Den uventede reisen av Simon Åadahl

Det merkelige var at mitt hat forsvant allerede etter tre måneder med
velsignelser. Alt hat var plutselig helt forsvunnet, og i stedet kunne jeg merke
hvordan jeg begynte å elske ham. Jeg var helt fri, til min store forundring.
Etter fem måneder med velsignelser møtte jeg ham da jeg hadde et ærend
nede i byen. Han sto der og skalv, og jeg trodde først han hadde blitt rammet
av Parkinsons sykdom eller noe lignende. Men da jeg kom nærmere så jeg
at han skalv og gråt samtidig. «Nå smeller det», tenkte jeg.
Han kom plutselig bort til meg og slo armene rundt meg, omfavnet meg
med en varm og kjærlighetsfull klem. Vi sto og holdt rundt hverandre i flere
minutter. Midt i alt dette fikk jeg til min egen forskrekkelse høre meg selv si:
«Jeg vil invitere deg hjem på middag.» Første tanke da jeg hadde sagt dette,
var: «Hvordan kan du si noe sånt!» Men nå var det sagt, og det var for sent
å angre. Vi ble enige om at han skulle komme hjem til oss og spise middag
ved en passende anledning, og så gikk vi hver til vårt. Jeg visste at vi hadde
en fin elgstek i fryseren som ville være perfekt å by ham på.
Jeg hadde store kvaler for hvordan jeg skulle fortelle Maria at jeg hadde
invitert vår fiende på middag. Hvordan kom hun til å reagere når hun fikk
vite hvem som skulle komme og sitte ved vårt middagsbord? Det var med
en viss uro jeg gikk inn døren hjemme. Jeg tenkte det var like bra å få det
avklart med en gang. Hvordan skulle jeg fikse dette? Jeg kremtet før jeg
begynte.
«Husker du den mannen på Tenerife?» begynte jeg nølende.
«Hvilken mann?» begynte Maria og avbrøt potetskrellingen samtidig
som hun møtte blikket mitt.
«Jo, den mannen som sto ved sengen din.»
«Ja, det husker jeg svært godt. Uff, så ekkelt det var. Leste du den boka
han ba deg lese, forresten?»
«Ja, jeg gjorde det.»
«Hva sto det i den?»
«En masse forskjellig.»
Nå begynte det for alvor å brenne under føttene. Jeg ble nødt til å svelge
før jeg fortsatte.
«Det sto blant annet at vi skal elske våre fiender og be for dem som
forfølger oss.»
Jeg ventet på reaksjonen hennes mens jeg holdt pusten.
«Hvordan skal man gjøre det?» spurte hun.
«Ved å velge å gjøre det», svarte jeg og tok ny sats før jeg fortsatte. «Maria,
jeg må fortelle deg noe. Jeg har invitert mannen som har forfulgt oss
18