Vern Om Livet nr. 3-2023

VERN OM LIVET
Nr. 3 2023
Samtalen som
endret alt … 12
En feiring av
Roseslottet … 14
Tillit ved livets
slutt … 16
– MONICA FIKK FRAM
DET BESTE I ALLE
ANNAR OG GRETE PEDERSEN MINNES EN DATTER MED ET STORT HJERTE

VERN OM LIVET
Medlemsblad utgitt av Menneskeverd
Nr. 3 2023
#LIVET
INNHOLD
Konstituert generalsekretær og ansvarlig redaktør:
Maria Elisabeth Selbekk
maria@menneskeverd.no
Når vi har mulighet til å detaljstyre stadig flere områder
av menneskelivet, så mister vi noe essensielt.
Redaktør:
Susanne Ward Ådlandsvik
susanne@menneskeverd.no
Adresse:
Storgaten 10 b, 0155 Oslo
22 34 09 00
post@menneskeverd.no
www.menneskeverd.no
Layout: Miriam Sæter
Forsidefoto: Mirjam Dorthea Hansen
Gaver til Menneskeverd:
3000.15.51228
Menneskeverds styre:
Hege Fagermoen (styreleder)
Jens Espeland (nestleder)
Anne-Grethe Akselsen
Frida Andersen Halleraker
Francesca Lønstad Bleken
Elisabeth Bakke Husabø
Håkon Sigland
Richard Aune (1. vara)
Ester Madelen Lorentzen (2. vara)
Mikal Valland Nordli (3. vara)
Rådgivende utvalg:
Faglig etisk utvalg og markedsutvalg
I denne utgaven av Vern om Livet kan vi lese historien til
Anne-Linn Nygård. Som ung student forteller hun at hun elsket
studentlivet og friheten. Å bli gravid var ikke en del av planen.
Da graviditetstesten viste to røde streker, kjente hun at hun absolutt ikke var klar
til å bli mamma. «Jeg tenkte at nå ryker hele ungdomstiden min», forteller hun.
Gjennom blant annet rådgivning fra Amathea, fikk Anne-Linn troen på at hun hadde
det hun trengte for å bli mamma. I dag tror hun mange flere ville valgt å beholde
barnet sitt, hvis de bare hadde fått tro på at de kunne klare det.
Denne historien er en av uendelig mange eksempler på at livet ikke alltid blir slik
man hadde sett for seg. Vi har alle drømmer og ønsker for livet, og vi planlegger
for å få det slik vi ser for oss. Men alle som har levd, vet at livet ikke alltid går slik
man planlegger for. Sykdom og ulykker kan ramme. Andre menneskers valg kan
påvirke vårt liv. Man kan bli uplanlagt gravid. Livet skjer.
Og det er i disse situasjonene vi i 2023 har større mulighet til å kontrollere livet enn
tidligere generasjoner har hatt. Med bioteknologien finnes i dag muligheten til å
velge hva slags barn vi vil ha. På private klinikker i USA kan man velge kjønn på
barnet. Presset om å legalisere dødshjelp øker i flere land.
Men hva gjør det med oss at vi får større mulighetsrom til å styre spørsmål om liv,
helse og død helt selv? Kan ny teknologi og lover som gir oss som menneskehet
mulighet til å detaljstyre stadig flere områder av livet, samtidig gjøre oss dårligere
i stand til å håndtere livets harde realiteter eller uplanlagte ting som oppstår?
10 GRADVIS MER SORTERING
12 SAMTALEN SOM BLE ET VENDEPUNKT
14 EN FEIRING AV ROSESLOTTET
16 TILLIT VED LIVETS SLUTT
18 ABORTDEBATT I ARENDAL
19 AKTUELT
4MONICA SÅ
MED HJERTET
Opplag: 9.000
Trykkeri: Østfold Trykkeri
Medlem av
Innsamlingskontrollen
Selv tror jeg disse mulighetene gir oss lavere toleranse for det uforutsette. Hvis ting
ikke blir slik vi har sett for oss, kan vi kontrollere utfallet. Og på stadig flere områder
blir selve menneskeverdet truet. Debatten om teknologien i møte med mennesket
må holdes varm. Hvis ikke, er det vi som menneskehet som vil tape.
Menneskeverd er en livsvernorganisasjon og
jobber for å fremme livsrett, likeverd og
livshjelp. Vi vil synliggjøre verdien av ethvert
menneskeliv: Fra før vi er født, ved nedsatt
funksjonsevne og ved livets avslutning.
Livet er uforutsigbart for oss alle. Derfor trenger vi å opprettholde vår evne til å
håndtere livet slik det blir.
Menneskeverd har tre hovedroller: Vi vil gjennom
aktiv formidling bygge kunnskap og holdninger,
og motivere til innsats for menneskeverdet. Vi
vil være et kompetansesenter for dem som søker
informasjon om våre temaer. Vi vil være en aktør
som skaper politiske resultater.
Menneskeverd bygger sitt arbeid både på
det kristne menneskesynet og på Lejeuneerklæringen,
som begge sier at alle menneskeliv
er like mye verdt.
Synspunkt som kommer til uttrykk i Vern om
livets artikler og reportasjer, står for forfatterens/
intervjuobjektets egen regning. Menneskeverds
meninger kommer til uttrykk gjennom lederen
og kommentarer skrevet av personer i Menneskeverds
stab.
Maria Elisabeth Selbekk
Konstituert generalsekretær
Generalsekretær Morten Dahle Stærk har foreldrepermisjon frem til mai 2024.
Maria Elisabeth Selbekk er konstituert generalsekretær i denne perioden.
MENNESKEVERDS STAB
Maria Elisabeth Selbekk
Konstituert generalsekretær
Kristin Rudstaden
Informasjonsansvarlig
Susanne Ward Ådlandsvik
Informasjonskonsulent
Mirjam Dorthea Hansen
Prosjektmedarbeider
Sara Marie Grimstad
Undervisningsansvarlig
(permisjon)
Vern om livet arbeider etter Vær Varsomplakatens
regler for god presseskikk.
