Bekkestuamagasinet nr 8 VINTEREN 2023-2024

Marcus gjør seg klar. Sjekker utstyret, ser over bindingene og tar på
seg brillene. Fra bommen i Midstubakken er utsikten både vid og
vakker. Men 18-åringen fra Fossum Idrettsforening ser ikke byen og
fjorden der nede. Han har kun ett fokus. Det handler om tråkket.
Har hoppsporten
utviklet seg for
fort? Marcus har
gjort seg noen
tanker om det.
Heisen er uansett
et kjærkomment
relativt nytt
element.
Han venter på klarsignal mens han tenker gjennom
arbeidsoppgavene. Det avgjørende tråkket! Satsen for å
få mest mulig kraft ned bakken. Kommer han bakpå,
får han ikke hoppet ordentlig. Det må være fullt tråkk
på hoppkanten.
I dag skal han få tråkket mer direkte, ikke gå omveier
i hoppsatsen, men komme renere ut og få mer fart. Det er
om å gjøre ikke å bremse i hoppet. Han slipper bommen og
glir mot hoppkanten. Tråkker fra.
Svisj!
Ut fra kanten, i svevet.
Vinden er avgjørende. Er det bakvind, kan han ikke gå
like hardt etter skiene. Er det motvind og mye oppdrift,
kan han gå hardere i skiene uten at han tipper over.
Løftet blir bedre.
Marcus kjenner etter svaret han får fra satsen. Han
balanserer skiene flate, sørger for så stor bæreflate som
mulig for å ta imot mer vind og løfte enda mer. Før
nedslaget går det på automatikk. Er hoppet dårlig, bryr
Pappa Tore har selv mange hopp i kroppen og er en
engasjert støttespiller for Marcus.
Marcus er
arvelig belastet
med både
far og farfar
over gjennomsnittlig
interessert i
hopp. Men noe
press har han
aldri følt.
han seg ikke om å sette nedslaget, men planter skiene i
bakken samtidig. Men han tar nedslag på åtti prosent av
hoppene, og det gjør han i dag.
Den høstklare lufta biter i kinnene. Marcus løser ut bindingene,
tar skiene på skulderen og trasker mot garderoben for
en varmepause.
Hele norgeseliten er her denne siste fredagen i oktober,
dagen før dagen, dagen før NM Hopp Normalbakke 2023
Midtstuen.
Fra parkdress til hoppdress
Marcus var bare fem år da han hoppet sitt første hopp.
Det var i 15-metersbakken på Fossum. Der deltok han
også i klubbmesterskapet mens han fortsatt gikk i
barnehagen. Siden da har det meste handlet om hopp
for den dedikerte Jar-gutten. Og hopping er en familietradisjon.
Både pappa Tore og farfar Ludvig har tråkket
opp utallige hoppbakker, svettet seg til topps, satt utfor
tilløpet og med fryktløs fryd stupt ut over hoppkanten
for noen svevende sekunder.
Likevel har Marcus aldri følt noe press i forhold til valg
av idrett.
– Absolutt ikke, sier han med ettertrykk.
Fossumbakken ble etter hvert for liten for Marcus, og i
dag er han del av Kollenhopp som har Midtstulia,
Midtstua og Holmenkollen som hjemmebakker.
Ønsket er å få tilrettelagt for sommerhopping i selveste
Holmenkollen.
– Jeg håpet han skulle få oppleve å hoppe over 100
meter, ler pappa Tore.
Marcus’ lengste hopp til nå er på 136 meter, i
Bischofshofen.
Selv har Tore en rekord på 80 meter i Marikollen på
Rælingen:
– Mitt beste hopp. Alt klaffet; Det føltes som jeg ble
løftet i ryggen som en spinnaker gjennom svevet. Jeg
kjente vinden gå fortere over ryggen, og det var som om
løftet skulle vare evig.
Han husker det som om det var i går.
– Det var dessverre en prøveomgang, men en fantastisk
opplevelse, legger han til med et smil.
Krevende idrett
– Det er gøy å fly, absolutt, sier Marcus. Han vet hvor
krevende idrett skihopping er, og nettopp det inspirerer
ham: – Det er så mange elementer som skal klaffe for å
lykkes; Satsen, vindforholdene i bakken, og at utstyret er
i orden. Utstyr har gjennomgått en stor utvikling. Men
den største forandringen siden far hoppet, er at hoppsporten
er blitt en veldig mye tryggere sport, slår Marcus
fast.
Til daglig er Marcus elev ved Wang Toppidrett. Én
kveld i uken trener han barnegruppa Fossum Flyers,
6-13 år. Hans egen trening består for det meste av teknisk
trening på kroppsbeherskelser, ikke så mye utholdenhet
som det gjerne trenes i andre grener. Kombinert
var aldri aktuelt for Marcus. Langrenn falt ikke i smak.
Uhell skjer
Hoppsporten er mindre farlig enn folk flest tror, opplyser
Tore:
– Med utvikling i utstyr og teknikk er hopp nå ganske
trygt i forhold til for eksempel alpint og utfor.
Tore forsikrer at han aldri har vært redd, men han avsluttet
karrieren da han ble kjørt bort fra bakken i ambulanse for
annen gang. Første gang var fra en større bakke i Hurdalen:
– Jeg skulle bare ta ett hopp til, og det resulterte i en
uke på Stensby sykehus. Da kom mor og far og besøkte
meg. Hva har du gjort, spurte mor forskrekket, mens far
ville vite hvordan hoppet var.
Tore smiler.
Helt uten dramatikk har det heller ikke vært hele veien
for Marcus. Tore minnes en spesiell kveld i Kollen:
– Det var yr i luften den kvelden. Været var ikke på
hoppernes side. Det ble en lang pause. De var bare noen
få på toppen, og Marcus tapte kampen om hvem som
skulle hoppe først. Det lugget i sporet, og jeg så bare
en som kom ut helt flat på skia, falt etter 60 meter og
forsvant i tåka. Heldigvis ble han ikke skadet, men han
brakk en ski og ødela en støvel. Få dager senere hoppet
han i Kollen igjen, som om ingenting hadde hendt.
Hopp - en sport i fritt fall?
Tore ser at de fleste unge hoppere har foreldre som
selv har interesse for hopping. Men dem blir det stadig
færre av. Da han var aktiv, kunne det være ett hundre
deltakere i samme årsklasse på et renn. Marcus har de
siste to årene vært eneste utøver i årskull 2005, Oslo og
Akershus.
– I min generasjon ble «alle» med i hoppbakken.
Bærum hadde Solbergbakkene og Skuibakken som lenge
var noen av Norges viktigste bakker. Far tok meg med
og fulgte opp hele veien. Han må ha sett mange dårlige
hopp og frosset mye, humrer Tore.
Å ha foreldre som følger opp er fortsatt viktig.
– Det ligger mye arbeid i å holde anleggene i stand, og
det er det stort sett foreldrene som står for. Kommer det
20 cm snø, må foreldre stille opp.
Far og sønn har gjort seg noen tanker om hvorfor sporten
trekker færre nå enn før:
– Før var det hoppbakker over alt, og hopprenn på TV
var hadde høye seertall. Nå er det mange flere typer
sport å velge mellom. Hopping er kanskje blitt vanskelig å
følge med på med for kompliserte regler og utregninger?
Da vi prøvde å få med flere fra klassen til Marcus, ville
36 37