You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
ERIK ERIKSON<br />
med andy butcher
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong>: Historien om Gospel Channel<br />
av <strong>Erik</strong> <strong>Erik</strong>son<br />
med Andy Butcher<br />
Copyright © 2016 <strong>Erik</strong> <strong>Erik</strong>son<br />
Pocketutgave ISBN: 978-1-943294-29-9<br />
Ebook ISBN: 978-1-943294-30-5<br />
Omslagsdesign av Martijn van Tilborgh<br />
Fire From Iceland er også tilgjengelig på<br />
Amazon Kindle, Barnes & Noble Nook og Apple iBooks.
Innhold<br />
Takk ............................................................................... 5<br />
Introduksjon ................................................................. 8<br />
1. «<strong>Erik</strong>, ikke gjør det!» .............................................. 12<br />
2. «Jesus kaller deg» .................................................... 22<br />
3. «Vi har mistet ham!» .............................................. 32<br />
4. «Jeg vil betale prisen» ............................................ 41<br />
5. «Gud sendte meg til dette stedet» ......................... 50<br />
6. «Hun vil bli din kone» ........................................... 60<br />
7. «Gud har utvalgt deg» ............................................ 74<br />
8. «Ikke gi opp» ........................................................... 84<br />
9. «Vi vil hjelpe deg» ................................................... 94<br />
10. «Stol bare på Gud» .................................................. 104<br />
11. «Noen ord <strong>fra</strong> Jesus til deg» ................................... 113<br />
12. «Hvordan kunne det skje?» .................................... 123<br />
13. «Et fremtidig hjem» ................................................ 132<br />
Om Gospel Channel .................................................... 138<br />
3
Takk<br />
FØR JEG FORTELLER HISTORIEN OM Gospel Channel, kjenner<br />
jeg at det er veldig viktig å dele med dere navnene på<br />
noen av de menneskene som har hatt stor innflytelse i mitt<br />
liv. Noen av dem er nevnt på sidene som følger, noen er ikke<br />
det. Men jeg ønsker å takke og hedre dem her for måten de<br />
har formet og oppmuntret meg på.<br />
Noen av dem er borte, mens andre fortsatt er her sammen<br />
med oss. Å nevne alle og enhver ville gjøre listen svært lang,<br />
men jeg er nødt til å takke noen få.<br />
Først må jeg nevne min vidunderlige hustru og partner<br />
gjennom tretti år, Kristín Kui Rim, og mine kjære barn:<br />
Sverrir, Johannes, Guðný og Daniel. De har alle vært veldig<br />
hjelpsomme og stått med meg gjennom alle disse årene i det<br />
viktige oppdraget Herren har gitt oss.<br />
Gospel Channel ville ikke vært hva den er uten den lojale<br />
støtten av kjære medarbeidere som Eiríkur Magnússon,<br />
Guðmundur Örn Ragnarsson og Sigrún Einarsdottir. Jeg vil<br />
også takke de mange trofaste partnere og venner som har<br />
bedt for og støttet Gospel Channel og vårt arbeide gjennom<br />
alle disse årene.<br />
5
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
Mange nære venner har hatt tro for meg og denne misjonen.<br />
De er for mange til å nevnes individuelt men dere vet hvem<br />
dere er, og jeg er takknemlig for dere. To som jeg må nevne<br />
offentlig er Einar J. Gislason, pastor i Filadelfiamenigheten i<br />
Reykjavik og venn og partner gjennom lang tid, Sverrir Sverrisson.<br />
Der er også mange tjenester og trofaste Herrens tjenere<br />
som har hatt stor påvirkning på mitt liv og hjulpet meg til å<br />
tjene Herren og elske Jesus Kristus mer enn før.<br />
Noen av dem er borte slik som den mannen som trolig<br />
har hatt den største enkeltinnflytelsen: William Marrion<br />
Branham. Å lese William Branham: En mann sendt <strong>fra</strong> Gud,<br />
Gordon Lindsays biografi om denne ydmyke og mektige<br />
Herrens tjener, var livsforandrende og var et eksempel for<br />
meg når det gjelder enkel dedikasjon og tjeneste.<br />
Blant andre som har forlatt oss vil jeg nevnte Oral Roberts,<br />
A.A. Allen, Kathryn Kuhlman og Dr. Robert Schuller.<br />
Dagens tjenere omfatter Pat Robertson <strong>fra</strong> Christian Broadcasting<br />
Network, Dr. Billy Graham, Dr. David Yonggi Cho<br />
og Jimmy Swaggart. Dr. Morris Cerullo har gjort et stort inntrykk<br />
på mitt liv og inspirert meg til å tjene Gud og stole på<br />
Ham. Pearry Green, pastor i Tuscon Tabernacle i Arizona,<br />
USA, har vært en inspirasjon også. Benny Hinn har vært til<br />
stor velsignelse. Han er et svært godt eksempel på en mann<br />
med sterkt fokus på hva Herren har kalt ham til å gjøre.<br />
Min anerkjennelse ville ikke vært fullstendig uten å takke<br />
Dr. Paul Crouch og familien i Trinity Broadcasting Network.<br />
De har vært til slik en enestående inspirasjon og velsignelse<br />
6
Takk<br />
for meg. Jeg vil være takknemlig til evig tid for Paul and Jan<br />
Crouch og Matthew Crouch, som nå er direktør for TBN.<br />
Til slutt, det ville ikke vært mulig å fortelle historien om<br />
Gospel Channel uten hjelp <strong>fra</strong> Martijn van Tilborgh og hans<br />
Four Rivers team. Spesiell takk også til Andy Butcher som vi<br />
alle her på <strong>Island</strong> er så glade i, for hjelp til å skrive en bok som<br />
jeg håper vil oppmuntre andre til å stole på at Gud vil oppfylle<br />
i deres liv hva Han har kalt dem til å gjøre.<br />
7
Introduksjon<br />
FØR APRIL 2010 VILLE MANGE MENNESKER rundt om i verden<br />
hatt vanskeligheter med å peke ut på kartet det landet som<br />
jeg kaller hjem.<br />
Alt dette endret seg da Eyjafjallajökull buldret til liv. Den<br />