ISSN: 0333-158X
Bjarne Fevang
Administrasjonsleder
Susanne Schiager Ferreira
Markedsansvarlig
Aase Victoria Wangen
Undervisningsansvarlig
(vikar)
Fredrik Høst Hansen
Undervisningskonsulent
Morten Dahle Stærk
Generalsekretær
(Permisjon)

– Hvis noen gråt eller hadde det vondt, kom Monica med armen
sin og dro dem inntil seg, forteller Annar og Grete Pedersen.
– Monica har
satt varige spor
Det har snødd dagen før, men akkurat denne tirsdagen i mars
skinner sola. Tomter kapell er fullt, det står mennesker utenfor
som ikke får plass. Det er så mange som gjerne vil ta et siste
farvel med Monica Pedersen. Om en drøy måned ville hun fylt
49 år. Foreldrene hennes fikk beskjed om at hun trolig ikke
ville bli mer enn 10.
TEKST SUSANNE WARD ÅDLANDSVIK
FOTO MIRJAM DORTHEA HANSEN
19. april 1974 kommer en vakker liten
jente til verden på sykehuset i Østfold.
Elin på to år får en lillesøster, og Grete
og Annar Pedersen blir foreldre for
andre gang.
– Hun var mørkhåret og vidunderlig
vakker, og hadde ingen ytre tegn
på at ikke alt var som det skulle,
forteller Grete.
I løpet av svangerskapet hadde hun
riktig nok kjent en uro inni seg.
– Jeg fikk en intuisjon om
at barnet jeg bar, var et
→
4 5

annerledes barn. Den følelsen hadde
jeg ikke første gangen jeg var gravid,
forteller hun.
Den lille strever med sugerefleksen.
Hvert måltid tar to timer. På helsestasjonen
er det ingen som stiller
spørsmål eller uttrykker bekymring.
FOTO PRIVAT
– Vi håpet at hun bare var sen i utviklingen,
men jeg begynte å lure på om det var
noe i den fornemmelsen jeg hadde hatt
under svangerskapet, sier Grete.
Dagen før hun blir fire måneder, får
Monica sitt første epileptiske anfall.
Etter mange undersøkelser og tester blir
det konstatert at hun har en stor hjerneskade.
Og livet blir snudd opp–ned for
den lille familien. En lege de snakker
med, gir dem følgende dystre fremtidsutsikt:
«Det er bare å levere henne på
institusjon. Hun kommer til å bli en
‘grønnsak’ og vil trolig ikke fylle ti år».
Gledesspreder og solstråle
Annar og Grete Pedersen har dekket
spisebordet i stuen til lunsj. De serverer
hjemmebakte rundstykker og kaffe.
På veggene henger bilder av barn og
barnebarn. Ute har våren kommet for
fullt. Det har gått litt over to måneder
siden de mistet Monica, og de kjenner
daglig på savn og tomrom. Men også
takknemlighet for alle årene hun var
en del av livet deres.
– Vi er så takknemlige for at vi fikk være
foreldrene til Monica. At det var hos oss
hun skulle bo. Hun var en gledesspreder
og en solstråle, og det er mange mennesker
som har blitt berørt av henne. Hun
som ikke kunne si et ord, hun som ingen
regnet med, hun har betydd så mye for
Monica sammen med storesøster Elin i 1979.
så mange. Det er godt å tenke på – midt
i sorgen og savnet, sier de.
Grete henter en minnebok. Den er full
av historier fra tidligere assistenter
og andre som på ulike måter møtte
Monica. De har skrevet om opplevelser
de har hatt sammen og om hvordan hun
berørte dem.
– Vi visste ikke før etter at hun var død
hvor mye hun faktisk har betydd for
menneskene hun kom i kontakt med,
sier Annar og Grete.
Så med hjertet
De beskriver en jente som aldri sa et
ord, men som likevel kunne kommunisere
bedre enn de fleste.
– Hun så med hjertet og skjønte hvordan
andre hadde det. Hun forsto følelsene
til folk. Uten at du sa noe, skjønte hun
hvordan du hadde det. Hvis noen gråt
eller hadde det vondt, kom hun med
armen sin og dro dem inntil seg. Eller
strøk dem over kinnet. Det hjertevarme
smilet hennes kunne tine opp den kaldeste
vinterdagen, og hun fikk fram det
beste i alle, forteller foreldrene.
De leverte henne ikke på institusjon, slik
den ene legen hadde rådet dem til. Og
hun levde i mange år etter at hun fylte
ti. Men hverdagen med et multifunksjonshemmet
barn var langt fra enkel.
Grete sluttet i jobben som sykepleier for
å ta seg av Monica. Småbarnsperioden
ble lang. Før de fikk lov til å ha medikamenter
hjemme som kunne stanse
HUN SÅ MED HJERTET OG SKJØNTE HVORDAN
ANDRE HADDE DET. HUN FORSTO FØLELSENE TIL
FOLK. UTEN AT DU SA NOE, SKJØNTE HUN
HVORDAN DU HADDE DET.
→
Midt i sorgen og savnet finner Annar og Grete
trøst i at Monica fikk bety så mye for alle
som møtte henne.
epilepsianfallene, måtte de ofte dra i all
hast til sykehuset når hun fikk anfall.
Noen ganger trodde de at de skulle
miste henne. De fikk oppfølging på
Rikshospitalet, og under hver kontroll
håpet de at det hadde skjedd en bedring
i Monicas tilstand.
– Håpet lå der hele tiden. Det ligger der
hos alle foreldre. Vi så etter tegn på
utvikling, sier Annar.
Det ble ingen bedring. Men selv om
utviklingen ikke gikk slik foreldrene
håpet, oppdaget de stadig at Monica
kommuniserte på sin måte og forsto
mye av det som skjedde rundt henne.
6 7

Hvis det var noe hun ikke ville, snudde
hun hodet vekk. Hvis det var noe hun
satte pris på, smilte hun og forsøkte
å gripe etter det. Språket hennes var
kroppsspråk og ansiktsuttrykk.
– Hun ble etter hvert maskoten på
skolen. Noen av de andre elevene fikk
ansvar for å trille henne ute i det store
friminuttet, og jo fortere de kjørte, jo
mer lo Monica, minnes Annar og Grete.
Annar og Grete har holdt sammen i tykt
og tynt. – Det har ført oss tett sammen,
det med Monica, sier ekteparet.
