miljøspesifikasjoner enn dem som er fastsatt 

i dette direktiv for hele eller deler av vognparken, 

med sikte på å verne befolkningens helse i en bestemt 

tettbebyggelse eller miljøet i et bestemt økologisk 

eller miljømessig følsomt område i den aktuelle 

medlemsstaten, dersom forurensning av luften eller 

grunnvannet utgjør eller med rimelighet kan ventes 

å utgjøre et alvorlig og tilbakevendende problem for 

menneskers helse eller miljøet.»


Nr. 10/249 

b) Nr. 3 skal lyde: 

«3. Den aktuelle medlemsstaten skal oversende 

Kommisjonen relevante miljødata for den berørte 

tettbebyggelsen eller det berørte området samt data 

om den virkning de foreslåtte tiltakene ventes å få på 

miljøet.» 

c) Nr. 7 og 8 oppheves. 


«Artikkel 8 

Overvåking av overholdelse og rapportering 

1. Medlemsstatene skal på grunnlag av analysemetodene 

i europeisk standard EN 228:1999 og EN 590:1999 

overvåke at kravene i artikkel 3 og 4 overholdes for 

henholdsvis bensin og dieselolje. 

2. Medlemsstatene skal opprette et system for 

overvåking av drivstoffkvalitet i samsvar med kravene i 

de relevante europeiske standardene. Bruk av et alternativt 

kvalitetsovervåkingssystem kan tillates forutsatt at et slikt 

system sikrer resultater med tilsvarende pålitelighet. 

3. Medlemsstatene skal senest 30. juni hvert år framlegge 

en rapport med nasjonale data om drivstoffkvalitet 

for foregående kalenderår. Den første rapporten skal 

framlegges senest 30. juni 2002. Fra 1. januar 2004 skal 

formatet for denne rapporten være i samsvar med formatet 

beskrevet i den relevante europeiske standarden. I tillegg 

skal medlemsstatene innrapportere den samlede mengden 

bensin og dieselolje som er markedsført på deres territorium 

samt mengden av markedsført blyfri bensin og dieselolje 

med høyeste tillatte svovelinnhold på 10 mg/kg. Videre 

skal medlemsstatene årlig rapportere om tilgjengeligheten, 

på et tilfredsstillende balansert geografisk grunnlag, av 

bensin og dieselolje med høyeste tillatte svovelinnhold på 

10 mg/kg som markedsføres på deres territorium. 

4. Kommisjonen skal sikre at opplysningene framlagt 

i samsvar med nr. 3 umiddelbart gjøres tilgjengelige med 

egnede midler. Kommisjonen skal hvert år, og første 

gang innen 31. desember 2003, offentliggjøre en rapport 

om den eksisterende drivstoffkvaliteten i de forskjellige 

medlemsstatene og om den geografiske dekningen av 

drivstoffer med høyeste tillatte svovelinnhold på 10 mg/kg, 

med sikte på å gi en samlet oversikt over opplysninger om 

drivstoffkvaliteten i de forskjellige medlemsstatene.» 


«Artikkel 9 

Ny gjennomgåelse 

1. Kommisjonen skal senest 31. desember 2005 

gjennomgå på ny drivstoffspesifikasjonene i vedlegg III 

og IV, bortsett fra svovelinnhold, og eventuelt foreslå 

endringer i tråd med nåværende og kommende krav i 

Fellesskapets regelverk om utslipp fra kjøretøyer og 

luftkvalitet, og tilknyttede mål. Kommisjonen skal særlig 

vurdere 

a) behovet for endringer når det gjelder sluttdatoen 

for full innføring av dieselolje med høyeste tillatte 

svovelinnhold på 10 mg/kg for å sikre at det ikke 

blir noen generell økning i utslippene av klimagasser. 

Denne analysen skal ta hensyn til utviklingen innenfor 

raffineringsteknologi, forventede forbedringer av 

kjøretøyenes drivstofføkonomi samt i hvilket tempo 

ny drivstoffeffektiv teknologi innføres i vognparken, 

b) konsekvensene av det nye fellesskapsregelverket om 

fastsettelse av luftkvalitetsstandarder for stoffer som 

polysykliske aromatiske hydrokarboner, 

c) resultatet av den nye gjennomgåelsen beskrevet i 

artikkel 10 i rådsdirektiv 1999/30/EF av 22. april 1999 

om grenseverdier for svoveldioksid, nitrogendioksid og 

nitrogenoksider, partikler og bly i omgivelsesluft(*), 

d) resultatet av den nye gjennomgåelsen av forskjellige 

forpliktelser fra de japanske(**), de koreanske(***) 

og de europeiske(****) bilprodusentene om reduksjon 

av drivstofforbruket og karbondioksidutslippet i nye 

personbiler i lys av endringene i drivstoffkvalitet som 

innføres ved dette direktiv, og framskrittene i arbeidet 

med å nå fellesskapsmålet om et CO2-utslipp på 120 g/ 

km for gjennomsnittskjøretøyet, 

e) resultatet av den nye gjennomgåelsen i henhold 

til artikkel 7 i europaparlamentsog rådsdirektiv 

1999/96/EF av 13. desember 1999 om tilnærming av 

medlemsstatenes lovgivning om tiltak mot utslipp 

av forurensende gasser og partikler fra motorer med 

kompresjonstenning til bruk i kjøretøyer og utslipp av 

forurensende gasser fra motorer med elektrisk tenning 

som bruker naturgass eller flytende petroleumsgass, til 

bruk i kjøretøyer, og om endring av rådsdirektiv 88/77/ 

EØF(*****) og bekreftelsen av den obligatoriske 

standarden for NOx-utslipp fra motorer i tunge 

kjøretøyer, 

f) effektiviteten i ny forurensningsreduserende teknologi 

og den virkningen metalliske tilsetningsstoffer og andre 

relevante spørsmål har på dens ytelser samt utvikling 

som påvirker de internasjonale drivstoffmarkedene, 

g) behovet for å stimulere innføringen av alternative 

drivstoffer, herunder biodrivstoffer, samt behovet 

for å foreta endringer i andre parametrer i 

drivstoffspesifikasjonene, både for konvensjonelle og 

alternative drivstoffer, for eksempel en endring i 

grenseverdiene for flyktighet for bensin fastsatt i dette 

direktiv med sikte på anvendelse på blandinger av 

bioetanol og bensin, og eventuelle senere nødvendige 

endringer i EN 228:1999.


21.2.2008 

2. Når Kommisjonen vurderer sine forslag til 

neste etappe for utslippsstandarder for motorer med 

kompresjonstenning for ikke-veigående kjøretøyer, skal 

den parallelt med dette fastsette kravene til drivstoffkvalitet. 

Samtidig skal Kommisjonen ta hensyn til omfanget 

av utslippene fra denne sektoren samt de miljø- og 

helsemessige fordelene, konsekvensene i medlemsstatene 

for drivstoffdistribusjonen, og kostnadene og fordelene 

ved et lavere svovelinnhold enn det som nå kreves for 

motorer i ikke-veigående maskiner, og skal deretter tilpasse 

de egnede drivstoffkvalitetskravene til ikke-veigående 

maskiner til kravene for den veigående sektor innen 

en bestemt dato, som for øyeblikket er satt til 1. januar 

2009, og som Kommisjonen skal bekrefte eller endre i sin 

gjennomgåelse i 2005. 

3. I tillegg til bestemmelsene i nr. 1 kan Kommisjonen 

blant annet framlegge 

– 

forslag som tar hensyn til den særlige situasjonen 

for selskapers vognparker og behovet for å foreslå 

spesifikasjonsnivåer for de spesielle drivstoffer som 

de bruker, 

– forslag som fastsetter spesifikasjonsnivåer for flytende 

petroleumsgass, naturgass og biodrivstoff. 

_____________ 

(*) EFT L 163 av 29.6.1999, s. 41. Direktivet endret 

ved kommisjonsvedtak 2001/744/EF (EFT L 278 av 

23.10.2001, s. 35). 

(**) EFT L 100 av 20.4.2000, s. 57. 

(***) EFT L 100 av 20.4.2000, s. 55. 

(****) EFT L 40 av 13.2.1999, s. 49. 

(*****) EFT L 44 av 16.2.2000, s. 1.» 

7. Ny artikkel 9a skal lyde: 

«Artikkel 9a 

Sanksjoner 

Medlemsstatene skal fastsette de sanksjoner som skal 

gjelde ved overtredelse av nasjonale bestemmelser 

vedtatt i henhold til dette direktiv. Sanksjonene skal være 

virkningsfulle, stå i forhold til overtredelsen og virke 

avskrekkende.» 

8. I artikkel 10 skal nr. 1 lyde: 

«1. Målemetodene som skal anvendes for parametrene 

angitt i vedlegg I og III, skal være analysemetodene fastsatt 

i europeisk standard EN 228:1999. Målemetodene som 

skal anvendes for parametrene angitt i vedlegg II og IV, 

skal være analysemetodene fastsatt i europeisk standard 

EN 590:1999. Medlemsstatene kan eventuelt anvende 

analysemetodene fastsatt i erstatningsstandardene EN 

228:1999 eller EN 590:1999 dersom det kan godtgjøres 

at disse gir minst samme nøyaktighet og minst samme 

presisjonsnivå som de målemetodene de erstatter. 

Dersom det skulle bli nødvendig å tilpasse den tillatte 

analysemetoden til den tekniske utvikling, kan endringer 

vedtas av Kommisjonen i samsvar med framgangsmåten 

nevnt i artikkel 11 nr. 2.» 


«Artikkel 11 


1. Kommisjonen skal bistås av komiteen nedsatt i 

samsvar med artikkel 12 i direktiv 96/62/EF(*). 

2. Når det vises til dette nummer, får artikkel 5 

og 7 i rådsbeslutning 1999/468/EF av 28. juni 1999 

om fastsettelse av nærmere regler for utøvelsen av den 

gjennomføringsmyndighet som er tillagt Kommisjonen(**) 

anvendelse, samtidig som det tas hensyn til beslutningens 

artikkel 8. 

Tidsrommet fastsatt i artikkel 5 nr. 6 i beslutning 1999/468/ 

EF skal være tre måneder. 


_______________ 

(*) EFT L 296 av 21.11.1996, s. 55. 

(**) EFT L 184 av 17.7.1999, s. 23.» 

10. Vedlegg I-IV skal erstattes med teksten i vedlegget til dette 

direktiv. 

Artikkel 2 

Medlemsstatene skal innen 30. juni 2003 vedta og kunngjøre 

de lover og forskrifter som er nødvendige for å etterkomme 

dette direktiv. De skal umiddelbart underrette Kommisjonen 

om dette. 

Medlemsstatene skal anvende disse tiltakene fra 1. januar 

2004. 





Artikkel 3 

Dette direktiv trer i kraft den dag det kunngjøres i Den 

europeiske unions tidende.


Nr. 10/251 


Utferdiget i Brussel, 3. mars 2003. 

Artikkel 4 


P. COX A.-A. TSOCHATZOPOULOS 

President Formann


21.2.2008 

VEDLEGG 

«VEDLEGG I 

mILJØSPESIFIKASJONER FOR DRIVSTOFF PÅ mARKEDET SOm ER BEREGNET PÅ BRUK I 

KJØRETØyER UTSTyRT mED mOTOR mED ELEKTRISK TENNING 

Type: Bensin 

Parameter( 1 ) Enhet 

Grenseverdier( 2 ) 

Nedre Øvre 

RON-oktantall 95( 3 ) — 

MON-oktantall 85 — 

Damptrykk, sommer( 4 ) kPa — 60,0( 5 ) 

Destillasjon: 

— fordampet ved 100 °C % v/v 46,0 — 


Hydrokarbonanalyse: 

— alkener % v/v — 18,0( 6 ) 

— aromater % v/v — 42,0 

— benzen % v/v — 1,0 

Oksygeninnhold % m/m — 2,7 

Oksygenater: 

— metanol, stabilisatorer skal tilsettes % v/v — 3 

— etanol, stabilisatorer kan være nødvendig % v/v — 5 

— 2-propanol % v/v — 10 

— tertiærbutanol % v/v — 7 

— isobutanol % v/v — 10 

— etere som inneholder 5 karbonatomer eller mer per 

molekyl 

% v/v — 15 

— andre oksygenater( 7 ) % v/v — 10 

Svovelinnhold mg/kg — 150 

Blyinnhold g/l — 0,005 

( 1 ) Prøvingsmetodene skal være de som er angitt i EN 228:1999. Medlemsstatene kan anvende analysemetoden angitt i 

erstatningsstandarden EN 228:1999 dersom det kan godtgjøres at den gir minst samme nøyaktighet og minst samme presisjonsnivå 

som den analysemetoden den erstatter. 

( 2 ) Verdiene oppgitt i spesifikasjonen er «sanne verdier». Ved fastsettelsen av grenseverdiene er vilkårene i ISO 4259 «Petroleum 

products — Determination and application of precision data in relation to methods of test» anvendt, og ved fastsettelsen av en 

minsteverdi er det tatt hensyn til en minstedifferanse på 2R over null (R = reproduserbarhet). Resultatene fra enkeltmålinger skal 

tolkes på grunnlag av kriteriene beskrevet i ISO 4259 (utgitt i 1995). 

( 3 ) Blyfri regulær bensin kan markedsføres med et minste MON-oktantall på 81 og et minste RON-oktantall på 91. 

( 4 ) Sommerperioden skal begynne senest 1. mai og slutte tidligst 30. september. For medlemsstater med arktiske forhold eller 

vanskelige vinterforhold skal sommerperioden begynne senest 1. juni og slutte tidligst 31. august. 

( 5 ) For medlemsstater med arktiske forhold eller vanskelige vinterforhold skal damptrykket ikke overstige 70 kPa i sommerperioden. 

( 6 ) Blyfri regulær bensin kan markedsføres med et høyeste tillatte alkeninnhold på 21 % v/v. 

( 7 ) Andre enverdige alkoholer og etere med et sluttkokepunkt som ikke overstiger det som er angitt i EN 228:1999.


Nr. 10/253 

VEDLEGG II 


KJØRETØyER UTSTyRT mED mOTOR mED KOmPRESJONSTENNING 

Type: Dieselolje 



Nedre Øvre 

Cetantall 51,0 — 

Densitet ved 15 °C kg/m3 — 845 

Destillasjon: 

— 95 % (v/v) gjenvunnet ved °C — 360 

Polysykliske aromatiske hydrokarboner % m/m — 11 








tolkes på grunnlag av kriteriene beskrevet i ISO 4259 (utgitt i 1995).


21.2.2008 

VEDLEGG III 


KJØRETØyER UTSTyRT mED mOTOR mED ELEKTRISK TENNING 

Type: Bensin 



Nedre Øvre 

RON-oktantall 95( 3 ) — 

MON-oktantall 85 — 

Damptrykk, sommerperioden( 4 ) kPa — 60,0( 5 ) 

Destillasjon: 



Hydrokarbonanalyse: 

— alkener % v/v — 18,0 

— aromater % v/v — 35,0 

— benzen % v/v — 1,0 

Oksygeninnhold % m/m — 2,7 

Oksygenater: 

— metanol, stabilisatorer skal tilsettes % v/v — 3 

— etanol, stabilisatorer kan være nødvendig % v/v — 5 

— 2-propanol % v/v — 10 

— tertiærbutanol % v/v — 7 

— isobutanol % v/v — 10 

— etere som inneholder 5 karbonatomer eller mer per 

molekyl 

% v/v — 15 

andre oksygenater( 6 ) % v/v — 10 


mg/kg — 10( 7 ) 

Blyinnhold g/l — 0,005 




( 2 ) Verdiene oppgitt i spesifikasjonen er «san 




( 3 ) Medlemsstatene kan vedta å fortsette å tillate markedsføring av blyfri regulær bensin med et minste MON-oktantall på 81 og et 

minste RON-oktantall på 91. 

( 4 ) Sommerperioden skal begynne senest 1. mai og slutte tidligst 30. september. For medlemsstater med arktiske forhold eller 

vanskelige vinterforhold skal sommerperioden begynne senest 1. juni og slutte tidligst 31. august. 

( 5 ) For medlemsstater med arktiske forhold eller vanskelige vinterforhold skal damptrykket ikke overstige 70 kPa i sommerperioden. 

( 6 ) Andre enverdige alkoholer og etere med et sluttkokepunkt som ikke overstiger det som er angitt i EN 228:1999. 

( 7 ) I samsvar med artikkel 3 nr. 2 må blyfri bensin med et høyeste tillatte svovelinnhold på 10 mg/kg markedsføres og være tilgjengelig 

på et tilfredsstillende balansert geografisk grunnlag innenfor en medlemsstats territorium innen 1. januar 2005. Innen 1. januar 2009 

må all blyfri bensin som markedsføres på en medlemsstats territorium ha et svovelinnhold på høyst 10 mg/kg.


Nr. 10/255 

VEDLEGG IV 


KJØRETØyER UTSTyRT mED mOTOR mED KOmPRESJONSTENNING 

Type: Dieselolje 



Nedre Øvre 

Cetantall 51,0 — 

Densitet ved 15 °C kg/m3 — 845 

Destillasjon: 

— 95 % (v/v) gjenvunnet ved °C — 360 

Polysykliske aromatiske hydrokarboner % m/m — 11 


mg/kg — 10( 3 ) 








( 3 ) I samsvar med artikkel 4 nr. 1 må blyfri bensin med et høyeste tillatte svovelinnhold på 10 mg/kg innen 1. januar 2005 markedsføres 

og være tilgjengelig på et tilfredsstillende geografisk grunnlag innenfor en medlemsstats territorium. I tillegg, og med forbehold 

for gjennomgåelsen omhandlet i artikkel 9 nr. 1, skal innen 1. januar 2009 all dieselolje som markedsføres på en medlemsstats 

territorium, ha et høyeste svovelinnhold på 10 mg/kg.»


21.2.2008 

KOMMISJONEN FOR DE EUROPEISKE 

FELLESSKAP HAR — 


fellesskap, 

under henvisning til rådsforordning (EØF) nr. 574/72 av 

21. mars 1972 om regler for gjennomføring av forordning 

(EØF) nr. 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på 

arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres 

familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet( 1 ), sist 

endret ved kommisjonsforordning (EF) nr. 410/2002( 2 ), særlig 

artikkel 122, og 


1) Visse medlemsstater eller deres kompetente myndigheter 

har anmodet om at det gjøres endringer i vedleggene 

til forordning (EØF) nr. 574/72 etter framgangsmåten 

fastsatt i den forordningen. 

2) De foreslåtte endringene følger av de beslutninger som er 

truffet av de berørte medlemsstater eller deres kompetente 

myndigheter som utpeker de myndigheter som er 

ansvarlige for gjennomføringen av trygdelovgivning i 

henhold til fellesskapsretten. 

( 1 ) EFT L 74 av 27.3.1972, s. 1. 



om endring av EØS-avtalens vedlegg VI (Trygd), se EØS-tillegget til Den 

europeiske unions tidende nr. 32 av 23.6.2005, s. 12. 

) EFT L 62 av 5.3.2002, s. 17. 

KOmmISJONSFORORDNING nr. 1851/2003 


om endring av rådsforordning (EØF) nr. 574/72 om regler for gjennomføring av forordning (EØF) nr. 1408/71 om 

anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter 

innenfor Fellesskapet(*) 

3) Det er innhentet enstemmig uttalelse fra Den administrative 

kommisjon for trygd for vandrearbeidere — 


Artikkel 1 

Vedlegg 1-4 og vedlegg 6, 9 og 10 til forordning (EØF) 

nr. 574/72 endres i samsvar med vedlegget til denne 

forordning. 

Artikkel 2 

2008/EØS/10/13 


kunngjort i De Europeiske Fellesskaps Tidende. 

Denne forordning er bindende i alle deler og kommer direkte til anvendelse i alle 

medlemsstater. 

Utferdiget i Brussel, 17. oktober 2003. 


Anna DIAMANTOPOULOU 



Nr. 10/257 

1. I vedlegg 1 gjøres følgende endringer: 

VEDLEGG 

a) I avsnitt «B. DANMARK» gjøres følgende endringer: 

i) Nr. 2 skal lyde: 

«2. Beskæftigelsesministeriet (arbeidsdepartementet), København». 

ii) Nr. 3 skal lyde: 

«3. Indenrigs- og Sundhedsministeriet (innenriks- og helsedepartementet), København». 

b) Avsnitt «C. TYSKLAND» skal lyde: 

«Bundesministerium für Gesundheit und Soziale Sicherung (forbundsministeriet for helse og trygd), Bonn». 

c) Avsnitt «G. IRLAND» skal lyde: 

«G. IRLAND 

1. Minister for Social and Family Affairs (ministeren for sosiale saker og familiesaker), Dublin 

2. Minister for Health and Children (ministeren for helse og barn), Dublin». 

d) Avsnitt «H. ITALIA» skal lyde: 

«1. Ministero del Lavoro e delle Politiche Sociali (departementet for arbeid og sosialpolitikk), Roma 

2. Ministero della Salute (helsedepartementet), Roma 

3. Ministero della Giustizia (justisdepartementet), Roma 

4. Ministero dell’Economia e delle Finanze (økonomi- og finansdepartementet), Roma». 

e) I avsnitt «O. DET FORENTE KONGERIKE» gjøres følgende endringer: 


«1. Secretary of State for Work and Pensions (ministeren for arbeid og pensjoner), London». 


«4. Department for Social Development (departementet for sosial utvikling), Belfast 

Department of Health, Social Services and Public Safety (departementet for helse, sosialtjenester og 

offentlig sikkerhet), Belfast». 



i) Bokstav a) skal lyde: 

«a) sykdom og svangerskap eller fødsel: 

i) naturalytelser: 

1. som hovedregel: 

Den kompetente amtskommune (fylkesadministrasjonen). I København: 

Borgerrepræsentationen (kommunal myndighet). I Frederiksberg: Kommunalbestyrelsen 

(kommuneadministrasjonen). For sykehusbehandling i København eller Frederiksberg: 

Hovedstadens Sygehusfællesskab 

2. For personer som fremmer krav om pensjon og deres familiemedlemmer som er bosatt i en 

annen medlemsstat, se bestemmelsene i forordningens avdeling III kapittel 1 avsnitt 4 og 5 

og gjennomføringsforordningens artikkel 28-30: 

Den Sociale Sikringsstyrelse (trygdeadministrasjonen), København 

ii) kontantytelser: 

Kommuneadministrasjonen i kommunen der mottakeren er bosatt». 

ii) Bokstav b) ii) skal lyde: 

«ii) attføringsytelser: 

Kommuneadministrasjonen i kommunen der mottakeren er bosatt».


21.2.2008 

iii) Bokstav d) ii) skal lyde: 

«ii) dagpenger: 


iv) Bokstav e), f) og g) skal lyde: 

«e) gravferdshjelp: 

i) medlemmer i trygdeordningen bosatt i Danmark: 

Kommuneadministrasjonen i kommunen der mottakeren er bosatt. I København: 

Borgerrepræsentationen (kommunal myndighet). 

ii) mottakere som er bosatt i en annen medlemsstat (se forordningens avdeling III kapittel 5 og 

gjennomføringsforordningens artikkel 78 og 79): 

Indenrigs- og Sundhedsministeriet (innenriks- og helsedepartementet), København 

f) arbeidsløshet: 

Arbejdsdirektoratet (arbeidsdirektoratet), København 

g) familieytelser (barnetrygd): 


b) I avsnitt «C. TYSKLAND» gjøres følgende endringer: 

i) Nr. 2 bokstav a) i) sjuende strekpunkt skal lyde: 

«– dersom vedkommende er bosatt i Hellas eller er gresk statsborger bosatt på en ikke-medlemsstats 

territorium: 

Landesversicherungsanstalt Baden-Württemberg (den regionale trygdeinstitusjon for Baden-Württemberg), 

Karlsruhe». 

ii) Nr. 2 bokstav a) iii) skal lyde: 

«(iii) dersom det er innbetalt avgift til pensjonstrygdeordningen for gruvearbeidere: 

Bundesknappschaft (forbundstrygdeinstitusjonen for gruvearbeidere), Bochum». 

iii) Nr. 2 bokstav b) i) sjuende strekpunkt skal lyde: 

«– dersom siste avgift i henhold til en annen medlemsstats lovgivning er innbetalt til en gresk institusjon 

for pensjonstrygd: 

Landesversicherungsanstalt Baden-Württemberg (den regionale trygdeinstitusjon for Baden- 

Württemberg), Karlsruhe». 

iv) Nr. 2 bokstav b) iii) skal lyde: 

«(iii) dersom det er innbetalt avgift til pensjonstrygdeordningen for gruvearbeidere: 

Bundesknappschaft (forbundstrygdeinstitusjonen for gruvearbeidere), Bochum». 

c) I avsnitt «G. IRLAND» gjøres følgende endringer: 

i) I nr. 1 erstattes ordene «Eastern Health Board, Dublin 8» med ordene «Eastern Regional Health Authority, 

Dublin 20». 


«2. Kontantytelser 

a) ytelser ved arbeidsløshet: 

Department of Social and Family Affairs (departementet for sosiale saker og familiesaker) 

b) alder og dødsfall (pensjoner): 


c) familieytelser: 


d) ytelser ved uførhet og svangerskap eller fødsel: 


e) andre kontantytelser: 

Department of Social and Family Affairs (departementet for sosiale saker og familiesaker)». 

d) I avsnitt «H. ITALIA» gjøres følgende endringer: 

i) Følgende nr. 3 B bokstav d) innsettes: 

«d) for sykepleiere, hjelpepleiere og barnepleiere: 

Cassa Nazionale di Previdenza ed Assistenza a favore degli infermieri professionali, assistenti sanitari, 

vigilatrici d’infanzia (IPASVI) (den nasjonale trygde- og velferdskasse for sykepleiere, hjelpepleiere og 

barnepleiere».


Nr. 10/259 

ii) Nr. 3 B bokstav e)-g) skal lyde: 

«e) for ingeniører og arkitekter: 

Cassa nazionale di previdenza ed assistenza per gli ingegneri ed architetti liberi professionisti (den 

nasjonale trygde- og velferdskasse for ingeniører og arkitekter som er selvstendig næringsdrivende) 

f) for landmålere: 

Cassa italiana di previdenza dei geometri liberi professionisti (den italienske trygdekasse for landmålere 

som er selvstendig næringsdrivende) 

g) for advokater: 

Cassa nazionale di previdenza ed assistenza forense (den nasjonale trygde- og velferdskasse for 

rettsvesenet).» 

iii) Nr. 3 B bokstav l) skal lyde: 

«l) for tollklarerere: 

Fondo nazionale di previdenza per i lavoratori delle imprese di spedizione corrieri e delle Agenzie 

marittime raccomandatarie e mediatori marittimi (FASC) (det nasjonale velferdsfond for ansatte i 

spedisjonsforetak samt agenter og meglere innenfor sjøfart)». 

iv) I nr. 3 B innsettes bokstav m)-q): 

«m) for biologer: 

Ente Nazionale di previdenza ed assistenza a favore dei biologi (den nasjonale trygde- og velferdskasse 

for biologer) 

n) for landbruksteknikere og landbrukskonsulenter: 

Ente Nazionale di previdenza per gli addetti e per gli impiegati in agricoltura (den nasjonale trygdekasse 

for ansatte i landbruket) 

o) for salgsrepresentanter: 

Ente nazionale di assistenza per gli agenti e rappresentanti di commercio (den nasjonale velferdskasse for 

salgsagenter og -representanter) 

p) for sakkyndige i industrien: 

Ente Nazionale di previdenza dei periti industriali (den nasjonale velferdskasse for sakkyndige i 

industrien) 

q) for aktuarer, kjemikere, agronomer, forstkandidater, geologer: 

Ente Nazionale di previdenza ed assistenza pluricategoriale degli agronomi e forestali, degli attuari, dei 

chimici e dei geologi (den nasjonale trygde- og velferdskasse for agronomer, forstkandidater, aktuarer, 

kjemikere og geologer)». 

e) I avsnitt «J. NEDERLAND» gjøres følgende endringer: 

i) Nr. 1 bokstav b) skal lyde: 

«b) kontantytelser: 

Uitvoeringsinstituut Werknemersverzekeringen (institutt for trygdeordninger for arbeidstakere), 

Amsterdam». 

ii) Nr. 2 bokstav a) i) skal lyde: 

«i) for arbeidstakere: 


Amsterdam». 

iii) Nr. 2 bokstav a) ii) skal lyde: 

«ii) for selvstendig næringsdrivende: 


Amsterdam». 

iv) Nr. 2 bokstav b) skal lyde: 

«b) andre tilfeller: 

for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende: 


Amsterdam». 

v) Nr. 4 skal lyde: 

«4. Arbeidsløshet: 


Amsterdam».


21.2.2008 

vi) Nr. 6 bokstav b) skal lyde: 

«b) dersom ytelsen er tilstått etter 30. juni 1967: 


Amsterdam». 

f) I avsnitt «O. DET FORENTE KONGERIKE» gjøres følgende endringer: 


«2. Kontantytelser (unntatt familieytelser): 

– Storbritannia: Department for Work and Pensions (departementet for arbeid og pensjoner), 

London 

– Nord-Irland: Department for Social Development (departementet for sosial utvikling), Belfast 

– Gibraltar: Principal Secretary, Social Affairs (ministeren for sosiale saker), Gibraltar». 

(ii) Følgende nr. 3 tilføyes: 

«3. Familieytelser: 

– Storbritannia: 

Inland Revenue (skattevesenet), Child Benefit Office (kontoret for barnetrygd), Newcastle upon 

Tyne 

Inland Revenue (skattevesenet), Tax Credit Office (kontoret for skattefordeler), Preston 

– Nord-Irland: 

Inland Revenue (skattevesenet), Tax Credit Office (kontoret for skattefordeler), Belfast 

Inland Revenue (skattevesenet), Child Benefit Office (NI) (kontoret for barnetrygd), Belfast 

– Gibraltar: Principal Secretary, Social Affairs (ministeren for sosiale saker), Gibraltar». 


a) I avsnitt «B. DANMARK» del I gjøres følgende endringer: 


«a) Sykdom og svangerskap eller fødsel: 

ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 17, 18, 22, 25, 28, 29 og 30: 


ii) Bokstav d) ii) skal lyde: 

«ii) ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 61: 


iii) Bokstav e) skal lyde: 

«e) Gravferdshjelp: 

ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 78: 

Indenrigs- og Sundhedsministeriet (innenriks- og helsedepartementet), København». 

b) I avsnitt «B. DANMARK» del II gjøres følgende endringer: 


«a) Sykdom og svangerskap eller fødsel: 

i) ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 19a, 20, 21 og 31: 

Den kompetente amtskommune (fylkesadministrasjonen). I København: Borgerrepræsentationen 

(kommunal myndighet). I Frederiksberg: Kommunalbestyrelsen (kommuneadministrasjonen). 

For sykehusbehandling i København eller Frederiksberg: Hovedstadens Sygehusfællesskab 

ii) ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 24: 


ii) Bokstav b) ii) skal lyde: 

«ii) ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 64: 

Kommuneadministrasjonen i kommunen der mottakeren er bosatt».


Nr. 10/261 

c) I avsnitt «C. TYSKLAND» gjøres følgende endringer: 

Nr. 3 bokstav a) viii) skal lyde: 

«viii) i forhold til Hellas: 



d) I avsnitt «G. IRLAND» gjøres følgende endringer: 

i) I nr. «1. Naturalytelser» erstattes «Eastern Health Board, Dublin» med følgende: 

«Eastern Regional Health Authority, Dublin 20». 


«2. Kontantytelser 

a) ytelser ved arbeidsløshet: 


b) alder og dødsfall (pensjoner): 


c) familieytelser: 

Department of Socal and Family Affairs (departementet for sosiale saker og familiesaker) 

d) ytelser ved uførhet og ved svangerskap eller fødsel: 


e) andre kontantytelser: 

Department of Social and Family Affairs (departementet for sosiale saker og familiesaker)». 

e) I avsnitt «J. NEDERLAND» gjøres følgende endringer: 

i) Nr. 1 bokstav a) ii) skal lyde: 

«ii) institusjoner på oppholdsstedet: 

Onderlinge Waarborgmaatschappij Agis Zorgverzekeringen u.a. (gjensidig syketrygdsammenslutning), 

Utrecht». 

ii) Nr. 1 bokstav b) skal lyde: 



Amsterdam». 

iii) Nr. 2 skal lyde: 

«2. Uførhet: 

a) når vedkommende har rett til ytelser også uten å anvende forordningen og bare etter nederlandsk 

lovgivning: 


Amsterdam 

b) i alle andre tilfeller: 

iv) Nr. 4 skal lyde: 


Amsterdam». 

«4. Arbeidsløshet: 


Amsterdam». 

f) I avsnitt «O. DET FORENTE KONGERIKE» gjøres følgende endringer: 


«2. Kontantytelser (unntatt familieytelser): 


Department for Work and Pensions (departementet for arbeid og pensjoner), The Pension Service, 

International Pension Centre, Tyneview Park, Newcastle upon Tyne NE98 1 BA


21.2.2008 


Department for Social Development (departementet for sosial utvikling), Northern Ireland Social 

Security Agency (trygdeorganet for Nord-Irland), Network Support Branch (avdelingen for 

nettstøtte), Overseas Benefits Unit, Block 2, Stormont Estate, Belfast BT4 3SJ 

– Gibraltar: Department of Social Services (sosialdepartementet), 23 Mackintosh Square, 

Gibraltar». 


«3. Familieytelser: 

Ved anvendelse av forordningens artikkel 73 og 74: 


Inland Revenue (skattevesenet), Child Benefit Office of Great Britain (kontoret for barnetrygd i 

Storbritannia), Newcastle upon Tyne, NE88 1 AA 

Inland Revenue (skattevesenet), Tax Credit Office (kontoret for skattefordeler), Preston, PR1 

0SB 


Inland Revenue (skattevesenet), Tax Credit Office (kontoret for skattefordeler), Dorchester 

House, Great Victoria Street, Belfast, BT2 7WF 

Inland Revenue (skattevesenet), Child Benefit Office (NI) (kontoret for barnetrygd), Windsor 

House, 9-15 Bedford Street, Belfast, BT2 7UW 

– Gibraltar: Department of Social Services (sosialdepartementet), 23 Mackintosh Square, 

Gibraltar». 



i) Nr. 1 bokstav a) skal lyde: 

«1. a) Naturalytelser ved sykdom og svangerskap eller fødsel: 

ii) Nr. 6-8 skal lyde: 

Indenrigs- og Sundhedsministeriet (innenriks- og helsedepartementet), København». 

«6. Gravferdshjelp: 


7. Pensjoner i henhold til «loven om Arbejdsmarkedets Tillægspension (ATP)» (lov om arbeidsmarkedets 

tilleggspensjon): 

Den Sociale Sikringsstyrelse (trygdeadministrasjonen), København 

8. Ytelser ved arbeidsløshet: 

Arbejdsdirektoratet (arbeidsdirektoratet), København». 

b) I avsnitt «C. TYSKLAND» gjøres følgende endringer: 

Nr. 3 bokstav b) iv) skal lyde: 

«(iv) i forhold til Hellas: 



c) Avsnitt «G. IRLAND» skal lyde: 

«G. IRLAND 

1. Naturalytelser: 

Department of Health and Children (departementet for helse og barn) 

2. Kontantytelser: 

a) alder og dødsfall (pensjoner): 


b) familieytelser: 

Department of Social and Family Affairs (departementet for sosiale saker og familiesaker)


Nr. 10/263 

c) ytelser ved uførhet og svangerskap eller fødsel: 


d) andre kontantytelser: 

Department of Social and Family Affairs (departementet for sosiale saker og familiesaker». 

d) I avsnitt «J. NEDERLAND» gjøres følgende endringer: 

Nr. 1 bokstav b) skal lyde: 



Amsterdam». 

e) Avsnitt «O. DET FORENTE KONGERIKE» skal lyde: 

«O. DET FORENTE KONGERIKE 

Storbritannia: 

a) tilskudd og naturalytelser til utsendte arbeidstakere: 

Inland Revenue (skattevesenet), Centre for Non Residents (senter for personer bosatt i utlandet), Benton 

Park View, Newcastle upon Tyne, NE98 1ZZ 

b) alle andre spørsmål: 


International Pension Centre, Tyneview Park, Newcastle upon Tyne NE98 1BA 

Nord-Irland: 

a) tilskudd og naturalytelser til utsendte arbeidstakere: 

Inland Revenue (skattevesenet), Centre for Non Residents (senter for personer bosatt i utlandet), Benton 

Park View, Newcastle upon Tyne, NE98 1ZZ 

b) alle andre spørsmål: 

Department for Social Development (departementet for sosial utvikling), Northern Ireland Social Security 

Agency (trygdeorganet for Nord-Irland), Network Support Branch (avdelingen for nettstøtte), Overseas 

Benefits Unit, Block 2, Stormont Estate, Belfast BT4 3SJ 

Gibraltar: 

Department for Work and Pensions (departementet for arbeid og pensjoner), The Pension Service, International 

Pension Centre, Tyneview Park, Newcastle upon Tyne NE98 1BA». 


I avsnitt «C. TYSKLAND» gjøres følgende endringer: 

a) I nr. 4 bokstav a) utgår ordet «Hellas». 

b) I nr. 4 bokstav b) innsettes ordet «Hellas» etter ordet «Belgia». 


Avsnitt «G. IRLAND» skal lyde: 

«G. IRLAND 

Ved beregningen av de gjennomsnittlige årlige utgifter til naturalytelser skal de naturalytelser (helsetjenester) tas i 

betraktning som gis av de syketrygdorganene som er nevnt i vedlegg 2, i samsvar med bestemmelsene i helselovene 

av 1947-1970.» 




«1. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 11 nr. 1, artikkel 11a nr. 1, artikkel 12a, 

artikkel 13 nr. 2 og 3 og artikkel 14 nr. 1, 2 og 3: 

Den Sociale Sikringsstyrelse (trygdeadministrasjonen), København. 

Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 113 nr. 2: 

Indenrigs- og Sundhedsministeriet (innenriks- og helsedepartementet), København».


21.2.2008 

ii) Nr. 4, 5 og 6 skal lyde: 

«4. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 38 nr. 1, artikkel 70 nr. 1 og artikkel 82 

nr. 2: 

Kommuneadministrasjonen i kommunen der mottakeren er bosatt 

5. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 80 nr. 2, artikkel 81 og artikkel 84 nr. 2: 

Den arbeidsløshetskasse vedkommende senest har vært tilsluttet. Arbejdsdirektoratet 

(arbeidsdirektoratet), København dersom vedkommende ikke har vært tilsluttet en 

arbeidsløshetskasse 

6. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 102 nr. 2: 

a) refusjoner i henhold til forordningens artikkel 36 og 63: 


b) refusjoner i henhold til forordningens artikkel 70 nr. 2: 


iii) Nr. 7 bokstav a) skal lyde: 

«a) ytelser i henhold til forordningens avdeling III kapittel 1 og 5: 

Indenrigs- og Sundhedsministeriet (innenriks- og helsedepartementet), København» 

iv) Nr. 7 bokstav d) skal lyde: 

«d) ytelser i henhold til forordningens avdeling III kapittel 6: 


b) Avsnitt «G. IRLAND» skal lyde: 

«G. IRLAND 

1. Ved anvendelse av forordningens artikkel 14c og artikkel 17 og gjennomføringsforordningens artikkel 6 

nr. 1, artikkel 11 nr. 1, artikkel 11a nr. 1, artikkel 12a, artikkel 13 nr. 2 og 3, artikkel 14 nr. 1, 2 og 3, 

artikkel 38 nr. 1, artikkel 70 nr. 1, artikkel 85 nr. 2, artikkel 86 nr. 2 og artikkel 91 nr. 2: 


2. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 80 nr. 2, artikkel 81 og artikkel 82 nr. 2: 


3. a) Ved anvendelse av forordningens artikkel 36 og 63 og gjennomføringsforordningens artikkel 102 

nr. 2: 

Department of Health and Children (departementet for helse og barn) 

b) Ved anvendelse av forordningens artikkel 70 og gjennomføringsforordningens artikkel 102 nr. 2: 


4. a) Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 110 (for kontantytelser): 


b) Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 110 (for naturalytelser) og artikkel 113 

nr. 2: 

Eastern Regional Health Authority, Dublin 20 

Midland Health Board, Tullamore, County Offaly 

Mid-Western Health Board Limerick 

North-Eastern Health Board, Ceanannus Mor, County Meath 

North-Western Health Board, Manorhamilton, County Leitrim 

South Eastern Health Board, Kilkenny 

Southern Health Board, Cork 

Western Health Board, Galway».


Nr. 10/265 

c) I avsnitt «J. NEDERLAND» gjøres følgende endringer: 


«3. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 82 nr. 2: 


Amsterdam». 

ii) Nr. 4 bokstav b) skal lyde: 

«b) refusjoner i henhold til forordningens artikkel 70: 

Uitvoeringsinstituut Werknemersverzekeringen (institutt for trygdeordninger for arbeidstakere) 

Amsterdam». 

d) Avsnitt «O. DET FORENTE KONGERIKE» skal lyde: 

«O. DET FORENTE KONGERIKE 

1. Ved anvendelse av forordningens artikkel 14c, artikkel 14d nr. 3 og artikkel 17 og 

gjennomføringsforordningens artikkel 6 nr. 1, artikkel 11 nr. 1, artikkel 11a nr. 1), artikkel 12a, 

artikkel 13 nr. 2 og 3, artikkel 14 nr. 1, 2 og 3, artikkel 80 nr. 2, artikkel 81, artikkel 82 nr. 2 og 

artikkel 109: 


Inland Revenue (skattevesenet), Centre for Non-Residents (senter for personer som er bosatt i 

utlandet), Benton Park View, Newcastle upon Tyne, NE98 1ZZ 

Nord-Irland: 


Security Agency (trygdeorganet for Nord-Irland), Network Support Branch (avdelingen for nettstøtte), 

Overseas Benefits Unit, Block 2, Stormont Estate, Belfast BT4 3SJ 

Inland Revenue (skattevesenet), Centre for Non-Residents (senter for personer bosatt i utlandet), 

Benton Park View, Newcastle upon Tyne, NE 98 1ZZ 

2. Ved anvendelse av forordningens artikkel 36 og 63 og gjennomføringsforordningens artikkel 8, 

artikkel 38 nr. 1, artikkel 70 nr. 1, artikkel 91 nr. 2, artikkel 102 nr. 2, artikkel 110 og artikkel 113 

nr. 2: 



International Pension Centre, Tyneview Park, Newcastle upon Tyne NE98 1BA 

Nord-Irland: 


Security Agency (trygdeorganet for Nord-Irland), Network Support Branch (avdelingen for nettstøtte), 

Overseas Benefits Unit, Block 2, Stormont Estate, Belfast BT4 3SJ 

3. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 85 nr. 2, artikkel 86 nr. 2 og artikkel 89 

nr. 1: 


Inland Revenue (skattevesenet), Child Benefit Office of Great Britain (kontoret for barnetrygd i 

Storbritannia), Newcastle upon Tyne, NE88 1AA 

Inland Revenue (skattevesenet), Tax Credit Office (kontoret for skattefordeler), Preston, PR1 0SB 

Nord-Irland: 

Inland Revenue (skattevesenet), Tax Credit Office (kontoret for skattefordeler), Dorchester House, 

Great Victoria Street, Belfast, BT2 7WF 

Inland Revenue (skattevesenet), Child Benefit Office (NI) (kontoret for barnetrygd), Windsor House, 

9-15 Bedford Street, Belfast, BT2 7UW».


21.2.2008 

DEN ADMINISTRATIVE KOMMISJONEN TIL DEI 

EUROPEISKE FELLESSKAPA FOR TRYGD FOR 

VANDREARBEIDARAR HAR — 

med tilvising til artikkel 81 bokstav a) i rådsforordning (EØF) 

nr. 1408/71 av 14. juni 1971 om anvendelse av trygdeordninger 

på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres 

familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet( 1 ), der 

han vert pålagd å handsame alle administrative spørsmål som 

melder seg i samband med forordning (EØF) nr. 1408/71 og 

seinare forordningar, 

med tilvising til beslutning nr. 191 av 18. juni 2003 om 

utskiftning av blankettene E 111 og E 111 B med det europeiske 

helsetrygdkort( 2 ) og 

ut frå desse synsmåtane: 

1) I medhald av artikkel 1 i avgjerd nr. 191 vil blankettane 

E 111 og E 111 B verte bytte ut med det europeiske 

helsetrygdkortet frå 1. juni 2004. Blankettar av typen 

E 111 og E 111 B som er utferda av dei kompetente 

institusjonane i medlemsstatane før 31. mai 2004, er 

gyldige til seinast 31. desember 2004. 

2) I medhald av artikkel 5 i avgjerd nr. 191 kan det for 

medlemsstatar som ikkje har eit helsetrygdkort på datoen då 

avgjerda vart teken, fastsetjast ein overgangsperiode som 

( 1 ) TEF L 149 av 5.7.1971, s. 2. Forordninga sist endra ved europaparlaments- 

og rådsforordning (EF) nr. 631/2004 (TEU L 100 av 6.4.2004, s. 1). 

( 2 ) TEF L 276 av 27.10.2003, s. 19. 

AVGJERD nr. 197 

av 23. mars 2004 

om overgangsperiodar for innføring av det europeiske helsetrygdkortet i samsvar med artikkel 5 

i avgjerd nr. 191(*) 





(2004/777/EF) 

2008/EØS/10/14 

skal gå ut seinast 31. desember 2005. Medlemsstatar som 

stettar dette vilkåret, må melde frå til Den administrative 

kommisjonen innan 1. desember 2003 dersom dei ønskjer 

å nytte ein slik periode, og samstundes opplyse om kor 

lenge perioden skal vare. Etter 1. juni 2004 skal dei 

kompetente institusjonane i dei medlemsstatane som 

innfører ein slik overgangsperiode, difor halde fram med 

å utferde blankettar av typen E 111, som skal vere gyldige 

fram til slutten av overgangsperioden. Nye medlemsstatar 

som stettar det førnemnde vilkåret, må melde frå til Den 

administrative kommisjonen om at dei ønskjer å nytte ein 

overgangsperiode, og seinast 31. mai 2004 opplyse om 

kor lenge perioden skal vare. 

3) For å sikre at institusjonar og borgarar får klar og 

tydeleg informasjon og at blankettar av typen E 111 

som i visse medlemsstatar framleis vert utferda etter 

1. juni 2004, vert godtekne, må det utarbeidast ei liste 

over dei medlemsstatane som ønskjer å nytte ein slik 

overgangsperiode. For nye medlemsstatar og EFTAstatane 

er denne lista likevel berre rettleiande så lenge 

desse statane ikkje er omfatta av avgjerd nr. 191. 

4) Frå 1. juni 2004 kan dei kompetente institusjonane i 

medlemsstatar som ikkje innfører ein overgangsperiode, 

ikkje lenger utferde blankettane E 111 eller E 111 B. 

Dersom det europeiske kortet vert innført gradvis, 

vil difor visse kompetente institusjonar i dei aktuelle 

medlemsstatane måtte utferde ein mellombels attest til 

medlemmene i trygdeordninga dersom dei ikkje har 

høve til å utferde europeiske kort. Alle kompetente 

institusjonar må likevel kunne utferde slike kort seinast 

1. januar 2006.


Nr. 10/267 

5) I overgangsperioden vil dei kompetente institusjonane i 

dei aktuelle medlemsstatane halde fram med å utferde 

blankettar av typen E 111 til medlemmer i trygdeordninga 

på grunnlag av beslutning nr. 198 av 23. mars 2004 om 

utskifting og oppheving av de blanketter som skal benyttes 

ved anvendelsen av rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 og 

(EØF) nr. 574/72( 1 ) 

6) Medlemsstatar som har innført ein slik overgangsperiode, 

kan likevel velje om dei vil korte ned denne perioden. Dei 

må melde frå til Den administrative kommisjonen om 

avgjerda si seinast tre månader før det første europeiske 

kortet vert innført. Som følgje av denne meldinga kan 

den aktuelle medlemsstaten ikkje lenger utferde blankett 

E 111 frå den datoen som er førd opp i meldinga til Den 

administrative kommisjonen. 

7) Reglane for bruken av det europeiske helsetrygdkortet i 

Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet vil verte 

fastlagde ved avgjerd i EØS-komiteen. I denne avgjerda 

vil det særleg verte fastsett ein modell for dei korta som 

skal utferdast av dei kompetente institusjonane i Noreg, 

Island og Liechtenstein. 

8) Dei nærmare reglane for bruken av det europeiske 

helsetrygdkortet innanfor ramma av tilhøvet mellom 

medlemsstatane og Sveits vil verte definerte ved ei 

avgjerd i Fellesutvalet for avtala om fri rørsle for 

personar mellom Det europeiske fellesskapet og Det 

sveitsiske eidssambandet. I denne avgjerda vil det særleg 

verte fastsett ein modell for dei korta som skal utferdast 

av dei kompetente institusjonane i Det sveitsiske 

eidssambandet — 

TEKE DENNE AVGJERDA: 

1. Dei medlemsstatane som er førde opp i lista i vedlegga 

til denne avgjerda, kan frå 1. juni 2004 nytte ein 

overgangsperiode i samband med innføringa av det 

europeiske helsetrygdkortet. 

( 1 ) TEU L 259 av 5.8.2004, s. 1. 

Dei kompetente institusjonane i desse medlemsstatane 

skal halde fram med å utferde blankettar av type E 111 

i samsvar med den modellen som er fastlagd i avgjerd 

nr. 198, inntil overgangsperioden går ut. 

Innan utgangen av overgangsperioden kan medlemsstatane 

likevel velje å korte ned denne perioden. Medlemsstatane 

må melde frå til Den administrative kommisjonen om dette 

seinast tre månader før det første europeiske kortet vert 

innført. Den administrative kommisjonen vil endre dei 

relevante vedlegga til denne avgjerda for å vise datoen då 

overgangsperioden til den aktuelle medlemsstaten går ut. 

2. Dei kompetente institusjonane i medlemsstatar som ikkje 

har nokon overgangsperiode, kan ikkje lenger utferde 

blankettane E 111 eller E 111 B frå 1. juni 2004. Dei 

kompetente institusjonane i medlemsstatar som har ein 

overgangsperiode, men som har valt å korte ned denne 

perioden i samsvar med nr. 1 tredje leddet i denne avgjerda, 

kan ikkje lenger utferde blankett E 111 frå den datoen 

som er førd opp i meldinga deira til Den administrative 

kommisjonen. 

Institusjonane i desse medlemsstatane skal utferde ein 

mellombels attest til alle medlemmer i trygdeordninga som 

ikkje kan få utferda eit europeisk kort. 

Dersom det ikkje er mogleg for dei kompetente institusjonane 

å utferde eit europeisk kort, skal oppføringane i felt 8 og 

9 på den mellombels attesten vere valfrie. Den manglande 

utfyllinga av desse felta skal ikkje gjere den mellombels 

attesten mindre gyldig. 

3. Denne avgjerda vil verte kunngjord i Tidend for Den 

europeiske unionen. Ho skal nyttast frå 1. juni 2004. 

President for Den administrative kommisjonen 

Tim QUIRKE


21.2.2008 

VEDLEGG I 

Liste over medlemsstatar som har fått løyve til å nytte ein overgangsperiode 

Medlemsstat Overgangsperiode inntil 

Austerrike 31. desember 2005 

Italia 31. oktober 2004 

Nederland 31. desember 2005 

Portugal 28. februar 2005 

Det sameinte kongeriket 31. desember 2005 

VEDLEGG II 

Rettleiande liste over nye medlemsstatar som kan få løyve til å nytte ein overgangsperiode 

Ny medlemsstat Overgangsperiode inntil 

Latvia 31. juli 2005 

Litauen 1. juli 2005 

Malta 31. desember 2005 

Polen 31. desember 2005 

Slovakia 31. desember 2005 

Kypros 31. desember 2005 

Ungarn 31. desember 2005 

VEDLEGG III 

mellombels liste over EFTA-statar som kan få løyve til å nytte ein overgangsperiode (etter avgjerd i EØSkomiteen) 

EFTA-stat Overgangsperiode inntil 

Island 31. desember 2005 

Sveits 31. desember 2005 

Liechtenstein 31. desember 2005


Nr. 10/269 

DE EUROPEISKE FELLESSKAPS ADMINISTRATIVE 

KOMMISJON FOR TRYGD FOR VANDREARBEIDE- 

RE HAR — 

under henvisning til artikkel 81 bokstav a) i 

rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 av 14. juni 1971 om 

anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig 

næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter 

innenfor Fellesskapet( 1 ), som pålegger den å behandle alle 

administrative spørsmål som oppstår i forbindelse med 

forordning (EØF) nr. 1408/71 og senere forordninger, 

under henvisning til artikkel 2 nr. 1 i rådsforordning (EØF) 

nr. 574/72 av 21. mars 1972 om regler for gjennomføring 

av forordning (EØF) nr. 1408/71( 2 ), som pålegger Den 

administrative kommisjon å utarbeide de blanketter som skal 

benyttes ved anvendelsen av forordningene, 

under henvisning til beslutning nr. 153 av 7. oktober 1993 

om de blanketter som skal benyttes ved anvendelsen av 

rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 og (EØF) nr. 574/72 (E 001, 

E 103-E 127)( 3 ), 

under henvisning til beslutning nr. 177 av 5. oktober 1999 


rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 og (EØF) nr. 574/72 (E 128 

og E 128 B)( 4 ), 

( 1 ) EFT L 149 av 5.7.1971, s. 2. Forordningen sist endret ved europaparlamentsog 

rådsforordning (EF) nr. 631/2004 (EUT L 100 av 6.4.2004, s. 1). 

( 2 ) EFT L 74 av 27.3.1972, s. 1. Forordningen sist endret ved forordning (EF) 

nr. 631/2004. 

( 3 ) EFT L 244 av 19.9.1994, s. 22. 


omhandlet i EØS-komiteens beslutning nr. 11/2005 av 4. februar 2005 



) EFT L 302 av 1.12.2000, s. 65. 

BESLUTNING nr. 198 

av 23. mars 2004 

om utskifting og oppheving av de blanketter som skal benyttes ved anvendelsen av rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 og 

(EØF) nr. 574/72(*) 

(E 110, E 111, E 111 B, E 113, E 114, E 119, E 128 og E 128 B) 

(2004/562/EF) 

under henvisning til beslutning nr. 179 av 18. april 2000 


rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 og (EØF) nr. 574/72 (E 111, 

E 111 B, E 113-E 118 og E 125-E 127)( 5 ), 

under henvisning til beslutning nr. 187 av 27. juni 2002 


rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 og (EØF) nr. 574/72 (E 111 

og E 111 B)( 6 ), 

under henvisning til beslutning nr. 191 av 18. juni 2003 om 

utskifting av blankettene E 111 og E 111 B med det europeiske 

helsetrygdkort( 7 ), og 


1) Det er nødvendig å tilpasse de blanketter som skal 

benyttes ved anvendelsen av forordning (EØF) 

nr. 1408/71 og (EØF) nr. 574/72 i forbindelse med at ti 

nye medlemsstater innlemmes i Den europeiske union 

1. mai 2004. 

2) Fra 1. juni 2004 erstattes blankett E 111 og E 111 B 

med det europeiske helsetrygdkort i henhold til reglene 

fastsatt i beslutning nr. 191. Blanketter av typen E 111 og 

E 111 B som er utstedt før 1. juni 2004, vil være gyldige 

fram til 31. desember 2004, med mindre de er påført en 

tidligere utløpsdato. 

( 5 ) EFT L 54 av 25.2.2002, s. 1. 

( 6 ) EUT L 93 av 10.4.2003, s. 40. 

( 7 ) EUT L 276 av 27.10.2003, s. 19. 

2008/EØS/10/15


21.2.2008 

3) De medlemsstatene som er oppført på listen i vedlegget 

til beslutning nr. 197 av 23. mars 2004, innvilges dessuten 

en overgangsperiode i forbindelse med innføringen av det 

europeiske helsetrygdkortet. De kompetente institusjoner 

i disse medlemsstatene fortsetter derfor å utstede blankett 

E 111 fram til 31. desember 2005, på grunnlag av 

blanketten gjengitt i vedlegget til denne beslutning. 

4) Ved forordning (EF) nr. 631/2004 ble forordning (EØF) 

nr. 1408/71 endret slik at alle grupper av trygdede har rett 

til naturalytelser som fra et medisinsk synspunkt viser seg 

nødvendige under et opphold i en annen medlemsstat. 

Blankett E 110, E 128 og E 128 B blir derfor overflødige 

etter denne dato. Etter denne dato gjelder dessuten 

blankett E 119 bare kontantytelser. 

5) I henhold til ovennevnte forordning oppheves artikkel 17 

nr. 6 og 7 i forordning (EØF) nr. 574/72 fra 1. juni 2004. 

Derfor oppheves blankett E 113 og E 114. 

6) Avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde 

(EØS-avtalen) av 2. mai 1992, endret ved protokoll av 

17. mars 1993, vedlegg VI, gjennomfører forordning 

(EØF) nr. 1408/71 og (EØF) nr. 574/72 innenfor Det 

europeiske økonomiske samarbeidsområde. 

7) Det europeiske fellesskap og dets medlemsstater har 

inngått en avtale med Det sveitsiske edsforbund om 

fri bevegelighet for personer (EF/Sveits-avtalen), som 

trådte i kraft 1. juni 2002. Vedlegg II til denne avtalen 

gjennomfører forordning (EØF) nr. 1408/71 og (EØF) 

nr. 574/72 i forholdet mellom Det europeiske fellesskap 

og dets medlemsstater og Det sveitsiske edsforbund. 

8) Av praktiske grunner bør det benyttes identiske 

blanketter innenfor Fellesskapet, innenfor Det europeiske 

økonomiske samarbeidsområde og i forholdet mellom 

Fellesskapet og Det sveitsiske edsforbund — 

TRUFFET DENNE BESLUTNING: 

1. Blankett E 119, som er gjengitt i beslutning nr. 153, 

skal erstattes med den blankett som er vedlagt denne 

beslutning. 

2. Blankett E 111, som er gjengitt i beslutning nr. 187, 

skal fra 1. juni 2004 til 31. desember 2005 erstattes 

med den blankett som er vedlagt denne beslutning. Alle 

bestemmelser fastsatt i beslutning nr. 190 om lesbare data 

i det europeiske helsetrygdkort som gjelder beskrivelse, 

verdier, lengde og merknader med hensyn til datafeltene, 

får i prinsippet anvendelse på blankett E 111. 

3. Blankett E 113 og E 114, som er gjengitt i beslutning 

nr. 179, skal oppheves fra 1. juni 2004. 

4. Blankett E 110, som er gjengitt i beslutning nr. 153, og 

blankett E 128 og E 128 B, som er gjengitt i beslutning 

nr. 177, skal oppheves fra 1. juni 2004. 

5. De kompetente myndighetene i medlemsstatene skal 

stille vedlagte blanketter til rådighet for berørte parter 

(berettigede personer, institusjoner osv.). 

6. Hver blankett skal foreligge på Fellesskapets offisielle 

språk. Blankettene skal være utformet slik at de ulike 

språkversjonene er helt sammenfallende. 

7. Denne beslutning skal kunngjøres i Den europeiske unions 

tidende. Den trer i kraft 1. juni 2004. 

President for Den administrative kommisjon 

Tim QUIRKE


Nr. 10/271 

DEN ADmINISTRATIVE KOmmISJON 

FOR TRyGD 

FOR VANDREARBEIDERE 

VEDLEGG 

E 111 

ATTEST Om RETT TIL NATURALyTELSER VED OPPHOLD I EN ANNEN mEDLEmSSTAT 

(Denne blankett kan benyttes bare av visse stater i en overgangsperiode. Blankett E 111 kan ikke utstedes eller benyttes 

etter 31. desember 2005, da det europeiske helsetrygdkortet innføres i alle medlemsstater.) 

NB! 

Dette dokument gir ikke rett til ytelser dersom formålet med reisen er å motta medisinsk behandling. 

Opplysninger om den berettigede 

1. Etternavn: �� 

2. Fornavn: �� 

3. Fødselsdato:��/��/�� 

4. Personlig identifikasjonsnummer( 2 ):�� 

Opplysninger om institusjonen 

5. Institusjonens navn: �� 

6. Institusjonens identifikasjonsnummer: �� 

Blankettens gyldighetstid Utstedelsesdato for blanketten 

a) Fra: ��/��/�� 

b) Til: ��/��/�� 

c) ��/��/�� 

( 1 ) 

Institusjonens underskrift og stempel 

d)


21.2.2008 

a) Denne blankett er personlig og kan ikke overdras. 

VEILEDNING 

Blanketten skal fylles ut med blokkbokstaver 

b) Denne blankett gir alle medlemmer i trygdeordningen og deres familiemedlemmer rett til å motta alle naturalytelser som fra et medisinsk synspunkt 

viser seg nødvendige under et opphold på en annen medlemsstats territorium, idet det tas hensyn til ytelsenes art og oppholdets varighet. 

c) Når en person har behov for ytelser, herunder sykehusbehandling, skal dette dokument framlegges for behandleren. 

FOTNOTER 

( 1 ) Nasjonalt kjennetegn for staten der institusjonen som fyller ut blanketten ligger: IT = Italia; NL = Nederland; AT = Østerrike; PT = Portugal; 

UK = Det forente kongerike; IS = Island; LI = Liechtenstein; CY = Kypros; LV = Latvia; LT = Litauen; HU = Ungarn; MT = Malta; PL = Polen; 

SK = Slovakia; CH = Sveits. 

( 2 ) Dersom familiemedlemmet ikke har et personlig identifikasjonsnummer, oppgis det personlige identifikasjonsnummeret til den person 

familiemedlemmets rettigheter er avledet fra.


Nr. 10/273 

DEN ADmINISTRATIVE KOmmISJON 

FOR TRyGD 

FOR VANDREARBEIDERE 

E 119 

ATTEST Om RETT TIL NATURALyTELSER VED OPPHOLD I EN ANNEN mEDLEmSSTAT 

(Denne blankett kan benyttes bare av visse stater i en overgangsperiode. Blankett E 111 kan ikke utstedes eller 

benyttes etter 31. desember 2005, da det europeiske helsetrygdkortet innføres i alle medlemsstater.) 

NB! 

Dette dokument gir ikke rett til ytelser dersom formålet med reisen er å motta medisinsk behandling. 

Opplysninger om den berettigede 

1. Etternavn: �� 

2. Fornavn: �� 

3. Fødselsdato:��/��/�� 

4. Personlig identifikasjonsnummer( 2 ):�� 

5. Adresse i den stat der den berørte person søker arbeid:�� 

Opplysninger om institusjonen på bo- eller oppholdsstedet( 3 ) 



8. Adresse: �� 

9. Deres blankett: � E 107 av ��/��/�� E 115 av ��/��/�� 

10. Vedkommende person har rett til kontantytelser 

10.1 � for seg selv 

10.2 � for sine familiemedlemmer 

( 1 )


21.2.2008 

11. Ved arbeidsudyktighet kan kontantytelsene utbetales 

11.1 � for et tidsrom som ikke overstiger tidsrommet for ytelser ved arbeidsløshet 

11.2 � for sykdomstilfeller inntruffet senest ��/��/��, i 

��dager ��uker 

12. Disse kontantytelsene utbetales 

12.1 � av oss 

12.2 � av dere for vår regning 

13. Ytelsen skal utbetales 

13.1 � for samme ukedager som er fastsatt for arbeidsløshetstrygden 

13.2 � for alle ukedager unntatt � mandag � tirsdag � onsdag 

� torsdag � fredag � lørdag 

� søndag 

14. Ytelsen utbetales med et nettobeløp per dag som( 4 ) 

14.1 � svarer til beløpet fastsatt for arbeidsløshetstrygden 

14.2 � utgjør ......................... dersom den trygdede ikke er innlagt på sykehus 

Opplysninger om den kompetente institusjon 

eller............................ dersom den trygdede er innlagt på sykehus 



17. Adresse: �� 

18. Stempel: 19. Dato: ��/��/�� 

20. Underskrift:


Nr. 10/275 

Veiledning for den arbeidsløse 

VEILEDNING 

Blanketten skal fylles ut med blokkbokstaver 

For å få kontantytelser til deg selv ved arbeidsudyktighet eller sykehusinnleggelse, skal du (med mindre du oppholder deg i Nederland) framlegge 

ovennevnte blankett samt arbeidsudyktighetsattest utstedt av behandlende lege for følgende institusjon: 

i Belgia, «la mutualité» (sykekasse) etter eget valg, 

i Danmark, kommunekontoret på oppholdsstedet, 

i Tyskland, en sykekasse etter eget valg, 

i Hellas, som hovedregel det regionale eller lokale kontor av trygdeinstituttet (IKA), 

i Spania, «Dirección Provincial del Instituto Nacional de la Seguridad Social» (Provinskontoret for den statlige trygdeinstitusjon) på oppholds- eller 

bostedet, 

i Frankrike, «Caisse primaire d’assurance-maladie» (den lokale sykekasse), 

i Irland, «Department of Social and Family Affairs» (sosial- og familiedepartementet), Dublin 2, 

i Italia, «Azienda sanitaria locale» (ASL) (den lokale avdeling av helseadministrasjonen), 

i Luxembourg, «Caisse de maladie des ouvriers» (arbeidernes sykekasse), 

i Nederland skal en erklæring om arbeidsudyktighet sendes til det lokale «Uitvoering werknemersverzekeringen» (UWV), som utbetaler ytelser ved 

arbeidsløshet, 

i Portugal, for fastlandet: «Centro Regional de Segurança Social» (regionalt trygdesenter) på oppholds- eller bostedet, for madeira: «Direcção 

Regional de Segurança Social» (regionalt trygdekontor), Funchal, for Azorene: «Direcção Regional de Segurança Social» (regionalt trygdekontor), 

Angra do Heroísmo, 

i Det forente kongerike, «Department for Work and Pensions, The Pension Service, International Pension Centre», (sosial- og pensjonsdepartementet, 

pensjonsavdelingen, internasjonalt pensjonssenter), Tyneview Park, Newcastle-upon-Tyne, eller for Nord-Irland: «Department for Social Development, 

Overseas Benefits Unit» (departementet for sosial utvikling, kontoret for oversjøiske ytelser), Block 2, Castle Buildings, Belfast, 

i Østerrike, den kompetente «Gebietskrankenkasse» (regional sykekasse) på bo- eller oppholdsstedet, 

i Finland, lokalkontoret til «Kansaneläkelaitos» (trygdeinstitusjonen), 

i Island, «Tryggingastofnun rikisins» (statens trygdeinstitusjon), Reykjavik, 

i Liechtenstein, «Amt für Volkswirtschaft» (kontoret for nasjonaløkonomi), Vaduz, 

i Norge, det lokale trygdekontoret på bo- eller oppholdsstedet, 

i Sverige, «försäkringskassan» (trygdekontoret) på bo- eller oppholdsstedet, 

i Sveits, «Gemeinsame Einrichtung KVG – Institution commune LAMal – Istituzione commune LAMal» (felles institusjon opprettet i henhold til 

forbundslovgivningen om syketrygd), Solothurn, 

i Tsjekkia, «územní organizační jednotky České správy sociálního zabezpečení», 

i Latvia, «Valsts sociālās apdrošināšanas aģentūra» (det nasjonale trygdekontor), 

i Litauen, «Valstybinio socialinio draudimo fondo valdybos teritorinial skyriai» (de lokale avdelingene av det nasjonale trygdekontor), 

i Slovakia, «Sociálna poisťovňa» (trygdekontoret), Bratislava, 

i Estland, «Eesti Haigekassa» (estlandsk syketrygd), 

på malta, «Department of Social Security» (sosialdepartementet), Valletta, 

i Polen, «Wojewódzkiego Urzędu Pracy», (WUP), 

i Ungarn, «Megyei Egészségbiztosítási Pénztár» (det lokale kompetente kontor for syketrygd), 

i Slovenia, «Zavod za zdravstveno zavarovanje Slovenije (ZZZS)» (den slovenske institusjon for syketrygd), det kompetente regionkontor på bo- eller 

oppholdsstedet, 

på Kypros, helsedepartementet.


21.2.2008 

FOTNOTER 

(1) Nasjonalt kjennetegn for staten der institusjonen som fyller ut blanketten ligger: BE = Belgia; DK = Danmark; DE = Tyskland; GR = Hellas; 

ES = Spania; FR = Frankrike; IE = Irland; LU = Luxembourg; FI = Finland; SE = Sverige; IT = Italia; NL = Nederland; AT = Østerrike; 

PT = Portugal; UK = Det forente kongerike; NO = Norge; IS = Island; LI = Liechtenstein; CZ = Tsjekkia; CY = Kypros; EE = Estland; 

LV = Latvia; LT = Litauen; HU = Ungarn; MT = Malta; PL = Polen; SI = Slovenia; SK = Slovakia; CH = Sveits. 

(2) Dersom familiemedlemmet ikke har et personlig identifikasjonsnummer, oppgis det personlige identifikasjonsnummeret til den person 

familiemedlemmets rettigheter er avledet fra. 

(3) Fylles ut bare dersom blanketten utstedes etter anmodning fra institusjonen på bo- eller oppholdsstedet. 

(4) Fylles ut bare dersom kontantytelsene skal betales av institusjonen på bo- eller oppholdsstedet.


Nr. 10/277 


HAR — 


fellesskap, særlig artikkel 211 annet strekpunkt, og 


1) 

2) 

Et av målene med endringene av rådsdirektiv 85/611/ 

EØF av 20. desember 1985 om samordning av lover 

og forskrifter om visse foretak for kollektiv investering 

i verdipapirer (UCITS-fond)( 1 ), innført ved direktiv 

2001/108/EF( 2 ), var å gi UCITS-fond muligheten til å 

investere i et bredere utvalg av finansielle instrumenter 

og til å anvende moderne investeringsteknikker. Denne 

utvidelsen av tillatte investeringer omfatter ikke bare 

pengemarkedsinstrumenter, bankinnskudd, andeler i 

UCITS-fond og andre foretak for kollektiv investering: 

UCITS-fond kan nå også anvende finansielle derivater 

som et ledd i sin alminnelige investeringsstrategi, og ikke 

bare til sikringsformål. 

Et annet mål med endringene var å sikre vern av 

investorene. Det endrede direktiv 85/611/EØF oppretter 

derfor et omfattende risikobegrensningssystem. For 

å sikre at risikoene knyttet til nye typer finansielle 

instrumenter, særlig derivater, behørig og nøyaktig 

overvåkes, måles og håndteres, skal forvaltningsselskaper 

og investeringsselskaper anvende egnede framgangsmåter 

for risikoberegning under vedkommende myndigheters 

tilsyn. Ved hjelp av disse framgangsmåtene skal de 

særlig til enhver tid kunne overvåke, måle og håndtere 

risikoen forbundet med posisjonene og deres bidrag til 

porteføljens samlede risikoprofil. Forvaltningsselskaper 

og investeringsselskaper må videre anvende metoder 

for å nøyaktig og uavhengig vurdere verdien av 

ikke-børsomsatte derivater. Ifølge bestemmelsene i 


og rådsdirektiv 2001/108/EF (EFT L 41 av 13.2.2002, s. 35). 

( 2 ) EFT L 41 av 13.1.2002, s. 35. 

KOmmISJONSREKOmmANDASJON 

av 27. april 2004 

om bruk av finansielle derivater for foretak for kollektiv investering i omsettelige 

verdipapirer (UCITS-fond)(*) 



om endring av EØS-avtalens vedlegg IX (Finansielle tjenester), se EØStillegget 


[meddelt under nummer K(2004) 1541/1] 

(2004/383/EF) 

3) 

4) 

5) 

2008/EØS/10/16 

direktiv 85/611/EØF skal medlemsstatene opprette en 

tilstrekkelig ramme for et UCITS-fonds risikoberegning 

og -håndtering. For å fremme utviklingen av en slik 

ramme og sikre en harmonisert metode, bør det anbefales 

visse felles grunnprinsipper for risikoberegning. 

I kontaktutvalget for UCITS-fond ble man enige 

om fordelene ved å formulere grunnprinsipper som 

medlemsstatene bør ta hensyn til. Disse prinsippene 

bør hjelpe medlemsstatene å sikre et likeverdig og 

effektivt vern av investorene i hele Fellesskapet, og like 

konkurranseforhold for UCITS-fond og -produkter som 

omfattes av ulike nasjonale regler. 

Når det gjelder grensen for den samlede risikoen knyttet 

til derivater, som er fastsatt i artikkel 21 nr. 3 første ledd i 

direktiv 85/611/EØF, og lånegrensen fastsatt i artikkel 36 

nr. 2 i nevnte direktiv, bør grensen for et UCITS-fonds 

samlede risiko avklares. 

Et UCITS-fonds samlede risiko må vurderes på grunnlag 

av både risikoen for mislighold fra UCITS-fondets side 

og den gjeldsgraden som skyldes bruk av finansielle 

derivater. Det bør derfor sikres at et UCITS-fonds 

markedsrisiko måles på en hensiktsmessig måte. Det 

er derfor nødvendig å anbefale mulige metoder for 

måling av markedsrisiko gjennom å avklare vilkårene for 

anvendelse av følgende metoder: forpliktelsesmetoden, 

«Value at Risk»-metoden (VaR-metoden) og stresstester.


21.2.2008 

6) 

7) 

8) 

9) 

Av samme årsak er det hensiktsmessig å anbefale visse 

elementer til den metoden som skal anvendes for å 

vurdere gjeldsgraden til et UCITS-fonds portefølje, som 

stammer fra bruk av finansielle derivater. 

I henhold til artikkel 21 nr. 3 annet ledd i direktiv 

85/611/EØF skal det ved beregning av et UCITS-fonds 

risiko tas hensyn ikke bare til den nåværende verdien av 

underliggende, men også til motpartsrisikoen, framtidige 

markedssvingninger og tiden som er tilgjengelig for å 

realisere posisjonene. Når det gjelder motpartsrisiko 

knyttet til ikke-børsomsatte derivater, er det fastsatt 

spesifikke krav i artikkel 22 nr. 1 annet ledd i nevnte 

direktiv. På bakgrunn av disse kravene bør metoden for 

å beregne motpartsrisikoen i forbindelse med finansielle 

derivater avklares, samt forholdet mellom den og de 

metodene og kriteriene som er fastsatt i europaparlamentsog 

rådsdirektiv 2000/12/EF av 20. mars 2000 om adgang 

til å starte og utøve virksomhet som kredittinstitusjon( 1 ). 

I henhold til artikkel 21 nr. 3 tredje ledd i direktiv 

85/611/EØF skal risikoen for det finansielle derivatets 

underliggende tas med når grensene for investering 

hos samme utsteder, fastsatt i artikkel 22 i nevnte 

direktiv, skal beregnes. I henhold til nevnte bestemmelse 

kan medlemsstatene dersom et UCITS-fond investerer 

i indeksbaserte finansielle derivater, tillate at disse 

investeringene til sammen ikke er innenfor grensene 

for investering hos samme utsteder fastsatt i artikkel 22. 

Det er derfor hensiktsmessig å anbefale standarder for 

hvordan grenser for investering hos samme utsteder skal 

anvendes med hensyn til finansielle derivater. 

