På vaklende føtter

More documents

Recommendations

Info

Funn av mange enorme gravplasser med fossiler rundt omkring i verden tyder på at det må ha skjedd en verdensomspennende katastrofe. Georges Cuvier. Ill.: Wikimedia katastrofe. Det er ingen overdrivelse å si at praktisk talt alle de tidlige paleontologene var motstandere av evolusjon, et faktum som ble erkjent av Charles Darwin. Moderne geologer og paleontologer gjør klokt i å huske at begge disse disiplinene ble etablert av bibeltroende kreasjonistiske vitenskapsmenn. Utviklingshistoriens frø blir sådd Mot slutten av 1700-tallet begynte folk å snakke om evolusjon igjen. En av disse var Erasmus Darwin, bestefaren til Charles, som til en viss grad må ha påvirket barnebarnet sitt. Hans franske kollega, Lamarck, holdt foredrag i Paris om gradvis utvikling. Men han fikk ikke mange tilhengere på den tiden, særlig på grunn av paleontologen Georges Cuvier, som samlet full sal når han foreleste om fossiler. Han motarbeidet evolusjonsteorien med all sin styrke, og på denne måten holdt han den i sjakk i flere tiår til. Men selv om Cuvier ikke på noe punkt kunne tenke seg en utvikling uten Guds inngripen, hadde han likevel et syn som ikke helt lot seg forene med Bibelen. Han mente at fossilene måtte stamme fra flere store katastrofer på jorden, der syndfloden var den siste. Troen på en storflom hadde begynt å avta blant folk og ble nå ytterligere undergravd. I 1795 fremmet James Hutton sin teori om uniformitarianisme. Det er teorien om at geologiske prosesser alltid har fungert som de gjør nå, og at jordens nåværende form ikke er forårsaket av store katastrofer, som en verdensomspennende flom. Det er viktig å forstå at det ikke var bevisene i seg selv som førte til denne store overgangen fra den rådende troen. Hutton tilhørte en gruppe av intellektuelle som kalte seg «Scottish Enlightment», som ikke ville godta noe som stred mot menneskelig fornuft. Alle var ikke direkte ateister, (Hutton kalte seg «deist»), men når det dreide seg om geologi, hadde de utelukket Bibelen. Hutton så på endringene i naturen gjennom sine fornuftsbriller og avviste all tale om en storflom. Uniformitarianismen holdt grepet om forskningen i de neste hundre år og preger fortsatt en del av disse idéene. Da jeg selv tidlig i 1970-årene begynte å forelese om disse temaene, kunne det komme både buing og protester i auditoriet hvis jeg nevnte «katastrofe» eller «storflom». Det var ingen bevis for noen større katastrofe i bergartene, sa de! Hva slags uvitende foreleser var jeg? Dette hadde jo for lengst blitt motbevist! Det de ikke var klar over, var at den såkalte uniformitarianismen var på vikende front. I dag er det fullt anerkjent at bergartene bærer preg av katastrofe en gang i fortiden. 5
Kapittel 1 I dag betraktes evolusjonslæren som en allmenn sannhet. Men hvor er bevisene? Denne striden innad i forskningsmiljøene kan lære oss en viktig lekse: I over hundre år var de helt åpenbare bevisene på katastrofe som usynlige for de fleste geologer og paleontologer. Dette illustrerer hvordan et feilaktig verdensbilde kan gjøre oss blinde. Både paleontologien og geologien ble forhindret i å se objektivt på forskningen, påvirket av intellektuell skråsikkerhet. En mann som videreførte og utviklet Huttons idéer var Charles Lyell. Hans verk Principles of Geology, påvirket Charles Darwin sterkt. Darwin og «Artenes opprinnelse» Mange forskere før Darwin hadde i likhet med Hutton og Lyell bidratt til å utvikle evolusjonstanken. Det er likevel Darwins navn som er uløselig knyttet til læren. Det han skrev var egentlig ikke nytt, men teorien hadde aldri tidligere blitt presentert så presist og sammenhengende eller med det som ved første øyekast så ut til å være mange bevis. Hva var det egentlig som sto i boken hans, On the Origin of Species by Means of Natural Selection? Han begynte med å vise til hvordan et avkom aldri var en tro kopi av sine foreldre, og at disse forskjellene kan overføres til senere generasjoner. Han hevdet at dyr med gunstige variasjoner vil øke i antall, mens andre vil ha en tendens 6 til å dø ut. Gjennom denne prosessen, sa Darwin, kan det til slutt oppstå nye arter. Darwin fortalte at han var kommet til denne konklusjonen etter å ha studert dyrelivet på Galapagosøyene utenfor kysten av Sør-Amerika. Dyreslagene på øyene var i slekt med dyr på fastlandet, men var likevel forskjellige fra dem. For eksempel så det ut til å være en spesiell rase med kjempeskilpadder på hver øy. «Artenes opprinnelse». Det kunne igjen medføre at det på sikt kunne oppstå nye arter på stedet. I dag anses dette ikke bare som en teori, men det betraktes som en allmenn sannhet at denne prosessen har gitt opphav til alt levende på jorden. Mine lesere har kanskje allerede skjønt at det finnes logiske brister i argumentasjonen. For hvordan kan en prosess som velger fra noe som allerede er der, skape noe nytt? Hvis endring skjer, hva er mekanismen bak? Darwin hadde ikke forklart hvor nye egenskapene skulle komme fra. Av den grunn var det mange ledende forskere som ikke aksepterte teoriene hans da «Artenes opprinnelse» kom ut i 1859. Faktisk anklaget mange av dem Darwin for å ha gitt ut en bok som kunne føre til stor skade. I 1860-årene var den vitenskapelige verden nesten helt imot Darwin. Hvordan kunne da situasjonen etter hvert bli snudd opp ned, slik at hans synspunkter ble akseptert overalt? Huxley og debatten med biskopen En stor del av ansvaret for darwinismens frammarsj hviler på en bestemt mann: den dyktige vitenskapsmannen Thomas Henry Huxley. Han bestemte seg for å kjempe for evolusjonslæren. Et historisk møte fant sted 30. juni 1860 ved universitetet i Oxford, hvor Huxley skulle debattere
Page 1 and 2: Sylvia Baker PÅ VAKLENDE FØTTER S
Page 4 and 5: Kapittel 1 Hvordan utviklingslæren
Page 8 and 9: Kapittel 1 med biskopen i Oxford, S
Page 10 and 11: Kapittel 1 har vi bevis på at menn
Page 12 and 13: PERIODE Pleistocen Pilocen Milocen
Page 14 and 15: Store ansamlinger av fossiler eller
Page 16 and 17: Kapittel 2 druknet. Hvordan kan dis

På vaklende føtter

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?