Forbudt dagbok

alba de céspedes
Forbudt dagbok
Oversatt av
Inger Hagerup
Etterord av Kristin Sørsdal
pax forlag, oslo 2023
3

Originalens tittel: Quaderno Proibito
Copyright: © 2022 Mondadori Libri S.p.A., Milano
Utgitt av Mondadori i 1952
Første gang utgitt på norsk av Stabenfeldt forlag i 1955
under tittelen Forbuden dagbok.
Denne utgave: © Pax Forlag – en del av Forente Forlag AS, 2023
Omslag: Tank Design / Ina Brantenberg
Trykk: Scandbook AB, Falun
Printed in Sweden
isbn 978-82-530-4406-4
Språket i denne utgaven er noe modernisert.

26. november 1950
Det var galt av meg å kjøpe den skriveboken, svært galt. Men nå
er det for sent å angre. Gjort er gjort. Jeg vet ikke engang hvorfor
jeg kjøpte den, det var bare et innfall. Jeg har aldri tenkt på
å føre dagbok, blant annet fordi en dagbok må være hemmelig,
og da ville jeg være nødt til å gjemme den vekk for Michele og
barna. Jeg liker ikke å gjemme vekk noe, og forresten er det så
trangt hjemme hos oss at det ville være en fysisk umulighet. Det
foregikk på denne måten: En søndag for fjorten dager siden gikk
jeg ut tidlig om morgenen for å kjøpe sigaretter til Michele. Jeg
ville at de skulle ligge på nattbordet når han våknet. Han sover
alltid lenge på søndager. Det var en usedvanlig fin dag, enda
det var langt utpå høsten. Jeg hadde en slags barnslig glede av
å rusle bortover gatene på solsiden og titte på trærne som fremdeles
var grønne, og på menneskene som alltid ser så blide ut
på hellig dagene. Jeg bestemte meg for å gå til en tobakksforretning
som ligger ved piazzaen. Det var mange som stanset
opp foran blomsterkonen, og jeg gjorde det samme. Jeg kjøpte
en bukett ringblomster. «Det må være litt blomster på bordet
på søndager», sa blomsterkonen. «Mannfolkene liker det.»
Jeg nikket og smilte. Men i virkeligheten tenkte jeg hverken
5

på Michele eller på Riccardo, enda de er så glade i blomster.
Jeg kjøpte dem til meg selv, for å holde dem i hånden mens jeg
gikk. Det var mange folk i tobakksbutikken. Mens jeg ventet
på min tur med pengene i hånden, fikk jeg se en stabel skrivebøker
under glassdisken. Det var sånne svarte, blanke, tykke
notis bøker som jeg brukte på skolen, og der jeg alltid stolt skrev
mitt eget navn, Valeria, på første side før jeg begynte å bruke
dem. «Få en skrivebok også», sa jeg og lette etter mer penger i
portemoneen. Men da jeg så opp igjen, oppdaget jeg at tobakkshandleren
hadde fått et strengt uttrykk i ansiktet. «Det går ikke,
det er forbudt», sa han. Jeg var blitt alene med ham i butikken.
Så fortalte han at politiet står vakt utenfor døren hver eneste
søndag og passer på at han ikke selger annet enn tobakksvarer.
«Jeg har bruk for den», sa jeg, «jeg har veldig bruk for den.»
Jeg snakket lavt og inntrengende. Jeg var pluts elig umåtelig oppsatt
på å få kjøpe den. Han så seg rundt et øyeblikk. Så fisket
han fort opp en skrivebok, stakk den til meg over disken og sa:
«Gjem den under kåpen».
Jeg bar skriveboken under kåpen helt til jeg kom hjem. Jeg
var redd jeg skulle miste den da vaktmesterkonen stanset meg
for å snakke om noe med gassmåleren. Jeg var rød og oppkavet
da jeg låste meg inn i leiligheten. Jeg ville gå rett inn på
soveværelset, men så kom jeg på at Michele fremdeles lå og
sov. I samme øyeblikk ropte Mirella på meg. «Mamma!» Og
Riccardo spurte: «Har du kjøpt avisen, mamma?» Jeg var stresset
og oppsatt på å få være alene mens jeg tok av meg kåpen. Jeg
legger den i klesskapet, tenkte jeg. Nei, det går ikke. Mirella går
ofte i skapet for å låne noen av mine ting, et par hansker eller en
bluse. Skatollet åpner Michele støtt og stadig, og skrive bordet
har Riccardo okkupert. Jeg oppdaget at jeg ikke har en krok eller
en skuff for meg selv i hele huset, og jeg bestemte meg for at fra
nå av skulle jeg gjøre krav på mine rettigheter. I lintøyskapet,
tenkte jeg videre. Men så kom jeg på at Mirella pleier å ta fram
6