Et salg uten dekning er en transaksjon der UCITS-fondet 

utsettes for risikoen ved å måtte kjøpe verdipapirer til en 

høyere pris enn den verdipapirene leveres til, og dermed 

lider et økonomisk tap og risikerer å ikke kunne levere 

det underliggende finansielle instrumentet for oppgjør 

på transaksjonens forfallsdato. Slike risikoer er alltid 

relevante for transaksjoner der UCITS-fondet må kjøpe 

verdipapirer i markedet for å oppfylle sine forpliktelser. 

I slike tilfeller utsettes UCITS-fondet for risikoen ved å 

ikke kunne oppfylle alle eller noen av sine forpliktelser 

i henhold til vilkårene for en transaksjon med finansielle 

derivater. Artikkel 42 i direktiv 85/611/EØF inneholder 

derfor et generelt forbud mot at UCITS-fond foretar salg 

uten dekning for å unngå store tap. Dersom en transaksjon 

med finansielle derivater har samme finansielle profil 

som et salg uten dekning, er imidlertid risikoene som 

vanligvis er forbundet med salg uten dekning, ikke 

alltid like relevante. Det er derfor hensiktsmessig å 

( 1 ) EFT L 126 av 26.5.2000, s. 1. 

avklare begrepet salg uten dekning med hensyn til 

finansielle derivater, og å anbefale kriterier som skal 

få anvendelse på dekning av derivattransaksjoner, for å 

fremme overholdelse av artikkel 42. 

10) Denne rekommandasjon er første skritt mot en ensartet 

forståelse av metoder for risikoberegning i forbindelse 

med UCITS-fond. Metodene for risikoberegning utvikles 

imidlertid kontinuerlig. Det kan derfor bli nødvendig med 

ytterligere tiltak for å ta hensyn til den videre utvikling, 

som f.eks. Basel-avtalen om kapitaldekning (Basel II) 

og det tilsvarende kommende fellesskapsdirektiv om 

kapitalkrav til banker og investeringsforetak. 

11) Denne rekommandasjon inneholder visse grunnleggende 

faktorer som medlemsstatene bør ta hensyn til ved 

gjennomføring av direktiv 85/611/EØF, endret ved 

direktiv 2001/108/EF. Det bør bemerkes at hensikten 

med denne rekommandasjon ikke er å gi uttømmende 

retningslinjer om UCITS-fonds bruk av finansielle 

derivater, men å skissere enkelte prinsipper som kan 

anses som et vesentlig grunnlag for en felles metode for 

risikoberegning for UCITS-fond — 

UTFORMET DENNE REKOMMANDASJON: 

Ved gjennomføring av direktiv 85/611/EØF bør medlemsstatene 

anvende følgende: 

1. Risikoberegningssystemer tilpasset UCITS-fondenes 

risikoprofil 

Ved anvendelse av artikkel 21 nr. 1 i direktiv 85/611/EØF 

anbefales medlemsstatene å sikre at forvaltningsselskaper og 

investeringsselskaper anvender risikoberegningssystemer som 

er tilpasset et UCITS-fonds risikoprofil, for å sikre en nøyaktig 

vurdering av alle vesentlige risikoer forbundet med UCITSfondet 

under tilsyn av vedkommende myndigheter. 

2. En harmonisert fortolkning av begrensningene av 

UCITS-fondets risiko 

2.1. begrensninger av et UCits-fonds samlede risiko knyttet 

til derivater og overordnet risiko 

Medlemsstatene anbefales å sikre at den samlede risikoen 

knyttet til finansielle derivater ikke kan overstige 100 % av 

UCITS-fondets netto andelsverdi (NAV), slik at UCITSfondets 

overordnede risiko ikke kan overstige 200 % av NAV 

på permanent basis.


Nr. 10/279 

2.2. begrensning av muligheten for midlertidige lån 

Medlemsstatene anbefales å sikre at UCITS-fondets 

overordnede risiko ikke kan økes med mer enn 10 % ved hjelp 

av midlertidige lån, slik at UCITS-fondets overordnede risiko 

ikke under noen omstendighet kan overstige 210 % av NAV. 

2.3. felles anvendelse av nr. 3 og 4 

Ved anvendelsen av den samlede risikogrensen på 100 % for 

derivater, anbefales medlemsstatene å sikre at både nr. 3 og 4 

overholdes. 

3. Tilpassede standarder for måling av markedsrisiko 

3.1. tilpasning av metoder for risikoberegning til et UCitsfonds 

risikoprofil 

I samsvar med det overordnede prinsippet nevnt i nr. 1 og 

fastsatt i artikkel 21 nr. 1 i direktiv 85/611/EØF, anbefales 

medlemsstatene å tillate ulike metodiske tilnærminger ut fra 

om UCITS-fondet kan anses som «enkelt», med generelt 

færre og enklere derivatposisjoner som f.eks. omfatter et fåtall 

standardiserte opsjoner, eller «avansert». For å skille mellom 

og definere disse kategoriene mer nøyaktig, kreves ytterligere 

arbeid i samsvar med nr. 3.4. I påvente av at dette arbeidet 

fullføres bør medlemsstatene gradvis innføre en mer tilpasset 

metode for å måle markedsrisiko i samsvar med nr. 3.2 og 

3.3. 

3.2. enkelt UCits-fond 

3.2.1. Anvendelse av forpliktelsesmetoden 

Medlemsstatene anbefales å anmode sine vedkommende 

myndigheter om å sikre at markedsrisikoen knyttet til enkle 

UCITS-fond vurderes på en tilfredsstillende måte ved 

hjelp av forpliktelsesmetoden, som innebærer at et UCITSfonds 

derivatposisjoner konverteres til den tilsvarende 

posisjonen i de underliggende eiendelene. Ved anvendelse 

av forpliktelsesmetoden bør medlemsstatenes vedkommende 

myndigheter også ta hensyn til kriterier som f.eks. UCITSfondets 

overordnede risiko som følge av anvendelse av 

finansielle derivater, arten, antallet og hyppigheten av samt 

formålet for de kontraktene som UCITS-fondet har inngått, og 

forvaltningsmetodene som anvendes. 

3.2.2. Tekniske detaljer 

Når det gjelder opsjoner, anbefales medlemsstatene å tillate 

anvendelse av deltametoden, som er basert på opsjonsprisens 

følsomhet for marginale endringer i prisen på de underliggende 

finansielle instrumentene. Konverteringen av børsomsatte 

terminkontrakter, ikke-børsomsatte terminkontrakter og 

bytteavtaler bør avhenge av de underliggende kontraktenes 

spesifikke karakter. Når det gjelder enkle kontrakter, vil 

kontraktens markedsverdi som regel være relevant. 

3.2.3. Oppfordring til å overveie ytterligere beskyttelsestiltak 

Medlemsstatene skal vurdere om det kreves ytterligere 

beskyttelsestiltak i forbindelse med anvendelse av 

forpliktelsesmetoden, som f.eks. en egnet øvre grense for 

samlet risiko knyttet til finansielle derivater på under 100 % 

av NAV for enkle UCITS-fond. 

3.3. avanserte UCits-fond 

3.3.1. Vanlig anvendelse av VaR-metoden med stresstester 

Når det gjelder «avanserte UCITS-fond», anbefales 

medlemsstatene å kreve at forvaltningsselskaper og 

investeringsselskaper regelmessig anvender en VaR-metode. 

Med VaR-metoden beregnes det høyeste mulige tap av et 

UCITS-fonds portefølje innenfor en viss tidshorisont og med et 

visst konfidensintervall. Medlemsstatene anbefales å kreve at 

forvaltningsselskaper og investeringsselskaper også anvender 

stresstester for å lette risikohåndteringen i forbindelse med 

eventuelle unormale markedssvingninger. Stresstester måler 

hvordan ekstreme finansielle eller økonomiske hendelser 

påvirker porteføljens verdi på et gitt tidspunkt. 

3.3.2. Oppfordring til å utvikle felles referansestandarder 

som et neste skritt 

Når det gjelder anvendelse av VaR-metoder, anbefales 

medlemsstatene å kreve at det brukes hensiktsmessige 

standarder i samsvar med nr. 3.1. Medlemsstatene bør derfor 

vurdere følgende parametrer som en mulig referanse: et 

konfidensintervall på 99 %, en eiertid på en måned og 

«nyeste» volatilitet, dvs. høyst et år fra beregningsdatoen, 

med forbehold for ytterligere prøvinger fra vedkommende 

myndigheters side. Når det som følge av ytterligere arbeid 

fra medlemsstatenes side er utviklet felles standarder i 

samsvar med nr. 3.4, bør medlemsstatene bare tillate at 

forvaltningsselskaper og investeringsselskaper avviker fra 

disse standardene i enkelttilfeller, etter at vedkommende 

myndigheter har gjennomført en tilfredsstillende undersøkelse 

i samsvar med nr. 3.3.3. 

3.3.3. Interne risikoberegningsmodeller 

Dersom et forvaltningsselskap eller investeringsselskap foreslår 

interne risikoberegningsmodeller, anbefales medlemsstatene 

bare å godta de som er underlagt hensiktsmessige sikkerhetstiltak, 

herunder de som er nevnt i denne rekommandasjon. Modellene 

bør undersøkes på egnet måte av vedkommende nasjonale 

myndigheter. Medlemsstatene anbefales dessuten å legge fram 

en liste over de modellene som er godkjent av vedkommende 

nasjonale myndigheter, og gjøre dem tilgjengelige for 

allmennheten på egnet måte.


21.2.2008 

3.4. anbefaling om å fortsette arbeidet 

Ettersom disse metodene for risikoberegning må forbedres 

ytterligere, anbefales medlemsstatene å oppmuntre sine 

vedkommende myndigheter til å fortsette arbeidet med å utvikle 

mer avanserte og detaljerte metoder for risikoberegning, og på 

denne måten utvikle en ensartet metode for hele Fellesskapet. 

Det gjelder særlig: 

a) kriterier for å skille mellom avanserte og enkle UCITSfond, 

b) konvertering av finansielle derivater til tilsvarende 

underliggende eiendeler og avregning av de finansielle 

derivatenes underliggende posisjoner ved anvendelse av 

forpliktelsesmetoden, 

c) beste praksis når det gjelder VaR og stresstester, 

d) standarder som interne modeller må følge for å kunne 

brukes av UCITS-fond. 

4. Tilpassede standarder for vurdering av gjeldsgrad 

4.1. anvendelse av forpliktelsesmetoden 

I mangel av de avanserte metodene nevnt i nr. 4.2 

anbefales medlemsstatene å oppfordre til anvendelse av 

forpliktelsesmetoden for å vurdere et UCITS-fonds gjeldsgrad, 

kombinert med de VaR-metoder og stresstester som kreves for 

å vurdere avanserte UCITS-fonds markedsrisiko i henhold til 

nr. 3.3. 

Medlemsstatene anbefales dessuten å tillate at 

forvaltningsselskaper og investeringsselskaper som anvender 

forpliktelsesmetoden i samsvar med nr. 3.2, også anvender 

forpliktelsesmetoden for å vurdere gjeldsgraden. 

4.2. oppfordring til å tillate anvendelse av mer avanserte 

metoder 

Når det gjelder avanserte UCITS-fond i henhold til nr. 3.3, 

bør medlemsstatene, forutsatt at tilsynsmyndighetene 

er fullstendig overbevist om at et gitt forvaltningsselskap 

eller investeringsselskap allerede har utviklet og testet en 

hensiktsmessig metode for å vurdere gjeldsgraden ved 

hjelp av VaR-metoder og stresstester, og forutsatt at samme 

selskap har behørig dokumentert denne metoden, vurdere å 

godkjenne den for vurdering av gjeldsgrad. Medlemsstatene 

anbefales derfor spesifikt å vurdere metoder som bygger på en 

sammenligningsstandard, som f.eks. VaR-/stresstestverdien av 

en egnet referanseportefølje som er i samsvar med et UCITSfonds 

investeringsstrategi, eller VaR-/stresstestverdien av et 

egnet referansemål. 

4.3. anbefaling om å fortsette arbeidet 

Medlemsstatene anbefales å ta hensyn til at metodene for 

vurdering av et UCITS-fonds gjeldsgrad må videreutvikles, 

særlig med hensyn til høyeste tillatte VaR-/stresstestverdi som 

tilsvarer en samlet risiko på 200 % av et UCITS‑fonds netto 

andelsverdi. De bør derfor oppmuntre sine vedkommende 

nasjonale myndigheter til å fortsette arbeidet med å utvikle mer 

avanserte og sammensatte metoder for å vurdere gjeldsgrad, med 

sikte på å utvikle en ensartet metode for hele Fellesskapet. 

5. Anvendelse av egnede standarder og anerkjente 

risikoreduserende teknikker for å begrense 

motpartsrisikoen 

5.1. kriterier for begrensning av motpartsrisiko ved ikkebørsomsatte 

derivater 

Medlemsstatene anbefales å sikre at alle derivattransaksjoner 

som anses å være uten motpartsrisiko, foretas på en børs der 

oppgjørssentralen oppfyller følgende vilkår: den har en egnet 

ytelsesgaranti og kjennetegnes ved en daglig vurdering av 

markedsverdien av derivatposisjonene og en marginberegning 

som foretas minst daglig. 

5.2. anbefaling om å bruke høyeste mulige tap 

Medlemsstatene anbefales å kreve at hver motparts risiko ved 

transaksjoner med ikke-børsomsatte derivater skal måles på 

grunnlag av UCITS-fondets høyeste mulige tap ved mislighold 

fra motpartens side, og ikke på grunnlag av kontraktens fiktive 

verdi. 

5.3. oppfordring til å bruke standardene fastsatt i direktiv 

2000/12/ef som første referanse 

I samsvar med de fastsatte kvantitative tilsynsgrensene 

som allerede er innført ved direktiv 2001/108/EF, anbefales 

medlemsstatene å kreve at motpartsrisikoen med hensyn 

til ikke-børsomsatte derivater vurderes i samsvar med 

markedsverdimetoden fastsatt i europaparlamentsog 

rådsdirektiv 2000/12/EF( 1 ), uavhengig av behovet for 

hensiktsmessige modeller for prisfastsetting når markedsprisen 

ikke er tilgjengelig. Medlemsstatene bør dessuten kreve at 

metoden med full likeverdig kreditt fastsatt i direktiv 2000/12/EF 

anvendes, herunder en ytterligere metode som avspeiler mulig 

framtidig risiko. 


og rådsdirektiv 2001/108/EF (EFT L 41 av 13.2.2001, s. 35).


Nr. 10/281 

5.4. godkjenning av sikkerhet for vurdering av et UCitsfonds 

motpartsrisiko 

5.4.1. Allmenne kriterier 

Medlemsstatene anbefales å tillate godkjenning av sikkerhet 

for å redusere et UCITS-fonds motpartsrisiko, forutsatt at 

sikkerheten, i samsvar med tilsynsreglene fastsatt i direktiv 

2000/12/EF og samtidig som det tas hensyn til den videre 

utvikling: 

a) daglig markedsvurderes og overstiger risikobeløpets 

verdi, 

b) bare utsettes for ubetydelig risiko (f.eks. statsobligasjoner 

med høyeste kredittvurdering eller kontanter) og er likvid, 

c) innehas av en tredjepart som ikke har noen forbindelse 

med sikkerhetsstilleren eller som er rettslig beskyttet mot 

konsekvensene av mislighold fra en nærstående parts 

side, 

d) når som helst og fullt ut kan realiseres av UCITS-fondet. 

5.4.2. Grenser for risikokonsentrasjon 

I samsvar med det allmenne prinsippet om risikospredning 

anbefales medlemsstatene å sikre at et gitt foretaks eller 

konserns motpartsrisiko, etter at det er tatt hensyn til eventuell 

sikkerhet som er mottatt fra foretaket eller konsernet, ikke kan 

overstige grensen på 20 % som er fastsatt i direktiv 85/611/ 

EØF, både på individuelt nivå i henhold til artikkel 22 nr. 2 

annet ledd, og på konsernplan i henhold til artikkel 22 nr. 5 i 

nevnte direktiv. 

5.5. godkjenning av avregning 

Medlemsstatene anbefales å tillate at UCITS-fondene avregner 

sine ikke-børsomsatte derivatposisjoner overfor samme 

motpart, forutsatt at framgangsmåtene for avregning oppfyller 

vilkårene fastsatt i direktiv 2000/12/EF og at de er basert på 

bindende avtaler. 

6. Anvendelse av hensiktsmessige metoder ved begrensning 

av utstederrisiko 

6.1. tilpasning av metodene for risikoberegning til de 

forskjellige typer derivater 

Ettersom det i artikkel 21 nr. 3 fjerde ledd i direktiv 85/611/ 

EØF er fastsatt at finansielle derivater for å være omfattet 

av grensene for investering hos samme utsteder fastsatt i 

artikkel 22, bør konverteres til tilsvarende underliggende 

posisjoner, anbefales medlemsstatene å anvende metoder som 

egner seg for vedkommende derivattype. Medlemsstatene 

kan for eksempel tillate anvendelse av deltametoden for 

opsjoner. I tilfeller der denne metoden ikke er relevant, eller 

teknisk umulig på grunn av vedkommende finansielle derivats 

kompleksitet, kan medlemsstatene tillate anvendelse av en 

metode basert på høyeste mulige tap knyttet til derivatet som 

høyeste grensevurdering av solvensrisikoen. 

6.2. indeksbaserte derivater 

Når medlemsstatene benytter seg av adgangen til 

skjønnsutøvelse ved anvendelse av muligheten fastsatt i 

artikkel 21 nr. 3 tredje ledd i direktiv 85/611/EØF, anbefales de 

å vurdere hvorvidt den underliggende indeksen for et finansielt 

derivat oppfyller kravene i artikkel 22a i nevnte direktiv. Ved 

anvendelse av artikkel 21 nr. 2 og artikkel 21 nr. 3 tredje 

ledd i samme direktiv anbefales medlemsstatene å vurdere 

hvorvidt et forvaltningsselskap eller investeringsselskap 

generelt bør forhindres fra å bruke finansielle derivater basert 

på en indeks de selv har satt sammen i den hensikt å omgå 

grensene for utsteders egne investeringer fastsatt i artikkel 

22. Medlemsstatene anbefales også å vurdere om ikke et 

forvaltningsselskap eller investeringsselskap bør forhindres fra 

å bruke finansielle derivater basert på indekser som ikke er i 

samsvar med grensene fastsatt i artikkel 22a i direktiv 85/611/ 

EØF. 

6.3. grenser for risikokonsentrasjon 

Medlemsstatene anbefales å kreve at forvaltningsselskaper 

eller investeringsselskaper legger sammen motpartsrisiko 

og utstederrisiko overfor samme enhet eller konsern ved 

anvendelse av grensen på 20 % av NAV fastsatt i artikkel 22 

nr. 2 annet ledd og artikkel 22 nr. 5 i direktiv 85/611/EØF. 

7. Anvendelse av relevante dekningsregler på transaksjoner 

med både børsomsatte og ikke-børsomsatte finansielle 

derivater 

7.1. egnet dekning uten kontantavregning 

Når det er fastsatt, enten automatisk eller etter motpartens 

valg, at det underliggende finansielle instrumentet ved forfall 

eller utøvelse skal leveres fysisk, og forutsatt at fysisk 

levering er vanlig praksis i forbindelse med vedkommende 

instrument, anbefales medlemsstatene å kreve at UCITSfondene 

har dette underliggende finansielle instrumentet i sine 

investeringsporteføljer.


21.2.2008 

7.2. ekstraordinær erstatning med alternativ underliggende 

dekning uten kontantavregning 

I tilfeller der risikoen knyttet til de underliggende finansielle 

instrumentene for et derivat i tilstrekkelig grad kan dekkes av et 

annet underliggende finansielt instrument, og det underliggende 

finansielle instrumentet er svært likvid, bør medlemsstatene 

vurdere å gi UCITS-fondene tillatelse til unntaksvis å beholde 

andre likvide eiendeler som dekning, forutsatt at disse til 

enhver tid kan brukes til å kjøpe det underliggende finansielle 

instrumentet som skal leveres, og at den økte markedsrisikoen 

knyttet til denne type transaksjon er tilstrekkelig vurdert. 

7.3. erstatning med alternativ underliggende dekning ved 

kontantavregning 

Dersom det finansielle derivatet avregnes automatisk eller 

etter UCITS-fondets valg, bør medlemsstatene vurdere å 

gi UCITS-fondene tillatelse til ikke å ha det spesifikke 

underliggende instrumentet som dekning. I slike tilfeller 

anbefales medlemsstatene å vurdere følgende kategorier som 

akseptabel dekning: 

a) kontanter, 

b) likvide gjeldsinstrumenter (f.eks. statsobligasjoner med 

høyeste kredittvurdering) med tilstrekkelig sikkerhet 

(særlig marginfradrag), 

c) andre svært likvide eiendeler som er anerkjent av 

vedkommende myndigheter på grunn av sin sammenheng 

med det underliggende for de finansielle derivatene, under 

forutsetning av tilstrekkelig sikkerhet (f.eks. marginfradrag, 

der det er relevant). 

Ved anvendelse av artikkel 42 i direktiv 85/611/EØF bør 

medlemsstatene anse et instrument som «likvid» dersom det 

kan omgjøres til kontanter innen syv virkedager til en kurs 

som ligger nært opptil den aktuelle verdifastsettelsen av det 

finansielle instrumentet på dets eget marked. Medlemsstatene 

anbefales å sikre at det tilsvarende kontantbeløpet står 

til UCITS-fondenes rådighet på det finansielle derivatets 

forfallsdato/sluttdato eller utøvelsesdato. 

7.4. beregning av dekningsnivået 

Medlemsstatene anbefales å kreve at dekningsnivået beregnes 

i samsvar med forpliktelsesmetoden. 

7.5. det underliggende finansielle instrumentets art 

Medlemsstatene anbefales å kreve at de finansielle 

derivatenes underliggende finansielle instrumenter, enten de 

skal kontantavregnes eller leveres fysisk, samt finansielle 

instrumenter som fungerer som dekning, må være i 

samsvar med direktivet og med det enkelte UCITS-fondets 

investeringsstrategi. 

7.6. anbefaling om å fortsette det felles arbeidet 

Når det gjelder dekning for transaksjoner med finansielle 

derivater, anbefales medlemsstatene å stimulere sine 

vedkommende myndigheter til å fastsette en felles typologi for 

transaksjoner med finansielle derivater der risikoprofilen ved 

et udekket salg kan kartlegges. 

8. Medlemsstatene oppfordres til, om mulig innen 

30. september 2004, å underrette Kommisjonen om de tiltak 

de har truffet i henhold til denne rekommandasjon, og til, i 

den grad det er mulig, innen 28. februar 2005 å underrette 

Kommisjonen om de første resultatene av gjennomføringen. 

9. Denne rekommandasjon er rettet til medlemsstatene. 



Frederik BOLKESTEIN 



Nr. 10/283 


HAR — 


fellesskap, særlig artikkel 211 annet strekpunkt, og 


1) 

2) 

For å forbedre opplysningene til investorer ble det 

innført bestemmelser om et forenklet prospekt i 

rådsdirektiv 85/611/EØF av 20. desember 1985 om 

samordning av lover og forskrifter om visse foretak 

for kollektiv investering i verdipapirer (UCITS-fond) 

( 1 ) ved europaparlamentsog rådsdirektiv 2001/107/ 

EF( 2 ). Det forenklede prospektet er utformet for å gi 

klar informasjon om de vesentligste opplysningene som 

investor bør kjenne til før vedkommende investerer 

i et fond, på en måte som er lett å forstå for den 

alminnelige private investor. Det forenklede prospektet 

er også utformet for å forenkle markedsføring over 

landegrensene av andeler i UCITS-fond og for å brukes 

som et markedsføringsverktøy i hele Fellesskapet. Disse 

bestemmelsene understreker at vertsstater ikke kan be om 

andre tilføyelser eller endringer enn oversettelse. For å 

sikre at dette viktige elementet i investorvernet fungerer 

tilfredsstillende er det ønskelig å klargjøre kravene til 

innhold og framlegging av visse opplysninger som må 

inngå i det forenklede prospektet i henhold til oversikt C i 

vedlegg I til direktiv 85/611/EØF. Dette er avgjørende for 

å sikre en ensartet oppfatning av innholdet i oversikt C, 

og må skje så hensiktsmessig og raskt som mulig, 

samtidig som det tas hensyn til den nylige innarbeidingen 

i medlemsstatene og behovet for korrekt gjennomføring. 

For dette formål vil en klargjøring av definisjonene av 

innholdet i de relevante strekpunkter i oversikt C ikke 

være tilstrekkelig for å oppnå den nødvendige grad av 

harmonisering, som særlig er nært knyttet til valget og 

definisjonen av visse forholdstall knyttet til økonomiske 

opplysninger (dvs. utgifter og porteføljeomsetning). 

Fastsettelsen av disse forholdstallene, som er av avgjørende 

betydning for investoropplysningene, hører ikke inn under 

den reguleringsmyndighet som er tillagt Kommisjonen 

ved artikkel 53a i direktiv 85/611/EØF. Ettersom valget 

av forholdstall og deres struktur ikke omfattes av den 

gjennomføringsmyndighet som er tillagt Kommisjonen 



( 2 ) EFT L 41 av 13.2.2001, s. 20. 

KOmmISJONSREKOmmANDASJON 

av 27. april 2004 

om visse deler av innholdet i det forenklede prospektet omhandlet i oversikt C i vedlegg I 

til rådsdirektiv 85/611/EØF(*) 



om endring av EØS-avtalens vedlegg IX (Finansielle tjenester), se EØStillegget 


[meddelt under nummer K(2002) 1541/2] 

(2004/384/EF) 

3) 

4) 

5) 

2008/EØS/10/17 

ved nevnte direktiv, er en kommisjonsrekommandasjon 

for tiden eneste tilgjengelige middel for å underbygge 

en ensartet, uttømmende oppfatning av det relevante 

innholdet i oversikt C. 

Beskrivelsen av UCITS-fondets investeringsmål bør 

opplyse investorene om hvilket investeringsmål UCITSfondet 

har til hensikt å nå. Det er derfor ønskelig at det 

forenklede prospektet i kortfattet form inneholder en 

egnet beskrivelse av det ønskede investeringsresultatet, 

opplysninger om eventuelle tredjemannsgarantier som 

verner investorer, for eksempel mot et kursfall, eller om 

en minsteøkning av deres investeringsverdi samt om det 

er et mål at en indeks skal følges. 

I samsvar med kravene fastsatt i artikkel 24a nr. 1 og 2 

i direktiv 85/611/EØF bør beskrivelsen av UCITSfondets 

investeringsstrategi i det forenklede prospektet 

gjøre det mulig for den alminnelige investor å forstå på 

hvilken måte og med hvilke metoder investeringsmålet 

forventes nådd, samt gjøre investorene oppmerksomme 

på UCITS-fondets relevante egenskaper. Det er derfor 

ønskelig at det forenklede prospektet kort redegjør for 

de viktigste kategoriene av mulige instrumenter, UCITSfondets 

strategi for porteføljeforvaltning, eventuelt ved 

å gjøre oppmerksom på mulige risikokonsentrasjoner, 

samt de viktigste kjennetegnene ved de obligasjoner 

UCITS-fondet investerer i. Det er også ønskelig at 

det forenklede prospektet inneholder opplysninger om 

de finansielle derivatene, forvaltningsmåten og, når 

det gjelder indeksfond, strategien for å kunne følge 

indeksen. 

I samsvar med bestemmelsene om vern av investorer 

i artikkel 24a nr. 1 og 3 i direktiv 85/611/EØF bør 

den alminnelige investor kunne forstå UCITSfondets 

risikoprofil og få tilstrekkelige opplysninger 

om relevante risikoer. Det er derfor ønskelig at det 

forenklede prospektet inneholder en kort og lettfattelig 

beskrivelse, i fortellende form, av alle vesentlige risikoer 

som er relevante for UCITS-fondet. Det er også tilrådelig 

å oppmuntre medlemsstatene, der de anser det som 

relevant i lys av vanlig praksis for offentliggjøring og 

gjeldende standarder for investorvern, å kreve at disse 

opplysningene utfylles med en kvantitativ risikoindikator 

som bygger på UCITS-fondets volatilitet, men med 

forbehold for fortsatt arbeid for å oppnå tilnærming 

mellom slike risikoindikatorer.


21.2.2008 

6) 

7) 

8) 

9) 

For å unngå villedende opplysninger til investorer 

om tidligere resultater, og for å gjøre det lettere for 

investorer å sammenligne UCITS-fond i Fellesskapet, 

er det nødvendig å klargjøre hvordan tidligere resultater 

skal framlegges. 

For at det forenklede prospektet skal være klart og 

konsist er det ønskelig at opplysningene om skattesystem 

begrenses til det system som får anvendelse på UCITSfondet 

i dets hjemstat. For å gjøre det lettere for 

investorer å få tilstrekkelig informasjon er det imidlertid 

hensiktsmessig at disse opplysningene følges av en 

advarsel om at den enkelte investor kan bli pålagt 

ytterligere skatt ettersom beskatningen av hver enkelt 

investor er avhengig av hvilken skattelovgivning som får 

anvendelse i hvert enkelt tilfelle. 

For å sikre et effektivt investorvern og øke investorenes 

tillit til fondsbransjen er det ønskelig at det forenklede 

prospektet gir fullt innsyn i alle utgifter som investorene 

faktisk dekker i forbindelse med sine investeringer. Det 

er derfor nødvendig å angi et forholdstall for samlede 

kostnader («Total Expense Ratio», TER), beregnet som 

en indikator for fondets samlede driftsutgifter. Det er 

derfor også nødvendig å klargjøre hvordan TER skal 

beregnes. Ettersom tegnings- og innløsningsprovisjon 

og andre kostnader som investoren betaler direkte, ikke 

inngår i TER, er det ønskelig at de angis separat i likhet 

med alle andre utgifter som ikke inngår i TER, herunder 

opplysninger om transaksjonsutgifter når de anses som 

tilgjengelige av vedkommende myndigheter i hjemstaten. 

Det er i alle tilfeller ønskelig å angi porteføljens 

omløpshastighet beregnet ut fra et standardisert grunnlag, 

som en ytterligere indikator på transaksjonsutgiftenes 

omfang. 

I lys av de nåværende forskjellene i markedspraksis når det 

gjelder gebyrdelingsavtaler og lignende gebyrordninger er 

det hensiktsmessig at investorene får egnede opplysninger 

om slike. For å gi investorene økt innsyn er det derfor 

nødvendig at det forenklede prospektet opplyser om at 

en slik avtale eller slike avtaler foreligger. Det er også 

tilrådelig å oppfordre investorene til å lese nærmere 

opplysninger om denne typen avtale i det fullstendige 

prospektet, slik at de kan forstå hvem kostnadene betales 

til og om eventuelle interessekonflikter vil bli løst i deres 

interesse. 

10) Det bør skapes større forståelse for investorers behov 

for produktopplysning og sammenlignbarhet over 

landegrensene, også i lys av forbrukerundersøkelser 

om nasjonale markeder, for å støtte virkeliggjøringen 

av et reelt, investorvennlig indre marked for UCITSfond. 

Medlemsstatene bør derfor i størst mulig grad 

foreta videre vurdering av tiltak som treffes på dette 

området, særlig som følge av denne rekommandasjon, 

og underrette Kommisjonen om dette. Kommisjonen 

kan på et egnet tidspunkt vurdere om det er behov 

for å foreslå lovgivningsmessige tiltak på grunnlag av 

erfaringer og tilbakemeldinger fra medlemsstatene om 

gjennomføringen av denne rekommandasjon — 

UTFORMET DENNE REKOMMANDASJON: 

1. For investeringsopplysningene nevnt i annen overskrift 

i oversikt C i vedlegg I til direktiv 85/611/EØF anbefales 

medlemsstatene å anvende følgende fortolkninger: 

1.1. fortolkning av «kort beskrivelse av UCits-fondets mål» 

Det anbefales at medlemsstatene i første strekpunkt tolker 

«kort beskrivelse av UCITS-fondets mål» slik at det omfatter 


a) en kortfattet og egnet beskrivelse av de ønskede resultatene 

av en investering i UCITS-fondet, 

b) en klar angivelse av eventuelle garantier fra tredjemann 

for å verne investorer, og eventuelle begrensninger på slike 

garantier, 

c) eventuelt en forklaring av at UCITS-fondet skal følge 

én eller flere indekser, samt tilstrekkelige opplysninger 

til at investorene kan identifisere den eller de relevante 

indeksene og forstå i hvilken grad indeksen eller indeksene 

er fulgt. 

1.2. fortolkning av «verdipapir-/investeringsfondets eller 

investeringsselskapets investeringsstrategi» 

Det anbefales at medlemsstatene i annet strekpunkt tolker 

«verdipapir-/investeringsfondets eller investeringsselskapets 

investeringsstrategi» slik at det omfatter følgende opplysninger, 

forutsatt at de er vesentlige og relevante: 

a) de viktigste kategoriene av finansielle instrumenter som 

kan inngå i investeringen, 

b) hvorvidt UCITS-fondet har en bestemt strategi 

overfor eventuelle industrielle, geografiske eller andre 

markedsmessige sektorer eller særlige eiendelskategorier, 

f.eks. investeringer i finansielle instrumenter fra 

utviklingsmarkeder,


Nr. 10/285 

c) eventuelt en advarsel om at risikokonsentrasjon kan oppstå 

i forbindelse med visse mer begrensede eiendelskategorier 

eller økonomiske og geografiske sektorer til tross for 

kravet om at den faktiske sammensetningen av porteføljen 

skal være i samsvar med allmenne regler og bestemmelser 

fastsatt i lover og forskrifter, 

d) dersom UCITS-fondet investerer i obligasjoner, en angivelse 

av om de er selskapsobligasjoner eller statsobligasjoner, 

løpetid og krav til finansiell vurdering, 

e) dersom UCITS-fondet anvender finansielle derivater, en 

angivelse av om dette skjer for å nå UCITS-fondets mål 

eller bare for sikringsformål, 

f) om UCITS-fondets forvaltningsmåte bygger på henvisning 

til et referansemål, og særlig om UCITS-fondet har som 

mål å følge en indeks, med en opplysning om hvilken 

strategi som skal følges for å nå dette målet, 

g) om UCITS-fondets forvaltningsmåte bygger på en 

taktisk plassering av eiendeler med hyppig endring av 

porteføljen. 

1.3. felles framlegging av UCits-fondets mål og 

investeringsstrategi 

Det anbefales at vertsstatene tillater at opplysningene som 

kreves i henhold til nr. 1.1. og 1.2. framlegges som ett punkt 

i det forenklede prospektet (f.eks. for opplysningene om at en 

indeks skal følges), forutsatt at opplysningene som framlegges 

på denne måten, ikke fører til uklarhet om UCITS-fondets 

mål og strategi. Opplysningenes rekkefølge kan tilpasses 

for å gjenspeile UCITS-fondets særlige investeringsmål og 

-strategi. 

1.4. fortolkning av «en kort vurdering av fondets 

risikoprofil» 

Det anbefales at medlemsstatene i annet strekpunkt tolker 

«kort vurdering av fondets risikoprofil» slik at det omfatter 


1.4.1. Overordnet opplysningsstruktur 

a) en opplysning om at investeringsverdien kan falle så vel 

som stige, og at investorene kan få tilbake mindre enn de 

satser, 

b) en opplysning om at nærmere opplysninger om alle risikoer 

nevnt i det forenklede prospektet finnes i det fullstendige 

prospektet, 

c) en beskrivelse av alle risikoer som investorene må ta 

hensyn til i forbindelse med investeringen, men bare når 

slike risikoer er relevante og vesentlige på grunnlag av 

virkninger og sannsynlighet. 

1.4.2. Nærmere opplysninger om beskrivelse av risikoer 

1.4.2.1. S æ r l i g e r i s i k o e r 

Beskrivelsen nevnt i nr. 1.4.1. bokstav c) bør inneholde en 

kort og lettfattelig forklaring av enhver særlig risiko knyttet til 

en bestemt investeringsstrategi eller bestemte markeder eller 

eiendeler av betydning for UCITS-fondet, f.eks.: 

a) risikoen for at hele markedet for en eiendelskategori 

vil falle og dermed påvirke eiendelenes pris og verdi 

(markedsrisiko), 

b) risikoen for mislighold fra en utsteder eller motpart 

(kredittrisiko), 

c) bare dersom det er strengt nødvendig, risikoen for at et 

oppgjør i et oppgjørssystem ikke skjer som forventet 

fordi en motpart ikke betaler eller leverer i tide eller som 

forventet (oppgjørsrisiko), 

d) risikoen for at en posisjon ikke kan realiseres i tide til en 

rimelig pris (likviditetsrisiko), 

e) risikoen for at en investerings verdi vil bli påvirket av 

endringer i valutakurser (kurs- eller valutarisiko), 

f) bare dersom det er strengt nødvendig, risikoen for tap av 

deponerte eiendeler som et resultat av depotansvarliges 

eller et underdepots insolvens, uaktsomhet eller bedrageri 

(depotrisiko), 

g) risikoer knyttet til en konsentrasjon av eiendeler eller 

markeder. 

1.4.2.2. H o r i s o n t a l e r i s i k o f a k t o r e r 

Beskrivelsen nevnt i nr. 1.4.1. bokstav c) bør også, der det er 

relevant og vesentlig, opplyse om følgende faktorer som kan 

påvirke produktet: 

a) avkastningsrisiko, herunder varierende risikonivåer 

avhengig av de enkelte fondsutvalg, og forekomst, fravær 

eller begrensninger av garantier stilt av tredjemann, 

b) kapitalrisiko, herunder potensiell risiko for reduksjon som 

resultat av uttak/avbestilling av andeler og utdeling som 

overstiger investeringsavkastning, 

c) eksponering for tilbyderens/tredjemannsgarantistens 

resultat i tilfeller der investering i et produkt er en direkte 

investering i tilbyder, og ikke i tilbyders eiendeler, 

d) manglende fleksibilitet, både på grunn av produktet 

(herunder risikoen for tidlig gjenkjøp) og begrensninger 

med hensyn til å skifte tilbyder, 

e) inflasjonsrisiko, 

f) mangel på sikkerhet for at ytre faktorer, f.eks. skattesystemet, 

vil bestå. 

1.4.2.3. M u l i g h e t f o r p r i o r i t e r t o p p s t i l l i n g a v 

opplysninger 

For å unngå å gi et misvisende bilde av de relevante risikoene 

anbefales medlemsstatene også å vurdere å kreve at risikoene 

skal prioriteres etter omfang og betydning, slik at UCITSfondets 

særlige risikoprofil framtrer klarere.


21.2.2008 

1.4.3. Ytterligere angivelse av en syntetisk risikoindikator 

Dersom UCITS-fondet er opprettet minst ett år tidligere, 

oppfordres hjemstatene til også å vurdere som en mulighet å 

kreve at beskrivelsen nevnt i nr. 1.4.1 bokstav c) utfylles med 

en syntetisk risikoindikator i form av ett enkelt tall eller ord på 

grunnlag av UCITS-fondets porteføljevolatilitet, og i så fall: 

a) bør UCITS-fondets porteføljevolatilitet uttrykkes som et 

mål for spredningen av UCITS-fondets avkastning, 

b) bør UCITS-fondets avkastning beregnes idet det tas hensyn 

til UCITS-fondets samlede netto andelsverdier i perioden, 

f.eks. daglige netto andelsverdier, dersom dette er den 

vanlige frekvens for beregning av netto andelsverdier som 

er godkjent av UCITS-fondets vedkommende myndigheter 

og beregnet gjennom vurdering av UCITS-fondets eiendeler 

med samme hyppighet. 

1.5. fortolkning av «eventuelle resultater som verdipapir-/ 

investeringsfondet eller investeringsselskapet tidligere 

har oppnådd» 

Det anbefales at medlemsstatene i tredje strekpunkt tolker 

«eventuelle resultater som verdipapir-/investeringsfondet eller 

investeringsselskapet tidligere har oppnådd» og «en advarsel 

om at dette ikke er et signal om framtidige resultater» slik at 

det omfatter følgende opplysninger: 

1.5.1. Opplysning om tidligere resultater: 

a) UCITS-fondets tidligere resultater, framstilt i form av et 

søylediagram som viser årlig avkastning for de ti siste hele 

regnskapsår på rad. Dersom UCITS-fondet har eksistert i 

mindre enn ti år, men i minst ett år, anbefales det at årlig 

avkastning, beregnet etter skatter og avgifter, angis for så 

mange år som det foreligger for, 

b) dersom UCITS-fondet forvaltes med henvisning til et 

referansemål eller dersom dets utgiftsstruktur omfatter et 

resultatavhengig gebyr med henvisning til et referansemål, 

bør opplysningene om UCITS-fondets tidligere resultater 

omfatte en sammenligning med tidligere resultater 

for det referansemål som UCITS-fondet forvaltes ut 

fra eller som det resultatbetingede gebyret beregnes ut 

fra. Medlemsstatene anbefales å kreve at sammenligning 

foretas ved at tidligere resultater for referansemålet og for 

UCITS-fondet framstilles på samme søylediagram og/eller 

hver for seg. 

1.5.2. Opplysning om samlet (gjennomsnittlig) resultat 

Videre anbefales medlemsstatene å vurdere å kreve opplysninger 

enten om samlet resultatet eller om samlet gjennomsnittlig 

resultat for fondet over visse tidsrom (f.eks. tre, fem og ti 

år). Dersom en av disse mulighetene benyttes, anbefales 

medlemsstatene å også kreve en sammenligning med det 

samlede resultatet eller det samlede gjennomsnittlige resultatet 

(der det er relevant) for et referansemål, når sammenligning 

med et referansemål kreves i henhold til nr. 1.5.1. bokstav b). 

1.5.3. Utelatelse av tegnings- og innløsningsprovisjon, 

forutsatt at det gis egnede opplysninger om dette 

Medlemsstatene anbefales å vurdere, idet det tas hensyn til 

gjeldende forskriftsmessige standarder, om de skal kreve at 

tegnings- og innløsningsprovisjon skal inngå i beregningen 

av fondsresultatet. Medlemsstatene bør imidlertid kreve som 

forutsetning for utelatelse av slike opplysninger (der det er 

relevant) at det opplyses om dette på en hensiktsmessig måte. 

Medlemsstatene anbefales også å oppfordre sine vedkommende 

myndigheter til å sikre en gradvis overgang til standarder som 

er i samsvar med beste praksis for resultatberegning. 

1.5.4. Opplysning om et referansemål 

Medlemsstatene oppfordres også til å vurdere muligheten for å 

kreve angivelse av et referansemål for alle UCITS-fond som de 

har godkjent, uansett om UCITS-fondets investeringsmål ikke 

uttrykkelig viser til et referansemål. 

2. For de økonomiske opplysningene nevnt i tredje 

overskrift i oversikt C i vedlegg I til direktiv 85/611/ 

EØF anbefales medlemsstatene å anvende følgende 

fortolkninger: 

2.1. fortolkning av «skattesystem» 

Det anbefales at medlemsstatene i første strekpunkt tolker 

«skattesystem» slik at det omfatter følgende opplysninger: 

a) det skattesystem som får anvendelse for UCITS-fondet i 

dets hjemstat, 

b) en opplysning om at systemet for skatt på inntekt 

eller kapitalgevinst for enkeltinvestorer avhenger av 

hvilken skattelovgivning som får anvendelse på hver 

enkelt investors personlige forhold og/eller på stedet der 

kapitalen investeres, samt at investorer som er usikre på 

sin skattemessige stilling, bør innhente faglig hjelp eller 

opplysninger fra lokale organisasjoner, der slike finnes. 

2.2. fortolkning av «tegnings- og innløsningsprovisjon» og 

«andre eventuelle kostnader og provisjoner» 

2.2.1. Overordnet innhold i opplysningene som gis 

Det anbefales at medlemsstatene i annet og tredje strekpunkt 

tolker «tegnings- og innløsningsprovisjon» for fondet og «andre 

eventuelle kostnader og provisjoner, der det skilles mellom 

dem som skal betales av andelseieren, og dem som skal betales 

av verdipapir-/investeringsfondets eller investeringsselskapets 

eiendeler» slik at det omfatter følgende opplysninger: 

a) opplysning om et forholdstall for samlede kostnader 

(TER), beregnet som angitt i vedlegg I, unntatt for 

nyopprettede UCITS-fond som det ennå ikke kan beregnes 

et slikt forholdstall for,


Nr. 10/287 

b) en forhåndsvurdering av forventet utgiftsstruktur, dvs. 

opplysning om alle tilgjengelige utgifter i samsvar med 

listen i vedlegg I, slik at investorene så langt mulig kan få 

et rimelig anslag over forventede utgifter, 

c) alle tegnings- og innløsningsprovisjoner og andre kostnader 

som betales direkte av investor, 

d) en angivelse av alle andre utgifter som ikke inngår i TER, 

herunder opplysning om transaksjonsutgifter når disse 

anses som tilgjengelige av vedkommende myndigheter i 

hjemstaten, 

e) som en ytterligere indikator på transaksjonsutgiftenes 

omfang, porteføljens omløpshastighet beregnet som angitt 

i vedlegg II, 

f) en opplysning om eventuelle gebyrdelingsavtaler og myke 

provisjoner («soft commissions»). 

Kravet i bokstav f) i første ledd skal ikke tolkes slik at dette 

innebærer en allmenn godkjenning av eventuelle avtalers 

eller provisjoners samsvar med direktiv 85/611/EØF, særlig 

artikkel 5f nr. 1 bokstav b), eller med nasjonale regler. 

Medlemsstatene oppfordres derfor til, idet det tas hensyn til 

gjeldende markedspraksis, å kreve at UCITS-fond vurderer 

i hvilken grad foreliggende gebyrdelingsavtaler og lignende 

gebyrordninger er til fordel bare for UCITS-fondet. 

Medlemsstatene anbefales å kreve at det i det forenklede 

prospektet vises til det fullstendige prospektet for nærmere 

opplysninger om denne typen ordninger, slik at enhver 

investor kan få vite hvem kostnadene betales til og hvordan 

eventuelle interessekonflikter kan løses i investors interesse. 

Medlemsstatene anbefales derfor å påse at opplysningene som 

gis i det forenklede prospektet er kortfattede. 

2.2.2. Presisering av begrepene «gebyrdelingsavtaler» og 

«myke provisjoner» 

2.2.2.1. « G e b y r d e l i n g s a v t a l e r » 

Medlemsstatene anbefales å anse og klassifisere som 

gebyrdelingsavtaler slike avtaler som innebærer at en part som, 

direkte eller indirekte, mottar vederlag fra et UCITS-fonds 

eiendeler, avtaler å dele sitt vederlag med en annen part, og som 

fører til at den andre part som en del av gebyrdelingsavtalen 

dekker kostnader som normalt, direkte eller indirekte, dekkes 

gjennom UCITS-fondets eiendeler. 

Videre anbefales medlemsstatene å vurdere følgende som 

gebyrdelingsavtaler i henhold til første ledd: 

a) gebyrdelingsavtaler i forbindelse med transaksjonsutgifter 

mellom et forvaltningsselskap for UCITS-fond og en megler, 

der megleren godtar å dele med forvaltningsselskapet 

de transaksjonsgebyrer som UCITS-fondet betaler til 

megleren for dennes gjennomføring av transaksjoner på 

vegne av UCITS-fondet, 

b) gebyrdelingsavtaler i forbindelse med andeler i andre 

investeringsforetak («funds of funds») mellom et 

forvaltningsselskap for UCITS-fond og et annet fond 

(eller dets forvaltningsselskap), som innebærer at dersom 

UCITS-fondet investerer i fondet, skal en del av gebyrene 

som UCITS-fondet avkreves (enten direkte gjennom gebyr 

for tegning og innløsning eller indirekte gjennom TER) i 

forbindelse med denne investeringen betales av målfondet 

(eller dets forvaltningsselskap) til forvaltningsselskapet for 

UCITS-fondet. 

2.2.2.2. « M y k e p r o v i s j o n e r » 

Medlemsstatene anbefales å anse som myke provisjoner enhver 

økonomisk fordel, bortsett fra avregnings- og oppgjørstjenester, 

som en porteføljeforvalter mottar i forbindelse med at fondet 

betaler provisjoner for transaksjoner med verdipapirer som 

inngår i fondets portefølje. Myke provisjoner mottas ofte fra 

eller gjennom megleren som gjennomfører transaksjonen. 

2.2.3. Presentasjon av TER og porteføljens omløpshastighet 

Medlemsstatene oppfordres til å tillate at både TER og 

porteføljens omløpshastighet enten inngår i eller vedlegges 

det forenklede prospektet sammen med opplysningene om 

tidligere resultater. 

3. Medlemsstatene oppfordres til snarest mulig og senest 

30. september 2004 å underrette Kommisjonen om de tiltak 

de har truffet i henhold til denne rekommandasjon, og om 

å underrette Kommisjonen om de første resultatene av 

gjennomføringen senest 28. februar 2005. 

4. Denne rekommandasjon er rettet til medlemsstatene. 



Frederik BOLKESTEIN 



21.2.2008 

1. Definisjon av TER 

VEDLEGG I 

Forholdstall for samlede kostnader (TER) 

Forholdstallet for samlede kostnader (TER) for et UCITS-fond er lik forholdet mellom UCITS-fondets samlede 

driftsutgifter og dets gjennomsnittlige nettoeiendeler beregnet i samsvar med nr. 3. 

2. medregnede/ikke medregnede kostnader 

2.1. De samlede driftsutgiftene er alle kostnader som skal trekkes fra et UCITS-fonds eiendeler. Disse utgiftene 

framkommer vanligvis i et UCITS-fonds driftsresultat for det relevante regnskapsåret. De vurderes med alle skatter 

inkludert, hvilket betyr at det er kostnadenes bruttoverdi som skal anvendes. 

2.2. De omfatter alle berettigede kostnader som UCITS-fondet har hatt, uavhengig av beregningsgrunnlag (f.eks. fast 

gebyr, eiendelsbaserte, transaksjonsbaserte( 1 )), f.eks.: 

– 

– 

– 

– 

– 

– 

– 

– 

– 

forvaltningsutgifter, herunder resultatavhengige gebyrer, 

administrasjonsutgifter, 

depotgebyrer, 

revisjonsgebyrer, 

betalinger til leverandører av tjenester til andelseiere, herunder betalinger til UCITS-fondets overføringsagent 

og til distributører som er registrerte eiere av UCITS-fondets andeler og som er underleverandører av 

regnskapstjenester til de reelle eierne av aksjene i UCITS-fondet, 

advokatsalærer, 

alle distribusjons- eller mortifikasjonsutgifter som belastes fondet, 

registreringsavgifter, lovfestede gebyrer og lignende, 

alle andre vederlag til forvaltningsselskapet (eller tredjemann) i forbindelse med visse gebyrdelingsavtaler i 

samsvar med nr. 4 nedenfor. 

2.3. De samlede driftsutgiftene omfatter ikke: 

– 

– 

– 

– 

– 

transaksjonsutgifter som UCITS-fondet skal betale i forbindelse med transaksjoner i dets egen portefølje. De 

omfatter meglerkurtasjer, skatter og tilknyttede avgifter samt transaksjonens markedspåvirkning, samtidig som 

det tas hensyn til meglers vederlag og de berørte eiendelenes likviditet, 

renter på lån, 

betalinger knyttet til finansielle derivater, 

tegnings-/innløsningsprovisjoner eller eventuelle andre gebyrer som betales direkte av investor, 

myke provisjoner i samsvar med nr. 4. 

3. Beregningsmetode og opplysninger 

3.1. TER beregnes minst en gang per år i ettertid, vanligvis på grunnlag av UCITS-fondets regnskapsår. For særlige 

formål kan TER også beregnes for andre tidsrom. Det forenklede prospektet bør i alle tilfeller omfatte en tydelig 

henvisning til en informasjonskilde (f.eks. fondets nettside) der investoren kan finne TER-tall for tidligere år/ 

tidsrom. 

3.2. Gjennomsnittlige nettoeiendeler skal beregnes på grunnlag av tall som bygger på UCITS-fondets nettoeiendeler 

ved hver beregning av netto andelsverdi, f.eks. daglig dersom det er den vanlige frekvens for beregning som er 

godkjent av UCITS-fondets vedkommende myndigheter. Det må også tas hensyn til ytterligere omstendigheter 

eller hendelser som kan føre til misvisende tall. 

Det skal ikke tas hensyn til skattelettelse. 

Beregningsmetoden for TER skal godkjennes av UCITS-fondets revisorer og/eller vedkommende myndigheter. 

( 1 ) Denne ikke-uttømmende klassifiseringen av beregningsgrunnlag gjenspeiler variasjonen i handelspraksis i medlemsstatene i senere 

tid (dvs. på slutten av 2003), og skal ikke tolkes som en allmenngyldig godkjenning av hver enkelt avtales eller provisjons samsvar 

med direktiv 85/611/EØF, sist endret ved direktiv 2001/107/EF og 2001/108/EF, særlig artikkel 5f nr. 1 bokstav b), i forbindelse 

med interessekonflikter, eller med nasjonale regler.


Nr. 10/289 

4. Gebyrdelingsavtaler og myke provisjoner 

Gebyrdelingsavtaler i forbindelse med kostnader som vanligvis ikke inngår i TER, fører ofte til at forvaltningsselskapet 

eller tredjemann faktisk helt eller delvis dekker driftsutgifter som vanligvis skulle inngått i TER. Disse utgiftene 

bør derfor tas med i beregningen av TER ved at eventuelle vederlag til forvaltningsselskapet (eller tredjemann) som 

følger av slike gebyrdelingsavtaler, legges til de samlede driftsutgiftene. 

Det er ikke nødvendig å ta hensyn til gebyrdelingsavtaler i forbindelse med kostnader som allerede omfattes av 

TER. Myke provisjoner bør også holdes utenfor beregningsgrunnlaget for TER. 

Dette innebærer at: 

– 

– 

vederlag til et forvaltningsselskap i henhold til en gebyrdelingsavtale med en megler om transaksjonsutgifter 

og med andre fondsforvaltningsselskaper når det gjelder andeler i andre investeringsforetak («funds of 

funds»), bør alltid inngå i TER (dersom dette vederlaget ikke allerede er tatt med i den syntetiske TER eller 

gjennom andre utgifter som allerede er belastet fondet og derfor inngår direkte i TER), 

omvendt bør vederlag til et forvaltningsselskap gjennom en gebyrdelingsavtale med et fond ikke tas med i 

beregningen (med mindre dette vederlaget gis innenfor rammen for en spesifikk avtale når det gjelder andeler 

i andre UCITS-fond som omhandlet i foregående ledd). 

5. Resultatavhengige gebyrer 

Resultatavhengige gebyrer bør inngå i TER og bør også vises separat som en prosentdel av gjennomsnittlig netto 

andelsverdi. 

6. UCITS-fond som investerer i andre fond (UCITS eller non-UCITS) 

Når et UCITS‑fond investerer minst 10 % av sin netto andelsverdi i andre fond (UCITS eller non‑UCITS) som 

offentliggjør en TER i samsvar med dette vedlegg, skal det offentliggjøre en syntetisk TER for investeringen. 

Den syntetiske TER er lik: 

– 

– 

forholdet mellom UCITS-fondets samlede driftsutgifter uttrykt som TER-verdi, og alle utgifter som 

belastes UCITS-fondet i forbindelse med dets eiendeler i underliggende fond (dvs. de som uttrykkes i TER 

for de underliggende fondene veid på grunnlag av UCITS-fondets investeringsandel), pluss tegnings- og 

innløsningsgebyrer i disse underliggende fondene, delt på 

fondets gjennomsnittlige nettoeiendeler. 

Som nevnt i foregående ledd skal tegnings- og innløsningsgebyrer i de underliggende fondene tas med i 

beregningen av TER. Tegnings- og innløsningsgebyrer skal ikke tas med når de underliggende fondene tilhører 

samme gruppe i henhold til artikkel 24 nr. 3 i direktiv 85/611/EØF. 

Dersom et underliggende non-UCITS-fond ikke offentliggjør TER i samsvar med dette vedlegg, bør opplysningene 

om utgifter tilpasses på følgende måte: 

– 

– 

– 

– 

– 

det skal opplyses om at det er umulig å beregne syntetisk TER for denne delen av investeringen, 

den største mulige andelen av forvaltningsgebyrer som belastes det/de underliggende fondet/fondene, skal 

offentliggjøres i det forenklede prospektet, 

et syntetisk tall for de samlede forventede utgiftene, beregnet på grunnlag av: 

et trunkert, syntetisk TER som omfatter TER for hvert av disse underliggende fondene som det beregnes TER 

for i henhold til dette vedlegg, veid på grunnlag av UCITS-fondets investeringsandel, og 

ved at det for hvert underliggende fond legges til tegnings- og innløsningsgebyrer pluss den høyeste 

tilgjengelige beregningen av utgifter som kan inngå i TER. Dette bør omfatte høyeste forvaltningsgebyr og 

siste tilgjengelige resultatavhengige gebyr for fondet, veid på grunnlag av UCITS-fondets investeringsandel. 

6. Paraplyfond/fond med forskjellige aksjeklasser 

For paraplyfond bør TER beregnes for hvert delfond. Dersom TER i forbindelse med fond med forskjellige 

aksjeklasser varierer for de ulike aksjeklassene, bør det beregnes og opplyses om en separat TER for hver 

aksjeklasse. I samsvar med prinsippet om likebehandling av investorer bør dessuten gebyrer og kostnader, der disse 

varierer for de ulike aksjeklassene, offentliggjøres separat i det forenklede prospektet. I tillegg bør det opplyses 

om at de objektive kriteriene (f.eks. tegningsbeløpet) som ligger til grunn for disse forskjellene, er å finne i det 

fullstendige prospektet.


21.2.2008 

VEDLEGG II 

Porteføljens omløpshastighet 

Et fonds eller eventuelt en avdelings porteføljeomløpshastighet bør beregnes på følgende måte: 

Kjøp av verdipapirer = X 

Salg av verdipapirer = Y 

Sum 1 = Summen av transaksjoner med verdipapirer = X + Y 

Utstedelser/tegninger av andeler i fondet = S 

Mortifikasjoner/innløsninger av andeler i fondet = T 

Sum 2 = Samlede transaksjoner med andeler i fondet = S + T 

Referanseverdi for samlede, gjennomsnittlige nettoeiendeler = M 

Referanseverdien for samlede gjennomsnittlige nettoeiendeler er lik gjennomsnittet av netto andelsverdier beregnet 

med samme frekvens som den som omhandles i vedlegg 290 I artikkel 1 nr. 3. Den offentliggjorte omløpshastigheten 

bør tilsvare det/de tidsrom TER offentliggjøres for. Det forenklede prospektet bør i alle tilfeller inneholde en tydelig 

henvisning til en informasjonskilde (f.eks. fondets nettside) der investoren kan finne omsetningshastigheter for 

porteføljen for tidligere tidsrom. 

301


Nr. 10/291 


HAR — 


fellesskap, 

under henvisning til europaparlamentsog rådsdirektiv 2001/16/ 

EF av 19. mars 2001 om samtrafikkevnen til jernbanesystemet 

for konvensjonelle tog( 1 ), særlig artikkel 6 nr. 1 og 4, og 


1) 

2) 

3) 

4) 

Det transeuropeiske jernbanesystem for konvensjonelle tog 

er i samsvar med artikkel 2 bokstav c) i direktiv 2001/16/ 

EF inndelt i strukturelle og funksjonelle delsystemer. 

For hvert av delsystemene skal det utarbeides en teknisk 

spesifikasjon for samtrafikkevne (TSI). 

Som et første skritt må det felles representative organ på 

oppdrag fra Kommisjonen utarbeide utkast til TSIer etter 

framgangsmåten i artikkel 21 nr. 2 i nevnte direktiv. 

Komiteen nedsatt ved artikkel 21 i direktiv 2001/16/EF 

(heretter kalt «komiteen») har utpekt Den europeiske 

sammenslutning for samtrafikkevne i jernbanenettet 

(heretter kalt «AEIF») som felles representativt organ. 

AEIF har fått i oppdrag å utarbeide utkast til TSIer for 

«støy», «godsvogner» og «telematikkprogrammer for 

godstrafikk». 

( 1 ) EFT L 110 av 20.4.2001, s.1. 

KOmmISJONSVEDTAK 

av 29. april 2004 

om fastsettelse av de grunnleggende parametrene i de tekniske spesifikasjonene for samtrafikkevne 

vedrørende «støy», «godsvogner» og «telematikkprogrammer for godstrafikk» nevnt i 

direktiv 2001/16/EF(*) 

(*) Denne fellesskapsrettsakten, kunngjort i EUT L 193 av 1.6.2004, s. 1, er 


endring av EØS-avtalens vedlegg XIII (Transport), se EØS-tillegget til Den 


[meddelt under nummer K(2004) 1558] 

(2004/446/EF) 

5) 

6) 

7) 

8) 

2008/EØS/10/18 

I samsvar med artikkel 6 nr. 4 i direktiv 2001/16/EF er 

imidlertid første skritt i utarbeidingen av nevnte TSIer å 

fastsette spesifikasjoner for de grunnleggende parametrer 

som AEIF skal benytte; dette utelukker ikke behovet for 

å validere og om nødvendig ytterligere endre, ajourføre 

eller tilpasse disse parametrene i tilsvarende TSI, som 

skal vedtas i samsvar med artikkel 6 nr. 1 i direktiv 

2001/16/EF. 

Det er meldt om en rekke særtilfeller, som drøftes i 

forbindelse med utarbeidingen av tilsvarende TSIer. 

Det anses imidlertid som mer hensiktsmessig å ta med 

særtilfeller i TSI-ene enn i dette vedtak. 

Uten hensyn til artikkel 25 i direktiv 2001/16/EF berører 

dette vedtak ikke det eksisterende jernbanenettet eller 

utviklingen av nye prosjekter så lenge tilsvarende TSIer 

ikke er vedtatt. 

I samsvar med ovennevnte oppdrag har AEIF allerede 

utarbeidet fullstendige utkast til TSIer for delsystemene 

«telematikkprogrammer for godstrafikk», «støy» 

og «godsvogner». Disse TSI-ene vil bli vedtatt når 

nytte- og kostnadsanalysen fastsatt i direktiv 2001/16/ 

EF er gjennomført, og etter konsultasjon med 

brukerorganisasjonene og partene i arbeidslivet.


21.2.2008 

9) 

10) 

Definisjonene og spesifikasjonene som skal overholdes 

for de grunnleggende parametrene for delsystemene 


godstrafikk» slik de er foreslått av AEIF, bør vedtas. 

Tiltakene fastsatt i dette vedtak er i samsvar med uttalelse 

fra komiteen nedsatt ved direktiv 2001/16/EF — 

GJORT DETTE VEDTAK: 

Artikkel 1 

Definisjonene og spesifikasjonene som skal overholdes for 

de grunnleggende parametrene for TSI-ene for delsystemene 


godstrafikk» som nevnt i direktiv 2001/16/EF, er oppført i 

vedlegget til dette vedtak. 

Artikkel 2 

Dette vedtak er rettet til medlemsstatene. 

Utferdiget i Brussel, 29. april 2004 


Loyola DE PALACIO 

Visepresident


Nr. 10/293 

VEDLEGG 

INNHOLD 

1. GRUNNLEGGENDE PARAMETRER VEDRØRENDE TSI FOR «STØY» ........................... 

1.1. Støy fra godsvogner ................................................................. 

1.1.1. Beskrivelse av parameteren .................................................. 

1.1.2. Spesifikasjoner som skal overholdes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

1.2. Støy fra lokomotiver, motorvognsett og vogner ........................................... 

1.2.1. Beskrivelse av parameteren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 


2. GRUNNLEGGENDE PARAMETRER VEDRØRENDE TSI FOR «GODSVOGNER» . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

2.1. Grensesnitt (f.eks. kopling) mellom vogner, mellom vognsett og mellom tog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 



2.2. Sikker på- og avstigning for rullende materiell . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 



2.3. Funksjonskrav: Styrken til vognens hovedstruktur ......................................... 



2.4. Sikring av frakt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 



2.5. Lukking og låsing av dører . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 



2.6. Merking av godsvogner .............................................................. 



2.7. Spesialkjøretøyer til transport av farlig gods og gasser under trykk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 



2.8. Kinematisk lasteprofil . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 



2.9. Statisk akseltrykk, dynamisk hjulbelastning og lineær belastning ............................. 


2.9.2. Spesifikasjoner som skal overholdes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .


21.2.2008 

2.10. Elektrisk beskyttelse av toget . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 



2.10.2.1. Generelt ........................................................ 

2.10.2.2. Funksjonelle og tekniske spesifikasjoner for delsystemet . . . . . . . . . . . . . . . . . 

2.11. Vognens dynamiske atferd (vekselvirkning mellom hjul og skinne) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 



2.11.2.1. Generelt ........................................................ 


2.12. Trykkrefter i lengderetningen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 



2.12.2.1. Generelt ........................................................ 


2.12.2.3. Vedlikeholdsregler 

2.13. Bremsevirkning ............................................................... 



2.13.2.1. Generelt ........................................................ 

2.13.2.2. Funksjonelle og tekniske spesifikasjoner for bremsevirkningen . . . . . . . . . . . . 

2.13.2.3. Mekaniske komponenter ........................................... 

2.13.2.4. Energilager . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

2.13.2.5. Energiytelser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

2.13.2.6. Glidevern ....................................................... 

2.13.2.7. Lufttilførsel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

2.13.2.8. Parkeringsbrems . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

2.14. Vognens evne til å overføre informasjon mellom jord og vogn ............................... 



2.14.2.1. Generelt ........................................................ 


2.14.2.3. Vedlikeholdsregler ................................................ 

2.15. Miljøforhold for rullende materiell (komponentenes driftsområde) ............................ 



2.15.2.1. Generelt ........................................................ 


2.16. Nødutganger og skilting . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 




Nr. 10/295 

2.17. Brannsikkerhet .................................................................... 



2.17.2.1. Generelt ........................................................ 

2.17.2.2. Tekniske spesifikasjoner for godsvogner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

3. GRUNNLEGGENDE PARAMETRER VEDRØRENDE TSI FOR «TELEMATIKKPROGRAMMER FOR . 

GODSTRAFIKK» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 

3.1. Opplysninger i fraktbrev . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 



3.2. Søknad om ruteleie ............................................................... 



3.3. Klargjøring av tog ................................................................. 



3.4. Varsel om estimert ankomsttid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 



3.5. Opplysninger om driftsforstyrrelser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 



3.6. Togposisjon ...................................................................... 



3.7. ETI/ETA for forsendelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 



3.8. Vognbevegelse .................................................................... 



3.9. Rapportering av overføring ........................................................... 



3.10. Datautveksling for kvalitetsforbedring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 



3.11. Diverse referansedata ............................................................... 



3.12. Elektronisk overføring av dokumenter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 



3.13. Nettverk og kommunikasjon .......................................................... 




21.2.2008 

1. Grunnleggende parametrer vedrørende TSI for «støy» 

1.1. Støy fra godsvogner 

1.1.1. Beskrivelse av parameteren 

Støy fra godsvogner deles inn i passeringsstøy og stasjonær støy. 

Passeringsstøy fra en godsvogn påvirkes i høy grad av rullestøy (støy fra kontakt mellom hjul og 

skinner). Parameteren for beskrivelse av passeringsstøy omfatter følgende: 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

lydtrykknivå, etter en definert målemetode, 

mikrofonplassering, 

vognens hastighet, 

skinnenes ruhet, 

sporets dynamiske og strålemessige atferd. 

Stasjonær støy fra en godsvogn kan forekomme bare dersom vognen er utstyrt med 

hjelpeinnretninger som motorer, generatorer og kjølesystemer. Det dreier seg som oftest om 

kjølevogner. Parameteren for beskrivelse av stasjonær støy omfatter følgende: 

⎯ 

⎯ 

lydtrykknivå, etter en definert målemetode, og mikrofonplassering, 

driftsforhold. 

1.1.2. Spesifikasjoner som skal overholdes 

Grenser for passeringsstøy 

Indikatoren for passeringsstøy er den A-vektede ekvivalentverdien for kontinuerlig lydtrykknivå 

LpAeq, Tp målt over forbikjøringstiden i en avstand av 7,5 m fra sporets midtlinje, 1,2 ± 0,2 m 

over skinnens overside. Målingene utføres i samsvar med prEN ISO 3095:2001, bortsett fra at 

referansesporet skal oppfylle kravene i relevant TSI. 

Grenseverdiene LpAeq, Tp for passeringsstøyen fra godsvogner i henhold til ovennevnte vilkår 

skal bestemmes på grunnlag av K-blokkers ytelse, samtidig som det tas hensyn til nødvendige 

sikkerhetsaspekter. AEIF skal ta hensyn til resultatene av måleprogrammet som forelå 1. februar 

2004. 

Passeringsstøyen fra et tog skal måles ved 80 km/t og ved høyeste hastighet, men høyst 200 km/t. 

Verdiene som skal sammenlignes med grensene, er høyeste målte verdi ved 80 km/t og den målte 

verdien ved høyeste hastighet, men angitt ved 80 km/t etter ligningen 

LpAeq, Tp(80 km/t) = LpAeq, Tp(v)-30*log (v/80 km/t). 

Grenser for stasjonær støy 

Lydtrykknivå for stasjonær støy skal beskrives ved den A-vektede ekvivalentverdien for 

kontinuerlig lydtrykknivå LpAeq, T, i samsvar med prEN ISO 3095:2001, kapittel 7.5. Grenseverdiene 

LpAeq, T for stasjonær støy fra godsvogner i en avstand av 7,5 m fra sporets midtlinje er angitt i 

tabell 1. 

Tabell 1: Grenseverdier LpAeq, T for stasjonær støy fra godsvogner 

Vogner LpAeq, T 

Alle godsvogner < = 65 dB(A) 

Lydtrykknivået for stasjonær støy er energigjennomsnittet av alle måleverdier målt ved 

målepunktene i samsvar med prEN ISO 3095:2001 vedlegg A, figur A.1.


Nr. 10/297 

1.2. Støy fra lokomotiver, motorvognsett og vogner 


Støy fra lokomotiver, motorvognsett og vogner deles inn i stasjonær støy, startstøy og 

passeringsstøy. Stasjonær støy påvirkes i høy grad av hjelpeinnretninger, særlig kjølesystemer, 

klimaanlegg og kompressorer. 

Startstøyen domineres også av hjelpeinnretninger, i tillegg til lyden av kontakten mellom hjul og 

skinner, særlig som følge av slipphastigheten, og av trekkomponentene (motor, gir, girkasse og 

dieselmotorer). 

Passeringsstøyen påvirkes i høy grad av rullestøy knyttet til kontakten mellom hjul og skinner, 

som funksjon av vognens hastighet. Selve rullestøyen skyldes sporets ruhet og dynamiske atferd. 

Ved lave hastigheter spiller også støy fra hjelpeinnretninger og trekkenheter en rolle. Avgitt 

støynivå kjennetegnes ved 

⎯ 

⎯ 

lydtrykknivå, i henhold til en målemetode, 

mikrofonplassering. 

Motorvognsett er faste togsett enten med distribuert framdriftssystem eller med én eller 

flere reserverte motorvogner samt passasjervogner. Motorvognsett med elektrisk framdrift 

forkortes «EMU», og dieseldrevne «DMU». I dette dokumentet omfatter ordene «diesel» eller 

«dieselmotor» alle slags forbrenningsmotorer som brukes til framdrift. Fast sammensatte tog som 

består av to lokomotiver og vogner, kan ikke anses som motorvognsett dersom lokomotivene kan 

brukes i forskjellige togsammensetninger. 


Grensene for stasjonær støy er definert i en avstand på 7,5 m fra sporets midtlinje, 1,2 m og 3,5 m 

over skinnenes øvre overflate. Målevilkårene er definert ved standarden pr EN ISO 3095:2001 

med avvik definert i relevant TSI. Indikatoren for lydtrykknivå er LpAeq, T. Grenseverdiene for 

støyutslipp fra vognene under nevnte vilkår er angitt i tabell 2. 

Tabell 2: Grenseverdier LpAeq, T for stasjonær støy fra E-, D-lokomotiver, EMU-er, DMU-er og 

passasjervogner 

Vogner LpAeq, T 

Elektriske lokomotiver 75 

Diesellokomotiver 75 

EMU-er 68 

DMU-er 73 

Passasjervogner 65 

Grenser for startstøy 

Grensene for startstøy er definert i en avstand av 7,5 m fra sporets midtlinje, 1,2 m og 3,5 m 

over skinnenes øvre overflate. Målevilkårene er definert ved standarden pr EN ISO 3095:2001 

med avvikene definert i relevant TSI. Indikatoren for lydtrykknivå er LpAFmax. Grenseverdiene for 

startstøyen fra vognene under nevnte vilkår er angitt i tabell 3.


21.2.2008 

Tabell 3: Grenseverdier LpAFmax for startstøy fra E-, D-lokomotiver, EMU-er og DMU-er 

Vogn LpAFmax 


Diesellokomotiver 86 

EMU-er 82 

DMU-er 83 

Grenser for passeringsstøy 

Grenseverdiene for passeringsstøy er definert i en avstand av 7,5 m fra referansesporets midtlinje, 

1,2 m eller 3,5 m over skinnenes øvre overflate for en hastighet på 80 km/t. Indikatoren for 

lydtrykknivået er LpAeq, Tp. 

Målingene skal utføres i samsvar med prEN ISO 3095:2001, bortsett fra at referansesporet skal 

oppfylle kriteriene i relevant TSI. 

Passeringsstøyen fra et tog skal måles ved 80 km/t og ved høyeste hastighet, men høyst 

200 km/t. Andre hastigheter nevnt i ISO EN 3095 skal ikke tas i betraktning. Verdien som skal 

sammenlignes med grensene (se tabell 4), er høyeste målte verdi ved 80 km/t og den målte 

verdien ved høyeste hastighet, men angitt ved 80 km/t etter ligningen 

LpAeq, Tp(80 km/t) = LpAeq, Tp(v)-30*log (v/80 km/t). 

Grenseverdiene for støyutslippet fra E-, D-lokomotiver, EMU-er, DMU-er og passasjervogner 

under nevnte vilkår er angitt i tabell 4. 

Tabell 4: Grenseverdier LpAeq, Tp for passeringsstøy fra E-, D-lokomotiver, EMU-er, DMU-er og 

passasjervogner 

Vogn LpAeq, Tp @ 7,5 m 


Diesellokomotiver 85 (skal bekreftes ved 

prøving) 

EMU-er 81 

DMU-er 82 

Passasjervogner 80 

2. Grunnleggende parametrer vedrørende TSI for «godsvogner» 

2.1. Grensesnitt (f.eks. kopling) mellom vogner, mellom vognsett og mellom tog 


En innretning for å kople en jernbanevogn (vognsett, tog) til en annen. 

Mellom driftskompatible togsett kan et hvilket som helst koplingssystem brukes etter behov. 

Disse togsettene må i hver ende ha en driftskompatibel nødkopling klar til bruk. 

Krav til grensesnitt mellom driftskompatible vogner/togsett skal defineres bare for mekaniske, 

elektriske og pneumatiske koplinger ved normale forhold og i nødssituasjoner. Gangbroer for 

grensesnitt med passasjervogner tas med dersom det er relevant.


