Ild fra Island - Erik Erikson

Ild fra Island
følelsene mye sinne som jeg skjulte så godt jeg kunne. Men
ting under press trenger ikke mye for å sprekke.
Jeg besøkte min Far og stemor på den store gården de
hadde kjøpt utenfor Reykjavík. Noen mannlige slektninger
og jeg drev rundt og holdt leven en søndag og sprutet vann
på hverandre. Det begynte å komme ut av kontroll, og med
ett hadde de klart å gjøre meg helt gjennomvåt. De lo av
meg, og jeg eksploderte. Raseriet overrasket meg – og dem.
Skremt av min reaksjon, dro de bort, og jeg tråkket unna
for å få være alene. Jeg var flau, ydmyket og såret over at de,
mine venner, ville gjøre narr av meg.
Jeg vil bare drepe meg selv! Stemmen steg liksom opp fra
et sted på innsiden. Jeg fingret med en kniv som var gjemt
unna nede i lommen min. Jeg tenkte jeg kunne ta den ut og
bare kutte håndleddene mine med den. Det ville vise dem.
Før jeg fikk sjansen til å handle på impuls, kom det en
annen stemme. Denne var hørbar.
24
«Hei, Erik», ropte en eller annen. «Hvor er du?»
Stemmen kom nærmere, der jeg gjemte meg nær et av
uthusene. «Hei, Erik, hvor er du? Lyst til å se en film?»
Spørsmålet overrasket meg, og jeg vendte oppmerksomhet
min bort fra å kutte meg selv. Vi fikk ikke gå på kino ofte
og aldri på en søndag. I et øyeblikk var sammenstøtet med
mine venner glemt sammen med min impulsive idé om å
skade meg selv, og vi var på vei til en kino i Reykjavík.
Plassert mellom mine to følgesvenner ble vi revet med
av dramaet og spenningen fra Charlton Hestons Ben-Hur.
Action-sekvensene fra den berømte bibelfortellingen holdt
oss på kanten av våre seter. Men hjertet mitt ble rørt enda