Styrke i troen
Kommunen hadde få tilbud til funksjonshemmede
barn på den tiden. Og den
VI BRENNER FOR AT MONICA OG ANDRE SOM
HENNE SKAL BLI SETT PÅ SOM LIKE VERDIFULLE OG
MED SAMME MENNESKEVERD SOM ALLE ANDRE.
dagen alle hennes jevnaldrende ble
skrevet inn på skolen, var det ingen som
spurte etter Monica.
– Vi hadde gruet oss til den dagen, og
bedt venner om å huske på oss i bønn.
Vi trengte litt ekstra styrke og trøst,
forteller de.
Midt på formiddagen ringte det på
døra – og utenfor stod legen i Hobøl,
Knut Lindhom.
– Han kom for å fortelle oss at han og
kona var blitt enige om å «låne» Monica
ei helg. Dette var vår første avlastning,
og vi opplevde det som et konkret
bønnesvar, sier ekteparet.
De understreker at troen har vært viktig
for dem i alle år.
– I årene med Monica har vi vært helt
avhengige av Guds hjelp. Vi har lært å
kjenne en Gud som kom oss nær i hverdagen,
en som ga oss trøst, som ga oss
råd når vi stod fast, og ikke minst styrke
til å møte dagene, forteller de.
Da Monica var åtte, år ble hun integrert
på Tomter skole. Hun hadde ikke like
mange dager og timer på skolen som de
andre elevene, men tilbudet bidro til at
hun ble en del av lokalsamfunnet.
Grete og Annar har mange bilder og andre minner
fra årene med Monica.
Et aktivt liv
Takket være pappa Annar, som var litt
av en oppfinner og fant en løsning på
det meste, kunne Monica være med
på turer både på sykkel, spark, ski og
i båt. Og hun var med på ferieturer i
inn- og utland.
– Vi tok med Monica overalt. Nettverket
vårt av venner, storfamilie og menighet
inkluderte henne og ga henne masse
kjærlighet. Fastlegen vår sa en gang at
grunnen til at hun fikk så mange år, var
at hun hadde så mange som var glad i
seg, forteller de.
Hun var aktiv i «Tro og Lys»-gruppen i
Ås og Dissimilis-gruppa «PULS» i Askim.
Hun elsket musikk og var ofte med på
konserter i ulike kirker og kulturhus.
Monica bodde hjemme til hun var
19 år. Da flyttet hun til en omsorgsbolig
i kommunen. Det var en vanskelig tid
for familien.
– Jeg var litt av en hønemor, og det
at andre skulle overta ansvaret for
Monica, var ikke lett. Det ble mange
tårer i denne perioden. Men vi opplevde
etter hvert at det var en riktig beslutning.
Vi brukte god tid på flyttingen,
og Monica falt til ro i leiligheten sin. Vi
kunne nå komme på besøk og fortsatt
være viktige brikker i livet hennes. Og
opp gjennom årene har hun hatt mange
skjønne assistenter, forteller Annar
og Grete.
Lim i forholdet
Livet med Monica kunne fylt en tykk
bok. Mange av opplevelsene de har
hatt sammen er fotografert og satt inn
i album, andre er gjemt i hjertet som
dyrebare minner.
– Hun hadde mange sykdommer og et
tøft liv, men hun fikk oppleve mye og
har satt varige spor, sier Annar og Grete.
Å ha et multifunksjonshemmet barn
krever mye av en familie. Noen
ekteskap går i oppløsning ved tyngden
av en slik utfordring. Annar og Grete
har holdt sammen i tykt og tynt.
– Det har ført oss tett sammen, det med
Monica. Hun har vært som et lim i
forholdet vårt. Og vi visste at vi skulle
ha hverandre, det hadde vi fått så klare
tegn på før vi giftet oss. Da måtte det
være en vei videre også, sier Annar.
Underveis i samtalen ringer telefonen.
Det er en bekjent som trenger noen
å snakke med. Annar sier at han skal
ringe opp igjen senere.
– Årene med Monica har gjort oss til
medvandrere i andre menneskers liv.
Vi opplever at vi får være med å trøste
andre med den trøsten vi selv har fått,
og at folk tør å komme til oss med
krevende livserfaringer, sier de.
Engleprinsessen
Vi vender tilbake til Monicas begravelse
i Tomter kapell den 14. mars i år.
Det står mennesker ute og inne, noen
sitter i trappen. «En skulle tro det er en
kongelig begravelse her i dag,» sier en
av naboene som er til stede.
– Vi kalte henne «Engleprinsessen»,
så han hadde på mange måter rett,
smiler Annar.
– Monica var så uendelig verdifull akkurat
slik hun var. Og vi brenner for at
Monica og andre som henne skal bli sett
på som like verdifulle og med samme
menneskeverd som alle andre. Hun
blir ikke husket som den funksjonshemmede
med alle diagnosene, hun blir
husket for det gode smilet, hjertene hun
berørte og for den nydelige jenta hun
var, sier Annar og Grete.
I minnetalen under begravelsen leser
Grete diktet som hang over sengen til
Monica i alle år, og som pappa Annar
skrev da hun var liten:
Jeg visste ikke at engler ble
født som mennesker,
at de hadde hår og hud som oss
visste jeg ikke.
Jeg visste ikke at de skulle
vaskes og kles på og at noen ikke kunne gå.
Ja, det var veldig vanskelig å forstå.
I dine øyne ser jeg himmelens renhet.
Smiler du føler jeg Jesu kjærlighet,
du er så god. Jeg visste ikke det var hos meg
du skulle bo.
Ja, jeg vet jeg ikke eier deg.
En bedre verden er din,
men om den sier du så lite, – ingen verdens ting. ◆
Annar og Grete Pedersen fikk beskjed om at
datteren Monica trolig ikke ville bli mer enn
10 år. Hun levde til hun var 49.
FOTO PRIVAT
8 9

GRADVIS MER
SORTERING
AV TIDLIG
MENNESKELIV
SIDEN SORTERINGEN
SKJER PÅ STADIET
MED BEFRUKTEDE EGG,
ALTSÅ LENGE FØR DEN
ORDINÆRE FOSTERDIAGNOSTIKKEN,
KAN MANGE KOMME TIL Å TENKE
AT DET IKKE EGENTLIG DREIER SEG OM
MENNESKELIV OG INDIVIDER MED NOEN FORM
FOR EGENVERDI.