Nr. 10/299 


Generelt 

Vognene skal ha fjærende støt- og trekkinnretninger i begge ender. 

Vognsett som aldri deles opp under drift, anses som én enkelt vogn i forbindelse med dette kravet. 

Grensesnittene mellom disse vognene skal omfatte et fjærende koplingssystem som kan motstå 

kreftene som følger av de tilsiktede driftsforhold. 

Tog som aldri deles opp under drift, anses som én enkelt vogn i forbindelse med dette kravet. 

Dersom de ikke har en standard skruekopling og buffere, skal de ha mulighet for montering av 

en nødkopling i begge ender. Forbindelsene mellom de enkelte vognene skal oppfylle nevnte 

krav for vognsett. 

Buffere 

Dersom det er montert buffere, skal det være montert to identiske buffere i enden av en vogn. 

Disse bufferne skal være av en sammentrykkbar type. 

Høyden til bufferinnretningens midtlinje skal være mellom 940 mm og 1065 mm over 

skinnenivået under alle lasteforhold. 

Standardavstanden mellom buffernes midtlinje skal nominelt være 1750 mm symmetrisk om 

godsvognens midtlinje. 

Bufferne skal ha en slaglengde på minst 105 mm 0 —5 mm og en energiabsorpsjonskapasitet på 

minst 30 kJ. 

Bufferplatene skal være konvekse, og krumningsradien på den kuleformede arbeidsflaten skal 

være 2750 mm ± 50 mm. 

Vogner utstyrt med buffere med en slaglengde på over 105 mm skal alltid ha fire identiske buffere 

(elastiske systemer, slaglengde) som har samme konstruksjonsmessige egenskaper. 

Dersom utskiftbare buffere kreves, skal det være følgende frie område på bufferbjelken for 

støtteplaten: Bufferen skal være festet til vognens bufferbjelke ved hjelp av fire M24 Ø låste 

fester (f.eks. selvlåsende mutter) av en kvalitet som gir en strekkgrense på minst 640 N/mm. 

Bufferne skal ha et identifikasjonsmerke. Identifikasjonsmerket skal minst inneholde bufferens 

slaglengde i mm og en verdi for bufferens energilagringskapasitet. 

Trekkinnretning 

Standard trekkinnretning mellom vognene skal være ikke-gjennomgående og bestå av en 

skruekopling som er permanent festet til kroken, en trekkrok og en trekkbom med et 

fjæringssystem. 

Høyden på trekkrokens midtlinje skal være mellom 950 mm og 1045 mm over skinnenivået 

under alle lasteforhold. 

Trekkroken og trekkbommen skal kunne tåle en kraft på 1000 kN uten å brekke. 

Skruekoplingen skal kunne tåle en kraft på 850 kN uten å brekke. Skruekoplingens bruddstyrke 

skal være lavere enn bruddstyrken til andre deler av trekkinnretningen. 

Skruekoplingens vekt skal ikke overstige 36 kg. 

Skruekoplingens lengde målt fra koplingens sammenføyningspunkt til midten av koplingsbolten 

og trekkroken skal være i samsvar med følgende: 

+10 ⎯ 986 mm -5 mm med fullstendig utskrudd kopling, 

⎯ 

750 mm ± 10 mm med fullstendig iskrudd kopling.


21.2.2008 

Hver vognende skal ha en innretning til å støtte en kopling når den ikke er i bruk. Ingen del av 

koplingsenheten skal være mindre enn 140 mm over skinnens overside når dens midtlinje er i 

laveste tillatte posisjon. 

Vekselvirkning mellom trekk- og støtinnretning 

Den relative plasseringen til bufferne og trekkinnretningene skal justeres i forhold til hverandre 

for å muliggjøre sikker kjøring i kurver på spor med en radius på 150 m. For to vogner som 

er sammenkoplet på et rett spor, og der bufferne berører hverandre, skal kraften før belastning 

mellom disse komponentene på en 150 m kurve i sporet ikke overstige 250 kN. 

Avstanden mellom trekkrokens forkant og forkanten til de helt utstrakte bufferne skal være 

355 mm +45 -20 mm når de er nye. 

2.2. Sikker på- og avstigning for rullende materiell 


For godsvogner: Sporveksling, drift, påstigning og avstigning for jernbanepersonale og 

lastepersonale. Bare for tankvogner: adgang til tankplaten. 

Denne parameteren omfatter dimensjoner, posisjon og høyde for trinn og håndtak samt sklisikker 

utforming for personale, trinnhøyde til bakken og bestandighet. 


Vognene skal være utformet slik at personalet ikke utsettes for unødvendig fare ved tilkopling 

og frakopling. Dersom skruekoplinger og sidebuffere brukes, skal de nødvendige områdene som 

er vist i figur 1 nedenfor, være frie for faste deler. Tilkoplingskabler og bøyelige slanger kan 

befinne seg innenfor dette området. Det skal ikke være noen innretninger under bufferne som 

hindrer adgang til området.

290 


Nr. 10/301 

301 

Figur 1: Fritt koplingsrom 

Dersom det er montert en kombinasjon av automatisk kopling og skruekopling, kan koplingshodet 

trenge inn i det frie koplingsrommet på venstre side (som vist i figur 1) når det er anbrakt og 

skruekoplingen er i bruk. 

Det skal være et rekkverk under hver buffer. Rekkverkene skal kunne tåle de belastningene som 

påføres av sporskifterne når de beveger seg i området mellom bufferne.


21.2.2008 

Alle faste gjenstander som befinner seg i vognenes ytterkanter utenfor det frie rommet definert 

i figur 1 og høyere enn bufferhodenes nedre kant, skal være minst 40 mm fra de fullstendig 

sammentrykte buffernes framre kant. 

Med unntak av vogner som brukes bare i fast sammensatte tog, skal det være minst ett trinn og 

ett rekkverk på hver side av vognen. Det skal være tilstrekkelig plass over og rundt trinnene til 

at sporskifterens sikkerhet sikres. Trinn og rekkverk skal være utformet for å tåle de belastninger 

som påføres av sporskifteren. Trinnene skal være minst 150 mm fra en vertikalplan i enden av 

de fullstendig inntrykte bufferne. Trinn og områder som gir adgang til drift, lasting og lossing, 

skal være sklisikre. 

I hver ende av en vogn som kan danne enden av et tog, skal det være innretninger for påmontering 

av lykt for baklys. Trinn og rekkverk skal finnes der det er nødvendig for å sikre lett adgang. 

Rekkverk og trinn skal inspiseres ved normale vedlikeholdsperioder, og skal utbedres dersom det 

oppdages tegn på vesentlig skade, sprekker eller korrosjon. 

2.3. Funksjonskrav: Styrken til vognens hovedstruktur 


Framtidige utviklingsmål bør være å øke godsvognenes nyttelast ved å redusere egenvekten. 

Nåværende grunnleggende parameter: 

⎯ definerer strukturelle minstekrav til vognenes hovedstruktur med henblikk på usedvanlig 

last i driftsklar stand og bruksbelastning. Belastningene skal omfatte dem som oppstår som 

følge av vognens masse, nyttelasten, bevegelsen langs sporet, akselerasjon og nedbremsing 

og belastninger som utøves på strukturen av det påmonterte utstyret (se også «Løfting og 

heving»), 

⎯ 

angir begrensende stivhetskriterier (torsjonsstivhet); 

⎯ angir tillatt belastning for materialer i form av akseptable datakilder (statisk og utmatting) 

og vurderingsmetoder, 

⎯ 

angir akseptable valideringsmetoder. 


Generelt 

Vognenes strukturelle utforming skal være i samsvar med kravene i avsnitt 3 i EN12663, og 

konstruksjonen skal oppfylle kriteriene i nr 3.4-3.6 i nevnte standard. 

I tillegg til nevnte kriterier er det tillatt å ta hensyn til materialenes bruddforlengelse ved valg av 

sikkerhetsfaktor definert i nr. 3.4.2. I rettledningene er det angitt en akseptabel framgangsmåte. 

Ved vurdering av utmattingsfasthet er det viktig å sikre at belastningstilfellene er representative 

for beregnet bruk og uttrykkes i samsvar med vedtatt konstruksjonsstandard. Eventuelle 

retningslinjer for tolkning av valgt konstruksjonsstandard skal vedlegges. 

Tillatte belastninger for materialene som er brukt i vognenes konstruksjon, skal bestemmes i 

samsvar med avsnitt 5 i EN12663. 

Vognkonstruksjonen skal inspiseres ved normale vedlikeholdsperioder, og skal utbedres dersom 

det oppdages tegn på vesentlig skade, sprekker eller korrosjon.


Nr. 10/303 

I dette avsnitt defineres strukturelle minstekrav til vognenes hovedstruktur samt grensesnitt til 

utstyr og nyttelast. 

Disse kravene omfatter følgende: 

Eksepsjonelle belastninger: 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

belastninger i lengderetningen, 

største loddrette belastning, 

belastningskombinasjoner, 

løfting og heving, 

festing av utstyr (herunder vognkasse/boggi), 

andre eksepsjonelle belastninger. 

Bruksbelastninger (utmatting): 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

kilder til belastning, 

nyttelastspektrum, 

belastning forårsaket av sporene, 

trekkraft og bremsing, 

aerodynamisk belastning, 

utmattingsbelastninger ved grensesnittene, 

forbindelse vognkasse/boggi, 

festing av utstyr, 

koplingsbelastninger, 

kombinasjoner av utmattingsbelastninger. 

Hovedvognstrukturens stivhet 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

utbøyning, 

vibrasjonsmåte, 

torsjonsstivhet, 

utstyr. 

Sikring av last 

Det skal treffes tiltak for å sikre at last eller deler av last ikke forlater godsvognen under drift. 

Eksepsjonelle belastninger 

Belastninger i lengderetningen 

Det gjelder forskjellige verdier for forskjellige typer godsvogner som angitt i EN12663: 

F-I vogner som kan penses uten begrensning, 

F-II vogner som er utelukket fra skifterygger eller løs pensing. 

De grunnleggende konstruksjonskrav antar at vognene i nevnte kategorier er utstyrt med buffere 

og koplinger som egner seg til disse operasjonene. 

Konstruksjonen skal oppfylle kravene i nr. 3.4 i EN12663 i samtlige eksepsjonelle 

belastningstilfeller. 

Vognkassene skal oppfylle de krav til styrke i lengderetningen som er angitt i tabell 1, 2, 3 og 4 

i EN12663 etter relevans, dersom belastningsbanene finnes.


21.2.2008 

MERKNAD 1 En kraft som påføres den ene enden av vognkassen, skal medføre en reaksjon ved 

tilsvarende posisjon i motsatt ende. 

MERKNAD 2 Det skal påføres krefter vannrett på monteringsstrukturen, fordelt likt på aksen på 

hver side av bufferplasseringen eller på koplingsaksen. 

Største loddrette belastning 

Vognkassen skal oppfylle kravene i tabell 8 i EN12663. 

Vognkassen skal også være utformet for å bære den største belastning den kan bli utsatt for 

som følge av laste- og lossemetoden. Belastningen kan defineres i form av akselerasjoner som 

virker på vognkassens masse pluss eventuell eksisterende nyttelast. Konstruksjonstilfellene skal 

representere de mest ugunstige tilfeller som operatøren ønsker å ta i betraktning i forbindelse med 

bruk av vognen (herunder forutsigbart misbruk). 

MERKNAD 1 Dersom analysemetoden anvender tillatt belastning som er redusert under 

materialets strekk- eller sammentrykningsbelastning med en sikkerhetsfaktor 

(som angitt i merknad a) i tabell 8 i EN12663, kan belastningsfaktorene reduseres 

med samme faktor. 

MERKNAD 2 Belastningene kan fordeles jevnt på hele den lastbærende overflaten, over et 

begrenset område eller på diskrete posisjoner. Konstruksjonstilfelle(r) skal bygge 

på de mest krevende belastninger. 

MERKNAD 3 Dersom det er meningen at kjøretøy med hjul (herunder gaffeltrucker osv.) skal 

bevege seg over vognens gulv, skal utformingen ta hensyn til den største lokale 

punktbelastningen ved slike bevegelser. 

Belastningskombinasjoner 

Konstruksjonen skal også oppfylle kravene i nr. 3.4 i EN12663 når den er utsatt for de mest 

ugunstige belastningskombinasjoner som angitt i nr. 4.4 i EN12663. 

Løfting og heving 

Vognkassen skal ha løftepunkter der hele vognen kan løftes eller heves. Det skal også være mulig 

å løfte den ene enden av vognen (herunder understellet) mens den andre enden hviler på resten 

av understellet. 

Belastningstilfellene angitt i nr. 4.3.2 i EN12663 skal gjelde for løfting og heving i verksted og 

ved vedlikehold. 

For løftetilfeller som bare gjelder berging etter avsporing eller en annen unormal begivenhet, 

der permanent deformasjon av konstruksjonen er akseptabelt, er det tillatt å redusere 

belastningsfaktoren i tabell 9 og 10 fra 1,1 til 1,0. 

Løftingen skal foregå via særlige løftepunkter beregnet på dette. Løftepunktenes plassering skal 

fastsettes ut fra kundens driftskrav. 

Festing av utstyr (herunder vognkasse/boggi) 

Festingen av utstyr skal være utformet for å bære belastningene angitt i tabell 12, 13 og 14 i 

avsnitt 4.5 i EN12663. 

Andre eksepsjonelle belastninger 

Belastningskravene for vognkassens konstruksjonsdeler, for eksempel side- og 

endeveggkonstruksjoner, dører, støttestolper og systemer for fastholding av last, skal være 

utformet for å bære de største belastninger de kan bli utsatt for ved utførelse av deres tiltenkte 

funksjon. Belastningstilfellene skal fastsettes ut fra prinsippene for konstruksjonsmessig 

utforming i EN12663.


Nr. 10/305 

For nye vogntyper skal konstruktøren fastsette egnede belastningstilfeller som oppfyller bestemte 

krav ut fra prinsippene i EN12663. 

Bruksbelastninger (utmatting) 

Kilder til belastning 

Alle kilder til syklisk belastning som kan forårsake utmattingsskade, skal identifiseres. I 

samsvar med nr. 4.6 i EN12663 skal følgende bestemte kilder tas i betraktning, og måten de 

representeres og kombineres på skal være i samsvar med beregnet bruk av vognen og benyttet 

konstruksjonsstandard. 

Nyttelastspektrum 

Endringer i nyttelast kan medføre betydelige perioder med utmattingsbelastninger. Dersom 

nyttelasten endres vesentlig, skal tiden som brukes på hvert belastningsnivå, bestemmes. Laste-/ 

losseperioder skal også bestemmes ut fra den driftsansvarliges angitte plikt og representeres 

på en egnet måte til analyseformål. Dersom det er relevant, skal det tas hensyn til endringer 

i nyttelastens fordeling og til lokale trykkbelastninger på grunn av kjøretøyer med hjul som 

beveger seg over vognens gulv. 

Belastning forårsaket av sporene 

Det skal tas hensyn til belastningssykluser som skyldes loddrette, tverrgående og torsjonsmessige 

uregelmessigheter i sporet. Disse belastningssyklusene skal bestemmes ut fra 

a) 

b) 

c) 

dynamisk modellering, 

måledata, 

empiriske data. 

Utmattingskonstruksjonen skal bygge på belastningsdata og utprøvde vurderingsmetoder, dersom 

slike finnes. Tabell 15 og 16 i EN12663 angir empiriske data i form av vognkasseakselerasjoner 

som er i samsvar med normale europeiske driftsvilkår, og som egner seg til en framgangsmåte 

basert på utmattingsgrense for utmattingskonstruksjon når det finnes normaliserte data. 

Trekkraft og bremsing 

Belastningssykluser som skyldes trekkraft og bremsing, skal gjenspeile antallet start og stopp 

(herunder ikke-planlagte) i forbindelse med beregnet bruk. 

Aerodynamisk belastning 

Det kan oppstå vesentlige aerodynamiske belastninger som følge av 

a) tog som passerer i høy fart, 

b) kjøring i tunnel, 

c) sidevind. 

Dersom slik belastning forårsaker vesentlig syklisk utmatting, skal den tas med i 

utmattingsvurderingen. 

Utmattingsbelastninger ved grensesnittene 

Den dynamiske belastningen som brukes i utformingen, skal være i området ± 30 % av den 

loddrette statiske belastningen. 

Dersom ikke denne antakelsen velges, skal følgende metode anvendes:


21.2.2008 

De viktigste utmattingsbelastningene ved forbindelsen mellom vognkasse og boggi skyldes 

a) 

b) 

c) 

laste- og lossesykluser, 

virkninger fra sporet, 

trekkraft og bremsing. 

Grensesnittet skal utformes for å kunne tåle de sykliske belastningene fra disse kildene. 

Utstyrsfester skal tåle de sykliske belastningene fra bevegelser av vognen og eventuelle 

belastninger forårsaket av drift av utstyret. Akselerasjonene kan bestemmes som beskrevet 

ovenfor. For normal europeisk drift er empirisk avledede akselerasjoner for utstyr som følger 

bevegelsen til vognstrukturen, angitt i tabell 17, 18 og 19 i EN12663, og kan brukes dersom det 

ikke finnes bedre egnede data. 

Det skal tas hensyn til sykliske belastninger i koplingskomponenter dersom den driftsansvarliges 

eller konstruktørens erfaring tilsier at de er betydelige. 

Kombinasjoner av utmattingsbelastninger 

Dersom det er flere utmattingsbelastninger samtidig, skal det tas hensyn til dem på en måte 

som er i samsvar med belastningenes egenskaper og den typen konstruksjonsanalyse og 

utmattingskonstruksjonsstandard som anvendes. 

Bufferbelastning 

Godsvogner beregnet på kjøring over skifterygg: 

Godsvogner skal tåle et sammenstøt med en stillestående godsvogn med bruttolastevekt på 80 t 

ved en hastighet på 12 km/t uten varig deformasjon. 

Godsvogner som ikke er beregnet på kjøring over en skifterygg: 

Godsvogner skal tåle et sammenstøt med en stillestående godsvogn med bruttolastevekt på 80 t 

ved en hastighet på 7 km/t uten varig deformasjon. 

Hovedvognstrukturens stivhet 

Utbøyninger 

Utbøyninger under belastninger eller belastningskombinasjoner skal ikke være av en slik art 

at vognen eller dens nyttelast overskrider tillatte bruksmessige begrensninger. Utbøyninger 

skal heller ikke nedsette funksjonaliteten til vognen som helhet eller til noen av de installerte 

komponentene eller systemene. 

Vibrasjonsmåter 

Vognkassens naturlige vibrasjonsmåter skal under alle belastningsforhold, herunder egenvekt, 

være tilstrekkelig atskilt eller på annen måte isolert fra opphengsfrekvenser til at uønskede 

reaksjoner unngås ved alle driftshastigheter. 

Torsjonsstivhet 

Vognkassens torsjonsstivhet skal være i samsvar med opphengsegenskapene, slik at 

avsporingskriteriene oppnås under alle belastningsforhold, herunder egenvekt. 

Utstyr 

Utstyrets naturlige vibrasjonsmåter skal, påmontert, være tilstrekkelig atskilt eller på annen måte 

isolert fra vognkassen eller opphengets frekvenser til at uønskede reaksjoner unngås ved alle 

driftshastigheter. 

Som grensesnitt mot delsystemet Rullende materiell — Godsvogner skal delsystemet Infrastruktur 

være i samsvar med disse egenskapene.


Nr. 10/307 

2.4. Sikring av frakt 


Godstransport skal sikres tilstrekkelig. Festesystemenes integritet skal påvises. 


Det skal treffes tiltak for å sikre at last eller deler av last ikke forlater godsvognen under drift. 

2.5. Lukking og låsing av dører 


Den grunnleggende parameteren har til formål å hindre alle problemer knyttet til last og frirom 

mens toget er i bevegelse. Den omfatter utstyrsdører og -luker samt tiltak for å hindre utilsiktet 

åpning. 


2.6. merking av godsvogner 

Dører og luker på godsvogner skal være lukket og låst mens vognene er i et tog i bevegelse 

(med mindre dette er en del av lossingen av nyttelasten). Til dette formål skal det anvendes 

låseinnretninger som viser status (åpen/lukket). Låseinnretningene skal sikres mot utilsiktet 

åpning. 

Lukke- og låsesystemer skal være utformet slik at driftspersonalet ikke utsettes for unødvendig 

fare. 

Låse- og lukkeinnretningene skal være utformet for å tåle belastninger som skyldes nyttelasten 

under normale, regelmessige forhold, og når nyttelasten er blitt forskjøvet på en forutsigbar 

måte. 

Lukke- og låseinnretningene skal være utformet for å tåle belastningene som oppstår når vognene 

passerer andre tog under alle forhold, herunder i tunneler. 

De krefter som er nødvendige for å aktivere lukke- og låseinnretningene, skal være av en 

størrelsesorden som kan påføres av en driftsansvarlig uten ekstra hjelpemidler. Unntak tillates 

når ekstra verktøy spesifikt stilles til rådighet, eller når motordrevne systemer anvendes. 

Lukke- og låseinnretningene skal inspiseres ved normale vedlikeholdsperioder, og skal utbedres 

dersom det oppdages tegn på vesentlig skade eller funksjonsfeil. 


Den grunnleggende parameteren angir merking av utstyr og fasiliteter på vogner drevet av 

jernbanepersonale. Merkingen kreves for å sikre sikker drift, f.eks. ved at det angis bestemte 

konstruksjonsegenskaper ved vognen som må være kjent av jernbanepersonalet ved utførelse av 

deres oppgaver, for eksempel 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

vognnummer, 

bremsevirkning og bremsesystemets ventiler, 

tappeventiler, 

elektriske isolasjonsbrytere, 

sikkerhetsråd for den aktuelle vogntypen, 

vognens egenvekt og nyttelast, 

løfte-/hevepunkter, 

⎯ 

geometriske funksjoner,


21.2.2008 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

pneumatiske rør og elektriske ledninger, 

strømforsyningssystemer, 

høyspentledninger, 

mulighet for festing på ferge, 

minste mulige kurveradius, 

mulighet for kjøring på skifterygger. 


Merkingen kreves på vogner for å: 

⎯ identifisere hver enkelt vogn med et entydig nummer, som angitt i TSI for drift og 

trafikkstyring og registrert i registeret, 

⎯ gi nødvendige opplysninger for å lage togsammensetninger, herunder bremsemasse, 

lengden over bufferne, egenvekt, hastighet/last-tabell for forskjellige strekningskategorier, 

⎯ identifisere driftsbegrensninger for personalet, herunder geografiske begrensninger, og 

skiftebegrensninger, 

⎯ gi relevante sikkerhetsopplysninger for personale som betjener vogner eller deltar i 

nødssituasjoner, herunder advarselsskilter for strømførende kjøreledninger og elektrisk 

utstyr, løfte-/hevepunkter, vognspesifikke sikkerhetsforskrifter. 

Disse merkingene er oppført i relevant TSI. Merkingene skal plasseres høyest mulig på vognen, 

inntil en høyde av 1600 mm over skinnenivået. Merkingene på vogner som ikke har loddrette 

sider, skal være festet på særlige paneler. 

Merkinger kan lages ved hjelp av maling eller overføringsbilder. 

Dersom det anvendes overføringsbilder, skal de oppfylle kravene med hensyn til 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

klebestyrke 

miljøvennlighet 

vannbestandighet, UV-bestandighet, slitebestandighet, kjemisk bestandighet. 

Kravene for merking av farlig gods omfattes av rådsdirektiv 96/49/EF med gyldig RID-vedlegg, 

og er derfor ikke tatt med i denne grunnleggende parameteren. 

Dersom det forekommer endringer i en vogn som krever endringer i merkingen, skal slike 

endringer være i samsvar med endringene i data som er oppført i registeret for rullende 

materiell. 

Merkinger skal rengjøres eller erstattes når det er nødvendig for at de fortsatt skal være leselige. 

2.7. Spesialkjøretøyer til transport av farlig gods og gasser under trykk 


Tankene og andre deler av godsvogner til transport av farlig gods skal ha en utforming som gir sikker 

transport. Den grunnleggende parameteren angir spesifikasjoner for spesialkjøretøyer til transport av farlig 

gods og gasser under trykk. For eksempel skal følgende aspekter behandles: 

⎯ 

RID 

⎯ 

TPED


Nr. 10/309 


Generelt 

Vogner som frakter farlig gods, skal oppfylle kravene i denne TSI-en og dessuten kravene i RID. 

RID, som er vedlegg til direktiv 96/49/EF, sikrer et svært høyt sikkerhetsnivå. Videre utvikling på dette 

rettsområdet ledes av en internasjonal arbeidsgruppe (RID-komité) av representanter fra regjeringene som 

er medlemmer av COTIF. 

Regelverk som gjelder for rullende materiell til transport av farlig gods 

Rullende materiell Direktiv 96/49/EF med vedlegg i gyldig versjon 

Merking Direktiv 96/49/EF med vedlegg i gyldig versjon 

Buffere Direktiv 96/49/EF med vedlegg i gyldig versjon 

Gnistbeskyttelse Direktiv 96/49/EF med vedlegg i gyldig versjon 

Bruk av vogner til transport av farlig gods i lange 

tunneler 

Undersøkes av arbeidsgrupper på oppdrag av 

Europakommisjonen (AEIF og RID) 

Ytterligere regelverk som gjelder for tanker 

Tank Direktiv 1999/36/EF om transportabelt trykkutstyr 

i gyldig versjon 

Prøving, inspeksjon og merking av tanker EN 12 972 Tanker til transport av farlig gods – 

prøving, inspeksjon og merking av metalltanker fra 

april 2001 

Vedlikeholdsregler 

Vedlikehold av tank-/godsvogner skal være i samsvar med følgende standard og rådsdirektiv: 

— Prøving og inspeksjon EN 12 972 Tanker til transport av farlig gods – 

prøving, inspeksjon og merking av metalltanker fra 

april 2001 

— Vedlikehold av tank med utstyr Direktiv 96/49/EF med vedlegg i gyldig versjon 

— Gjensidige avtaler om tankinspektører Direktiv 96/49/EF med vedlegg i gyldig versjon 

Det skal også tas hensyn til direktiv 96/49/EF og dets RID-vedlegg. 

2.8. Kinematisk lasteprofil 


Begrepet «profil» brukes til å definere ytre mål slik at rullende materiell kan betjenes uten fare 

for sammenstøt med faste anlegg (tunnelvegger, kontaktlednings- og signalmaster, rekkverk på 

broer, perronger osv.). Denne parameteren har altså to aspekter: frittromsprofilen, som bestemmer 

infrastrukturens minstemål, og det rullende materiellets profil, som bestemmer det rullende 

materiellets største mål. 

Profilen for det rullende materiellet er definert som målene for det rommet det rullende materiellet 

befinner seg i under drift. Den dynamiske profilen for rullende materiell som trafikkerer en gitt 

linjestrekning, må alltid og med en tilfredsstillende sikkerhetsmargin være mindre enn den 

minste frittromsprofilen for den aktuelle linjen. Den framtidige TSI for infrastruktur vil angi 

profilkravene for nye, oppgraderte, fornyede og eksisterende linjer. 

Den grunnleggende parameteren definerer det største tillatte kinematiske rom som en vogn kan 

benytte, og angir prinsippene som skal anvendes ved bestemmelse av kinematisk rom.


21.2.2008 


I dette avsnitt defineres største tillatte utvendige dimensjoner for vogner for å sikre at de forblir 

innenfor frittromsprofilen. For at dette skal oppnås, tas det hensyn til vognens største mulige 

bevegelse. Dette kalles kinematisk rom. 

Det kinematiske rommet til det rullende materiellet er definert ved en referanseprofil og dens 

tilhørende regler. Den oppnås ved anvendelse av reglene som angir reduksjonene i forhold til 

referanseprofilen, som de forskjellige delene av det rullende materiellet skal overholde. 

Disse reduksjonene avhenger av 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

det aktuelle rullende materiellets geometriske egenskaper, 

plasseringen av tverrsnittet i forhold til boggiens dreiepunkt eller akslene, 

høyden til det aktuelle punktet i forhold til kjøreflaten, 

konstruksjonsmessige toleranser, 

grense for tillatt slitasje, 

opphengets elastisitetsegenskaper. 

Undersøkelsen av største tillatte frittromsprofil tar hensyn til både tverrgående og loddrette 

bevegelser av det rullende materiellet, utarbeidet på grunnlag av vognens geometriske 

egenskaper og opphengsegenskaper under forskjellige belastningsforhold. 

Frittromsprofilen for det rullende materiellet som trafikkerer en gitt linjestrekning, må alltid og 

med en tilfredsstillende sikkerhetsmargin være mindre enn den minste frittromsprofilen for den 

aktuelle linjen. 

En dynamisk profil består av to grunnelementer: en referanseprofil og reglene for denne profilen. 

Det gjør det mulig å bestemme største tillatte dimensjoner for rullende materiell og plasseringen 

til faste strukturer på strekningen. 

For at en dynamisk profil skal kunne brukes, må følgende tre deler av profilen angis: 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

referanseprofilen, 

reglene for bestemmelse av største tillatte frittromsprofil for vognene, 

reglene for bestemmelse av klaringer til strukturer og sporavstand. 

Relevant TSI skal angi referanseprofilen og reglene for største tillatte frittromsprofil for 

vognene. 

Tilhørende regler for bestemmelse av klaringer for installering av strukturer omfattes av TSI-en 

for infrastruktur. 

Alt utstyr og alle deler av vogner som gir opphav til tverrgående og loddrette forskyvninger, skal 

undersøkes med passende vedlikeholdsintervaller. For å holde vognene innenfor den 

kinematiske profilen skal vedlikeholdsplanen omfatte inspeksjon av følgende elementer: 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

hjulprofil og -slitasje, 

boggiramme, 

fjærer, 

sidekanter, 

kassestruktur, 

konstruksjonsmessige klaringer, 

⎯ 

grense for tillatt slitasje,


Nr. 10/311 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

opphengets elastisitetsegenskaper, 

slitasje på akselføring, 

elementer som påvirker vognens fleksibilitetskoeffisient, 

elementer som påvirker rullesenteret. 

Som grensesnitt mot delsystemet Rullende materiell — Godsvogner skal delsystemet Infrastruktur 

være i samsvar med disse egenskapene. 

2.9. Statisk akseltrykk, dynamisk hjulbelastning og lineær belastning 


Når et tog kjører på et jernbanespor, utsettes sporet for belastninger som det må kunne motstå. 

Belastningene er av både statisk og dynamisk art, og de overføres til sporet gjennom understellet. 

Sporet og det rullende materiellet må være konstruert på en slik måte at disse belastningene til 

enhver tid holdes innenfor de grenser som trafikksikkerheten krever. 

Sporets evne til å bære vogner er en funksjon av konstruksjon og vedlikehold av banelegemet 

og strukturene. Vognenes akseltrykk og akselavstand definerer den loddrette kvasistatiske 

belastningen på sporet. 

Akseltrykket til rullende materiell skal ikke overstige laveste akseltrykkgrense for de strekninger 

(ved det rullende materiellets høyeste tillatte hastighet) der det er beregnet å kjøre. Den 

framtidige TSI for infrastruktur vil angi krav for strekninger i det transeuropeiske jernbanenett 

for konvensjonelle tog. 


Vognens akseltrykk og akselavstand definerer den loddrette kvasistatiske belastningen på 

sporet. 

Belastningsgrensene for vogner tar hensyn til deres geometriske egenskaper, vekt per aksel og 

vekt per lineære meter. 

De skal være i samsvar med klassifiseringen av strekninger eller deler av strekninger, kategori A, 

B1, B2, C2, C3, C4, D2, D3, D4 som definert i tabellen nedenfor. 

Det er hensikten at strekninger som kan tåle et akseltrykk på over 22,5 tonn, gradvis vil 

bli innført i det europeiske jernbanenett i samsvar med kravene fra jernbaneforetak og 

infrastrukturforvaltninger. For akseltrykk på over 22,5 tonn vil eksisterende nasjonale regler 

fortsatt gjelde for strekninger som tåler disse akseltrykkene. 

Klassifisering Masse per aksel = P 

Masse per 

lengdeenhet = p 

1 5,0 t/m A B1 

A B C D E F G 

16 t 18 t 20 t 22,5 t 25 t 27,5 t 30 t 

2 6,4 t/m B2 C2 D2 

3 7,2 t/m C3 D3 

4 8,0 t/m C4 D4 E4 

5 8,8 t/m E5 

6 10 t/m 

p Masse per lengdeenhet, dvs. vognmasse pluss massen til lasten, dividert med vognens lengde 

i meter, målt over (de ikke-sammentrykte) bufferne. 

P Masse per aksel. 

Et tog som består av vogner med to akselboggier i samsvar med dataene i tabell D.1 i 

vedlegg D, skal brukes til å bestemme i hvilken kategori en strekning skal klassifiseres. 

En strekning eller del av strekning skal klassifiseres i en av disse kategoriene dersom den kan 

håndtere et ubegrenset antall vogner med vektegenskapene vist i tabellen ovenfor.


21.2.2008 

MERKNAD: Som et unntak kan 20 t akseltrykk overskrides med inntil 0,5 t på kategori C-strekninger 

for 

⎯ 

lange toakslede vogner med 14,10 m < LOB < 15,50 m for å få nyttelasten opptil 25 t, 

⎯ vogner beregnet på 22,5 t akseltrykk for å oppveie den ekstra egenvekten som oppstår når 

de gjøres egnet for slike akseltrykk. 

I praksis skal største tillatte masse per hjul være 11,1 t. Klassifisering i henhold til største tillatte 

masse per aksel (P) skal uttrykkes med store bokstaver (A, B, C, D, E, F, G), og klassifisering i 

henhold til største tillatte masse per lengdeenhet (p) skal uttrykkes med arabiske tall (1, 2, 3, 4, 

5, 6), med unntak for kategori A. 

Samsvaret mellom klassifiserte strekninger og håndtering av vogner vil bli angitt i relevant TSI. 

2.10. Elektrisk beskyttelse av toget 


Denne grunnleggende parameteren omfatter frakopling av strømforsyningen ved kortslutning. 

Elektrisk resistans mellom alle metalldeler i rullende materiell og skinnen skal være lav nok 

til å sikre at stigende kortslutningsstrøm vil forårsake frakopling av linjebryteren (f. eks. når 

kjøreledningen faller ned på en vogn). 

Vognens returstrømveier og beskyttende jording (jordkabel) skal kunne motstå den største mulige 

kortslutningsstrømmen til infrastrukturens linjebryter (understasjon) frakoples, uten å skade selve 

strømveien eller deler av vognen. 


2.10.2.1. G e n e r e l t 

Alle metalldeler av en godsvogn som har en risiko for store kontaktspenninger eller en risiko 

for å forårsake ulykker som følge av elektriske ladninger av enhver opprinnelse, skal ha samme 

spenning som skinnen. 

2.10.2.2. F u n k s j o n e l l e o g t e k n i s k e s p e s i f i k a s j o n e r f o r d e l s y s t e m e t 

Jording av godsvogner 

Den elektriske resistansen mellom metalldelene og skinnen skal ikke overstige 0,15 ohm for 

godsvogner. 

Disse verdiene måles med 50 A likestrøm. 

Dersom materialer som er dårlige ledere, ikke gjør det mulig å nå nevnte verdier, skal vognene 

selv utstyres med følgende beskyttende jordforbindelser: 

⎯ 

⎯ 

vognkassen skal koples til rammen på minst to forskjellige steder, 

rammen skal koples til hver boggi på minst ett sted. 

Hver boggi skal jordes ved hjelp av minst én akselboks. Dersom det ikke er noen boggier, kreves 

ingen jordforbindelse. 

Hver jordforbindelse skal være laget av et bøyelig og ikke-korroderende eller korrosjonsbeskyttet 

materiale og ha et minste tverrsnitt i henhold til anvendte materialer (referansen er 35 mm 2 for 

kobber). 

Særlig restriktive krav bør fastsettes for å fjerne farer i forbindelse med spesialvogner, for 

eksempel vogner uten tak som brukes av passasjerer i deres egne biler, vogner brukt til transport 

av farlige stoffer (oppført i direktiv 96/49/EF og dets gyldige RID-vedlegg).


Nr. 10/313 

Jording av elektrisk utstyr i godsvogner 

Dersom det er en elektrisk installasjon på godsvognen, skal alle metalldeler i det elektriske 

utstyret som kan bli berørt av mennesker, være sikkert jordet, dersom standardspenningen som 

de kan bli utsatt for, er høyere enn 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

50 V likestrøm, 

24 V vekselstrøm, 

24 V mellom fasene dersom nullpunktet ikke er jordet, 

42 V mellom fasene dersom nullpunktet er jordet. 

Jordingskabelens tverrsnitt avhenger av strømmen i den elektriske installasjonen, men skal være 

av passende størrelse til å sikre at beskyttelsesmekanismene fungerer pålitelig dersom det skulle 

oppstå en feil. 

Alle antenner som er montert utvendig på godsvogner, skal være fullstendig beskyttet mot 

spenningen i kjøreledningen eller den tredje skinnen, og systemet skal danne en sluttet elektrisk 

enhet som er jordet i ett punkt. En antenne montert utvendig på en godsvogn som ikke oppfyller 

disse vilkårene, skal være isolert. 

Den elektriske resistansen i hvert hjulsett målt på tvers av kjøreflatene på de to hjulene skal ikke 

overstige 0,01 ohm for nye eller nymonterte hjulsett som inneholder nye komponenter. 

Disse resistansmålingene skal utføres med en påtrykt spenning på 1,8-2,0 V. 

2.11. Vognens dynamiske egenskaper (vekselvirkning mellom hjul og skinne) 


Den grunnleggende parameteren definerer de begrensende kriterier som en vogn skal oppfylle 

for sikkert å kunne takle de sporegenskaper den kan bli utsatt for. Dette omfatter de begrensende 

sporegenskaper som samsvaret skal vurderes mot. 

Den angir også akseptable vurderingsmetoder, herunder analyse, laboratorieforsøk og 

sporprøvinger. 


2.11.2.1. G e n e r e l t 

En vogns dynamiske atferd har stor innvirkning på sikkerheten mot avsporing og kjørestabilitet. 

Vognens dynamiske atferd bestemmes av 

⎯ 

høyeste hastighet, 

⎯ statiske sporegenskaper (trasé, sporvidde, overhøyde, skinnehelning, tilfeldige og 

periodiske uregelmessigheter på sporet), 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

dynamiske sporegenskaper (vannrett og loddrett sporstivhet og spordemping), 

hjul/vogn-kontaktparametrer (hjul- og skinneprofil, sporvidde), 

hjulskader (slitasje, manglende rundhet), 

vognkassens, boggienes og hjulsettenes masse og treghet, 

vognopphengets egenskaper, 

fordeling av nyttelast. 

For å ivareta sikkerhet og kjørestabilitet skal det utføres målinger under forskjellige driftsforhold 

eller sammenligningsundersøkelser med avprøvde utforminger (f.eks. simulering/beregning) til 

vurdering av den dynamiske atferden.


21.2.2008 

Rullende materiell skal ha egenskaper som muliggjør stabil kjøring innenfor gjeldende 

fartsgrense. 


Sikkerhet mot avsporing og kjørestabilitet 

For å sikre sikkerhet mot avsporing og kjørestabilitet skal kreftene mellom hjul og skinne 

begrenses. Det gjelder særlig tverrgående sporkrefter Y og loddrette krefter Q. 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

Tverrgående sporkraft y 

For å hindre sporforskyvninger skal driftskompatibelt rullende materiell oppfylle 

Prud’homme-kriteriene for største tverrgående kraft: 

(ΣY)lim eller (H2m)lim 

((H2m) er den flytende middelverdien av den tverrgående kraften i en aksel målt over 2 m.) 

Denne verdien vil bli angitt i TSI-en for infrastruktur; fram til da gjelder nasjonale regler. 

I kurver er grensen for den kvasistatiske tverrkraften på det ytre hjulet 

Yqst, lim 


y/Q-krefter 

For å begrense risikoen for hjulklatring på skinnen skal kvotienten til den tverrgående kraften 

Y og den loddrette belastningen Q på et hjul ikke overstige 

(Y/Q)lim = 0,8 for store kurver R> 250 m 

(Y/Q)lim = 1,2 for små kurver R < 250 m 

Loddrett kraft 

Den største dynamiske loddrette kraften som utøves på skinnen, er 

Qmax 


I kurver er grensen for kvasistatisk loddrett kraft på det ytre hjulet 

Qqst, lim 


Sikkerhet mot avsporing ved kjøring på vridde spor 

Vogner kan kjøre på vridde spor dersom (Y/Q) ikke overstiger grensen angitt ovenfor, i en kurve 

med radius R = 150 m og for et gitt vridd spor: 

for en akselavstand på 1,3 m < 2a* < 20 m 

g lim = 20/2a* + 3 

g lim 20 m er grenseverdien glim = 3 ‰.


Nr. 10/315 

Akselavstand 2a* representerer avstanden for toakslede vogner eller avstanden mellom 

dreiepunktene på en boggivogn. 

Vedlikeholdsregler 

Følgende nøkkelparametrer som er avgjørende for sikkerhet og kjørestabilitet, skal vedlikeholdes 

i samsvar med vedlikeholdsplanen: 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

opphengsegenskaper, 

forbindelse mellom vognkasse og boggi, 

hjulbaneprofil. 

Høyeste og laveste tillatte dimensjoner for hjulsett og hjul for standardsporvidde vil bli angitt i 

TSI-en for godsvogner. 

2.12. Trykkrefter i lengderetningen 


Denne parameteren beskriver største trykkraft i lengderetningen som kan påføres uten risiko på 

en godsvogn i samtrafikk eller en enkeltvogn i et togsett i samtrafikk under bremsing eller under 

en skyveoperasjon, uten risiko for avsporing. 


2.12.2.1. G e n e r e l t 

Dersom en vogn utsettes for trykkrefter i lengderetningen, skal den fortsatt kunne kjøre trygt. 

For å garantere sikkerhet mot avsporing skal vognen, eller systemet av sammenkoplede vogner, 

vurderes ved prøvinger, beregninger eller sammenligning med egenskapene til godkjente 

(sertifiserte) vogner. 

Kraften i lengderetningen som kan påføres en vogn uten at den avsporer, skal være høyere enn 

en terskelverdi som avhenger av vognens utforming (to aksler, boggivogn, fast gruppe av vogner, 

Combirail, Road-Railer TM osv.), utstyrt med UIC-kopling eller godkjent sentralkopling eller 

koplingsstang/korte koplinger. 

Vilkårene for å sertifisere vogner, faste grupper av vogner og koplede grupper av vogner er angitt 

i følgende avsnitt. 

Vilkårene som påvirker den største trykkraften i lengderetningen som en vogn kan motstå uten 

avsporing, omfatter 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

utilstrekkelig overhøyde, 

bremsesystem for tog og vogn, 

system av trekkinnretning og buffere på vogner eller særlig sammenkoplede vogngrupper, 

vognens konstruksjonsmessige egenskaper, 

strekningens egenskaper, 

togførerens håndtering av toget, særlig bremsing, 

parametrer for kontakt mellom hjul og skinne (hjul- og skinneprofil, sporvidde) 

fordeling av last på de enkelte godsvognene. 

Trykkraften i lengderetningen har stor innvirkning på sikkerheten mot avsporing for en vogn. 

Derfor er det utført målinger under forskjellige driftsforhold for å finne akseptable grenser for 

trykkraft i lengderetningen som en vogn kan utsettes for uten risiko for avsporing. Erfaring 

med forskjellige vogntyper har resultert i forskjellige metoder for godkjenning avhengig av 

faktorer som egenvekt, lengde, akselavstand, overheng, avstand mellom dreiepunkter osv. For 

å unngå prøvinger må vognene ha samme egenskaper som allerede godkjente vogner eller ha 

vært bygd etter godkjente konstruksjonsmessige egenskaper for vogner og utstyrt med godkjente 

komponenter som f.eks. sertifiserte boggier.


21.2.2008 


Delsystemet skal kunne motstå trykkrefter i lengderetningen i toget uten avsporing eller skade på 

vognen. De avgjørende faktorer er særlig følgende: 

⎯ 

⎯ 

tverrgående hjul-/skinnekrefter -Y-, 

loddrette krefter -Q-, 

⎯ tverrgående krefter på akselbokser -Hij-, 

⎯ bremsekrefter (som følge av kontakt mellom hjul og skinne, dynamisk bremsing og 

forskjellige bremsegrupper for vogn og tog), 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

diagonale og loddrette bufferkrefter, 

koplingskrefter ±Z, 

demping av buffer- og koplingskrefter, 

resultat av koplingens stramhet, 

resultat av koplingens slakkhet, 

støt som følge av langsgående bevegelser i togene og koplingens slakkhet, 

hjulløft, 

bøyning av akselen. 

Trykkrefter i lengderetningen (LCF) påvirkes av mange faktorer. De forskjellige faktorene er 

angitt i dokumentene for konstruksjons- og driftsforhold for vogner, der det må sertifiseres 

vogner for normal trafikk på forskjellige strekninger og under forskjellige forhold. 

For å sertifisere vogner til blandet trafikk i det europeiske nettet er det gjennom prøvinger på 

særlige prøvingsspor og i tog i drift på forskjellige strekninger klarlagt at vogner kan motstå en 

minste kraft i lengderetningen uten å spore av. Følgende definisjon er utformet: 

Godsvogner utstyrt med skruekoplinger og sidebuffere, samt sammensetninger av godsvogner 

utstyrt med skruekoplinger og sidebuffere på ytterendene og koplingsstang/kort kopling mellom 

enhetene, skal uavhengig av type kunne motstå en minste kraft i lengderetningen målt under 

forholdene i referanseprøvingen på 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

2.13. Bremsevirkning 

200 kN for toakslede godsvogner med UIC-kopling, 

240 kN for godsvogner med toakslede boggier med UIC-kopling, 

500 kN for godsvogner med alle typer sentralkoplinger og uten buffere. 

For andre koplingssystemer er det ennå ikke definert grenseverdier. 

2.12.2.3. Ve d l i k e h o l d s r e g l e r 

Dersom bufferhodene må smøres for å sikre den nødvendige friksjonskoeffisienten, skal 

vedlikeholdsplanen omfatte bestemmelser om vedlikehold av friksjonskoeffisienten på dette 

nivået. 


Et togs eller en vogns bremsevirkning er resultatet av en prosess med bremsing av toget innen 

definerte grenser. Den omfatter alle faktorer i forbindelse med energikonvertering og -absorpsjon, 

og omfatter togets motstand. Enkeltvogners bremsevirkning er definert slik at togets samlede 

bremsevirkning kan utledes operasjonelt. 

Bremsevirkningen for én enkelt vogn skal bestemmes for 

⎯ 

nødbrems, 

⎯ 

driftsbrems.


Nr. 10/317 

Bremsevirkningen er fullt definert ved 

⎯ retardasjonskurven (retardasjon = f(hastighet), minst: gjennomsnittlig retardasjon 

(=retardasjonens middelverdi)), 

⎯ tidsforsinkelse (tidsforsinkelse omfatter signaloverføringsforsinkelse og forholdet 

aktivering/tid), 

⎯ minste retardasjon ved ethvert punkt under bremsingen (f.eks. for å kompensere for 

gradientvirkninger), 

⎯ 

differensiering mellom nødbremsing og driftsbremsing. 


2.13.2.1. G e n e r e l t 

Formålet med togets bremsesystem er å sikre at togets hastighet kan reduseres, eller at toget 

kan stoppes innenfor grensen for tillatt stopplengde. De viktigste faktorene som påvirker 

bremseprosessen er bremsekraft, hastighet, tillatt stopplengde, adhesjon og sporets gradient. 

Et togs eller en vogns bremsevirkning er resultatet av tilgjengelig bremsekraft til bremsing 

av toget innen definerte grenser og alle faktorer i forbindelse med energikonvertering og 

-absorpsjon, herunder togets motstand. Enkeltvogners bremsevirkning er definert slik at togets 

samlede bremsevirkning kan utledes operasjonelt. 

Vognene skal være utstyrt med gjennomgående automatisk brems. 

En brems er gjennomgående dersom den gjør det mulig å overføre signaler og energi mellom 

tilstøtende vogner som er sammenkoplet i et tog. 

En gjennomgående brems er automatisk dersom den aktiveres i hele toget umiddelbart ved 

ethvert utilsiktet brudd i togkontrolledningen, f.eks. bremserør. 

Dersom det ikke er mulig å fastslå bremsens tilstand, skal det finnes en indikator som viser dette 

på begge sider av vognen. 

Lagringen av bremseenergi (f.eks. forsyningstanker med indirekte pneumatisk luftbremsesystem, 

bremserørluft) og bremseenergien brukt til å bygge opp bremsekraften (f.eks. luft fra 

bremsesylindrer i et indirekte pneumatisk luftbremsesystem) skal brukes bare til bremsing. 

2.13.2.2. F u n k s j o n e l l e o g t e k n i s k e s p e s i f i k a s j o n e r f o r b r e m s e v i r k n i n g e n 

Kontrolltogledning 

Minste signalspredningshastighet er 250 m/s. 

Bremsevirkningselementer 

For bremsevirkningen tas det hensyn til gjennomsnittlig aktiveringstid, umiddelbar retardasjon, 

masse og utgangshastighet. Bremsevirkningen bestemmes både ved retardasjonsprofiler og ved 

avbremset vektprosent og/eller bremsekraft. 

Retardasjonsprofil 

Retardasjonsprofilen beskriver den beregnede umiddelbare retardasjonen til vognen (på 

vognnivå) eller toget (på tognivå) under normale forhold. Togets retardasjonsprofil beregnes ut 

fra kunnskap om alle enkelte retardasjonsprofiler av togets vogner. Retardasjonsprofilen omfatter 

virkningen av


21.2.2008 

a) 

reaksjonstiden mellom bremsebehovet og full bremsevirkning, 

Te er tilsvarende oppbygningstid og er definert som: 

Te = t1 + (t2/2) 

318 

For trykkluftbremser svarer tiden t2 til 95 % av oppnådd bremsesylindertrykk. 

319

319 


Nr. 10/319 

b) tilsvarende funksjon (retardasjon = f(hastighet)) definert som en rekke avsnitt med 

konstant retardasjon. 

Bremseprosent 

Merknad: a angir umiddelbar retardasjon og V umiddelbar hastighet 

Bremseprosenten (lambda) er forholdet av summen av bremsemassene dividert med summen av 

vognmassene. 

Metoden for bestemmelse av bremsemasse/bremseprosent skal fortsatt kunne brukes ved siden 

av metoden med retardasjonsprofiler. Dermed skal begge metoder kreves, og produsenten skal 

opplyse om disse verdiene. Disse opplysningene kreves for registrering i registeret over rullende 

materiell. 

Bremsekraften for en enkeltvogn skal bestemmes ved nødbremsing for hver bremsemåte (f.eks. 

G, P, R, P + Ep) som foreligger for vognen, og under flere belastningsforhold, herunder minst 

egenvekt og fullastet. 

G-bremsing 

Bremsemåte benyttet for godstog med angitt bremseaktiveringstid og bremsefrigjøringstid. 

P-bremsing 

Bremsemåte for passasjertog og godstog med angitt bremseaktiveringstid og bremsefrigjøringstid 

samt angitt bremseprosent. 

R-bremsing 

Bremsemåte for passasjertog og hurtige godstog med angitt bremseaktiveringstid og 

bremsefrigjøringstid som P-bremsing, samt angitt bremseprosent.


21.2.2008 

Ep-brems (indirekte elektrotrykkluftbrems) 

Hjelp til indirekte luftbrems som bruker en elektrisk kommando på toget og elektrotrykkluftventiler 

på vognen og dermed setter i gang raskere og mindre støtvis enn vanlige trykkluftbremser. 

Nødbremsing 

Nødbremsing er en bremsekommando som stopper toget for å sikre angitt sikkerhetsnivå uten 

forringelse av bremsesystemet. 

Den minste bremsevirkningen for bremsemåtene G og P skal være i samsvar med følgende 

tabell: 

Bremsemåte Te (s) (område) Fartsgrense 100 km/t Fartsgrense 120 km/t 

P lambda Stopplengde 

Tilfelle A: Tom 1,5 – 3 100 % 

480 m 

Tilfelle B: Brems bare på hjul belastet 

med 18 t per hjulsett 

Tilfelle C: Brems bare på hjul belastet 

med 20 t per hjulsett 

Tilfelle D: Fullastet (andre tilfeller) 1,5 – 3 65 % 

700 m 

Minste 

gjennomsnittlige 

retardasjon 

0,91 100 % 

700 m 

1,5 – 3 100 % 

700 m 

1,5 – 3 90 % 

765 m 

G 9 – 15 Det skal ikke være egen vurdering av 

bremsekraften for vogner i posisjon G. 

En vogns avbremsede masse i 

posisjon G skal være den samme som 

den avbremsede massen i posisjon P. 

lambda Stopplengde 

0,6 100 % 

700 m for 

skivebremser (1) 

Ikke relevant 

Denne tabellen bygger på en referansehastighet på 100 km/t og et akseltrykk på 22,5 t, og 

120 km/t med et akseltrykk på 20 t. Høyere akseltrykk kan godtas under bestemte driftsforhold. 

Høyeste tillatte akseltrykk skal være i samsvar med infrastrukturkravene. 

Ved bremsemåte P og G skal lambda ikke være høyere enn 130 % i alle tilfeller uten glidevern 

(særlig viktig i tom tilstand). 

2.13.2.3. M e k a n i s k e k o m p o n e n t e r 

En innretning til automatisk opprettholdelse av avstanden mellom friksjonsflatene er 

obligatorisk. 

2.13.2.4. E n e r g i l a g e r 

Energilageret skal være tilstrekkelig til under en nødbremsing ved høyeste hastighet og uansett 

vognens belastningstilstand å oppnå størst mulig bremsekraft uten ytterligere energitilførsel (f.eks. 

for indirekte komprimert luftbremsesystem: bremserør uten etterfylling av hovedbeholderrør). 

Dersom en vogn er utstyrt med glidevern, gjelder nevnte vilkår når glidevernet er i full drift 

(f.eks. glidevernets luftforbruk). 

2.13.2.5. E n e r g i y t e l s e r 

Bremsesystemet skal være utformet slik at det er mulig for vognen å trafikkere alle eksisterende 

strekninger i hele det europeiske jernbanesystem for konvensjonelle tog. 

Bremsesystemet skal stoppe den lastede vognen og opprettholde vognens hastighet uten termisk 

eller mekanisk skade under følgende forhold: 

Minste 

gjennomsnittlige 

retardasjon 

0,88 

0,88 

0,80 

0,88


Nr. 10/321 

1. to påfølgende nødbremsinger fra høyeste hastighet på rett og flatt spor, med minst mulig vind 

og med tørre skinner, 

2. opprettholde en hastighet på 80 km/t i en skråning med en gjennomsnittlig helning på 21 ‰ 

og en lengde på 46 km (sørskråningen på St Gotthard-banen mellom Airolo og Biasca er 

referansehelningen). 

2.13.2.6. G l i d e v e r n 

Glidevern er et system beregnet på å gjøre best mulig bruk av tilgjengelig adhesjon ved en 

kontrollert reduksjon og gjenopprettelse av bremsekraften for å hindre at hjulsettene låser 

seg og glir ukontrollert, for på den måten å optimalisere stopplengden. Glidevernet skal ikke 

endre bremsenes funksjonelle egenskaper. Vognens luftutstyr skal være dimensjonert slik at 

glidevernets luftforbruk ikke nedsetter trykkluftbremsens virkning. Glidevernet skal ikke ha 

negativ innvirkning på vognens deler (bremsemekanisme, hjulenes kjøreflater, aksellager osv). 

Bruk av glidevern er obligatorisk for vogner 

a) som er utstyrt med bremseklosser laget av støpejern eller sintret materiale, der den høyeste 

gjennomsnittlige utnyttelsen av adhesjonen (δ) er over 15 % med utgangspunkt i en 

hastighet på 120 km/t (lambda > 160 %). Høyeste gjennomsnittlige utnyttelse av adhesjon 

vises ved beregning av høyeste gjennomsnittlige adhesjon (δ) fra individuelle stopplengder 

oppnådd fra et mulig intervall av kjøretøymasser. δ henger derfor sammen med de 

målte stopplengdene som er nødvendige for å bestemme bremsevirkningen (δ = f(V, Te, 

stopplengde)), 

b) som er utstyrt bare med skivebremser eller kombinerte bremseklosser, der den beste mulige 

utnyttelsen av adhesjonen (se over for definisjon av best mulig utnyttelse av adhesjon (δ)) 

er større enn 11 % ved en hastighet på 120 km/t (lambda > 125 %), 

c) 

med en høyeste driftshastighet på > 160 km/t. 

2.13.2.7. L u f t t i l f ø r s e l 

Godsvogner skal være utformet slik at de kan virke med trykkluft som minst tilsvarer klasse 4.4.5 

som definert ved ISO 8573-1. 

2.13.2.8. P a r k e r i n g s b r e m s 

En parkeringsbrems er en brems som brukes til å hindre parkert rullende materiell i å bevege seg 

under bestemte forhold, der det tas hensyn til sted, vind, gradient og det rullende materiellets 

tilstand, til den blir frigjort med hensikt. 

Parkeringsbrems er ikke obligatorisk i alle vogner. Driftsregler som tar hensyn til at ikke alle 

vogner i et tog er utstyrt med disse bremsene, er beskrevet i TSI-en for drift og trafikkstyring 

(f.eks. togsammensetningsregler og andre metoder for å fastholde toget). 

Dersom vognen er utstyrt med en parkeringsbrems, skal den oppfylle følgende krav: 

Aktivering av parkeringsbremsen skal ha en annen energikilde enn den automatiske drifts-/ 

nødbremsen. 

Parkeringsbremsen skal virke på minst halvparten av hjulsettene, og minst 2 hjulsett per vogn. 

Dersom det ikke er mulig å fastslå tilstanden til en parkeringsbrems, skal det finnes en indikator 

som viser tilstanden, på begge sider av vognens utside. 

Det skal være adgang til og mulighet for betjening av vognens parkeringsbrems fra bakken 

eller på vognen. Håndtak eller håndhjul skal brukes til å betjene parkeringsbremsen, men bare 

håndhjul kan brukes for bremser som betjenes fra bakken. Parkeringsbremser som er tilgjengelige 

fra bakken, skal være tilgjengelige på begge sider av vognen. Håndtak eller håndhjul skal virke 

på bremsene når de dreies med klokken.


21.2.2008 

Dersom parkeringsbremsens betjeningshåndtak befinner seg inne i en vogn, skal de være 

tilgjengelige fra begge sider av vognen. Dersom parkeringsbremsen kan kombineres med andre 

bremseaktiveringer, under bevegelse eller statisk, skal vognutstyret kunne motstå de påførte 

belastningene i hele vognens levetid. 

Det skal være mulig å slippe opp parkeringsbremsen manuelt i en nødssituasjon ved stillstand. 

Parkeringsbremsen skal være oppfylle kravene i tabellen nedenfor. 

Vogn som ikke er nevnt nedenfor Minst 20 % av et jernbaneforetaks 

flåte med parkeringsbremsen 

betjent fra vognen (plattform eller 

gang) eller bakken, fordelt over et 

størst mulig antall vogntyper 

Vogner bygget spesielt for transport av last som krever 

forholdsregler som følger og/eller i samsvar med 

rådsdirektiv 96/49/EF (RID): 

dyr, skjør last, komprimerte eller flytende gasser, materialer 

som avgir brennbare gasser ved kontakt med vann og 

antennes, syrer, etsende eller brennbare væsker, last som 

lett selvantenner, tar fyr eller eksploderer 

Vogner med spesielt utstyr for håndtering av lasten som 

må behandles varsomt, dvs. vogner med glassballonger 

eller glassbeholdere, tanker av aluminium, tanker kledd 

med ebonitt eller emalje, kranvogner (og/eller i samsvar 

med rådsdirektiv 96/49/EF (RID)) 

Vogner med et overbygg bygget spesielt for transport 

av veigående kjøretøyer, herunder flerdekksvogner til 

transport av biler 

Vogner til transport av demonterbare flak til vannrett 

omlasting 

Én per vogn, betjent fra vognen 

(plattform eller gang) 


(plattform eller gang) 


(plattform eller gang), og 20 % 

av disse med parkeringsbrems 

også betjent fra vogngulvet 

Én per vogn, betjent fra bakken 

Vogner som består av flere permanent tilkoplede enheter Minst to aksler (på én enhet) 

Parkeringsbremsen skal være utformet slik at fullt lastede vogner kan holdes på en gradient på 

4,0 % med adhesjon som ikke overstiger 0,15, uten vind. 

2.14. Vognens evne til å overføre informasjon mellom jord og vogn 


Denne grunnleggende parameter angir den påkrevde minsteevne til dataoverføring mellom 

vogn og bakke. Denne evnen kan variere fra enkel vognidentifikasjon (f.eks. vognnummer) til 

komplekse datautvekslingsprosesser, f.eks. til overvåking av last, flåtestyring osv. 


2.14.2.1. G e n e r e l t 

Bruk av merkeplater er ikke obligatorisk. Dersom en vogn er utstyrt med innretninger for 

radioidentifikasjon (RFID-brikke), gjelder følgende spesifikasjon. 


To «passive» brikker skal monteres, én på hver side av vognen i områdene angitt i figur 2, slik 

at vognens unike identifikasjonsnummer kan leses av en innretning som befinner seg ved sporet 

(RFID-leser).

319 


Nr. 10/323 

Figur 2: Brikkeplassering på vognen 

Dersom innretninger ved sporet (RFID-lesere) er tilgjengelige, skal de kunne dekode brikker som 

passerer i en hastighet på inntil 30 km/t og gjøre denne dekodede informasjonen tilgjengelig for 

et bakkebasert dataoverføringssystem. 

323 

Typiske installeringsbegrensninger er angitt i figur 3, der leserposisjonen er angitt ved en 

kjegle. 

Figur 3: Installeringsbegrensninger for RFID-lesere 

319


21.2.2008 

De fysiske interaksjonene mellom leseren og brikken, protokollene og kommandoene samt 

kollisjonsomfordelingssystemet skal være i samsvar med ISO18000-6 type A. 

Når RFID-lesere er montert, skal de være plassert ved inn- og utkjørsler på steder der 

togsammensetningen kan bli endret. 

RFID-leseren skal minst levere følgende til grensesnittet for ethvert dataoverføringssystem: 

⎯ entydig identifikasjon av RFID-leseren blant dem som kan være installert på samme sted, 

for å identifisere sporet som overvåkes, 

⎯ 

⎯ 

entydig identifikasjon av hver vogn som passerer, 

klokkeslett og dato for hver vogn som passerer. 

Opplysninger om klokkeslett og dato skal være tilstrekkelig nøyaktige til at et databehandlingssystem 

kan identifisere den faktiske fysiske togsammensetningen. 

2.14.2.3. Ve d l i k e h o l d s r e g l e r 

Inspeksjoner i henhold til vedlikeholdsplanen skal omfatte: 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

forekomst av brikker, 

korrekt reaksjon, 

prosesser som sikrer at brikkene ikke forringes under vedlikeholdet. 

2.15. miljøforhold for rullende materiell (komponentenes driftsområde) 


Den angir driftsområdet for komponenter av rullende materiell. Den kan uttrykkes i 

temperaturklasser osv. og dermed gi operatøren/produsenten muligheten til å bygge en vogn som 

er egnet til bruk over hele Europa, slik bilindustrien gjør, eller ha begrenset anvendelse. 

De forskjellige miljøforholdene for strekningene er definert i «infrastrukturregisteret». 


2.15.2.1. G e n e r e l t 

Det rullende materiellet, og utstyret ombord, skal kunne settes i drift og virke normalt ved de 

forhold og i de klimasoner som utstyret er beregnet på, og der det er sannsynlig at det kan bli 

brukt 

Miljøforholdene uttrykkes i temperaturklasser osv., og gir dermed operatøren/produsenten 

muligheten til å skaffe en vogn som er egnet til bruk i hele Europa, eller som har begrenset 

anvendelse 

«Infrastrukturregisteret» vil angi rammene for de miljøforhold som kan forekomme på de enkelte 

strekninger. Samme rammer vil bli brukt som hjelp til henvisning til driftsregler. 

De angitte grensene er de som har lav sannsynlighet for å bli overskredet. Alle angitte verdier er 

de høyeste verdier eller grenseverdier. Disse verdiene kan nås, men forekommer ikke permanent. 

Avhengig av situasjonen kan hyppigheten variere i et gitt tidsrom.


Nr. 10/325 


Høyde 

Vognene skal yte som angitt ved alle høyder opptil 2000 m. 

TRIV 

Temperatur 

Klasser Temperaturnivå – konstruksjon 

Tn -40 +35 

Ts -25 +45 

Delsystemer og komponenter har forskjellige temperaturkrav. Nærmere 

opplysninger blir angitt i relevant TSI 

Lufttemperaturintervall utenfor vognen [ °C]: 

Klassen TRIV er identisk med temperaturnivået fastsatt for alle vogner i samtrafikk som fantes 

før ikrafttredelsen til relevant TSI. Konstruksjonsnivået for klassen TRIV vil bli angitt i relevant 

TSI. 

Alle godsvogner beregnet på internasjonal trafikk skal minst oppfylle kravene for temperaturklassen 

TRIV. 

Foruten klassen TRIV finnes de utvendige temperaturklassene Ts og Tn. 

En TRIV-vogn kan anvendes til: 

⎯ 

permanent bruk på Ts-linjer, 

⎯ permanent bruk på Tn-linjer i den del av året når temperaturen forventes å være over -25 

°C, 

⎯ ikke-permanent bruk på Tn-linjer i den del av året når temperaturen forventes å være under 

-25 °C. 

Merknad: Kjøperen av vognen kan bestemme vognens ytterligere temperaturområde ut fra 

beregnet bruk (Tn, Ts, Tn + Ts, eller ikke noe utover TRIV). 

Fuktighet 

Det skal tas hensyn til følgende nivåer av utvendig fuktighet: 

Årlig gjennomsnitt: < 75 % relativ fuktighet. 

På 30 dager i året sammenhengende: Mellom 75 % og 95 % relativ fuktighet. 

På andre dager av og til: Mellom 95 % og 100 % relativ fuktighet. 

Høyeste absolutte fuktighet: 30 g/m 3 i tunneler. 

En driftsrelatert unntaksvis og lett kondens skal ikke medføre funksjonssvikt eller utfall. 

Relevant TSI vil angi variasjonsområdet for relativ fuktighet for de forskjellige temperaturklassene 

som det antas ikke vil bli overskredet i mer enn 30 dager i året. 

På avkjølte overflater kan det forekomme 100 % relativ fuktighet som forårsaker kondens på 

deler av utstyret. Dette skal ikke medføre noen form for funksjonssvikt. 

Brå endringer i lufttemperaturen lokalt ved vognen kan forårsake kondens av vann på deler av 

utstyr med en hastighet på 3 K/s og variasjon opptil 40 K. 

Disse forholdene, som særlig forekommer ved innkjøring i eller utkjøring av tunnel, skal ikke 

medføre noen form for funksjonssvikt i utstyret.


21.2.2008 

Regn 

Det skal tas høyde for regnmengder på inntil 6 mm/min. Virkningen av regn skal tas i betraktning 

avhengig av installasjonen av utstyret, vinden og vognens bevegelse. 

Snø, is og hagl 

Det skal tas høyde for virkningen av alle typer snø, is og/eller hagl. Største hagldiameter settes 

til 15 mm, men større diameter kan forekomme unntaksvis. 

Solstråling 

2.16. Nødutganger og skilting 

Utstyrets utforming skal tillate en direkte eksponering for solstråling med en styrke på 1120 W/ 

m 2 i inntil 8 t. 

Forurensning 

Virkningene av forurensning skal tas i betraktning ved utformingen av utstyret og komponentene. 

Forurensningens alvorlighetsgrad vil avhenge av utstyrets plassering. Det kan treffes tiltak for 

å redusere forurensningen ved effektiv bruk av beskyttelse. Virkningene av følgende typer 

forurensning skal tas i betraktning: 

Kjemisk aktive stoffer Klasse 5C2 i EN 60721-3-5:1997 

Forurensende væsker Klasse 5F2 (elektrisk motor) i EN 60721-3-5:1997 

Klasse 5F3 (forbrenningsmotor) i EN 60721-3-5:1997 

Biologisk aktive stoffer Klasse 5B2 i EN 60721-3-5:1997 

Støv Definert ved klasse 5S2 i EN 60721-3-5:1997 

Steiner og andre gjenstander Ballast og annet med en største diameter på 15 mm 

Gress og blader, pollen, flygende 

insekter, fibrer osv. 

I forbindelse med utforming av ventilasjonskanaler 

Sand I henhold til EN 60721-3-5:1997 

Sjøsprøyt I henhold til EN 60721-3-5:1997 klasse 5C2 


Den grunnleggende parameteren inneholder bestemmelser om 

⎯ 

⎯ 

Sikkerhetsinstrukser for personale: 

⎯ sikkerhetsinstrukser med alle opplysninger som personalet behøver for å forhindre og 

håndtere en nødssituasjon, 

⎯ 

instrukser for sikkerhetsopplæring av personale (plan, dokumentasjon, opplæring). 

Trafikkstyring og redningsinstrukser: 

⎯ det skal sørges for dokumenter som viser plassering og drift av vognens nødsog 

redningsfunksjoner. Dette er nødvendig for infrastrukturforvaltningen og 

redningssentralen og -tjenestene. 


Det er ingen krav om nødutganger eller skilting i forbindelse med nødutganger i godsvogner. 

I forbindelse med en ulykke er det imidlertid krav om redningsplan og tilhørende 

informasjonsmeddelelser. 

Godsvogner skal ha påmontert piktogrammer som angitt i avsnittet om merking av vogner, der 

det angis hvor vognen kan løftes, og om understellet skal framonteres før løfting.


Nr. 10/327 

2.17. Brannsikkerhet 


Den grunnleggende parameteren omfatter tiltak for å sikre et egnet sikkerhetsnivå for å forebygge 

brann og håndtere konsekvensene ved brann. Den kan omfatte f.eks. konstruksjonsmål for å 

unngå antenning og spredning av ild. 


2.17.2.1. G e n e r e l t 

⎯ 

⎯ 

Konstruksjonen skal begrense antenning og spredning av ild. 

Det skal ikke tas hensyn til noen krav i forbindelse med giftig damp. 

⎯ Gods som fraktes i godsvogner skal ikke tas i betraktning — verken som primær 

antenningskilde eller som middel til spredning av ild. Når det gjelder farlig gods 

som fraktes i godsvogner, skal bare RID-kravene gjelde med hensyn til alle 

brannsikringsaspekter. 

⎯ 

Gods i godsvogner skal beskyttes mot forutsigbare kilder til antenning av vognen. 

⎯ Materialet som brukes i godsvogner, skal begrense antenning, spredning av ild og 

røykutvikling ved brann på primær tennkilde på 7 kW i 3 min. 

⎯ Konstruksjonsreglene skal gjelde for alt fast utstyr i vognen dersom det er en potensiell 

kilde til antenning, f.eks. kjøleinnretninger som inneholder brensel. 

⎯ 

En medlemsstat skal ikke kreve montering av røykvarslere i godsvogner. 

2.17.2.2. T e k n i s k e s p e s i f i k a s j o n e r f o r g o d s v o g n e r 

Brannsikring 

Definisjoner 

Er et atskillende konstruksjonselements evne til, ved eksponering for brann på én side, å hindre 

at flammer, varme gasser og andre brannelementer passerer gjennom det på den ikke-eksponerte 

siden. 

Varmeisolasjon 

Er et atskillende konstruksjonselements evne til hindre usedvanlig stor varmeoverføring. 

Normative referanser 

1 EN 1363-1 Oktober 1999 Prøving av brannmotstand — Del 1: 

Generelle krav 

2 EN ISO 4589-2 Oktober 1998 Bestemmelse av forbrenningsegenskaper 

ved oksygenindeks — Del 2: Prøving ved 

omgivelsestemperatur 

3 ISO 5658-21996-08-01 Reaksjon på brannforsøk — Spredning av 

flammer — Del 2: Tverrgående spredning 

på bygningsprodukter i loddrett konfigurasjon 

4 EN ISO 5659-2 Oktober 1998 Plast — Røykutvikling — Del 2: 

Bestemmelse av optisk tetthet ved en 

enkeltkammersprøving 

5 EN 50 355 

November 2002 

6 EN ISO 9239-2 

Desember 2003 

Jernbaneanvendelser — Kabler til rullende 

jernbanemateriell med spesielle brannegenskaper 

— Tynn vegg og standardvegg 

— Bruksanvisning 

Reaksjon på brannforsøk for gulvbelegg — 

Del 2: Bestemmelse av flammespredning 

ved et varmestrømnivå på 25 kW/m 2


21.2.2008 

Konstruksjonsregler 

Gnistbeskyttelse av lasten skal besørges separat dersom gulvet ikke har slik beskyttelse. 

Undersiden av vogngulvet skal, på steder der den er utsatt for potensielle brannkilder og det ikke 

finnes gnistbeskyttelse, være utstyrt med varmeisolasjon og brannsikring. 

Materialkrav 

I tabellen nedenfor angis parametrene som brukes til å defineres krav, og deres egenskaper. Det 

er også angitt om den numeriske verdien i kravtabellene er høyeste eller laveste tillatte verdi. 

Et rapportert resultat som er lik kravet, oppfyller kravet. 

Prøvingsmetode Parameter Enheter Kravdefinisjon 

EN ISO 4589-2 [2] LOI % oksygen laveste 

ISO 5 658 [3] CFE kWm -2 laveste 

EN ISO 9239-2 [6] CFE kWm -2 laveste 

EN ISO 5659-2 [4] Ds max Dimensjonsløs høyeste 

Minstekrav 

Deler eller materialer med en overflate som er mindre enn overflateklassifiseringen nedenfor, 

skal prøves med minstekravene. 

Prøvingsmetode Parameter Enhet Krav 

EN ISO 4589-2 [2] LOI % oksygen > 26 

Krav for materiale som brukes som overflate unntatt gulv 

metode: Vilkår Parameter Parameter Enhet Krav 

ISO 5658-2 [3] CFE CFE kWm -2 > 24 

EN ISO 5659-2 [4] 50kWm -2 Ds max Dimensjonsløs 4.5 

EN ISO 5659-2 [4] 50kWm -2 Ds max Dimensjonsløs


Nr. 10/329 

Overflateklassifisering 

Alle materialer som brukes, skal oppfylle minstekravene dersom materialets eller elementet 

overflate er mindre enn 0,25 m 2 , og 

⎯ 

⎯ 

på et tak: 

⎯ 

største dimensjon i enhver retning på overflaten er mindre enn 1 m, og 

⎯ atskillelsen fra en annen overflate er større enn overflatens største utstrekning (målt 

vannrett i enhver retning på overflaten), 

på en vegg og på gulvet: 

⎯ 

største dimensjon i loddrett retning er mindre enn 1 m, og 

⎯ atskillelsen fra en annen overflate er større enn overflatens største utstrekning (målt 

loddrett for vegger eller vannrett for gulv). 

Krav til kabler 

Kabler som brukes til elektriske installasjoner på godsvogner, skal være i samsvar med 

EN 50 355 [5]. I forbindelse med brannsikkerhetskrav skal det tas hensyn til farenivå 3. 