iskronede vulkanen, en av mer enn hundre strødd ut over <strong>Island</strong>,<br />
hadde vært rolig i nesten to hundre år. Idet den våknet,<br />
hostet Eyjafjallajökull tonn på tonn med svart aske høyt opp<br />
mot himmelen, og snart så alle i sine atlas.<br />
Den brune røykskyen som steg mot himmelen plasserte<br />
fly på bakken verden rundt fordi flyselskapene stoppet å fly<br />
i frykt for at støvet kunne kvele motorene i flyene deres. Flyplasser<br />
over hele Europa stoppet i flere dager og flyforbindelser<br />
til resten av verden ble også forstyrret. Flyindustrien<br />
anslo at den omfattende stansen kostet mer enn 7 billioner<br />
US dollar i tapte inntekter.<br />
Plutselig ble verdens øyne rettet mot en liten bortgjemt<br />
nasjon på toppen av kloden, like under polarsirkelen. Med<br />
en total befolkning på bare 330.000 – færre mennesker enn<br />
i mange små byer som Wichita, Kansas i USA, eller Bristol,<br />
Avon i Storbritannia – hadde mitt land tiltrukket seg global<br />
oppmerksomhet.<br />
8
Introduksjon<br />
Lavaen under vår steinete overflate, en kilde til nesten<br />
ubegrenset gratis varmt vann og billig energi, hadde brast<br />
gjennom kjernen. <strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong> hadde stoppet folk på sin vei<br />
i en rekke andre land.<br />
Vitenskapsmenn som undersøkte utbruddet, ble forbløffet.<br />
På skalaen hadde utbruddet <strong>fra</strong> Eyjafjallajökull ikke vært<br />
så stort. De regnet med, i løpet av de månedene som fulgte, at<br />
utbruddet bare hadde kastet opp så mye materiale som mer<br />
voldsomme kan gjøre på en enkelt dag.<br />
Hendelsen forårsaket ikke bare at verdens overskrifter<br />
kom <strong>fra</strong> et usannsynlig sted, men det hadde en mye større<br />
effekt enn man noensinne hadde forventet.<br />
Det har vært en liknende historie med Gospel Channel.<br />
Gjennom mesteparten av de siste tjuefem årene har vi kringkastet<br />
de gode nyhetene om Jesus Kristus døgnet rundt –<br />
tjuefire timer om dagen, syv dager i uken – <strong>fra</strong> studioer bare<br />
en kort kjøretur <strong>fra</strong> Eyjafjallajökull.<br />
Budskapet om frelse, helbredelse og helhet har gått ut<br />
over hele <strong>Island</strong>, gjennom hele Skandinavia, inn i Europa og<br />
enda lenger ut til fjerne deler av verden. Og folk har blitt<br />
stoppet på sin vei.<br />
Vi har hørt <strong>fra</strong> dem som har fått oss inn og blitt satt fri<br />
<strong>fra</strong> det største mørke – avhengighet, utroskap, håpløshet og<br />
hjertesorg. Vi har hørt <strong>fra</strong> dem som er blitt helbredet –<br />
blinde som har blitt seende igjen, lamme som går. De har blitt<br />
berørt av ilden <strong>fra</strong> <strong>Island</strong> – de hellige flammene av Guds gjenløsende<br />
og gjenopprettende kjærlighet og kraft.<br />
Mens Eyjafjallajökull sin aske formørket himmelen, har<br />
signalene <strong>fra</strong> Gospel Channel strålt lys.<br />
9
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
Hvis meteorologene klødde seg i hodet på grunn av Eyjafjallajökull,<br />
har mediefolk også blitt overrasket over hva Gospel<br />
Channel har vært i stand til å oppnå. Vi har bare en håndfull<br />
ansatte, et lite budsjett og gammelt utstyr.<br />
Jeg er heller ikke en dugende kandidat til å drive en vellykket<br />
internasjonal kringskastingsbedrift. Jeg sluttet på skolen<br />
da jeg var fjorten år uten noen kvalifikasjoner. Gjennom flere<br />
år drev jeg målløst <strong>fra</strong> jobb til jobb, suste hit og dit på bølger<br />
av alkohol og personlige tap.<br />
Så møtte jeg Jesus, og noe brøt <strong>fra</strong>m i meg lik lavaen under<br />
<strong>Island</strong>s overflate, en varm kraft som ikke kunne holdes<br />
tilbake.<br />
Ettersom vi nå nærmer oss sølvjubileum for Gospel Channel,<br />
har jeg blitt bedt om å reflektere over alt det Gud har<br />
gjort gjennom vår tjeneste. Folk ser hen til meg for undervisning<br />
i ledelse og for veiledning i tjeneste. Hvordan har vi vært<br />
i stand til å gjøre så mye med så lite, vil de vite?<br />
Jeg har ikke noe smart svar, skjønt deler av det kan kanskje<br />
handle om å tappe av vår robuste vikingånd som så mine<br />
forfedre overvinne store vanskeligheter ved å slå seg ned i et<br />
barskt land. Noen ser det som har skjedd som ledd i oppfyllelsen<br />
av profetier <strong>fra</strong> gammelt av. Jeg har ikke mange prinsipper<br />
og metoder å forklare. Når jeg ser tilbake tror jeg at hvis<br />
Gospel Channel har satt noe preg på verden, har det vært på<br />
grunn av fire enkle målsettinger jeg har prøvd å følge:<br />
• Elske Gud<br />
• Be hardt<br />
• Gjøre det Han sier<br />
• Ha tro<br />
10
Introduksjon<br />
Ved å dele min historie og historien om Gospel Channel<br />
håper jeg å oppmuntre deg til å tro at Gud også kan bruke<br />
deg til å oppnå mer enn du eller andre noensinne kan drømme<br />
om, fordi Han kan frigjøre skjult kraft gjennom deg til å<br />
påvirke verden – lik ilden <strong>fra</strong> <strong>Island</strong>.<br />
11
Kapittel 1<br />
«<strong>Erik</strong>, ikke gjør det!»<br />
DET ER ALLTID OPPMUNTRENDE Å se tilbake på livet og se<br />
hvordan Gud holdt Sin hånd over deg selv når du ikke<br />
var oppmerksom på det. Det får meg til å tenke på hvordan<br />
den elskede nederlandske evangelisten Corrie ten Boom<br />
brukte en billedved som eksempel for å hjelpe folk til å forstå<br />
Guds engasjement i deres liv.<br />
Hun og familien hennes hadde blitt arrestert og sendt til<br />
en tysk konsentrasjonsleir fordi de skjulte jøder i sitt hjem i<br />
Haarlem, Nederland, under andre verdenskrig. Corrie overlevde<br />
og fortsatte med å reise verden rundt for å fortelle hvordan<br />
