Ild fra Island - Erik Erikson

Ild fra Island
jeg ventet og overga meg, ville mine vandrende tanker omsider
stoppe opp, og jeg kunne begynne å fokusere på Gud.
Da ville jeg begynne å ane Guds nærvær; en fred og en nærhet,
som om noen fysisk hadde kommet til meg i rommet.
Over tid har jeg blitt komfortabel når dette skjer, men jeg
håper jeg ikke er vant med det – jeg ønsker ikke å behandle
det å være nær Gud lettvint. Ved et par anledninger, når jeg
har vært i stand til å ha en lengre tid i bønn med Gud, over
flere dager, har folk som har møtt meg etterpå bare bristet
i gråt før noen av oss har hatt muligheten til å si et ord.
De har fortalt meg at de bare kjenner at Gud er der på en
spesiell måte.
126
•••
NOEN AV MINE LÆRERE I BØNN har vært giganter i dagens
Kristi legeme. Folk som Morris Cerullo og David Yonggi
Cho, hvis koreanske kirke ble bygget på et fundament av
bønn. Mens andre jeg har lært av har vært noen av troens
helter fra tidligere år, hvis tro har oppildnet min egen.
De lærte meg å søke og vente på salvelsen – vissheten
og sikkerheten om Guds nærvær. Jeg husker å ha lest hvordan
Oral Roberts, da han holdt helbredelses-korstog i USA,
sa: «Herre, jeg vil ikke gå med mindre jeg har salvelsen på
meg.» Han ville ikke forlate hotellrommet sitt før han visste
at Gud var med ham. Folk kunne kanskje vente på ham på
møtet, men han kunne si til sjåføren som skulle kjøre ham
dit at han bare ville ringe etter ham når han var rede.
A. A. Allen, en annen dyktig Guds mann, med en velkjent
helbredelses-tjeneste, hadde en liknende holdning. Fast bestemt
på å faste og be om Guds hjelp, insisterte han en gang
at hans kone skulle låse ham inne og ikke la han komme ut,