en ren duk hver søndag. Til slutt stakk jeg skriveboken ned i
filleposen på kjøkkenet. Jeg hadde så vidt fått knyttet båndet, da
Mirella kom inn. «Hva er det i veien, mamma?» sa hun. «Du
er helt rød i ansiktet.» «Det er nok på grunn av kåpen», sa jeg
og tok den av meg. «Det er så varmt ute i dag.» Jeg var redd
hun skulle si: «Det er ikke sant, det er fordi du har gjemt noe
i filleposen.» Jeg prøvde forgjeves å si til meg selv at jeg ikke
hadde gjort noe galt. Hele tiden hørte jeg den strenge stemmen
til tobakkshandleren si: «Det er forbudt.»
10. desember
I over to uker har jeg gjemt på denne skriveboken og ikke fått
skrevet i den. Det har vært et slit å flytte på den og hele tiden
finne nye gjemmesteder. Hvis de andre fant den, ville enten
Riccardo ta den og bruke den til notatene sine på universitetet,
eller så ville Mirella bruke den til sine dagboksopptegnelser som
hun har låst ned i skuffen sin. Jeg kunne nok protestere og si
at den var min, men da ble jeg også nødt til å forklare hva jeg
bruker den til. Før i tiden ble jeg alltid litt nedtrykt når barna
gikk ut, men nå håper jeg bare de skal gjøre det, så jeg får være
alene og skrive. Jeg har i grunnen aldri før tenkt på hvor sjelden
jeg får være for meg selv her hjemme, både fordi leiligheten er
så trang og fordi jeg er så lenge på kontoret. Jeg måtte benytte
et lite knep for å få begynne å skrive i dagboken. Jeg kjøpte tre
billetter til en fotballkamp og sa jeg hadde fått dem av en kollega
på kontoret. Rett etter lunsj hjalp jeg Michele og barna med
klærne. Mirella fikk låne den varme kåpen min, så sa jeg ha det til
dem, og da jeg lukket døren, var jeg så glad at det grøsset i meg.
Så angret jeg meg og sprang bort til vinduet. Jeg holdt nesten på
å rope etter dem. De pratet og lo, og da jeg hørte det, fikk jeg
dårlig samvittighet. Da jeg gikk bort fra vinduet, begynte jeg å
skrive med en gang, enda jeg ikke hadde ryddet på kjøkkenet.
7

Mirella hadde ikke fått tid å hjelpe meg, slik hun ellers pleier
å gjøre på søndager, og til og med Michele, som er et skikkelig
ordensmenneske, hadde latt klesskapet stå åpent. Noen slips
lå og fløt omkring, og sånn er det i dag også, f orresten. Jeg har
kjøpt billetter til en fotballkamp igjen, så nå kan jeg unne meg
et øyeblikks fred og ro. Men det rareste er, at når jeg endelig kan
ta fram dagboken fra gjemmestedet og sette meg til å skrive, så
kan jeg ikke finne på noe annet å skrive om enn hvordan jeg
strever med å holde den skjult hver eneste dag. Nå gjemmer
jeg den i en gammel koffert der vi oppbevarer vinterklærne
om sommeren. Men for to dager siden ville Mirella ha tak i
noen tykke skibukser hun pleier å ha på seg innendørs etter at
vi sluttet med oppvarmingen i huset. Dagboken lå der, og hun
ville fått øye på den med det samme hun åpnet kofferten. Derfor
skyndte jeg meg å si til henne: «Det kan du gjøre siden.»
«Jeg fryser», protesterte hun. Jeg holdt så sterkt på mitt at til
og med Michele la merke til det. Da vi ble alene, sa han at han
kunne ikke begripe hvorfor jeg hadde satt meg imot det. «Jeg
vet hva jeg gjør», svarte jeg. Han så forundret på meg, fordi
jeg var så opprørt. «Jeg liker ikke at du blander deg opp i mine
diskusjoner med barna», fortsatte jeg. «Du ødelegger min
autoritet.» Han innvendte at jeg ellers pleier å beskylde ham
for at han ikke tar seg nok av dem. Så gikk han bort til meg og
sa spøkefullt: «Hva er det i veien i dag da, mamma?» Og da
tenkte jeg at jeg kanskje begynner å bli irritabel og oppfarende
slik man påstår at kvinner blir når de er over førti. Og da jeg
fikk en mistanke om at Michele mente det samme, følte jeg
meg svært forulempet.
11. desember
Når jeg nå leser gjennom det jeg skrev i går, kan jeg ikke la være
å spørre meg selv om det ikke skjedde en forandring med meg
8