hennes tro hadde gjort henne i stand til å tilgi sine fangevoktere,<br />
til og med dødsfallet til hennes kjære søster Betsie.<br />
Corrie kunne snakke om hvordan en billedvev, sett <strong>fra</strong><br />
vrangen, <strong>fra</strong> vårt begrensede menneskelige perspektiv, bare<br />
ser ut til å være et virvar av tråder og knuter. Det synes ikke å<br />
være noen orden eller hensikt og den ser ikke attraktiv ut. Bare<br />
når den blir vendt rundt og sett for<strong>fra</strong> – <strong>fra</strong> Guds synspunkt<br />
– blir den et materiale av skjønnhet. Alle disse tilsynelatende<br />
tilfeldige maskene blir forvandlet til et kunstverk.<br />
12
«<strong>Erik</strong>, ikke gjør det!»<br />
Det er en påminnelse om at selv om de ikke så ut til å føre til<br />
noe særlig, var hver maske en viktig del av helheten. Og det<br />
tyder på at etter hvert kan vi være i stand til å se tilbake på<br />
våre liv og fange glimt av hva Gud gjorde, selv om vi ikke forsto<br />
det på den tiden fordi vi ikke var klar over hvordan Han<br />
vevet tingene sammen.<br />
Det er unektelig sant for meg slik jeg husker mitt liv. Fra et<br />
perspektiv var der ingenting i mine tidlige dager som tydet på<br />
at Eiríkur Rúnar Sigurbjörnsson en dag ville være involvert i å<br />
kringkaste evangeliet over hele verden. Men med fordelen av<br />
etterpåklokskap og større forståelse av Guds vei, kan jeg nå se<br />
hvordan Han sydde tingene sammen <strong>fra</strong> mine tidligste dager.<br />
Jeg ankom 8. april 1950 som mine foreldres andre barn.<br />
Sigurbjörn Eiríksson og Hjørdis Gudjonsdottir møtte hverandre<br />
i <strong>Island</strong>s hovedstad, Reykjavik, ikke lenge etter slutten<br />
av andre verdenskrig. Som en av tolv barn, født i en bondefamilie<br />
på Gestsstaðir, Fáskrúðsfirði, hadde han flyttet til <strong>Island</strong>s<br />
største by på jakt etter arbeid, som ung mann. Hun hadde<br />
kommet til Reykjavík <strong>fra</strong> Vestmannaeyjar, eller Vestmannaøyene,<br />
et bygdesamfunn utenfor sørkysten.<br />
Sammen med min eldre søster, Guðný, var vårt hjem i en<br />
del av en tidligere militærkaserne som hadde huset amerikanske<br />
soldater under krigen. <strong>Island</strong>s økonomi kjempet og<br />
det var trangt. Vår innkvartering besto bare av et par rom,<br />
men vi holdt varmen og var tørre og lykkelige.<br />
En av mine første minner er om den nysgjerrigheten som<br />
alltid har fått meg til å lure på hvorfor tingene fungerer slik<br />
de gjør og ønsket om å utforske. Jeg kan ikke ha vært mer enn<br />
omtrent et år gammel da jeg hørte mye støy komme nedover<br />
gaten. Det var en brann i nærheten, og brannbilene hadde<br />
blitt innkalt for å bekjempe flammene. Jeg ønsket desperat<br />
13
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
å vite hva som foregikk så jeg klatret på en måte opp til<br />
kjøkkenvinduet for å kikke ut.<br />
Mor kom inn og fant meg svaie faretruende. «<strong>Erik</strong>, ikke<br />
gjør det»! sa hun. Det var ikke siste gangen.<br />
En gang da jeg var blitt eldre, fant jeg en forgasser utenfor<br />
på gaten som jeg klarte å dra inn på rommet mitt der<br />
jeg tok den <strong>fra</strong> hverandre for å prøve å forstå den. Så eksperimenterte<br />
jeg med å bygge raketter, blandet ingrediensene<br />
nøye slik at jeg kunne sende mine hjemmelagde raketter som<br />
eksploderte høyt opp mot himmelen. Heldigvis må jeg ha<br />
hatt en stødig hånd, for jeg hadde aldri noen ulykke med den<br />
lett bevegelige blandingen.<br />
Selv om jeg var umettelig nyfiken, likte jeg ikke skolen. Jeg<br />
var interessert i historie og natur. Men mange av de andre<br />
tingene de fikk oss til å studere, syntes å være bortkastet tid<br />
for meg.<br />
«<strong>Erik</strong>», kunne Guðný si til meg, «du må være flink på skolen,<br />
og du må være villig til å lære.»<br />
Hennes forsøk på å oppmuntre meg falt for døve ører.<br />
Og så, en dag lånte jeg en bok <strong>fra</strong> biblioteket som ga meg<br />
bekreftelse på hvilken bortkastet tid formell utdannelse var.<br />
Det var en junior biografi om Thomas Edison, den berømte<br />
amerikanske oppfinneren. Å lese om måten han eksperimenterte<br />
på og skapte nye ting, den elektriske lyspæren er mest<br />
berømt, ga meg visshet om at det var akkurat hva jeg også<br />
ønsket å gjøre når jeg ble eldre.<br />
På det stadiet falt det meg ikke inn at jeg, slik som han, en<br />
dag ville bringe lys til folk. Men jeg var glad for å oppdage<br />
at han hadde droppet ut av skolen etter at hans lærer hadde<br />
14
«<strong>Erik</strong>, ikke gjør det!»<br />
sagt at han var treg og aldri ville få til stort. Denne fortellingen<br />
stadfestet bare min forakt for de lange, kjedelige timene<br />
i klasserommet.<br />
Hvorfor måtte jeg lære algebra når jeg visste jeg aldri ville<br />
få bruk for det i mitt liv?<br />
Jeg hadde tatt en fast beslutning om at skole ikke var noe<br />
for meg. Min mulighet til å komme unna med ikke å prøve<br />
hardere akademisk ble større ved en forandring i min hjemmesituasjon.<br />
Mine foreldre ble skilt, og resultatet ble at jeg<br />
flyttet mellom deres to hjem og klarte å unngå tett oppfølging<br />
med min utdannelse.<br />
Skilsmisse var mindre vanlig på <strong>Island</strong> da enn det er nå. Men<br />
mine foreldres atskillelse var så fredelig som oppløsningen av<br />
noe ekteskap kan være. Far flyttet ut, men han kom fortsatt<br />
på besøk. Mor snakket aldri stygt om ham selv om ingen<br />
forklarte hva som hadde skjedd og som drev dem <strong>fra</strong> hverandre.<br />
De gjorde sitt beste for å være på god fot. Faktisk, en gang<br />
etter at de hadde brutt med hverandre, kjørte de bil sammen<br />