Vedlikehold av brannverntiltak 

Påliteligheten til brannmotstands- og varmeisoleringstiltak for godsvogner (f.eks. gulvbeskyttelse, 

hjulgnistbeskyttelse) skal kontrolleres for hver ettersynsperiode og i mellomliggende perioder 

dersom det er relevant når det gjelder konstruksjonsløsning og praktisk erfaring. 

3. Grunnleggende parametrer vedrørende TSI for «telematikkprogrammer for godstrafikk» 

3.1. Opplysninger i fraktbrev 


Kunden skal sende fraktbrevet til det primære jernbaneforetaket. Det skal vise alle opplysninger 

som er nødvendige for å transportere en forsendelse fra avsender til mottaker. Jernbaneforetaket 

skal supplere disse opplysningene med ytterligere informasjon. 

Disse dataene danner grunnlaget for en ruteleiesøknad på kort varsel, dersom det er nødvendig 

for utførelsen av fraktbrevet. 


Vognordre 

Vognordren er i det vesentlige et delsett av opplysningene i fraktbrevet. 

Hovedinnholdet i vognordren er 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

opplysninger om avsender og mottaker, 

ruteopplysninger, 

identifikasjon av forsendelsen, 

vognopplysninger, 

opplysninger om tid og sted. 

Datautveksling ved fri adgang 

Ved fri adgang behøves ingen meldingsutveksling med andre jernbaneforetak.


21.2.2008 

Datautveksling ved samarbeid 

Ved samarbeid med forskjellige jernbaneforetak skal det primære jernbaneforetaket sende 

vognordrer til jernbaneforetakene som er involvert i transportkjeden. Innholdet i vognordren 

skal vise de relevante opplysninger som er nødvendige for at et jernbaneforetak skal 

kunne utføre transporten under dets ansvarsområde til overlevering til neste jernbaneforetak. 

Innholdet avhenger derfor av hvilken rolle jernbaneforetaket har: opprinnelig jernbaneforetak, 

transittjernbaneforetak eller leveringsjernbaneforetak. 

Vognbestillingsmeldinger 

Det skilles mellom følgende vognordrer: 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

3.2. Søknad om ruteleie 

vognordre for det opprinnelige jernbaneforetaket, 

vognordre for leveringsjernbaneforetaket, 

vognordre for transittjernbaneforetaket. 


Her beskrives dialogen mellom jernbaneforetak og infrastrukturforvaltningen for avtale om 

togkjøring på kort varsel. Denne dialogen meddeles av et jernbaneforetak, men omfatter alle 

jernbaneforetak og infrastrukturforvaltninger som er nødvendige for å kjøre toget langs det 

ønskede ruteleiet. 


Ruteleie 

Ruteleiet definerer de anmodede, aksepterte og faktiske data som skal lagres med hensyn til et 

togs ruteleie og togets egenskaper for hver del av ruteleiet. 

Langsiktig planlegging 

Langsiktig planlegging av ruteleier (ruteplaner) er utenfor TSI-ens virkeområde. 

Ruteleiesøknad på kort varsel 

På grunn av unntak under togets drift eller på grunn av kortsiktige transportbehov, skal et 

jernbaneforetak ha mulighet for å få et ad hoc-ruteleie på nettet. 

I det første tilfellet skal det iverksettes øyeblikkelige tiltak, slik at den faktiske togsammensetningen 

på grunnlag av togsammensetningslisten blir kjent. 

I det andre tilfellet skal jernbaneforetaket gi infrastrukturforvaltningen alle nødvendige data med 

hensyn til når og hvor toget skal kjøre, sammen med de fysiske egenskapene i den grad disse 

samvirker med infrastrukturen. Disse dataene gis hovedsakelig i det tilleggsfraktbrevet, eller i 

vognordrene. 

Fri adgang 

Jernbaneforetaket kontakter alle involverte infrastrukturforvaltninger direkte eller via OSS (One 

Stop Shop) for å organisere ruteleiene for hele reisen. I dette tilfellet skal jernbaneforetaket også 

kjøre toget på hele strekningen i henhold til artikkel 13 i direktiv 2001/14/EF.


Nr. 10/331 

Samarbeid 

Hvert jernbaneforetak som er involvert i transporten fra A til B, kontakter de lokale 

infrastrukturforvaltningene direkte eller via OSS for å søke om ruteleie for den del av reisen der 

det kjører toget. 

Dialog for ruteleiesøknad på kort varsel 

I begge situasjonene følger framgangsmåten for bestilling av et ruteleie på kort varsel dialogen 

mellom jernbaneforetaket og involvert infrastrukturforvaltning som beskrevet nedenfor: 

Søknad om ruteleie 

Jernbaneforetak til involvert(e) infrastrukturforvaltning(er); denne meldingen skal sendes for en 

ruteleiesøknad på kort varsel. 

Detaljer om ruteleie 

Denne meldinger skal sendes fra infrastrukturforvaltning(er) til jernbaneforetak som bekreftelse 

på detaljer om ruteleie og svar på jernbaneforetakets «ruteleiesøknad», eventuelt med endrede 

verdier. 

Ruteleie bekreftet 

Denne meldingen skal sendes fra jernbaneforetaket til infrastrukturforvaltningen som aksept 

på «detaljer om ruteleie» fra infrastrukturforvaltningen, som var svar på jernbaneforetaket 

opprinnelige søknad. 

Detaljer om ruteleie avvist 

Denne meldingen skal sendes fra jernbaneforetaket til infrastrukturforvaltningen dersom 

førstnevnte ikke godtar «detaljer om ruteleie» fra infrastrukturforvaltningen i svaret på 

jernbaneforetakets opprinnelige søknad, dersom det er endrede verdier som jernbaneforetaket 

ikke kan godta. 

Ruteleie annullert 

Underretning fra jernbaneforetaket til infrastrukturforvaltningen om annullering av tidligere 

bestilt ruteleie eller del av dette. 

Ruteleie ikke tilgjengelig 

Underretning fra infrastrukturforvaltningen til jernbaneforetaket om at det bestilte ruteleiet ikke 

er tilgjengelig (infrastrukturforvaltningens annullering av et bestilt ruteleie). 

Bekreftet mottak 

3.3. Klargjøring av tog 

Denne meldingen skal sendes fra mottakeren av en melding til meldingens avsender dersom det 

avkrevde svaret ikke kan gjøres tilgjengelig i sanntid. 


Denne parameteren angir meldinger som skal utveksles under klargjøring av tog og fram til toget 

starter. Denne parameteren inneholder tre grupper med data: 

⎯ togets sammensetning og dets faktiske egenskaper. Denne stilles til rådighet for alle 

infrastrukturforvaltninger og jernbaneforetak som er involvert i toget, 

⎯ 

infrastrukturforvaltningens reaksjon ved mottak av togsammensetning, 

⎯ dialog mellom infrastrukturforvaltningen og jernbaneforetaket for hver del av togreisen 

som er nødvendig når toget er klart.


21.2.2008 


Adgang til registre og referansedata 

I forbindelse med klargjøring av toget skal jernbaneforetaket ha adgang til de faktiske 

infrastrukturdataene (infrastrukturregisteret), til referansedataene om farlig gods, til tekniske 

vogndata og til aktuelle, ajourførte statusopplysninger om vognene. Dette gjelder alle togets 

vogner. 

Vilkår for å sende togsammensetningen 

Dersom togsammensetningen endres på et sted, skal jernbaneforetaket sende denne meldingen 

nok en gang til alle involverte parter med ajourførte opplysninger. 

Melding om togsammensetning 

Meldingen om togsammensetning skal inneholde alle data som kreves for sikker og effektiv 

trafikk. Dette er data vedrørende et togs fysiske egenskaper i den grad disse har innvirkning på 

infrastrukturnettet som toget kjører på. 

Infrastrukturforvaltningens reaksjoner på togsammensetningen 

Tog godkjent 

Avhengig av kontraktsavtalen mellom infrastrukturforvaltningen og jernbaneforetaket og av 

lovgivningsmessige krav kan infrastrukturforvaltningen også underrette jernbaneforetaket 

om hvorvidt togsammensetningen er akseptabel for det bestilte ruteleiet. Dette effektueres 

med denne meldingen. Denne meldingen er valgfri dersom ikke annet er avtalt mellom 

infrastrukturforvaltningen og jernbaneforetaket. Klargjøringen av toget kan fullføres. 

Tog ikke egnet 

Dersom toget ikke er egnet for det tidligere avtale ruteleiet, skal infrastrukturforvaltningen 

underrette jernbaneforetaket med denne meldingen. I dette tilfellet skal jernbaneforetaket 

kontrollere togsammensetningen på nytt eller annullere ruteleiet og be om nytt ruteleie. 

Togstartdialog 

Ved hvert punkt der ansvaret går over til jernbaneforetaket, er startprosedyredialogen 

obligatorisk. 

Tog klart 

Denne meldingen skal sendes fra jernbaneforetaket til infrastrukturforvaltningen som angivelse 

av at toget er klart til kjøring på nettet. 

Togposisjon 

Denne meldingen kan sendes fra infrastrukturforvaltningen til jernbaneforetaket, og 

definerer nøyaktig hvor og når toget skal gi seg til kjenne på nettet som svar på meldingen 

«Tog klart». Overføringen av denne meldingen avhenger av kontraktsforholdene mellom 

infrastrukturforvaltningen og jernbaneforetaket. 

Tog ved start 

Denne meldingen kan sendes fra jernbaneforetaket til infrastrukturforvaltningen ved mottak av 

meldingen «Togposisjon» fra infrastrukturforvaltningen, som angivelse av at toget har begynt 

reisen. Denne meldingen skal ha en identifikator som den viser til. 

Underretning om togtrafikk 

Denne meldingen, som sendes fra infrastrukturforvaltningen til jernbaneforetaket, angir at toget 

har ankommet på infrastrukturen


Nr. 10/333 

3.4. Varsel om estimert ankomsttid 


Denne parameteren beskriver meldingene send fra infrastrukturforvaltningen til jernbaneforetaket 

og utvekslet mellom involverte infrastrukturforvaltninger på avtalte rapporteringspunkter. 

Varsel om estimert ankomsttid 

Denne meldingen inneholder beregnet tidspunkt for toget på et angitt sted; dersom det angitte 

stedet f.eks. er et overleveringspunkt, er det beregnede tidspunktet ETH (Estimated Time of 

Handover - forventet overleveringstidspunkt). For alle andre rapporteringspunkter er beregnet 

tidspunkt TETA (Train Estimated Time of Arrival - togets beregnede ankomsttid). 

Underretning om togtrafikk 

Denne meldingen inneholder den faktiske ankomsttiden, avgangstiden eller passeringstiden til et 

tog på et bestemt sted sammen med avvik fra ruteplanen. 


Fri adgang 

Ved fri adgang, som betyr at ruteleiene for hele reisen er bestilt av ett jernbaneforetak 

(dette jernbaneforetaket kjører også toget under hele reisen), sendes meldingene til dette 

jernbaneforetaket. Det samme gjelder dersom ruteleiene for reisen er bestilt av ett jernbaneforetak 

gjennom OSS. 

Samarbeid 

Ved samarbeid finner denne informasjonsutvekslingen mellom jernbaneforetak og 

infrastrukturforvaltninger alltid sted mellom ansvarlig infrastrukturforvaltning og jernbaneforetaket 

som har bestilt ruteleiet der toget faktisk kjører. 

Ankomstsituasjoner 

Det skilles mellom følgende situasjoner, idet det tas hensyn til forskjellige kommunikasjonsforhold 

mellom jernbaneforetak og infrastrukturforvaltninger i samsvar med ruteleiebestillingen: 

⎯ tog nærmer seg et overleveringspunkt mellom infrastrukturforvaltning nr. 1 og dens 

nabo infrastrukturforvaltning nr. 2. Overleveringspunktet er ikke et overførings- eller 

håndteringspunkt, 

⎯ tog nærmer seg et overføringspunkt mellom jernbaneforetak nr. 1 og dens nabo 

jernbaneforetak nr. 2. Overføringspunktet kan også være et overleveringspunkt mellom 

f.eks. infrastrukturforvaltning nr. 1 og infrastrukturforvaltning nr. 2, 

⎯ 

⎯ 

tog nærmer seg et håndteringspunkt for et jernbaneforetak, 

togankomst ved bestemmelsessted. 

3.5. Opplysninger om driftsforstyrrelser 


Denne parameteren beskriver håndtering og meldingsutveksling ved driftsforstyrrelser under 

togtrafikk. 


Midlertidig forstyrrelse som er jernbaneforetakets ansvar 

Dersom jernbaneforetaket får kjennskap til en driftsforstyrrelse under togets kjøring som det er 

ansvarlig for, skal det umiddelbart underrette infrastrukturforvaltningen (f.eks. ingen IT-melding 

fra føreren).


21.2.2008 

Midlertidig forstyrrelse som er infrastrukturforvaltningens ansvar 

Dersom forsinkelsen overstiger x minutter (denne verdien skal være fastsatt i kontrakten mellom 

jernbaneforetaket og infrastrukturforvaltningen), skal berørt infrastrukturforvaltning sende 

jernbaneforetaket et varsel om estimert ankomsttid for neste rapporteringspunkt. 

Innstilling av toget 

Dersom toget innstilles, sender infrastrukturforvaltningen til neste infrastrukturforvaltning og til 

jernbaneforetaket med kontrakt for ruteleiet 

⎯ 

3.6. Togposisjon 

en melding om avbrutt togtrafikk. 


Denne parameteren angir sporingsmuligheten til å få opplysninger om togposisjon, togforsinkelser 

og ytelse. Opplysningene bygger hovedsakelig på den lagrede meldingsutvekslingen fra 

infrastrukturforvaltningene. 


Adgangsmulighet 

Adgangen til disse opplysningene skal være uavhengig av kommunikasjonsforholdet 

mellom jernbaneforetaket og infrastrukturforvaltningen under togets kjøring, hvilket betyr at 

jernbaneforetaket må ha én enkelt adgangsadresse til disse opplysningene. 

Tilgjengelige opplysninger 

Togtrafikk 

Opplysninger om sist registrerte status (posisjon, forsinkelser og årsaker til forsinkelser) for et 

bestemt tog på infrastrukturen til en bestemt infrastrukturforvaltning. 

Togforsinkelse/ytelse 

Opplysninger om alle forsinkelser for et bestemt tog med en bestemt infrastrukturforvaltning. 

Tog-ID 

Opplysninger om gjeldende tog-ID og tidligere tog-ID-er. Alle tog-ID-er for et bestemt tog kan 

brukes som adgangsnøkkel til disse opplysningene. 

Togprognose 

Opplysninger om forventet tidspunkt for et bestemt tog ved et bestemt rapporteringspunkt. 

Tog ved rapporteringspunkt 

Opplysninger om alle et jernbaneforetaks tog ved et bestemt rapporteringspunkt på infrastrukturen 

til en bestemt infrastrukturforvaltning. 

3.7. ETI/ETA for forsendelse 


Denne parameteren beskriver framgangsmåten for ETI/ETA-beregningen og nødvendig 

meldingsutveksling mellom jernbaneforetakene og primært jernbaneforetak. 

ETI 

Forventet tidspunkt for overlevering av en forsendelse (vogn) fra ett jernbaneforetak til et annet 

i transportkjeden. 

ETA 

Forventet ankomsttid for en forsendelse (vogn) på mottakerens sidespor. 

Jernbaneforetakets kapasitet 

Hvert jernbaneforetak skal være i stand til å motta og generere ETI for neste jernbaneforetak.


Nr. 10/335 


Fri adgang 

Ved fri adgang finnes det bare ett jernbaneforetak. Dette jernbaneforetaket skal beregne 

forsendelsens ETA for sin kunde etter å ha fastsatt ruteplanen for forsendelsen, og det må 

ajourføre ETA hver gang det registreres et avvik under transporten. 

Samarbeid 

Ved samarbeid sender det primære jernbaneforetaket bestillingen for og tidspunktet for frigivelse 

av forsendelsen/vognen til første jernbaneforetak, som genererer ETI og sender den til neste 

involverte jernbaneforetak. Siste jernbaneforetak genererer ETA og sender den tilbake til det 

primære jernbaneforetaket. Denne framgangsmåten gjentas hver gang det registreres avvik 

i transporten av forsendelsen, eller på forespørsel fra det primære jernbaneforetaket. Den 

nødvendige meldingen er 

⎯ 

melding om vognens ETI/ETA 

Grunnlag for beregning av ETI/ETA 

Første beregning bygger på frigivelsestidspunktet for forsendelse/vogn. Ajourføringer bygger på 

opplysninger fra ansvarlig infrastrukturforvaltning, som i varselet om estimert ankomsttid for 

toget der forsendelsen/vognen transporteres, sender togets forventede ankomsttid (TETA) for 

definerte rapporteringspunkter. 

Intermodale enheter 

I forbindelse med intermodale enheter på en vogn er vognens ETIer også ETIer for de intermodale 

enhetene, og vognens ETA skal beregnes som ETIer for de intermodale enhetene på vognen 

av siste jernbaneforetak, ettersom jernbaneforetaket leverer vognen bare til den intermodale 

terminaloperatøren og ikke til sluttkunden. 

Alarmhåndtering 

Det primære jernbaneforetaket er ansvarlig for sammenligning med forpliktelsen overfor 

kunden. 

Avvik i ETA i forhold til forpliktelsen overfor kunden skal håndteres i samsvar med kontrakten, 

og kan føre til en alarmhåndteringsprosess for det primære jernbaneforetaket. I forbindelse med 

overføring av opplysninger om resultatet av denne prosessen påtenkes en 

⎯ 

alarmmelding. 

Som grunnlag for alarmhåndteringsprosessen skal det primære jernbaneforetaket ha mulighet for 

en vognrelatert forespørsel om avvik, utført med forespørselen 

⎯ 

opplysninger om vognavvik.


21.2.2008 

3.8. Vognbevegelse 


Denne parameteren beskriver rapporteringen av en vogns bevegelse og definerer behovet for 

meldingsutveksling mellom jernbaneforetakene og det primære jernbaneforetaket (som opptrer 

som tjenesteintegrator). 


Fri adgang 

Ved fri adgang finnes det bare ett jernbaneforetak, som også er primært jernbaneforetak. 

Ingen datautveksling er nødvendig. Vognbevegelsen er derfor en intern prosess i (det primære) 

jernbaneforetaket. Det primære jernbaneforetaket er selv ansvarlig for datalagringen og 

oppdatering av databasen for vognrelatert bevegelse. Hendelsene som skal lagres, er 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

vogn klar til avgang fra kundens sidespor, 

vogn trukket fra kundens sidespor, 

vogn ankommet jernbaneforetakets rangerstasjon, 

vogn forlatt rangerstasjon, 

eventuelle vognavvik, 

vogn ankommet bestemmelsesstasjon, 

vogn anbrakt på kundens sidespor. 

Samarbeidsmodell 

For rapportering av en vogns bevegelse skal hvert involverte jernbaneforetak lagre relevante 

data og gjøre dem tilgjengelige elektronisk. Dataene skal også utveksles i meldingen om 

kontraktsmessig grunnlag til autoriserte parter. 

Nødvendige meldinger 

Melding om frigivelse av vogn 

Det primære jernbaneforetaket skal fortelle det ansvarlige jernbaneforetaket at vognen er klar 

til avhenting på kundens sidespor på et gitt frigivelsestidspunkt. Denne hendelsen skal lagres i 

databasen for vognbevegelse. 

Melding om vognavgang 

Jernbaneforetaket skal underrette det primære jernbaneforetaket om faktisk dato og klokkeslett 

da vognen ble trukket ut fra avgangsstedet. Denne hendelsen skal lagres i databasen for 

vognbevegelse. 

Vognankomst ved rangerstasjon 

Jernbaneforetaket skal underrette det primære jernbaneforetaket om at vognen har ankommet 

rangerstasjonen. Denne meldingen kan baseres på «Underretning om togtrafikk». Denne 

hendelsen skal lagres i databasen for vognbevegelse. 

Vognavgang fra rangerstasjon 

Jernbaneforetaket skal underrette det primære jernbaneforetaket om at vognen har forlatt 

rangerstasjonen. Denne meldingen kan baseres på «Underretning om togtrafikk». Denne 

hendelsen skal lagres i databasen for vognbevegelse.


Nr. 10/337 

Melding om vognavvik 

Jernbaneforetaket skal underrette det primære jernbaneforetaket om avvik, f.eks. feilbestilling, 

herunder ny ETI/ETA. Disse opplysningene skal lagres i databasen for vognbevegelse. 

Underretning om vognankomst 

Siste jernbaneforetak i transportkjeden for en vogn eller intermodal enhet skal underrette 

det primære jernbaneforetaket om at vognen har ankommet dens rangerstasjon (hos 

jernbaneforetaket). 

Underretning om vognlevering 

Siste jernbaneforetak i en vogntransportkjede skal underrette det primære jernbaneforetaket om 

at vognen er anbrakt på mottakerens sidespor. 

3.9. Rapportering av overføring 


Overføringsrapporten beskriver meldingene som er knyttet til overføringen av ansvar for en vogn 

mellom to jernbaneforetak, noe som finner sted ved overføringspunkter. Den pålegger også det 

nye jernbaneforetaket å foreta en ETI-beregning. 


Fri adgang 

Det er ikke nødvendig å angi noe, ettersom det ansvarlige jernbaneforetaket er det samme i 

hele transportkjeden. Men fra underretningen om togtrafikk ved et rapporteringspunkt skal 

opplysninger om vogn eller intermodal enhet med hensyn til posisjon og dato og klokkeslett for 

ankomst og adgang behandles og lagres i databasen for vognbevegelse. 

Samarbeid 

Følgende meldinger kreves for å overføre kontroll og ansvar for en forsendelse fra ett jernbaneforetak 

til et annet, og opplysningene om dette må lagres i databasen for vognbevegelse: 

Underretning om vognoverføring 

Med «Underretning om vognoverføring» spør et jernbaneforetak (RU 1) neste jernbaneforetak 

(RU 2) i transportkjeden om det påtar seg ansvaret for en vogn. 

Underretning om vognoverføring/delsett 

Med «Underretning om vognoverføring/delsett» underretter RU 1 infrastrukturforvaltningen om 

at det overlater ansvaret til neste jernbaneforetak. 

Vogn mottatt ved overføring 

Med meldingen «Vogn mottatt ved overføring» underretter RU 2 RU 1 om at det påtar seg 

ansvaret for vognen. 

Vogn avvist ved overføring 

Med meldingen «Vogn avvist ved overføring» underretter RU 2 RU 1 om at det ikke er villig til 

å påta seg ansvaret for vognen.


21.2.2008 

3.10. Datautveksling for kvalitetsforbedring 


En vurderingsprosess etter transporten er viktig for å støtte opp om kvalitetsforbedringer. I tillegg 

til å vurdere tjenesten som ytes overfor kunden, må primære jernbaneforetak, jernbaneforetak 

og infrastrukturforvaltinger vurdere kvaliteten på tjenestekomponentene som samlet utgjør 

produktet som leveres til kunden. 

Til vurdering av kvaliteten kan de allerede definerte meldingene brukes. Vurderingsprosessen er 

en tilbakevendende prosess. 


Kvalitetsvurderinger - primært jernbaneforetak/kunde 

I kontrakter mellom primære jernbaneforetak og kunder kan det inngås forpliktelser (avhengig av 

den enkelte avtale) med hensyn til transittid og ETA. 

Kvalitetsvurderinger - primært jernbaneforetak/andre jernbaneforetak 

I kontrakter mellom et primært jernbaneforetak og andre jernbaneforetak kan det inngås 

forpliktelser med hensyn til transittider, ETI-er, ETA-er og årsakskoder. 

Kvalitetsvurderinger - jernbaneforetak/infrastrukturforvaltning 

I kontrakter mellom jernbaneforetak og infrastrukturforvaltninger kan togenes ruteplaner og 

ankomst i tide-nivåer på bestemte tidspunkter angis, i likhet med nøyaktigheten i togenes ETA-er 

og ETH-er. 

Kvalitetsvurderinger - jernbaneforetak/infrastrukturforvaltning 

I kontrakter mellom jernbaneforetak og infrastrukturforvaltninger vil ruteleienes tilgjengelighet 

bli klart beskrevet i form av tidsintervaller ved bestemte punkter. Togspesifikasjoner i form 

av største tillatte lengde og bruttovekt, lasteprofil osv. vil også inngå i disse kontraktene, som 

beskrevet under nr. 6. 

Framgangsmåtene og tidsrammene for bekreftelse av bruk av et ruteleie, annullering av bruken 

av et planlagt ruteleie og mulig bruksomfang for et ruteleie utenfor (før eller etter) de angitte 

tidsintervallene vil også inngå i disse kontraktene. 

Kvalitetsvurderinger - jernbaneforetak/infrastrukturforvaltning, ruteleietilgjengelighet på kort 

varsel 

Jernbaneforetaket vil periodevis sammenligne ruteleiesøknaden og responsdataene for å utarbeide 

rapporter som følger: 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

svartid for ruteleiesøknad mot rammeavtale, 

antall ruteleier levert innenfor x, y og z timer osv. av anmodet tid, 

antall avslåtte ruteleiesøknader. 

Kvalitetsvurderinger - infrastrukturforvaltning/jernbaneforetak, togsammensetningskvalitet 

Dersom meldinger om «Tog klart» og/eller togsammensetningslister sendes fra et jernbaneforetak 

til infrastrukturforvaltning(er) (eller til andre jernbaneforetak), skal de være i samsvar med togets 

spesifikasjoner slik de er oppført i den gjeldende kontrakten.


Nr. 10/339 

3.11. Diverse referansedata 


Denne parameteren definerer hvilke ytterligere referansedata som skal være tilgjengelige for drift 

av godstog i det europeiske nettet. 


Referansedata 

Liste over referansedata 

⎯ Referansedata for numerisk koding for alle infrastrukturforvaltninger, jernbaneforetak og 

tjenesteytende selskaper 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

Referansedata for numerisk koding for transportkunder 

Referansedata for numerisk koding av posisjoner (primær, sekundær og sone-spor-sted) 

Referansedata for numerisk koding for kundeposisjoner 

Referansedata for alle eksisterende togkontrollsystemer 

Referansedata for farlig gods, FN- og RID-numre 

Referansedata for alle forskjellige lokomotivtyper 

Referansedata for alle CN- og HS-koder for gods 

Referansedata for nødmeldingstjenester, etter type farlig gods 

Referansedata for alle europeiske vedlikeholdsverksteder 

Referansedata for alle europeiske revisjonsorganer 

Referansedata for all godkjente europeiske operatører 

Tilgjengelighet 

Referansedataene skal være tilgjengelige for alle tjenesteytere (infrastrukturforvaltninger, 

jernbaneforetak, logistikkleverandører og flåteforvaltere). 

Aktualitet 

Dataene skal representere den til enhver tid faktiske tilstand. 

Andre databaser 

For at det skal være mulig å spore tog- og vognbevegelser, kan følgende midlertidige databaser, 

som oppdateres i sanntid ved hver relevant hendelse, installeres: 

Database for bevegelse av vogner og intermodale enheter 

Kommunikasjonen mellom primært jernbaneforetak og andre jernbaneforetak ved samarbeid 

bygger på vogners og/eller intermodale enheters numre. Derfor skal et jernbaneforetak som 

kommuniserer med infrastrukturforvaltninger på tognivå, dele opp disse opplysningene etter 

vogn og intermodal enhet. Disse opplysningene om vogner eller intermodale enheter kan lagres i 

databaser for vognenes eller de intermodale enhetenes bevegelser. Opplysningene om togbevegelse 

fører til nye oppføringer/oppdateringer i bevegelsesdatabasen for vogner og intermodale enheter 

for kundeopplysninger. Denne databasen opprettes senest ved mottakk av frigivelsestidspunktet 

for vognene eller de intermodale enhetene fra kunden. Dette frigivelsestidspunktet er den første 

oppføringen i bevegelsesdatabasen for vogner og intermodale enheter.


21.2.2008 

Togdatabase 

Infrastrukturforvaltningens togdatabase tilsvarer jernbaneforetakets database for vognbevegelse. 

Hoveddataoppføringene er togrelaterte data fra meldingen om togsammensetning fra 

jernbaneforetaket. Alle toghendelser fører til ajourføring av denne togrelaterte databasen. En 

alternativ lagringsmulighet for disse dataene er ruteleiedatabasen. 

Vognens ruteplan 

Tog frakter normalt vogner fra forskjellige kunder. For hver vogn utarbeider og ajourfører det 

primære jernbaneforetaket en ruteplan som tilsvarer togruteleiet på tognivå. Nye togruteleier for 

et tog (f.eks. ved tjenesteavbrytelser) fører til ruteendringer for vognene til forskjellige kunder. 

Opprettelsestidspunktet for ruteplanen er mottak av fraktbrev fra kunden. 

3.12. Elektronisk overføring av dokumenter 


Denne parameteren omhandler håndtering av elektronisk overføring av tog- og forsendelsesrelaterte 

dokumenter der det i den aktuelle prosessen kreves fysiske dokumenter, f.eks. tolldokumenter. 


Neste avsnitt omhandler kommunikasjonsnettet som skal brukes til datautveksling. Dette nettet 

og den omtalte sikkerhetshåndteringen muliggjør enhver type nettoverføring, for eksempel e-post, 

filoverføring (ftp, http) osv. Dermed kan partene som er involvert i informasjonsutvekslingen 

velge hvilken type elektronisk overføring av dokumenter som passer best, for eksempel ftp. 

3.13. Nettverk og kommunikasjon 


Denne parameteren beskriver krav til kostnadseffektive og tidsmessige nettverk og kommunikasjon 

for alle meldinger vedrørende grunnleggende parametrer i denne TSI-en. 


Alminnelig arkitektur 

Infrastrukturen for nettverk og kommunikasjon til støtte for samtrafikkevne for jernbanefellesskapet 

vil bygge på en felles arkitektur for informasjonsutveksling, som er kjent og anvendt av alle 

deltakende aktører. 

Arkitekturen for informasjonsutveksling 

⎯ er beregnet på å gjøre forskjellige informasjonsmodeller forenlige ved semantisk 

overføring av dataene som utveksles mellom systemene, og ved harmonisering av 

forretningsprosesser og forskjeller i applikasjonsprotokoller, 

⎯ 

⎯ 

har minimal innvirkning på eksisterende IT-arkitekturer som anvendes av alle aktører, 

sikrer allerede foretatte IT-investeringer. 

Skalerbarhet 

Arkitekturene for informasjonsutveksling favoriserer hovedsakelig en peer-to-peer-type av 

samhandling mellom alle aktører, samtidig som de sikrer den samlede integriteten og konsistensen 

i jernbanefellesskapet med samtrafikkevne ved å tilby et sett med sentraliserte tjenester. En peerto-peer-samhandlingsmodell 

gir mulighet for best mulig kostnadsfordeling mellom de forskjellige 

aktører basert på faktisk bruk, og vil generelt medføre mindre skalerbarhetsproblemer.


Nr. 10/341 

Nettverk 

Nettverk betyr i dette tilfellet kommunikasjonens metode og filosofi, og omfatter ikke det fysiske 

nettet. 

Jernbanefellesskapets samtrafikkevne bygger på bruk av det offentlige Internett, hvilket 

oppmuntrer nye aktørers inntreden og reduserer hindringene for dem. 

Sikkerhetsspørsmålet håndteres derfor ikke av nettverket (VPN, tunnelering osv.), men ved 

utveksling og forvaltning av i seg selv sikre meldinger. Et VPN-nett er derfor ikke nødvendig, og 

dermed unngås problemer med ansvarsforhold og eierskapstildeling. Tunnelering anses ikke som 

et nødvendig middel for å oppnå et passende sikkerhetsnivå. 

Dersom enkelte aktører allerede har eller ønsker å innføre forskjellige grader av sikkerhet i ulike 

deler av nettet, kan de uansett gjøre dette. 

Over det offentlige Internett er det mulig å gjennomføre en hybridartet peer-to-peer-modell med 

et sentralt datalager og et felles grensesnitt på hver aktørs node. 

Det sentrale datalageret kontaktes først for å hente metainformasjon, for eksempel identiteten til 

en aktør (peer) som det er lagret opplysninger om, eller for å kontrollere sikkerhetsopplysninger. 

Deretter utføres peer-to-peer-kommunikasjon mellom de berørte aktører. 

Protokoller 

Bare protokoller som inngår i den fullstendige Internett-protokollen, kan brukes. 

Sikkerhet 

For å oppnå et høyt sikkerhetsnivå må alle meldinger være selvstendige, hvilket betyr 

at opplysningene i meldingen er sikret, og at mottakeren kan kontrollere meldingens 

autentisitet. Dette kan oppnås ved hjelp av et krypterings- og signatursystem som ligner på 

e-postkryptering. Dette gjør det mulig å bruke enhver type nettverksoverføring, for eksempel 

e-post, filoverføring (ftp, http) osv. Det faktiske valget av type kan bestemmes av de berørte 

parter i informasjonsutvekslingen. 

Kryptering 

Asymmetrisk kryptering eller en hybridløsning basert på symmetrisk kryptering med offentlig 

nøkkelbeskyttelse skal brukes, siden deling av en felles hemmelig nøkkel blant mange aktører 

vil mislykkes før eller siden. Et høyere sikkerhetsnivå er enklere å oppnå dersom alle aktører 

tar ansvar for sitt eget nøkkelpar, selv om det kreves et høyt integritetsnivå for det sentrale 

datalageret (nøkkelserveren). 

Sentralt datalager 

Det sentrale datalageret skal kunne håndtere 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

metadata — strukturerte data som beskriver innholdet i meldinger, 

offentlig nøkkelinfrastruktur (PKI), 

sertifiseringsmyndighet (CA), 

⎯ adresseliste (telefonkatalog) — inneholder alle nødvendige opplysninger om deltakende 

aktører til utveksling av meldinger. 

Administrasjonen av det sentrale datalageret bør påhvile en alleuropeisk ikke-kommersiell 

organisasjon. 

Felles grensesnitt 

Det felles grensesnitt er obligatorisk for alle aktører som vil delta i jernbanefellesskapet med 

samtrafikkevne.


21.2.2008 

Det felles grensesnitt skal kunne håndtere 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

⎯ 

meldingsformatering av utgående meldinger i samsvar med metadataene, 

signering og kryptering av utgående meldinger, 

adressering av utgående meldinger, 

autentisitetskontroll av innkommende meldinger, 

dekryptering av innkommende meldinger, 

samsvarskontroll av innkommende meldinger i henhold til metadataene. 

På grunnlag av resultatene av autentisitetskontrollen av innkommende meldinger kan et 

minstenivå av meldingskvittering iverksettes: 

i. positiv sending (ACK), 

ii. negativ sending (NACK). 

Det felles grensesnitt bruker opplysningene i det sentrale datalageret til å administrere oppgavene 

ovenfor. 

En aktør kan ta i bruk et lokalt «speilbilde» av det sentrale datalageret for å forkorte svartidene.


Nr. 10/343 


HAR — 


fellesskap, 

under henvisning til rådsdirektiv 96/48/EF av 23. juli 1996 

om samtrafikkevnen i det transeuropeiske jernbanesystem for 

høyhastighetstog( 1 ), særlig artikkel 6 nr. 2, 

under henvisning til rådsdirektiv 2001/16/EF av 19. mars 2001 

om samtrafikkevnen til jernbanesystemet for konvensjonelle 

tog( 2 ), særlig artikkel 6 nr. 1, og 


1) 

2) 

3) 

4) 

Dette vedtak gjelder infrastruktur og rullende materiell 

som omfattes av direktiv 96/48/EF og direktiv 2001/16/ 

EF, og som tas i bruk etter ikrafttredelsesdatoen for dette 

vedtak. 

Dette vedtaks første mål er å gi veiledning i forbindelse 

med de tekniske beslutninger som treffes av myndigheter 

med ansvar for planlegging, bygging, fornyelse, 

oppgradering og drift av ovennevnte infrastruktur og 

rullende materiell. 

Dette vedtaks andre mål er å ajourføre vedlegg A til 

kommisjonsvedtak 2002/731/EF av 30. mai 2002 om 

den tekniske spesifikasjonen for samtrafikkevne som 

gjelder for delsystemet «styring, kontroll og signal» i 

det transeuropeiske jernbanesystem for høyhastighetstog 

nevnt i artikkel 6 nr. 1 i direktiv 96/48/EF( 3 ). 

Dette vedtaks tredje mål er å fastsette en definitiv 

referanse for spesifikasjonene som skal vurderes i 

( 1 ) EFT L 235 av 17.9.1996, s. 6. 

( 2 ) EFT L 110 av 20.4.2001, s. 1. 

( 3 ) EFT L 245 av 12.9.2002, s. 37. 

KOmmISJONSVEDTAK 

av 29. april 2004 

om endring av vedlegg A til vedtak 2002/731/EF av 30. mai 2002 og om fastsettelse av de grunnleggende 

spesifikasjoner for klasse A-systemet (ERTmS) i delsystemet «styring, kontroll og signal» i det 

transeuropeiske jernbanesystem for konvensjonelle tog nevnt i europaparlamentsog rådsdirektiv 

2001/16/EF(*) 





[meddelt under nummer K(2004) 1559] 

(2004/447/EF) 

5) 

6) 

7) 

8) 

2008/EØS/10/19 

forbindelse med delsystemet «styring, kontroll og signal» 

i det transeuropeiske jernbanesystem for konvensjonelle 

tog nevnt i artikkel 6 nr. 1 i direktiv 2001/16/EF. 

Det utelukker ikke behovet for å validere og, ved 

behov, ytterligere endre, ajourføre eller modifisere 

disse parametrene i den tilhørende TSI (TSI CCS- 

CR), som skal vedtas i samsvar med direktiv 2001/16/ 

EF. Disse parametrene kan også ajourføres som del av 

gjennomgåelsen av TSIene i henhold til nevnte direktiv 

og idet det tas hensyn til de synspunkter som framsettes 

i forbindelse med framgangsmåten for endringskontroll 

som er fastsatt i TSI CCS-HS. 

I samsvar med artikkel 2 bokstav c) i direktiv 96/48/EF er 

det transeuropeiske jernbanesystem for høyhastighetstog 

inndelt i strukturelle eller funksjonelle delsystemer. Hvert 

delsystem skal omfattes av en teknisk spesifikasjon for 

samtrafikkevne (TSI). 

I vedtak 2002/731/EF fastsettes en TSI for delsystemet 

«styring, kontroll og signal» i det transeuropeiske 

jernbanesystem for høyhastighetstog (TSI CCS-HS). 

Komiteen nedsatt ved artikkel 21 i direktiv 96/48/EF 




Det felles representative organ skal være ansvarlig for å 

forberede gjennomgåelsen og ajourføringen av TSIer og 

framlegge eventuelle anbefalinger for komiteen nevnt i 

artikkel 21, for å ta hensyn til den tekniske utvikling eller 

endrede samfunnsmessige krav.


21.2.2008 

9) 

AEIF har fått i oppdrag å gjennomgå TSI CCS-HS. 

10) Som følge av den tekniske utvikling og tilbakemeldinger 

på de første praktiske anvendelsene, anses det som 

nødvendig å foreta en omfattende ajourføring av 

spesifikasjonene i vedlegg A til ovennevnte TSI CCS-HS. 

AEIF har utarbeidet et utkast til det reviderte vedlegg A 

til TSI CCS-HS. 

11) 

Utkastet til det reviderte vedlegg A er blitt undersøkt av 

medlemsstatenes representanter i komiteen. 

12) I samsvar med artikkel 2 bokstav c) i direktiv 2001/16/EF 

er det transeuropeiske jernbanesystem for konvensjonelle 

tog inndelt i strukturelle eller funksjonelle delsystemer. 

Hvert delsystem skal omfattes av en teknisk spesifikasjon 

for samtrafikkevne (TSI). 

13) Som et første trinn skal det felles representative organ på 

oppdrag fra Kommisjonen utarbeide utkast til TSIer, etter 

framgangsmåten fastsatt i direktivets artikkel 21 nr. 2. 

14) Komiteen nedsatt ved artikkel 21 i direktiv 2001/16/EF 




15) AEIF har fått i oppdrag å utarbeide et utkast til TSI 

for delsystemet «styring, kontroll og signal» i det 

transeuropeiske jernbanesystem for konvensjonelle tog 

(TSI CCS-CR). 

16) I samsvar med artikkel 6 nr. 4 i direktiv 2001/16/EF 

er imidlertid første trinn i utviklingen av ovennevnte 

TSI å fastsette spesifikasjonene for de grunnleggende 

parametrene. 

17) I samsvar med ovennevnte oppdrag har AEIF allerede 

utarbeidet et utkast til en fullstendig TSI for delsystemet 

«styring, kontroll og signal» i det transeuropeiske 

jernbanesystem for konvensjonelle tog (TSI CCS-CR). 

Denne TSIen vil bli vedtatt når nytte- og kostnadsanalysen 

i henhold til direktiv 2001/16/EF er foretatt og etter samråd 

med brukerorganisasjoner og partene i arbeidslivet. 

18) Det økte antallet ERTMS-relaterte prosjekter for 

konvensjonelle anvendelser, både i Den europeiske union 

og i søkerstatene, øker behovet for å fastsette en referanse 

for konvensjonelle tog. De fleste av disse prosjektene 

utvikles nå på grunnlag av en løs tilknytning til den 

gjeldende TSI CCS-HS, noe som kan føre til nok en 

situasjon med manglende samtrafikkevne på europeisk 

plan på grunn av ulike nasjonale utgaver av ERTMS. 

19) Ut fra både markeds- og driftsmessige hensyn 

er det åpenbart berettiget å utvide parametrene for 

høyhastighetstog til også å gjelde konvensjonelle tog. 

De omfatter blant annet stordriftsfordeler ved at samme 

løsning anvendes på høyhastighetstog og konvensjonelle 

tog, og enklere drift av høyhastighetstog når de må 

anvende nettet for konvensjonelle tog. 

20) Anvendelse av samme løsning for både høyhastighetstog 

og konvensjonelle tog er vesentlig for å lette ERTMS 

og får sterk støtte i hele jernbanesektoren, både av 

leverandører og jernbaneforetak. 

21) De reviderte grunnleggende referanseparametrene for 

TSI CCS-HS bør derfor også vedtas som grunnleggende 

referanseparametrer for klasse A-systemet for TSI CCS- 

CR. 

22) 

Tiltakene fastsatt i dette vedtak er i samsvar med uttalelse 

fra komiteen nedsatt ved direktiv 96/48/EF — 

GJORT DETTE VEDTAK: 

Artikkel 1 

Vedlegg A til TSIen som er tillegg til vedtak 2002/731/EF om 

TSIen som gjelder for delsystemet «styring, kontroll og signal» 

i det transeuropeiske jernbanesystem for høyhastighetstog, 

erstattes av tabellen i vedlegget til dette vedtak. 

Artikkel 2 

Definisjonene og spesifikasjonene som skal gjelde for de 

grunnleggende parametrene for klasse A-systemer (ERTMS) i 

delsystemet «styring, kontroll og signal» i det transeuropeiske 

jernbanesystem for konvensjonelle tog nevnt i vedlegg II til 

direktiv 2001/16/EF, er oppført i vedlegget til dette vedtak. 

Artikkel 3 

Dette vedtak er rettet til medlemsstatene. 




Visepresident


Nr. 10/345 

ERTMS-SPESIFIKASJONER 

VEDLEGG 

1. PARAMETERBESKRIVELSE 

Det enhetlige delsystemet «styring, kontroll og signal» (ERTMS — European rail traffic management system) består 

av to deler: 

– styring, kontroll og signaldelen (ERTMS/ETCS — European rail traffic management system/European train 

control system), som omfatter delsystemer både om bord og langs sporet, 

– 

radio og telekommunikasjonsdelen (ERTMS/GSM-R — GSM for jernbaner), som bygger på standardene for det 

offentlige GSM-nettet og som omfatter utstyr både om bord og langs sporet. GSM-R bygger på ETSI-standarden 

for GSM-fase 2+, herunder GPRS (global packet radio services), tilpasset med sikte på jernbanespesifikk 

anvendelse. 

2. OBLIGATORISKE SPESIFIKASJONER 

2.1. ERTMS/ETCS: 

Grunnlaget for delsystemet «styring, kontroll og signal» skal være spesifikasjonene oppført i tabellen nedenfor. Dersom 

det anses som nødvendig, kan disse spesifikasjonene gjennomgås og utvides etter framgangsmåten for gjennomgåelse 

av TSI i direktiv 96/48/EF og 2001/16/EF. En slik gjennomgåelse skal omfatte synspunkter framsatt i forbindelse 

med framgangsmåten for endringskontroll i ERTMS, samtidig som det tas hensyn til det faktum at det kreves en 

konsolideringsfase for ERTMS-spesifikasjonene, som bygger på forsøksstrekningene og de første anvendelsene.


21.2.2008 

VEDLEGG A 

SPESIFIKASJONER FOR SAMTRAFIKKEVNE 

Alle spesifikasjoner i tabellen er obligatoriske med mindre de er tydelig merket «Til informasjon». 

ALLmENNE KRAV 

Andre europeiske spesifikasjoner 

Europeiske spesifikasjoner 

som definerer grunnleggende 

parametrer 

Emne( 2 ) Virkeområde( 3 ) 

Referanse i TSI «Styring 

og kontroll»( 1 ) 

Indeksnr. 

0a. 4.1.1 ETCS FRS UIC ETCS FRS versjon 4.29 

EEIG 99E5362 versjon 2.00 

0b. 4.1.1 GSM-R FRS EIRENE FRS versjon 6.0 

1 3.2.1 Sikkerhetssikring Til informasjon: EN 50128 mars 2001 EN 50126 september 1999 

EN 50129 februar 2003 

2 RAMS 

UNISIG SUBSET -091 V-222 EN 50129 februar 2003 

Sikkerhetskrav Til informasjon 

UNISIG SUBSET -077-V222 


UNISIG SUBSET -079-V222 (2 deler) 




2a. 3.2.1 

4.1.1 

Reservert EN 50126 september 1999 

ERTMS/96s1266- 

(RAM-kapittel) skal brukes som grunnlag. 

Til informasjon: EEIG 02S1266, versjon 6 

2b. 3.2.2e Krav til pålitelighet og 

tilgjengelighet 

Reservert EN 29000 og 

EN 29001 

2c. 3.2b Vedlikeholdskvalitet Framgangsmåtene for vurdering av vedlikeholdskvalitet på 

utstyr for styring og kontroll. 

Reservert EN 50125-1 september 1999 og 

EN 50155 august 2001 

Fysiske miljøforhold Minstekrav til temperatur, fuktighet, støt, vibrasjoner osv. 

som utstyr for styring og kontroll skal tåle ved bruk i 

høyhastighetsnett. 

Til informasjon: EEIG 97S0665- versjon 5, EN 50125-3 

oktober 2003 

3 3.2.5.1.1 

4.2.1.2d 

4 3.2.5.1.2 Elektromagnetisk 

kompatibilitet


Nr. 10/347 


som definerer grunnleggende Andre europeiske spesifikasjoner 

parametrer 

Reservert For utstyr om bord: 

EN 50121-3-2, september 2000, 

tabell 4 og 6 i nummer 7. Nummer 

4, 5 og 6 får anvendelse på 

prøvingsmetoder. 

EN 50121-3-2, september 2000, 

tabell 7, 8 og 9 i nummer 8. 

Nummer 4, 5 og 6 får anvendelse 

på prøvingsmetoder. 

For utstyr langs sporet: 

EN 50121-4, september 2000, 

nummer 5. 

EN 50121-4, september 2000, 

nummer 6. 



og kontroll»( 1 ) 

Indeksnr. 

ERTMS/97s0665- skal brukes som grunnlag. 

Når det gjelder EMC inngår frekvensbånd for internasjonal 

overføring (Eurobalise, Euroloop og GSM-R) ikke i 

spesifikasjonene som angis i denne indeksen. 

Særlige krav til luftgapet for Eurobalise angis i indeks 12a. 

Særlige krav til luftgapet for Euroloop angis i indeks 12b. 

Særlige krav til luftgapet for GSM-R angis i indeks 12c. 

Elektromagnetisk 

kompatibilitet 

4a. 3.2.5.1.2 

4.2.1.2d 

Reservert (reservert) 

For å sikre at togdeteksjonssystemer ikke forstyrres av 

kjørestrømmen. 

Utgangsmateriale for en europeisk spesifikasjon finnes i 

rapporten til TSI «styring, kontroll og signal» 

Immunitetsegenskaper for 

togdeteksjonssystem 

4b. 3.2.5.1.2b 

4.2.1.2f 

( 1 ) Referansene i denne kolonnen gjelder bare for TSI CCS-HS 

( 2 ) Dette emnet omhandles i tilsvarende nr. i TSIen. 

( 3 ) Dette er en beskrivelse av hensikten med den standarden som kreves for å støtte TSI. 

STyRINGS- OG KONTROLLFUNKSJONER 




parametrer 



og kontroll» 

Indeksnr. 







UNISIG SUBSET -076-5-1-V221 



UNISIG SUBSET -076-7-V100 


5 Forsyning av logikk til 

førerhussignal, ATP-logikk og 

lignende funksjoner 

5a. 4.1.1 Normal drift Til informasjon: 











UNISIG SUBSET -076-6-5-V100


21.2.2008 




parametrer 



og kontroll» 

Indeksnr. 


5b. 4.1.1 Nøddrift Systemkrav som gjelder ved feil. 

ERTMS/97E832 skal brukes som grunnlag for europeiske 

spesifikasjoner 






STM-håndtering De funksjonelle og fysiske kravene til STM-grensesnittet mot 

klasse A-systemet. 

KER-kompatibilitet skal behandles. 

Til informasjon: 


6 4.1.1 

4.1.2.2 




Funksjonsspesifikasjonen for kommunikasjon mellom togfører 

og utstyr om bord. Togførerens skjermer viser det som kreves 

for å kjøre, f.eks. førerhussignaler, advarsel om inngrep. 

Det omfatter inndatafunksjonene, f.eks. togspesifikasjoner, 

overstyringsfunksjoner, som kreves for samvirkende styring og 

kontroll. Det omfatter også visning av tekstmeldinger. 

Førerhussignalene definerer det minste antall parametrer 

som er tilgjengelige i førerhuset og som til sammen 

dekker alle situasjoner som kan inntreffe på det europeiske 

høyhastighetsnettet for jernbane, og som derfor muliggjør 

et felles system for hele nettet. Disse parametrene, som er 

grunnlag for førerhussignal og ATP, er f.eks. tillatt hastighet, 

målhastighet, målavstand. 

Til informasjon: CENELEC WGA9D V21.DOC 12/04/2000, 

CENELEC WGA9D V05 DOC 27/03/2000, CENELEC 

WGA9D V11.DOC 12/04/2000, CENELEC WGA9D 

V06.DOC 12/01/2000, CENELEC WGA9D V08NS.DOC 

27/03/2000 og CENELEC WGA9D V04.DOC 27/03/2000. 

7 4.1.1 Funksjonskrav til 

togførergrensesnitt – MMI 


8 4.1.1 Krav til distansemåling De funksjonelle krav til delsystemet distansemåling som 

kreves for det forventede ytelsesområdet for det utstyret som 

gir klasse A-grensesnitt. Lokaliseringsnøyaktigheten avhenger 

av distansemåling og avstanden mellom baliser. Kravene til 

hastighets- og distansemåling på et samtrafikktog. 

Merk forbindelsen med indeks 6, STM.


Nr. 10/349 




parametrer 



og kontroll» 

Indeksnr. 



Kravene til valg av dataparametrer, regelmessighet, nøyaktighet, 

valideringskontroll for å kontrollere at toget kjøres på riktig 

måte og at sikkerhetsrelaterte systemer fungerer riktig slik at 

kravene fra juridiske myndigheter i alle medlemsstater kan 

oppfylles. 

9 4.1.1 Krav til registrering av 

driftsdata om bord 

Reservert 

Definisjonen av et overvåkingssystem slik at toget kan kjøres 

på en akseptabel måte i de europeiske jernbanenettene. 

Overvåkingssystemet sikrer at togføreren er tilstrekkelig 

årvåken (og dermed tilstrekkelig oppmerksom på signaler). 

Dersom det brukes en tidsmåler, kan den nullstilles av andre 

handlinger togføreren utfører med togets styringsinnretninger, 

trekkraftkontroll, bremser, bekreftelse av varsling i førerhus. 

Det kan knyttes til at en spak må holdes i en viss posisjon 

(dødmannsfunksjon). Overvåkingsfunksjonen kan påvirkes av 

ATP-status og alle varslingssystemer i førerhus. 

Systemene for overvåking, ATP og varsling i førerhus er 

sikkerhetsrelaterte på den måten at de hjelper togføreren og 

beskytter toget mot ulykker som følge av menneskelig svikt. 

Sikkerhetsnivået bestemmes av alle disse systemene, og de 

avhenger av hverandre på den måten at forekomst eller fravær 

av et system kan påvirke de andres funksjon. Håndteringen av 

sikkerhetsspørsmål blir enklere når disse systemene anses som 

en del av virkeområdet til styring og kontroll. 

UIC 641 skal danne grunnlag for en europeisk spesifikasjon. 

10 4.1.1 Krav til overvåkingssystem 

(dødmannsknapp) 

EIRENE SRS 

Versjon 14 

Prøvingskrav (tilføyes i neste 

versjon av denne TSI) 

Radio Definisjonen av radiosystemet for muntlig kommunikasjon og 

datakommunikasjon til og fra togene. 

11 4.1.1 

4.2.1.2e 


( 2 ) Dette er en beskrivelse av hensikten med den standarden som kreves for å støtte TSI.


21.2.2008 

GRENSESNITT mELLOm UTSTyR Om BORD OG LANGS SPORET 




parametrer 



og kontroll» 

Indeksnr. 

12 Grensesnitt for dataoverføring 

mellom utstyr om bord og 

langs sporet 

ETSI EN 300330-1, V1.3.1 (juni 

2001), til og med nr. 7.2( 3 ). 



Balise Teknisk kompatibilitet med visse systemer av klasse B krever 

den omkoplingsfunksjonen som defineres i de europeiske 

spesifikasjonene. Dette anses som akseptabelt ut fra et EMCsynspunkt. 

12a. 3.2.5.1.2 

4.1.2.1 

Loop Til informasjon: UNISIG SUBSET -050-V200 UNISIG SUBSET -043-V200 



Prøvingskrav (tilføyes i neste 

versjon av denne TSI) 

12b. 3.2.5.1.2 

4.1.2.1 

Radio EIRENE SRS Versjon 14 

12c. 3.2.5.1.2 

4.1.2.1 



( 3 ) De anvendte frekvensområdene for up-link og fjernaktivering (Tele-powering) er definert i UNISIG SUBSET -036-V221. 

GRENSESNITT Om BORD mELLOm SAmTRAFIKKOmPONENTENE FOR STyRING OG KONTROLL 




parametrer 



og kontroll» 

Indeksnr. 

Grensesnittene for data mellom utstyret for styring og kontroll 

som støtter funksjonene førerhussignaler og automatisk 

togbeskyttelse, og mellom disse funksjonene og toget 

13 Grensesnitt for 

datakommunikasjon om bord 

13a. 4.1.2.2 ERTMS/ETCS Euroradio UNISIG SUBSET -026-V222 







UNISIG SUBSET -092-1-V225


Nr. 10/351 




parametrer 



og kontroll» 

Indeksnr. 

13b. 4.1.2.2 GSM-R Til informasjon: O-2475 V1.0 A11T6001.12 


Kommunikasjonsgrensesnittet, som er felles med 

høyhastighetsnettet, for analyse av dataene som lagres i 

systemene for styring og kontroll for å sikre lesbarhet for alle 

berørte parter. 

13c. 4.1.2.2 Grensesnitt for togdata for 

analyse av driftsdata registrert 

om bord 

Reservert 

13d. 4.1.2.2 Grensesnitt for distansemåling ERTMS/97e267 skal brukes som grunnlag for europeiske 

spesifikasjoner. 

En spesifikasjon vil ikke være tilgjengelig i første fase. 



GRENSESNITT LANGS SPORET mELLOm SAmTRAFIKKOmPONENTENE FOR STyRING OG KONTROLL 




parametrer 



og kontroll» 

Indeksnr. 

14 Grensesnitt langs sporet for 

datakommunikasjon mellom: 

14a. 4.1.2.3 ERTMS/ETCS Euroradio UNISIG SUBSET -049-V200 






14b. 4.1.2.3 GSM-R Til informasjon: O-2475 V1.0 A11T6001.12 

14c. 4.1.2.3 Eurobalise og LEU UNISIG SUBSET -036-V221 


14d. 4.1.2.3 Euroloop og LEU . UNISIG SUBSET -045-V200


21.2.2008 




parametrer 



og kontroll» 

Indeksnr. 


14e. 4.1.2.3 ERTMS/ETCS og ERTMS/ 

ETCS (overføring RBC-RBC) 

15 4.2.4 Nøkkelforvaltning . UNISIG SUBSET -038-V200 



KOmPATIBILITET (UNNTATT ELEKTROmAGNETISK) mELLOm TOG OG SPORFELT 




parametrer 



og kontroll» 

Indeksnr. 

Reservert 

Spesifikasjonen som det rullende materiellet skal overholde for 

å sikre riktig drift av togdeteksjonssystemer. 

Skal utfylles, f.eks. for å ta hensyn til induktivitet for akselløse 

hjulsett og minste akseltrykk. 

16 4.2.1.2B Spesifikasjoner for rullende 

materiell som kreves for at 

de skal være kompatible med 

togdeteksjonssystemer 



GRENSESNITT FOR DATA mELLOm STyRING OG KONTROLL OG RULLENDE mATERIELL 




parametrer 



og kontroll» 

Indeksnr. 


17 4.2.1.2E Grensesnitt for tog For å dekke alle data om samtrafikkevne som kan overføres 

mellom toget og utstyret for styring og kontroll. 



yTELSE FOR STyRING OG KONTROLL 




parametrer 



og kontroll» 

Indeksnr. 


Yteevne som kreves I vedlegg I og IV til direktiv 96/48/EF fastsettes yteevne for 

høyhastighetsnett. 

18 4.1.1 

4.3 


( 2 ) Dette er en beskrivelse av hensikten med den standarden som kreves for å støtte TSI.


Nr. 10/353 

KONTROLLKRAV 




parametrer 



og kontroll» 

Indeksnr. 

UNISIG SUBSET (reservert) 

Disse skal være tilstrekkelige til å sikre at utstyret om bord er 

kompatibelt med utstyret langs sporet (delsystemkontroll med 

hensyn til de mulighetene som angis i registeret for rullende 

materiell). 

Det skal gjennomføres praktiske kjøretester etter at utstyret for 

styring og kontroll er installert om bord. 

Særlig oppmerksomhet skal vies elektromagnetisk kompatibilitet 

mellom styring og kontroll og rullende materiell. 

32( 3 ) 6.2 Integrasjonskrav for utstyr om 

bord 

UNISIG SUBSET (reservert) 

Disse skal være tilstrekkelige til å sikre at utstyret langs 

sporet er kompatibelt med utstyret om bord (delsystemkontroll 

med hensyn til de mulighetene som angis i registeret for 

infrastruktur). 

33 6.2 Integrasjonskrav for utstyr 

langs sporet 


Installasjonskrav Tekniske forskrifter som gjelder ved installasjonen av utstyret 

for styring og kontroll henholdsvis om bord og langs sporet. 

34 Tabell 6.1 

Tabell 6.2 

35 Ordliste og forkortelser UNISIG SUBSET -023-V200 



( 3 ) Indeksnummer 19 til 31 er bevisst slettet.


21.2.2008 




fellesskap, særlig artikkel 80 nr. 2, 

under henvisning til forslag fra Kommisjonen, 



etter å ha rådspurt Regionkomiteen, 




1) Forsettlig ulovlige handlinger og særlig terrorisme er 

blant de største truslene mot idealene om demokrati, 

frihet og fred, som er grunnleggende verdier i Den 

europeiske union. 

2) Sikkerheten til skipsfarten i Det europeisk fellesskap, til 

de borgerne som bruker den, og til miljøet, må til enhver 

tid sikres mot trusler om forsettlig ulovlige handlinger, 

som terrorhandlinger, piratvirksomhet eller tilsvarende 

handlinger. 

3) Ved transport av varer som inneholder særlig farlige 

stoffer, slik som kjemiske og radioaktive stoffer, kan de 

farene som forsettlig ulovlige handlinger forårsaker, få 

alvorlige følger for borgerne og miljøet i Unionen. 

4) Ved Den internasjonale sjøfartsorganisasjonens (IMO) 

diplomatiske konferanse 12. desember 2002 ble det 

vedtatt endringer i Den internasjonale konvensjon om 

sikkerhet for menneskeliv til sjøs (1974) (SOLASkonvensjonen) 

samt et internasjonalt regelverk for 

sikkerhet for fartøyer og havneanlegg (ISPS-regelverket). 

Disse dokumentene har som formål å bedre sikkerheten for 

fartøyer som benyttes i internasjonal handel og tilhørende 

havneanlegg, og inneholder bindende bestemmelser hvis 

omfang i Fellesskapet bør presiseres i visse tilfeller, 

samt bestemmelser i form av anbefalinger, der en del bør 

gjøres bindende i Fellesskapet. 





( 1 ) EUT C 32 av 5.2.2004, s. 21. 

( 2 ) Europaparlamentsuttalelse av 19. november 2003 (ennå ikke offentliggjort 

i EUT) og rådsbeslutning av 22. mars 2004. 

av 31. mars 2004 

om forbedret sikkerhet for fartøyer og havneanlegg(*) 

2008/EØS/10/20 

5) Med forbehold for medlemsstatenes regelverk på området 

nasjonal sikkerhet og tiltak som kan treffes på grunnlag av 

avdeling VI i traktaten om Den europeiske union, bør den 

målsettingen om sikkerhet som er beskrevet i betraktning 

2, oppnås gjennom å vedta egnede tiltak på området 

sjøtransportpolitikk, som fastsetter felles standarder for 

fortolkning, gjennomføring og kontroll innen Fellesskapet 

av de bestemmelsene som IMOs diplomatiske konferanse 

vedtok 12. desember 2002. Gjennomføringsmyndigheten 

bør overdras til Kommisjonen med henblikk på vedtak av 

detaljerte gjennomføringsbestemmelser. 

6) Denne forordning respekterer grunnleggende rettigheter, 

og følger de prinsippene som er nedfelt i Den europeiske 

unions pakt om grunnleggende rettigheter. 

7) Utover fartøyer som benyttes i internasjonal skipsfart og 

de havneanleggene som betjener dem, bør sikkerheten 

bedres for fartøyer i innenriksfart i Fellesskapet samt 

tilhørende havneanlegg, særlig for passasjerfartøyer, på 

grunnlag av det store antall menneskeliv som settes i fare 

gjennom slik trafikk. 

8) Del B av ISPS-regelverket inneholder en rekke 

anbefalinger som bør gjøres bindende i Fellesskapet 

med henblikk på en ensartet gjennomføring av den 

målsettingen om sikkerhet som er beskrevet i betraktning 

2. 

9) For å bidra til den anerkjente og nødvendige målsettingen 

om å fremme nærskipsfarten innenfor Fellesskapet, 

bør medlemsstatene bli oppfordret til, i henhold til 

regel 11 i SOLAS-konvensjonens særlige tiltak 

for å bedre sjøfartssikkerheten, å inngå avtaler om 

sikkerhetsordninger for rutetrafikk innenfor Fellesskapet 

på faste ruter som benytter egne havneanlegg, uten at 

dette setter det ønskede generelle beredskapsnivået i 

fare. 

10) For havneanlegg som ligger i havner som bare 

leilighetsvis betjener internasjonal skipsfart, kan det 

være en uforholdsmessig stor oppgave å anvende alle 

de sikkerhetsreglene som er fastsatt i denne forordning, 

permanent. Medlemsstatene bør, på grunnlag av de 

sårbarhetsvurderingene som de skal utføre, fastslå hvilke 

havner som berøres og hvilke erstatningstiltak som kan gi 

et tilfredsstillende beskyttelsesnivå.


Nr. 10/355 

11) Medlemsstatene bør aktivt kontrollere at sikkerhetsreglene 

følges av fartøyer, uansett opprinnelse, som har til 

hensikt å anløpe en havn i Fellesskapet. Den berørte 

medlemsstaten bør oppnevne en «vedkommende 

sjøfartssikkerhetsmyndighet» som har ansvar for å 

samordne, gjennomføre og kontrollere anvendelsen av 

de sikkerhetstiltakene for fartøyer og havneanlegg som 

er fastsatt i denne forordning. Denne myndigheten bør 

kreve at hvert fartøy som har til hensikt å anløpe havnen, 

på forhånd leverer opplysninger om sitt internasjonale 

sikkerhetssertifikat, om de nåværende og tidligere 

beredskapsnivåer for fartøyet, samt andre praktiske 

opplysninger om sikkerhet. 

12) Det bør være mulig for medlemsstatene å gi unntak 

fra det systematiske kravet om å gi opplysningene 

i betraktning 11 når det gjelder rutetrafikk til sjøs 

innenfor Fellesskapet eller nasjonalt, forutsatt at 

rederiene som betjener disse rutene, til enhver tid kan 

gi slike opplysninger på anmodning fra vedkommende 

myndigheter i medlemsstatene. 

13) Sikkerhetskontroller i havnen kan utføres av vedkommende 

sjøfartssikkerhets myndigheter i medlemsstatene, men også, 

når det gjelder det internasjonale sikkerhetssertifikatet for 

fartøyer, av inspektører som handler innenfor rammen 

av havnestatskontroll, som fastsatt i rådsdirektiv 95/21/ 

EF av 19. juni 1995 om håndheving av internasjonale 

standarder for sikkerhet, hindring av forurensning og 

leve- og arbeidsvilkår om bord på fartøyer som anløper 

havner i Fellesskapet, og som seiler i farvann under 

medlemsstatenes jurisdiksjon (havnestatskontroll)( 1 ). Det 

er derfor nødvendig å sørge for at de berørte myndigheter 

utfyller hverandre når flere forskjellige myndigheter er 

involvert. 

14) På bakgrunn av det antall parter som er involvert i 

gjennomføringen av sikkerhetstiltak, bør hver medlemsstat 

oppnevne en enkelt vedkommende myndighet som 

har ansvar for å samordne og overvåke anvendelsen 

av sikkerhetstiltakene for skipsfart på nasjonalt plan. 

Medlemsstatene bør skaffe de nødvendige midler og 

utarbeide en nasjonal plan for gjennomføring av denne 

forordning for å oppnå den målsettingen om sikkerhet 

som er beskrevet i betraktning 2, særlig ved hjelp av en 

tidsplan for tidlig gjennomføring av visse tiltak i samsvar 

med vilkårene i resolusjon 6, som IMOs diplomatiske 

konferanse vedtok 12. desember 2002. Effektiviteten 

til kontrollene av gjennomføringen i hvert nasjonale 

system bør være underlagt inspeksjoner som overvåkes 

av Kommisjonen. 

15) En effektiv og ensartet anvendelse av tiltakene i henhold 

til denne politikken reiser viktige finansieringsmessige 

spørsmål. Finansiering av visse ytterligere sikkerhetstiltak 



bør ikke føre til konkurransevridning. Kommisjonen bør 

derfor umiddelbart foreta en undersøkelse (som særlig 

skal se nærmere på hvordan finansieringen er delt mellom 

offentlige myndigheter og operatørene, uten at dette 

berører kompetansefordelingen mellom medlemsstatene 

og Det europeiske fellesskap), og framlegge resultatene 

og eventuelle forslag for Europaparlamentet og Rådet. 

16) De tiltak som er nødvendige for gjennomføringen av denne 

forordning, skal vedtas i samsvar med rådsbeslutning 



som er tillagt Kommisjonen( 2 ). Det bør innføres en 

framgangsmåte for tilpasning av denne forordning i lys 

av de erfaringene som er oppnådd, for å gjøre også andre 

bestemmelser i del B av ISPS-regelverket bindende, som 

ikke allerede gjøres bindende ved denne forordning. 

17) Ettersom målene for denne forordning, som er å innføre 

og iverksette egnede tiltak for sjøtransportpolitikken, ikke 

i tilstrekkelig grad kan nås av medlemsstatene, og derfor, 

fordi denne forordning omfatter hele Europa, lettere kan 

nås på fellesskapsplan, kan Fellesskapet treffe tiltak i 

samsvar med nærhetsprinsippet, som fastsatt i traktatens 

artikkel 5. I samsvar med forholdsmessighetsprinsippet 

i samme artikkel går denne forordning ikke ut over det 

som er nødvendig for å oppnå disse målene — 


Artikkel 1 

mål 

1. Denne forordning har som hovedmål å innføre og 

iverksette fellesskapstiltak med sikte på å bedre sikkerheten 

for fartøyer som brukes i internasjonal handel og nasjonal 

skipsfart, samt tilhørende havneanlegg, mot trusselen fra 

forsettlig ulovlige handlinger. 

2. Forordningen har også til hensikt å skape et grunnlag 

for den harmoniserte fortolkningen og gjennomføringen samt 

fellesskapskontroller av de særlige tiltakene for å bedre 

sjøfartssikkerheten som ble vedtatt av IMOs diplomatiske 

konferanse 12. desember 2002, som endret Den internasjonale 

konvensjon om sikkerhet for menneskeliv til sjøs (1974) 

(SOLAS-konvensjonen) og fastsatte det internasjonale 

regelverk for sikkerhet for fartøyer og havneanlegg (ISPSregelverket). 

( 2 ) EFT L 184 av 17.7.1999, s. 23.


21.2.2008 

Artikkel 2 

Definisjoner 

I denne forordning menes med: 

1. «SOLAS-konvensjonens særlige tiltak for å bedre 

sjøfartssikkerheten»: de endringene som er gjengitt i 

vedlegg I til denne forordning, som setter inn et nytt 

kapittel XI-2 i vedlegget til IMOs SOLAS-konvensjon, i 

dens gjeldende versjon, 

2. «ISPS-regelverk»: IMOs internasjonale regelverk for 

sikkerhet for fartøyer og havneanlegg, i dets gjeldende 

versjon, 

3. «del A av ISPS-regelverket»: innledningen og de 

ufravikelige kravene som utgjør del A av ISPS-regelverket, 

som er gjengitt i vedlegg II til denne forordning, om 

bestemmelsene i kapittel XI-2 i vedlegget til SOLASkonvensjonen, 

i dens gjeldende versjon, 

4. «del B av ISPS-regelverket»: retningslinjene som utgjør 

del B av ISPS-regelverket, som gjengitt i vedlegg III til 

denne forordning, om bestemmelsene i kapittel XI-2 i 

vedlegget til SOLAS-konvensjonen med endringer, og i 

del A av ISPS-regelverket, i dens gjeldende versjon, 

5. «sjøfartssikkerhet»: kombinasjonen av forebyggende tiltak 

som tar sikte på å beskytte skipsfart og havneanlegg mot 

trusler om forsettlig ulovlige handlinger, 

6. «kontaktorgan for sjøfartssikkerhet»: det organet som er 

utpekt av hver medlemsstat for å fungere som kontaktorgan 

for Kommisjonen og andre medlemsstater, og som skal 

tilrettelegge, følge opp og opplyse om anvendelsen 

av tiltakene for sjøfartssikkerheten fastsatt i denne 

forordning, 

7. «vedkommende sjøfartssikkerhetsmyndighet»: en myndighet 

som er utpekt av en medlemsstat for å samordne, gjennomføre 

og overvåke anvendelsen av sikkerhetstiltakene 

fastsatt i denne forordning, med hensyn til fartøyer og/ 

eller ett eller flere havneanlegg. Kompetansen til denne 

myndigheten kan variere avhengig av hvilke oppgaver den 

er pålagt, 

8. «internasjonal skipsfart»: alle sjøtransporttjenester 

med fartøyer fra et havneanlegg i en medlemsstat til et 

havneanlegg utenfor denne medlemsstaten, eller omvendt, 

9. «nasjonal skipsfart»: alle sjøtransporttjenester med fartøyer 

i havområder fra et havneanlegg i en medlemsstat til 

samme havneanlegg eller et annet havneanlegg innenfor 

denne medlemsstaten, 

10. «rutetrafikk»: en rekke overfarter som er organisert på en 

slik måte at det gir en forbindelse mellom to eller flere 

havneanlegg: 

a) enten på grunnlag av en offentliggjort seilingsplan, 

b) eller med en slik regelmessighet eller hyppighet at det 

utgjør systematiske overfarter, 

11. «havneanlegg»: et sted der kontakt mellom fartøyer og 

havn finner sted; dette omfatter områder som ankerplasser, 

venteplasser og ankomst fra sjøsiden, etter hva som er 

aktuelt, 

12. «kontakt mellom fartøy og havn»: det samspillet som 

oppstår når et fartøy direkte og umiddelbart påvirkes av 

handlinger som omfatter forflytning av personer eller varer 

eller ytelsen av havnetjenester til eller fra fartøyet, 

13. «forsettlig ulovlig handling»: en forsettlig handling som 

på grunn av sin art eller sammenheng kan skade fartøyene 

som benyttes i internasjonal eller nasjonal sjøtransport, 

deres passasjerer eller deres tilhørende havneanlegg. 

Artikkel 3 

Felles tiltak og virkeområde 

1. Når det gjelder internasjonal skipsfart, skal medlemsstatene 

senest 1. juli 2004 i sin helhet anvende SOLAS-konvensjonens 

særlige tiltak for å bedre sjøfartssikkerheten og del A av 

ISPS-regelverket, på de vilkår og for de fartøyer, rederier og 

havneanlegg som er nevnt i disse tekstene. 

2. Når det gjelder nasjonal skipsfart, skal medlemsstatene 

senest 1. juli 2005 anvende SOLAS-konvensjonens særlige 

tiltak for å bedre sjøfartssikkerheten og del A av ISPSregelverket 

for passasjerfartøyer i innenriksfart som hører til 

klasse A, som definert i artikkel 4 i rådsdirektiv 98/18/EF av 

17. mars 1998 om sikkerhetsstandarder for passasjerskip( 1 ), 

samt for deres rederier, som definert i forordning IX-1 i 

SOLAS-konvensjonen, og for de havneanleggene som betjener 

dem. 

3. Medlemsstatene skal, etter en obligatorisk vurdering av 

sikkerhetsrisikoen, beslutte i hvilket omfang de senest 1. juli 

2007 skal anvende bestemmelsene i denne forordning på andre 

kategorier av fartøyer i innenriksfart enn dem som er omtalt i 

nr. 2, deres rederier og de havneanleggene som betjener dem. 

Det generelle beredskapsnivået bør ikke settes i fare ved en slik 

beslutning. 

Medlemsstatene skal underrette Kommisjonen om slike 

beslutninger når de vedtas, samt den periodiske revisjonen av 

dem, som skal finne sted minst hvert femte år. 


2003/75/EF (EUT L 190 av 30.7.2003, s. 6).


Nr. 10/357 

4. Ved gjennomføringen av de bestemmelsene som følger 

av nr. 1, 2 og 3, skal medlemsstatene i sin helhet ta hensyn til 

retningslinjene som inngår i del B av ISPS-regelverket. 