Kriteriet om at sykdommen som forebygges må være «alvorlig»,
utvannes nå kraftig.
Neste gang loven skal revideres vil dette da være utgangspunktet.
Preimplantasjonsdiagnostikk har gått fra å være
en metode forbeholdt eksepsjonelle tilfeller til å være i mer
vanlig bruk.
Et nytt lovforslag illustrerer
hvordan veien mot stadig mer
liberal regulering av bioteknologi
ser ut: Den består av mange
tilsynelatende små skritt, som
fort går «under radaren»
for offentlig debatt.
TEKST MORTEN MAGELSSEN
Har du lest Helse- og omsorgsdepartementets nye forslag
til endringer i bioteknologiloven? Ikke? I så fall er du i godt
selskap. Reguleringen av bioteknologi i Norge tar stadig steg
i liberal retning. Noen steg er store, slik som innføringen av
fosterdiagnostikk som et tilbud til alle gravide (2020).
Men mange andre steg er tilsynelatende små. Det gjelder også
det nye forslaget om økt adgang til sortering av befruktede egg.
Sortering ut fra egenskaper
Preimplantasjonsdiagnostikk baserer seg på prøverørsmetoden.
Et stort antall befruktede egg blir laget i laboratoriet.
Så får de vokse noen dager, før én celle tas ut til genetisk
diagnostikk. Hvis det påvises sykdomsgen, destrueres det
befruktede egget. Men befruktede egg som ikke har påvist
sykdomsgen, kan brukes til assistert befruktning.
Det er to grunnleggende etiske problemer med preimplantasjonsdiagnostikk.
For det første innebærer det at vi skaper et
stort antall befruktede egg, hvorav mange så ødelegges. Dette
er vanskelig å forene med respekt for menneskelivet også i
dets aller tidligste faser. For det andre innebærer det også en
sortering av tidlig menneskeliv ut fra egenskaper.
Forslag om utvidelse
Dette er etiske innvendinger som ikke bare kristne vil tillegge
vekt. Derfor har preimplantasjonsdiagnostikk hittil bare vært
tillatt ved kjent risiko for alvorlig, arvelig sykdom – for å sikre
at barnet som blir til, ikke arver sykdomsgenet.
Men forslaget er nå å utvide kriteriene slik at også arvelig
bryst- og eggstokkreft kvalifiserer. Personer med risikogener
vil da kunne få barn uten disposisjon for disse sykdommene.
Det er viktig ikke å bagatellisere det å leve med risikogenet
FOTO ISTOCK
for bryst- og eggstokkreft. Men det er en tilstand man kan leve
godt med, og som det finnes effektiv behandling for, nemlig
forebyggende fjerning av bryster og eggstokker. Selvsagt er
dette betydelige inngrep. Men når man først har gjort dette, er
pasienten i praksis helt beskyttet mot den økte kreftrisikoen.
Og kan leve et normalt og godt liv.
Fravær av offentlig debatt
Det som derfor kan fremstå som et lite steg, er i praksis en
klar utvidelse av adgangen til preimplantasjonsdiagnostikk.
Preimplantasjonsdiagnostikk har hittil bare vært tillatt ved kjent risiko for alvorlig, arvelig sykdom – for
å sikre at barnet som blir til, ikke arver sykdomsgenet.
Det er alvorlig, siden det betyr stadig mer sortering av tidlig
menneskeliv ut fra sykdom og helse, ønskede og uønskede
egenskaper. Siden sorteringen skjer på stadiet med befruktede
egg, altså lenge før den ordinære fosterdiagnostikken,
kan mange komme til å tenke at det ikke egentlig dreier seg
om menneskeliv og individer med noen form for egenverdi.
Ikke minst illustrerer forslaget noen generelle problemer
med regulering av bioteknologi: Veien til stadig mer liberal
regulering går gjennom mange små steg, som hver for seg
tilsynelatende er små. Etikken, og enda mer det bioteknologiske
og medisinske faktagrunnlaget,
kan være vanskelig å forstå. Forslagene
kan gå under radaren for mediene, og
dermed også for norske borgere.
Resultatet kan bli et fravær av offentlig
debatt om spørsmål som i praksis
har stor betydning for hvordan vi
forholder oss til menneskeverdet i
livets ytterkanter, og til grensesprengende
bioteknologi. I så fall er det et
demokratisk problem. ◆
Morten Magelssen er førsteamanuensis i medisinsk
etikk ved Universitetet i Oslo. Han er medlem av
Bioteknologirådet, og forfatter av flere bøker, blant
annet «Livet og døden. Kristne perspektiver på
bioetikk», som kom ut tidligere i år.
Artikkelen sto først på trykk i avisen Dagen
30. mai 2023. Gjengitt med tillatelse.
10 11

Samtalen
som endret
alt
– Jeg sto i et spenn mellom det å ville rømme fra realitetene og til en sterk personlig overbevisning om at
abort ikke var noe alternativ, minnes Anne-Linn.
Anne-Linn Nygård elsket studentlivet og
friheten. Å bli gravid var ikke en del av planen.
Da graviditetstesten viste to røde streker,
kjente hun at hun absolutt ikke var klar til å bli
mamma. En samtale med veiledningstjenesten
Amathea ble et vendepunkt.
TEKST SUSANNE WARD ÅDLANDSVIK
FOTO MIRJAM DORTHEA HANSEN
Landskapet i Alsvåg i Vesterålen er
vakkert selv på en gråværsdag. En smal
vei fører ned til et småbruk ved sjøen,
omgitt av spisse fjell. Det røde fjøset
har overlevd utallige vinterstormer
og står fremdeles støtt. Ved siden av
ligger hovedhuset. Her vokste moren til
Anne-Linn opp, som ett av elleve barn.
Anne-Linn og mannen Bjarte overtok
stedet for 20 år siden og har bodd her
sammen med fire barn og en rekke
katter, hunder, kaniner og høner. Den
yngste datteren er 12 år og bor fortsatt
hjemme.