med en av hans venner da min far sa til min mor: «Hvis du<br />
møter en ny, håper jeg det er noen som min venn her. Han er<br />
den beste mannen jeg vet om.»<br />
Fars ord gikk i oppfyllelse. Hans venn og min mor ble forelsket<br />
og giftet seg etter hvert. Forholdet mellom de tre forble<br />
vennlig og støttende. Min far giftet seg igjen senere også, og<br />
hans nye kone og min mor ble nesten bestevenner.<br />
Selv om jeg tilbrakte mer tid med min mor, forble Far en<br />
viktig figur i mitt liv. Etter flere år i politiet, sluttet han for å<br />
starte en vellykket restaurant og nattklubb virksomhet. Med<br />
15
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
slående godt utseende og en sterk personlighet, var han høyt<br />
respektert i samfunnet – noe som også omfattet hans familie.<br />
Når det var en alvorlig disiplinær sak, ville min mor alltid<br />
sende meg til Far for å håndtere det. Ingen av mine foreldre<br />
var spesielt religiøse, så jeg vokse ikke opp med å gå i kirken,<br />
men jeg ba alltid før jeg banket på min fars kontordør for en<br />
av våre «samtaler».<br />
«Kjære Gud», kunne jeg be, «vær så snill, ikke la ham være<br />
sint på meg!» Gud besvarte alltid min bønn.<br />
Livet hjemme ble litt mindre stabilt som et resultat av skilsmissen,<br />
men det betydde også at jeg ble tatt mer vare på av<br />
andre medlemmer i familien. Mor var ganske sykelig. Hun<br />
led av astma og trengte hjelp til å se etter Guðný, meg og lillebror<br />
Gestur.<br />
Vi hadde flyttet <strong>fra</strong> den tidligere militærkasernen til et tre<br />
etasjers hjem min far hadde bygget og som vi delte med tre av<br />
hans politikollegaer. En stund hadde vi hatt et romslig hjem,<br />
der bestemor bodde hos oss og hjalp til når mor var for dårlig<br />
til å fungere. Men da foreldrene mine ble separert, flyttet jeg<br />
ut med mor til en liten leilighet, men bestemor kunne ikke<br />
flytte med oss.<br />
Bestemor var en kilde til ro og stabilitet. Jeg var hennes favoritt.<br />
Hun kunne fortelle meg eventyr ved leggetid kveld etter<br />
kveld: Hans og Grete, Rødhette. Jeg ble aldri lei av å høre<br />
dem. Hun sparte også opp noen ekstra mynter og ga dem<br />
hemmelig til meg <strong>fra</strong> tid til annen. «Her <strong>Erik</strong>», kunne hun si.<br />
«Gå og kjøp deg noe.» Hun fikk meg til å føle meg spesiell.<br />
Det ble også til at jeg fikk tilbringe tid med min fars far.<br />
Han drev fortsatt familiegården ute på landet. Første gangen<br />
16
«<strong>Erik</strong>, ikke gjør det!»<br />
jeg ble sendt ut dit, ble jeg forskrekket. Fordi jeg kom <strong>fra</strong> en<br />
«storby», var det et sjokk å møte forhold uten strøm og varmt<br />
vann. Våningshuset var kun av stein uten noen av de bekvemmelighetene<br />
jeg var vant til. Det føltes som om jeg hadde gått<br />
hundre år tilbake i tid.<br />
Livet syntes å sentrere seg om lange timer ute på marken,<br />
passe på avlingene og å ha omsorg for husdyrene. Moderne<br />
teknologi var begrenset. Det var en gammeldags traktor i<br />
drift, men mye av slåtten ble gjort for hånd ved å svinge store,<br />
tunge ljåer. Jeg dro tilbake til gården hver sommer gjennom<br />
flere år. Da jeg ble eldre, fikk jeg flere plikter: jeg ble vist<br />
hvordan man melker kua og lærte å slipe knivene på en stor<br />
slipestein. Jeg var skuffet over at jeg aldri fikk lov til å kjøre<br />
traktoren.<br />
Bestefar var en streng, men vennlig mann. Han var sterk<br />
også. Det ble fortalt en historie om hvordan han, som en ung<br />
mann, hadde rettet ut en hestesko av jern med bare hendene.<br />
Han mistet ikke noe av grepet sitt etter at han ble eldre; han<br />
kom kvikt rundt ved hjelp av to kjepper da hans aldrende ben<br />
begynte å gi ham problemer.<br />
En fåmælt mann men han elsket å skrive brev til venner<br />
og familie. Han kunne stå ved en pult på rommet sitt der<br />
han likte å skrive uforstyrret, med en gammel fjærpenn. Hver<br />
gang jeg fikk et glimt av ham, lurte jeg på hvem han skrev til<br />
og hva han sa.<br />
Å se ham minnet meg om en historie min mormor hadde<br />
fortalt om sin mann, som døde før jeg ble født. Han var blitt<br />
syk av kreft og hadde blitt brakt til et hospital langt hjemme<strong>fra</strong>.<br />
Da han skjønte at han bare hadde kort tid igjen å leve,<br />
hadde han skrevet til sin hustru for å fortelle henne hvor mye<br />
han elsket henne og hvor takknemlig han var for henne.<br />
17
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
«Vi vil ikke møtes her på jorden igjen», fortalte han henne,<br />
«men vi skal møtes i Løfteslandet.»<br />
Min bestefars avskjedsbrev var bare et eksempel på den<br />
rike trosarven som gikk gjennom min familie og som jeg ble<br />
introdusert til ved å tilbringe så mye av tiden med mine foreldres<br />
foreldre. Mor og Far var ikke imot religion – faktisk, etter<br />
at jeg ble en kristen, fortalte mor om et bemerkelsesverdig<br />
åndelig møte hun hadde som barn. Men Gud var bare ikke en<br />
aktiv del av deres liv.<br />
Det var annerledes på Bestefars gård. Hans tro var ikke av<br />
det varme, personlige slaget jeg ble kjent med da jeg oppdaget<br />
Jesus, men likevel var den dyp og ekte. Hver kveld før<br />
jeg gikk til sengs – jeg delte rom med ham og bestemor –<br />
ledet han meg til å gjenta Fadervår. Ordene gikk inn i hodet<br />
mitt skjønt de sank ikke ned i mitt hjerte før etter lang tid.<br />
På søndager samlet han familien sammen og leste <strong>fra</strong> en<br />
prekenbok skrevet av en av <strong>Island</strong>s mest kjente lutherske<br />
prester. Senere, da radioen kom, ville hele familien og arbeiderne<br />
på gården bli invitert inn på kjøkkenet på gården<br />