5. Medlemsstatene skal oppfylle følgende bestemmelser i 

del B av ISPS-regelverket, som om de var bindende: 

— 1.12 (revisjon av sikkerhetsplaner for fartøyer), 

— 1.16 (sårbarhetsvurdering av havneanlegg), 

— 4.1 (beskyttelse av sikkerhetsplaners og sårbarhetsvurderingers 

fortrolighet), 

— 4.4 (anerkjente sikkerhetsorganisasjoner), 

— 4.5 (minimumskompetanse for anerkjente sikkerhetsorganisasjoner), 

— 4.8 (fastsettelse av beredskapsnivå), 

— 4.14, 4.15, 4.16 (kontaktorganer og opplysninger om havneanleggenes 

sikkerhetsplaner), 

— 4.18 (identifikasjonsdokumenter), 

— 4.24 (fartøyenes anvendelse av de sikkerhetstiltakene som 

anbefales av den staten hvis sjøterritorium de seiler i), 

— 4.28 (bemanning av fartøyer), 

— 4.41 (formidling av opplysninger når et fartøy bortvises fra 

eller nektes adgang til en havn), 

— 4.45 (fartøyer fra en stat som ikke er part i konvensjonen), 

— 6.1 (rederiets forpliktelse til å gi skipsføreren opplysninger 

om operatørene av fartøyet), 

— 8.3-8.10 (minstestandarder for sårbarhetsvurdering av fartøyet), 

— 9.2 (minstestandarder for fartøyets sikkerhetsplan), 

— 9.4 (anerkjente sikkerhetsorganisasjoners uavhengighet), 

— 13.6 og 13.7 (hyppighet av sikkerhetsøvelser og sikkerhetsopplæring 

for fartøyets besetning og for rederiets og 

fartøyets sikkerhetsoffiserer), 

— 15.3 og 15.4 (minstestandarder for sårbarhetsvurdering av 

havneanlegget), 

— 16.3 og 16.8 (minstestandarder for havneanleggets sikkerhetsplan), 

— 18.5 og 18.6 (hyppighet av sikkerhetsøvelser og sikkerhetsopplæring 

i havneanlegg og for havneanleggets sikkerhetsansvarlige). 

6. Uten hensyn til bestemmelsene i nr. 15.4 i del A 

av ISPS-regelverket, skal den periodiske revisjonen av 

sårbarhetsvurderingen for havneanlegget fastsatt i nr. 1.16 i 

del B av ISPS-regelverket, gjennomføres innen fem år etter at 

vurderingen sist ble utført eller sist ble revidert. 

7. Denne forordning får ikke anvendelse på krigsskip og 

troppetransportskip, lastefartøyer med en bruttotonnasje på 

under 500, fartøyer som ikke drives fram av mekaniske midler, 

treskip av primitiv konstruksjon, fiskefartøyer eller fartøyer 

som ikke anvendes til forretningsvirksomhet. 

8. Uten hensyn til bestemmelsene i nr. 2 og 3, skal 

medlemsstatene når sikkerhetsplaner for fartøyer og 

havneanlegg godkjennes, sørge for at slike planer inneholder 

hensiktsmessige bestemmelser som sørger for at sikkerheten 

for fartøyer som denne forordning gjelder for, ikke settes i 

fare av noe fartøy eller kontakt mellom fartøy og havn eller 

virksomhet mellom fartøyer, som gjelder fartøyer som ikke er 

omfattet av denne forordning. 

Artikkel 4 

Formidling av opplysninger 

1. Hver medlemsstat skal formidle til IMO, Kommisjonen 

og de andre medlemsstatene de opplysningene som kreves i 

henhold til regel 13 (formidling av opplysninger) i SOLASkonvensjonens 

særlige tiltak for å bedre sjøfartssikkerheten. 

2. Hver medlemsstat skal formidle til Kommisjonen 

og de andre medlemsstatene kontaktopplysninger for de 

tjenestemennene som er nevnt i nr. 4.16 i del B av ISPSregelverket, 

og opplysningene fastsatt i nr. 4.41 i del B av 

ISPS-regelverket, når et fartøy bortvises fra eller nektes 

adgang til en havn i Fellesskapet. 

3. Hver medlemsstat skal utarbeide en liste over 

berørte havneanlegg på grunnlag av de gjennomførte 

sårbarhetsvurderingene av havneanlegg, og fastslå omfanget 

av tiltakene som er truffet for å gjennomføre bestemmelsene 

i nr. 2 i regel 2 (omfanget når det gjelder havneanlegg som 

leilighetsvis betjener utenriksfart) i SOLAS-konvensjonens 

særlige tiltak for å bedre sjøfartssikkerheten. 

Hver medlemsstat skal innen 1. juli 2004 formidle den nevnte 

listen til de andre medlemsstatene og til Kommisjonen. 

Kommisjonen og alle berørte medlemsstater skal også få 

tilstrekkelige opplysninger om de tiltakene som er truffet. 

Artikkel 5 

Alternative sikkerhetsavtaler eller tilsvarende 

sikkerhetsordninger 

1. Ved gjennomføringen av denne forordning kan regel 11 

(alternative sikkerhetsavtaler) i SOLAS-konvensjonens særlige 

tiltak for å bedre sjøfartssikkerheten, også få anvendelse på 

rutetrafikk innenfor Fellesskapet på faste ruter som benytter 

tilhørende havneanlegg.


21.2.2008 

2. For dette formål kan medlemsstatene seg imellom hver 

for eget vedkommende, inngå bilaterale eller multilaterale 

avtaler som fastsatt i nevnte SOLAS-regel. Medlemsstatene 

kan inngå slike avtaler særlig for å fremme nærskipsfart 

innenfor Fellesskapet. 

De berørte medlemsstatene skal underrette Kommisjonen 

om avtalene og gi tilstrekkelige opplysninger om tiltakene 

til at Kommisjonen kan undersøke om avtalene svekker 

beredskapsnivået for andre fartøyer eller for havneanlegg som 

ikke er omfattet av avtalene. Opplysninger om tiltak som er 

direkte knyttet til nasjonal sikkerhet, kan eventuelt utelates fra 

underretningen til Kommisjonen. 

Kommisjonen skal undersøke om avtalene sikrer et tilstrekkelig 

beskyttelsesnivå, særlig når det gjelder kravene i nr. 2 i 

ovennevnte SOLAS-regel 11, og om de er i samsvar med 

fellesskapsretten og med det indre markeds virkemåte. Dersom 

avtalene ikke oppfyller disse kriteriene, skal Kommisjonen 

innen fire måneder treffe en beslutning etter framgangsmåten 

fastsatt i artikkel 11 nr. 3; i slike tilfeller skal de berørte 

medlemsstatene oppheve eller tilpasse avtalene i samsvar med 

dette. 

3. Den periodiske revisjonen av slike avtaler som er fastsatt 

i nr. 4 i regel 11 i SOLAS-konvensjonens særlige tiltak for å 

bedre sjøfartssikkerheten, skal finne sted minst hvert femte år. 

4. Medlemsstatene kan for nasjonal skipsfart og for 

havneanlegg som er nevnt i artikkel 3 nr. 2 og artikkel 3 nr. 3 

i denne forordning, vedta tilsvarende sikkerhetsordninger som 

fastsatt i regel 12 (tilsvarende sikkerhetsordninger) i SOLASkonvensjonens 

særlige tiltak for å bedre sjøfartssikkerheten, 

forutsatt at slike sikkerhetsordninger er minst like effektive som 

dem som er foreskrevet i kapittel XI-2 i SOLAS-konvensjonen 

og de relevante bindende bestemmelsene i ISPS-regelverket. 

Den berørte medlemsstaten skal oversende Kommisjonen 

tilstrekkelige opplysninger om slike ordninger når de vedtas, 

sammen med resultatet av de periodiske revisjonene innen fem 

år etter at de ble vedtatt eller sist ble revidert. 

Vilkårene for anvendelsen av slike ordninger skal være 

underlagt Kommisjonens inspeksjoner fastsatt i artikkel 9 nr. 

4, 5 og 6 i denne forordning, og i samsvar med reglene fastsatt 

der. 

Artikkel 6 

Framlegging av sikkerhetsopplysninger før anløp i en 

havn i en medlemsstat 

1. Når et fartøy som omfattes av bestemmelsene i SOLASkonvensjonens 

særlige tiltak for å bedre sjøfartssikkerheten 

og i ISPS-regelverket, eller av artikkel 3 i denne forordning, 

meddeler at det har til hensikt å anløpe en havn i en 

medlemsstat, skal vedkommende sjøfartssikkerhetsmyndighet 

i denne medlemsstaten kreve at opplysningene nevnt i nr. 2.1 i 

regel 9 (fartøy som har til hensikt å anløpe en havn i en annen 

avtalestat) i SOLAS-konvensjonens særlige tiltak for å bedre 

sjøfartssikkerheten, legges fram. Nevnte myndighet analyserer 

i den grad det er nødvendig, de framlagte opplysningene, og 

anvender eventuelt den framgangsmåten som er fastsatt i nr. 2 

i samme SOLAS-regel. 

2. Opplysningene nevnt i nr. 1, skal framlegges: 

a) minst 24 timer på forhånd, eller 

b) senest på det tidspunktet fartøyet forlater forrige havn, 

dersom reisetiden er mindre enn 24 timer, eller 

c) dersom anløpshavnen ikke er kjent, eller dersom den 

endres under reisen, så snart anløpshavnen blir kjent. 

3. Det skal oppbevares en rapport over den framgangsmåten 

som er fulgt for hvert enkelt fartøy som har vært utsatt 

for en sikkerhetshendelse, som definert i nr. 1.13 i regel 1 

(definisjoner) i SOLAS-konvensjonens særlige tiltak for å 

bedre sjøfartssikkerheten. 

Artikkel 7 

Unntak fra bestemmelsene om framlegging av 

sikkerhetsopplysninger før anløp i en havn 

1. Medlemsstater kan unnta rutetrafikk som går mellom 

havneanlegg som ligger på deres territorium, fra kravet fastsatt 

i artikkel 6, når følgende vilkår er oppfylt: 

a) rederiet som driver rutetrafikken nevnt ovenfor, utarbeider 

og ajourfører en liste over de berørte fartøyene og sender 

den til vedkommende sjøfartssikkerhetsmyndighet for den 

berørte havnen, 

b) for hver reise som foretas, stilles opplysningene som er 

fastsatt i nr. 2.1 i regel 9 i SOLAS-konvensjonens særlige 

tiltak for å bedre sjøfartssikkerheten, på anmodning til 

rådighet for vedkommende sjøfartssikkerhetsmyndighet. 

Rederiet skal utarbeide et internt system for å sikre 

at nevnte opplysninger, 24 timer i døgnet og uten 

forsinkelser, på anmodning kan sendes til vedkommende 

sjøfartssikkerhetsmyndighet. 

2. Når det drives internasjonal rutetrafikk mellom to eller 

flere medlemsstater, kan de enkelte berørte medlemsstatene 

anmode de øvrige medlemsstatene om et unntak fra denne 

tjenesten i samsvar med vilkårene fastsatt i nr. 1. 

3. Medlemsstatene skal regelmessig kontrollere at vilkårene 

fastsatt nr. 1 og 2, er oppfylt. Når minst ett av disse vilkårene 

ikke lenger er oppfylt, skal medlemsstatene omgående trekke 

tilbake retten til unntak for det berørte rederiet.


Nr. 10/359 

4. Medlemsstatene skal utarbeide en liste over rederier og 

fartøyer som er gitt unntak i henhold til denne artikkel, og 

skal ajourføre denne listen. De skal oversende denne listen 

og ajourføringer av den til Kommisjonen og alle berørte 


5. Uten hensyn til bestemmelsene i nr. 1 og 2, kan en 

medlemsstat ut fra sikkerhetshensyn og en vurdering i hvert 

enkelt tilfelle be om at opplysningene nevnt i nr. 2.1 i 

regel 9 i SOLAS-konvensjonens særlige tiltak for å bedre 

sjøfartssikkerheten, framlegges før anløp i en havn. 

Artikkel 8 

Sikkerhetskontroller i en medlemsstats havner 

1. Kontrollen av sertifikatet, som definert i nr. 1.1 i regel 

9 (kontroll av fartøyer i havn) i SOLAS-konvensjonens 

særlige tiltak for å bedre sjøfartssikkerheten, skal utføres i 

havnen enten av vedkommende sjøfartssikkerhetsmyndighet 

som definert i artikkel 2 nr. 7 i denne forordning, eller av 

inspektører definert i artikkel 2 nr. 5 i direktiv 95/21/EF. 

2. Når tjenestemannen som utfører sertifikatkontrollen 

nevnt i nr. 1, har begrunnet mistanke om at fartøyet ikke 

oppfyller kravene i SOLAS-konvensjonens særlige tiltak for 

å bedre sjøfartssikkerheten og i ISPS-regelverket, men ikke 

tilhører en myndighet som i denne medlemsstaten har ansvar 

for å utføre tiltakene fastsatt i nr. 1.2 og 1.3 i regel 9 i SOLASkonvensjonens 

særlige tiltak for å bedre sjøfartssikkerheten, 

skal vedkommende omgående henvise saken til nevnte 

myndighet. 

Artikkel 9 

Gjennomføring og samsvarskontroll 

1. Medlemsstatene skal utføre de administrative 

oppgavene og kontrolloppgavene som kreves i henhold til 

bestemmelsene i SOLAS-konvensjonens særlige tiltak for å 

bedre sjøfartssikkerheten og i ISPS-regelverket. De skal sikre 

at alle nødvendige midler avsettes og faktisk er tilgjengelige 

for gjennomføringen av bestemmelsene i denne forordning. 

2. Medlemsstatene skal utpeke et kontaktorgan for 

sjøfartssikkerhet innen 1. juli 2004. 

3. Hver medlemsstat skal vedta et nasjonalt program for 

gjennomføringen av denne forordning. 

4. Seks måneder etter datoen for gjennomføringen av 

de relevante tiltakene nevnt i artikkel 3, skal Kommisjonen 

i samarbeid med kontaktorganet nevnt i nr. 2, innlede 

inspeksjoner, herunder inspeksjoner av et passende utvalg av 

havneanlegg og berørte rederier, for å overvåke medlemsstatenes 

gjennomføring av denne forordning. Disse inspeksjonene skal 

ta hensyn til de opplysningene som er gitt av kontaktorganet 

nevnt i nr. 2, herunder kontrollrapporter. Nærmere regler for 

slike inspeksjoner skal vedtas etter framgangsmåten fastsatt i 


5. De tjenestemenn som Kommisjonen gir i oppdrag å 

utføre slike inspeksjoner i samsvar med nr. 4, skal utøve sin 

myndighet etter å ha framlagt en skriftlig fullmakt utstedt 

av Kommisjonen, og som angir inspeksjonens gjenstand og 

formål, og datoen da den skal begynne. Kommisjonen skal i 

god tid før inspeksjonen underrette de medlemsstatene som 

berøres av inspeksjonene. 

Den berørte medlemsstaten skal underkaste seg slike 

inspeksjoner og sikre at berørte organer eller personer også 

underkaster seg inspeksjonene. 

6. Kommisjonen skal oversende inspeksjonsrapportene til 

den berørte medlemsstaten, som innen tre måneder etter at 

rapporten er mottatt, skal gi tilstrekkelige opplysninger om 

hvilke tiltak som er truffet for å rette opp eventuelle mangler. 

Rapporten og listen over tiltak som er truffet, skal oversendes 

komiteen nevnt i artikkel 11 nr. 1. 

Artikkel 10 

Innarbeiding av endringer i internasjonale dokumenter 

1. De gjeldende internasjonale dokumentene som er nevnt i 

artikkel 2, som anvendes i samsvar med artikkel 3 nr. 1, skal 

være de som har trådt i kraft, herunder de siste endringene av 

disse, med unntak av de endringene som er unntatt fra denne 

forordnings virkeområde som følge av framgangsmåten for 

samsvarskontroll fastsatt i nr. 5. 

2. Innarbeidingen av endringer i internasjonale dokumenter 

nevnt i artikkel 2, med hensyn til fartøyer i innenriksfart og de 

havneanleggene som betjener dem, som denne forordning får 

anvendelse på, i den grad de utgjør en teknisk ajourføring av 

bestemmelsene i SOLAS-konvensjonen og ISPS-regelverket, 

skal avgjøres etter framgangsmåten fastsatt i artikkel 11 nr. 2. 

Framgangsmåten for samsvarskontroll fastsatt i nr. 5, får ikke 

anvendelse i disse tilfellene. 

3. Etter framgangsmåten fastsatt i artikkel 11 nr. 2, kan det 

vedtas bestemmelser for å fastsette harmoniserte framgangsmåter 

for anvendelsen av ISPS-regelverkets bindende bestemmelser, 

uten at virkeområdet til denne forordning utvides. 

4. Ved gjennomføringen av denne forordning og for å redusere 

faren for konflikt mellom Fellesskapets sjøfartsregelverk 

og internasjonale dokumenter, skal medlemsstatene og 

Kommisjonen samarbeide ved hjelp av samordningsmøter og/ 

eller andre hensiktsmessige midler, for i forekommende tilfelle 

å fastlegge en felles holdning eller strategi i vedkommende 

internasjonale fora.


21.2.2008 

5. Det fastsettes en framgangsmåte for samsvarskontroll for 

å unnta fra denne forordningens virkeområde enhver endring 

av et internasjonalt dokument bare dersom det, på grunnlag 

av en vurdering fra Kommisjonen, er en klar fare for at en 

slik endring vil senke nivået for sjøfartssikkerhet eller være 

uforenlig med Fellesskapets regelverk. 

Framgangsmåten for samsvarskontroll kan brukes bare 

for å gjøre endringer i denne forordning på de områdene 

som uttrykkelig omfattes av framgangsmåten nevnt i 

artikkel 11 nr. 2, og utelukkende innenfor rammen av den 

gjennomføringsmyndighet som er tillagt Kommisjonen. 

6. Under de omstendigheter som er nevnt i nr. 5, skal 

framgangsmåten for samsvarskontroll innledes av 

Kommisjonen, eventuelt på anmodning fra en medlemsstat. 

Kommisjonen skal umiddelbart etter vedtakelse av en endring 

i et internasjonalt dokument, framlegge for komiteen nevnt i 

artikkel 11 nr. 1, et forslag til tiltak for å utelukke den aktuelle 

endringen fra denne forordning. 

Framgangsmåten for samsvarskontroll, herunder eventuelt 

framgangsmåtene fastsatt i artikkel 5 nr. 6 i beslutning 

1999/468/EF, skal fullføres senest én måned før utløpet av 

den tidsfristen som er fastsatt internasjonalt for stilltiende 

godkjenning av den aktuelle endringen, eller senest én måned 

før nevnte endrings planlagte ikrafttredelsesdato. 

7. Dersom det skulle oppstå en fare som nevnt i nr. 5 

første ledd, skal medlemsstatene under framgangsmåten for 

samsvarskontroll, avstå fra ethvert initiativ som har som mål 

å innarbeide endringen i nasjonal lovgivning eller anvende 

endringen i det berørte internasjonale dokumentet. 

8. Alle relevante endringer av internasjonale dokumenter 

som er innarbeidet i Fellesskapets sjøfartsregelverk i samsvar 

med nr. 5 og 6, skal av informasjonshensyn offentliggjøres i 


Artikkel 11 






Tidsrommet fastsatt i artikkel 5 nr. 6 i beslutning 1999/468/EF, 

skal være én måned. 




Tidsrommene fastsatt i henholdsvis bokstav b) og c) i artikkel 

6 i beslutning 1999/468/EF, skal være én måned. 


Artikkel 12 

Hemmeligholdelse 

Ved anvendelsen av denne forordning, skal Kommisjonen 

i samsvar med bestemmelsene i kommisjonsbeslutning 

2001/844/EF, ECSC, Euratom av 29. november 2001 om 

endring av dens forretningsorden( 1 ), treffe hensiktsmessige 

tiltak for å beskytte taushetsbelagte opplysninger som den har 

tilgang til eller som den er blitt meddelt av medlemsstatene. 

Medlemsstatene skal treffe tilsvarende tiltak i samsvar med 

relevant nasjonal lovgivning. 

Alt personell som utfører sikkerhetsinspeksjoner eller håndterer 

fortrolig informasjon i tilknytning til denne forordning, skal 

gjennomgå en egnet sikkerhetsklarering, som skal utføres av 

medlemsstaten som personellet er statsborgere i. 

Artikkel 13 

Spredning av opplysninger 

1. Uten at dette berører allmennhetens rett til tilgang til 

dokumenter som fastsatt i europaparlamentsog rådsforordning 

(EF) nr. 1049/2001 av 30. mai 2001 om offentlig tilgang til 

Europaparlamentets, Rådets og Kommisjonens dokumenter( 2 ), 

skal inspeksjonsrapportene og svarene fra medlemsstatene 

nevnt i artikkel 4 nr. 3, artikkel 5 nr. 2 og 4 og artikkel 9 nr. 

6, holdes hemmelige og ikke offentliggjøres. De skal stilles til 

rådighet bare for vedkommende myndigheter, som skal bringe 

dem videre bare til berørte parter som har behov for innsyn, 

i samsvar med gjeldende nasjonale regler for spredning av 

følsomme opplysninger. 

2. Medlemsstatene skal så langt det er mulig og i samsvar 

med gjeldende nasjonal lovgivning behandle opplysninger fra 

inspeksjonsrapporter og svar fra medlemsstater som fortrolige, 

når de gjelder andre medlemsstater. 

3. Med mindre det er klart at inspeksjonsrapportene og svarene 

skal, eller ikke skal, offentliggjøres, skal medlemsstatene eller 

Kommisjonen rådføre seg med den berørte medlemsstaten. 

Artikkel 14 

Sanksjoner 

Medlemsstatene skal sørge for å innføre sanksjoner som 

er virkningsfulle, står i forhold til overtredelsen og virker 

avskrekkende, ved brudd på bestemmelsene i denne 

forordning. 

( 1 ) EFT L 317 av 3.12.2001, s. 1. 

( 2 ) EFT L 145 av 31.5.2001, s. 43.


Nr. 10/361 

Artikkel 15 


Denne forordning trer i kraft den 20. dag etter at den er kunngjort i Den europeiske unions tidende. 

Den får anvendelse fra 1. juli 2004, med unntak av bestemmelsene i artikkel 3 nr. 2 og 3, og artikkel 9 nr. 

4, som skal tre i kraft og få anvendelse fra de datoene som er angitt der. 

Denne forordning er bindende i alle deler og kommer direkte til anvendelse i alle 


Utferdiget i Strasbourg, 31. mars 2004. 


P. COX D. ROCHE 

President Formann


21.2.2008 

VEDLEGG I 

ENDRINGER I VEDLEGGET TIL DEN INTERNASJONALE KONVENSJON Om SIKKERHET FOR 

mENNESKELIV TIL SJØS, 1974, mED ENDRINGER 

«KAPITTEL XI-2 

SÆRLIGE TILTAK FOR Å BEDRE SJØFARTSSIKKERHETEN 

Regel 1 

Definisjoner 

1 Med mindre annet uttrykkelig er angitt, menes i dette kapittelet med: 

.1 «Bulkskip»: et bulkskip som definert i regel IX/1.6. 

.2 «Kjemikalietankskip»: et kjemikaliestankskip som definert i regel VII/8.2. 

.3 «Gasstankskip»: et gasstankskip som definert i regel VII/11.2. 

.4 «Hurtiggående fartøy»: et hurtiggående fartøy som definert i regel X/1.2. 

.5 «Flyttbar boreplattform»: en mekanisk propelldrevet flyttbar boreplattform, som definert i regel IX/1, som ikke 

er stasjonær. 

.6 «Oljetankskip»: et oljetankskip som definert i regel II-1/2.12. 

.7 «Rederi»: et rederi som definert i regel IX/1. 

.8 «Kontakt mellom fartøy og havn»: det samspillet som oppstår når et fartøy direkte og umiddelbart påvirkes 

av handlinger som omfatter forflytning av personer eller varer eller ytelsen av havnetjenester til eller fra 

fartøyet. 

.9 «Havneanlegg»: et sted som fastsatt av avtalestaten eller av den utpekte myndigheten, der kontakt mellom 

fartøy og havn finner sted. Dette omfatter områder som ankerplasser, venteplasser og ankomst fra sjøsiden, 

etter hva som er aktuelt. 

.10 «Virksomhet mellom fartøyer»: all virksomhet som ikke er knyttet til et havneanlegg, men som omfatter 

overføring av varer eller personer fra et fartøy til et annet. 

.11 «Utpekt myndighet»: den eller de organisasjoner eller den eller de myndigheter som i avtalestaten er utpekt 

som ansvarlig for å sikre gjennomføringen av bestemmelsene i dette kapittelet om sikkerhet for havneanlegg 

og kontakt mellom fartøy og havn, sett fra havneanleggets synspunkt. 

.12 «Internasjonalt regelverk for sikkerhet for fartøyer og havneanlegg (ISPS-regelverket)»: det internasjonale 

regelverket for sikkerhet for fartøyer og havneanlegg, som består av del A (med bindende bestemmelser) og 

del B (med veiledende bestemmelser), vedtatt 12. desember 2002 gjennom resolusjon 2 ved konferansen for 

avtalestater til Den internasjonale konvensjon om sikkerhet for menneskeliv til sjøs, 1974, som kan endres 

gjennom IMO, forutsatt at: 

.1 endringer i del A av regelverket vedtas, settes i kraft og får virkning i samsvar med artikkel VIII i denne 

konvensjonen om framgangsmåter for endringer som gjelder vedlegget, bortsett fra kapittel I, og 

.2 endringer i del B av regelverket vedtas av IMOs sjøsikkerhetskomité i samsvar med dens 

forretningsorden. 

.13 «Sikkerhetshendelse»: en mistenkelig handling eller omstendighet som utgjør en trussel mot et fartøy, 

herunder en flyttbar boreplattform og et hurtiggående fartøy, eller mot et havneanlegg, kontakt mellom fartøy 

og havn, eller virksomhet mellom fartøyer. 

.14 «Beredskapsnivå»: en angivelse av graden av risiko for at en sikkerhetshendelse vil bli forsøkt utført eller vil 

inntreffe.


Nr. 10/363 

.15 «Sikkerhetserklæring»: en avtale inngått mellom et fartøy og enten et havneanlegg eller et annet fartøy som 

det har kontakt med, og som angir de sikkerhetstiltakene begge parter vil gjennomføre. 

.16 «Anerkjent sikkerhetsorganisasjon»: en organisasjon med relevant ekspertise i sikkerhetsspørsmål og med 

tilstrekkelig kjennskap til drift av fartøyer og havner, som har myndighet til å utføre de vurderingene, 

verifiseringene, godkjenningene eller sertifiseringene som kreves i dette kapittelet eller i del A av ISPSregelverket. 

2 Termen «fartøy», når den brukes i regel 3-13, omfatter flyttbare boreplattformer og hurtiggående fartøyer. 

3 Med termen «alle fartøyer», når den brukes i dette kapittelet, menes alle fartøyer som dette kapittelet får anvendelse 

på. 

4 Termen «avtalestat», når den brukes i regel 3, 4, 7, 10, 11, 12 og 13, omfatter en henvisning til den «utpekte 

myndighet». 

1 Dette kapittelet får anvendelse på: 

.1 følgende typer fartøyer i utenriksfart: 

Regel 2 

Anvendelse 

.1.1. passasjerfartøyer, herunder hurtiggående passasjerfartøyer, 

.1.2. lastefartøyer, herunder hurtiggående fartøyer, med en bruttotonnasje på 500 eller over, og 

.1.3. flyttbare boreplattformer, og 

.2 havneanlegg som betjener fartøyer i utenriksfart. 

2 Uten hensyn til bestemmelsene i nr. 1.2, skal avtalestatene beslutte i hvilket omfang dette kapittelet og de relevante 

avsnittene i del A av ISPS-regelverket får anvendelse på de havneanleggene som ligger på deres territorium, som 

selv om de i hovedsak brukes av fartøyer som ikke er i utenriksfart, av og til må betjene fartøyer som anløper eller 

forlater havneanleggene i forbindelse med utenriksfart. 

2.1 Avtalestatene skal bygge de beslutningene som de tar i henhold til nr. 2, på en sårbarhetsvurdering av 

havneanleggene som utføres i samsvar med bestemmelsene i del A av ISPS-regelverket. 

2.2 En beslutning som tas av en avtalestat i henhold til nr. 2, skal ikke svekke det beredskapsnivået som søkes oppnådd 

gjennom dette kapittelet eller del A av ISPS-regelverket. 

3 Dette kapittelet får ikke anvendelse på krigsskip, militære hjelpefartøyer eller andre fartøyer som eies eller drives 

av en avtalestat, og som bare brukes i statlig, ikke-kommersiell drift. 

4 Ingenting i dette kapittelet skal berøre statenes rettigheter eller forpliktelser i henhold til internasjonal lovgivning. 

Regel 3 

Avtalestatenes forpliktelser med hensyn til sikkerhet 

1 Myndighetene skal fastsette beredskapsnivået og sørge for at fartøyer som har rett til å seile under deres flagg, 

får opplysninger om beredskapsnivået. Når beredskapsnivået endres, skal opplysningene om beredskapsnivået 

ajourføres etter hva omstendighetene krever. 

2 Avtalestatene skal fastsette beredskapsnivået og sørge for at havneanlegg som ligger på deres territorium, og 

fartøyer før anløp i en havn eller som ligger i en havn på deres territorium, får opplysninger om beredskapsnivået. 

Når beredskapsnivået endres, skal opplysningene om beredskapsnivået ajourføres etter hva omstendighetene 

krever.


21.2.2008 

Regel 4 

Krav til rederier og fartøyer 

1 Rederier skal oppfylle de relevante kravene i dette kapittelet og i del A av ISPS-regelverket, samtidig som det tas 

hensyn til veiledningen som gis i del B av ISPS-regelverket. 

2 Fartøyer skal oppfylle de relevante kravene i dette kapittelet og i del A av ISPS-regelverket, samtidig som det tas 

hensyn til veiledningen som gis i del B av ISPS-regelverket, og det skal bekreftes og sertifiseres at de oppfyller 

nevnte krav i samsvar med bestemmelsene i del A av ISPS-regelverket. 

3 Et fartøy skal, før det anløper en havn eller mens det befinner seg i en havn på territoriet til en avtalestat, 

oppfylle kravene til beredskapsnivå fastsatt av denne avtalestaten, dersom dette beredskapsnivået er høyere enn 

beredskapsnivået fastsatt av dette fartøyets myndighet. 

4 Fartøyer skal uten unødig forsinkelse reagere på enhver endring til et høyere beredskapsnivå. 

5 Når et fartøy ikke oppfyller kravene i dette kapittelet eller i del A av ISPS-regelverket, eller ikke kan oppfylle 

kravene til det beredskapsnivået som myndigheten eller en annen avtalestat har fastsatt og som er gjeldende for 

dette fartøyet, skal fartøyet underrette den relevante vedkommende myndighet før det skjer noe kontakt mellom 

fartøy og havn, eller før anløp i havn, avhengig av hva som skjer først. 

Regel 5 

Rederiers særlige ansvar 

Rederiet skal sørge for at skipsføreren til enhver tid har opplysninger til rådighet om bord, som gjør det mulig for 

tjenestemenn med behørig fullmakt fra en avtalestat, å fastslå: 

.1 hvem som har ansvar for å utnevne besetningsmedlemmer eller andre personer som for tiden er ansatt eller 

sysselsatt om bord på fartøyet i en funksjon som er knyttet til fartøyets virksomhet, 

.2 hvem som har ansvar for å beslutte hvordan fartøyet skal anvendes, og 

.3 dersom fartøyet anvendes i henhold til én eller flere befraktningsavtaler, hvem som er parter i denne eller disse 

befraktningsavtalene. 

Regel 6 

Fartøyets terroralarmsystem 

1 Alle fartøyer skal være utstyrt med et terroralarmsystem, som angitt nedenfor: 

.1 fartøyer bygd 1. juli 2004 eller senere, 

.2 passasjerfartøyer, herunder hurtiggående passasjerfartøyer, bygd før 1. juli 2004, ikke senere enn ved første 

besiktigelse av radioinstallasjonen som skjer etter 1. juli 2004, 

.3 oljetankskip, kjemikalietankskip, gasstankskip, bulkskip og hurtiggående lastefartøyer med en bruttotonnasje 

på 500 eller over, bygd før 1. juli 2004, ikke senere enn ved første besiktigelse av radioinstallasjonen som skjer 

etter 1. juli 2004, og 

.4 andre lastefartøyer med en bruttotonnasje på 500 eller over og flyttbare boreplattformer bygd før 1. juli 2004, 

ikke senere enn ved første besiktigelse av radioinstallasjonen som skjer etter 1. juli 2006. 

2. Når fartøyets terroralarmsystem aktiveres, skal det: 

.1 utløse og oversende en terroralarm fra fartøyet til en vedkommende myndighet i land utpekt av myndigheten, 

som under disse omstendighetene kan omfatte rederiet, som identifiserer fartøyet og dets posisjon og angir at 

fartøyets sikkerhet er truet eller er satt i fare, 

.2 ikke sende terroralarmen til noen andre fartøyer, 

.3 ikke aktivere alarmer om bord på fartøyet, og 

.4 fortsette å sende terroralarmen helt til den deaktiveres og/eller tilbakestilles.


Nr. 10/365 

3 Fartøyets terroralarmsystem skal: 

.1 kunne aktiveres fra kommandobroen og fra minst ett annet sted, og 

.2 oppfylle kvalitetsstandarder som ikke er dårligere enn dem som er vedtatt av IMO. 

4 Aktiveringspunktene for fartøyets terroralarmsystem skal være konstruert slik at terroralarmen ikke kan settes i 

gang utilsiktet. 

5 Kravet om et terroralarmsystem på fartøyet kan oppfylles ved å bruke den radioinstallasjonen som er montert for 

å oppfylle kravene i kapittel IV, forutsatt at alle kravene i denne regelen er oppfylt. 

6 Når en myndighet mottar melding om en terroralarm fra et fartøy, skal den straks underrette den eller de statene 

som er nærmest det området der fartøyet for øyeblikket er i fart. 

7 Når en avtalestat mottar melding om en terroralarm fra et fartøy som ikke er berettiget til å seile under dens flagg, 

skal denne avtalestaten straks underrette den berørte myndigheten, og eventuelt den/de statene som er nærmest det 

området der fartøyet for øyeblikket er i fart. 

Regel 7 

Trusler mot fartøyer 

1 Avtalestatene skal fastsette beredskapsnivåer og sørge for at opplysninger om beredskapsnivå sendes til fartøyer 

som er i fart i deres sjøterritorium, eller har sendt melding om at de har til hensikt å gå inn i deres sjøterritorium. 

2 Avtalestatene skal opprette et kontaktorgan der slike fartøyer kan be om råd eller assistanse og der slike fartøyer 

kan rapportere eventuelle sikkerhetsproblemer som angår andre fartøyer, bevegelser eller underretninger. 

3 Når det er identifisert en angrepsrisiko, skal den berørte avtalestaten underrette de berørte fartøyene og deres 

myndigheter om: 

.1 det aktuelle beredskapsnivået, 

.2 eventuelle sikkerhetstiltak som de berørte fartøyene bør gjennomføre for å beskytte seg mot angrep, i samsvar 

med bestemmelsene i del A av ISPS-regelverket, og 

.3 sikkerhetstiltak som kyststaten kan ha besluttet å gjennomføre. 

Regel 8 

Skipsførerens skjønn i forbindelse med fartøyets sikkerhet 

1 Skipsføreren skal ikke hindres av rederiet, befrakteren eller noen annen person i å treffe eller iverksette noen 

beslutning som etter skipsførerens faglige vurdering er nødvendig for å opprettholde fartøyets sikkerhet. Dette 

omfatter å nekte å slippe om bord personer (bortsett fra dem som er identifisert som behørig bemyndiget av en 

avtalestat) eller deres effekter og å nekte å laste gods, herunder containere eller andre lukkede transportenheter. 

2 Dersom det etter skipsførerens faglige vurdering oppstår en konflikt mellom de sikkerhetskravene som gjelder 

for fartøyet når det er i fart, skal skipsføreren oppfylle de kravene som er nødvendige for å opprettholde fartøyets 

sikkerhet. I slike tilfeller kan skipsføreren iverksette midlertidige sikkerhetstiltak og deretter omgående underrette 

myndigheten, og om nødvendig avtalestaten i hvis havn fartøyet er i fart eller har til hensikt å anløpe. Slike 

midlertidige sikkerhetstiltak som gjennomføres i henhold til denne regelen, skal i så høy grad som mulig svare til 

det gjeldende beredskapsnivået. Når slike tilfeller påvises, skal myndigheten sørge for at konfliktene løses og at 

muligheten for en gjentakelse reduseres så mye som mulig.


21.2.2008 

1 Kontroll av fartøyer i havn 

Regel 9 

Tiltak for kontroll og overholdelse av bestemmelsene 

1.1 I henhold til dette kapittelet er alle fartøyer som dette kapittelet får anvendelse på, underlagt kontroll når de 

befinner seg i en havn i en annen avtalestat, av tjenestemenn med behørig fullmakt fra denne staten, og som 

kan være de samme som utfører funksjonene i regel I/19. Denne kontrollen skal begrenses til å verifisere at det 

om bord finnes et gyldig internasjonalt sikkerhetssertifikat for fartøyer eller et gyldig midlertidig internasjonalt 

sikkerhetssertifikat for fartøyer, som er utstedt i henhold til bestemmelsene i del A av ISPS-regelverket 

(sertifikat), som skal godtas dersom det er gyldig, med mindre det er begrunnet mistanke om at fartøyet ikke 

oppfyller kravene i dette kapittelet eller i del A av ISPS-regelverket. 

1.2 Når det foreligger slik begrunnet mistanke, eller når det på anmodning ikke kan framlegges et gyldig sertifikat, 

skal tjenestemennene med behørig fullmakt fra avtalestaten pålegge ett eller flere kontrolltiltak som gjelder 

fartøyet, som fastsatt i nr. 1.3. Alle tiltak som pålegges, skal stå i rimelig forhold til overtredelsen, samtidig 

som det tas hensyn til veiledningen som gis i del B av ISPS-regelverket. 

1.3 Disse kontrolltiltakene er som følger: inspeksjon av fartøyet, forsinkelse eller tilbakeholdelse av fartøyet, 

driftsrestriksjoner, herunder forflytninger innenfor havnen, eller bortvisning av fartøyet fra havnen. Slike 

kontrolltiltak kan i tillegg eller alternativt omfatte andre mindre, administrative eller korrigerende tiltak. 

2 Fartøyer som har til hensikt å anløpe en havn i en annen avtalestat 

2.1 I henhold til dette kapittelet kan en avtalestat kreve at fartøy som har til hensikt å anløpe dets havner, gir 

følgende opplysninger til tjenestemenn med behørig fullmakt fra denne staten, for å sikre at fartøyet oppfyller 

kravene i dette kapittelet før anløp i havnen, slik at det unngås at fartøyet pålegges kontrolltiltak: 

.1 at fartøyet er i besittelse av et gyldig sertifikat og navnet på den utstedende myndigheten, 

.2 det beredskapsnivået som fartøyet for tiden opererer i henhold til, 

.3 det beredskapsnivået som fartøyet opererer i henhold til i tidligere anløpte havner der det har vært kontakt 

mellom fartøy og havn innenfor tidsrammen angitt i nr. 2.3, 

.4 eventuelle særlige eller ytterligere sikkerhetstiltak som ble truffet av fartøyet i tidligere anløpte havner der 

det har vært kontakt mellom fartøy og havn innenfor tidsrammen angitt i nr. 2.3, 

.5 at passende sikkerhetsprosedyrer for fartøyet ble opprettholdt under eventuell virksomhet mellom fartøyer 

innenfor tidsrammen angitt i nr. 2.3, eller 

.6 andre praktiske opplysninger knyttet til sikkerheten (men ikke detaljer om fartøyets sikkerhetsplan), 

samtidig som det tas hensyn til veiledningen som gis i del B av ISPS-regelverket. 

Dersom avtalestaten ber om det, skal fartøyet eller rederiet framlegge en bekreftelse som avtalestaten kan 

godta, på opplysningene som kreves ovenfor. 

2.2 Alle fartøyer som dette kapittelet får anvendelse på, og som har til hensikt å anløpe en havn i en annen 

avtalestat, skal framlegge opplysningene nevnt i nr. 2.1 på anmodning fra de tjenestemennene som har behørig 

fullmakt fra denne staten. Skipsføreren kan avslå å framlegge slike opplysninger, men skal i så fall være 

innforstått med at fartøyet kan bli nektet adgang til havnen. 

2.3 Fartøyet skal oppbevare fortegnelser over opplysningene nevnt i nr. 2.1, for de siste 10 anløpene i 

havneanlegg.


Nr. 10/367 

2.4 Dersom tjenestemennene med behørig fullmakt fra avtalestaten i hvis havn fartøyet har til hensikt å anløpe, 

etter mottak av opplysningene nevnt i nr. 2.1, har begrunnet mistanke om at fartøyet ikke oppfyller kravene i 

dette kapittelet eller i del A av ISPS-regelverket, skal disse tjenestemennene forsøke å opprette kommunikasjon 

med og mellom fartøyene og myndigheten for å rette opp den manglende oppfyllelsen. Dersom slik 

kommunikasjon ikke fører til at den manglende oppfyllelsen rettes opp, eller dersom disse tjenestemennene 

for øvrig har begrunnet mistanke om at fartøyet ikke oppfyller kravene i dette kapittelet eller i del A av ISPSregelverket, 

kan tjenestemennene treffe tiltak overfor dette fartøyet som fastsatt i nr. 2.5. Alle slike tiltak som 

treffes, skal stå i rimelig forhold til overtredelsen, samtidig som det tas hensyn til veiledningen som gis i del 

B av ISPS-regelverket. 

2.5 Disse tiltakene er som følger: 

.1 et krav om at den manglende oppfyllelsen rettes opp, 

.2 et krav om at fartøyet går videre til et nærmere angitt sted innenfor avtalestatens sjøterritorium eller 

innlands vannveier, 

.3 inspeksjon av fartøyet dersom fartøyet befinner seg i sjøterritoriet til avtalestaten hvis havn fartøyet har til 

hensikt å anløpe, eller 

.4 nektelse av adgang til havnen. 

Før noen slike tiltak treffes, skal avtalestaten orientere fartøyet om sine hensikter. Etter å ha mottatt disse 

opplysningene, kan skipsføreren avstå fra å anløpe denne havnen. I slike tilfeller får denne regelen ikke 

anvendelse. 

3. Tilleggsbestemmelser 

3.1 Dersom: 

.1 det pålegges et kontrolltiltak, med unntak av de mindre, administrative eller korrigerende tiltakene som er 

nevnt i nr. 1.3, eller 

.2 noen av tiltakene nevnt i nr. 2.5 treffes, skal en tjenestemann med behørig fullmakt fra avtalestaten straks 

skriftlig informere myndigheten om hvilke kontrolltiltak som er blitt pålagt eller hvilke tiltak som er 

truffet og grunnene til det. Avtalestaten som pålegger kontrolltiltak eller andre tiltak, skal også underrette 

den anerkjente sikkerhetsorganisasjonen som utstedte sertifikatet for det berørte fartøyet, samt IMO, når 

slike kontrolltiltak er pålagt eller andre tiltak er truffet. 

3.2 Når fartøyet nektes adgang til havnen eller fartøyet bortvises fra havnen, skal myndighetene i havnestaten gi 

melding om relevante fakta til myndighetene i den staten der neste aktuelle anløpshavn ligger, dersom den er 

kjent, og alle andre aktuelle kyststater, samtidig som det tas hensyn til retningslinjer som skal utarbeides av 

IMO. Det skal sikres at slike opplysninger holdes fortrolige og beskyttes. 

3.3. Et fartøy skal nektes adgang til en havn i henhold til nr. 2.4 og 2.5, eller bortvises fra en havn i henhold til 

nr. 1.1-1.3, bare dersom tjenestemennene med behørig fullmakt fra avtalestaten har begrunnet mistanke om at 

fartøyet utgjør en umiddelbar trussel mot personers, fartøyers eller annen eiendoms sikkerhet, og det ikke er 

andre passende måter å fjerne denne trusselen på. 

3.4 Kontrolltiltakene nevnt i nr. 1.3, og tiltakene nevnt i nr. 2.5, skal i henhold til denne regelen bare pålegges inntil 

den manglende oppfyllelsen som har ført til kontrolltiltak eller andre tiltak, er blitt korrigert til avtalestatens 

tilfredshet, samtidig som det tas hensyn til eventuelle tiltak foreslått av fartøyet eller myndigheten. 

3.5 Når avtalestater utøver kontroll i henhold til nr. 1 eller treffer tiltak i henhold til nr. 2: 

.1 skal alle mulige anstrengelser gjøres for å unngå at et fartøy holdes tilbake eller forsinkes unødig. Dersom 

et fartøy dermed holdes tilbake eller forsinkes unødig, skal det ha rett til erstatning for eventuelle tap eller 

eventuell skade som det har lidd, og 

.2 skal nødvendig adgang til fartøyet ikke hindres i forbindelse med nødssituasjoner, av humanitære grunner 

eller ut fra sikkerhetsformål.


21.2.2008 

Regel 10 

Krav til havneanlegg 

1 Havneanlegg skal oppfylle de relevante kravene i dette kapittelet og i del A av ISPS-regelverket, samtidig som det 

tas hensyn til veiledningen som gis i del B av ISPS-regelverket. 

2 Avtalestater med ett eller flere havneanlegg på sine territorier, som denne regel får anvendelse på, skal sikre at: 

.1 sårbarhetsvurderinger av havneanlegg utføres, gjennomgås og godkjennes i samsvar med bestemmelsene i del 

A av ISPS-regelverket, og 

.2 sikkerhetsplaner for havneanlegg utarbeides, gjennomgås, godkjennes og gjennomføres i samsvar med 

bestemmelsene i del A av ISPS-regelverket. 

3 Avtalestatene skal angi og informere om de tiltakene som det er nødvendig å ta opp i en sikkerhetsplan for et 

havneanlegg på de forskjellige beredskapsnivåene, herunder når en sikkerhetserklæring kreves framlagt. 

Regel 11 

Alternative sikkerhetsavtaler 

1 Avtalestatene kan når de gjennomfører dette kapittelet og del A av ISPS-regelverket, inngå skriftlige bilaterale eller 

multilaterale avtaler med andre avtalestater om alternative sikkerhetsavtaler som dekker korte internasjonale reiser 

på faste ruter mellom havneanlegg som ligger på deres territorier. 

2 Slike avtaler skal ikke sette beredskapsnivået for andre fartøyer eller havneanlegg som ikke er omfattet av avtalen, 

i fare. 

3 Ingen fartøyer som er omfattet av en slik avtale, får utføre noen virksomhet mellom fartøyer, med fartøyer som ikke 

er omfattet av avtalen. 

4 Slike avtaler skal revideres regelmessig, og det skal tas hensyn til de erfaringene som er oppnådd samt eventuelle 

endringer i de særlige omstendighetene eller de vurderte truslene mot sikkerheten til fartøyene, havneanleggene 

eller rutene som er omfattet av avtalen. 

Regel 12 

Tilsvarende sikkerhetsordninger 

1 En myndighet kan tillate at et bestemt fartøy eller en gruppe fartøyer som er berettiget til å seile under dens flagg, 

gjennomfører andre sikkerhetstiltak som tilsvarer dem som er foreskrevet i dette kapittelet eller i del A av ISPSregelverket, 

forutsatt at slike sikkerhetstiltak er minst like effektive som dem som er foreskrevet i dette kapittelet 

eller i del A av ISPS-regelverket. Den myndigheten som tillater slike sikkerhetstiltak, skal gi IMO nærmere 

opplysninger om dette. 

2 Ved gjennomføring av dette kapittelet og del A av ISPS-regelverket, kan en avtalestat tillate at et bestemt 

havneanlegg eller en gruppe havneanlegg som ligger på dens territorium, bortsett fra dem som omfattes av en 

avtale inngått i henhold til regel 11, gjennomfører sikkerhetstiltak som tilsvarer dem som er foreskrevet i dette 

kapittelet eller i del A av ISPS-regelverket, forutsatt at slike sikkerhetstiltak er minst like effektive som dem som 

er foreskrevet i dette kapittelet eller i del A av ISPS-regelverket. Den avtalestaten som tillater slike sikkerhetstiltak, 

skal gi IMO nærmere opplysninger om dette.


Nr. 10/369 

Regel 13 

Formidling av opplysninger 

1 Avtalestaten skal innen 1. juli 2004 underrette IMO om og gjøre tilgjengelig til orientering for rederier og 

fartøyer: 

.1 navn og kontaktopplysninger for deres nasjonale myndighet(er) som har ansvar for sikkerhet for fartøyer og 

havneanlegg, 

.2 de stedene på deres territorium som omfattes av godkjente sikkerhetsplaner for havneanlegg, 

.3 navn og kontaktopplysninger for de personene som er utpekt til å stå til rådighet døgnet rundt for å motta og 

reagere på terroralarm fra fartøyer til land, som nevnt i regel 6.2.1, 

.4 navn og kontaktopplysninger for de personene som er utpekt til å stå til rådighet døgnet rundt for å motta og 

reagere på enhver underretning fra avtalestater som utøver kontroll- og overholdelsestiltak som nevnt i regel 

9.3.1, og 

.5 navn og kontaktopplysninger for de personene som er utpekt til å stå til rådighet døgnet rundt for å gi råd eller 

assistanse til fartøyer, og som fartøyer kan rapportere eventuelle sikkerhetsproblemer til, som nevnt i regel 

7.2; disse opplysningene skal deretter ajourføres når det forekommer endringer i dem. IMO skal formidle slike 

opplysninger til andre avtalestater til orientering for deres tjenestemenn. 

2 Avtalestatene skal innen 1. juli 2004 underrette IMO om navn og kontaktopplysninger for enhver anerkjent 

sikkerhetsorganisasjon som har fullmakt til å handle på deres vegne, sammen med nærmere opplysninger om det 

særlige ansvaret og vilkårene for fullmaktene som er delegert til disse organisasjonene. Disse opplysningene skal 

ajourføres når det forekommer endringer i dem. IMO skal formidle slike opplysninger til andre avtalestater til 

orientering for deres tjenestemenn. 

3 Avtalestatene skal innen 1. juli 2004 oversende IMO en liste som viser godkjente sikkerhetsplaner for de 

havneanleggene som ligger på deres territorium, sammen med opplysninger om det stedet eller de stedene som 

omfattes av hver godkjent sikkerhetsplan for havneanlegg og den tilhørende godkjenningsdatoen, og skal deretter 

videre gi underretning når noen av følgende endringer finner sted: 

.1 endringer av det stedet eller de stedene som omfattes av en godkjent sikkerhetsplan for havneanlegg, skal 

innføres eller er blitt innført. I slike tilfeller skal opplysningene som formidles, angi endringer av det stedet 

eller de stedene som omfattes av planen, og den dato da slike endringer skal innføres eller ble gjennomført, 

.2 en godkjent sikkerhetsplan for havneanlegg som tidligere var med på listen oversendt til IMO, skal 

trekkes tilbake eller er trukket tilbake. I slike tilfeller skal opplysningene som formidles, angi den dato da 

tilbaketrekkingen skal tre i kraft eller ble gjennomført. Opplysninger av denne typen skal formidles til IMO så 

snart som praktisk mulig, og 

.3 det skal gjøres tilføyelser på listen over godkjente sikkerhetsplaner for havneanlegg. I slike tilfeller 

skal opplysningene som formidles, angi det stedet eller de stedene som omfattes av planen, samt 

godkjenningsdatoen. 

4 Avtalestatene skal fra 1. juli 2004 hvert femte år oversende IMO en revidert og ajourført liste som viser alle 

godkjente sikkerhetsplaner for de havneanleggene som ligger på deres territorium, sammen med opplysninger 

om det stedet eller de stedene som omfattes av hver godkjent sikkerhetsplan for havneanlegg og den tilhørende 

godkjenningsdatoen (og godkjenningsdatoen for eventuelle endringer i den). Denne listen avløser og erstatter alle 

opplysninger som er formidlet til IMO, i henhold til nr. 3, i løpet av de foregående fem år.


21.2.2008 

5 Avtalestatene skal underrette IMO om at det er inngått en avtale i henhold til regel 11. Underretningen skal 

inneholde følgende: 

.1 navnene på de avtalestatene som har inngått avtalen, 

.2 havneanleggene og de faste rutene som omfattes av avtalen, 

.3 hvor ofte avtalen skal revideres, 

.4 hvilken dato avtalen trer i kraft, og 

.5 opplysninger om eventuelle samråd som har funnet sted med andre avtalestater, 

og avtalestaten skal deretter så snart som praktisk mulig underrette IMO når avtalen er blitt endret eller har 

opphørt. 

6 En avtalestat som i henhold til regel 12 tillater tilsvarende sikkerhetsordninger med hensyn til et fartøy som har 

rett til å seile under dens flagg, eller med hensyn til et havneanlegg som ligger på dens territorium, skal underrette 

IMO om detaljene i dette. 

7 IMO skal på anmodning gjøre alle opplysninger som er formidlet i henhold til nr. 3, tilgjengelig for andre 

avtalestater.»


Nr. 10/371 

VEDLEGG II 

«INTERNASJONALT REGELVERK FOR SIKKERHET FOR FARTØyER OG HAVNEANLEGG 

INNLEDNING 

1. Under den diplomatiske konferanse om sjøfartssikkerhet, som ble avholdt i London i desember 2002, ble det 

vedtatt nye bestemmelser i Den internasjonale konvensjon om sikkerhet for menneskeliv til sjøs, 1974, og i 

dette regelverket for å bedre sjøfartssikkerheten. Disse nye kravene utgjør den internasjonale rammen som 

fartøyer og havneanlegg kan samarbeide innenfor for å oppdage og hindre handlinger som kan true sikkerheten i 

sjøtransportsektoren. 

2. Som en følge av de tragiske hendelsene 11. september 2001, besluttet man under det 22. møtet i Den internasjonale 

sjøfartsorganisasjonens («IMO») forsamling i november 2001 enstemmig å utarbeide nye tiltak knyttet til sikkerhet 

for fartøyer og havneanlegg, med henblikk på vedtak ved en konferanse i desember 2002 av avtalestater til Den 

internasjonale konvensjon om sikkerhet for menneskeliv til sjøs, 1974 (også kalt den diplomatiske konferanse om 

sjøfartssikkerhet). Forberedelsen av den diplomatiske konferansen ble overlatt til IMOs sjøsikkerhetskomité på 

grunnlag av dokumenter innlevert av medlemsstater, mellomstatlige organisasjoner og ikke-statlige organisasjoner 

i samråd med IMO. 

3. For å framskynde utviklingen og vedtaket av egnede sikkerhetstiltak nedsatte IMOs sjøsikkerhetskomité ved sitt 

første ekstraordinære møte, som også ble holdt i november 2001, en særlig arbeidsgruppe for sjøfartssikkerhet 

som møtes i tidsrommet mellom møtene. Det første møtet i denne arbeidsgruppen ble avholdt i februar 2002, og 

resultatet av dens drøftelser ble rapportert til og behandlet av IMOs sjøsikkerhetskomites 75. møte i mai 2002, der 

det ble nedsatt en midlertidig arbeidsgruppe for å videreutvikle de forslagene som var framsatt. Under det 75. møtet 

i IMOs sjøsikkerhetskomité behandlet man rapporten fra denne arbeidsgruppen og anbefalte at arbeidet skulle 

videreføres gjennom enda et møte i den særlige arbeidsgruppen, som ble avholdt i september 2002. Under det 76. 

møtet i IMOs sjøsikkerhetskomité drøftet man resultatet av den særlige arbeidsgruppens møte i september 2002 og 

det ytterligere arbeidet som ble utført av arbeidsgruppen i forbindelse med komiteens 76. møte i desember 2002, 

umiddelbart før den diplomatiske konferansen, og man ble enige om den endelige versjonen av tekstutkastene som 

skulle behandles av den diplomatiske konferansen. 

4. Under den diplomatiske konferansen (9.-13. desember 2002) vedtok man også endringer i de eksisterende 

bestemmelsene i Den internasjonale konvensjon om sikkerhet for menneskeliv til sjøs, 1974 (SOLAS 74), for å 

påskynde gjennomføringen av kravet om å installere automatiske identifikasjonssystemer, og vedtok nye regler i 

kapittel XI-1 i SOLAS 74 om angivelse av fartøyets identifikasjonsnummer og oppbevaring av dokumentasjon 

over fartøyets historikk (CSR). Under den diplomatiske konferansen vedtok man også en rekke resolusjoner, 

herunder slike som omfatter gjennomføring og revisjon av dette regelverket, teknisk samarbeid og samarbeid med 

Den internasjonale arbeidsorganisasjon og Verdens tollorganisasjon. Det ble erkjent at det kan være nødvendig med 

revisjon og endring av enkelte nye bestemmelser om sjøfartssikkerhet når disse to organisasjonene har sluttført sitt 

arbeid. 

5. Bestemmelsene i kapittel XI-2 i SOLAS 74 og i dette regelverket gjelder både fartøyer og havneanlegg. 

Beslutningen om å utvide SOLAS 74 til å omfatte havneanlegg ble tatt på grunnlag av at SOLAS 74 er den raskeste 

metoden til å sikre at de nødvendige sikkerhetstiltakene trer i kraft og får virkning hurtig. Imidlertid ble man 

enige om at bestemmelsene som gjelder havneanlegg, utelukkende bør gjelde kontakt mellom fartøy og havn. Det 

mer omfattende spørsmålet om sikkerhet for havneområder vil bli gjort til gjenstand for ytterligere felles arbeid 

mellom Den internasjonale sjøfartsorganisasjon og Den internasjonale arbeidsorganisasjon. Det ble også besluttet 

at bestemmelsene ikke skulle omfatte faktiske reaksjoner på angrep eller eventuelt nødvendig opprydningsarbeid 

etter et slikt angrep. 

6. Ved utarbeiding av bestemmelsen er det lagt vekt på å sikre samsvar med bestemmelsene i IMOs internasjonale 

konvensjon om normer for opplæring, sertifikater og vakthold for sjøfolk, 1978, med endringer, Det internasjonale 

regelverk for sikkerhetsstyring (ISM) og Det harmoniserte system for besiktigelse og sertifisering. 

7. Bestemmelsene står for en vesentlig endring av den internasjonale skipsfartssektorens tilnærming til spørsmålet 

om sikkerhet i sjøtransportsektoren. Det erkjennes at de muligens vil legge en betydelig ekstrabyrde på enkelte 

avtalestater. Betydningen av teknisk samarbeid for å hjelpe avtalestatene til å gjennomføre bestemmelsene, 

erkjennes fullt ut.


21.2.2008 

8. Gjennomføring av bestemmelsene vil kreve kontinuerlig og effektivt samarbeid og forståelse mellom alle dem 

som berøres av eller bruker fartøyer og havneanlegg, herunder fartøyenes besetning, havnepersonell, passasjerer, 

avskipere, skips- og havneforvaltning samt myndigheter med ansvar for sikkerhet på nasjonalt og lokalt plan. 

Eksisterende praksis og framgangsmåter vil måtte revideres og endres dersom de ikke gir et tilstrekkelig 

beredskapsnivå. For å bedre sjøfartssikkerheten må skipsfarts- og havnesektorene samt nasjonale og lokale 

myndigheter påta seg ytterligere ansvar. 

9. Ved gjennomføringen av sikkerhetsbestemmelsene som er oppført i kapittel XI-2 av SOLAS 74 og i del A av dette 

regelverket, bør det tas hensyn til veiledningen som gis i del B av dette regelverket. Det erkjennes imidlertid at 

virkeområdet for veiledningen kan variere avhengig av typen havneanlegg eller fartøy, deres bransje og/eller last. 

10. Ingenting i dette regelverket skal fortolkes eller anvendes på en måte som strider mot respekten for grunnleggende 

rettigheter og friheter som fastsatt i internasjonale dokumenter, særlig de som gjelder sjøfolk eller flyktninger, 

herunder Den internasjonale arbeidsorganisasjons erklæring om grunnleggende prinsipper og rettigheter i 

arbeidslivet samt internasjonale standarder for sjøfolk og havnearbeidere. 

11. I erkjennelse av at konvensjonen om forenkling av internasjonal sjøtransport, 1965, med endringer, fastslår 

at offentlige myndigheter skal tillate at utenlandske besetningsmedlemmer får gå i land, mens det fartøyet de 

ankommer med, ligger i havn, forutsatt at formalitetene for fartøyets ankomst er oppfylt, og at de offentlige 

myndighetene ikke har noen grunn til å nekte dem tillatelse til å gå i land av hensyn til folkehelsen, offentlig 

sikkerhet eller offentlig orden, skal avtalestater når de godkjenner sikkerhetsplaner for fartøyer og havneanlegg, 

ta i betraktning det faktum at fartøyets besetning oppholder seg og arbeider om bord på fartøyet og har behov for 

landlov og tilgang til landbaserte velferdstiltak for sjøfolk, herunder legehjelp.


Nr. 10/373 

DEL A 

UFRAVIKELIGE KRAV SOm GJELDER BESTEmmELSENE I KAPITTEL XI-2 I VEDLEGGET 

TIL DEN INTERNASJONALE KONVENSJON Om SIKKERHET FOR mENNESKELIV TIL 

SJØS, 1974, mED ENDRINGER 

1 ALLMENT 

1.1 Innledning 

1.2 mål 

Denne delen av det internasjonale regelverket for sikkerhet for fartøyer og havneanlegg inneholder bindende 

bestemmelser som det henvises til i kapittel XI-2 av Den internasjonale konvensjon om sikkerhet for 

menneskeliv til sjøs, 1974, med endringer. 

Målene med dette regelverket er: 

.1 å opprette en internasjonal ramme for samarbeid mellom avtalestater, offentlige organer, lokale 

myndigheter og skipsfarts- og havnesektorer for å oppdage sikkerhetstrusler og treffe forebyggende tiltak 

mot sikkerhetshendelser som påvirker fartøyer eller havneanlegg som brukes i internasjonal handel, 

.2 å fastslå de respektive rollene og ansvarsområdene til avtalestater, offentlige organer, lokale myndigheter 

og skipsfarts- og havnesektorer på nasjonalt og internasjonalt plan, med henblikk på sjøfartssikkerhet, 

.3 å sikre tidlig og effektiv innsamling og utveksling av opplysninger knyttet til sikkerheten, 

.4 å presentere en metodikk for sårbarhetsvurdering med det formål å ha planer og framgangsmåter for å 

kunne reagere på endringer i beredskapsnivået, og 

.5 å sikre tiltroen til at tilstrekkelige og egnede sikkerhetstiltak for sjøfartssikkerheten er iverksatt. 

1.3 Funksjonelle krav 

For at målene i regelverket skal oppnås, inneholder det en rekke funksjonelle krav. Disse omfatter, men er 

ikke begrenset til: 

.1 innsamling og vurdering av opplysninger med hensyn til sikkerhetstrusler, og utveksling av slike 

opplysninger med relevante avtalestater, 

.2 krav om ajourføring av kommunikasjonsprotokoller for fartøyer og havneanlegg, 

.3 hindring av ulovlig adgang til fartøyer og havneanlegg og disses adgangsbegrensede områder, 

.4 forebygging av innføring av ulovlige våpen, antennelige innretninger eller sprengstoff til fartøyer eller 

havneanlegg, 

.5 framskaffelse av systemer for å slå alarm som reaksjon på sikkerhetstrusler eller sikkerhetshendelser, 

.6 krav om sikkerhetsplaner for fartøyer og havneanlegg som bygger på sårbarhetsvurderinger, og 

.7 krav om opplæring, trening og øvelser for å sikre kjennskap til sikkerhetsplanene og -prosedyrene. 

2 DEFINISJONER 

2.1 Med mindre annet uttrykkelig er angitt, menes i denne delen med: 

.1 «Konvensjon»: Den internasjonale konvensjon om sikkerhet for menneskeliv til sjøs, 1974, med 

endringer. 

.2 «Regel»: en regel i konvensjonen. 

.3 «Kapittel»: et kapittel i konvensjonen. 

.4 «Fartøyets sikkerhetsplan»: en plan som er utarbeidet for å sikre at det om bord på fartøyet anvendes 

tiltak som skal beskytte personer om bord, last, transportenheter, skipsforsyninger eller fartøyet mot 

risikoene ved en sikkerhetshendelse.


21.2.2008 

.5 «Havneanleggets sikkerhetsplan»: en plan som er utarbeidet for å sikre at det anvendes tiltak som skal 

beskytte havneanlegget og fartøyene, personer, last, transportenheter og skipsforsyninger i havneanlegget 

mot risikoene ved en sikkerhetshendelse. 

.6 «Fartøyets sikkerhetsoffiser»: den personen om bord på fartøyet som rapporterer til skipsføreren, 

og som er utpekt av rederiet som ansvarlig for sikkerheten på fartøyet, herunder gjennomføring og 

ajourføring av fartøyets sikkerhetsplan, og for kontakt med rederiets sikkerhetsoffiser og havneanleggets 

sikkerhetsansvarlige. 

.7 «Rederiets sikkerhetsoffiser»: den personen som er utpekt av rederiet for å sikre at det utføres en 

sårbarhetsvurdering av fartøyet, at det utarbeides en sikkerhetsplan for fartøyet, som framlegges 

for godkjenning og deretter gjennomføres og ajourføres, og for kontakt med havneanleggets 

sikkerhetsansvarlige og fartøyets sikkerhetsoffiser. 

.8 «Havneanleggets sikkerhetsansvarlige»: den personen som er utpekt som ansvarlig for utarbeiding, 

gjennomføring, revisjon og ajourføring av havneanleggets sikkerhetsplan og for kontakt med fartøyets 

sikkerhetsoffiser og rederiets sikkerhetsoffiser. 

.9 «Beredskapsnivå 1»: det nivået som egnede, minste sikkerhetstiltak alltid skal holdes på. 

.10 «Beredskapsnivå 2»: det nivået som egnede, ytterligere sikkerhetstiltak skal holdes på i et tidsrom som 

følge av økt risiko for en sikkerhetshendelse. 

.11 «Beredskapsnivå 3»: det nivået som ytterligere, særlige sikkerhetstiltak skal holdes på i et begrenset 

tidsrom når en sikkerhetshendelse er sannsynlig eller umiddelbart forestående, selv om det kanskje ikke 

er mulig å utpeke det spesifikke målet. 

2.2 Uttrykket «fartøy», når det brukes i dette regelverket, omfatter flyttbare boreplattformer og hurtiggående 

fartøyer som definert i regel XI-2/1. 

2.3 Uttrykket «avtalestat» i forbindelse med henvisning til et havneanlegg, når det brukes i avsnitt 14-18, omfatter 

en henvisning til den utpekte myndigheten. 

2.4 Uttrykk som ikke er definert i denne delen, skal ha samme betydning som de har i kapittel I og XI-2. 

3 ANVENDELSE 

3.1 Dette regelverket får anvendelse på: 

.1 følgende typer fartøyer i utenriksfart: 

.1 passasjerfartøyer, herunder hurtiggående passasjerfartøyer, 

.2 lastefartøyer, herunder hurtiggående fartøyer, med en bruttotonnasje på 500 eller over, og 

.3 flyttbare boreplattformer, og 

.2 havneanlegg som betjener fartøyer i utenriksfart. 

3.2 Uten hensyn til bestemmelsene i avsnitt 3.1.2, skal avtalestatene beslutte i hvilket omfang denne delen 

av regelverket får anvendelse på de havneanleggene som ligger på deres territorium, som selv om de i 

hovedsak brukes av fartøyer som ikke er i utenriksfart, av og til må betjene fartøyer som anløper eller forlater 

havneanleggene i forbindelse med utenriksfart. 

3.2.1 Avtalestatene skal bygge de beslutningene som de tar i henhold til avsnitt 3.2, på en sårbarhetsvurdering av 

havneanleggene som utføres i samsvar med denne delen av regelverket. 

3.2.2 En beslutning som tas av en avtalestat i henhold til avsnitt 3.2, skal ikke svekke det beredskapsnivået som 

søkes oppnådd gjennom kapittel XI-2 eller gjennom denne delen av regelverket. 

3.3 Dette regelverket får ikke anvendelse på krigsskip, militære hjelpefartøyer eller andre fartøyer som eies eller 

drives av en avtalestat, og som bare brukes i statlig, ikke-kommersiell drift.


Nr. 10/375 

3.4 Avsnitt 5-13 og 19 i denne delen får anvendelse på rederier og fartøyer som angitt i regel XI-2/4. 

3.5 Avsnitt 5 og 14-18 i denne delen får anvendelse på havneanlegg som angitt i regel XI-2/10. 

3.6 Ingenting i dette regelverket skal berøre statenes rettigheter eller forpliktelser i henhold til internasjonal lovgivning. 

4 AVTALESTATENES ANSVAR 

4.1 Med forbehold for bestemmelsene i regel XI-2/3 og XI-2/7, skal avtalestatene fastsette beredskapsnivåene 

og gi veiledning for beskyttelse mot sikkerhetshendelser. Høyere beredskapsnivå angir større sannsynlighet 

for at det kan inntreffe en sikkerhetshendelse. Faktorer som bør vurderes ved fastsettelsen av et egnet 

beredskapsnivå, omfatter: 

.1 hvor troverdige opplysningene om trusselen er, 

.2 i hvilken grad opplysningene om trusselen kan bekreftes, 

.3 hvor spesifikke eller overhengende opplysningene om trusselen er, og 

.4 de mulige konsekvensene av en slik sikkerhetshendelse. 

4.2 Når avtalestatene fastsetter beredskapsnivå 3, skal de etter behov utstede egnede instruksjoner og levere 

sikkerhetstilknyttede opplysninger til fartøyet og havneanlegg som kan bli berørt. 

4.3 Avtalestatene kan delegere visse av deres sikkerhetstilknyttede oppgaver i henhold til kapittel XI-2 og denne 

delen av regelverket til en anerkjent sikkerhetsorganisasjon, med unntak av: 

.1 å fastsette det gjeldende beredskapsnivået, 

.2 å godkjenne en sårbarhetsvurdering for havneanlegg og etterfølgende endringer av en godkjent 

vurdering, 

.3 å fastslå hvilke havneanlegg som skal utpeke en sikkerhetsansvarlig for anlegget, 

.4 å godkjenne en sikkerhetsplan for et havneanlegg og etterfølgende endringer av en godkjent plan, 

.5 å gjennomføre kontroll- og overholdelsestiltak i henhold til regel XI-2/9, og 

.6 å fastsette kravene til en sikkerhetserklæring. 

4.4 Avtalestatene skal, i den grad de anser det som hensiktsmessig, prøve effektiviteten i 

sikkerhetsplanene for fartøyer og havneanlegg, eller eventuelt endringer i disse planene, 

som de har godkjent, eller når det gjelder fartøyer, planer som er godkjent på deres vegne. 

5. SIKKERHETSERKLÆRING 

5.1 Avtalestatene skal bestemme når det er behov for en sikkerhetserklæring ved å vurdere den risikoen som 

kontakt mellom fartøy og havn eller virksomhet mellom fartøyer utgjør for personer, eiendom og miljø. 

5.2 Et fartøy kan be om at det utarbeides en sikkerhetserklæring, dersom: 

.1 fartøyet opererer på et høyere beredskapsnivå enn havneanlegget eller et annet fartøy som det er i kontakt 

med, 

.2 det foreligger en avtale om en sikkerhetserklæring mellom avtalestater som omfatter visse internasjonale 

ruter eller særlige fartøyer på disse rutene, 

.3 det har vært en sikkerhetstrussel eller en sikkerhetshendelse som har berørt fartøyet eller havneanlegget, 

.4 fartøyet befinner seg i en havn som ikke er pålagt å ha og å gjennomføre en godkjent sikkerhetsplan for 

havneanlegg, eller 

.5 fartøyet utfører virksomhet mellom fartøyer med et annet fartøy som ikke er pålagt å ha og å gjennomføre 

en godkjent sikkerhetsplan for fartøyer.


21.2.2008 

5.3 Mottak av anmodninger om å utarbeide en sikkerhetserklæring i henhold til dette avsnittet, skal bekreftes av 

det relevante havneanlegget eller fartøyet. 

5.4 Sikkerhetserklæringen skal utarbeides av: 

.1 skipsføreren eller fartøyets sikkerhetsoffiser på vegne av fartøyet/fartøyene, og om nødvendig 

.2 havneanleggets sikkerhetsansvarlige, eller dersom avtalestaten bestemmer noe annet, av et annet organ 

med ansvar for sikkerhet på landsiden, på vegne av havneanlegget. 

5.5 Sikkerhetserklæringen skal omhandle de sikkerhetskravene som skal oppfylles i fellesskap av et havneanlegg 

og et fartøy (eller flere fartøyer), og skal fastslå ansvarsområdet for hver av disse. 

5.6 Avtalestatene skal, samtidig som det tas hensyn til bestemmelsene i regel XI-2/9.2.3, angi det minste 

tidsrommet som havneanleggene som ligger på deres territorium, skal oppbevare sikkerhetserklæringene i. 

5.7 Myndighetene skal, samtidig som det tas hensyn til bestemmelsene i regel XI-2/9.2.3, angi det minste 

tidsrommet som fartøyer som har rett til å seile under deres flagg, skal oppbevare sikkerhetserklæringene i. 

6 REDERIETS FORPLIKTELSER 

6.1 Rederiet skal sikre at fartøyets sikkerhetsplan inneholder en tydelig erklæring som understreker skipsførerens 

myndighet. Rederiet skal fastslå i fartøyets sikkerhetsplan at skipsføreren har den overordnede myndigheten 

og det overordnede ansvaret for å ta beslutninger om fartøyets sikkerhet, og for å anmode om assistanse fra 

rederiet eller en avtalestat, etter hva som er nødvendig. 

6.2 Rederiet skal sørge for at rederiets sikkerhetsoffiser, skipsføreren og fartøyets sikkerhetsoffiser får den nødvendige 

støtten til ivareta sine oppgaver og sitt ansvar i samsvar med kapittel XI-2 og denne delen av regelverket. 

7. SIKKERHET FOR FARTØYER 

7.1 Et fartøy skal treffe tiltak som tilsvarer beredskapsnivåene fastsatt av avtalestatene i henhold til 

nedenstående. 

7.2 På beredskapsnivå 1 skal følgende typer virksomhet utføres gjennom hensiktsmessige tiltak på alle fartøyer, 

samtidig som det tas hensyn til veiledningen som gis i del B av dette regelverket, for å identifisere og treffe 

forebyggende tiltak mot sikkerhetshendelser: 

.1 sørge for at alle oppgaver knyttet til fartøyets sikkerhet utføres, 

.2 kontrollere adgangen til fartøyet, 

.3 kontrollere ombordstigningen av personer og deres effekter, 

.4 overvåke adgangsbegrensede områder for å sikre at bare personer med fullmakt har adgang til disse, 

.5 overvåke dekksarealer og områder omkring fartøyet, 

.6 føre tilsyn med håndteringen av last og skipsforsyninger, og 

.7 sørge for at sikkerhetskommunikasjonssystemet er raskt tilgjengelig. 

