Ild fra Island - Erik Erikson

«Erik, ikke gjør det!»
jeg ble sendt ut dit, ble jeg forskrekket. Fordi jeg kom fra en
«storby», var det et sjokk å møte forhold uten strøm og varmt
vann. Våningshuset var kun av stein uten noen av de bekvemmelighetene
jeg var vant til. Det føltes som om jeg hadde gått
hundre år tilbake i tid.
Livet syntes å sentrere seg om lange timer ute på marken,
passe på avlingene og å ha omsorg for husdyrene. Moderne
teknologi var begrenset. Det var en gammeldags traktor i
drift, men mye av slåtten ble gjort for hånd ved å svinge store,
tunge ljåer. Jeg dro tilbake til gården hver sommer gjennom
flere år. Da jeg ble eldre, fikk jeg flere plikter: jeg ble vist
hvordan man melker kua og lærte å slipe knivene på en stor
slipestein. Jeg var skuffet over at jeg aldri fikk lov til å kjøre
traktoren.
Bestefar var en streng, men vennlig mann. Han var sterk
også. Det ble fortalt en historie om hvordan han, som en ung
mann, hadde rettet ut en hestesko av jern med bare hendene.
Han mistet ikke noe av grepet sitt etter at han ble eldre; han
kom kvikt rundt ved hjelp av to kjepper da hans aldrende ben
begynte å gi ham problemer.
En fåmælt mann men han elsket å skrive brev til venner
og familie. Han kunne stå ved en pult på rommet sitt der
han likte å skrive uforstyrret, med en gammel fjærpenn. Hver
gang jeg fikk et glimt av ham, lurte jeg på hvem han skrev til
og hva han sa.
Å se ham minnet meg om en historie min mormor hadde
fortalt om sin mann, som døde før jeg ble født. Han var blitt
syk av kreft og hadde blitt brakt til et hospital langt hjemmefra.
Da han skjønte at han bare hadde kort tid igjen å leve,
hadde han skrevet til sin hustru for å fortelle henne hvor mye
han elsket henne og hvor takknemlig han var for henne.
17