kl 11.00 om formiddagen. Alle måtte kle seg i sine beste klær<br />
og sette seg ned og lytte til den direkte overføringen av søndagens<br />
gudstjeneste.<br />
Jeg vred meg for det meste gjennom den. Men hadde jeg<br />
stoppet opp og lyttet, kunne jeg kanskje ha fanget et glimt av<br />
hvordan kringkasting kunne bringe budskapet om Jesus til<br />
mennesker som ikke kjenner Ham.<br />
Men hvis Gud sådde såkornet til og med da, ble det snappet<br />
bort – akkurat som de sultne fuglene i lignelsen om såmannen<br />
der fuglene plukket opp det som hadde blitt spredt<br />
på veien.<br />
18
«<strong>Erik</strong>, ikke gjør det!»<br />
<strong>Island</strong> har en rik kristen historie som går tilbake til rundt år<br />
1000 e.Kr. Men det er et land enda mer gjennomsyret av den<br />
gamle mytologien som var før ankomsten av misjonærer <strong>fra</strong><br />
de britiske øyer, rundt det første årtusenskiftet. Runesteiner,<br />
med de gamle norrøne bokstavene som ble brukt i spådom,<br />
er favoritt suvenirer for turister som besøker <strong>Island</strong>. Noen<br />
av de gamle magiske stavene har til og med blitt populære<br />
tatoveringer blant unge mennesker.<br />
Å besøke bestefar på landet gjorde meg kjent med mer<br />
enn Jesus og Bibelen. Det brakte meg også i kontakt med<br />
huldrefolket.<br />
Jeg var omkring ni år da jeg først hørte om dem. Jeg hadde<br />
blitt venner med en gutt på omtrent samme alder hvis familie<br />
bodde i området. En dag spurte han om jeg ville vite en<br />
hemmelighet. Jeg lyttet, fascinert og litt redd da han fortalte<br />
meg hva som hadde skjedd. Han hadde kommet i en transe,<br />
sa han, og en åndefamlie som bodde i et stort dagbrudd på<br />
gården hadde begynt å kommunisere med ham. Han ville<br />
jeg skulle sverge på hemmelighold og advarte om at hvis en<br />
av oss fortalte det til noen, ville vi helt sikkert dø.<br />
Dette var ikke for usannsynlig for en ung gutt oppdratt i<br />
en kultur der tro på ånder lett ble akseptert. Og legendene<br />
fortalte om hvordan dvergene, som laget gudenes skatter,<br />
levde blant steinene og gjemte seg for lyset som ville gjøre<br />
dem til stein.<br />
Fordi jeg var redd for å bli forbannet, lovet jeg å holde<br />
detaljene om huldrefolket for meg selv. Men jeg ble redd.<br />
Det var et mørke over måten vennen min snakket om dem<br />
på som fikk meg til å kjenne meg engstelig. Jeg begynte å<br />
lure på om disse usynlige vesenene hadde noe å gjøre med<br />
at min mor var så mye syk.<br />
19
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
En gang ble mine bekymringer så store at jeg prøvde å snakke<br />
om dem med min bestemor i Reykjavík. Hun trodde på<br />
Gud også, men på en roligere måte enn min bestefar på gården.<br />
Men hun forsto ikke hva jeg sa. Og da hun spurte meg<br />
nærmere om det hele, ble jeg redd og trodde at huldrefolket<br />
ville innse at jeg hadde brutt mitt løfte. Kanskje de nå<br />
ville plassere en forbannelse på meg? Så jeg tidde stille og<br />
nevnte aldri dette mer.<br />
Hvis idéen om at du kan snakke med åndelige vesener<br />
virket naturlig for meg, gjorde også bønn det – skjønt jeg<br />
ba ikke stort mer enn å resitere den ene jeg hadde lært av<br />
Bestefar. Jeg gjentok den hver kveld.<br />
Da jeg var rundt sju år gammel, fikk jeg et problem med<br />
min høyre fot. Jeg våknet opp en morgen og kunne ikke<br />
strekke den helt ut. Det var som om den hadde krampe hele<br />
tiden. Det tvang meg til å favorisere mitt venstre ben når jeg<br />
gikk, og jeg lente meg til den siden mens jeg hinket. Vi oppsøkte<br />
leger, men de kunne ikke finne ut hva problemet var.<br />
Til slutt sa Bestemor at hun hadde bedt noen av sine venner<br />
om å be om at jeg måtte bli helbredet og at Herrens<br />
engel skulle komme den kvelden å gjøre meg frisk. Jeg var<br />
veldig oppspilt akkurat slik som mange gutter og jenter som<br />
bestemmer seg for å være våkne på julaften for å se julenissen<br />
avlevere presangene deres. Jeg var fast bestemt på<br />
å holde meg våken slik at jeg kunne kjenne når Herrens<br />
engel kom for å gjøre foten min bedre. Selvfølgelig mislyktes<br />
jeg. Mine øyelokk ble gradvis tyngre og tyngre, og jeg<br />
sovnet. Da jeg våknet om morgenen, var teppet som hadde<br />
dekket mine legger foldet pent sammen og lagt på den ene<br />
siden av rommet – litt lik måten gravkledet som Jesus var lagt<br />
i, var plassert etter Hans oppstandelse.<br />
20
«<strong>Erik</strong>, ikke gjør det!»<br />
Min fot ble ikke umiddelbart bedre. Men <strong>fra</strong> da av begynte<br />
den gradvis å bli bedre inntil jeg gjenvant full bevegelighet<br />
og førlighet. Jeg trodde at Gud hadde besvart min bestemors<br />
bønner, men Han virket fjern og utilgjengelig.<br />
21
Kapittel 2<br />
«Jesus kaller på deg»<br />
FLYTTINGEN MELLOM MINE FORELDRES HJEM og somrene på<br />
Bestefars gård, uten nøye tilsyn, gjorde meg i stand til å<br />
øke min uavhengighet. Det betydde å gi liten oppmerksomhet<br />
til skolen. Det var ikke slik at jeg ikke klarte arbeidet. Jeg<br />
ønsket det bare ikke. Men hvis et emne interesserte meg,<br />
leste jeg så mye jeg kunne.<br />
Jeg ville helst bare ha det gøy. Det involverte ulike typer<br />
ugagn med mine venner. Vi kunne utforske bygninger og<br />
gjøre rampestreker mot naboene. Tidlig i tenårene oppdaget<br />
jeg røyking, og like etter klarte vi å få tak i vår første<br />
alkohol. Med en Far som drev en restaurant, var det plenty<br />
av drikkevarer rundt omkring. Han ville ikke savne noe. Min<br />
første øl var spennende. Etter å ha drukket den følte jeg<br />
meg glad og fri – og hadde fått en ny interesse.<br />