7.3 På beredskapsnivå 2 skal ytterligere forebyggende tiltak som er angitt i fartøyets sikkerhetsplan, gjennomføres 

for hver type virksomhet som er beskrevet i avsnitt 7.2, samtidig som det tas hensyn til veiledningen som gis 

i del B av dette regelverket. 

7.4 På beredskapsnivå 3 skal ytterligere, særlige beskyttelsestiltak som er angitt i fartøyets sikkerhetsplan, 

gjennomføres for hver type virksomhet som er beskrevet i avsnitt 7.2, samtidig som det tas hensyn til 

veiledningen som gis i del B av dette regelverket. 

7.5 Når myndigheten fastsetter beredskapsnivå 2 eller 3, skal fartøyet bekrefte å ha mottatt instruksjonene om 

endret beredskapsnivå.


Nr. 10/377 

7.6 Før et fartøy anløper en havn eller mens det ligger i en havn på territoriet til en avtalestat som har fastsatt 

beredskapsnivå 2 eller 3, skal fartøyet bekrefte å ha mottatt denne instruksjonen og skal bekrefte overfor 

havneanleggets sikkerhetsoffiser at man har påbegynt gjennomføringen av hensiktsmessige tiltak og 

framgangsmåter som er beskrevet i fartøyets sikkerhetsplan, og når det gjelder beredskapsnivå 3, i de 

instruksjonene som er utstedt av den avtalestaten som har fastsatt beredskapsnivå 3. Fartøyet skal rapportere 

om eventuelle problemer med gjennomføringen. I slike tilfeller skal havneanleggets sikkerhetsansvarlige og 

fartøyets sikkerhetsoffiser holde kontakt med hverandre og samordne hensiktsmessige tiltak. 

7.7 Dersom myndigheten krever at et fartøy endrer til, eller det allerede har et høyere beredskapsnivå enn det 

som er fastsatt for den havnen det har til hensikt å anløpe eller der det allerede befinner seg, skal fartøyet 

omgående underrette vedkommende myndighet i den avtalestaten på hvis territorium havneanlegget ligger, 

samt havneanleggets sikkerhetsansvarlige om situasjonen. 

7.7.1 I slike tilfeller skal fartøyets sikkerhetsoffiser holde kontakt med havneanleggets sikkerhetsansvarlige og ved 

behov samordne hensiktsmessige tiltak. 

7.8 En myndighet som krever at fartøyer som seiler under dens flagg, skal endre til beredskapsnivå 2 eller 3 i en 

havn i en annen avtalestat, skal omgående underrette denne avtalestaten om dette. 

7.9 Når avtalestater fastsetter beredskapsnivåer og sørger for at det gis opplysninger om beredskapsnivå til 

fartøyer som er i fart på deres sjøterritorium, eller som har meddelt at de har til hensikt å gå inn i deres 

sjøterritorium, skal slike fartøyer rådes til å utvise aktpågivenhet og rapportere omgående til sin myndighet 

og eventuelle kyststater i nærheten om alle opplysninger som de blir oppmerksomme på som kan påvirke 

sjøfartssikkerheten i området. 

7.9.1 Når en avtalestat underretter slike fartøyer om det gjeldende beredskapsnivået, skal den samtidig som den tar hensyn 

til veiledningen som gis i del B av dette regelverket, også underrette disse fartøyene om eventuelle sikkerhetstiltak 

som de skal treffe, og om nødvendig om tiltak som er truffet av avtalestaten for å gi beskyttelse mot trusselen. 

8. SÅRBARHETSVURDERING AV FARTØYER 

8.1 Sårbarhetsvurderingen av et fartøy er en vesentlig og integrert del av prosessen med å utarbeide og ajourføre 

fartøyets sikkerhetsplan. 

8.2 Rederiets sikkerhetsoffiser skal sørge for at sårbarhetsvurderingen av fartøyet utføres av personer med 

tilstrekkelige kvalifikasjoner til å vurdere sikkerheten for et fartøy, i samsvar med dette avsnittet, samtidig 

som det tas hensyn til veiledningen som gis i del B av dette regelverket. 

8.3 Med forbehold for bestemmelsene i avsnitt 9.2.1, kan en anerkjent sikkerhetsorganisasjon utføre 

sårbarhetsvurderingen av et bestemt fartøy. 

8.4 Sårbarhetsvurderingen av et fartøy skal omfatte sikkerhetsundersøkelse på stedet, og minst følgende 

elementer: 

.1 identifisering av eksisterende sikkerhetstiltak, -framgangsmåter og -virksomhet, 

.2 identifisering og vurdering av vesentlige funksjoner om bord som det er viktig å beskytte, 

.3 identifisering av mulige trusler mot vesentlige funksjoner om bord og sannsynligheten for at de skal 

oppstå, med det formål å fastsette og prioritere sikkerhetstiltakene, og 

.4 identifisering av svakheter, herunder menneskelige faktorer, i infrastrukturen, politikken og 

framgangsmåtene. 

8.5 Fartøyets sårbarhetsvurdering skal dokumenteres, gjennomgås, godtas og oppbevares av rederiet.


21.2.2008 

9 SIKKERHETSPLAN FOR FARTØYER 

9.1 Om bord på hvert fartøy skal det finnes en sikkerhetsplan som er godkjent av myndigheten. Planen skal 

inneholde bestemmelser om de tre beredskapsnivåene som er definert i denne delen av regelverket. 

9.1.1 Med forbehold for bestemmelsene i avsnitt 9.2.1, kan en anerkjent sikkerhetsorganisasjon utarbeide 

sikkerhetsplanen for et bestemt fartøy. 

9.2 Myndigheten kan overlate gjennomgåelsen og godkjenningen av fartøyets sikkerhetsplaner, eller endringer i 

en tidligere godkjent plan, til anerkjente sikkerhetsorganisasjoner. 

9.2.1 I slike tilfeller skal den anerkjente sikkerhetsorganisasjonen som gjennomfører gjennomgåelsen og 

godkjenningen av en sikkerhetsplan for et bestemt fartøy, eller endringer av den, ikke ha vært involvert i 

verken sårbarhetsvurderingen av fartøyet eller utarbeidingen eller endringer av den sikkerhetsplanen som 

gjennomgås. 

9.3 Når et fartøys sikkerhetsplan eller endringer av en tidligere godkjent plan innleveres for godkjenning, skal 

den vedlegges den sårbarhetsvurderingen som utgjør det grunnlaget som planen eller endringene er utarbeidet 

på. 

9.4 En slik plan skal utarbeides samtidig som det tas hensyn til veiledningen som gis i del B av dette regelverket, 

og den skal utarbeides på fartøyets arbeidsspråk. Dersom språket eller språkene som brukes ikke er engelsk, 

fransk eller spansk, skal det foreligge en oversettelse på ett av disse språkene. Planen skal minst omfatte 

følgende: 

.1 tiltak rettet mot å hindre at våpen, farlige stoffer og anordninger beregnet til bruk mot personer, fartøyer 

eller havner, som fartøyer ikke har tillatelse til å frakte, bringes om bord på fartøyet, 

.2 identifisering av adgangsbegrensede områder og tiltak for å hindre ulovlig adgang til dem, 

.3 tiltak for å hindre ulovlig adgang til fartøyet, 

.4 framgangsmåter for å reagere på sikkerhetstrusler eller brudd på sikkerheten, herunder bestemmelser for 

å opprettholde kritiske funksjoner på fartøyet eller ved kontakt mellom fartøy og havn, 

.5 framgangsmåter for å reagere på eventuelle sikkerhetsinstruksjoner som avtalestater kan gi på 

beredskapsnivå 3, 

.6 framgangsmåter for evakuering i tilfelle sikkerhetstrusler eller brudd på sikkerheten, 

.7 oppgaver for besetningsmedlemmer om bord som er tildelt ansvar for sikkerhet, og for andre 

besetningsmedlemmer med hensyn til sikkerhet, 

.8 framgangsmåter for kontroll av virksomhet knyttet til sjøfartssikkerhet, 

.9 framgangsmåter for opplæring, trening og øvelser knyttet til planen, 

.10 framgangsmåter for samspill med havneanleggenes sikkerhetsvirksomhet, 

.11 framgangsmåter for den periodiske revisjonen og ajourføringen av planen, 

.12 framgangsmåter for rapportering av sikkerhetshendelser, 

.13 identifisering av fartøyets sikkerhetsoffiser, 

.14 identifisering av rederiets sikkerhetsoffiser, herunder opplysninger for kontakt 24 timer i døgnet, 

.15 framgangsmåter for å sikre inspeksjon, prøving, kalibrering og vedlikehold av alt sikkerhetsutstyr om 

bord, 

.16 hyppighet for prøving eller kalibrering av alt sikkerhetsutstyr om bord, 

.17 identifisering av de stedene der fartøyets terroralarmsystem kan aktiveres, og 

.18 framgangsmåter, instruksjoner og retningslinjer for bruken av fartøyets terroralarmsystem, herunder 

prøving, aktivering, deaktivering, tilbakestilling og begrensning av falske alarmer. 

9.4.1 Personell som utfører interne kontroller av sikkerhetsvirksomhet angitt i planen eller vurderer gjennomføringen 

av slik virksomhet, skal være uavhengig av den virksomhet som kontrolleres, med mindre dette er upraktisk 

på grunn av rederiets eller fartøyets størrelse eller type.


Nr. 10/379 

9.5 Myndigheten skal beslutte hvilke endringer av en godkjent sikkerhetsplan for fartøyer eller av sikkerhetsutstyr 

som er angitt i en godkjent plan, som ikke skal gjennomføres med mindre de relevante endringene av planen 

er godkjent av myndigheten. Slike endringer skal være minst like effektive som de tiltakene som er fastsatt i 

kapittel XI-2 og i denne delen av regelverket. 

9.5.1 Den typen endringer av fartøyets sikkerhetsplan eller av sikkerhetsutstyr som er uttrykkelig godkjent av 

myndigheten i henhold til avsnitt 9.5, skal dokumenteres på en slik måte at godkjenningen framgår tydelig. 

Denne godkjenningen skal være tilgjengelig om bord og skal framlegges sammen med det internasjonale 

sikkerhetssertifikatet for fartøyer (eller det midlertidige internasjonale sikkerhetssertifikatet for fartøyer). 

Dersom disse endringene er midlertidige, er det ikke lenger nødvendig å oppbevare denne dokumentasjonen 

om bord på fartøyet, når de opprinnelige godkjente tiltakene er gjeninnført. 

9.6 Planen kan oppbevares i elektronisk format. I så fall skal den beskyttes av framgangsmåter som har til hensikt 

å hindre ulovlig sletting, ødeleggelse eller endring av den. 

9.7 Planen skal beskyttes mot ulovlig tilgang eller videreformidling. 

9.8 Fartøyets sikkerhetsplaner er ikke underlagt inspeksjon av tjenestemenn som har behørig fullmakt fra en 

avtalestat til å gjennomføre kontroll- og overholdelsestiltak i samsvar med regel XI-2/9, bortsett fra i tilfeller 

angitt i avsnitt 9.8.1. 

9.8.1 Dersom tjenestemennene med behørig fullmakt fra en avtalestat har begrunnet mistanke om at fartøyet 

ikke oppfyller kravene i kapittel XI-2 eller i del A av dette regelverket, og den eneste måten å 

bekrefte eller korrigere den manglende oppfyllelsen på, er å gjennomgå de relevante kravene i fartøyets 

sikkerhetsplan, kan begrenset tilgang til de særlige delene av planen knyttet til manglende oppfyllelse, 

tillates i særlige tilfeller, men bare med samtykke fra avtalestaten eller skipsføreren med ansvar for 

det berørte fartøyet. Imidlertid skal bestemmelsene i planen som vedrører avsnitt 9.4 underavsnitt 

.2, .4, .5, .7, .15, .17 og .18 i denne delen av regelverket, betraktes som fortrolige opplysninger, som 

ikke kan underlegges inspeksjon med mindre de berørte avtalestatene har inngått avtale om det. 

10 FORTEGNELSER 

10.1 Fortegnelser over følgende typer virksomhet som omhandles av fartøyets sikkerhetsplan, skal oppbevares 

om bord i minst det minste tidsrommet som er angitt av myndigheten, samtidig som det tas hensyn til 

bestemmelsene i regel XI-2/9.2.3: 

.1 opplæring, trening og øvelser, 

.2 sikkerhetstrusler og sikkerhetshendelser, 

.3 brudd på sikkerheten, 

.4 endringer i beredskapsnivået, 

.5 kommunikasjon som gjelder fartøyets direkte sikkerhet, slik som spesifikke trusler mot fartøyet eller 

havneanleggene der fartøyet er eller har vært, 

.6 interne kontroller og revisjoner av sikkerhetsvirksomhet, 

.7 periodisk revisjon av fartøyets sårbarhetsvurdering, 

.8 periodisk revisjon av fartøyets sikkerhetsplan, 

.9 gjennomføring av eventuelle endringer i planen, og 

.10 vedlikehold, kalibrering og prøving av eventuelt sikkerhetsutstyr som finnes om bord, herunder prøving 

av fartøyets terroralarmsystem. 

10.2 Fortegnelsene skal føres på fartøyets arbeidsspråk. Dersom språket eller språkene som brukes ikke er engelsk, 

fransk eller spansk, skal det foreligge en oversettelse på ett av disse språkene. 

10.3 Fortegnelsene kan oppbevares i elektronisk format. I så fall skal de beskyttes av framgangsmåter som har til 

hensikt å hindre ulovlig sletting, ødeleggelse eller endring av dem. 

10.4 Fortegnelsene skal beskyttes mot ulovlig tilgang eller videreformidling.


21.2.2008 

11 REDERIETS SIKKERHETSOFFISER 

11.1 Rederiet skal utpeke en sikkerhetsoffiser. Den personen som er utpekt til rederiets sikkerhetsoffiser, kan 

fungere som rederiets sikkerhetsoffiser for ett eller flere fartøyer, avhengig av antallet eller typene av fartøyer 

som rederiet driver, forutsatt at det går klart fram hvilke fartøyer denne personen har ansvaret for. Et rederi 

kan, avhengig av antallet eller typene av fartøyer som det driver, utpeke flere personer som sikkerhetsoffiserer, 

forutsatt at det går klart fram hvilke fartøyer hver person har ansvaret for. 

11.2 I tillegg til de oppgavene og ansvarsområdene som er angitt på annet sted i denne delen av regelverket, skal 

oppgavene og ansvarsområdene til rederiets sikkerhetsoffiser omfatte, men ikke begrenses til, følgende: 

.1 informere om den graden av trusler som fartøyet sannsynligvis vil risikere å møte, ved hjelp av 

hensiktsmessige sårbarhetsvurderinger og andre relevante opplysninger, 

.2 sørge for at det gjennomføres sårbarhetsvurderinger av fartøyet, 

.3 sørge for at det utarbeides en sikkerhetsplan for fartøyet, at den innleveres til godkjenning og at den 

deretter gjennomføres og ajourføres, 

.4 sørge for at fartøyets sikkerhetsplan endres etter behov, for å utbedre mangler og oppfylle sikkerhetskravene 

for det enkelte fartøy, 

.5 tilrettelegge for interne kontroller og revisjoner av sikkerhetsvirksomhet, 

.6 tilrettelegge for myndighetens eller den anerkjente sikkerhetsorganisasjonens første og etterfølgende 

kontroller av fartøyet, 

.7 sørge for at mangler og manglende samsvar som oppdages under interne kontroller, periodiske revisjoner, 

sikkerhetsinspeksjoner og kontroll av overholdelse av kravene, raskt tas hånd om og utbedres, 

.8 styrke aktsomheten og aktpågivenheten når det gjelder sikkerhet, 

.9 sørge for at besetningsmedlemmene som har ansvar for fartøyets sikkerhet, får tilstrekkelig opplæring, 

.10 sikre effektiv kommunikasjon og samarbeid mellom fartøyets sikkerhetsoffiser og havneanleggets 

relevante sikkerhetsansvarlige, 

.11 sikre samsvar mellom de forskjellige sikkerhetskravene, 

.12 sørge for at dersom sikkerhetsplanene for søsterfartøyet eller hele flåten benyttes, gjenspeiler planen for 

hvert enkelt fartøy de fartøyspesifikke opplysningene nøyaktig, og 

.13 sørge for at eventuelle alternative eller tilsvarende ordninger som er godkjent for 

et bestemt fartøy eller en bestemt gruppe av fartøyer, gjennomføres og ajourføres. 

12 FARTØYETS SIKKERHETSOFFISER 

12.1 Det skal utpekes en sikkerhetsoffiser om bord på hvert fartøy. 


oppgavene og ansvarsområdene til fartøyets sikkerhetsoffiser omfatte, men ikke begrenses til, følgende: 

.1 utføre regelmessige sikkerhetsinspeksjoner av fartøyet for å sikre at hensiktsmessige sikkerhetstiltak 

opprettholdes, 

.2 ajourføre og overvåke gjennomføringen av fartøyets sikkerhetsplan, herunder eventuelle endringer i 

planen, 

.3 samordne de sikkerhetsmessige aspektene ved håndteringen av last og skipsforsyninger med andre 

besetningsmedlemmer og med relevante sikkerhetsansvarlige for havneanlegget, 

.4 foreslå endringer i fartøyets sikkerhetsplan, 

.5 underrette rederiets sikkerhetsoffiser om eventuelle mangler og manglende samsvar som oppdages 

under interne kontroller, periodiske revisjoner, sikkerhetsinspeksjoner og kontroll av overholdelse samt 

gjennomføring av korrigerende tiltak, 

.6 styrke aktsomheten og aktpågivenheten når det gjelder sikkerhet om bord,


Nr. 10/381 

.7 sørge for at besetningsmedlemmene som har ansvar for fartøyssikkerhet, ved behov får tilstrekkelig 

opplæring, 

.8 rapportere alle sikkerhetshendelser, 

.9 samordne gjennomføringen av fartøyets sikkerhetsplan med rederiets sikkerhetsoffiser og den relevante 

sikkerhetsansvarlige for havneanlegget, og 

.10 sørge for at eventuelt sikkerhetsutstyr brukes, prøves, kalibreres og vedlikeholdes korrekt. 

13 OPPLÆRING, TRENING OG ØVELSER I FORBINDELSE MED SIKKERHET FOR FARTØYER 

13.1 Rederiets sikkerhetsoffiser og vedkommende landbasert personell skal ha nødvendig kunnskap og skal ha fått 

opplæring, samtidig som det tas hensyn til veiledningen som gis i del B av dette regelverket. 

13.2 Fartøyets sikkerhetsoffiser skal ha nødvendig kunnskap og skal ha fått opplæring, samtidig som det tas hensyn 

til veiledningen som gis i del B av dette regelverket. 

13.3 Besetningsmedlemmer som har særlige sikkerhetsmessige oppgaver og ansvarsområder, skal forstå det 

ansvaret de har for fartøyets sikkerhet som beskrevet i fartøyets sikkerhetsplan, og skal ha tilstrekkelig 

kunnskap og evne til å utføre de oppgavene de er blitt tildelt, samtidig som det tas hensyn til veiledningen 

som gis i del B av dette regelverket. 

13.4 For å sikre at fartøyets sikkerhetsplan gjennomføres på en effektiv måte, skal det gjennomføres øvelser med 

jevne mellomrom, idet det tas hensyn til type fartøy, endringer i fartøyets besetning, havneanlegg som skal 

anløpes og andre relevante omstendigheter, samtidig som det tas hensyn til veiledningen som gis i del B av 

dette regelverket. 

13.5 Rederiets sikkerhetsoffiser skal sikre en effektiv samordning og gjennomføring av fartøyenes sikkerhetsplaner ved å 

delta i øvelser med jevne mellomrom, samtidig som det tas hensyn til veiledningen som gis i del B av dette regelverket. 

14 SIKKERHET FOR HAVNEANLEGG 

14.1 Et havneanlegg skal treffe tiltak som tilsvarer beredskapsnivåene fastsatt av den avtalestaten på hvis territorium 

det ligger. Det skal anvendes sikkerhetstiltak og sikkerhetsprosedyrer ved havneanlegget som forårsaker minst 

mulig forstyrrelser eller forsinkelser for passasjerer, fartøyer, fartøyers besetning og besøkende, samt for varer 

og tjenester. 

14.2 På beredskapsnivå 1 skal følgende typer virksomhet utføres gjennom hensiktsmessige tiltak i alle havneanlegg, 

samtidig som det tas hensyn til veiledningen som gis i del B av dette regelverket, for å identifisere og treffe 

forebyggende tiltak mot sikkerhetshendelser: 

.1 sørge for at alle oppgaver knyttet til havneanleggets sikkerhet utføres, 

.2 kontrollere adgangen til havneanlegget, 

.3 overvåke havneanlegget, herunder ankerplasser og fortøyningsområder, 

.4 overvåke adgangsbegrensende områder for å sikre at bare godkjente personer har adgang til disse, 

.5 føre tilsyn med håndteringen av last, 

.6 føre tilsyn med håndteringen av skipsforsyninger, og 

.7 sørge for at sikkerhetskommunikasjonssystemet er raskt tilgjengelig. 

14.3 På beredskapsnivå 2 skal ytterligere beskyttelsestiltak som er angitt i havneanleggets sikkerhetsplan, 



14.4 På beredskapsnivå 3 skal ytterligere, særlige beskyttelsestiltak som er angitt i havneanleggets sikkerhetsplan, 



14.4.1 I tillegg skal havneanlegg på beredskapsnivå 3 reagere på og gjennomføre alle sikkerhetsinstruksjoner gitt av 

den avtalestaten på hvis territorium havneanlegget ligger.


21.2.2008 

14.5 Når en sikkerhetsansvarlig for et havneanlegg informeres om at et fartøy har problemer med å oppfylle 

kravene i kapittel XI-2 eller i denne delen, eller med å gjennomføre de relevante tiltakene og prosedyrene 

som er beskrevet i fartøyets sikkerhetsplan, og i tilfelle beredskapsnivå 3 innføres som følge av 

sikkerhetsinstruksjoner gitt av den avtalestaten på hvis territorium havneanlegget ligger, skal havneanleggets 

sikkerhetsansvarlige og fartøyets sikkerhetsoffiser holde kontakt med hverandre og samordne hensiktsmessige 

tiltak. 

14.6 Når en sikkerhetsansvarlig for et havneanlegg informeres om at et fartøy har et beredskapsnivå som er høyere enn det 

som gjelder for havneanlegget, skal den sikkerhetsansvarlige for havneanlegget rapportere dette til vedkommende 

myndighet, ta kontakt med fartøyets sikkerhetsoffiser og ved behov samordne hensiktsmessige tiltak. 

15 SÅRBARHETSVURDERING AV HAVNEANLEGG 

15.1 Sårbarhetsvurderingen av et havneanlegg er en vesentlig og integrert del av prosessen med å utarbeide og 

ajourføre et havneanleggs sikkerhetsplan. 

15.2 Sårbarhetsvurderingen av havneanlegget skal utføres av den avtalestaten på hvis territorium havneanlegget 

ligger. En avtalestat kan gi en anerkjent sikkerhetsorganisasjon myndighet til å utføre sårbarhetsvurderingen 

for et bestemt havneanlegg som ligger på dens territorium. 

15.2.1 Når sårbarhetsvurderingen av havneanlegget er utført av en anerkjent sikkerhetsorganisasjon, skal den 

avtalestaten på hvis territorium havneanlegget ligger, gjennomgå og godkjenne vurderingen med hensyn til 

samsvar med dette avsnittet. 

15.3 Personene som utfører vurderingen, skal ha tilstrekkelige kvalifikasjoner til å vurdere sikkerheten for et 

havneanlegg i samsvar med dette avsnittet, samtidig som det tas hensyn til veiledningen som gis i del B av 

dette regelverket. 

15.4 Sårbarhetsvurderingen av havneanlegget skal revideres og ajourføres regelmessig, idet det tas hensyn til 

endringer med hensyn til trusler og/eller mindre endringer i havneanlegget, og den skal alltid revideres og 

ajourføres når det foretas større endringer i havneanlegget. 

15.5 Sårbarhetsvurderingen av havneanlegget skal minst omfatte følgende elementer: 

.1 identifisering og vurdering av viktige eiendeler og infrastruktur som det er viktig å beskytte, 

.2 identifisering av mulige trusler mot eiendelene og infrastrukturen og sannsynligheten for at de skal 

oppstå, med det formål å fastsette og prioritere sikkerhetstiltakene, 

.3 identifisering, utvelging og prioritering av mottiltak og endringer av framgangsmåter, og hvor effektive 

disse er for å redusere sårbarheten, og 

.4 identifisering av svakheter, herunder menneskelige faktorer, i infrastrukturen, politikken og 

framgangsmåtene. 

15.6 Avtalestatene kan tillate at en sårbarhetsvurdering for havneanlegg omfatter mer enn ett havneanlegg, dersom 

operatøren, beliggenheten, driften, utstyret og utformingen av disse havneanleggene er like. Avtalestater som 

tillater en slik ordning, skal gi IMO nærmere opplysninger om dette. 

15.7 Når sårbarhetsvurderingen av havneanlegget er gjennomført, skal det utarbeides en rapport som består av et 

sammendrag av hvordan vurderingen ble utført, en beskrivelse av hvert enkelt sårbart punkt som ble funnet 

under vurderingen, og en beskrivelse av de mottiltakene som kan brukes til å rette på hvert sårbart punkt. 

Rapporten skal beskyttes mot ulovlig tilgang eller videreformidling.


Nr. 10/383 

16 SIKKERHETSPLAN FOR HAVNEANLEGG 

16.1 På grunnlag av en sårbarhetsvurdering for hvert enkelt havneanlegg skal det utarbeides og ajourføres 

en sikkerhetsplan for havneanlegg som omfatter kontakt mellom fartøy og havn. Planen skal inneholde 

bestemmelser om de tre beredskapsnivåene som er definert i denne delen av regelverket. 

16.1.1 Med forbehold for bestemmelsene i avsnitt 16.2, kan en anerkjent sikkerhetsorganisasjon utarbeide 

sikkerhetsplanen for et bestemt havneanlegg. 

16.2 Sikkerhetsplanen for havneanlegget skal godkjennes av den avtalestaten på hvis territorium havneanlegget 

ligger. 

16.3 En slik plan skal utarbeides samtidig som det tas hensyn til veiledningen som gis i del B av dette regelverket, 

og den skal utarbeides på havneanleggets arbeidsspråk. Planen skal minst omfatte følgende: 

.1 tiltak rettet mot å hindre at våpen, farlige stoffer og anordninger beregnet til bruk mot personer, fartøyer 

eller havner, og som det ikke er tillatt å frakte, bringes inn på havneanlegget eller om bord på et fartøy, 

.2 tiltak beregnet på å hindre ulovlig adgang til havneanlegget, til fartøyer fortøyd ved anlegget og til 

adgangsbegrensede områder ved anlegget, 

.3 framgangsmåter for å reagere på sikkerhetstrusler eller brudd på sikkerheten, herunder bestemmelser for 

å opprettholde kritiske funksjoner på havneanlegget eller ved kontakt mellom fartøy og havn, 

.4 framgangsmåter for å reagere på eventuelle sikkerhetsinstruksjoner som den avtalestaten på hvis 

territorium havneanlegget ligger, kan gi på beredskapsnivå 3, 

.5 framgangsmåter for evakuering i tilfelle sikkerhetstrusler eller brudd på sikkerheten, 

.6 oppgaver for havneanleggets personell som er tildelt ansvar for sikkerhet, og for annet personell ved 

anlegget med hensyn til sikkerhet, 

.7 framgangsmåter for samspill med fartøyenes virksomhet knyttet til sjøfartssikkerhet, 

.8 framgangsmåter for den periodiske revisjonen og ajourføringen av planen, 

.9 framgangsmåter for rapportering av sikkerhetshendelser, 

.10 identifisering av havneanleggets sikkerhetsansvarlige, herunder opplysninger for kontakt 24 timer i 

døgnet, 

.11 tiltak for å beskytte opplysningene i planen, 

.12 tiltak som effektivt skal sikre last og utstyr til håndtering av last ved havneanlegget, 

.13 framgangsmåter for kontroll av havneanleggets sikkerhetsplan, 

.14 framgangsmåter for å reagere i tilfelle terroralarmsystemet på et fartøy ved havneanlegget aktiveres, og 

.15 framgangsmåter for å tilrettelegge for landlov for fartøyenes besetninger eller utskiftning av besetninger, 

samt adgang for besøkende til fartøyer, herunder representanter for velferds- og arbeidsorganisasjoner for 

sjøfolk. 

16.4 Personell som utfører interne kontroller av sikkerhetsvirksomhet angitt i planen eller vurderer gjennomføringen 

av slik virksomhet, skal være uavhengig av den virksomheten som kontrolleres, med mindre dette er upraktisk 

på grunn av havneanleggets størrelse eller type. 

16.5 Sikkerhetsplanen for havneanlegget kan kombineres med eller være en del av havnens sikkerhetsplan eller 

andre planer eller beredskapsplaner for havnen. 

16.6 Den avtalestaten på hvis territorium havneanlegget ligger, skal beslutte hvilke endringer i sikkerhetsplanen 

for havneanlegget som ikke skal gjennomføres med mindre de relevante endringene i planen er godkjent av 

denne staten. 

16.7 Planen kan oppbevares i elektronisk format. I så fall skal den beskyttes av framgangsmåter som har til hensikt 

å hindre ulovlig sletting, ødeleggelse eller endring av den.


21.2.2008 

16.8 Planen skal beskyttes mot ulovlig tilgang eller videreformidling. 

16.9 Avtalestatene kan tillate at en sikkerhetsplan omfatter mer enn ett havneanlegg dersom 

operatøren, beliggenheten, driften, utstyret og utformingen av disse havneanleggene er like. 

Avtalestater som tillater en slik alternativ ordning, skal gi IMO nærmere opplysninger om dette. 

17 HAVNEANLEGGETS SIKKERHETSANSVARLIGE 

17.1 Det skal utpekes en sikkerhetsansvarlig for hvert havneanlegg. En person kan utpekes til sikkerhetsansvarlig 

for ett eller flere havneanlegg. 


oppgavene og ansvarsområdene til havneanleggets sikkerhetsansvarlige omfatte, men ikke begrenses til, 

følgende: 

.1 utføre en innledende, omfattende sikkerhetsundersøkelse av havneanlegget, samtidig som det tas hensyn 

til den relevante sårbarhetsvurderingen for havneanlegget, 

.2 sørge for utarbeidelse og ajourføring av havneanleggets sikkerhetsplan, 

.3 gjennomføre og iverksette havneanleggets sikkerhetsplan, 

.4 utføre regelmessige sikkerhetsinspeksjoner av havneanlegget for å sikre at hensiktsmessige sikkerhetstiltak 

videreføres, 

.5 anbefale og eventuelt innarbeide endringer i havneanleggets sikkerhetsplan for å utbedre mangler og 

ajourføre planen for å ta hensyn til relevante endringer i havneanlegget, 

.6 styrke aktsomheten og aktpågivenheten til havneanleggets personell når det gjelder sikkerhet, 

.7 sørge for at personell med ansvar for havneanleggets sikkerhet, får tilstrekkelig opplæring, 

.8 rapportere til vedkommende myndigheter og registrere hendelser som truer havneanleggets sikkerhet, 

.9 samordne gjennomføringen av havneanleggets sikkerhetsplan med rederiets og fartøyenes 

sikkerhetsoffiserer, 

.10 sørge for nødvendig samordning med sikkerhetstjenestene, 

.11 sørge for at standardene for personell med ansvar for havneanleggets sikkerhet, oppfylles, 

.12 sørge for at eventuelt sikkerhetsutstyr brukes, prøves, kalibreres og vedlikeholdes korrekt, og 

.13 etter anmodning bistå fartøyets sikkerhetsoffiser med å bekrefte identiteten til de personene som ønsker 

å gå om bord på fartøyet. 

17.3 Havneanleggets sikkerhetsansvarlige skal gis den støtten som er nødvendig for å oppfylle oppgavene 

og ansvarsområdene som vedkommende pålegges gjennom kapittel XI-2 og denne delen av regelverket. 

18 OPPLÆRING, TRENING OG ØVELSER I FORBINDELSE MED SIKKERHET FOR HAVNEANLEGG 

18.1 Havneanleggets sikkerhetsansvarlige og vedkommende personell med ansvar for anleggets sikkerhet skal ha 

nødvendig kunnskap og skal ha fått opplæring, samtidig som det tas hensyn til veiledningen som gis i del B 

av dette regelverket. 

18.2 Personell ved havneanlegget som har særlige sikkerhetsmessige oppgaver, skal forstå de oppgavene og det 

ansvaret de har for havneanleggets sikkerhet som beskrevet i havneanleggets sikkerhetsplan, og skal ha 

tilstrekkelig kunnskap og evne til å utføre de oppgavene de er blitt tildelt, samtidig som det tas hensyn til 

veiledningen som gis i del B av dette regelverket.


Nr. 10/385 

18.3 For å sikre at havneanleggets sikkerhetsplan gjennomføres på en effektiv måte, skal det gjennomføres øvelser 

med jevne mellomrom, idet det tas hensyn til de forskjellige funksjonene ved havneanlegget, endringer i 

personell ved havneanlegget, type fartøy som havneanlegget betjener, og andre relevante omstendigheter, 

samtidig som det tas hensyn til veiledningen som gis i del B av dette regelverket. 

18.4 Havneanleggets sikkerhetsansvarlige skal sikre en effektiv samordning og gjennomføring 

av sikkerhetsplanen for havneanlegget ved å delta i øvelser med jevne mellomrom, 

samtidig som det tas hensyn til veiledningen som gis i del B av dette regelverket. 

19 KONTROLL OG SERTIFISERING AV FARTØYER 

19.1 Kontroll 

19.1.1 Hvert fartøy som denne delen av regelverket får anvendelse på, skal underlegges følgende kontroller: 

.1 en førstegangskontroll før fartøyet settes i drift eller før sertifikatet som kreves i henhold til avsnitt 19.2, 

utstedes for første gang, som skal omfatte en komplett kontroll av dets sikkerhetssystem og alt tilhørende 

sikkerhetsutstyr som omfattes av de relevante bestemmelsene i kapittel XI-2, denne delen av regelverket 

og den godkjente sikkerhetsplanen for fartøyet. Denne kontrollen skal sikre at fartøyets sikkerhetssystem 

og tilhørende sikkerhetsutstyr fullt ut oppfyller de gjeldende kravene i kapittel XI-2 og denne delen av 

regelverket, samt at det er i tilfredsstillende stand og egner seg til den driften som fartøyet er beregnet 

på, 

.2 en fornyet kontroll med mellomrom som fastsettes av myndigheten, men som ikke må overstige fem 

år, unntatt når avsnitt 19.3 får anvendelse. Denne kontrollen skal sikre at fartøyets sikkerhetssystem og 

alt tilhørende sikkerhetsutstyr fullt ut oppfyller de gjeldende kravene i kapittel XI-2, denne delen av 

regelverket og den godkjente sikkerhetsplanen for fartøyet, samt at det er i tilfredsstillende stand og egner 

seg til den driften som fartøyet er beregnet på, 

.3 minst én mellomliggende kontroll. Dersom det bare gjennomføres én mellomliggende kontroll, skal den 

finne sted mellom andre og tredje årsdag for sertifikatet som definert i regel I/2 n). Den mellomliggende 

kontrollen skal omfatte inspeksjon av fartøyets sikkerhetssystem og alt tilhørende sikkerhetsutstyr 

for å sikre at det fortsatt er i tilfredsstillende stand for den driften som fartøyet er beregnet på. Slike 

mellomliggende kontroller skal påtegnes på sertifikatet, 

.4 eventuelle ytterligere kontroller som fastsettes av myndigheten. 

19.1.2 Kontrollene av fartøyene skal utføres av tjenestemenn fra myndigheten. Myndigheten kan imidlertid overlate 

kontrollene til en anerkjent sikkerhetsorganisasjon som nevnt i regel XI-2/1. 

19.1.3 I alle tifeller skal den berørte myndigheten fullt ut garantere at kontrollen er fullstendig og effektiv, og skal 

påta seg å treffe de nødvendige tiltakene for å oppfylle denne forpliktelsen. 

19.1.4 Fartøyets sikkerhetssystem og alt tilhørende sikkerhetsutstyr skal etter kontroll vedlikeholdes slik at det 

er i samsvar med bestemmelsene i regel XI-2/4.2 og XI-2/6, denne delen av regelverket og den godkjente 

sikkerhetsplanen for fartøyet. Når kontrollen i henhold til avsnitt 19.1.1 er utført, skal det ikke foretas 

noen endringer av fartøyets sikkerhetssystem, i noe tilhørende sikkerhetsutstyr eller i den godkjente 

sikkerhetsplanen for fartøyet uten at dette er blitt godkjent av myndigheten. 

19.2 Utstedelse eller påtegning av sertifikater 

19.2.1 Et internasjonalt sikkerhetssertifikat for fartøyer skal utstedes etter førstegangskontroll eller fornyet kontroll 

i samsvar med bestemmelsene i avsnitt 19.1. 

19.2.2 Dette sertifikatet skal utstedes eller påtegnes av enten myndigheten eller av en anerkjent sikkerhetsorganisasjon 

som handler på vegne av myndigheten. 

19.2.3 En annen avtalestat kan, på anmodning fra myndigheten, sørge for at fartøyet kontrolleres. Dersom staten 

er forvisset om at bestemmelsene i avsnitt 19.1.1 er oppfylt, skal den utstede eller tillate utstedelsen av et 

internasjonalt sikkerhetssertifikat for fartøyer, og når det er relevant, påtegne eller tillate påtegning av dette 

sertifikatet for fartøyet, i samsvar med dette regelverket. 

19.2.3.1 En kopi av sertifikatet og en kopi av kontrollrapporten skal så snart som mulig oversendes til den myndigheten 

som ber om det.


21.2.2008 

19.2.3.2 Sertifikater som utstedes på denne måten, skal inneholde en erklæring om at de er utstedt etter anmodning 

fra myndigheten. De skal ha samme virkning og skal anerkjennes på samme måte som sertifikatet utstedt i 

henhold til avsnitt 19.2.2. 

19.2.4 Det internasjonale sikkerhetssertifikatet for fartøyer skal utarbeides i et format som svarer til modellen i 

vedlegget til dette regelverket. Dersom språket som brukes ikke er engelsk, fransk eller spansk, skal teksten 

omfatte en oversettelse på ett av disse språkene. 

19.3 Sertifikatets varighet og gyldighet 

19.3.1 Et internasjonalt sikkerhetssertifikat for fartøyer skal utstedes for et tidsrom fastsatt av myndigheten, og dette 

tidsrommet skal ikke være lenger enn fem år. 

19.3.2 Når det utføres fornyet kontroll innen tre måneder før utløpsdatoen for det eksisterende sertifikatet, skal det 

nye sertifikatet gjelde fra den datoen den fornyede kontrollen utføres, til en dato som ikke er senere enn fem 

år fra utløpsdatoen for det eksisterende sertifikatet. 

19.3.2.1 Når det utføres fornyet kontroll etter utløpsdatoen for det eksisterende sertifikatet, skal det nye sertifikatet 

gjelde fra den datoen den fornyede kontrollen utføres, til en dato som ikke er senere enn fem år fra 

utløpsdatoen for det eksisterende sertifikatet. 

19.3.2.2 Når det utføres fornyet kontroll mer enn tre måneder før utløpsdatoen for det eksisterende sertifikatet, skal 

det nye sertifikatet gjelde fra den datoen den fornyede kontrollen utføres, til en dato som ikke er senere enn 

fem år fra den datoen den fornyede kontrollen ble utført. 

19.3.3 Dersom et sertifikat utstedes for et tidsrom på mindre enn fem år, kan myndigheten forlenge sertifikatets 

gyldighet ut over utløpsdatoen til det lengste tidsrommet som er angitt i avsnitt 19.3.1, forutsatt at kontrollene 

nevnt i avsnitt 19.1.1 og som gjelder når et sertifikat utstedes for et tidsrom på fem år, er gjennomført. 

19.3.4 Dersom det er utført fornyet kontroll og et nytt sertifikat ikke kan utstedes eller plasseres om bord på fartøyet før 

utløpsdatoen for det eksisterende sertifikatet, kan myndigheten eller den anerkjente sikkerhetsorganisasjonen 

som handler på vegne av myndigheten, påtegne det eksisterende sertifikatet, og dette sertifikatet skal godtas 

som gyldig i et ytterligere tidsrom som ikke skal være lenger enn fem måneder fra utløpsdatoen. 

19.3.5 Dersom et fartøy på det tidspunktet dets sertifikat utløper, ikke befinner seg i en havn der fartøyet skal 

kontrolleres, kan myndigheten forlenge sertifikatets gyldighetstid, men denne forlengelsen skal bare gis for 

å gjøre det mulig for fartøyet å fullføre sin reise til den havnen der det skal kontrolleres, og da bare i tilfeller 

der det synes rett og rimelig. Ingen sertifikater skal forlenges med mer enn tre måneder, og et fartøy som har 

fått forlengelse, kan ikke etter ankomst i den havnen der det skal kontrolleres, i kraft av forlengelsen forlate 

denne havnen uten å ha fått et nytt sertifikat. Når den fornyede kontrollen er utført, skal det nye sertifikatet 

være gyldig til en dato som ikke er senere enn fem år fra den utløpsdatoen det eksisterende sertifikatet hadde 

før forlengelsen ble gitt. 

19.3.6 Et sertifikat utstedt til et fartøy i trafikk på korte ruter, som ikke er blitt forlenget i henhold til foregående 

bestemmelser i dette avsnittet, kan forlenges av myndigheten i et tidsrom på opp til én måned fra den 

utløpsdatoen som er angitt på sertifikatet. Når den fornyede kontrollen er utført, skal det nye sertifikatet være 

gyldig til en dato som ikke er senere enn fem år fra den utløpsdatoen det eksisterende sertifikatet hadde før 

forlengelsen ble gitt. 

19.3.7 Dersom det er utført en mellomliggende kontroll innenfor det tidsrommet som er angitt i avsnitt 19.1.1, 

gjelder følgende: 

.1 utløpsdatoen vist på sertifikatet, skal endres gjennom påtegning til en dato som ikke skal ligge mer enn 

tre år fram i tid enn den datoen da den mellomliggende kontrollen ble utført, 

.2 utløpsdatoen kan forbli uendret forutsatt at én eller flere ytterligere kontroller utføres, slik at de 

maksimale intervallene mellom kontrollene fastsatt i avsnitt 19.1.1, ikke overstiges. 

19.3.8 Et sertifikat som er utstedt i henhold til avsnitt 19.2, skal opphøre å gjelde: 

.1 dersom de relevante kontrollene ikke er utført innenfor tidsrommene angitt i avsnitt 19.1.1, 

.2 dersom sertifikatet ikke er påtegnet i samsvar med avsnitt 19.1.1.3 og 19.3.7.1, når dette er relevant, 

.3 når et rederi påtar seg ansvaret for driften av et fartøy som ikke tidligere er blitt drevet av dette rederiet, 

og 

.4 ved overføring av fartøyet til en annen stats flagg.


Nr. 10/387 

19.3.9 Når det gjelder: 

.1 overføring av et fartøy til en annen avtalestats flagg, skal den avtalestaten hvis flagg fartøyet tidligere 

seilte under, så snart som mulig oversende til den myndigheten som mottar fartøyet, kopier av eller 

alle opplysninger knyttet til det internasjonale sikkerhetssertifikatet for fartøyer som fartøyet hadde før 

overføringen, og kopier av tilgjengelige kontrollrapporter, eller 

.2 et rederi som påtar seg ansvaret for driften av et fartøy som ikke tidligere er blitt drevet av dette 

rederiet, skal det tidligere rederiet så snart som mulig oversende til det mottakende rederiet kopier av 

alle opplysninger knyttet til det internasjonale sikkerhetssertifikatet for fartøyer, eller tilrettelegge for 

kontrollene beskrevet i avsnitt 19.4.2. 

19.4 midlertidig sertifisering 

19.4.1 Sertifikatene angitt i avsnitt 19.2, skal utstedes bare når den myndigheten som utsteder dem, er fullstendig 

forvisset om at fartøyet oppfyller kravene i avsnitt 19.1. Etter 1. juli 2004 kan imidlertid myndigheten når det 

gjelder: 

.1 et fartøy som mangler sertifikat når det leveres eller før det tas i bruk eller på nytt tas i bruk, 

.2 overføring av et fartøy fra en avtalestats flagg til en annen avtalestats flagg, 

.3 overføring av et fartøy til en avtalestats flagg fra en annen ikke-avtalestats flagg, eller 

.4 et rederi som påtar seg ansvaret for driften av et fartøy som ikke tidligere er blitt drevet av dette 

rederiet, 

til sertifikatet som er nevnt i avsnitt 19.2, utstedes, sørge for at det utstedes et midlertidig internasjonalt 

sikkerhetssertifikat i et format som svarer til modellen i vedlegget til denne delen av regelverket. 

19.4.2 Et midlertidig internasjonalt sikkerhetssertifikat for fartøyer skal bare utstedes når myndigheten eller en 

anerkjent sikkerhetsorganisasjon på vegne av myndigheten har kontrollert at: 

.1 den sårbarhetsvurderingen av fartøyet som kreves i denne delen av regelverket, er utført, 

.2 en kopi av fartøyets sikkerhetsplan, som oppfyller kravene i kapittel XI-2 og del A av dette regelverket, 

finnes om bord, er blitt framlagt for gjennomgåelse og godkjenning, og gjennomføres på fartøyet, 

.3 fartøyet er utstyrt med et terroralarmsystem som oppfyller kravene i regel XI-2/6, dersom dette kreves, 

.4 rederiets sikkerhetsoffiser: 

.1 har sørget for følgende: 

.1 gjennomgåelse av fartøyets sikkerhetsplan for å sikre overholdelse av denne delen av regelverket, 

.2 at planen er blitt framlagt for godkjenning, og 

.3 at planen gjennomføres på fartøyet, og 

.2 har gjennomført de nødvendige tiltakene, herunder tiltak for trening, øvelser og interne kontroller, som 

har forvisset rederiets sikkerhetsoffiser om at fartøyet vil kunne gjennomføre den påkrevde kontrollen i 

samsvar med avsnitt 19.1.1.1, innen seks måneder, 

.5 det er truffet tiltak for å utføre de kontrollene som kreves i henhold til avsnitt 19.1.1.1, 

.6 skipsføreren, fartøyets sikkerhetsoffiser og andre besetningsmedlemmer med særlige sikkerhetsmessige 

oppgaver er kjent med sine oppgaver og sitt ansvar som fastsatt i denne delen av regelverket, og 

med de relevante bestemmelsene i fartøyets sikkerhetsplan som skal finnes om bord, og har fått slike 

opplysninger på arbeidsspråket til fartøyets besetning eller på språk som de forstår, og 

.7 fartøyets sikkerhetsoffiser oppfyller kravene i denne delen av regelverket. 

19.4.3 Et midlertidig internasjonalt sikkerhetssertifikat for fartøyer kan utstedes av myndigheten eller av en anerkjent 

sikkerhetsorganisasjon som har fullmakt til å handle på dens vegne. 

19.4.4 Et midlertidig internasjonalt sikkerhetssertifikat for fartøyer skal være gyldig i 6 måneder, eller inntil 

sertifikatet som kreves i henhold til avsnitt 19.2, utstedes, avhengig av hva som inntreffer først, og det kan 

ikke forlenges.


21.2.2008 

19.4.5 En avtalestat skal ikke la et etterfølgende, midlertidig internasjonalt sikkerhetssertifikat utstedes til et fartøy, 

dersom én av fartøyets eller rederiets hensikter med å be om et slikt sertifikat, etter myndighetens eller den 

anerkjente sikkerhetsorganisasjonens skjønn er å unngå full oppfyllelse av kapittel XI-2 og denne delen av 

regelverket, ut over det tidsrommet som det første midlertidige sertifikatet gjelder i, som angitt i avsnitt 

19.4.4. 

19.4.6 Når det gjelder regel XI-2/9, kan avtalestatene, før de godtar et midlertidig internasjonalt sikkerhetssertifikat 

for fartøyer som et gyldig sertifikat, sikre at kravene i avsnitt 19.4.2.4-19.4.2.6 er oppfylt.


Nr. 10/389 

Tillegg til del A 

Tillegg 1 

Modell for internasjonalt sikkerhetssertifikat for fartøyer 

INTERNASJONALT SIKKERHETSSERTIFIKAT FOR FARTØYER 

(Offentlig stempel) (Stat) 

Sertifikat nr. ............................................................................... 

Utstedt i henhold til bestemmelsene i 

DET INTERNASJONALE REGELVERK FOR SIKKERHET FOR FARTØYER OG HAVNEANLEGG 

(ISPS-REGELVERKET) 

Etter fullmakt fra regjeringen i ............................................................................................................................................................................................. 

(Statens navn) 

av .......................................................................................................................................................................................................................................... 

(Bemyndiget person eller organisasjon) 

Fartøyets navn: ................................................................................................................................................................................................................... 

Kjenningsnummer eller -bokstaver: ..................................................................................................................................................................................... 

Hjemsted: ............................................................................................................................................................................................................................ 

Fartøytype: .......................................................................................................................................................................................................................... 

Bruttotonnasje: .................................................................................................................................................................................................................... 

IMO-nummer: ...................................................................................................................................................................................................................... 

Rederiets navn og adresse: ................................................................................................................................................................................................ 

DET ATTESTERES: 

1


21.2.2008 

PÅTEGNING VED MELLOMLIGGENDE KONTROLL 

DET ATTESTERES at det er utført en mellomliggende kontroll som foreskrevet i avsnitt 1


Nr. 10/391 

YTTERLIGERE KONTROLL I SAMSVAR MED AVSNITT A/19.3.7.2 I ISPS-REGELVERKET 

DET ATTESTERES at det er utført en ytterligere kontroll som foreskrevet i avsnitt 1


21.2.2008 

PÅTEGNING VED FORLENGELSE AV SERTIFIKATETS GYLDIGHET TIL FARTØYET ANLØPER KONTROLLHAVNEN, NÅR AVSNITT A/19.3.5 

I ISPS-REGELVERKET FÅR ANVENDELSE, ELLER I EN HENSTANDSPERIODE, NÅR AVSNITT A/19.3.6 I ISPS-REGELVERKET FÅR 

ANVENDELSE 

Dette sertifikatet skal i samsvar med avsnitt 1


Nr. 10/393 

Tillegg 2 

Modell for midlertidig internasjonalt sikkerhetssertifikat for fartøyer 

MIDLERTIDIG INTERNASJONALT SIKKERHETSSERTIFIKAT FOR FARTØYER 


Sertifikat nr. ............................................................................... 

Utstedt i henhold til bestemmelsene i 



Etter fullmakt fra regjeringen i ............................................................................................................................................................................................. 


av .......................................................................................................................................................................................................................................... 

(Bemyndiget person eller organisasjon) 

Fartøyets navn: ................................................................................................................................................................................................................... 

Kjenningsnummer eller -bokstaver: ..................................................................................................................................................................................... 

Hjemsted: ............................................................................................................................................................................................................................ 

Fartøytype: .......................................................................................................................................................................................................................... 

Bruttotonnasje: .................................................................................................................................................................................................................... 

IMO-nummer: ...................................................................................................................................................................................................................... 

Rederiets navn og adresse: ................................................................................................................................................................................................ 

Er dette et etterfølgende, midlertidig sertifikat? Ja/Nei( 1


21.2.2008 

VEDLEGG III 

«del b 

VEILEDNING Om BESTEmmELSENE I KAPITTEL XI-2 I VEDLEGGET TIL DEN INTERNASJONALE 

KONVENSJON Om SIKKERHET FOR mENNESKELIV TIL SJØS, 1974, mED ENDRINGER, OG DEL A 

AV DETTE REGELVERKET 

1. INNLEDNING 

Allment 

1.1 I innledningen til dette regelverket angis det at kapittel XI-2 og del A av dette regelverket utgjør den nye 

internasjonale rammen for tiltak som har som formål å styrke sjøfartssikkerheten, og som fartøyer og havneanlegg 

i samarbeid kan bruke for å påvise og hindre handlinger som truer sikkerheten i sjøtransportsektoren. 

1.2 I denne innledningen redegjøres det kort for de prosessene som er planlagt for å fastsette og gjennomføre 

de tiltakene og ordningene som er nødvendige for oppnå og opprettholde samsvar med bestemmelsene i 

kapittel XI-2 og del A av dette regelverket, og hovedelementene i veiledningen fastslås. Veiledningen gis i 

nr. 2-19. Den inneholder også viktige problemstillinger som det bør tas hensyn til når veiledningen skal anvendes 

i forbindelse med fartøyer og havneanlegg. 

1.3 Dersom leseren bare er interessert i fartøyer, anbefales det likevel sterkt å lese denne delen av regelverket under 

ett, særlig avsnittene om havneanlegg. Det samme gjelder for dem som hovedsakelig er interessert i havneanlegg. 

De bør også lese avsnittene om fartøyer. 

1.4 Veiledningen i avsnittene nedenfor gjelder hovedsakelig beskyttelse av fartøyet når det ligger i et havneanlegg. 

Det kan imidlertid være situasjoner der et fartøy kan utgjøre en trussel for havneanlegget, f.eks. fordi det, når det 

befinner seg i havneanlegget, kan brukes som base for et angrep. I vurderingen av egnede sikkerhetstiltak mot 

fartøybaserte sikkerhetstrusler, skal de personene som foretar havneanleggets sårbarhetsvurdering eller utarbeider 

havneanleggets sikkerhetsplan, overveie å foreta hensiktsmessige tilpasninger av veiledningen i avsnittene 

nedenfor. 

1.5 Leseren gjøres oppmerksom på at ingenting i denne delen av regelverket skal leses eller tolkes i strid med noen 

av bestemmelsene i enten kapittel XI-2 eller del A av dette regelverket, og at ovennevnte bestemmelser alltid har 

forrang framfor og tilsidesetter enhver utilsiktet motsetning som feilaktig kan ha kommet til uttrykk i denne delen 

av regelverket. Veiledningen i denne delen av regelverket skal alltid leses, tolkes og anvendes på en måte som er 

forenlig med målene, målsettingene og prinsippene fastsatt i kapittel XI-2 og del A av dette regelverket. 

Avtalestatenes ansvar 

1.6 Avtalestatene har i henhold til bestemmelsene i kapittel XI-2 og del A av dette regelverket ulike ansvarsområder 

som blant annet består i: 

— å fastsette det gjeldende beredskapsnivået, 

— å godkjenne fartøyets sikkerhetsplan og relevante endringer av en tidligere godkjent plan, 

— å kontrollere at fartøyet oppfyller bestemmelsene i kapittel XI-2 og del A av dette regelverket og utstede det 

internasjonale sikkerhetssertifikatet for fartøyer til fartøyene, 

— å bestemme hvilke av havneanleggene på deres territorium som skal utpeke en sikkerhetsansvarlig for 

havneanlegget, som skal ha ansvar for å utarbeide havneanleggets sikkerhetsplan, 

— å utarbeide og godkjenne havneanleggets sårbarhetsvurdering og eventuelle senere endringer av en tidligere 

godkjent vurdering, 

— å godkjenne havneanleggets sikkerhetsplan og eventuelle senere endringer av en tidligere godkjent plan, 

— å gjennomføre kontroll- og overholdelsestiltak, 

— å prøve godkjente planer og 

— å informere Den internasjonale sjøfartsorganisasjon og skipsfarts- og havnesektoren.


Nr. 10/395 

1.7 Avtalestatene kan utpeke eller opprette utpekte myndigheter innenfor staten som når det gjelder havneanlegg, skal 

ivareta deres sikkerhetsmessige oppgaver i henhold til kapittel XI-2 og del A av dette regelverket og gjøre det 

mulig for anerkjente sikkerhetsorganisasjoner å utføre visse arbeidsoppgaver i forbindelse med havneanlegg, men 

den endelige avgjørelsen om å akseptere og godkjenne dette arbeidet skal foretas av avtalestaten eller den utpekte 

myndigheten. Myndighetene kan også delegere utførelsen av visse sikkerhetsmessige oppgaver i forbindelse med 

fartøyer til anerkjente sikkerhetsorganisasjoner. Følgende oppgaver eller typer virksomhet kan ikke delegeres til 

en anerkjent sikkerhetsorganisasjon: 

— å fastsette det gjeldende beredskapsnivået, 

— å bestemme hvilke av havneanleggene på en avtalestats territorium som skal utpeke en sikkerhetsansvarlig 

for havneanlegget og utarbeide havneanleggets sikkerhetsplan, 

— å godkjenne havneanleggets sårbarhetsvurdering eller eventuelle senere endringer av en tidligere godkjent 

vurdering, 

— å godkjenne havneanleggets sikkerhetsplan eller eventuelle senere endringer av en tidligere godkjent plan, 

— å gjennomføre kontroll- og overholdelsestiltak, og 

— å fastsette kravene til en sikkerhetserklæring. 

Fastsette beredskapsnivået 

1.8 Avtalestatene har ansvar for å fastsette beredskapsnivået som til enhver tid gjelder og kan anvendes på fartøyer 

og havneanlegg. Del A av dette regelverket definerer tre beredskapsnivåer til bruk på internasjonalt plan. Disse 

er: 

— beredskapsnivå 1, normalt: det nivået som fartøyer og havneanlegg normalt opererer på, 

— beredskapsnivå 2, økt: det nivået som gjelder så lenge det er økt risiko for en sikkerhetshendelse, og 

— beredskapsnivå 3, ekstraordinært: det nivået som gjelder i tidsrommet der det er en sannsynlig eller 

overhengende risiko for en sikkerhetshendelse. 

Rederiet og fartøyet 

1.9 Alle rederier som har fartøyer som kapittel XI-2 og del A av dette regelverket får anvendelse på, skal utpeke 

en sikkerhetsoffiser for rederiet og en sikkerhetsoffiser for hvert av sine fartøyer. Disse offiserenes oppgaver, 

ansvarsområder og opplæringskrav samt kravene til trening og øvelser er fastsatt i del A av dette regelverket. 

1.10 Rederiets sikkerhetsoffiser har bl.a. ansvar for å sørge for at fartøyets sårbarhetsvurdering foretas på riktig måte, 

at det utarbeides en sikkerhetsplan som framlegges for godkjenning av eller på vegne av myndigheten og deretter 

plasseres om bord på hvert av fartøyene som del A av dette regelverket får anvendelse på, og der denne personen 

er utpekt som rederiets sikkerhetsoffiser. 

1.11 Fartøyets sikkerhetsplan skal angi de driftsmessige og fysiske sikkerhetstiltakene som fartøyet selv skal treffe 

for å sikre at det alltid opererer på beredskapsnivå 1. Planene skal også angi ytterligere eller forsterkede 

sikkerhetstiltak som fartøyet selv kan treffe for å gå til og operere på beredskapsnivå 2 når det blir bedt om det. 

Videre skal planen angi mulige forberedende tiltak som fartøyet kan treffe for å muliggjøre en rask reaksjon 

på instruksjoner som fartøyet kan få fra dem som reagerer på en sikkerhetshendelse eller trussel om dette på 

beredskapsnivå 3. 

1.12 De fartøyene som kravene i kapittel XI-2 og del A av dette regelverket får anvendelse på, er pålagt å ha og 

operere i samsvar med en sikkerhetsplan som er godkjent av eller på vegne av myndigheten. Rederiets og 

fartøyets sikkerhetsoffiserer skal kontrollere at planen til enhver tid er relevant og effektiv, herunder foreta 

interne kontroller. Endringer av de elementene i den godkjente planen som myndigheten har fastlagt at det kreves 

godkjenning for, skal framlegges for gjennomgåelse og godkjenning før de innarbeides i den godkjente planen og 

gjennomføres på fartøyet.


21.2.2008 

1.13 Fartøyet skal ha et internasjonalt sikkerhetssertifikat for fartøyer der det framgår at det oppfyller kravene i 

kapittel XI-2 og del A av dette regelverket. Del A av dette regelverket omfatter bestemmelser om kontroll 

og sertifisering av at fartøyet oppfyller kravene på grunnlag av en førstegangskontroll, fornyet kontroll og 

mellomliggende kontroll. 

1.14 Når et fartøy ligger ved havn eller er på vei til en havn i en avtalestat, har avtalestaten i henhold til bestemmelsene 

i regel XI-2/9 rett til å gjennomføre ulike kontroll- og overholdelsestiltak i tilknytning til dette fartøyet. Fartøyet 

er underlagt havnestatens kontrollinspeksjoner, men slike inspeksjoner vil vanligvis bare omfatte undersøkelse 

av selve sikkerhetsplanen. Fartøyet kan også underlegges ytterligere kontrolltiltak dersom den avtalestaten som 

gjennomfører kontroll- og overholdelsestiltakene, har grunn til å tro at fartøyets sikkerhet eller sikkerheten for 

havneanleggene som fartøyet har anløpt, er brakt i fare. 

1.15 Fartøyet er også pålagt å ha opplysninger om bord som på anmodning kan framlegges for avtalestaten, og som 

angir hvem som har ansvar for beslutninger om ansettelse av fartøyets besetning og ulike forhold med hensyn til 

fartøyets anvendelse. 

Havneanlegget 

1.16 Hver enkelt avtalestat skal sørge for at det foretas en sårbarhetsvurdering av hvert av havneanleggene som 

ligger på statens territorium, og som betjener fartøyer i utenriksfart. Avtalestaten, en utpekt myndighet eller en 

anerkjent sikkerhetsorganisasjon kan foreta denne vurderingen. Havneanleggets endelige sårbarhetsvurdering 

skal godkjennes av den berørte avtalestaten eller utpekte myndigheten. Denne godkjenningen kan ikke delegeres. 

Sårbarhetsvurderinger for havneanlegg skal revideres regelmessig. 

1.17 Havneanleggets sårbarhetsvurdering er hovedsakelig en risikoanalyse av alle sider ved driften av et havneanlegg 

for å bestemme hvilken eller hvilke deler av anlegget som er mest utsatt og/eller har størst sannsynlighet for å bli 

angrepet. Sikkerhetsrisikoen avhenger av trusselen om et angrep kombinert med målets sårbarhet og følgene av 

et angrep. 

Vurderingen skal omfatte følgende elementer: 

— å bestemme den sannsynlige trusselen mot havneinstallasjoner og -infrastruktur, 

— å avdekke mulige sårbare områder og 

— å beregne følgene av hendelser. 

Når analysen er fullført, vil det være mulig å foreta en generell vurdering av risikonivået. Havneanleggets 

sårbarhetsvurdering vil bidra til å bestemme hvilke havneanlegg som skal utpeke en sikkerhetsansvarlig og 

utarbeide en sikkerhetsplan. 

1.18 Havneanleggene som skal oppfylle kravene i kapittel XI-2 og del A av dette regelverket, må utpeke en 

sikkerhetsansvarlig. Disse ansvarliges oppgaver, ansvarsområder og opplæringskrav samt kravene til trening og 

øvelser er fastsatt i del A av dette regelverket. 

1.19 Havneanleggets sikkerhetsplan skal angi de driftsmessige og fysiske sikkerhetstiltakene som havneanlegget skal 

treffe for å sikre at det alltid opererer på beredskapsnivå 1. Planene skal også angi ytterligere eller forsterkede 

sikkerhetstiltak som havneanlegget kan treffe for å gå til og operere på beredskapsnivå 2 når det blir bedt om 

det. Videre skal planen angi mulige forberedende tiltak som havneanlegget kan treffe for å muliggjøre en rask 

reaksjon på instruksjoner som anlegget kan få fra dem som reagerer på en sikkerhetshendelse eller trussel om 

dette på beredskapsnivå 3.


Nr. 10/397 

1.20 Havneanleggene som skal oppfylle kravene i kapittel XI-2 og del A av dette regelverket, er pålagt å ha og operere 

i samsvar med en sikkerhetsplan som er godkjent av den berørte avtalestaten eller den utpekte myndigheten. 

Havneanleggets sikkerhetsansvarlige skal gjennomføre planens bestemmelser og kontrollere at den til enhver 

tid er effektiv og relevant, herunder bestille interne kontroller av anvendelsen av planen. Endringer av de 

elementene i den godkjente planen som den berørte avtalestaten eller den utpekte myndigheten har fastlagt at det 

kreves godkjenning for, skal framlegges for gjennomgåelse og godkjenning før de innarbeides i den godkjente 

planen og gjennomføres i havneanlegget. Den berørte avtalestaten eller den utpekte myndigheten kan kontrollere 

hvor effektiv planen er. Sårbarhetsvurderingen som omfatter havneanlegget, eller som har vært grunnlag for 

utarbeidingen av planen, skal revideres regelmessig. Alle disse typer virksomhet kan føre til endring av den 

godkjente planen. Alle endringer av bestemte elementer i en godkjent plan skal framlegges for godkjenning av 

den berørte avtalestaten eller den utpekte myndigheten. 

1.21 Fartøyer som bruker havneanlegg, kan underlegges havnestatens kontrollinspeksjoner og ytterligere kontrolltiltak 

som angitt i regel XI-2/9. Vedkommende myndigheter kan be om opplysninger om fartøyet, lasten, passasjerene 

og besetningen før fartøyet anløper havnen. Under visse omstendigheter kan fartøyet nektes adgang til havnen. 

Opplysninger og kommunikasjon 

1.22 I henhold til kapittel XI-2 og del A av dette regelverket skal avtalestatene framlegge visse opplysninger for Den 

internasjonale sjøfartsorganisasjon og gjøre opplysningene tilgjengelige for å oppnå effektiv kommunikasjon 

mellom avtalestatene og mellom rederiets/fartøyets sikkerhetsoffiser og havneanleggets sikkerhetsansvarlige. 

2. DEFINISJONER 

2.1 Det finnes ingen veiledning om definisjonene fastsatt i kapittel XI-2 eller del A av dette regelverket. 

2.2 I denne delen av regelverket: 

.1 menes med «avsnitt», et avsnitt i del A av regelverket, og det skal være angitt som «avsnitt A/», 

.2 menes med «nummer», et nummer i denne delen av regelverket, og det skal være angitt som «nummer 

», og 

.3 menes med «avtalestat» når det brukes i nr. 14-18, «avtalestat på hvis territorium havneanlegget ligger», og 

det skal inneholde en henvisning til den utpekte myndigheten. 

3. ANVENDELSE 

Allment 

3.1 Når kravene i kapittel XI-2 og del A av dette regelverket skal gjennomføres, skal det tas hensyn til veiledningen 

i denne delen av regelverket. 

3.2 Det skal imidlertid understrekes at i hvilken grad veiledningen om fartøyer får anvendelse, avhenger av fartøyets 

type, last og/eller passasjerer, handelsmønstre og kjennetegnene ved havneanleggene som fartøyet anløper. 

3.3 Når det gjelder veiledningen om havneanlegg, er i hvilken grad veiledningen får anvendelse, på samme måte 

avhengig av havneanleggene, typen fartøyer som bruker havneanlegget, type last og/eller passasjerer og 

handelsmønstre for fartøyene som anløper havneanlegget. 

3.4 Bestemmelsene i kapittel XI-2 og del A av dette regelverket er ikke ment å få anvendelse på havneanlegg som er 

utformet for og hovedsakelig brukes til militære formål.


21.2.2008 

4. AVTALESTATENES ANSVAR 

Vurderingenes og planenes sikkerhet 

4.1 Avtalestatene skal sørge for at det er truffet hensiktsmessige tiltak for å unngå ulovlig videreformidling 

av eller tilgang til følsomt materiale som gjelder sårbarhetsvurderinger og sikkerhetsplaner for fartøyer, 

sårbarhetsvurderinger og sikkerhetsplaner for havneanlegg, og til individuelle vurderinger eller planer. 

Utpekte myndigheter 

4.2 Avtalestatene kan fastsette en utpekt myndighet innenfor staten som skal utføre deres sikkerhetsmessige oppgaver 

i tilknytning til havneanleggene som angitt i kapittel XI-2 eller del A av dette regelverket. 

Anerkjente sikkerhetsorganisasjoner 

4.3 Avtalestatene kan gi en anerkjent sikkerhetsorganisasjon tillatelse til å utføre viss sikkerhetstilknyttet virksomhet, 

herunder: 

.1 å godkjenne fartøyets sikkerhetsplaner, eller endringer av disse, på vegne av myndigheten, 

.2 å kontrollere og sertifisere at fartøyene oppfyller kravene i kapittel XI-2 og del A av dette regelverket på 

vegne av myndigheten, og 

.3 å foreta sårbarhetsvurderinger for havneanlegget som påkrevd av avtalestaten. 

4.4 En anerkjent sikkerhetsorganisasjon kan også gi råd til eller bistå rederier eller havneanlegg i sikkerhetsspørsmål, 

herunder sårbarhetsvurderinger og sikkerhetsplaner for fartøyer og sårbarhetsvurderinger og sikkerhetsplaner 

for havneanlegg. Dette kan omfatte utarbeiding av en sårbarhetsvurdering eller sikkerhetsplan for fartøyet eller 

en sårbarhetsvurdering eller sikkerhetsplan for havneanlegget. Dersom en anerkjent sikkerhetsorganisasjon 

har utarbeidet en slik sårbarhetsvurdering eller sikkerhetsplan for et fartøy, skal denne anerkjente 

sikkerhetsorganisasjonen ikke ha tillatelse til å godkjenne vedkommende sikkerhetsplan. 

4.5 Når avtalestatene gir fullmakt til en anerkjent sikkerhetsorganisasjon, skal de vurdere organisasjonens 

kompetanse. En anerkjent sikkerhetsorganisasjon skal kunne dokumentere: 

.1 sakkunnskap om relevante sikkerhetsaspekter, 

.2 hensiktsmessig kunnskap om drift av fartøyer og havner, herunder kunnskap om skipskonstruksjon og 

skipsbygging dersom de leverer tjenester som gjelder fartøyer, og konstruksjon og bygging av havner dersom 

de leverer tjenester som gjelder havneanlegg, 

.3 sin evne til å vurdere de sannsynlige sikkerhetsrisikoene som kan oppstå i forbindelse med drift av fartøyer 

og havneanlegg, herunder kontakt mellom fartøy og havneanlegg, og hvordan slike risikoer kan reduseres i 

størst mulig grad, 

.4 sin evne til å opprettholde og forbedre personellets kompetanse, 

.5 sin evne til å overvåke at personellet alltid er pålitelige, 

.6 sin evne til å opprettholde egnede tiltak for å unngå ulovlig videreformidling av eller tilgang til følsomt 

materiale knyttet til sikkerheten, 

.7 sin kunnskap om kravene i kapittel XI-2 og del A av dette regelverket, og om sikkerhetsregler i relevant 

nasjonal lovgivning og internasjonalt regelverk, 

.8 sin kunnskap om gjeldende sikkerhetstrusler og -mønstre, 

.9 sin kunnskap om gjenkjenning og påvisning av våpen, farlige stoffer og innretninger, 

.10 sin kunnskap om gjenkjenning uten forskjellsbehandling av kjennetegnene ved og atferdsmønstrene til 

personer som kan utgjøre en sikkerhetstrussel,


Nr. 10/399 

.11 sin kunnskap om metoder som brukes til å omgå sikkerhetstiltak, og 

.12 sin kunnskap om sikkerhets- og overvåkingsutstyr og -systemer og begrensningene ved bruk av slikt utstyr 

og slike systemer. 

Når avtalestatene, herunder myndighetene, delegerer bestemte oppgaver til en anerkjent sikkerhetsorganisasjon, 

skal de sørge for at den anerkjente sikkerhetsorganisasjonen har den kompetansen som er nødvendig for å utføre 

oppgaven. 

4.6 En anerkjent organisasjon som nevnt i regel I/6, og som oppfyller kravene i regel XI-1/1, kan utpekes som en 

anerkjent sikkerhetsorganisasjon dersom den har den relevante sakkunnskapen tilknyttet sikkerheten som er 

oppført i nr. 4.5. 

4.7 En havnemyndighet eller havneanleggsoperatør kan utpekes som en anerkjent sikkerhetsorganisasjon dersom den 

har den relevante sakkunnskapen knyttet til sikkerheten som er oppført i nr. 4.5. 

Fastsette beredskapsnivået 

4.8 Når avtalestatene skal fastsette beredskapsnivået, skal de ta hensyn til generelle og særlige trusselopplysninger. 

Avtalestatene skal fastsette beredskapsnivået for fartøyer eller havneanlegg til ett av følgende tre nivåer: 

— beredskapsnivå 1, normalt: det nivået som fartøyet og havneanlegget normalt opererer på, 

— beredskapsnivå 2, økt: det nivået som gjelder så lenge det er økt risiko for en sikkerhetshendelse og 

— beredskapsnivå 3, ekstraordinært: det nivået som gjelder i tidsrommet der det er en sannsynlig eller 

overhengende risiko for en sikkerhetshendelse. 

4.9 Å fastsette beredskapsnivå 3 er et ekstraordinært tiltak som får anvendelse bare når det foreligger pålitelige 

opplysninger om at en sikkerhetshendelse er sannsynlig eller overhengende. Beredskapsnivå 3 skal bare 

fastsettes for det tidsrommet som den påviste sikkerhetstrusselen eller faktiske sikkerhetshendelsen varer. 

Beredskapsnivået kan endres fra beredskapsnivå 1 via beredskapsnivå 2 til beredskapsnivå 3, men det er også 

mulig å endre beredskapsnivået direkte fra beredskapsnivå 1 til beredskapsnivå 3. 

4.10 Skipsføreren har til enhver tid det endelige ansvaret for fartøyets sikkerhet. Selv på beredskapsnivå 3 

kan skipsføreren be om avklaring eller endring av instruksjoner som er gitt av dem som reagerer på en 

sikkerhetshendelse eller trussel om dette, dersom det er grunn til å tro at overholdelse av en instruksjon kan bringe 

fartøyets sikkerhet i fare. 

4.11 Rederiets eller fartøyets sikkerhetsoffiser skal på et tidligst mulig tidspunkt ta kontakt med den sikkerhetsansvarlige 

for havneanlegget som fartøyet har til hensikt å anløpe, for å fastsette det beredskapsnivået som gjelder for 

vedkommende fartøy i havneanlegget. Når havneanleggets sikkerhetsansvarlige har oppnådd kontakt med et 

fartøy, skal denne underrette fartøyet om eventuelle senere endringer i havneanleggets beredskapsnivå og gi 

fartøyet alle relevante sikkerhetsopplysninger. 

4.12 Et fartøy kan under særlige omstendigheter operere på et høyere beredskapsnivå enn havneanlegget det 

anløper, men et fartøy kan under ingen omstendighet ha lavere beredskapsnivå enn havneanlegget det anløper. 

Dersom et fartøy har høyere beredskapsnivå enn havneanlegget det har til hensikt å anløpe, skal rederiets 

eller fartøyets sikkerhetsoffiser umiddelbart orientere havneanleggets sikkerhetsansvarlige. Havneanleggets 

sikkerhetsansvarlige skal i samråd med rederiets eller fartøyets sikkerhetsoffiser foreta en vurdering av den 

særlige situasjonen og avtale egnede sikkerhetstiltak med fartøyet, og disse kan omfatte utfylling og undertegning 

av en sikkerhetserklæring. 

