Ild fra Island - Erik Erikson

Vi har mistet ham!
En stemme smalt til i hodet mitt.
Bare hopp i sjøen. Hopp, ingen vil se det.
Det var en slik sterk impuls at jeg sprang opp på føttene
mine som om de var skåldet. Jeg løp til mitt trange sovekvarter
og trakk raskt fram en favoritt-kassett. Det var en kristen
taler, Johan Maasbach, fra Nederland, som snakket om Guds
kjærlighet og kraft. Jeg hadde spilt den mange ganger. Nå
gjorde jeg det igjen i håp om at den ville sprekke boblen
som hadde slukt meg.
Tilbake i Reykjavík, fortsatte jeg å delta i Filadelfia regelmessig,
selv om jeg begynte å bli mer og mer frustrert. Folk
rundt meg syntes å være så glade og lykkelige. De sang entusiastisk,
de ba inderlig. De fortalte historier om hvordan
de hadde blitt reddet fra forferdelige liv og hvor mye bedre
tingene nå var med Gud. De snakket om hvor mye Jesus
elsket dem og at de elsket Ham. De beskrev med tydelig glede
følelsen av å være fylt til randen med Den Hellige Ånd.
De talte i tunger – tilsynelatende et slags ukjent, himmelsk
språk som Gud ga folk å bruke.
Hvorfor får jeg ikke oppleve det samme som dem? Jeg begynte
å undres. Jeg prøvde å gjøre det rette, så hvorfor var livet så
vanskelig? Jeg gikk på alle møtene jeg kunne, men ingenting
så ut til å skje. Jeg var ikke forandret slik andre folk sa
de var. Tvil og kynisme begynte å vokse inni meg: Dette var
bare følelser, ikke ekte. Jeg så meg rundt og tenkte at disse
menneskene var enten forført, eller de prøvde bare å narre
andre mennesker.
Slike tanker var det som løp rundt i hodet mitt under et
søndagsmøte omtrent atten måneder etter at jeg første gang
besøkte kirken da det til slutt stoppet opp for meg. Dette er
35