Historien vi skal høre nå, starter høsten
1998. Anne-Linn er student i Bergen og
kjæreste med Bjarte fra Rogaland. De
har vært sammen i halvannet år, og er
ifølge Anne-Linn vilt og hemningsløst
forelsket. Så blir hun gravid. Det er ikke
noe de har planlagt, og det passer på
ingen måte inn i livet akkurat nå.
– Jeg elsket å være student. Nøt det å
være ung voksen, stå på egne bein,
bestemme selv og ha frihet til å gjøre
som jeg ville. Da jeg skjønte at jeg var
gravid, var det en ubønnhørlig realitet
som krasjet inn i livet mitt, og jeg tenkte
at «nå ryker hele ungdomstiden min».
Anne-Linn sitter ved spisebordet i stuen
og tenker tilbake på høsten for snart
25 år siden. Katten Miss vil ha oppmerksomhet
og hopper opp på bordet.
– Jeg var ikke kritisk ung, jeg var 22 år,
men elsket friheten. Jeg hadde bare lyst
til å nyte ungdomstiden og være oss to
en god stund til, forteller hun mens hun
stryker Miss over pelsen.
Kjempet imot
I tiden etter at graviditeten var et
faktum, kjente Anne-Linn på mange
motstridende følelser.
– Jeg sto i et spenn mellom det å ville
rømme fra realitetene og til en sterk
personlig overbevisning om at abort
ikke var noe alternativ. Jeg ønsket å
være en som tok et etisk godt valg, og jeg
var ikke i tvil om hva det var – nemlig å
ta konsekvensene av det vi hadde gjort
og ta imot livet som var på vei. Men jeg
kjempet imot, jeg ville ikke dette.
En dag, midt i kaotiske tanker og uro for
fremtiden, kom hun på at hun kjente til
lyttet til meg, stilte mange gode spørsmål
og fikk meg til å reflektere over den
situasjonen jeg var i: Hva hadde jeg i
meg og rundt meg av ressurser? Hva
var Bjartes rolle? Hvordan var forholdet
mellom oss? De tegnet og illustrerte
valgene mine. Og de traff noen strenger
med tanke på å se hvem jeg selv var.
Jeg ble overbevist om at uavhengig av
Bjarte, så hadde jeg kapasitet og styrke
HVIS FLERE HADDE FÅTT DEN VEILEDNINGEN
SOM JEG FIKK AV AMATHEA, ER JEG SIKKER PÅ
AT FLERE HADDE FÅTT TRO PÅ SEG SELV SOM
VORDENDE MØDRE OG VALGT Å SI JA TIL Å
BÆRE FRAM BARNET SITT.
en veiledningstjeneste for gravide som
trengte noen å snakke med. En tante
av søskenbarnet hennes hadde jobbet
i Amathea, og hun husket at de tilbød
samtaler med gravide. Anne-Linn tok
kontakt med Amathea i Bergen og fikk
raskt en avtale.
– Den samtalen ble en utrolig flott
opplevelse. To voksne, kloke damer
møtte meg med omsorg og respekt. De
Da Anne-Linn ble gravid, var hun ikke klar for å
bli mamma. Men underveis i svangerskapet fikk
hun hjelp til å innse at hun hadde det hun trengte
for å bli en god mor.
og alt jeg trengte for å bli en god mor.
Og med Bjarte sto jeg enda mye sterkere.
Da jeg gikk ut derfra, var jeg overbevist
om at jeg skulle bli mamma. Det var en
lettelse. De fikk meg til å tro på meg selv.
Og til å innse at et liv med barn ikke
nødvendigvis er et fengsel.
Den beste løsningen
Samtalen med de to kvinnene i Amathea
ga Anne-Linn troen på at hun hadde det
hun trengte for å bli mamma.
– Det var en sterk og fin opplevelse som
jeg unner andre gravide å få oppleve.
FOTO PRIVAT
De la ikke press på meg eller fortalte
meg hva jeg skulle gjøre. Det var måten
de stilte spørsmål på og det at vi kunne
reflektere sammen, som gjorde at jeg
selv kjente at det er dette jeg vil og at
dette er den beste løsningen for oss,
forteller hun.
Noen dager etter var hun hos lege for
å komme i gang med rutinemessige
svangerskapskontroller.
– Jeg ble nesten fornærmet da legen
spurte om jeg ville beholde barnet. Tenk
at hun kunne stille et sånt spørsmål!
Da hadde jeg jo bestemt meg, og ville
bare beskytte det lille vesenet inni meg,
smiler hun.
Ærefrykt
Forholdet til Bjarte var solid, og de to
bestemte seg for å gifte seg før de ble
foreldre. Anne-Linn var tre måneder på
vei da hun sto brud i Langenes kirke,
midt i den mørkeste tiden i Nordland.
Lyset vendte tilbake, slik det gjør hvert
år, og 22. juli 1999 kom Birgitte til
verden, nesten to uker etter termin.
– Å få henne i armene var helt fantastisk.
Jeg har aldri kjent på så sterke
følelser – det var en blanding av
forelskelse, lykke, glede, stolthet og
ærefrykt. Hun hadde runde kinn og
rødt, krøllete hår og jeg syntes synd på
de andre mødrene på sykehuset. De
måtte jo se at mitt barn var mye vakrere
enn alle de andre, ler hun.
Omsorg og kjærlighet
Anne-Linn tror mange flere ville valgt å
beholde barnet sitt, hvis de bare hadde
fått tro på at de kunne klare det.
– Hvis flere hadde fått den veiledningen
som jeg fikk av Amathea, er jeg
sikker på at flere hadde fått tro på seg
selv som vordende mødre og valgt å si
ja til å bære fram barnet sitt. Selv om
man er ung eller ikke har alt på plass.
Det hadde ikke vi heller. Vi var unge,
«fattige» studenter. Men det har gått
helt fint. Vi fikk og arvet mye klær og
annet som vi trengte, og trillet Birgitte
i en stor, hvit barnevogn fra 60-tallet
som Bjarte hadde da han var baby. En
trenger ikke å legge lista så altfor høyt.
Et barn trenger omsorg og kjærlighet,
ikke masse dyrt utstyr, understreker
Anne-Linn. ◆
12 13

En feiring av
Roseslottet
Tirsdag 23. mai ble Livsvernprisen
2023 tildelt kunstnerne Eimund Sand
og Vebjørn Sand for deres arbeid med
å løfte fram grunnleggende verdier
som menneskeverd, demokrati og
frihet gjennom kunstinstallasjonen
Roseslottet.