Min holdning fortsatte å svekkes. Da jeg fylte fjorten, som<br />
var den tidligste tillatte alder å slutte skolen på <strong>Island</strong>, bestemte<br />
jeg at jeg hadde fått nok av klasserom. Skolemyndighetene<br />
prøve ikke å få meg på andre tanker. De innså at jeg<br />
ikke hadde noen interesse av å strebe etter mer utdannelse.<br />
22
Jesus kaller på deg<br />
Mine foreldre var enige i at jeg kunne slutte på betingelse av<br />
at jeg fant sysselsetting. Min første jobb var på en byggeplass<br />
som visergutt og for å rydde opp etter de andre arbeiderne.<br />
Mange dager kunne jeg jobbe alene. Ganske snart begynte<br />
glansen over å ha sluttet på skolen å blekne, men jeg likte<br />
fordelene med min lille lønningspose.<br />
Jeg begynte å leve for helgene da jeg kunne gå ut med<br />
mine venner og drikke meg full. I noen få timer kunne jeg<br />
glemme mine kjedelige hverdager og føle meg bra. Deretter<br />
var det tilbake til den grå rutinen mandag morgen, ofte med<br />
en dundrende hodepine.<br />
Merkelig nok ba jeg fortsatt. Jeg kunne resitere Fadervår<br />
hver kveld, akkurat som Bestefar hadde lært meg. Jeg var<br />
ikke sikker på om Gud eksisterte, eller dersom Han gjorde<br />
det, ville Han så høre på meg? Men jeg fant det trøstende. På<br />
en måte var det kanskje litt beskyttelse mot mørket jeg følte<br />
fortsatt svevde rundt meg <strong>fra</strong> Huldrefolket.<br />
Frykten de hadde innpodet om at en forbannelse var<br />
over meg, var der alltid, like under overflaten. Av og til brøt<br />
det ut. En sommer jobbet jeg på en gård ute på landsbygda,<br />
der familiens eiere inkluderte en sær gammel dame som var<br />
fryktet av de fleste av arbeiderne. Jeg husker ikke hva jeg<br />
gjorde som opprørte henne, men en dag vendte hun seg<br />
mot meg og hveste: «Du kommer til å dø!»<br />
Jeg prøvde å riste det av meg. Men ordene hennes gjorde<br />
meg engstelig – spesielt da en som overhørte ordskiftet kom<br />
til meg senere. «Vet du», sa han til meg, «hun sa det samme<br />
en gang til en gutt som var her før. Og han døde, akkurat<br />
som hun sa!»<br />
Følelsen av bange anelser jeg bar på, var blandet med en<br />
voksende følelse av ørkesløshet. Sammen produserte disse<br />
23
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
følelsene mye sinne som jeg skjulte så godt jeg kunne. Men<br />
ting under press trenger ikke mye for å sprekke.<br />
Jeg besøkte min Far og stemor på den store gården de<br />
hadde kjøpt utenfor Reykjavík. Noen mannlige slektninger<br />
og jeg drev rundt og holdt leven en søndag og sprutet vann<br />
på hverandre. Det begynte å komme ut av kontroll, og med<br />
ett hadde de klart å gjøre meg helt gjennomvåt. De lo av<br />
meg, og jeg eksploderte. Raseriet overrasket meg – og dem.<br />
Skremt av min reaksjon, dro de bort, og jeg tråkket unna<br />
for å få være alene. Jeg var flau, ydmyket og såret over at de,<br />
mine venner, ville gjøre narr av meg.<br />
Jeg vil bare drepe meg selv! Stemmen steg liksom opp <strong>fra</strong><br />
et sted på innsiden. Jeg fingret med en kniv som var gjemt<br />
unna nede i lommen min. Jeg tenkte jeg kunne ta den ut og<br />
bare kutte håndleddene mine med den. Det ville vise dem.<br />
Før jeg fikk sjansen til å handle på impuls, kom det en<br />
annen stemme. Denne var hørbar.<br />
24<br />
«Hei, <strong>Erik</strong>», ropte en eller annen. «Hvor er du?»<br />
Stemmen kom nærmere, der jeg gjemte meg nær et av<br />
uthusene. «Hei, <strong>Erik</strong>, hvor er du? Lyst til å se en film?»<br />
Spørsmålet overrasket meg, og jeg vendte oppmerksomhet<br />
min bort <strong>fra</strong> å kutte meg selv. Vi fikk ikke gå på kino ofte<br />
og aldri på en søndag. I et øyeblikk var sammenstøtet med<br />
mine venner glemt sammen med min impulsive idé om å<br />
skade meg selv, og vi var på vei til en kino i Reykjavík.<br />
Plassert mellom mine to følgesvenner ble vi revet med<br />
av dramaet og spenningen <strong>fra</strong> Charlton Hestons Ben-Hur.<br />
Action-sekvensene <strong>fra</strong> den berømte bibelfortellingen holdt<br />
oss på kanten av våre seter. Men hjertet mitt ble rørt enda
sterkere av scenene med Jesus. Jeg fikk ikke se Hans ansikt<br />
på skjermen, men noe i meg hoppet av den varsomme måten<br />
Han forholdt seg til folk. Jeg følte et hulk stige i halsen,<br />
men klarte å kvele det; jeg ønsket ikke at mine venner skulle<br />
skjønne hvor beveget jeg var.<br />
Inntrykket Ben-Hur gjorde dvelte i meg. Etter at filmen<br />
var over, dro jeg til Mors hus for å overnatte. Jeg ønsket å<br />
røyke en av mine Camel favorittsigaretter før jeg gikk til<br />
sengs, men ønsket ble møtt av en like stor grad av avsky. Jeg<br />
skjønte ikke helt hvorfor, men det føltes som jeg skulle forråde<br />
Jesus ved å tenne på.<br />
Likevel tok jeg en sigarett. Det velkjente nikotinopptaket<br />
var ikke nok til å berolige samvittigheten min. Derfor stumpet<br />
jeg sigaretten. Før jeg sovnet med bilder av Jesus i hodet<br />
mitt, ba jeg Fadervår som vanlig.<br />
Hykler! Det var den samme slags sinte stemmen som hadde<br />
steget opp i meg tidligere på dagen. Skal du oppføre deg<br />
sånn, røyke og gjøre hva du vil, og så skal du be? Virkelig?<br />
Krigen på innsiden av meg fortsatte til jeg til slutt drev<br />
inn i søvn.<br />
• • •<br />
Jesus kaller på deg<br />
LITT ETTER LITT BLE MINE SVAKE bønner kvalt. Jeg begynte å<br />
drikke mer og mer for å fylle tomheten jeg kjente på innsiden.<br />
Og jeg så hen til andre mennesker for å fylle den opp<br />
i meg. Det var flere kortvarige kjæresteforhold, ung og naiv<br />
som jeg var. Så møtte jeg ei, og vi ble sjokkerte over å oppdage<br />