den dagen min mann for første gang kalte meg «mamma» for
spøk. I begynnelsen likte jeg det, for jeg fikk en slags følelse av
at jeg var den eneste voksne personen i huset, den eneste med
virkelig livserfaring. Det styrker den ansvarsfølelsen som jeg
alltid har hatt, helt fra jeg var barn. Jeg likte det også, fordi det
kunne rettferdiggjøre de moderlige følelsene Michele alltid
vekker hos meg. Han er så åpenhjertig og troskyldig, enda han
nærmer seg femti år. Når han kaller meg «mamma», svarer
jeg i den samme bestemte og ømme tonen som jeg brukte da
Riccardo var liten. Men nå skjønner jeg at det har vært dumt av
meg. Michele er den eneste som har tenkt på meg som Valeria.
Mine foreldre kalte meg Bebe fra jeg var ganske liten, og de
synes sikkert jeg er den samme nå, som den gangen de ga meg
dette kjælenavnet. Begge to krever alt det av meg som kreves av
et voksent menneske, men likevel vil de liksom ikke ta innover
seg at jeg er voksen. Nei, Michele er den eneste som tenker på
meg som Valeria. Noen av venninnene mine synes fremdeles at
jeg er signorina Pisano, barndomsvenninnen, andre ser på meg
som Micheles hustru og Mirellas og Riccardos mor.
15. desember
Hver gang jeg åpner denne dagboken, stirrer jeg på navnet mitt
som står skrevet på første side. Jeg er fornøyd med den leselige
håndskriften min. Den er ikke særlig stor, og den ligger litt på
skrå, og den viser tydelig min årgang. Jeg er treogførti år gammel,
men når jeg tenker på det, kan jeg nesten ikke tro det selv.
Folk blir alltid overrasket når de ser meg sammen med barna
mine, og kommer ofte med komplimenter som får Riccardo og
Mirella til å smile litt brydd. Men jeg er nå i hvert fall førtitre,
og jeg synes det er nedverdigende at jeg må bruke barnslige
knep for å skrive dagbok. Det er helt nødvendig at jeg forteller
Michele og barna om dagboken og hevder at jeg har full
9

ett til å stenge meg inne i et rom og skrive når jeg har lyst. Jeg
har oppført meg toskete fra første stund, og hvis jeg fortsetter
på samme måte, får jeg en sterkere og sterkere følelse av at jeg
gjør noe galt når jeg skriver disse uskyldige linjene. Det er helt
meningsløst. Hvis sjefen for eksempel holder meg igjen etter
arbeidstid, er jeg redd for at Michele skal komme hjem før meg
og av en eller annen utrolig grunn begynne å rote gjennom de
gamle papirene der jeg gjemmer dagboken. Derfor finner jeg
alltid på en eller annen unnskyldning, så jeg slipper å bli igjen, og
går glipp av ekstra betaling. Jeg er urolig når jeg kommer hjem,
og hvis jeg ser Micheles frakk i entreen, får jeg hjertet i halsen.
Da er jeg livredd for at Michele skal sitte inne i spisestuen med
den blanke, svarte boken i hånden. Hvis han sitter og prater
med barna når jeg kommer hjem, tror jeg han kanskje har funnet
den likevel og bare venter på at vi skal bli alene, så han kan
snakke om det. Om kveldene synes jeg ofte at han lukker døren
til soveværelset ekstra omhyggelig og kontrollerer at det knepper
i låsen. «Nå snur han seg og sier det til meg», tenker jeg. Men
han sier ingen ting. Jeg har oppdaget at han alltid lukker døren
på den måten. Det er en litt pirkete vane han har.
For to dager siden ringte Michele til meg på kontoret. Jeg ble
livredd for at han var kommet hjem av en eller annen grunn og
hadde funnet dagboken. Jeg var lammet av skrekk da jeg svarte.
«Hør her, det er noe jeg må si deg», begynte han. I noen sekunder
tenkte jeg vettskremt på om jeg skulle insistere på retten
til å ha så mange skrivebøker jeg vil, og skrive det jeg lyster i dem,
eller om jeg i stedet skulle si: «Prøv å forstå meg, Michele – det
var galt av meg.» Men han ville bare høre om Riccardo hadde
husket å betale semesteravgiften på universitetet fordi det var
siste innbetalingsdag.
10

«Det var galt av meg å kjøpe den skriveboken, svært galt. Men
nå er det for sent å angre. Gjort er gjort.»
En søndag formiddag gir Valeria Cossatti etter for en plutselig innskytelse,
hun kjøper en svart skrivebok mens hun er ute i et ærend
for å kjøpe sigaretter til mannen. I all hemmelighet begynner Valeria
å føre dagbok, i frykt for at resten av familien skal oppdage hennes
nye besettelse. For hver dagbokinnføring borer hun dypere i sitt
indre, og avdekker en sterk misnøye og trang til å gjøre opprør.
Alba de Céspedes’ Forbudt dagbok blir hyllet som en fengslende
feministisk klassiker – en varm, gripende historie om familieliv i
etterkrigstidens Roma og en kvinnes oppvåkning.
Med etterord av Kristin Sørsdal, den prisvinnende oversetteren av
Elena Ferrantes bøker.
«Motstandskjemper, romanforfatter – og
Sartres favorittspaltist. Med drahjelp fra Elena Ferrante
utgis nå Alba de Céspedes’ nyrealistiske klassiker
på nytt 70 år etter at den først ble utgitt.
Boken er fremdeles aktuell for kvinner i dag.»
The Guardian
«Briljant»
The Wall Street Journal
ISBN: 978-82-530-4406-4