4.13 Avtalestatene skal vurdere hvordan opplysninger om endringer i beredskapsnivået kan formidles raskt. 

Myndighetene kan ønske å bruke NAVTEX-meldinger eller Etterretninger for sjøfarende som metode for å 

underrette fartøyet og rederiets og fartøyets sikkerhetsoffiserer om slike endringer i beredskapsnivået. Eller de 

ønsker kanskje å vurdere andre kommunikasjonsmetoder som gir tilsvarende eller bedre hastighet og dekning. 

Avtalestatene skal fastsette metoder for å underrette havneanleggenes sikkerhetsansvarlige om endringer i 

beredskapsnivået. Avtalestatene skal samle og vedlikeholde kontaktopplysninger til en liste over dem som 

skal underrettes om endringer i beredskapsnivået. Selv om beredskapsnivået ikke trenger å anses som særlig 

følsomt, kan de underliggende trusselopplysningene være svært følsomme. Avtalestatene skal vurdere nøye 

hvilken type opplysninger som skal gis, hvor detaljerte de skal være og hvordan de skal overbringes til fartøyets 

sikkerhetsoffiser, rederiets sikkerhetsoffiser og havneanleggets sikkerhetsansvarlige.


21.2.2008 

Kontaktorganer og opplysninger om sikkerhetsplaner for havneanlegg 

4.14 Når et havneanlegg har en sikkerhetsplan, skal organisasjonen underrettes om denne, og disse opplysningene 

skal også gjøres tilgjengelige for rederiets og fartøyets sikkerhetsoffiserer. Det er ikke nødvendig å offentliggjøre 

andre opplysninger om havneanleggets sikkerhetsplan enn at den foreligger. Avtalestatene skal vurdere å 

opprette enten sentrale eller regionale kontaktorganer eller andre metoder for å levere ajourførte opplysninger 

om de stedene der det finnes sikkerhetsplaner for havneanlegg, samt kontaktopplysninger for den relevante 

sikkerhetsansvarlige. Det skal offentliggjøres at slike kontaktorganer finnes. De kan også gi opplysninger 

om anerkjente sikkerhetsorganisasjoner som er utpekt til å handle på vegne av avtalestaten, samt nærmere 

opplysninger om de bestemte ansvarsområdene og vilkårene for den fullmakten som er delegert til slike 

anerkjente sikkerhetsorganisasjoner. 

4.15 Dersom en havn ikke har en sikkerhetsplan (og derfor ikke har en sikkerhetsansvarlig for havneanlegget) skal det 

sentrale eller regionale kontaktorganet kunne henvise til en passende kvalifisert person på land som kan sørge for 

at det gjennomføres hensiktsmessige sikkerhetstiltak, om nødvendig så lenge fartøyet ligger i havnen. 

4.16 Avtalestatene skal også framlegge kontaktopplysninger om de statstjenestemennene som et fartøys og et 

rederis sikkerhetsoffiserer og et havneanleggs sikkerhetsansvarlige kan rapportere sikkerhetsproblemer til. 

Disse statstjenestemennene skal vurdere slike rapporter før de treffer hensiktsmessige tiltak. Slike rapporterte 

problemer kan vedrøre de sikkerhetstiltakene som hører inn under en annen avtalestats jurisdiksjon. I slike tilfeller 

skal avtalestatene vurdere å kontakte sin motpart i den andre avtalestaten for å diskutere om utbedringstiltak er 

hensiktsmessige. Kontaktopplysningene for statstjenestemennene bør derfor oversendes til Den internasjonale 

sjøfartsorganisasjon. 

4.17 Avtalestatene skal også på anmodning gjøre opplysningene angitt i nr. 4.14-4.16, tilgjengelige for andre 

avtalestater. 

Identifikasjonsdokumenter 

4.18 Avtalestatene oppfordres til å utstede egnede identifikasjonsdokumenter til statstjenestemenn som har rett til å 

gå om bord på fartøyer eller få adgang til havneanlegg når de utfører sine offisielle oppgaver, og til å fastsette 

framgangsmåter for kontroll av at slike dokumenter er gyldige. 

Faste og flytende plattformer og flyttbare boreplattformer på stedet 

4.19 Avtalestatene skal vurdere å innføre egnede sikkerhetstiltak for faste og flytende plattformer og flyttbare 

boreplattformer på stedet for å muliggjøre samhandling med fartøyer som er pålagt å oppfylle bestemmelsene i 

kapittel XI-2 og del A av dette regelverket. 

Fartøyer som ikke er pålagt å overholde del A av dette regelverket 

4.20 Avtalestatene skal vurdere å innføre egnede sikkerhetstiltak for å bedre sikkerheten for fartøyer som kapittel XI-2 

og del A av dette regelverket ikke får anvendelse på, og sørge for at eventuelle sikkerhetsbestemmelser som 

gjelder for slike fartøyer, tillater samhandling med fartøyer som del A av dette regelverket får anvendelse på. 

Trusler mot fartøyer og andre hendelser til sjøs 

4.21 Avtalestatene skal gi generelle retningslinjer om de tiltakene som anses som hensiktsmessige for å redusere 

sikkerhetsrisikoen for fartøyer som seiler under deres flagg, når de er til sjøs. De skal gi særlige råd om de 

tiltakene som skal treffes på beredskapsnivå 1-3, dersom: 

.1 det skjer en endring i beredskapsnivået som får anvendelse på fartøyet når det er til sjøs, f.eks. på grunn av 

det geografiske området der det er i fart, eller i tilknytning til selve fartøyet, og 

.2 en sikkerhetshendelse eller trussel om dette som omfatter fartøyet, forekommer mens det er til sjøs. 

Avtalestatene skal fastslå hvilke metoder og framgangsmåter som er best for disse formålene. Ved overhengende 

fare for angrep skal fartøyet forsøke å opprette direkte kommunikasjon med de personene i flaggstaten som er 

ansvarlige for å reagere på sikkerhetshendelser.


Nr. 10/401 

4.22 Avtalestatene skal også opprette et kontaktorgan som kan gi råd om sikkerheten for alle fartøyer: 

.1 som har rett til å seile under deres flagg, eller 

.2 som er i fart i deres sjøterritorium eller har meddelt at de har til hensikt å seile inn i deres sjøterritorium. 

4.23 Avtalestatene skal tilby rådgivning til fartøyer som er i fart i deres sjøterritorium eller har meddelt at de har til 

hensikt å seile inn i deres sjøterritorium, som kan omfatte råd: 

.1 om å endre eller utsette den planlagte overfarten, 

.2 om å navigere etter en bestemt kurs eller fortsette til et bestemt sted, 

.3 om tilgjengeligheten av personell og utstyr som kan plasseres på fartøyet, og 

.4 om å samordne overfarten, ankomsten til eller avgangen fra havnen slik at de kan følges med patruljefartøyer, 

fly eller helikopter. 

Avtalestatene skal minne fartøyer som er i fart i deres sjøterritorium, eller som har meddelt at de har til 

hensikt å seile inn i deres sjøterritorium, om eventuelle midlertidig adgangsbegrensede områder som de har 

offentliggjort. 

4.24 Avtalestatene skal anbefale fartøyer som er i fart i deres sjøterritorium, eller som har meddelt at de har til hensikt 

å seile inn i deres sjøterritorium, om umiddelbart å iverksette alle sikkerhetstiltak som avtalestaten har anbefalt, 

for å beskytte fartøyet eller for å beskytte andre fartøyer i nærheten. 

4.25 Planene som avtalestatene utarbeider for formålene angitt i nr. 4.22, skal omfatte opplysninger om et egnet 

kontaktorgan i avtalestaten, herunder myndigheten, som er tilgjengelig døgnet rundt. Disse planene skal 

også omfatte opplysninger om hvilke omstendigheter myndigheten mener krever bistand fra nærliggende 

kyststater og en framgangsmåte for å opprette kontakt mellom havneanleggets sikkerhetsansvarlige og fartøyets 

sikkerhetsoffiser. 

Alternative sikkerhetsavtaler 

4.26 Avtalestatene kan når de vurderer hvordan de skal gjennomføre kapittel XI-2 og del A av dette regelverket, inngå 

en eller flere avtaler med en eller flere avtalestater. Omfanget av en avtale er begrenset til korte internasjonale 

reiser på faste ruter mellom havneanlegg innenfor avtalepartenes territorium. Avtalestatene skal når de inngår en 

avtale og deretter, rådføre seg med andre avtalestater og myndigheter som har interesse av avtalens virkninger. 

Fartøyer som seiler under flagget til en stat som ikke er part i avtalen, skal bare få tillatelse til å gå i fart på de faste 

rutene som avtalen omfatter, dersom deres myndighet godtar at fartøyet skal overholde bestemmelsene i avtalen 

og pålegger fartøyet å gjøre dette. En slik avtale kan ikke under noen omstendigheter bringe beredskapsnivået for 

andre fartøyer og havneanlegg som ikke er omfattet av den, i fare, og særlig kan ingen fartøyer som er omfattet 

av en slik avtale, utføre virksomhet med fartøyer som ikke er omfattet av avtalen. All driftsmessig kontakt som 

opprettes av fartøyer som er omfattet av avtalen, skal inngå i denne. Det skal føres løpende tilsyn med hvordan 

hver enkelt avtale fungerer, den skal endres når det er behov for det, og skal i alle tilfeller revideres hvert femte 

år. 

Tilsvarende ordninger for havneanlegg 

4.27 For visse særskilte havneanlegg med begrenset eller spesiell drift, men med mer enn tilfeldige anløp, kan det være 

hensiktsmessig å sikre samsvar med sikkerhetstiltak som tilsvarer dem som er fastsatt i kapittel XI-2 og del A av 

dette regelverket. Dette kan særlig gjelde anlegg som er tilknyttet fabrikker eller kaiområder uten hyppig drift. 

Bemanning 

4.28 Når myndigheten fastsetter sikkerhetsbemanningen for et fartøy, skal den ta hensyn til at bestemmelsene 

om sikkerhetsbemanning i regel V/14 bare gjelder sikker skipsfart. Myndigheten skal også ta hensyn til den 

eventuelle ekstra arbeidsbyrden som gjennomføringen av fartøyets sikkerhetsplan kan medføre, og sørge for at 

fartøyet er tilstrekkelig og effektivt bemannet. Samtidig skal myndigheten kontrollere at fartøyene kan overholde 

kravene til hviletid og andre tiltak for å motvirke tretthet som er vedtatt i nasjonal lov, i forbindelse med alle 

arbeidsoppgavene om bord på fartøyet som de ulike besetningsmedlemmene er pålagt .


21.2.2008 

Kontroll- og overholdelsestiltak 

Allment 

4.29 I regel XI-2/9 beskrives kontroll- og overholdelsestiltakene som får anvendelse på fartøyer i henhold til 

kapittel XI-2. Den er inndelt i tre atskilte avsnitt: kontroll med fartøyer som allerede er i havn, kontroll med 

fartøyer som har til hensikt å anløpe en havn i en annen avtalestat, og tilleggsbestemmelser som får anvendelse 

på begge situasjoner. 

4.30 Ved regel XI-2/9.1, kontroll med fartøyer i havn, iverksettes et system for kontroll med fartøyer mens de ligger i 

utenlandsk havn, der avtalestatens tjenestemenn med behørig fullmakt (tjenestemenn med behørig fullmakt) har 

rett til å gå om bord på fartøyet for å kontrollere at de påkrevde sertifikatene er i orden. Dersom det er begrunnet 

mistanke om at fartøyet ikke overholder reglene, kan det deretter treffes kontrolltiltak som ekstra inspeksjoner 

eller tilbakeholdelse. Dette gjenspeiler de gjeldende kontrollsystemene. Regel XI-2/9.1 bygger på slike systemer 

og åpner for tilleggstiltak (herunder bortvisning av et fartøy fra en havn som et kontrolltiltak) når tjenestemenn 

med behørig fullmakt har begrunnet mistanke om at et fartøy ikke oppfyller kravene i kapittel XI-2 eller del 

A av dette regelverket. I regel XI-2/9.3 beskrives de forebyggende tiltakene som fremmer en rettferdig og 

forholdsmessig gjennomføring av disse tilleggstiltakene. 

4.31 Regel XI-2/9.2 anvender kontrolltiltak for å sikre at fartøyer som har til hensikt å anløpe en havn i en annen 

avtalestat, oppfyller bestemmelsene og innfører en helt annen oppfatning av kontroll i kapittel XI-2 som bare 

gjelder sikkerhet. I henhold til denne regelen kan det gjennomføres tiltak før fartøyet anløper havnen, for bedre å 

trygge sikkerheten. Som i regel XI-2/9.1 er dette ekstra kontrollsystemet basert på ideen om begrunnet mistanke 

om at fartøyet ikke oppfyller kravene i kapittel XI-2 eller del A av dette regelverket, og omfatter betydelige 

forebyggende tiltak i regel XI-2/9.2.2 og XI-2/9.2.5 samt i regel XI-2/9.3. 

4.32 Begrunnet mistanke om at fartøyet ikke oppfyller kravene betyr bevis for eller pålitelige opplysninger om 

at fartøyet ikke tilfredsstiller kravene i kapittel XI-2 eller del A av dette regelverket, idet det tas hensyn til 

veiledningen i denne delen av regelverket. Slike bevis eller pålitelige opplysninger kan være et resultat av 

den faglige vurderingen til tjenestemannen med behørig fullmakt eller observasjoner som er innhentet under 

kontrollen av fartøyets internasjonale sikkerhetssertifikat eller midlertidige internasjonale sikkerhetssertifikat 

utstedt i samsvar med del A av dette regelverket (sertifikat), eller kan komme fra andre kilder. Selv om et gyldig 

sertifikat finnes om bord på fartøyet, kan tjenestemennene med behørig fullmakt likevel ha begrunnet mistanke 

om at fartøyet ikke oppfyller kravene, på grunnlag av sin faglige vurdering. 

4.33 Eksempler på mulig begrunnet mistanke i henhold til regel XI-2/9.1 og XI-2/9.2 kan være: 

.1 bevis fra en revisjon av sertifikatet for at det er ugyldig eller utløpt, 

.2 bevis for eller pålitelige opplysninger om at det er alvorlige mangler ved sikkerhetsutstyret, dokumentasjonen 

eller ordningene som kreves i kapittel XI-2 og del A av dette regelverket, 

.3 en mottatt rapport eller klage som etter den faglige vurderingen til tjenestemannen med behørig fullmakt 

inneholder pålitelige opplysninger som tydelig angir at fartøyet ikke oppfyller kravene i kapittel XI-2 eller 

del A av dette regelverket, 

.4 bevis for eller observasjon av at skipsføreren eller fartøyets besetning etter den faglige vurderingen til 

tjenestemannen med behørig fullmakt ikke er kjent med vesentlige sikkerhetsprosedyrer om bord på fartøyet 

eller ikke kan gjennomføre trening i tilknytning til fartøyets sikkerhet, eller at slike prosedyrer eller slik 

trening ikke er gjennomført, 

.5 bevis for eller observasjon av at sentrale besetningsmedlemmer etter den faglige vurderingen til 

tjenestemannen med behørig fullmakt ikke er i stand til å kommunisere ordentlig med andre sentrale 

besetningsmedlemmer med ansvar for sikkerheten om bord på fartøyet, 

.6 bevis for eller pålitelige opplysninger om at fartøyet har tatt om bord personer eller lastet om bord 

forsyninger eller varer i et havneanlegg eller fra et annet fartøy der enten havneanlegget eller det andre 

fartøyet overtrer kravene i kapittel XI-2 eller del A av dette regelverket, og vedkommende fartøy ikke har 

fylt ut en sikkerhetserklæring og heller ikke truffet egnede, særlige eller ekstra sikkerhetstiltak eller ikke har 

anvendt egnede sikkerhetsprosedyrer for fartøyet, 

.7 bevis for eller pålitelige opplysninger om at fartøyet har tatt om bord personer eller lastet om bord 

forsyninger eller varer i et havneanlegg eller fra en annen kilde (f.eks. et annet fartøy eller et helikopter) 

der enten havneanlegget eller den andre kilden ikke er pålagt å oppfylle kravene i kapittel XI-2 eller del A 

av dette regelverket, og fartøyet ikke har truffet egnede, særlige eller ekstra sikkerhetstiltak eller ikke har 

overholdt egnede sikkerhetsprosedyrer, og


Nr. 10/403 

.8 dersom fartøyet løpende har fått utstedt et etterfølgende, midlertidig internasjonalt sikkerhetssertifikat som 

beskrevet i avsnitt A/19.4, og dersom et av fartøyets eller rederiets formål med å søke om et slikt sertifikat 

ifølge den faglige vurderingen til en tjenestemann med behørig fullmakt er å unngå fullstendig samsvar med 

kapittel XI-2 og del A av dette regelverket utover det tidsrommet som det første midlertidige sertifikatet er 

gyldig, som beskrevet i avsnitt A/19.4.4. 

4.34 Konsekvensene av regel XI-2/9 på internasjonal rett er særlige relevante, og regelen skal gjennomføres idet det 

tas hensyn til regel XI-2/2.4, ettersom det kan oppstå situasjoner der det enten vil bli truffet tiltak som faller 

utenfor virkeområdet til kapittel XI-2, eller der det skal tas hensyn til rettighetene til berørte fartøyer som ikke 

er omfattet av kapittel XI-2. Regel XI-2/9 er dermed ikke til hinder for at avtalestaten kan treffe tiltak som har 

utgangspunkt i og er i samsvar med internasjonal rett for å trygge sikkerheten til personer, fartøyer, havneanlegg 

og annen eiendom i tilfeller der fartøyet, selv om det oppfyller kravene i kapittel XI-2 og del A av dette 

regelverket, fremdeles anses å utgjøre en sikkerhetsrisiko. 

4.35 Når en avtalestat pålegger et fartøy kontrolltiltak, skal myndigheten umiddelbart underrettes og motta 

tilstrekkelige opplysninger til at den kan samarbeide fullt ut med avtalestaten. 

Kontroll av fartøyer i havn 

4.36 Når manglende samsvar enten skyldes feil ved utstyr eller mangelfull dokumentasjon som fører til at fartøyet 

holdes tilbake, og det manglende samsvaret ikke kan utbedres i havnen der inspeksjonen foretas, kan avtalestaten 

tillate at fartøyet seiler til en annen havn, forutsatt at alle vilkår som er avtalt mellom havnestatene og myndigheten 

eller skipsføreren, blir oppfylt. 

Fartøyer som har til hensikt å anløpe en annen avtalestats havn 

4.37 Regel XI-2/9.2.1 inneholder en liste over de opplysningene som avtalestatene kan kreve fra et fartøy som vilkår 

for å anløpe en havn. En av opplysningene på listen er bekreftelse av særlige tiltak eller tilleggstiltak som fartøyet 

har truffet i løpet av de ti siste anløpene i et havneanlegg. Slike opplysninger kan for eksempel omfatte: 

.1 journaler over de tiltakene som er truffet mens fartøyet lå i et havneanlegg på territoriet til en stat som ikke er 

en avtalestat, særlig de tiltakene som vanligvis ville vært truffet av havneanlegg som ligger på avtalestatenes 

territorium, og 

.2 alle sikkerhetserklæringer som er inngått med havneanlegg eller andre fartøyer. 

4.38 En annen opplysning på listen som kan kreves som vilkår for å anløpe en havn, er bekreftelse av at egnede 

sikkerhetsprosedyrer for fartøyet er fulgt i forbindelse med virksomhet mellom fartøyer utført innenfor 

tidsrommet for de ti siste anløpene i et havneanlegg. Det er vanligvis ikke påkrevd å framlegge journaler over 

overføring av loser, over tollmyndighetenes kontroll, immigrasjonskontroll, sikkerhetsoffiserers kontroll eller 

over bunkring, lektring, lasting av forsyninger og lossing av avfall fra fartøyet i havneanlegg, ettersom slik 

virksomhet vanligvis er omfattet av havneanleggets sikkerhetsplan. Eksempler på opplysninger som kan oppgis, 

er: 

.1 journaler over de tiltakene som er truffet i forbindelse med virksomhet med et fartøy som seiler under flagget 

til en stat som ikke er en avtalestat, særlig de tiltakene som vanligvis ville vært truffet av fartøyer som seiler 

under avtalestatenes flagg, 

2. journaler over de tiltakene som er truffet i forbindelse med virksomhet med et fartøy som seiler under en 

avtalestats flagg, men ikke er pålagt å oppfylle bestemmelsene i kapittel XI-2 og del A av dette regelverket, 

f.eks. en kopi av eventuelle sikkerhetssertifikater som er utstedt til fartøyet i henhold til andre bestemmelser, 

og 

.3 dersom personer eller gods som er reddet fra sjøen, er om bord, alle kjente opplysninger om disse personene 

eller dette godset, herunder identiteten når den er kjent, og resultatene av alle kontroller som foretas på 

fartøyets vegne for å fastslå sikkerhetsstatusen til de personene som er reddet. Hensikten med kapittel XI-2 

og del A av dette regelverket er ikke å forsinke eller hindre at personer i havsnød fraktes til et trygt 

sted. Hensikten med kapittel XI-2 og del A av dette regelverket er utelukkende å gi statene nok egnede 

opplysninger til å opprettholde sin sikkerhetsmessige integritet.


21.2.2008 

4.39 Eksempler på andre praktiske opplysninger knyttet til sikkerheten som kan kreves som vilkår for å anløpe en havn 

med sikte på å bistå med å trygge sikkerheten til personer, havneanlegg, fartøyer og annen eiendom, kan være: 

.1 opplysninger som finnes i dokumentasjonen over fartøyets historikk (CSR), 

.2 fartøyets posisjon på det tidspunktet rapporten utarbeides, 

.3 fartøyets forventede ankomsttid til havnen, 

.4 besetningsliste, 

.5 generell beskrivelse av fartøyets last, 

.6 passasjerliste, og 

.7 opplysninger som er påkrevd i henhold til regel XI-2/5. 

4.40 I henhold til regel XI-2/9.2.5 kan skipsføreren etter å ha blitt underrettet om at kyst- eller havnestaten vil 

gjennomføre kontrolltiltak i henhold til regel XI-2/9.2, trekke tilbake sitt ønske om å anløpe havnen. Dersom 

skipsføreren avstår fra å anløpe havnen, får regel XI-2/9 ikke lenger anvendelse, og eventuelle andre tiltak som 

treffes, skal være basert på og i samsvar med internasjonal rett. 

Tilleggsbestemmelser 

4.41 I alle tilfeller der et fartøy nektes anløp til eller bortvises fra en havn, skal myndighetene i de relevante statene 

underrettes om alle kjente opplysninger. Denne underretningen skal omfatte følgende opplysninger når de er 

kjent: 

.1 fartøyets navn, flagg, identifikasjonsnummer, kjenningssignal, type og last, 

.2 årsaken til at fartøyet nektes anløp til eller bortvises fra en havn eller et havneområde, 

.3 arten av eventuelt manglende samsvar med et sikkerhetstiltak (dersom relevant), 

.4 nærmere opplysninger om alle forsøk på å utbedre manglende samsvar, herunder eventuelle vilkår som 

fartøyet er pålagt for overfarten (dersom relevant), 

.5 tidligere anløpshavn(er) og neste meldte anløpshavn, 

.6 tidspunkt for avseiling og forventet anløpstid til disse havnene, 

.7 alle instruksjoner til fartøyet, f.eks. rapportering av ruten, 

.8 tilgjengelige opplysninger om beredskapsnivået som fartøyet for øyeblikket opererer på, 

.9 opplysninger om eventuell kommunikasjon som havnestaten har hatt med myndigheten, 

.10 kontaktorgan i havnestaten som utarbeider rapporten med sikte på å innhente ytterligere opplysninger, 

.11 besetningsliste, og 

.12 alle andre relevante opplysninger. 

4.42 De relevante statene som skal kontaktes, skal også omfatte statene langs fartøyets planlagte rute til neste havn, 

særlig dersom fartøyet har til hensikt å seile inn i en av disse kyststatenes sjøterritorium. Andre relevante stater 

kan være tidligere anløpshavner, slik at ytterligere opplysninger kan innhentes og sikkerhetsproblemer knyttet til 

tidligere anløpshavner kan løses. 

4.43 Tjenestemennene med behørig fullmakt skal når de pålegger kontroll- og overholdelsestiltak, sørge for at 

eventuelle tiltak eller forholdsregler står i forhold til mangelen på samsvar. Slike tiltak eller forholdsregler skal 

være rimelige og skal ikke være strengere eller vare lenger enn nødvendig for å utbedre eller korrigere mangelen 

på samsvar.


Nr. 10/405 

4.44 Ordet «forsinkelse» i regel XI-2/9.3.5.1 viser også til situasjoner der fartøyet i samsvar med tiltakene som treffes 

i henhold til denne regelen, urettmessig nektes å anløpe havnen eller urettmessig bortvises fra havnen. 

Fartøyer fra ikke-avtalestater og fartøyer som er for små til å være omfattet av konvensjonen 

4.45 Avtalestatene skal ikke begunstige fartøyer som seiler under flagget til en stat som ikke er en avtalestat til 

konvensjonen, og som ikke er part i SOLAS-protokollen av 1988( 1 ). Tilsvarende skal kravene i regel XI-2/9 og 

veiledningen som gis i denne delen av regelverket, få anvendelse på disse fartøyene. 

4.46 Fartøyer som er for små til å være omfattet av konvensjonen, er underlagt de tiltakene som statene gjennomfører 

for å opprettholde sikkerheten. Slike tiltak skal treffes idet det tas behørig hensyn til kravene i kapittel XI-2 og 

veiledningen som gis i denne delen av regelverket. 

5. SIKKERHETSERKLÆRING 

Allment 

5.1 En sikkerhetserklæring skal utarbeides når den avtalestaten der havneanlegget ligger, vurderer det som nødvendig, 

eller når et fartøy vurderer det som nødvendig. 

5.1.1 Behovet for en sikkerhetserklæring kan framgå av resultatene av havneanleggets sårbarhetsvurdering, og årsakene 

til at og omstendighetene der en sikkerhetserklæring er påkrevd, skal angis i havneanleggets sikkerhetsplan. 

5.1.2 Behovet for en sikkerhetserklæring kan angis av en myndighet for fartøyer som har rett til å seile under dennes 

flagg, eller som følge av en sårbarhetsvurdering av fartøyet, og skal angis i fartøyets sikkerhetsplan. 

5.2 Det er sannsynlig at det vil bli bedt om en sikkerhetserklæring ved høyere beredskapsnivåer, når et fartøy har 

høyere beredskapsnivå enn havneanlegget eller et annet fartøy som det har kontakt med, og i forbindelse med 

kontakten mellom fartøy og havn eller virksomhet mellom fartøyer som utgjør en større risiko for personer, 

eiendom eller miljø av årsaker som er særlige for vedkommende fartøy, herunder fartøyets last eller passasjerer 

eller omstendighetene ved havneanlegget, eller en kombinasjon av disse faktorene. 

5.2.1 Dersom et fartøy eller en myndighet på vegne av fartøyer som har rett til å seile under dennes flagg, ber om at 

det utarbeides en sikkerhetserklæring, skal havneanleggets sikkerhetsansvarlige eller fartøyets sikkerhetsoffiser 

besvare anmodningen og diskutere egnede sikkerhetstiltak. 

5.3 Havneanleggets sikkerhetsansvarlige kan også ta initiativ til en sikkerhetserklæring før kontakt mellom fartøy og 

havn som i henhold til havneanleggets godkjente sårbarhetsvurdering gir grunn til særlig bekymring. Eksempler 

på dette kan være ombordstigning eller landsetting av passasjerer og overføring, lasting eller lossing av farlig last 

eller farlige stoffer. Havneanleggets sårbarhetsvurdering kan også fastslå hvilke anlegg i eller i nærheten av tett 

befolkede områder eller økonomisk viktig virksomhet som krever en sikkerhetserklæring. 

5.4 Hovedformålet med en sikkerhetserklæring er å sikre at det inngås en avtale mellom fartøyet og havneanlegget 

eller med andre fartøyer som det har kontakt med, når det gjelder de respektive sikkerhetstiltakene som de hver 

for seg skal gjennomføre i samsvar med bestemmelsene i de respektive godkjente sikkerhetsplanene. 

5.4.1 Den godkjente sikkerhetserklæringen skal undertegnes og dateres av både havneanlegget og det berørte fartøyet 

eller de berørte fartøyene for å dokumentere samsvar med kapittel XI-2 og del A av dette regelverket og skal 

inneholde opplysninger om erklæringens varighet, det eller de relevante beredskapsnivåene og de relevante 

kontaktopplysningene. 

( 1 ) Protokoll av 1988 om Den internasjonale konvensjon om sikkerhet for menneskeliv til sjøs, 1974.


21.2.2008 

5.4.2 En endring i beredskapsnivået kan kreve at en ny eller revidert sikkerhetserklæring blir utarbeidet. 

5.5 Sikkerhetserklæringen skal utarbeides på engelsk, fransk eller spansk eller eventuelt på et språk som er felles for 

både havneanlegget og fartøyet eller fartøyene. 

5.6 I tillegg 1 til denne delen av regelverket finnes det en modell for en sikkerhetserklæring. Denne modellen brukes 

til en sikkerhetserklæring mellom et fartøy og et havneanlegg. Dersom sikkerhetserklæringen skal omfatte to 

fartøyer, skal denne modellen tilpasses tilsvarende. 

6. REDERIETS FORPLIKTELSER 

Allment 

6.1 I henhold til regel XI-2/5 skal rederiet gi skipsføreren de opplysningene som er nødvendige for å oppfylle 

rederiets krav i henhold til bestemmelsene i denne regel. Disse opplysningene skal bl.a. omfatte følgende: 

.1 partene som har ansvar for å ansette fartøyets besetning, f.eks. skipsadministrasjonsselskaper, 

bemanningskontorer, leverandører, konsesjonsinnehavere (f.eks. detaljforretninger, kasinoer osv.), 

.2 partene som har ansvar for å beslutte hvordan fartøyet skal anvendes, herunder tidsbefrakter(e) eller 

totalbefrakter(e) eller andre enheter som har denne funksjonen, og 

.3 dersom fartøyet anvendes i henhold til en befraktningsavtale, kontaktopplysningene for disse partene, 

herunder tids- eller reisebefraktere. 

6.2 I henhold til bestemmelsene i regel XI-2/5 er rederiet forpliktet til å ajourføre og holde disse opplysningene 

oppdatert når og dersom det oppstår endringer. 

6.3 Disse opplysningene skal foreligge på engelsk, fransk eller spansk. 

6.4 Når det gjelder fartøyer som er bygd før 1. juli 2004, skal disse opplysningene gjenspeile den faktiske tilstanden 

på denne datoen. 

6.5 Når det gjelder fartøyer som er bygd 1. juli 2004 eller senere, og fartøyer som er bygd før 1. juli 2004, men som 

var ute av drift 1. juli 2004, skal opplysningene gis fra den datoen da fartøyet blir tatt i bruk, og skal gjenspeile 

den faktiske tilstanden på denne datoen. 

6.6 Når et fartøy tas ut av drift etter 1. juli 2004, skal opplysningene gis fra den datoen da fartøyet igjen tas i bruk, 

og skal gjenspeile den faktiske tilstanden på denne datoen. 

6.7 Tidligere opplysninger som ikke gjelder den faktiske tilstanden på denne datoen, trenger ikke oppbevares om 

bord. 

6.8 Når et annet rederi overtar ansvaret for driften av fartøyet, trenger opplysningene om rederiet som tidligere drev 

fartøyet, ikke oppbevares om bord. 

I tillegg er det gitt ytterligere relevant veiledning i avsnitt 8, 9 og 13. 

7. SIKKERHET FOR FARTØYER 

Relevant veiledning er gitt i avsnitt 8, 9 og 13. 

8. SÅRBARHETSVURDERING AV FARTØYER 

Sårbarhetsvurdering 

8.1 Rederiets sikkerhetsoffiser er ansvarlig for å sørge for at det foretas en sårbarhetsvurdering av hvert enkelt fartøy 

i rederiets flåte som skal oppfylle bestemmelsene i kapittel XI-2 og del A av dette regelverket, og som rederiets 

sikkerhetsoffiser har ansvar for. Rederiets sikkerhetsoffiser trenger ikke personlig å påta seg alle oppgavene 

tilknyttet stillingen, men det overordnede ansvaret for at de utføres riktig, ligger hos den enkelte sikkerhetsoffiser 

i rederiet. 

8.2 Før en sårbarhetsvurdering av et fartøy påbegynnes, skal rederiets sikkerhetsoffiser sørge for at det dras nytte av de 

tilgjengelige opplysningene om trusselvurderingen for de havnene som fartøyet skal anløpe, eller der passasjerer 

tas om bord eller landsettes, og om havneanleggene og deres forebyggende tiltak. Rederiets sikkerhetsoffiser skal 

undersøke tidligere rapporter om lignende sikkerhetsbehov. Når det er mulig, skal rederiets sikkerhetsoffiser ha 

møter med de relevante personene på fartøyet og i havneanleggene for å diskutere formålet med og metoden for 

vurderingen. Rederiets sikkerhetsoffiser skal følge eventuelle særlige retningslinjer som avtalestatene gir.


Nr. 10/407 

8.3 En sårbarhetsvurdering av et fartøy skal ta for seg følgende elementer om bord på eller i fartøyet: 

.1 fysisk sikkerhet, 

.2 strukturell integritet, 

.3 system for beskyttelse av personell, 

.4 generelle framgangsmåter, 

.5 radio- og telekommunikasjonssystemer, herunder datasystemer og nettverk, og 

.6 andre områder som kan utgjøre en risiko for personer, eiendom eller virksomhet om bord på fartøyet eller i 

havneanlegget dersom de skades eller brukes til ulovlig observasjon. 

8.4 De som deltar i sårbarhetsvurderingen av et fartøy, skal kunne benytte seg av bistand fra sakkyndige nær det 

gjelder: 

.1 kunnskap om gjeldende sikkerhetstrusler og -mønstre, 

.2 gjenkjenning og påvisning av våpen, farlige stoffer og innretninger, 

.3 gjenkjenning uten forskjellsbehandling av kjennetegnene ved og atferdsmønstrene til personer som kan 

utgjøre en sikkerhetstrussel, 

.4 metoder som brukes til å omgå sikkerhetstiltak, 

.5 metoder som brukes til å forårsake en sikkerhetshendelse, 

.6 virkningen av sprengstoff på fartøyets konstruksjon og utstyr, 

.7 sikkerhet for fartøyer, 

.8 forretningspraksis for kontakt mellom fartøy og havn, 

.9 utarbeiding av beredskapsplaner, kriseberedskap og reaksjonstiltak, 


.11 radio- og telekommunikasjonssystemer, herunder datasystemer og nettverk, 

.12 maskineri, og 

.13 fartøys- og havnevirksomhet. 

8.5 Rederiets sikkerhetsoffiser skal innhente og registrere de opplysningene som er nødvendige for å foreta en 

vurdering, herunder: 

.1 fartøyets generelle utforming, 

.2 plasseringen av adgangsbegrensede områder, f.eks. kommandobroen, maskinrommet i klasse A og andre 

kontrollstasjoner definert i kapittel II-2, osv., 

.3 plasseringen av de faktiske eller mulige adgangspunktene til fartøyet, og deres funksjon, 

.4 endringer i tidevannet som kan påvirke fartøyets sårbarhet eller sikkerhet, 

.5 lasterommene og lasteplanene, 

.6 plasseringen av skipsforsyningene og viktig vedlikeholdsutstyr, 

.7 plasseringen av uledsaget bagasje, 

.8 nød- og beredskapsutstyr som er tilgjengelig for å opprettholde vesentlige tjenester, 

.9 besetningens størrelse, eventuelle eksisterende sikkerhetsmessige oppgaver og opplæringskrav i rederiet, 

.10 eksisterende sikkerhetsutstyr til beskyttelse av passasjerer og besetning,


21.2.2008 

.11 rømnings- og evakueringsveier og mønstringsstasjoner som skal opprettholdes for å sikre at evakuering av 

fartøyet foregår rolig og sikkert, 

.12 gjeldende avtaler med private sikkerhetsselskaper som leverer sikkerhetstjenester på fartøyer og i havner, 

og 

.13 gjeldende sikkerhetstiltak og -prosedyrer, herunder framgangsmåter ved inspeksjon og kontroll, 

identifikasjonssystemer, overvåkingsutstyr, besetningens identifikasjonsdokumenter og kommunikasjon, 

alarmer, belysning, adgangskontroll og andre hensiktsmessige systemer. 

8.6 En sårbarhetsvurdering av et fartøy skal undersøke hvert enkelt av de identifiserte adgangspunktene, herunder 

åpne dekk, og vurdere muligheten for at de kan brukes av enkeltpersoner som måtte ønske å bryte sikkerheten. 

Dette omfatter adgangspunkter som er tilgjengelige både for personer som har rettmessig adgang, og for personer 

som ønsker å oppnå ulovlig adgang. 

8.7 En sårbarhetsvurdering av et fartøy skal ta stilling til om gjeldende sikkerhetstilknyttede tiltak, retningslinjer, 

rutiner og virksomhet fortsatt er relevante, både under normale forhold og i nødssituasjoner, og skal fastsette 

retningslinjer for sikkerheten som omfatter: 

.1 de adgangsbegrensede områdene, 

.2 framgangsmåtene ved brann eller i andre nødssituasjoner, 

.3 nivået på overvåkningen av fartøyets besetning, passasjerer, besøkende, selgere, reparatører, havnearbeidere 

osv., 

.4 sikkerhetspatruljenes hyppighet og effektivitet, 

.5 systemer for adgangskontroll, herunder identifikasjonssystemer, 

.6 systemer og framgangsmåter for sikkerhetstilknyttet kommunikasjon, 

.7 sikkerhetsdører, -sperringer og -belysning, og 

.8 eventuelt sikkerhets- og overvåkingsutstyr og eventuelle sikkerhets- og overvåkingssystemer. 

8.8 En sårbarhetsvurdering av et fartøy skal ta stilling til hvilke personer, aktiviteter og tjenester og hvilken 

virksomhet som er viktig å beskytte. Disse omfatter: 

.1 fartøyets besetning, 

.2 passasjerer, besøkende, selgere, reparatører, havneanleggets personell osv., 

.3 evnen til å opprettholde sikker fart og kriseberedskap, 

4. lasten, særlig farlig last og farlige stoffer, 

.5 skipsforsyningene, 

.6 fartøyets eventuelle sikkerhetskommunikasjonsutstyr og -systemer, og 

.7 fartøyets eventuelle utstyr og systemer for overvåking og sikkerhet. 

8.9 En sårbarhetsvurdering av et fartøy skal ta stilling til alle mulige trusler, som kan omfatte følgende typer 

sikkerhetshendelser: 

.1 skade på eller ødeleggelse av fartøyet eller et havneanlegg, f.eks. ved hjelp av sprengstoff, ildspåsettelse, 

sabotasje eller hærverk, 

.2 kapring eller kidnapping av fartøyet eller av personer om bord på fartøyet, 

.3 ulovlige inngrep i lasten, viktig utstyr eller viktige systemer på fartøyet eller skipsforsyningene, 

.4 ulovlig adgang eller bruk, herunder forekomst av blindpassasjerer, 

.5 smugling av våpen eller utstyr, herunder masseødeleggelsesvåpen,


Nr. 10/409 

.6 bruk av fartøyet til å transportere personer som har til hensikt å forårsake en sikkerhetshendelse, og/eller 

utstyret til disse personene, 

.7 bruk av selve fartøyet som våpen eller som et middel til å forårsake skade eller ødeleggelse, 

.8 angrep fra sjøsiden mens fartøyet ligger i havn eller for anker, og 

.9 angrep mens fartøyet er til sjøs. 

8.10 En sårbarhetsvurdering av et fartøy skal ta hensyn til alle tenkelige sårbare områder, som kan omfatte: 

.1 konflikter mellom forskjellige sikkerhetstiltak, 

.2 konflikter mellom oppgaver om bord på fartøyet og sikkerhetsmessige oppgaver, 

.3 vaktoppgaver, besetningens størrelse, særlig med hensyn til konsekvensene for besetningens tretthet, 

aktpågivenhet og ytelse, 

.4 eventuelle påviste mangler ved sikkerhetsopplæringen, og 

.5 eventuelt sikkerhetsutstyr og eventuelle sikkerhetssystemer, herunder kommunikasjonssystemer. 

8.11 Rederiets og fartøyets sikkerhetsoffiserer skal alltid være oppmerksomme på den virkningen sikkerhetstiltak kan 

ha på fartøyets besetning som skal oppholde seg på fartøyet i lang tid. Når sikkerhetstiltakene utarbeides, skal det 

tas særlig hensyn til besetningens bekvemmelighet, komfort og privatliv og deres evne til å være effektive over 

lengre tid. 

8.12 Når fartøyets sårbarhetsvurdering er ferdig, skal det utarbeides en rapport som består av et sammendrag av 

hvordan vurderingen ble foretatt, en beskrivelse av hvert enkelt sårbare område som ble avdekket i vurderingen, 

og en beskrivelse av mottiltakene som kan brukes til forebygging i de sårbare områdene. Rapporten skal beskyttes 

mot ulovlig tilgang eller videreformidling. 

8.13 Dersom fartøyets sårbarhetsvurdering ikke er foretatt av rederiet, skal rapporten om fartøyets sårbarhetsvurdering 

gjennomgås og godkjennes av rederiets sikkerhetsoffiser. 

Sikkerhetsundersøkelse på stedet 

8.14 Sikkerhetsundersøkelsen på stedet inngår i fartøyets sårbarhetsvurdering. Sikkerhetsundersøkelsen på stedet skal 

granske og evaluere gjeldende forebyggende tiltak, rutiner og virksomhet med sikte på å: 

.1 sørge for at alle oppgaver knyttet til fartøyets sikkerhet utføres, 

.2 overvåke adgangsbegrensede områder for å sikre at bare personer med fullmakt har adgang til disse, 

.3 kontrollere adgangen til fartøyet, herunder eventuelle identifikasjonssystemer, 

.4 overvåke dekksarealer og områder rundt fartøyet, 

.5 kontrollere ombordstigningen av personer og deres effekter (ledsaget og uledsaget bagasje og besetningens 

personlige effekter), 

.6 føre tilsyn med håndteringen av lasten og leveringen av skipsforsyningene, og 

.7 sørge for at fartøyets sikkerhetstilknyttede kommunikasjon, informasjon og utstyr er lett tilgjengelig. 

9. SIKKERHETSPLAN FOR FARTØYER 

Allment 

9.1 Rederiets sikkerhetsoffiser har ansvar for å sørge for at en sikkerhetsplan for fartøyet utarbeides og framlegges 

for godkjenning. Innholdet i hver enkelt sikkerhetsplan avhenger av det bestemte fartøyet den gjelder for. 

Fartøyets sikkerhetsplan skal fastslå fartøyets særlige kjennetegn og mulige trusler og sårbare områder. Når 

fartøyets sikkerhetsplan utarbeides, skal disse kjennetegnene behandles nærmere. Myndighetene kan fastsette 

retningslinjer for utarbeidingen og innholdet i en sikkerhetsplan for fartøyer.


21.2.2008 

9.2 Alle sikkerhetsplaner for fartøyer skal: 

.1 redegjøre nærmere for fartøyets organisatoriske sikkerhetsstruktur, 

.2 redegjøre nærmere for fartøyets forhold til rederiet, havneanleggene, andre fartøyer og vedkommende 

myndigheter med ansvar for sikkerheten, 

.3 redegjøre nærmere for kommunikasjonssystemene som muliggjør effektiv, løpende kommunikasjon på 

fartøyet og mellom fartøyet og andre, herunder havneanlegg, 

.4 redegjøre nærmere for de grunnleggende driftsmessige og fysiske sikkerhetstiltakene på beredskapsnivå 1, 

som alltid skal være til stede, 

.5 redegjøre nærmere for ytterligere sikkerhetstiltak som vil gjøre det mulig for fartøyet å gå til beredskapsnivå 

2 umiddelbart, og om nødvendig, til beredskapsnivå 3, 

.6 sørge for regelmessig revisjon eller kontroll av fartøyets sikkerhetsplan og endringer av denne som følge av 

erfaring eller endrede forhold, og 

.7 redegjøre nærmere for framgangsmåter for rapportering til vedkommende avtalestaters kontaktorganer. 

9.3 Utarbeidingen av en effektiv sikkerhetsplan for fartøyet skal være basert på en grundig vurdering av alle spørsmål 

som gjelder fartøyets sikkerhet, herunder særlig en inngående evaluering av det enkelte fartøys fysiske og 

driftsmessige egenskaper, herunder seilingsmønster. 

9.4 Alle sikkerhetsplaner for fartøyer skal godkjennes av eller på vegne av myndigheten. Dersom myndigheten 

benytter seg av en anerkjent sikkerhetsorganisasjon til å gjennomgå eller godkjenne fartøyets sikkerhetsplan, skal 

den anerkjente sikkerhetsorganisasjonen ikke være tilknyttet noen annen anerkjent sikkerhetsorganisasjon som 

har utarbeidet eller bidratt ved utarbeidingen av planen. 

9.5 Rederiets og fartøyets sikkerhetsoffiserer skal utarbeide framgangsmåter for å: 

.1 vurdere om fartøyets sikkerhetsplan fortsatt er effektiv, og 

.2 forberede endringer av planen etter at den er godkjent. 

9.6 Sikkerhetstiltakene i fartøyets sikkerhetsplan skal være innført når førstegangskontrollen av samsvar med kravene 

i kapittel XI-2 og del A av dette regelverket skal gjennomføres. Ellers kan det internasjonale sikkerhetssertifikatet 

for fartøyer ikke utstedes. Dersom det senere oppstår feil i sikkerhetsutstyret eller -systemene, eller et 

sikkerhetstiltak av en eller annen grunn oppheves midlertidig, skal tilsvarende midlertidige sikkerhetstiltak 

vedtas, meddeles og godkjennes av myndigheten. 

Organisere og utføre oppgaver knyttet til fartøyets sikkerhet 

9.7 I tillegg til veiledningen i nr. 9.2 skal fartøyets sikkerhetsplan fastsette følgende, som gjelder alle 

beredskapsnivåer: 

.1 oppgavene og ansvaret til alle besetningsmedlemmer som har en funksjon knyttet til sikkerheten, 

.2 framgangsmåtene eller de forebyggende tiltakene som er nødvendige for å opprettholde løpende 

kommunikasjon til enhver tid, 

.3 framgangsmåtene som er nødvendige for å vurdere om sikkerhetsrutinene, eventuelt sikkerhets- og 

overvåkingsutstyr og eventuelle sikkerhets- og overvåkingssystemer fremdeles er effektive, herunder 

framgangsmåter for å påvise og utbedre feil og mangler ved utstyr eller systemer, 

.4 framgangsmåter og praksis med sikte på å beskytte følsomme opplysninger knyttet til sikkerheten som 

foreligger på papir eller i elektronisk format,


Nr. 10/411 

.5 typen av og vedlikeholdskravene for eventuelt sikkerhets- og overvåkingsutstyr og eventuelle sikkerhets- og 

overvåkingssystemer, 

.6 framgangsmåtene for å sikre punktlig framleggelse og vurdering av rapporter om mulige brudd på 

sikkerheten eller sikkerhetsproblemer, og 

.7 framgangsmåter for å utarbeide, vedlikeholde og ajourføre en fortegnelse over eventuell farlig last eller 

farlige stoffer om bord på fartøyet, herunder hvor dette befinner seg. 

9.8 Resten av avsnitt 9 tar særlig for seg sikkerhetstiltakene som kan treffes på hvert beredskapsnivå, som gjelder: 

.1 adgang til fartøyet for besetning, passasjerer, besøkende osv., 

.2 adgangsbegrensede områder på fartøyet, 

.3 håndtering av last, 

.4 levering av skipsforsyninger, 

.5 håndtering av uledsaget bagasje, og 

.6 overvåking av fartøyets sikkerhet. 

Adgang til fartøyet 

9.9 Fartøyets sikkerhetsplan skal fastsette sikkerhetstiltakene som omfatter alle måter å få adgang til fartøyet på som 

er påvist i fartøyets sårbarhetsvurdering. Dette skal omfatte alle: 

.1 fallrepstrapper, 

.2 landganger, 

.3 atkomstramper, 

.4 atkomstdører, lysventiler, vinduer og porter, 

.5 fortøyningstrosser og ankerkjettinger, og 

.6 kraner og heisverk. 

9.10 For hver av disse skal fartøyets sikkerhetsplan beskrive de relevante stedene der adgangsbegrensninger eller 

-forbud får anvendelse på hvert beredskapsnivå. For hvert beredskapsnivå skal fartøyets sikkerhetsplan fastsette 

hvilken type begrensning eller forbud som får anvendelse, og hvordan disse skal håndheves. 

9.11 Fartøyets sikkerhetsplan skal for hvert beredskapsnivå fastsette hvilke identifikasjonsmetoder som kreves for å 

få adgang til fartøyet, og for at enkeltpersoner kan oppholde seg på fartøyet uten innsigelser. Dette kan innebære 

utarbeiding av et hensiktsmessig identifikasjonssystem med mulighet for varig og midlertidig identifikasjon 

av henholdsvis fartøyets besetning og besøkende. Et eventuelt identifikasjonssystem for fartøyet skal når det 

er praktisk mulig, samordnes med det systemet som gjelder for havneanlegget. Passasjerer skal kunne bevise 

sin identitet ved hjelp av ombordstigningskort, billetter osv., men skal ikke få adgang til adgangsbegrensede 

områder uten tilsyn. Fartøyets sikkerhetsplan skal fastsette bestemmelser som sikrer at identifikasjonssystemene 

oppdateres regelmessig, og at misbruk av rutinene medfører disiplinærtiltak. 

9.12 Personer som på anmodning er uvillige eller ute av stand til å fastslå sin identitet og/eller stadfeste formålet med 

sitt besøk, skal nektes adgang til fartøyet, og forsøket på å få adgang skal, når det er hensiktsmessig, rapporteres 

til fartøyets og rederiets sikkerhetsoffiserer, havneanleggets sikkerhetsansvarlige og til de nasjonale og lokale 

myndighetene som har ansvar for sikkerheten. 

9.13 Fartøyets sikkerhetsplan skal fastsette hvor ofte adgangskontrollene skal foretas, særlig dersom de foretas som 

stikkprøver eller leilighetsvis. 

Beredskapsnivå 1 

9.14 På beredskapsnivå 1 skal fartøyets sikkerhetsplan fastsette de sikkerhetstiltakene som kontrollerer adgangen til 

fartøyet. Disse tiltakene kan bestå i: 

.1 å kontrollere identiteten til alle personer som forsøker å komme om bord på fartøyet og bekrefte begrunnelsen 

for dette ved å kontrollere f.eks. mønstringspapirer, passasjerbilletter, ombordstigningskort, arbeidsinstrukser 

osv. 

.2 i samarbeid med havneanlegget å sørge for at det fastsettes angitte sikre områder der kontroll og visitasjon av 

personer og gjennomsøking av bagasje (herunder håndbagasje), personlige effekter, kjøretøyer og innholdet 

i disse kan foretas,


21.2.2008 

.3 i samarbeid med havneanlegget å sørge for at kjøretøyer som skal lastes om bord på bilferger, roroskip 

og andre passasjerfartøyer, blir gjennomsøkt før lasting, i samsvar med den hyppigheten som er fastsatt i 

fartøyets sikkerhetsplan, 

.4 å skille personer som er kontrollert, og deres personlige effekter fra personer som ikke er kontrollert, og deres 

personlige effekter, 

.5 å skille passasjerer som går om bord, fra passasjerer som går i land, 

.6 å påvise adgangspunkter som skal sikres eller bemannes for å hindre ulovlig adgang, 

.7 å hindre adgang til steder uten tilsyn som grenser til områder der passasjerer og besøkende har adgang, ved 

hjelp av avlåsing eller på andre måter, og 

.8 å gi alle besetningsmedlemmene på fartøyet en sikkerhetsorientering om mulige trusler, framgangsmåtene 

for å rapportere om mistenkelige personer, gjenstander eller aktiviteter og behovet for aktpågivenhet. 

9.15 På beredskapsnivå 1 skal det være mulig å visitere alle personer som forsøker å komme om bord på fartøyet. Hvor 

ofte slik visitasjon, herunder stikkprøvekontroll, skal gjennomføres, skal angis i den godkjente sikkerhetsplanen 

og særlig godkjennes av myndigheten. Det er mulig at slik visitasjon gjennomføres best av havneanlegget i nært 

samarbeid med fartøyet og i umiddelbar nærhet av dette. Fartøyets besetningsmedlemmer skal ikke måtte visitere 

sine kolleger eller deres personlige effekter med mindre det er åpenbare sikkerhetsmessige grunner til dette. En 

slik visitasjon skal gjennomføres på en måte som fullt ut tar hensyn til enkeltpersoners menneskerettigheter og 

verner om deres grunnleggende menneskeverd. 


9.16 På beredskapsnivå 2 skal fartøyets sikkerhetsplan fastsette de sikkerhetstiltakene som skal anvendes for å 

beskytte mot en økt risiko for en sikkerhetshendelse, og for å sikre økt aktpågivenhet og strengere kontroll. Disse 

tiltakene kan bestå i: 

.1 å utpeke ekstra personell til å patruljere dekksarealene når det er stille, med sikte på å hindre ulovlig 

adgang, 

.2 å begrense antallet adgangspunkter til fartøyet og finne fram til hvilke punkter som skal være avstengt, og 

metodene for å sikre dem på en tilstrekkelig måte, 

.3 å hindre adgang til fartøyet fra sjøsiden, herunder f.eks. i samarbeid med havneanlegget å utplassere 

båtpatruljer, 

.4 å fastsette et adgangsbegrenset område på fartøyets landside i nært samarbeid med havneanlegget, 

.5 å gjennomføre flere og grundigere visitasjoner av personer og gjennomsøkinger av personlige effekter og 

kjøretøyer som blir losset av eller lastet om bord på fartøyet, 

.6 å følge besøkende om bord på fartøyet, 

.7 å gi alle besetningsmedlemmene på fartøyet ytterligere særlig sikkerhetsorientering om påviste trusler og på 

nytt understreke framgangsmåtene for å rapportere om mistenkelige personer, gjenstander eller aktiviteter og 

behovet for økt aktpågivenhet, og 

.8 å gjennomføre en fullstendig eller delvis gjennomsøking av fartøyet. 


9.17 På beredskapsnivå 3 skal fartøyet overholde instruksjonene som er gitt av dem som er ansvarlige for å 

reagere på en sikkerhetshendelse eller trussel om dette. Fartøyets sikkerhetsplan skal redegjøre nærmere for 

sikkerhetstiltakene som fartøyet kan treffe i nært samarbeid med de ansvarlige nevnt ovenfor, og havneanlegget. 

Disse tiltakene kan bestå i: 

.1 å begrense adgangen til ett enkelt, kontrollert adgangspunkt, 

.2 å gi adgang bare til dem som er ansvarlige for å reagere på en sikkerhetshendelse eller trussel om dette, 

.3 å veilede personer om bord, 

.4 å stanse ombordstigning eller landsetting midlertidig, 

.5 å stanse håndtering av last, leveranser osv. midlertidig, 

.6 å evakuere fartøyet, 

.7 å flytte fartøyet, og 

.8 å forberede en fullstendig eller delvis gjennomsøking av fartøyet.


Nr. 10/413 

Adgangsbegrensede områder på fartøyet 

9.18 Fartøyets sikkerhetsplan skal fastslå hvilke adgangsbegrensede områder som skal opprettes på fartøyet, angi 

områdenes utstrekning, anvendelsestidspunkter og hvilke sikkerhetstiltak som skal treffes for å kontrollere 

adgangen til områdene og for å kontrollere aktivitetene som pågår i dem. Formålet med adgangsbegrensede 

områder er: 

.1 å hindre ulovlig adgang, 

.2 å beskytte passasjerene, fartøyets besetning og personell fra havneanlegget eller andre personer som har 

fullmakt til å være om bord på fartøyet, 

.3 å beskytte sikkerhetsfølsomme områder på fartøyet, og 

.4 å beskytte lasten og skipsforsyningene mot ulovlige inngrep. 

9.19 Fartøyets sikkerhetsplan skal sikre at det finnes klart fastsatte strategier og praksis for å kontrollere adgangen til 

alle adgangsbegrensede områder. 

9.20 Fartøyets sikkerhetsplan skal fastsette at alle adgangsbegrensede områder skal være tydelig merket, slik at det 

angis at adgangen til området er begrenset, og at ulovlig opphold på området utgjør et brudd på sikkerheten. 

9.21 Adgangsbegrensede områder kan omfatte: 

.1 kommandobroen, maskinrommet i klasse A og andre kontrollstasjoner definert i kapittel II-2, 

.2 områder som inneholder sikkerhets- og overvåkingsutstyr, sikkerhets- og overvåkingssystemer og 

kontrollsystemer for disse samt kontrollsystemer for belysning, 

.3 ventilasjons- og klimaanlegg og andre lignende områder, 

.4 områder med adgang til drikkevannstanker, pumper eller manifolder, 

.5 områder som inneholder farlig last eller farlige stoffer, 

.6 områder med lastepumper og kontrollsystemer for disse, 

.7 lasterom og rom som inneholder skipsforsyningene, 

.8 mannskapskvarterer, og 

.9 alle andre områder som rederiets sikkerhetsoffiser på grunnlag av fartøyets sårbarhetsvurdering har bestemt 

at skal ha begrenset adgang for å opprettholde fartøyets sikkerhet. 


9.22 På beredskapsnivå 1 skal fartøyets sikkerhetsplan fastsette de sikkerhetstiltakene som skal anvendes på 

adgangsbegrensede områder, og disse tiltakene kan bestå i: 

.1 å låse eller sikre adgangspunkter, 

.2 å bruke overvåkingsutstyr til å overvåke områdene, 

.3 å bruke vakter eller patruljer, og 

.4 å bruke automatiske innbruddsalarmer for å varsle fartøyets besetning ved all ulovlig adgang. 


9.23 På beredskapsnivå 2 skal overvåkingen av og kontrollen med adgang til adgangsbegrensede områder økes i 

hyppighet og omfang for å sikre at bare personer med fullmakt har adgang. Fartøyets sikkerhetsplan skal fastsette 

ytterligere sikkerhetstiltak som skal anvendes, og disse tiltakene kan bestå i: 

.1 å opprette adgangsbegrensede områder som grenser til adgangspunkter, 

.2 å kontrollere overvåkingsutstyret løpende, og 

.3 å utpeke ekstra personell til å holde vakt ved og patruljere adgangsbegrensede områder.


21.2.2008 






.1 å opprette ytterligere adgangsbegrensede områder på fartøyet i nærheten av sikkerhetshendelsen eller stedet 

der sikkerhetstrusselen antas å være, og der det er adgang forbudt, og 

.2 å gjennomsøke adgangsbegrensede områder som en del av gjennomsøkingen av fartøyet. 

Håndtering av last 

9.25 Sikkerhetstiltakene ved håndtering av last skal: 

.1 hindre ulovlige inngrep, og 

.2 hindre at last som fartøyet ikke skal transportere, blir tatt imot og lastet om bord på fartøyet. 

9.26 Sikkerhetstiltakene, hvorav noen muligens må gjennomføres i samarbeid med havneanlegget, skal omfatte 

framgangsmåter for kontroll av fortegnelsen over lasten ved fartøyets adgangspunkter. Når lasten er om bord 

på fartøyet, skal det være mulig å fastslå at den er godkjent for ombordlasting på fartøyet. Dessuten skal det 

utarbeides sikkerhetstiltak for å hindre ulovlige inngrep i lasten når den er kommet om bord. 


9.27 På beredskapsnivå 1 skal fartøyets sikkerhetsplan fastsette de sikkerhetstiltakene som skal anvendes ved 

håndtering av last, og disse tiltakene kan bestå i: 

.1 å kontrollere last, lastetransportenheter og lasterom rutinemessig før og mens håndteringen av lasten finner 

sted, 

.2 å kontrollere at lasten som blir lastet om bord, tilsvarer dokumentasjonen for lasten, 

.3 i samarbeid med havneanlegget å sørge for at kjøretøyer som lastes om bord på bilferger, roroskip og 

passasjerfartøyer, blir gjennomsøkt før lasting, i samsvar med den hyppigheten som er angitt i fartøyets 

sikkerhetsplan, og 

.4 å kontrollere forseglinger eller andre metoder for å hindre ulovlige inngrep. 

9.28 Kontroll av lasten kan foretas ved hjelp av: 

.1 visuell og fysisk undersøkelse, og 

.2 skannings- og deteksjonsutstyr, mekanisk utstyr eller hunder. 

9.29 Når lasten flyttes regelmessig eller gjentatte ganger, kan rederiets eller fartøyets sikkerhetsoffiser etter samråd 

med havneanlegget inngå avtaler med avskipere eller andre ansvarlige for slik last om kontroll utenfor området, 

forsegling, ruteplanlegging, underlagsdokumentasjon osv. Den sikkerhetsansvarlige for det berørte havneanlegget 

skal underrettes om og godkjenne slike ordninger. 


9.30 På beredskapsnivå 2 skal fartøyets sikkerhetsplan fastsette ytterligere sikkerhetstiltak som skal anvendes ved 


.1 å kontrollere last, lastetransportenheter og lasterom mer detaljert, 

.2 i større utstrekning å kontrollere at bare den lasten som skal om bord på fartøyet, blir lastet om bord, 

.3 i større utstrekning å gjennomsøke kjøretøyer som skal lastes om bord på bilferger, roroskip og 

passasjerfartøyer, og 

.4 å kontrollere forseglinger eller andre metoder for å hindre ulovlig inngrep hyppigere og mer detaljert.


Nr. 10/415 

9.31 Mer detaljert kontroll av last kan foretas ved hjelp av: 

.1 hyppigere og mer detaljert visuell og fysisk undersøkelse, 

.2 hyppigere bruk av skannings- og deteksjonsutstyr, mekanisk utstyr eller hunder, og 

.3 samordning av forsterkede sikkerhetstiltak med avskiperen eller andre ansvarlige i samsvar med en inngått 

avtale og fastsatte framgangsmåter. 






.1 å stanse lastingen eller lossingen av last midlertidig, og 

.2 å kontrollere fortegnelsen over farlig last og farlige stoffer som eventuelt fraktes om bord, og plasseringen 

av disse. 

Levering av skipsforsyninger 

9.33 Sikkerhetstiltakene ved levering av skipsforsyninger skal: 

.1 sikre at skipsforsyningene kontrolleres, og at emballasjen er intakt, 

.2 hindre at skipsforsyningene blir tatt imot uten inspeksjon, 


.4 hindre at skipsforsyningene blir tatt imot uten at de er bestilt. 

9.34 For fartøyer som regelmessig bruker havneanlegget, kan det være hensiktsmessig å fastsette framgangsmåter 

som gjelder fartøyet, leverandørene og havneanlegget og omfatter underretning om og tidspunkt for leveranser 

og dokumentasjon for disse. Det skal alltid være mulig å bekrefte at forsyninger som leveres, er vedlagt bevis for 

at fartøyet har bestilt dem. 


9.35 På beredskapsnivå 1 skal fartøyets sikkerhetsplan fastsette de sikkerhetstiltakene som skal anvendes ved levering 

av skipsforsyninger. Disse tiltakene kan bestå i: 

.1 å kontrollere at forsyningene tilsvarer bestillingen før de lastes om bord, og 

.2 å sørge for umiddelbar sikker stuing av skipsforsyningene. 


9.36 På beredskapsnivå 2 skal fartøyets sikkerhetsplan fastsette ytterligere sikkerhetstiltak som skal anvendes 

ved levering av skipsforsyninger, ved å foreta kontroller før forsyningene lastes om bord, og ved å forsterke 

inspeksjonene. 






.1 å kontrollere skipsforsyningene mer detaljert, 

.2 å tilrettelegge for begrensning av eller midlertidig stans i håndteringen av skipsforsyningene, og 

.3 å nekte å ta imot skipsforsyningene om bord på fartøyet.


21.2.2008 

Håndtering av uledsaget bagasje 

9.38 Fartøyets sikkerhetsplan skal fastsette de sikkerhetstiltakene som skal anvendes for å sikre at uledsaget bagasje 

(dvs. all bagasje, herunder personlige effekter, som ikke befinner seg hos en passasjer eller et besetningsmedlem 

på fartøyet ved inspeksjonen eller visitasjonen) blir identifisert og gjennomgår en hensiktsmessig gjennomlysing, 

herunder gjennomsøking, før den tas om bord på fartøyet. Det er ikke meningen at slik bagasje skal gjennomlyses 

både av fartøyet og havneanlegget, og i tilfeller der begge har egnet utstyr, skal ansvaret for gjennomlysingen 

ligge hos havneanlegget. Et nært samarbeid med havneanlegget er avgjørende, og det skal treffes tiltak for å sikre 

at uledsaget bagasje håndteres på en sikker måte etter gjennomlysingen. 


9.39 På beredskapsnivå 1 skal fartøyets sikkerhetsplan fastsette de sikkerhetstiltakene som skal anvendes ved 

håndtering av uledsaget bagasje for å sikre at inntil 100 % av den blir gjennomlyst eller gjennomsøkt, noe som 

kan omfatte bruk av røntgengjennomlysing. 


9.40 På beredskapsnivå 2 skal fartøyets sikkerhetsplan fastsette ytterligere sikkerhetstiltak som skal anvendes ved 

håndtering av uledsaget bagasje, noe som skal omfatte fullstendig røntgengjennomlysing av all uledsaget 

bagasje. 






.1 å gjennomlyse denne bagasjen mer detaljert, f.eks. ved røntgengjennomlysing fra minst to forskjellige 

vinkler, 

.2 å tilrettelegge for begrensning av eller midlertidig stans i håndteringen av uledsaget bagasje, og 

.3 å nekte å ta imot uledsaget bagasje om bord på fartøyet. 

Overvåking av fartøyets sikkerhet 

9.42 Fartøyet skal være i stand til å overvåke fartøyet, de adgangsbegrensede områdene om bord og områdene rundt 

fartøyet. Denne overvåkingen kan omfatte bruk av: 

.1 belysning, 

.2 utkikksposter, sikkerhetsvakter og dekksvakter, herunder patruljer, og 

.3 automatiske innbruddsalarmer og overvåkingsutstyr. 

9.43 Automatiske innbruddsalarmer skal ved bruk aktivere en lydalarm og/eller et varsellys på et sted som er bemannet 

eller overvåket til enhver tid. 

9.44 Fartøyets sikkerhetsplan skal fastsette framgangsmåtene og utstyret som kreves på hvert beredskapsnivå, og 

metodene som sikrer at overvåkingsutstyret kan fungere uavbrutt, samtidig som det tas hensyn til de mulige 

virkningene av værforhold eller strømbrudd. 


9.45 På beredskapsnivå 1 skal fartøyets sikkerhetsplan fastsette de sikkerhetstiltakene som skal anvendes, og 

som kan være en kombinasjon av belysning, utkikksposter, sikkerhetsvakter eller bruk av sikkerhets- og 

overvåkingsutstyr som gir fartøyets sikkerhetspersonell mulighet til å observere fartøyet generelt og sperringer 

og adgangsbegrensede områder spesielt. 

9.46 Fartøyets dekk og adgangspunktene til fartøyet skal være opplyst når det er mørkt, og når sikten er dårlig ved 

virksomhet mellom fartøy og havn, eller ved behov når det befinner seg i et havneanlegg eller på en ankerplass. 

Når fartøyene er i fart skal de, når det er behov for det, bruke sterkeste tilgjengelige belysning som er forenlig 

med sikker fart, idet det tas hensyn til gjeldende bestemmelser i de internasjonale reglene av 1972 til forebygging 

av sammenstøt på sjøen. Følgende skal vurderes når egnet belysningsstyrke og hensiktsmessig plassering av 

belysningen skal fastsettes: 

.1 fartøyets besetning skal kunne oppdage aktiviteter utenfor fartøyet både på landsiden og på sjøsiden, 

.2 området på og rundt fartøyet skal dekkes,


Nr. 10/417 

.3 dekningen skal gjøre det lettere å identifisere personer ved adgangspunkter, og 

.4 dekningen kan oppnås gjennom samordning med havneanlegget. 


9.47 På beredskapsnivå 2 skal fartøyets sikkerhetsplan fastsette ytterligere sikkerhetstiltak som skal anvendes for å øke 

kontroll- og overvåkingsmulighetene. Disse tiltakene kan bestå i: 

.1 å foreta sikkerhetspatruljering hyppigere og grundigere, 

.2 å øke belysningens dekning og styrke eller bruken av sikkerhets- og overvåkingsutstyr, 

.3 å utpeke flere besetningsmedlemmer som sikkerhetsvakter, og 

.4 å sørge for samordning med patruljebåter på sjøen og patruljer til fots eller i bil på land, når slike finnes. 

9.48 Ekstra belysning kan være nødvendig for å beskytte mot økt risiko for en sikkerhetshendelse. Når det er 

nødvendig, kan kravene til ekstra belysning oppfylles ved å samordne med havneanlegget for å få ekstra 

belysning på land. 






.1 å slå på all belysning på fartøyet eller lyse opp området rundt fartøyet, 

.2 å slå på alt overvåkingsutstyr om bord som kan registrere aktivitet på eller i nærheten av fartøyet, 

.3 å optimalisere opptakstiden for dette overvåkingsutstyret, 

.4 å klargjøre for undervannsinspeksjon av fartøyets skrog, og 

.5 å iverksette tiltak, herunder langsom rotasjon av fartøyets propeller dersom det er mulig, for å hindre adgang 

til fartøyets skrog under vannet. 

Forskjellige beredskapsnivåer 

9.50 Fartøyets sikkerhetsplan skal fastsette de framgangsmåtene og sikkerhetstiltakene som fartøyet kan anvende 

dersom det har et høyere beredskapsnivå enn det som gjelder for et havneanlegg. 

Virksomhet som ikke er omfattet av regelverket 

9.51 Fartøyets sikkerhetsplan skal fastsette de framgangsmåtene og sikkerhetstiltakene som fartøyet skal anvende 

når: 

.1 det ligger i havn i en stat som ikke er en avtalestat, 

.2 det har kontakt med et fartøy som ikke er omfattet av dette regelverket, 

.3 det har kontakt med faste eller flytende plattformer eller en flyttbar boreplattform på stedet, eller 

.4 det har kontakt med en havn eller et havneanlegg som ikke er påkrevd å oppfylle bestemmelsene i 

kapittel XI-2 og del A av dette regelverket. 

Sikkerhetserklæringer 

9.52 Fartøyets sikkerhetsplan skal redegjøre nærmere for hvordan anmodninger om sikkerhetserklæringer fra et 

havneanlegg vil bli behandlet, og under hvilke forhold fartøyet selv skal be om en sikkerhetserklæring. 

Kontroll og revisjon 

9.53 Fartøyets sikkerhetsplan skal fastsette hvordan rederiets og fartøyets sikkerhetsoffiserer planlegger å kontrollere 

om fartøyets sikkerhetsplan fremdeles er effektiv, og hvilken framgangsmåte som skal følges når fartøyets 

sikkerhetsplan revideres, ajourføres eller endres.


21.2.2008 

10 FORTEGNELSER 

Allment 

10.1 Fortegnelser skal være tilgjengelige for tjenestemenn med behørig fullmakt fra avtalestatene, slik at de kan 

kontrollere at bestemmelsene i fartøyets sikkerhetsplaner gjennomføres. 

10.2 Fortegnelsene kan føres i et hvilket som helst format, men skal beskyttes mot ulovlig tilgang eller 

videreformidling. 

11. REDERIETS SIKKERHETSOFFISER 


12. FARTØYETS SIKKERHETSOFFISER 


13. OPPLÆRING, TRENING OG ØVELSER I FORBINDELSE MED SIKKERHET FOR FARTØYER 

Opplæring 

13.1 Rederiets sikkerhetsoffiser og kvalifisert landbasert personell hos rederiet samt fartøyets sikkerhetsoffiser skal 

etter behov ha kunnskap om og få opplæring i noen av eller alle områdene nedenfor: 

.1 sikkerhetsforvaltning, 

.2 relevante internasjonale konvensjoner, regelverk og anbefalinger, 

.3 relevante nasjonale lover og regler, 

.4 andre sikkerhetsorganisasjoners ansvarsområder og funksjoner, 

.5 metoder for sårbarhetsvurdering av fartøyer, 

.6 metoder for undersøkelser og inspeksjoner av fartøyers sikkerhet, 

.7 drift av fartøyer og havner og vilkår for slik drift, 

.8 sikkerhetstiltak for fartøyer og havneanlegg, 

.9 kriseberedskap og reaksjoner og beredskapsplanlegging, 

.10 undervisningsteknikker for sikkerhetsopplæring og -utdanning, herunder sikkerhetstiltak og -rutiner, 

.11 håndtering av følsomme sikkerhetstilknyttede opplysninger og sikkerhetstilknyttet kommunikasjon, 






.16 sikkerhetsutstyr og -systemer og de driftsmessige begrensningene ved disse, 

.17 metoder for revisjon, inspeksjon, kontroll og overvåking, 

.18 metoder for kroppsvisitasjon og ikke-krenkende inspeksjon, 

.19 sikkerhetstrening og -øvelser, herunder trening og øvelser i samarbeid med havneanleggene, og 

.20 vurdering av sikkerhetstrening og -øvelser.


Nr. 10/419 

13.2 Dessuten skal fartøyets sikkerhetsoffiser ha tilstrekkelig kunnskap om og få opplæring i noen av eller alle 

områdene nedenfor: 

.1 fartøyets utforming, 

.2 fartøyets sikkerhetsplan og tilknyttede framgangsmåter (herunder opplæring i hvordan man skal reagere som 

bygger på virkelige situasjoner), 

.3 metoder for å styre og kontrollere en menneskemengde, 

.4 drift av sikkerhetsutstyr og -systemer, og 

.5 prøving, kalibrering og vedlikehold av sikkerhetsutstyr og -systemer mens fartøyet er til sjøs. 

13.3 Besetningsmedlemmer som har særlige sikkerhetsmessige oppgaver, skal etter behov ha tilstrekkelig kunnskap 

og evne til å utføre sine oppgaver, herunder: 



.3 gjenkjenning av kjennetegnene ved og atferdsmønstrene til personer som kan utgjøre en sikkerhetstrussel, 



.6 sikkerhetstilknyttet kommunikasjon, 

.7 kunnskap om nødprosedyrer og beredskapsplaner, 

.8 drift av sikkerhetsutstyr og -systemer, 

.9 prøving, kalibrering og vedlikehold av sikkerhetsutstyr og -systemer mens fartøyet er til sjøs, 

.10 metoder for inspeksjon, kontroll og overvåking, og 

.11 metoder for kroppsvisitasjon av personer og fysisk gjennomsøking av personlige effekter, bagasje, last og 

skipsforsyninger. 

13.4 Alle andre besetningsmedlemmer skal ha tilstrekkelig kunnskap om og være kjent med de relevante 

bestemmelsene i fartøyets sikkerhetsplan, herunder: 

.1 betydningen av de ulike beredskapsnivåene og kravene på hvert nivå, 

.2 kunnskap om nødprosedyrer og beredskapsplaner, 



utgjøre en sikkerhetstrussel, og 

.5 metoder som brukes til å omgå sikkerhetstiltak. 