TEKST MARIA ELISABETH SELBEKK
FOTO SUSANNE WARD ÅDLANDSVIK
Rekordmange hadde møtt opp på Hotel
Continental for å hedre årets mottakere
av Livsvernprisen. Advokat og politiker
Geir Lippestad delte ut prisen,
og understreket hvordan menneskeverdet
er truet på så mange måter i
dagens samfunn.
– Både i klimaspørsmålet, flyktningsituasjonen
og i møte med kunstig
intelligens er menneskeverdet truet.
Mange er enige i disse prinsippene når
det ikke koster noe, når man kan stå
trygt og ikke står i fare for å miste noe
selv. Men dersom man står i fare for å
miste noe selv, så blir dette begreper
som det er vanskelig å stå for. Derfor er
det så utrolig flott at dere konkretiserer,
sa han til brødrene Sand, og fortsatte:
– Det å snakke overordnet om disse
begrepene skaper ikke så mye engasjement,
men det å se en historie, det å
se et annet menneske som har mistet
livet eller et menneske som har hjulpet
et annet, det skaper engasjement
og det viser hva dette betyr for oss i
virkeligheten.
Videre fortalte Lippestad om sitt eget
engasjement for mennesker med
nedsatt funksjonsevne.
– Årets prisvinnere har konkretisert
hva menneskeverd og
menneskerettigheter betyr
→
og skapt engasjement, sa Lippestad,
som selv mottok Livsvernprisen i 2014
sammen med sin kone Signe.
Takket sine foreldre
Eimund og Vebjørn Sand takket alle
som har bidratt til realiseringen av
Roseslottet.
– Men mest vil vi takke våre foreldre,
Kari (87) og Øivind Sand (88), som
har lært oss å ta ansvar og gitt oss
avgjørende impulser, sa de i sine taler,
og forklarte at uten foreldrenes engasjement
så hadde ikke Roseslottet eksistert.
Videre fortalte både Vebjørn og Eimund
hvilke hendelser og menneskemøter
som har inspirert dem og gitt
dem visjonen av Roseslottet.
Vebjørn Sand henviste blant annet til
filosofen Emanuel Lévinas.
– Lévinas sier at det første møtet med
den andres ansikt er avgjørende, for det
er i dette møtet med den andres ansikt
at individet møter noen annen enn seg
selv. Det er i dette første møtet med den
andres ansikt, at begge blir like uerstattelige.
Og det er i dette første møtet med
den andres ansikt at ansvaret begynner
å vokse, og også omtanke for den neste,
sa Vebjørn Sand.
– Som mennesker har vi både et
vertikalt fellesskap og et horisontalt
fellesskap. Det horisontale er det vi har
med hverandre her og nå. Og det vertikale
er det fellesskapet vi har med dem
som har gått før oss og de som kommer
etter oss. Samfunnet er summen av
dette fellesskapet. Roseslottet er et
sted der man kan lytte til stemmer,
demokratiets innerste vesen, gi sin
stemme og lytte til sin egen stemme.
Demokrati er å lytte til sin egen stemme
og til andres stemme. Rettsstat er å være
i likevekt med seg selv og med andre, og
humanisme er å søke vennskap med seg
selv og med dem man møter, sa Eimund
Sand i sin tale.
Må stadig revaksineres
Det var flere hilsener til prisvinnerne.
Først ut var Ervin Kohn, forstander i Det
mosaiske trossamfunn i Oslo og tidligere
nestleder i Antirasistisk Senter. Han
Geir Lippestad delte ut årets
Livsvernpris til kunstnerbrødrene
Eimund og Vebjørn Sand.
kalte antisemittisme et virus som må
bekjempes fordi det skader samfunnet.
– Vi har ikke en evigvarende vaksine,
men vi må stadig revaksineres med
virkestoffene kunnskap og holdninger.
Roseslottet er et eksempel på et enormt
bidrag og et av de mest effektive tiltakene
i dette århundret, sa Kohn.
Konstituert generalsekretær Maria
Elisabeth Selbekk ledet arrangementet,
som fant sted i en fullsatt sal på Hotel
Continental i Oslo.
VI HAR IKKE EN EVIGVARENDE VAKSINE, MEN VI
MÅ STADIG REVAKSINERES MED VIRKESTOFFENE
KUNNSKAP OG HOLDNINGER. ROSESLOTTET ER ET
EKSEMPEL PÅ ET ENORMT BIDRAG OG ET AV DE
MEST EFFEKTIVE TILTAKENE I DETTE ÅRHUNDRET.
Ervin Kohn i sin hilsen til prisvinnerne
Harald Stanghelle, pressemann og
tidligere redaktør, og Helga Arntzen,
grunnlegger av Aktive Fredsreiser og
Hvite busser til Auschwitz, berømmet
også brødrene Sand for Roseslottet i
sine hilsener.
Utdelingen ble ledet av konstituert
generalsekretær Maria Selbekk, og
det var musikalske innslag av Mona
Krogh og Fredrik Høst. Prisen består
i diplom og en statuett av et ansikt,
laget av billedhugger Kjersti Wexelsen
Goksøyr. ◆
14 15

GJESTESKRIBENT ASTRID RØNSEN ER FØRSTELEKTOR VED NTNU PÅ GJØVIK.
HUN ER FAGANSVARLIG FOR TVERRFAGLIG VIDEREUTDANNING I PALLIATIV
OMSORG OG STYRELEDER I HOSPICEFORUM NORGE.
FOTO GRY KRISTIANSDATTER LILLENG
gjesteskribenten
Har du tillit til at du får den hjelpen
du trenger når du skal dø?
Hun kom innom markedsområdet under Olavsfestivalen hvor temaet dette
året var ‘tillit’. Spørsmålet på tavlen foran henne: «Har du tillit til at du får den
hjelpen du trenger når du skal dø?» kunne kanskje vært utfordrende for andre,
men ikke for henne.