at vi skulle ha en baby. Vi var knapt ferdige med tenåringstiden.<br />
25
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
Jeg var glad da sønnen min, Sverre, ble født. Men å bli far<br />
var ikke nok til å få meg til å endre mine vaner. Hans mor<br />
og jeg brøt opp. Innen et par måneder var jeg i et annet<br />
forhold, og også hun ble gravid. Johannes ble født bare et år<br />
etter sin eldre bror.<br />
Hans mor og jeg prøvde å skape et hjem for vår nye familie.<br />
Men jeg var ikke i posisjon til å være det jeg burde. Jeg<br />
satt fast i en rekke dødskjedelige jobber. Jeg jobbet i byggebransjen,<br />
malte hus og jobbet til og med på noen fiskebåter.<br />
Sykdom og lange, farlige turer på sjøen var hardt, men<br />
det betalte godt. Likevel brakte arbeidet ingen ekte tilfredsstillelse.<br />
Så jeg gikk tilbake til skolebenken for å prøve skaffe noen<br />
av de kvalifikasjonene jeg hadde droppet, prøve å forbedre<br />
mine muligheter. Men selv med en viss suksess, og med en<br />
familie, var det ingenting som virkelig betydde noe. Jeg gledet<br />
meg fortsatt til helgene som tillot meg å glemme min<br />
rastløshet.<br />
Men det som hadde vært en flukt, ble nå en felle. Selv om<br />
jeg ikke hadde villet innrømme det, var jeg en alkoholiker. I<br />
tillegg til å drikke brukte jeg medisiner for å få tankene bort<br />
<strong>fra</strong> ting, for å hjelpe meg å glemme. Noen ganger kunne jeg<br />
være hjemme<strong>fra</strong> både en eller to dager i slengen. Dette var<br />
selvfølgelig en stor belastning for en ung mor, som prøvde<br />
å ta vare på en baby mens hun skulle håndtere en upålitelig<br />
far. Det ble en stor belastning på forholdet vårt.<br />
Helt ut av det blå spurte en venn meg om å bli med til ham<br />
til kirken.<br />
Jeg kjente Axel <strong>fra</strong> mine kvelder med festing, en lokal<br />
gangster. Han hadde vært en tid i fengsel. Han hadde et<br />
26
Jesus kaller på deg<br />
rykte i Reykjavík av å være en hard mann, en man burde<br />
unngå om mulig. Skjønt jeg hadde alltid kommet godt ut av<br />
det med ham. Idet vi satt og drakk sammen en kveld, begynte<br />
han å fortelle meg om en venn av ham <strong>fra</strong> den tiden de<br />
hadde sittet i fengsel sammen.<br />
«Han er virkelig forandret, <strong>Erik</strong>», sa Alex til meg. «Han<br />
har blitt en Jesus fyr. Røykingen, narkotikaen, alkoholen –<br />
alt er borte. Han er satt fullstendig fri, vet du. Du må bli med<br />
og høre ham fortelle om det hele. Det er svært interessant.»<br />
Jeg ble fascinert: her var en tøffing alle fryktet som snakket<br />
om Gud og Bibelen. Jeg lurte på om han kanskje hadde<br />
mistet forstanden, derfor begynte vi å diskutere hva vi trodde.<br />
Jeg fortalte Axel at jeg trodde Jesus var en god mann,<br />
men jeg trodde ikke Han hadde stått opp <strong>fra</strong> de døde. Det<br />
var bare innbilning.<br />
«Vel, noe har skjedd med vennen min», sier Axel. «Har<br />
du lyst til å bli med å høre?»<br />
Møtet var i en pinsemenighet i Reykjavík følgende uke.<br />
Kjæresten min var skeptisk. Hun tenkte dette bare var enda<br />
en unnskyldning <strong>fra</strong> min side for å gå ut med vennene mine.<br />
Og hun var litt mistenksom. Ingen av oss visste mye om<br />
Pinsevenner. Men hun hadde hørt at de dyttet folk under<br />
vann og ikke lot dem komme opp igjen før de så en due eller<br />
noe sånt.<br />
Uten hensyn til hennes motforestillinger møtte jeg Axel<br />
utenfor Filadelfia kirkens bygning neste uke. Jeg ble skuffet<br />
over å oppdage at vennen hans ikke skulle tale. Det var en<br />
annen istedenfor. Alex sin venn var der og satt sammen med<br />
oss bak.<br />
Hele kvelden var ganske underlig for meg. Folk begynte<br />
27
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
å synge. Det var mye livligere musikk enn den jeg husket<br />
<strong>fra</strong> mine få besøk i den Lutherske kirken. De så lykkelige ut<br />
mens de sang også, ikke alvorlige og triste. Det var ganske<br />
oppløftende og overraskende.<br />
Deretter sto en opp for å tale. Han var kledd i vanlige<br />
klær, ikke den formelle geistlige kledningen jeg var vant til.<br />
En eldre mann, høy og imponerende med lyst, rødt hår, talte<br />
uten manus – enda en overraskelse – og med ekte innlevelse.<br />
Også dette var nytt for meg.<br />
Jeg forstod ikke så mye av hva han snakket om, men en<br />
ting han sa festet seg i mitt sinn. Det var hva Jesus sa til folket:<br />
«Jeg har all makt på jorden og i himmelen.» Jeg tenkte<br />
på Huldrefolket, og på den makten de fortsatt hadde over<br />
meg, frykten som alltid lå der i bakgrunnen. Hvis jeg ble<br />
venn med denne Jesus, kanskje Han kunne hjelpe?<br />
Idet han avsluttet budskapet sitt, inviterte taleren folk til å<br />
komme <strong>fra</strong>m i kirken. «Jesus kaller på deg», sa han. «Kom og<br />
gi ditt liv til Jesus, kom <strong>fra</strong>m.» På en eller annen måte visste<br />
jeg at invitasjonen var direkte til meg.<br />
28<br />
•••<br />
AXEL SOM SATT VED SIDEN AV MEG, GESTIKULERTE og sa: «<strong>Erik</strong>,<br />
du må gå <strong>fra</strong>m og bli frelst.»<br />
Jeg kjente meg forlegen og usikker. Jeg hadde blitt skaket<br />
opp av hva mannen hadde sagt. Men det var så mange spørsmål<br />
som løp rundt i hodet mitt.<br />
«Nei, nei, nei», sa jeg til Axel. «Ikke nå. Jeg er ikke klar.»<br />
Axel fortsatte å insistere, men jeg overså ham. Så signaliserte<br />
hans venn til meg: «Kom igjen.» Og uten å virkelig vite
Jesus kaller på deg<br />
hva jeg gjorde, fant jeg meg selv gående <strong>fra</strong>m, forrest i kirken.<br />
Ledet av de andre som var der knelte jeg ned nær alteret.<br />
En eldre mann med grått hår kom og la sin hånd på meg<br />
