Ild fra Island - Erik Erikson

Ild fra Island
ikke for meg, tenkte jeg. Jeg kan ikke sitte her en time til. Jeg trenger
en drink.
I det øyeblikket sto en eller annen opp i en annen del av
kirken og begynte å tale høyt i tunger. Jeg hadde vært på nok
møter nå til å vite hva dette var ment å skulle være – ukjente
ord, som Gud ga folk av en eller annen grunn. Mannen
snakket kraftfullt. Skjønt jeg ikke forsto hva han sa, kunne
jeg høre den dype følelsen i ordene.
Der var stillhet mens alle ventet på hva som ville komme
etter, at en eller annen skulle stå opp og gi hva som ble kalt
tolkningen, oversettelsen av hva personen hadde sagt, slik
at vi alle kunne forstå. Da en begynte å snakke, var det som
om ordene var rettet direkte til meg. Resten av menigheten
visnet bort. Jeg følte Gud tale bare til meg.
36
Du har tvilt på Meg, sa Han. Hvorfor har du tvilt? Spørsmålet
var ikke sint, men omsorgsfullt, nesten trist. Men
jeg er virkelig, fortsatte budskapet. Du skal kjenne Meg og du
vil tro.
Det var mer, men jeg kunne knapt høre det på grunn av
bankingen i hjertet mitt. Jeg trodde det skulle briste. All tvil
og usikkerhet begynte å forsvinne, lik biter av et knust skall.
Vissheten oversvømmet hjertet mitt. Gud var ekte. Gud var
her. Gud var her for meg. Jeg visste at hvis det ble et alterkall
den kvelden, skulle jeg fram for å møte Ham. Ingen skulle
være nødt til å overtale meg, slik som forrige gang – og
ingen ville kunne stoppe meg.
Der var litt av en gruppe som gikk fram til forbønn, så
mange at jeg måtte gå over til et lite rom på siden av hallen.
Der knelte jeg ned, men før jeg klarte det, falt jeg i bakken
overveldet av en stor følelse av mektig kraft rundt meg som