Hun hadde fått rikelig anledning til å tenke gjennom
mye de siste månedene. I dag hadde hun vært
på sykehuset og fått enda en runde behandling for
kreftsykdommen sin. I samtalen med en fra organisasjonen
som stilte dette spørsmålet, sier hun:
«Kroppen min – sykdommen min får nok behandling,
men hva med resten?» På bakgrunn av sine
erfaringer var det ikke vanskelig å sette krysset
under alternativet «Nei». Det hun hadde behov
for – noen samtalepartnere å tenke høyt sammen
med, løfte på stener for å forberede seg på det hun
visste var uunngåelig. Hvis hun ikke kom til å dø av
kreftsykdommen, ville hun dø med den.
Limet i velferdsstaten
Vi får stadig høre at vi lever i et av verdens mest
tillitsbaserte samfunn. Vi stoler åpenbart på
myndigheter, etater, politikere og andre samfunns-
aktører som vi er avhengig av. Det samme gjelder
helsetjenestene. Men erfaringene med å møte folk
under Olavsfest ga et mer sammensatt bilde. Hva
kan være årsaker til at selve limet i velferdsstaten
vår, ‘tilliten’, i økende grad utfordres? Og hvis det
er sant, hvor er da løsningene?
Avgjørende for vår eksistens
Først og fremst hva er tillit? Hvorfor er det så
avgjørende viktig for oss? Og hva skjer når tilliten
til hverandre og tjeneste vi er blitt så avhengige av
ikke har samme tyngde som før? Denne kronikken
er ikke først og fremst en klage eller kritikk av en
tjeneste som ikke holder mål. De historiene får vi
nok av. Det jeg ønsker å dvele ved her, er å forstå
hvorfor det er så avgjørende viktig, og hva det er
som truer denne fellesverdien mange av samfunnsordningene
våre hviler på.
Tillit er ikke noe som kan administreres frem. Den
danske teologen og religionsfilosofen Løgstrup
beskriver ‘tillit’ som en av de suverene livsytringene,
noe som danner grunnlaget for selve
menneskelivet. For at mennesker skal kunne
eksistere blir livsytringene, her: ‘tillit’ avgjørende
for vår eksistens. Vi er gjensidig avhengig av hverandre
og utlevert til hverandre. Det sier seg selv at
som hjelpetrengende er en den avhengige parten i
dette samspillet. Det er den hjelpetrengende som
kan svare «ja» eller «nei» på om tilliten er der. Altså
ISTEDENFOR Å FLYTTE SVÆRT SKRØPELIGE PASIENTER TIL
EKSPERTENE I SYSTEMET, ER DET FULLT MULIG Å BRINGE NØDVENDIG
HJELP OG STØTTE TIL PASIENTENE OG FAMILIENE DERES DER DE ER.
blir vi som skal yte disse tjenestene de som må
bestå syretesten: Oppleves vårt bidrag i tjenesten
som troverdig og er vi til å stole på? Det er i de
konkrete møtene mellom mennesker tilliten testes.
Helsetjenestens største svik
Det kan oppfattes som så selvfølgelig at nettopp
eksempelvis ‘tillit’ er selve bærebjelken i samspillet
mellom den hjelpetrengende og yteren av hjelpen,
at vi tar det for gitt. Eller, kan det tenkes at
vi i vår iver etter å fagliggjøre og kvalitetssikre
tjenestetilbudet har lagt fokus på andre forhold på
Det er viktigere enn noen gang å fortsette arbeidet med å jobbe for bedre tilbud til alvorlig kronisk syke, døende og for de som skal leve videre med minnene av
å ta avskjed med en de er glad i, skriver gjesteskribent Astrid Rønsen.
bekostning av det vesentligste: Menneskene som er
berørt, som er sårbare og som trenger en særskilt
årvåkenhet og omsorg? Hva er det som gjør at vi
har organisert en tjeneste som i vesentlig grad er
tuftet på gjøremål, standardisering og oppgavefordeling?
Vi har sågar etablert kvalitetssystemer
i form av skjemaer og prosedyrer og argumenterer
for et system som for de aller svakeste kan
oppfattes som menneskefiendtlig. At vi fortsetter å
flytte svært syke og døende mellom sykehus, hjem
og sykehjem er et eksempel på dette. Stein Husebø,
tidligere fagansvarlig for Verdighetssenteret i
Bergen, beskrev dette som helsetjenestens største
svik, for en del år siden. Lite tyder på at dette har
endret seg. Og det må ikke være slik! Istedenfor
å flytte svært skrøpelige pasienter til ekspertene
i systemet, er det fullt mulig å bringe nødvendig
hjelp og støtte til pasientene og familiene deres der
de er. Det kommer helt an på hva vi verdsetter
høyest, hva vi anser som viktigst.
Bære hverandre
Markedsplassen med det utfordrende spørsmålet
om du har tillit til at du får nødvendig hjelp når
du er døende, ble en viktig møteplass. Mange som
har erfart tjenestetilbudet og som vet at de en dag
vil trenge hjelp fra andre, delte sine fortellinger.
Vi i Hospiceforum Norge som er vertskap for
denne standen, fikk en tydelig bekreftelse på at
det er viktigere enn noen gang å fortsette arbeidet
med å jobbe for bedre tilbud til alvorlig kronisk
syke, døende og for de som skal leve videre med
minnene av å ta avskjed med en de er glad i.
Det ble også en påminnelse om å bidra til bedre
rammebetingelser for de som yter denne ‘omsorgen’.
I et samfunn hvor vi stadig oftere snakker om
et bærekraftig samfunn: Hvordan kan vi snakke
om bærekraft hvis vi ikke kan bære hverandre? ◆
ILLUSTRASJON KARIN KVALVIK JOHANSEN
16 17

Abort-debatt
i Arendal
For tredje året på rad arrangerte Sex og samfunn og Menneskeverd
«Den store abortdebatten» under Arendalsuka i august.
– Selv om Sex og samfunn står på motsatt side av
Menneskeverd i spørsmålene om abort, så har vi til felles at
vi begge ønsker en opplyst og saklig diskusjon, sier konstituert
generalsekretær i Menneskeverd, Maria Elisabeth Selbekk.
– Årets arrangement er særlig relevant for tiden vi er inne
i, hvor abortlovutvalgets viktige arbeid går mot slutten, og
hvor vi i desember får vite hva de har kommet fram til, fortsetter
hun.