Trening og øvelser 

13.5 Formålet med trening og øvelser er å sørge for at fartøyets besetning er kvalifisert for alle pålagte sikkerhetsmessige 

oppgaver på alle beredskapsnivåer, og for å påvise eventuelle mangler ved sikkerheten som må rettes opp. 

13.6 For å sikre at bestemmelsene i fartøyets sikkerhetsplan gjennomføres på en effektiv måte, skal trening 

gjennomføres minst hver tredje måned. Dessuten skal det i tilfeller der over 25 % av fartøyets besetning er skiftet 

ut samtidig med besetning som ikke tidligere har deltatt i trening på dette fartøyet i løpet av de tre siste månedene, 

gjennomføres trening i løpet av én uke etter utskiftningen. Treningen skal være en prøve på de enkelte elementene 

i planen, f.eks. sikkerhetstruslene oppført i nr. 8.9.


21.2.2008 

13.7 Ulike typer øvelser som rederiets sikkerhetsoffiserer, havneanleggets sikkerhetsansvarlige, avtalestatenes 

vedkommende myndigheter samt eventuelt fartøyets sikkerhetsoffiserer kan delta i, skal holdes minst én gang 

hvert kalenderår, og det skal være høyst 18 måneder mellom øvelsene. Disse øvelsene skal være en prøve på 

kommunikasjon, samordning, ressurstilgjengelighet og reaksjoner. Øvelsene kan gjennomføres: 

.1 i full skala eller som praktiske øvelser under virkelige forhold, 

.2 som skrivebordsøvelse eller seminarer, eller 

.3 i kombinasjon med andre øvelser, f.eks. lete- og redningsøvelser eller kriseberedskapsøvelser. 

13.8 Dersom rederiet skal delta i en øvelse med en annen avtalestat, skal dette godkjennes av myndigheten. 

14. SIKKERHET FOR HAVNEANLEGG 

Relevant veiledning er gitt i avsnitt 15,16 og 18. 

15. SÅRBARHETSVURDERING AV HAVNEANLEGGET 

Allment 

15.1 Sårbarhetsvurderingen av et havneanlegg kan foretas av en anerkjent sikkerhetsorganisasjon. Imidlertid er det 

bare vedkommende avtalestat som kan godkjenne en ferdig sårbarhetsvurdering. 

15.2 Dersom en avtalestat benytter en anerkjent sikkerhetsorganisasjon til å gjennomgå eller kontrollere samsvar for et 

havneanleggs sårbarhetsvurdering, må den anerkjente sikkerhetsorganisasjonen ikke være tilknyttet noen annen 

anerkjent sikkerhetsorganisasjon som har utarbeidet eller bidratt ved utarbeidingen av vurderingen. 

15.3 En sårbarhetsvurdering av et havneanlegg skal ta for seg følgende elementer i havneanlegget: 


.2 strukturell integritet, 

.3 systemer for beskyttelse av personell, 

.4 generelle framgangsmåter, 


.6 relevant infrastruktur for transport, 

.7 offentlige anlegg, og 

.8 andre områder som kan utgjøre en risiko for personer, eiendom eller virksomhet i havneanlegget dersom de 

skades eller brukes til ulovlig observasjon. 

15.4 De personene som deltar i sårbarhetsvurderingen av et havneanlegg, skal kunne benytte seg av bistand fra 

sakkyndige når det gjelder: 






.5 metoder som brukes til å forårsake en sikkerhetshendelse, 

.6 virkningen av sprengstoff på konstruksjoner og havneanleggets tjenester, 

.7 sikkerhet for havneanlegget, 

.8 forretningspraksis i havnen, 

.9 utarbeiding av beredskapsplaner, kriseberedskap og reaksjonstiltak, 

.10 fysiske sikkerhetstiltak, f.eks. gjerder,


Nr. 10/421 


.12 transport og bygge- og anleggsarbeid, og 

.13 fartøys- og havnevirksomhet. 

Identifisere og evaluere viktig eiendom og infrastruktur som er viktig å beskytte 

15.5 Å identifisere og evaluere viktig eiendom og infrastruktur er en prosess der strukturenes og anleggenes relative 

betydning for havneanleggets funksjon kan fastsettes. Denne identifiserings- og evalueringsprosessen er viktig 

fordi den danner grunnlag for å konsentrere utbedringsstrategiene om de eiendommene og strukturene som det 

er viktigst å beskytte mot sikkerhetshendelser. Denne prosessen skal ta hensyn til mulige tap av menneskeliv, 

havnens økonomiske betydning, symbolverdi og forekomst av anlegg som eies av staten. 

15.6 Identifiseringen og evalueringen av eiendom og infrastruktur skal brukes til å prioritere den relative betydningen 

av disse med tanke på beskyttelse. Hovedmålet skal være å unngå dødsfall eller skader. Det er også viktig å 

vurdere om havneanlegget, strukturen eller anlegget fortsatt kan fungere uten eiendommen, og i hvilken grad det 

er mulig å gjenopprette normal drift raskt. 

15.7 Eiendom og infrastruktur som skal anses som viktig å beskytte, kan omfatte: 

.1 adgangsveier, innganger, innkjørsler og ankerplasser, manøvrerings- og fortøyningsområder, 

.2 lasteanlegg, terminaler, lagerområder og utstyr for håndtering av last, 

.3 systemer som strømfordelingsnett, radio- og telekommunikasjonssystemer og datasystemer og nettverk, 

.4 systemer for styring av sjøtrafikken i havnen og navigasjonshjelpemidler, 

.5 kraftverk, rørledninger for overføring av last og vannforsyning, 

.6 broer, jernbaner og veier, 

.7 havnetjenestens fartøyer, herunder losbåter, slepebåter, lektere osv., 

.8 sikkerhets- og overvåkingsutstyr og sikkerhets- og overvåkingssystemer, og 

.9 farvannet i nærheten av havneanlegget. 

15.8 En tydelig identifikasjon av eiendom og infrastruktur er avgjørende for evalueringen av havneanleggets 

sikkerhetsbehov, prioriteringen av forebyggende tiltak og avgjørelser om fordeling av ressurser for bedre å 

beskytte havneanlegget. Prosessen kan omfatte samråd med vedkommende myndigheter om strukturer som 

ligger i umiddelbar nærhet av havneanlegget, og som kan forårsake skade i havneanlegget eller anvendes med det 

formål å forårsake skade på anlegget, til ulovlig observasjon av anlegget eller til å avlede oppmerksomheten. 

Identifisere mulige trusler mot eiendom og infrastruktur og sannsynligheten for at de vil bli realisert, med 

sikte på å fastsette og prioritere sikkerhetstiltak 

15.9 Handlinger som kan true sikkerheten for eiendom og infrastruktur, og metoder for å gjennomføre disse 

handlingene skal identifiseres med sikte på å evaluere sårbarheten til en bestemt eiendom eller et bestemt sted 

i forhold til en sikkerhetshendelse, og med sikte på å fastsette og prioritere sikkerhetsbehov som muliggjør 

planlegging og ressursfordeling. Identifiseringen og evalueringen av hver enkelt mulige handling og handlingens 

metode skal baseres på forskjellige faktorer, herunder trusselvurderinger fra offentlige organer. Ved at truslene 

identifiseres og vurderes, trenger personene som foretar vurderingen, ikke å gå ut fra det verst tenkelige tilfellet 

når de planlegger og fordeler ressurser. 

15.10 En sårbarhetsvurdering av et havneanlegg skal omfatte en vurdering som er foretatt i samråd med de relevante 

nasjonale sikkerhetsorganisasjonene for å klarlegge: 

.1 eventuelle særlige forhold ved havneanlegget, herunder sjøtrafikken som bruker anlegget, som gjør at det er 

et sannsynlig mål for angrep, 

.2 de sannsynlige følgene av et angrep på eller ved et havneanlegg i form av tap av menneskeliv, skader på 

eiendom og økonomisk forstyrrelse, herunder forstyrrelse i transportsystemene,


21.2.2008 

.3 kapasiteten til og hensikten hos dem som det er sannsynlig at vil gjennomføre et slikt angrep, og 

.4 den mulige typen eller de mulige typene angrep, noe som gir en generell vurdering av det risikonivået som 

sikkerhetstiltakene skal stå i forhold til. 

15.11 En sårbarhetsvurdering av et havneanlegg skal ta stilling til alle mulige trusler, som kan omfatte følgende typer 

sikkerhetshendelser: 

.1 skade på eller ødeleggelse av havneanlegget eller fartøyet, f.eks. ved hjelp av sprengstoff, ildspåsettelse, 

sabotasje eller hærverk, 

.2 kapring eller kidnapping av fartøyet eller av personer om bord på fartøyet, 

.3 ulovlige inngrep i lasten, viktig utstyr eller viktige systemer på fartøyet eller skipsforsyningene, 

.4 ulovlig adgang eller bruk, herunder forekomst av blindpassasjerer, 

.5 smugling av våpen eller utstyr, herunder masseødeleggelsesvåpen, 

.6 bruk av fartøyet til å transportere personer som har til hensikt å forårsake en sikkerhetshendelse, og utstyret 

til disse personene, 

.7 bruk av selve fartøyet som våpen eller som et middel til å forårsake skade eller ødeleggelse, 

.8 sperring av havneinnløp, sluser og innkjørsler osv., og 

.9 atomangrep, biologiske angrep og kjemiske angrep. 

15.12 Prosessen skal omfatte samråd med vedkommende myndigheter om strukturer som ligger i umiddelbar nærhet 

av havneanlegget, og som kan forårsake skade i havneanlegget eller anvendes med det formål å forårsake skade 

på anlegget, til ulovlig observasjon av anlegget eller til å avlede oppmerksomheten. 

Identifisere, velge og prioritere mottiltak og endringer av framgangsmåter og effektiviteten av disse med 

hensyn til å redusere sårbarheten 

15.13 Identifiseringen og prioriteringen av mottiltak skal sørge for at de mest effektive sikkerhetstiltakene blir tatt i bruk 

for å redusere sårbarheten ved et havneanlegg eller kontakten mellom fartøy og havn overfor mulige trusler. 

15.14 Sikkerhetstiltakene skal velges på grunnlag av faktorer som for eksempel om de reduserer sannsynligheten for et 

angrep, og de skal evalueres ved hjelp av opplysninger som omfatter: 

.1 sikkerhetsundersøkelser, -inspeksjoner og -revisjoner, 

.2 samråd med havneanleggets eiere og operatører og eventuelt eiere/operatører av nærliggende strukturer, 

.3 historiske opplysninger om sikkerhetshendelser, og 

.4 virksomhet i havneanlegget. 

Identifisere sårbare områder 

15.15 Identifisering av sårbarheten i fysiske strukturer, systemer for beskyttelse av personer, prosesser eller andre 

områder som kan føre til en sikkerhetshendelse, kan brukes til å klarlegge mulighetene til å fjerne sårbare 

områder eller gjøre dem mindre sårbare. For eksempel kan en analyse avdekke sårbare områder i et havneanleggs 

sikkerhetssystemer eller ubeskyttet infrastruktur som vannforsyning, broer osv. som kan gjøres mindre sårbare 

ved hjelp av fysiske tiltak, f.eks. faste sperringer, alarmer, overvåkingsutstyr osv. 

15.16 Identifiseringen av sårbare områder skal omfatte vurdering av: 

.1 adgang fra sjøsiden og landsiden til havneanlegget og til fartøyer som er fortøyd i anlegget, 

.2 kaienes, anleggenes og de tilknyttede strukturenes strukturelle integritet, 

.3 gjeldende sikkerhetstiltak og -rutiner, herunder identifikasjonssystemer,


Nr. 10/423 

.4 gjeldende sikkerhetstiltak og -rutiner for havnetjenester og -anlegg, 

.5 tiltak for å beskytte radio- og telekommunikasjonsutstyr, havnetjenester og -anlegg, herunder datasystemer 

og nettverk, 

.6 tilstøtende områder som kan benyttes under eller til et angrep, 

.7 gjeldende avtaler med private sikkerhetsselskaper som leverer sikkerhetstjenester på sjø- og landsiden, 

.8 eventuelle konflikter mellom forskjellige sikkerhetstiltak og sikkerhetsrutiner, 

.9 eventuelle konflikter mellom oppgaver i havneanlegget og sikkerhetsmessige oppgaver, 

.10 eventuelle begrensninger med hensyn til håndheving og personell, 

.11 eventuelle mangler som er påvist under opplæring og trening, og 

.12 eventuelle mangler som er påvist ved den daglige driften som følge av hendelser eller alarmer, rapportering 

av sikkerhetsspørsmål, gjennomføring av kontrolltiltak, revisjoner osv. 

16. SIKKERHETSPLAN FOR HAVNEANLEGGET 

Allment 

16.1 Havneanleggets sikkerhetsansvarlige har ansvar for å utarbeide en sikkerhetsplan for havneanlegget. 

Havneanleggets sikkerhetsansvarlige trenger ikke personlig å påta seg alle oppgavene tilknyttet stillingen, men 

det overordnede ansvaret for at de utføres riktig, ligger hos den enkelte sikkerhetsansvarlige for havneanlegget. 

16.2 Innholdet i hver enkelt sikkerhetsplan for et havneanlegg avhenger av de særlige forholdene i det eller de 

havneanleggene som planen gjelder for. Havneanleggets sikkerhetsplan skal fastslå havneanleggets særlige 

kjennetegn og de mulige sikkerhetsrisikoene som har ført til behovet for å utpeke en sikkerhetsansvarlig 

og utarbeide en sikkerhetsplan for havneanlegget. Når havneanleggets sikkerhetsplan utarbeides, skal disse 

kjennetegnene og andre lokale aller nasjonale sikkerhetsspørsmål behandles nærmere, og hensiktsmessige 

sikkerhetstiltak skal fastsettes for i størst mulig grad å redusere sannsynligheten for et brudd på sikkerheten 

og følgene av mulige risikoer. Avtalestatene kan fastsette retningslinjer for utarbeidingen og innholdet i en 

sikkerhetsplan for et havneanlegg. 

16.3 Alle sikkerhetsplaner for havneanlegg skal: 

.1 redegjøre nærmere for havneanleggets sikkerhetsorganisasjon, 

.2 redegjøre nærmere for organisasjonens forbindelser med andre vedkommende myndigheter og de 

kommunikasjonssystemene som er nødvendige for å oppnå effektiv kontinuerlig drift av organisasjonen og 

dens forbindelser med andre, herunder fartøyer i havnen, 

.3 redegjøre nærmere for de grunnleggende driftsmessige og fysiske sikkerhetstiltakene på beredskapsnivå 1 

som skal være innført, 

.4 redegjøre nærmere for ytterligere sikkerhetstiltak som vil gjøre det mulig for havneanlegget å gå til 

beredskapsnivå 2 umiddelbart, og om nødvendig, til beredskapsnivå 3, 

.5 sørge for regelmessig revisjon eller kontroll av havneanleggets sikkerhetsplan og endringer av denne som 

følge av erfaring eller endrede forhold, og 

.6 redegjøre nærmere for framgangsmåter for rapportering til vedkommende avtalestaters kontaktorganer.


21.2.2008 

16.4 Utarbeidingen av en effektiv sikkerhetsplan for havneanlegget skal være basert på en grundig vurdering av 

alle spørsmål som gjelder havneanleggets sikkerhet, herunder særlig en inngående evaluering av det enkelte 

havneanleggets fysiske og driftsmessige egenskaper. 

16.5 Avtalestatene skal godkjenne sikkerhetsplaner for havneanlegg som er underlagt deres jurisdiksjon. Avtalestatene 

skal utarbeide framgangsmåter for å vurdere om hvert enkelt havneanleggs sikkerhetsplan fortsatt er effektiv 

og kan kreve at sikkerhetsplanen endres før den godkjennes for første gang eller etter godkjenningen. 

Havneanleggets sikkerhetsplan skal inneholde bestemmelser om føring av fortegnelser over sikkerhetshendelser 

og sikkerhetstrusler, revisjoner, kontroller, opplæring, trening og øvelser som bevis for at disse kravene er 

oppfylt. 

16.6 Sikkerhetstiltakene i havneanleggets sikkerhetsplan skal være iverksatt innen en rimelig frist etter at havneanleggets 

sikkerhetsplan er godkjent, og sikkerhetsplanen skal angi når hvert enkelt tiltak skal være iverksatt. Dersom det er 

sannsynlig at iverksettelsen av disse tiltakene vil bli forsinket, skal dette diskuteres med den avtalestaten som har 

ansvar for å godkjenne havneanleggets sikkerhetsplan, og det skal avtales tilfredsstillende midlertidige alternative 

sikkerhetstiltak som gir et tilsvarende beredskapsnivå i en eventuell overgangsperiode. 

16.7 Bruk av skytevåpen på eller i nærheten av fartøyer og i havneanlegg kan utgjøre særlige og betydelige 

sikkerhetsrisikoer, særlig i tilknytning til visse farlige stoffer, og skal vurderes svært nøye. Dersom en avtalestat 

bestemmer at det er nødvendig å bruke væpnet personell i disse områdene, skal vedkommende avtalestat sørge 

for at dette personellet har behørig tillatelse til og opplæring i å bruke sine våpen, og at de er klar over de særlige 

sikkerhetsmessige risikoene som foreligger i disse områdene. Dersom en avtalestat gir tillatelse til å bruke våpen, 

skal de fastsette særlige sikkerhetsmessige retningslinjer for bruken av disse. Havneanleggets sikkerhetsplan 

skal inneholde en egen veiledning om dette spørsmålet, særlig med hensyn til anvendelsen på fartøyer som 

transporterer farlig last eller farlige stoffer. 

Organisere og utføre oppgaver knyttet til havneanleggets sikkerhet 

16.8 I tillegg til veiledningen i nr. 16.3 skal havneanleggets sikkerhetsplan fastsette følgende, som gjelder alle 

beredskapsnivåer: 

.1 rollen til og oppbygningen av havneanleggets sikkerhetsorganisasjon, 

.2 oppgavene, ansvaret og opplæringskravene til alle havneanleggets ansatte som har en funksjon knyttet til 

sikkerheten, og de tiltakene som er nødvendige for å vurdere hvor effektiv hver enkelt ansatt er, 

.3 forbindelsene som havneanleggets sikkerhetsorganisasjon har med andre nasjonale eller lokale myndigheter 

med ansvar for sikkerhet, 

.4 kommunikasjonssystemene som er innført for å oppnå effektiv og løpende kommunikasjon mellom 

havneanleggets sikkerhetspersonell, fartøyer i havnen og når det er hensiktsmessig, med nasjonale eller 

lokale myndigheter med ansvar for sikkerhet, 

.5 framgangsmåtene eller de forebyggende tiltakene som er nødvendige for å opprettholde løpende 

kommunikasjon til enhver tid, 

.6 framgangsmåter og praksis med sikte på å beskytte følsomme opplysninger knyttet til sikkerheten som 

foreligger på papir eller i elektronisk format, 

.7 framgangsmåtene for å vurdere om sikkerhetstiltakene, -rutinene og -utstyret fremdeles er effektive, herunder 

framgangsmåter for å påvise og utbedre feil eller mangler ved utstyret, 

.8 framgangsmåtene for å gjøre det mulig å framlegge og vurdere rapportene om mulig brudd på sikkerheten 

eller sikkerhetsproblemer, 

.9 framgangsmåter for håndtering av last, 

.10 framgangsmåter for levering av skipsforsyninger,


Nr. 10/425 

.11 framgangsmåtene for å vedlikeholde og ajourføre en fortegnelse over farlig last og farlige stoffer og 

plasseringen av disse i havneanlegget, 

.12 metodene for å varsle og motta bistand fra patruljer på sjøsiden og spesialister på søk, herunder bombesøk 

og undervannssøk, 

.13 framgangsmåtene for på anmodning å bistå fartøyets sikkerhetsoffiserer når de skal bestemme identiteten til 

personer som forsøker å komme om bord på fartøyet, og 

.14 framgangsmåtene for å forenkle landlov for fartøyets besetning eller utskiftninger i besetningen samt 

adgangen for besøkende til fartøyet, herunder representanter for velferds- og arbeidsorganisasjonene for 

sjøfolk. 

16.9 Resten av avsnitt 16 tar særlig for seg sikkerhetstiltakene som kan treffes på hvert beredskapsnivå, som 

gjelder: 

.1 adgang til havneanlegget, 

.2 adgangsbegrensede områder i havneanlegget, 

.3 håndtering av last, 

.4 levering av skipsforsyninger, 

.5 håndtering av uledsaget bagasje, og 

.6 overvåking av fartøyets sikkerhet. 

Adgang til havneanlegget 

16.10 Havneanleggets sikkerhetsplan skal fastsette sikkerhetstiltakene som omfatter alle måter å få adgang til 

havneanlegget på som er påvist i havneanleggets sårbarhetsvurdering. 

16.11 For hver av disse skal havneanleggets sikkerhetsplan beskrive de relevante stedene der angangsbegrensninger 

eller -forbud får anvendelse på hvert beredskapsnivå. For hvert beredskapsnivå skal havneanleggets 

sikkerhetsplan fastsette hvilken type begrensning eller forbud som får anvendelse, og hvordan disse skal 

håndheves. 

16.12 Havneanleggets sikkerhetsplan skal for hvert beredskapsnivå fastsette hvilke identifikasjonsmetoder som kreves 

for å få adgang til havneanlegget, og for at enkeltpersoner kan oppholde seg i havneanlegget uten innsigelser. 

Dette kan innebære utarbeiding av et hensiktsmessig identifikasjonssystem med mulighet for varig og midlertidig 

identifikasjon av henholdsvis havneanleggets personell og besøkende. Et eventuelt identifikasjonssystem 

for havneanlegget skal når det er praktisk mulig, samordnes med det systemet som gjelder for fartøyer som 

regelmessig bruker havneanlegget. Passasjerer skal kunne bevise sin identitet ved hjelp av ombordstigningskort, 

billetter osv., men skal ikke få adgang til adgangsbegrensede områder uten tilsyn. Havneanleggets sikkerhetsplan 

skal fastsette bestemmelser som sikrer at identifikasjonssystemene oppdateres regelmessig, og at misbruk av 

rutinene medfører disiplinærtiltak. 

16.13 Personer som på anmodning er uvillige eller ute av stand til å fastslå sin identitet og/eller stadfeste formålet med 

sitt besøk, skal nektes adgang til havneanlegget, og forsøket på å få adgang skal rapporteres til havneanleggets 

sikkerhetsansvarlige og til de nasjonale og lokale myndighetene som har ansvar for sikkerheten. 

16.14 Havneanleggets sikkerhetsplan skal angi hvor visitasjon av personer og gjennomsøking av personlige effekter og 

kjøretøyer skal foretas. Slike steder skal være overbygd, slik at kontrollen kan foregå kontinuerlig uten hensyn til 

de rådende værforholdene, med den hyppigheten som er fastsatt i havneanleggets sikkerhetsplan. Når personer 

er visitert og personlige effekter og kjøretøyer er gjennomsøkt, skal de fortsette direkte til de avgrensede vente-, 

ombordstignings- og billasteområdene. 

16.15 Havneanleggets sikkerhetsplan skal fastsette egne områder for personer som er kontrollert, og personer som 

ikke er kontrollert, og deres effekter, og om mulig egne områder for ombordstigning/landsetting av passasjerer, 

fartøyets besetning og deres effekter for å hindre at personer som ikke er kontrollert, kan komme i kontakt med 

personer som er kontrollert. 

16.16 Havneanleggets sikkerhetsplan skal fastsette hvor ofte adgangskontrollene skal foretas, særlig dersom de foretas 

som stikkprøver eller leilighetsvis.


21.2.2008 


16.17 På beredskapsnivå 1 skal havneanleggets sikkerhetsplan fastsette kontrollpunkter der følgende sikkerhetstiltak 

kan anvendes: 

.1 adgangsbegrensede områder som skal være avgrenset med gjerder eller andre sperringer av en standard som 

skal godkjennes av avtalestaten, 

.2 kontroll av identiteten til alle personer som forsøker å få adgang til havneanlegget i tilknytning til et fartøy, 

herunder passasjerer, fartøyets besetning og besøkende, og bekreftelse av begrunnelsen for dette ved å 

kontrollere f.eks. mønstringspapirer, passasjerbilletter, ombordstigningskort, arbeidsinstrukser osv. 

.3 kontroll av kjøretøyene som brukes av personer som forsøker å få adgang til havneanlegget i tilknytning til 

et fartøy, 

.4 kontroll av identiteten til havneanleggets personell og personer som er sysselsatt i havneanlegget, og deres 

kjøretøyer, 

.5 adgangsbegrensning med sikte på å utelukke personer som ikke er sysselsatt av havneanlegget eller arbeider 

der, dersom de ikke kan bevise sin identitet, 

.6 visitasjon av personer og gjennomsøking av personlige effekter, kjøretøyer og innholdet i disse, og 

.7 identifisering av alle adgangspunkter som ikke brukes regelmessig, og som skal være lukket og låst 

permanent. 

16.18 På beredskapsnivå 1 skal det være mulig å visitere alle personer som forsøker å få adgang til havneanlegget. 

Hvor ofte slik visitasjon, herunder stikkprøvekontroll, skal gjennomføres, skal angis i havneanleggets godkjente 

sikkerhetsplan og særlig godkjennes av avtalestaten. Fartøyets besetningsmedlemmer skal ikke måtte visitere 

sine kolleger eller deres personlige effekter med mindre det er åpenbare sikkerhetsmessige grunner til dette. En 

slik visitasjon skal gjennomføres på en måte som fullt ut tar hensyn til enkeltpersoners menneskerettigheter og 

verner om deres grunnleggende menneskeverd. 


16.19 På beredskapsnivå 2 skal havneanleggets sikkerhetsplan fastsette ytterligere sikkerhetstiltak som skal anvendes, 

og disse tiltakene kan bestå i: 

.1 å utpeke ekstra personell til å holde vakt ved adgangspunkter og patruljere sperringene rundt disse, 

.2 å begrense antallet adgangspunkter til havneanlegget og finne fram til hvilke punkter som skal være 

avstengt, og metodene for å sikre dem på en tilstrekkelig måte, 

.3 å innføre metoder for å hindre trafikk gjennom de resterende adgangspunktene, f.eks. sikkerhetssperringer, 

.4 å gjennomføre flere visitasjoner av personer og gjennomsøkinger av personlige effekter og kjøretøyer, 

.5 å nekte adgang for besøkende som ikke kan gi en kontrollerbar begrunnelse for at de ønsker adgang til 

havneanlegget, og 

.6 å bruke patruljefartøy til å øke sikkerheten fra sjøsiden. 


16.20 På beredskapsnivå 3 skal havneanlegget overholde instruksjonene som er gitt av dem som er ansvarlige for å 

reagere på en sikkerhetshendelse eller trussel om dette. Havneanleggets sikkerhetsplan skal redegjøre nærmere 

for sikkerhetstiltakene som havneanlegget kan treffe i nært samarbeid med de ansvarlige nevnt ovenfor, og 

fartøyene i havneanlegget. Disse tiltakene kan bestå i: 

.1 å stanse adgangen til hele eller deler av havneanlegget midlertidig, 

.2 å gi adgang bare til dem som er ansvarlige for å reagere på en sikkerhetshendelse eller trussel om dette, 

.3 midlertidig å nekte fotgjengere og kjøretøyer å forflytte seg innenfor hele eller deler av havneanlegget, 

.4 eventuelt å øke sikkerhetspatruljeringen i havneanlegget, 

.5 å stanse virksomheten i hele eller deler av havneanlegget midlertidig, 

.6 å dirigere fartøyenes bevegelser i hele eller deler av havneanlegget, og 

.7 å evakuere hele eller deler av havneanlegget.


Nr. 10/427 

Adgangsbegrensede områder i havneanlegget 

16.21 Havneanleggets sikkerhetsplan skal fastslå hvilke adgangsbegrensede områder som skal opprettes i havneanlegget, 

angi områdenes utstrekning, anvendelsestidspunkter og hvilke sikkerhetstiltak som skal treffes for å kontrollere 

adgangen til områdene og for å kontrollere aktivitetene som pågår i dem. Dette skal også under visse forhold 

omfatte tiltak for å sikre at områder med midlertidig adgangsbegrensning blir sikkerhetskontrollert både før og 

etter at området er opprettet. Formålet med adgangsbegrensede områder er: 

.1 å beskytte passasjerene, fartøyets besetning, havneanleggets personell og besøkende, herunder besøkende i 

tilknytning til et fartøy, 

.2 å beskytte havneanlegget, 

.3 å beskytte fartøyer som bruker og betjener havneanlegget, 

.4 å beskytte sikkerhetsfølsomme steder og områder i havneanlegget, 

.5 å beskytte sikkerhets- og overvåkingsutstyr og sikkerhets- og overvåkingssystemer, og 

.6 å beskytte lasten og skipsforsyningene mot ulovlige inngrep. 

16.22 Havneanleggets sikkerhetsplan skal sikre at alle adgangsbegrensede områder har klart fastsatte sikkerhetstiltak 

med sikte på å kontrollere: 

.1 adgang for personer, 

.2 adgang, parkering, lasting og lossing av kjøretøyer, 

.3 forflytning og lagring av last og skipsforsyninger, og 

.4 uledsaget bagasje eller personlige effekter. 

16.23 Havneanleggets sikkerhetsplan skal fastsette at alle adgangsbegrensede områder skal være tydelig merket, 

og det skal angis at adgangen til området er begrenset, og at ulovlig opphold på området utgjør et brudd på 

sikkerheten. 

16.24 Dersom det installeres automatiske innbruddsalarme7r, skal de varsle et kontrollsenter som kan reagere når en 

alarm går. 

16.25 Adgansbegrensede områder kan omfatte: 

.1 områder på land og på sjøen som ligger i umiddelbar nærhet av fartøyet, 

.2 ombordstignings- og landsettingsområder, venteområder for passasjerer og fartøyets besetning og 

ekspedisjonsområder, herunder områder for visitasjon og gjennomsøking, 

.3 områder der lasting, lossing eller lagring av last og skipsforsyninger foregår, 

.4 steder der følsomme opplysninger knyttet til sikkerheten, herunder dokumentasjon for lasten, oppbevares, 

.5 områder der farlig last og farlige stoffer oppbevares, 

.6 sjøtrafikkstyringssystemets kontrollrom, kontrollsentre for navigasjonshjelpemidler og havnekontroll, 

herunder sikkerhets- og overvåkingskontrollrom, 

.7 områder der sikkerhets- og overvåkingsutstyr oppbevares eller er plassert, 

.8 viktige anlegg for strømforsyning, radio og telekommunikasjon og vannforsyning samt andre 

forsyningsanlegg, og 

.9 andre steder i havneanlegget der det skal være begrenset adgang for fartøyer, kjøretøyer og personer. 

16.26 Sikkerhetstiltakene kan etter avtale med vedkommende myndigheter omfatte begrensning av ulovlig adgang til 

konstruksjoner som havneanlegget kan observeres fra.


21.2.2008 


16.27 På beredskapsnivå 1 skal havneanleggets sikkerhetsplan fastsette de sikkerhetstiltakene som skal anvendes på 

adgangsbegrensede områder, og disse tiltakene kan bestå i: 

.1 å sette opp faste eller midlertidige sperringer rundt det adgangsbegrensede området, og disse sperringene 

skal ha en standard som skal godkjennes av avtalestaten, 

.2 å fastsette adgangspunkter som kan kontrolleres av sikkerhetsvakter når de er i bruk, og som kan låses eller 

sperres effektivt når de ikke er i bruk, 

.3 å innføre adgangskort som må framvises for å fastslå personens rett til å oppholde seg i det adgangsbegrensede 

området, 

.4 å merke tydelig kjøretøyer som har adgang til adgangsbegrensede områder, 

.5 å bruke vakter eller patruljer, 

.6 å bruke automatiske innbruddsalarmer eller overvåkingsutstyr eller -systemer til å påvise ulovlig adgang til 

eller trafikk i adgangsbegrensede områder, og 

.7 å kontrollere bevegelsen til fartøyer i nærheten av fartøyer som bruker havneanlegget. 


16.28 På beredskapsnivå 2 skal havneanleggets sikkerhetsplan fastsette hyppigere og mer inngående overvåking av og 

kontroll med adgangen til adgangsbegrensede områder. Havneanleggets sikkerhetsplan skal fastsette ytterligere 

sikkerhetstiltak, og disse tiltakene kan bestå i: 

.1 å øke effektiviteten ved sperringene eller gjerdene rundt de adgangsbegrensede områdene, herunder bruken 

av patruljer eller automatiske innbruddsalarmer, 

.2 å redusere antall adgangspunkter til adgangsbegrensede områder og øke kontrollen ved de resterende 

adgangspunktene, 

.3 å begrense parkering i nærheten av fortøyde fartøyer, 

.4 å begrense ytterligere adgangen til adgangsbegrensede områder og trafikk og lagring i disse områdene, 

.5 å bruke overvåkingsutstyr som gjør opptak og kontrolleres løpende, 

.6 å innføre flere og hyppigere patruljeringer, herunder patruljering på sjøsiden som foretas langs grensene av 

de adgangsbegrensede områdene og innenfor områdene, 

.7 å begrense adgangen til opprettede områder som grenser til de adgangsbegrensede områdene, og 

.8 å håndheve adgangsbegrensningene for fartøyer uten tillatelse til farvannet i nærheten av fartøyer som 

bruker havneanlegget. 






.1 å opprette ytterligere adgangsbegrensede områder i havneanlegget i nærheten av sikkerhetshendelsen eller 

stedet der sikkerhetstrusselen antas å være, og der det er adgang forbudt, og 

.2 å klargjøre for gjennomsøking av adgangsbegrensede områder som en del av gjennomsøkingen av hele eller 

deler av havneanlegget. 

Håndtering av last 

16.30 Sikkerhetstiltakene ved håndtering av last skal: 


.2 hindre at last som ikke skal transporteres, blir tatt imot og lagret i havneanlegget.


Nr. 10/429 

16.31 Sikkerhetstiltakene skal omfatte framgangsmåter for kontroll av fortegnelsen over lasten ved havneanleggets 

adgangspunkter. Når lasten er i havneanlegget, skal det være mulig å fastslå at den er kontrollert og godkjent for 

ombordlasting på et fartøy eller for midlertidig lagring i et adgangsbegrenset område i påvente av lasting. Det 

kan være hensiktsmessig å begrense adgangen til havneanlegget for last som ikke har noen bekreftet lastedato. 


16.32 På beredskapsnivå 1 skal havneanleggets sikkerhetsplan fastsette de sikkerhetstiltakene som skal anvendes ved 


.1 å kontrollere last, lastetransportenheter og lagerområder i havneanlegget rutinemessig før og mens 

håndteringen av lasten finner sted, 

.2 å kontrollere at lasten som kommer til havneanlegget, tilsvarer leveringsseddelen eller tilsvarende 

dokumentasjon for lasten, 

.3 å gjennomsøke kjøretøyer, og 

.4 å kontrollere forseglinger eller andre metoder for å hindre ulovlige inngrep i lasten når den kommer til og 

lagres i havneanlegget. 

16.33 Kontroll av lasten kan foretas ved hjelp av: 



16.34 Når lasten flyttes regelmessig eller gjentatte ganger, kan rederiets eller fartøyets sikkerhetsoffiser etter samråd 

med havneanlegget inngå avtaler med avskipere eller andre ansvarlige for slik last om kontroll utenfor 

området, forsegling, ruteplanlegging, underlagsdokumentasjon osv. Den sikkerhetsansvarlige for det berørte 

havneanlegget skal underrettes om og godkjenne slike ordninger. 


16.35 På beredskapsnivå 2 skal havneanleggets sikkerhetsplan fastsette ytterligere sikkerhetstiltak som skal anvendes 

på håndtering av last med sikte på å øke kontrollen, og disse tiltakene kan bestå i: 

.1 å kontrollere last, lastetransportenheter og lagerområder i havneanlegget mer detaljert, 

.2 i større utstrekning å kontrollere etter behov at bare den lasten som det finnes dokumentasjon for, kommer 

inn i havneanlegget, lagres midlertidig der og deretter lastes om bord på fartøyet, 

.3 å gjennomsøke kjøretøyer hyppigere, og 

.4 å kontrollere forseglinger eller andre metoder for å hindre ulovlig inngrep hyppigere og mer detaljert. 

16.36 Mer detaljert kontroll av last kan foretas ved hjelp av noen av eller alle de følgende metodene: 

.1 hyppigere og mer detaljerte kontroller av last, lastetransportenheter og lagerområder i havneanlegget 

(visuell og fysisk undersøkelse), 


.3 samordning av forsterkede sikkerhetstiltak med avskiperen eller andre ansvarlige i tillegg til en inngått 

avtale og fastsatte framgangsmåter. 






.1 å begrense eller stanse midlertidig forflytning av last eller virksomhet i hele eller deler av havneanlegget 

eller ved bestemte fartøyer, og 

.2 å kontrollere fortegnelsen over farlig last og farlige stoffer som oppbevares i havneanlegget, og plasseringen 

av disse.


21.2.2008 

Levering av skipsforsyninger 

16.38 Sikkerhetstiltakene ved levering av skipsforsyninger skal: 

.1 sikre at skipsforsyningene kontrolleres, og at emballasjen er intakt, 

.2 hindre at skipsforsyningene blir tatt imot uten inspeksjon, 

.3 hindre ulovlige inngrep, 

.4 hindre at skipsforsyningene blir tatt imot uten at de er bestilt, 

.5 sikre gjennomsøking av varebilen, og 

.6 sikre at varebiler følges rundt inne på havneanleggets område. 

16.39 For fartøyer som regelmessig bruker havneanlegget, kan det være hensiktsmessig å fastsette framgangsmåter 

som gjelder fartøyet, leverandørene og havneanlegget og omfatter underretning om og tidspunkt for leveranser 

og dokumentasjon for disse. Det skal alltid være mulig å bekrefte at forsyninger som leveres, er vedlagt bevis 

for at fartøyet har bestilt dem. 


16.40 På beredskapsnivå 1 skal havneanleggets sikkerhetsplan fastsette de sikkerhetstiltakene som skal anvendes med 

sikte på å kontrollere leveringen av skipsforsyninger. Disse tiltakene kan bestå i: 

.1 å kontrollere skipsforsyningene, 

.2 å gi forhåndsvarsel om lastens sammensetning, opplysninger om føreren og registreringsopplysninger for 

kjøretøyet, og 

.3 å gjennomsøke varebilen. 

16.41 Kontroll av skipsforsyningene kan foretas ved hjelp av noen av eller alle de følgende metodene: 





med sikte på å forsterke kontrollen av leveringen av skipsforsyninger. Disse tiltakene kan bestå i: 

.1 å kontrollere skipsforsyningene mer detaljert, 

.2 å gjennomsøke varebilene mer detaljert, 

.3 å samarbeide med fartøyets besetning for å kontrollere bestillingen mot leveringsseddelen før forsyningene 

kommer til havneanlegget, og 

.4 å følge varebilen rundt inne på havneanleggets område. 

16.43 Mer detaljert kontroll av skipsforsyninger kan foretas ved hjelp av en eller flere av metodene nedenfor: 

.1 hyppigere og mer detaljert gjennomsøking av varebiler, 


.3 begrensning av eller forbud mot adgang for forsyninger som ikke kommer til å forlate havneanlegget innen 

en bestemt frist. 





fartøyene i havneanlegget. Disse tiltakene kan bestå i å tilrettelegge for begrensning eller midlertidig stans i 

leveringen av skipsforsyninger i hele eller deler av havneanlegget.


Nr. 10/431 

Håndtering av uledsaget bagasje 

16.45 Havneanleggets sikkerhetsplan skal fastsette de sikkerhetstiltakene som skal anvendes for å sikre at 

uledsaget bagasje (dvs. all bagasje, herunder personlige effekter, som ikke befinner seg hos en passasjer 

eller et besetningsmedlem på fartøyet ved inspeksjonen eller visitasjonen) blir identifisert og gjennomgår en 

hensiktsmessig gjennomlysing, herunder gjennomsøking, før den kommer inn i havneanlegget, og avhengig 

av lagerordningene, før den overføres fra havneanlegget til fartøyet. Det er ikke meningen at slik bagasje skal 

gjennomlyses både av havneanlegget og fartøyet, og i tilfeller der begge har egnet utstyr, skal ansvaret for 

gjennomlysingen ligge hos havneanlegget. Et nært samarbeid med fartøyet er avgjørende, og det skal treffes 

tiltak for å sikre at uledsaget bagasje håndteres på en sikker måte etter gjennomlysingen. 


16.46 På beredskapsnivå 1 skal havneanleggets sikkerhetsplan fastsette de sikkerhetstiltakene som skal anvendes ved 

håndtering av uledsaget bagasje for å sikre at inntil 100 % av den blir gjennomlyst eller gjennomsøkt, noe som 

kan omfatte bruk av røntgengjennomlysing. 



ved håndtering av uledsaget bagasje, noe som skal omfatte fullstendig røntgengjennomlysing av all uledsaget 

bagasje. 






.1 å gjennomlyse denne bagasjen mer detaljert, f.eks. ved røntgengjennomlysing fra minst to forskjellige 

vinkler, 

.2 å tilrettelegge for begrensning av eller midlertidig stans i håndteringen av uledsaget bagasje, og 

.3 å nekte å ta imot uledsaget bagasje i havneanlegget. 

Overvåking av havneanleggets sikkerhet 

16.49 Havneanleggets sikkerhetsorganisasjon skal være i stand til å overvåke havneanlegget og nærliggende 

innfartsveier til anlegget på land og fra sjøsiden til enhver tid, herunder om natten og når sikten er begrenset, de 

adgangsbegrensede områdene i havneanlegget, fartøyene i havneanlegget og områdene rundt fartøyene. Denne 

overvåkingen kan omfatte bruk av: 

.1 belysning, 

.2 sikkerhetsvakter, herunder patruljer til fots, i kjøretøyer og i fartøyer på sjøen, og 

.3 automatiske innbruddsalarmer og overvåkingsutstyr. 

16.50 Automatiske innbruddsalarmer skal ved bruk aktivere en lydalarm og/eller et varsellys på et sted som er 

bemannet eller overvåket til enhver tid. 

16.51 Havneanleggets sikkerhetsplan skal fastsette framgangsmåtene og utstyret som kreves på hvert beredskapsnivå, 

og metodene som sikrer at overvåkingsutstyret kan fungere uavbrutt, samtidig som det tas hensyn til de mulige 

virkningene av værforhold eller strømbrudd. 


16.52 På beredskapsnivå 1 skal havneanleggets sikkerhetsplan fastsette de sikkerhetstiltakene som skal anvendes, og 

som kan være en kombinasjon av belysning, sikkerhetsvakter eller bruk av sikkerhets- og overvåkingsutstyr som 

gir havneanleggets sikkerhetspersonell mulighet til å: 

.1 observere havneanleggets område, herunder innfartsveier på land og fra sjøsiden, 

.2 observere adgangspunkter, sperringer og adgangsbegrensede områder, og 

.3 overvåke områder og trafikk i nærheten av fartøyer som bruker havneanlegget, herunder økt belysning fra 

selve fartøyet.


21.2.2008 



for å øke kontroll- og overvåkingsmulighetene. Disse tiltakene kan bestå i: 

.1 å øke belysningens og overvåkingsutstyrets dekning og styrke, herunder å sørge for ekstra belysning og økt 

overvåkning, 

.2 å øke hyppigheten av patruljer til fots, i kjøretøyer og i fartøyer på sjøen, og 

.3 å utpeke ekstra sikkerhetspersonell til overvåking og patruljering. 






.1 å slå på all belysning i havneanlegget eller lyse opp området rundt havneanlegget, 

.2 å slå på alt overvåkingsutstyr som kan registrere aktivitet på eller i nærheten av havneanlegget, og 

.3 å optimalisere opptakstiden for dette overvåkingsutstyret. 

Forskjellige beredskapsnivåer 

16.55 Havneanleggets sikkerhetsplan skal fastsette de framgangsmåtene og sikkerhetstiltakene som havneanlegget kan 

anvende dersom det har et lavere beredskapsnivå enn det som gjelder for et fartøy. 

Virksomhet som ikke er omfattet av regelverket 

16.56 Havneanleggets sikkerhetsplan skal fastsette de framgangsmåtene og sikkerhetstiltakene som havneanlegget 

skal anvende når: 

.1 det har kontakt med et fartøy som har vært i en havn i en stat som ikke er en avtalestat, 

.2 det har kontakt med et fartøy som ikke er omfattet av dette regelverket, og 

.3 det har kontakt med faste eller flytende plattformer eller en flyttbar boreplattform på stedet. 

Sikkerhetserklæringer 

16.57 Havneanleggets sikkerhetsplan skal fastsette framgangsmåten som skal følges når havneanleggets 

sikkerhetsansvarlige etter instruksjon fra avtalestaten ber om en sikkerhetserklæring, eller når et fartøy ber om 

en sikkerhetserklæring. 

Kontroll, revisjon og endring 

16.58 Havneanleggets sikkerhetsplan skal fastsette hvordan havneanleggets sikkerhetsansvarlige planlegger å 

kontrollere om havneanleggets sikkerhetsplan fremdeles er effektiv, og hvilken framgangsmåte som skal følges 

når havneanleggets sikkerhetsplan revideres, ajourføres eller endres. 

16.59 Havneanleggets sikkerhetsplan skal revideres når havneanleggets sikkerhetsansvarlige vurderer det som 

nødvendig. Dessuten skal den revideres: 

.1 dersom havneanleggets sårbarhetsvurdering endres, 

.2 dersom en uavhengig kontroll av havneanleggets sikkerhetsplan eller avtalestatens prøving av havneanleggets 

sikkerhetsorganisasjon påviser mangler ved organisasjonen eller stiller spørsmålstegn ved om betydelige 

elementer i havneanleggets godkjente sikkerhetsplan fortsatt er relevante, 

.3 etter sikkerhetshendelser eller trusler om slike som gjelder havneanlegget, og 

.4 etter endringer i eierforholdene eller styringen av driften i havneanlegget.


Nr. 10/433 

16.60 Havneanleggets sikkerhetsansvarlige kan anbefale hensiktsmessige endringer av den godkjente planen etter en 

revisjon av planen. Endringer av havneanleggets sikkerhetsplan i forbindelse med: 

.1 foreslåtte endringer som vil kunne medføre en grunnleggende forandring i den vedtatte metoden for å 

opprettholde sikkerheten for havneanlegget, og 

.2 fjerning, endring eller utskiftning av faste sperringer, sikkerhets- og overvåkingsutstyr og sikkerhets- og 

overvåkingssystemer osv. som tidligere ble vurdert som avgjørende for å opprettholde sikkerheten for 

havneanlegget, 

skal framlegges for den avtalestaten som godkjente havneanleggets opprinnelige sikkerhetsplan, for vurdering 

og godkjenning. En slik godkjenning kan gis av eller på vegne av avtalestaten med eller uten korrigering av de 

foreslåtte endringene. Avtalestaten skal når den godkjenner havneanleggets sikkerhetsplan, angi hvilke endringer 

av framgangsmåtene og hvilke fysiske endringer som skal framlegges for godkjenning. 

Godkjenning av sikkerhetsplaner for havneanlegg 

16.61 Sikkerhetsplaner for havneanlegg skal godkjennes av vedkommende avtalestat som skal fastsette egnede 

framgangsmåter for: 

.1 å framlegge sikkerhetsplaner for havneanlegg for staten, 

.2 å vurdere sikkerhetsplaner for havneanlegg, 

.3 å godkjenne sikkerhetsplaner for havneanlegg, med eller uten endringer, 

.4 å vurdere endringer som framlegges for godkjenning, og 

.5 å foreta inspeksjon eller revisjon av at de godkjente sikkerhetsplanene for havneanlegg fortsatt er 

relevante. 

I alle faser skal det treffes tiltak for å sikre at innholdet i havneanleggets sikkerhetsplan forblir fortrolig. 

Samsvarserklæring for et havneanlegg 

16.62 Den avtalestaten som har et havneanlegg på sitt territorium, kan utstede en egnet samsvarserklæring for et 

havneanlegg som angir: 

.1 havneanlegget, 

.2 at havneanlegget er i samsvar med bestemmelsene i kapittel XI-2 og del A av dette regelverket, 

.3 gyldighetstiden for havneanleggets samsvarserklæring, som skal fastsettes av avtalestaten, men ikke bør 

overstige fem år, og 

.4 de etterfølgende kontrollordningene som avtalestaten har fastsatt, og en bekreftelse når disse er 

gjennomført. 

16.63 Havneanleggets samsvarserklæring skal utformes som angitt i tillegget til denne delen av regelverket. Dersom 

språket som brukes ikke er spansk, fransk eller engelsk, kan avtalestaten også vedlegge en oversettelse til et av 

disse språkene dersom den anser det som hensiktsmessig. 

17. HAVNEANLEGGETS SIKKERHETSANSVARLIGE 

Allment 

17.1 I unntakstilfeller der fartøyets sikkerhetsoffiser har spørsmål om gyldigheten av identifikasjonsdokumenter for 

personer som forsøker å komme om bord på fartøyet i forbindelse med offisielle oppdrag, skal havneanleggets 

sikkerhetsansvarlige bistå. 

17.2 Havneanleggets sikkerhetsansvarlige skal ikke ha ansvar for den rutinemessige bekreftelsen av identiteten til 

personer som forsøker å komme om bord på fartøyet. 

I tillegg er det gitt ytterligere relevant veiledning i avsnitt 15, 16 og 18.


21.2.2008 

18. OPPLÆRING, TRENING OG ØVELSER I FORBINDELSE MED SIKKERHET FOR HAVNEANLEGG 

Opplæring 

18.1 Havneanleggets sikkerhetsansvarlige skal etter behov ha kunnskap om og få opplæring i noen av eller alle 

områdene nedenfor: 

.1 sikkerhetsforvaltning, 

.2 relevante internasjonale konvensjoner, regelverk og anbefalinger, 

.3 relevante nasjonale lover og regler, 

.4 andre sikkerhetsorganisasjoners ansvarsområder og funksjoner, 

.5 metoder for sårbarhetsvurdering av havneanlegg, 

.6 metoder for undersøkelser og inspeksjoner av fartøyers og havneanleggs sikkerhet, 

.7 drift av fartøyer og havner og vilkår for slik drift, 

.8 sikkerhetstiltak for fartøyer og havneanlegg, 

.9 kriseberedskap og reaksjoner og beredskapsplanlegging, 

.10 undervisningsteknikker for sikkerhetsopplæring og -utdanning, herunder sikkerhetstiltak og -rutiner, 

.11 håndtering av følsomme sikkerhetstilknyttede opplysninger og sikkerhetstilknyttet kommunikasjon, 






.16 sikkerhetsutstyr og -systemer og de driftsmessige begrensningene ved disse, 

.17 metoder for revisjon, inspeksjon, kontroll og overvåking, 

.18 metoder for kroppsvisitasjon og ikke-krenkende inspeksjon, 

.19 sikkerhetstrening og -øvelser, herunder trening og øvelser i samarbeid med fartøyer, og 

.20 vurdering av sikkerhetstrening og -øvelser. 

18.2 Personell i havneanlegget som har særlige sikkerhetsmessige oppgaver, skal etter behov ha kunnskap om og få 

opplæring i noen av eller alle områdene nedenfor: 






.6 kommunikasjon tilknyttet sikkerheten, 

.7 drift av sikkerhetsutstyr og -systemer 

.8 prøving, kalibrering og vedlikehold av sikkerhetsutstyr og -systemer, 

.9 metoder for inspeksjon, kontroll og overvåking, og 

.10 metoder for kroppsvisitasjon av personer og fysisk gjennomsøking av personlige effekter, bagasje, last og 

skipsforsyninger.


Nr. 10/435 

18.3 Resten av havneanleggets personell skal etter behov ha kunnskap om og være kjent med de relevante 

bestemmelsene i havneanleggets sikkerhetsplan innenfor noen eller alle områdene nedenfor: 

.1 betydningen av de ulike beredskapsnivåene og kravene på hvert nivå, 



og 

.4 metoder som brukes til å omgå sikkerhetstiltak. 

Trening og øvelser 

18.4 Formålet med trening og øvelser er å sørge for at havneanleggets personell er kvalifisert for alle pålagte 

sikkerhetsmessige oppgaver på alle beredskapsnivåer, og for å påvise eventuelle mangler ved sikkerheten som 

må rettes opp. 

18.5 For å sikre at bestemmelsene i havneanleggets sikkerhetsplan gjennomføres på en effektiv måte, skal trening 

gjennomføres minst hver tredje måned med mindre særlige forhold tilsier noe annet. Treningen skal være en 

prøve på de enkelte elementene i planen, f.eks. sikkerhetstruslene oppført i nr. 15.11. 

18.6 Ulike typer øvelser som havneanleggets sikkerhetsansvarlige i samarbeid med avtalestatenes vedkommende 

myndigheter, rederiets sikkerhetsoffiserer samt eventuelt fartøyets sikkerhetsoffiserer kan delta i, skal holdes 

minst én gang hvert kalenderår, og det skal være høyst 18 måneder mellom øvelsene. Ved anmodninger om at 

rederiets og fartøyets sikkerhetsoffiserer skal delta i felles øvelser, skal det tas hensyn til følgene for sikkerheten 

for og arbeidet om bord på fartøyet. Disse øvelsene skal være en prøve på kommunikasjon, samordning, 

ressurstilgjengelighet og reaksjoner. Øvelsene kan gjennomføres: 

.1 i full skala eller som praktiske øvelser under virkelige forhold, 

.2 som skrivebordsøvelse eller seminarer, eller 

.3 i kombinasjon med andre øvelser, f.eks. kriseberedskapsøvelser eller andre øvelser som gjennomføres av 

havnestatens myndigheter. 

19. KONTROLL OG SERTIFISERING AV FARTØYER 

Ingen ytterligere veiledning.


21.2.2008 

Tillegg til del B 

Tillegg 1 

Modell for sikkerhetserklæring mellom et fartøy og et havneanlegg( 1


Nr. 10/437 

Underskriverne av denne avtalen attesterer at sikkerhetstiltakene og sikkerhetsordningene for både havneanlegget og fartøyet i forbindelse med nevnte 

aktiviteter, oppfyller bestemmelsene i kapittel XI-2


21.2.2008 

Tillegg 2 

Modell for samsvarserklæring for et havneanlegg 

SAMSVARSERKLÆRING FOR ET HAVNEANLEGG 


Sertifikat nr. ............................................................................... 

Utstedt i henhold til bestemmelsene i del B av 



Regjeringen i ....................................................................................................................................................................................................................... 


Havneanleggets navn: ....................................................................................................................................................................................................... 

Havneanleggets adresse: .................................................................................................................................................................................................... 

DET ATTESTERES at dette havneanleggets samsvar med bestemmelsene i kapittel XI-2


Nr. 10/439 

PÅTEGNING VED KONTROLLER 

Regjeringen i har fastslått at denne samsvarserklæringen gjelder med forbehold for . 

DET ATTESTERES at det under en kontroll som ble utført i samsvar med punkt B/1


21.2.2008 




fellesskap, særlig artikkel 80 nr. 2, 


under henvisning til uttalelse fra Revisjonsretten( 2 ), 






1) Visse bestemmelser i europaparlamentsog 

rådsforordning (EF) nr. 1592/2002 av 15. juli 2002 om 

felles regler for sivil luftfart og om opprettelse av et 

europeisk flysikkerhetsbyrå( 5 ) bør bringes i samsvar med 

rådsforordning (EF, Euratom) nr. 1605/2002 av 25. juni 

2002 om finansreglementet som får anvendelse på De 

europeiske fellesskaps alminnelige budsjett( 6 ) (heretter 

kalt det alminnelige finansreglement), særlig artikkel 

185. 

2) De alminnelige prinsipper og begrensninger som styrer 

utøvelsen av retten til tilgang til dokumenter som det 

er gitt bestemmelser om i traktatens artikkel 255, er 

fastsatt i europaparlamentsog rådsforordning (EF) 

nr. 1049/2001 av 30. mai 2001 om offentlig tilgang 

til Europaparlamentets, Rådets og Kommisjonens 

dokumenter( 7 ). 

( 1 ) EFT C 331 E av 31.12.2002, s. 85. 

( 2 ) EFT C 285 av 21.11.2002, s. 4. 

( 3 ) EFT C 85 av 8.4.2003, s. 64. 

( 4 ) Europaparlamentsuttalelse av 22. oktober 2002 (ennå ikke offentliggjort 

i EUT), Rådets felles holdning av 3. juni 2003 (ennå ikke offentliggjort i 

EUT) og europaparlamentsbeslutning av 1. juli 2003. 

( 5 ) EFT L 240 av 7.9.2002, s. 1. 

( 6 ) EFT L 248 av 16.9.2002, s. 1. Rettelse i EFT L 25 av 30.1.2003, s. 43. 





) EFT L 145 av 31.5.2001, s. 43. 

av 22. juli 2003 

om endring av forordning (EF) nr. 1592/2002 om felles regler for sivil luftfart og om opprettelse av et 

europeisk flysikkerhetsbyrå(*) 

3) Da forordning (EF) nr. 1049/2001 ble vedtatt, ble de 

tre institusjonene ved en felles erklæring enige om at 

byråene og lignende organer bør iverksette regler som er 

i samsvar med reglene i nevnte forordning. 

4) De nødvendige bestemmelser bør derfor inntas i forordning 

(EF) nr. 1592/2002 for at forordning (EF) nr. 1049/2001 

kan få anvendelse på Det europeiske flysikkerhetsbyrå 

samt en bestemmelse om klageadgangen ved avslag på 

en anmodning om tilgang til dokumenter. 

5) Forordning (EF) nr. 1592/2002 bør derfor endres — 


Artikkel 1 

I forordning (EF) nr. 1592/2002 gjøres følgende endringer: 

1) Artikkel 24 nr. 2 bokstav b) skal lyde: 

«b) vedta den årlige rapporten om byråets virksomhet og 

innen 15. juni oversende denne til Europaparlamentet, 

Rådet, Kommisjonen, Revisjonsretten og medlemsstatene. 

Byrået skal hvert år oversende budsjettmyndigheten 

alle opplysninger som er relevante for resultatene av 

framgangsmåtene for vurdering,» 

2) I artikkel 47: 

a) skal nr. 1 lyde: 

2008/EØS/10/21 

«1. Europaparlaments- og rådsforordning (EF) 

nr. 1049/2001 av 30. mai 2001 om offentlig tilgang 

til Europaparlamentets, Rådets og Kommisjonens 

dokumenter(*) får anvendelse på dokumenter i byråets 

besittelse. 

______________ 

(*) EFT L 145 av 31.5.2001, s. 43.»


Nr. 10/441 

b) skal nr. 3 lyde: 

«3. Styret skal fastsette praktiske gjennomføringsregler 

for forordning (EF) nr. 1049/2001 innen seks 

måneder etter ikrafttredelsen av europaparlamentsog 

rådsforordning (EF) nr. 1643/2003 av 22. juli 2003 om 

endring av forordning (EF) nr. 1592/2002 av 15. juli 

2002 om felles regler for sivil luftfart og om opprettelse 

av et europeisk flysikkerhetsbyrå(**). 

________________ 

(**) EUT L 245 av 29.9.2003, s. 7.» 

c) skal nytt nummer lyde: 

«5. Vedtak gjort av byrået i henhold til artikkel 8 i 

forordning (EF) nr. 1049/2001 kan gjøres til gjenstand 

for klage til ombudet eller for søksmål for Domstolen, 

etter henholdsvis artikkel 195 og 230 i traktaten.» 

3. I artikkel 48: 

a) skal nr. 3, 4, 5, 6 og 7 lyde: 

«3. Inntekter og utgifter skal være i balanse. 

4. Hvert år skal styret, på grunnlag av forslag til 

overslag over inntekter og utgifter, utarbeide et overslag 

over byråets inntekter og utgifter for kommende 

budsjettår. 

5. Styret skal innen 31. mars oversende dette 

overslaget, som skal omfatte forslag til stillingsplan 

og være ledsaget av et foreløpig arbeidsprogram, til 

Kommisjonen og de stater Fellesskapet har inngått 

avtaler med i samsvar med artikkel 55. 

6. Kommisjonen skal oversende overslaget 

til Europaparlamentet og Rådet (heretter kalt 

budsjettmyndigheten) sammen med det foreløpige 

forslaget til Den europeiske unions alminnelige 

budsjett. 

7. På grunnlag av overslaget skal Kommisjonen 

i det foreløpige forslaget til Den europeiske unions 

alminnelige budsjett føre opp de overslag den anser 

er nødvendige når det gjelder stillingsplanen og 

bidragsbeløpet som skal belastes det alminnelige budsjett, 

som den skal framlegge for budsjettmyndigheten i 

samsvar med traktatens artikkel 272.» 

b) Nye numre skal lyde: 

«8. Budsjettmyndigheten skal godkjenne 

bevilgningene til bidrag til byrået. 

Budsjettmyndigheten skal vedta stillingsplanen for 

byrået. 

9. Styret skal vedta budsjettet. Det blir endelig 

etter at Den europeiske unions alminnelige budsjett er 

endelig vedtatt. Det skal eventuelt justeres i samsvar 

med dette. 

10. Styret skal snarest mulig underrette 

budsjettmyndigheten dersom det har til hensikt 

å gjennomføre et prosjekt som kan få betydelige 

økonomiske følger for finansieringen av budsjettet, 

særlig om ethvert prosjekt i tilknytning til fast eiendom, 

som leie eller kjøp av bygninger. Det skal underrette 

Kommisjonen om dette. 

Dersom en enhet innen budsjettmyndigheten har 

meddelt at den har til hensikt å avgi en uttalelse, skal 

den oversende uttalelsen til styret innen en frist på seks 

uker fra datoen for underretningen om prosjektet.» 


«Artikkel 49 

Gjennomføring av budsjettet og budsjettkontroll 

1. Administrerende direktør skal gjennomføre byråets 

budsjett. 

2. Byråets regnskapsfører skal innen 1. mars etter 

avslutningen av regnskapsåret oversende det foreløpige 

regnskapet til Kommisjonens regnskapsfører sammen med 

en rapport om budsjett- og økonomistyringen for det 

aktuelle regnskapsåret. Kommisjonens regnskapsfører skal 

konsolidere det foreløpige regnskapet for organene og de 

desentraliserte institusjonene i samsvar med artikkel 128 i 

det alminnelige finansreglement. 

3. Kommisjonens regnskapsfører skal innen 31. mars 

etter avslutningen av regnskapsåret oversende byråets 

foreløpige regnskap til Revisjonsretten sammen med en 

rapport om budsjett- og økonomistyringen for det aktuelle 

regnskapsåret. Rapporten om budsjett- og økonomistyringen 

for regnskapsåret skal også oversendes Europaparlamentet 

og Rådet. 

4. Etter at Revisjonsrettens merknader til byårets 

foreløpige regnskap er mottatt, i henhold til artikkel 129 

i det alminnelige finansreglement, skal administrerende 

direktør utarbeide byråets endelige regnskap på eget ansvar 

og framlegge det for styret til uttalelse. 

5. Styret skal avgi uttalelse om byråets endelige 

regnskap.


21.2.2008 

6. Administrerende direktør skal innen 1. juli etter 

avslutningen av regnskapsåret oversende det endelige 

regnskapet til Europaparlamentet, Rådet, Kommisjonen og 

Revisjonsretten, sammen med styrets uttalelse. 

7. Det endelige regnskapet skal offentliggjøres. 

8. Administrerende direktør skal innen 30. september 

sende Revisjonsretten et svar på dens merknader. 

Vedkommende skal også sende dette svaret til styret. 

9. Administrerende direktør skal framlegge for 

Europaparlamentet, på anmodning fra dette, alle 

opplysninger som er nødvendige for at framgangsmåten for 

meddelelse av ansvarsfrihet for det aktuelle regnskapsåret 

kan forløpe tilfredsstillende, som fastsatt i artikkel 146 nr. 

3 i det alminnelige finansreglement. 

10. Europaparlamentet skal på anbefaling fra Rådet, som 

treffer sin beslutning med kvalifisert flertall, innen 30. 

april år N + 2 meddele ansvarsfrihet for administrerende 

direktør med hensyn til gjennomføringen av budsjettet for 

år N.» 


«Artikkel 52 

Finansielle bestemmelser 

Styret skal, etter samråd med Kommisjonen, vedta 

finansreglementet som får anvendelse på byrået. Dette 

kan avvike fra kommisjonsforordning (EF, Euratom) 

nr. 2343/2002 av 19. november 2002 om det finansielle 

rammereglement for organene nevnt i artikkel 185 i 

rådsforordning (EF, Euratom) nr. 1605/2002 om 

finansreglementet som får anvendelse på De europeiske 

fellesskaps alminnelige budsjett(*) bare dersom slikt avvik 

er nødvendig på grunn av byråets drift og Kommisjonen på 

forhånd har gitt sitt samtykke. 

________________ 

(*) EFT L 357 av 31.12.2002, s. 72. Rettelse i EFT L 2 av 

7.1.2003, s. 39.» 

Artikkel 2 

Denne forordning trer i kraft den første dag i måneden etter at 

den er kunngjort i Den europeiske unions tidende. 





President Formann


Nr. 10/443 


HAR — 


fellesskap, 

under henvisning til europaparlamentsog rådsforordning (EF) 

nr. 1592/2002 av 15. juli 2002 om felles regler for sivil luftfart 

og om opprettelse av et europeisk flysikkerhetsbyrå( 1 ), særlig 

artikkel 6 nr. 2, og 


1) 

2) 

I henhold til artikkel 6 nr. 1 i forordning (EF) nr. 1592/2002 

skal produkter, deler og utstyr oppfylle miljøkravene i 

vedlegg 16 til Chicago-konvensjonen om internasjonal 

sivil luftfart (heretter kalt «Chicago-konvensjonen»), 

november 1999-utgaven, med unntak av tilleggene. 

Chicago-konvensjonen og dens vedlegg er endret etter 

at forordning (EF) nr. 1592/2002 ble vedtatt, noe som 

gjør det nødvendig å tilpasse artikkel 6 nr. 1 i samsvar 

med framgangsmåten fastsatt i artikkel 54 nr. 3 i nevnte 

forordning. 

( 1 ) EFT L 240 av 7.9.2002, s. 1. 


av 24. september 2003 

om tilpasning av artikkel 6 i europaparlamentsog rådsforordning (EF) nr. 1592/2002 om felles regler for 

sivil luftfart og om opprettelse av et europeisk flysikkerhetsbyrå(*) 

3) 

4) 


uttalelse fra Komiteen for det europeiske flysikkerhetsbyrå, 

nedsatt ved artikkel 54 i forordning (EF) 

nr. 1592/2002 — 


Artikkel 1 

I artikkel 6 i forordning (EF) nr. 1592/2002 skal nr. 1 lyde: 

«1. Produkter, deler og utstyr skal oppfylle miljøkravene 

i vedlegg 16 til Chicago-konvensjonen, mars 2002-utgaven for 

bind I og november 1999-utgaven for bind II, med unntak av 

tilleggene til vedlegg 16.» 

Artikkel 2 

Denne forordning trer i kraft 28. september 2003. 


Utferdiget i Brussel, 24. september 2003. 







Visepresident 

2008/EØS/10/22


21.2.2008 


HAR — 


fellesskap, 

under henvisning til europaparlamentsog rådsforordning 

(EF) nr. 1592/2002 av 15. juli 2002 om felles regler for sivil 

luftfart og om opprettelse av et europeisk flysikkerhetsbyrå( 1 ), 

sist endret ved kommisjonsforordning (EF) nr. 1701/2003( 2 ), 

særlig artikkel 31 nr. 3 og artikkel 32 nr. 5, og 


1) Forordning (EF) nr. 1592/2002 gir Det europeiske 

flysikkerhetsbyrå, heretter kalt «byrået», myndighet 

til å gjøre enkeltvedtak om sertifisering på områdene 

luftdyktighet og miljøvern, gransking av foretak og 

betaling av gjeldende gebyrer og avgifter. Den oppretter 

også en klageinstans som kan behandle klager på slike 

enkeltvedtak gjort av byrået. 

2) Artikkel 31 og 32 i forordning (EF) nr. 1592/2002 

gir Kommisjonen myndighet til å vedta nærmere regler 

for antallet klageinstanser, arbeidsfordelingen, de 

kvalifikasjoner som kreves for medlemmene av hver instans 

og hvert enkelt medlems myndighet under beslutningenes 

forberedende fase samt avstemningsvilkårene. 

3) Antallet klager forventes å bli ganske begrenset så lenge 

forordning (EF) nr. 1592/2002 ikke endres slik at dens 

virkeområde utvides til luftfartsoperasjoner og sertifisering 

av flygebesetninger. 

4) Instansen vil undersøke saker der det hovedsakelig kreves 

et høyt nivå av generell teknisk erfaring innen sertifisering. 

Det er likevel nødvendig at instansen ledes av et medlem 

som har juridiske kvalifikasjoner og som har anerkjent 

erfaring innen fellesskaps- og folkerett. 

5) For å lette behandlingen og ekspederingen av klager, bør 

det utpekes en rapportør for hver sak, som blant annet bør 

være ansvarlig for å forberede meldinger til partene og for 

å utarbeide utkast til vedtak. 

6) For å sikre at klageinstansen fungerer smidig og effektivt, 

bør den være tilknyttet et registreringskontor med personale 

som har ansvar for alle støttefunksjoner som ikke innebærer 

noen juridiske eller tekniske vurderinger. 

( 1 ) EFT L 240, 7.9.2002, s. 1. 

( 2 ) EUT L 243, 27.9.2003, s. 5. 


av 22. januar 2004 

om fastsettelse av regler for organiseringen og sammensetningen av klageinstansen for Det europeiske 

flysikkerhetsbyrå(*) 





7) Tiltakene fastsatt i denne forordning er i samsvar med 

uttalelse fra komiteen nedsatt ved artikkel 54 nr. 3 i 

forordning (EF) nr. 1592/2002 — 


Artikkel 1 

Antall klageinstanser 

Det opprettes en klageinstans til å treffe avgjørelser om 

klager på beslutninger nevnt i artikkel 35 i forordning (EF) nr. 

1592/2002. 

Artikkel 2 

medlemmenes kvalifikasjoner 

1. Klageinstansen skal bestå av to medlemmer med tekniske 

kvalifikasjoner, og ett medlem med juridiske kvalifikasjoner, 

som skal være instansens leder. 

2. Medlemmene med tekniske kvalifikasjoner og deres 

stedfortredere skal ha universitetseksamen eller tilsvarende 

kvalifikasjoner og skal ha utstrakt yrkeserfaring på området 

sertifisering, i en eller flere av de disipliner som er oppført i 

vedlegget til denne forordning. 

3. Medlemmet med juridiske kvalifikasjoner og 

stedfortrederen skal være juridisk kandidat og være kvalifisert 

for oppgaven gjennom anerkjent erfaring i fellesskaps- og 

folkerett. 

Artikkel 3 

Lederens myndighet 

1. Møtene i klageinstansen skal sammenkalles av lederen. 

Lederen skal sikre kvalitet og konsekvens i instansens 

avgjørelser. 

2. Lederen skal utpeke det medlem av instansen som skal 

ha ansvar for å undersøke en klage i egenskap av rapportør. 

Artikkel 4 

Rapportørens rolle 

2008/EØS/10/23 

1. Rapportøren skal foreta en innledende undersøkelse av 

klagen.


Nr. 10/445 

2. Rapportøren skal sørge for nært samråd med partene i 

saken og for utveksling av informasjon med dem. For dette 

formål skal rapportøren: 

a) utarbeide meldinger til partene i henhold til instrukser fra 

instansens leder, 

b) gi melding om eventuelle mangler som må rettes av en part 

i saken, 

c) fastsette hensiktsmessige frister for saksbehandlingen 

i samsvar med artikkel 39 nr. 2 i forordning (EF) 

nr. 1592/2002, og 

d) underskrive alle meldinger på vegne av instansen. 

3. Rapportøren skal forberede klageinstansens interne 

møter og den muntlige saksbehandlingen. 

4. Rapportøren skal utarbeide utkast til vedtak. 

Artikkel 5 

Klageinstansens registreringskontor 

1. Administrerende direktør skal knytte et registreringskontor 

til klageinstansen. Registreringskontorets personale skal ikke 

delta i noen del av instansens saksbehandling som gjelder 

avgjørelser som kan bli gjort til gjenstand for klage. 

2. Registreringskontorets personale skal særlig ha ansvar 

for: 

a) å føre et register som lederen paraferer, der alle klager og 

underlagsdokumenter innføres i kronologisk rekkefølge, 

b) å motta, oversende og oppbevare dokumenter, 

c) å utføre andre støttefunksjoner for klageinstansen som ikke 

innebærer juridiske eller tekniske vurderinger, særlig med 

hensyn til representasjon, inngivelse av oversettelser og av 

meldinger, 

d) å framlegge for instansens leder en rapport om hvorvidt 

hver nyinnkomne klage kan tas opp til behandling, 

e) eventuelt å utarbeide referat fra muntlig saksbehandling. 

Artikkel 6 

Drøftinger 

1. Bare medlemmer av instansen skal delta i drøftingene. 

Instansens leder kan likevel tillate at andre ansatte, som 

personale fra registreringskontoret eller tolker, deltar. 

Drøftingene skal være hemmelige. 

2. Under drøftinger mellom instansens medlemmer skal 

rapportøren uttale seg først og lederen sist. 

Artikkel 7 

Avstemningsvilkår og -rekkefølge 

1. Klageinstansen skal gjøre sine vedtak med et flertall av 

medlemmene. Ved stemmelikhet skal lederens stemme være 

avgjørende. 

2. Dersom det er nødvendig med avstemning, skal stemmene 

avgis i den rekkefølge som er fastsatt i artikkel 6 nr. 2. Det er 

ikke tillatt å avholde seg fra å stemme. 

Artikkel 8 


Denne forordning trer i kraft den 20. dag etter den er kunngjort 

i Den europeiske unions tidende. 


Utferdiget i Brussel, 22. januar 2004. 



Visepresident


21.2.2008 

VEDLEGG 

LISTE OVER DISIPLINER 

1. Følgende tekniske disipliner: 

i) flyging/ytelse 

ii) struktur 

iii) hydromekanikksystemer 

iv) rotor-/kraftoverføringssystemer 

v) elektriske anlegg/HIRF/lynnedslag 

vi) flyelektronikk/programvare 

vii) motoranlegg/drivstoffsystemer 

viii) kabinsikkerhet/miljøsystemer 

ix) støy/utslipp 

x) kontinuerlig luftdyktighet/luftdyktighetsdirektiver anvendt på følgende produkter, deler og utstyr: 

a) store fly 

b) luftfartøy med rotor 

c) små fly 

d) luftballonger/luftskip/seilfly/ubemannede luftfartøyer (UAV) 

e) motorer/eksterne strømaggregater (APU-er)/propeller. 

2. Godkjenning av følgende typer organisasjoner og kvalitetskontrollsystemer i tilknytning til disse: 

i) konstruksjonsorganisasjoner 

ii) produksjonsorganisasjoner 

iii) vedlikeholdsorganisasjoner.

EÃƒÂƒÃ‚Â˜S-tillegget - EFTA

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?