Den uventede reisen av Simon Åadahl

«Det finnes ingen ekte kristne», forsøkte jeg. «De fleste later som om de
går med Gud, og kirkene som de kaller for Guds verk blir konsertlokaler
før eller senere.»
«Jeg har tenkt å bli frelst uansett, for nå vet jeg at Gud virkelig eksisterer»,
slo kona mi fast.
Jeg håpet i det lengste at hun ikke mente alvor med det hun sa. Noen
dager senere tok min kone på seg skoa, dro på seg en jakke og stakk av gårde
til en av kirkene i Gävle, hvor hun møtte en pastor som hun ba sammen
med. Da hun kom hjem igjen, fortalte hun meg med et triumferende blikk
at hun hadde blitt frelst.
«Halleluja», utbrøt jeg med en stemme full av syrlig sarkasme. Kona mi
hadde blitt en av de salmesyngende, loviske menneskene, stikk i strid med
min vilje. Det var ikke noe som fikk meg til å danse av glede akkurat.
Men Gud var ikke ferdig med meg, det skulle jeg snart innse. Den uventede
reisen hadde nemlig så vidt begynt.
Noen uker senere spiste vi middag med mannen som hadde forfulgt oss
og som jeg nå hadde forsonet meg med. Det ble riktig så hyggelig, og vi
skiltes som venner.
20