Årets arrangement ble en debatt med politikere fra Høyre,
KrF, SV og Arbeiderpartiet hvor de diskuterte de politiske,
etiske og medisinske aspektene ved abortlovgivningen. I
tillegg bidro overlege Mette Løkeland og tidligere statsråd og
leder for Civita, Kristin Clemet, med sine innspill til utformingen
av lovgivningen rundt abort. Kommentator i Dagbladet,
Martine Aurdal, ledet debatten.
Hvilke aspekter lå til grunn da abortloven ble utformet, og
hvor står vi i dag? Hvilke hensyn bør abortutvalget legge til
grunn i sitt arbeid og i hvilken grad er det politikk, etikk eller
medisin som skal forme fremtidens abortlov? Dette var blant
spørsmålene som ble stilt under debatten.
– Abortloven handler om at det er et spirende liv som man
avbryter, og som hadde levd dersom man ikke avbrøt det.
Det gjør dette spørsmålet til et etisk dilemma. Jeg tror likevel
at den rammen man
har rundt dette i
JEG ER KRITISK TIL PARAGRAF 2C, SOM GIR
GRUNNLAG FOR SORTERING PÅ BAKGRUNN
AV BARNETS EGENSKAPER.
Debattleder Martine Aurdal med
Civita-leder Kristin Clemet og
overlege Mette Løkeland.
Fra venstre: Kristin Clemet, Mette Løkeland, Ida Lindtveit Røse (KrF), Sandra
Bruflot (Høyre), Mariann Hussein (SV) og Åse Kristin Ask Bakke (Ap).
Kristin Clemet, leder for Civita
dag er tilstrekkelig.
Abortloven må fornyes,
for den er over førti
år gammel, men jeg
mener at tolv-ukersgrensen
fungerer bra.
Men jeg er kritisk til
paragraf 2C, som gir
grunnlag for sortering
på bakgrunn av barnets egenskaper, og det mener jeg er å gi
ulike abortgrenser for mennesker med ulike egenskaper. Og
da tar man ikke menneskeverdet på alvor, sa Kristin Clemet. ◆
Opptak av debatten kan du se på www.menneskeverd.no
NYTT FRA
STABEN
I august gikk undervisningsansvarlig
Sara Marie Grimstad
(t.v.) ut i foreldrepermisjon
fram til våren 2024. Vikar
i denne perioden er Aase
Victoria Wangen (t.h.). Hun kommer fra stillingen som redaktør i iTro og
ungdomskonsulent i Misjonssambandet Ung. Hun har en bachelorgrad
i ledelse og teologi, og har blant annet hatt praksis i Norges Kristelige
Student- og Skoleungdomslag (NKSS) hvor hun har deltatt i panelet i «Grill
en kristen» ved flere skoler og universiteter. Vi ser frem til at hun skal lede
Menneskeverds undervisningsarbeid det kommende året.
HAR DU TIPS TIL PRISVINNER?
Menneskeverd deler årlig
ut Livsvernprisen til en
person eller institusjon
som har bidratt til å verne
om menneskeverdet og
skape håp og livsmot hos
mennesker i sårbare faser
knyttet til livets begynnelse
eller slutt. Har du tips til
noen som fortjener denne
prisen? Send forslaget
ditt til konstituert generalsekretær Maria Elisabeth Selbekk på e-post
maria@menneskeverd.no innen 1. oktober.
SOMMERSTAND
Menneskeverd var til stede på flere arrangement og stevner denne
sommeren for å holde foredrag og verve nye medlemmer. På bildet til høyre
ser vi f.v. Mirjam Dorthea Hansen, Fredrik Høst Hansen, Tollef Skrettingland
Roba og Elida Marielle Drangsland, som var fire av dem som bemannet
Menneskeverds stand i løpet av juli. De melder om besøk av engasjerte
ungdommer på standen, gode samtaler og mange nye medlemmer.
Jeg har selv levd en stor del av mitt liv
med en kronisk sykdom og enorm fysisk
og følelsesmessig lidelse. Selv om de
færreste vil anse folk med kroniske og
psykiske lidelser som kandidater for aktiv
dødshjelp, har det å ha levd så lenge
med sykdom gitt meg hardt tilkjempede
perspektiver. Som at lykke og mening
ikke nødvendigvis er samme sak. Og at
verdighet ikke bare handler om funksjon
og vitalitet, men om det å leve i samspill
med andre.
Maria Kjos Fonn, forfatter og spaltist i Aftenposten
8. juli 2023
Samfunnet tar ikke utgangspunkt i et
funksjonsmangfold, men i oss som ikke
har noen funksjonsnedsettelser.
Funksjonshemming oppstår først og
fremst gjennom samfunnsskapte barrierer.
Disse barrierene må bygges ned. Vi
har kunnskap og hjelpemidler som vil
gjøre samfunnet vårt mer inkluderende
og likestilt, men vi er ikke gode nok til
å ta i bruk disse ressursene.
Renate Løland (SV) til Grimstad Adressetidende
8. juli 2023
Trenden med å skremme folk fra å bruke
hormonell prevensjon bør snu. Prevensjon
er ikke farlig. Det er tvert imot noe av
det lureste som er funnet opp. Abort er
mye mer ubehagelig enn de bivirkningene
man kan få av prevensjon.
Therese Sollien, kommentator i Aftenposten
18. august 2023
18 19

Returadresse: Menneskeverd, Storgaten 10b, 0155 Oslo
FAMILIE-
MEDLEMSKAP
Har dere lyst til å bli medlem som familie?
Jo flere vi er som står sammen om menneskeverdet, jo større slagkraft får vi
i møte med samfunn og politikere. Sammen setter vi livsrett, likeverd og
livshjelp på dagsorden!
Menneskeverd tilbyr familiemedlemskap for kr 500,- i året for to voksne.
(Ordinært medlemskap er kr 400, –.)
Når du melder deg inn i Menneskeverd, er du med på å løfte fram verdien av
menneskelivet. Nå er vi nesten 10 000 medlemmer. Bli med på laget du også!
Kan dette være aktuelt for dere? Ta kontakt!
tlf: 480 78 355
www.menneskeverd.no
post@menneskeverd.no
Scan for å se våre
medlemssider