og begynte å be. Han samtalte med Gud, det var ikke en fast<br />
bønn slik som Bestefar. Så ba han meg repetere en bønn<br />
etter ham. Den fortalte Jesus at jeg var lei meg for de gale<br />
tingene jeg hadde gjort, og den ba Ham om å komme inn i<br />
mitt liv og bli min Frelser.<br />
Jeg fulgte mannens ledelse ord for ord; skjønt en del av<br />
meg var urolig for hva folk rundt meg måtte tenke.<br />
Tilbake på plassen min visste jeg ikke helt hva jeg skulle<br />
tenke om det. En del av meg var lykkelig og glad, men jeg<br />
var også litt forvirret. Da Axels venn fortalte at vi var blitt<br />
invitert til å bli med til forkynnerens hus sammen med noen<br />
folk til kaffe, bestemte jeg meg for å dra. Kanskje kunne jeg<br />
finne ut litt mer?<br />
Da vi kom dit, pratet vi mens vi nippet til våre drikker.<br />
Deretter bøyde alle hodene sine for å be. Det var interessant<br />
å høre folk snakke med Gud på en personlig måte igjen. Vi<br />
byttet på i sirkelen. Og da det ble min tur, kopierte jeg bare<br />
hva noen av de andre folkene hadde sagt. Jeg takket Jesus<br />
for hva Han hadde gjort – skjønt jeg var ikke helt sikker på<br />
hva det var.<br />
Jeg forlot kanskje ikke det møtet fullstendig forvandlet,<br />
men jeg var forandret. Noe hadde skjedd. Og jeg var nysgjerrig<br />
på å vite mer. Fordi det var så ferskt og uvisst, holdt jeg alt<br />
for meg selv, bare funderte på det.<br />
Få dager senere inviterte noen av mine party venner meg<br />
ut med dem om kvelden. De visste ikke om mitt besøk i<br />
29
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
Filadelfia. Jeg sluttet meg til dem på en bar. Men etter noen<br />
få slurker, hadde ikke alkoholen den samme innbydende<br />
smaken som jeg alltid hadde kjent.<br />
Kanskje jeg ikke trenger en drink, tenkte jeg. Kanskje er jeg frelst,<br />
lik Axels venn?<br />
Idéen appellerte til meg. Det var som solskinnet steg inni<br />
kroppen min. Jeg bestemte meg for å gå hjem og fortelle<br />
kjæresten min hva som hadde skjedd med meg. Jeg ville<br />
forklare at jeg skulle slutte å drikke, at livet mitt hadde forandret<br />
seg. Tingene skulle bli annerledes <strong>fra</strong> nå av.<br />
Det var rolig da jeg kom tilbake til leiligheten vår. Jeg<br />
tenkte ikke særlig over det fordi det var ganske sent. Etter<br />
å ha låst meg inn, fant jeg stedet tomt. Ingen tegn til henne<br />
eller sønnen vår.<br />
Vi hadde ingen telefon jeg kunne bruke til å ringe rundt<br />
og prøve å finne dem. Jeg bestemte meg for ikke å være bekymret.<br />
Trolig hadde hun dratt for å besøke venner og det<br />
hadde blitt sent. Derfor hadde hun bestemt seg for at det<br />
beste for dem var å tilbringe natten der. Og, for å være ærlig,<br />
hun visste ikke engang at jeg skulle komme tilbake den<br />
kvelden; for alt det hun visste, ville jeg kanskje forsvinne en<br />
dag eller to igjen.<br />
Likevel tilbrakte jeg stort sett en søvnløs natt ved vinduet<br />
for å se i tilfelle de skulle komme tilbake.<br />
Det var fortsatt ingen tegn eller ord følgende morgen. Så<br />
snart det var tidlig nok til å forstyrre folk, dro jeg til en offentlig<br />
telefon og begynte å ringe rundt. Til slutt nådde jeg<br />
en venn av oss som visste hva som hadde skjedd.<br />
30
Jesus kaller på deg<br />
«Hun har reist, <strong>Erik</strong>», fortalte han meg. «Da det ble sent<br />
og du ikke hadde kommet tilbake igjen, sa hun at hun ikke<br />
kunne holde det ut lenger. Hun har tatt barnet og dratt til<br />
sine foreldre. Det er over. Hun har reist.»<br />
31
Kapittel 3<br />
«Vi har mistet ham!»<br />
Å<br />
MISTE<br />
MIN KJÆRE OG SØNN var ekstremt tungt. Jeg visste at<br />
det ikke hadde vært bra mellom oss, men jeg hadde<br />
aldri trodd hun ville dra. Spesielt nå som jeg hadde innsett<br />
at mitt liv var et rot og at jeg behøvde hjelp. Jesus hadde all<br />
makt, husket jeg <strong>fra</strong> det første møtet i Filadelfia. Han kunne<br />
sannelig ordne tingene.<br />
Jeg klarte å spore kjæresten min ned til hennes foreldres<br />
hus. Jeg tryglet henne om å komme tilbake. Jeg fortalte henne<br />
hva som hadde skjedd med meg og om Jesus. Hun var<br />
skeptisk. Men etter hvert gikk hun med på å prøve å gi tingene<br />
mellom oss et nytt forsøk. Hun kom tilbake etter en tid,<br />
men det fungerte ikke. Jeg prøvde å bite tennene sammen<br />
og ignorere suget etter alkohol. Jeg dro til møter i kirken for<br />
å prøve gripe litt mer av hva jeg hadde følt første gangen jeg<br />
gikk ned til alteret.<br />
Men jeg kunne bare ikke bryte fri <strong>fra</strong> grepet av noe mørkt<br />
og tyngende som hang over meg som en tykk kappe. Etter<br />
en tid forlot kjæresten min meg igjen, denne gangen for<br />
godt. Hun tok Johannes med seg. Deres avskjed gjorde<br />
meg knust, fortvilet. Jeg droppet ut av skolen selv om jeg<br />
32
Vi har mistet ham!<br />
hadde klart meg bra. Etter å ha fullført grunnstudiene som<br />
jeg hadde gått glipp av fordi jeg sluttet så ung, hadde jeg begynt<br />
å studere tekniske programmer som kunne hjelpe meg<br />
å finne mer tilfredsstillende og bedre betalt arbeid.<br />
Å bli forlatt, tok all vinden ut av mine seil. Jeg plukket<br />
opp arbeid her og der, hvor som helst. Jeg gikk i kirken i håp<br />
om å få litt oppmuntring og vendte meg til drikkingen når<br />
jeg ikke fant noen. Det fikk meg til å føle meg elendig igjen.<br />
Så kunne jeg gå tilbake til kirken for oppmuntring igjen og<br />
runddansen startet om igjen.<br />
Guðmunda Sigurðardóttir var et sjeldent lysglimt i mørket<br />
som syntes å omgi meg. Hun var et eldre medlem av menigheten<br />
og hadde kastet sin kjærlighet på meg av en eller<br />
annen grunn da jeg var tilstede i Filadelfia. Hun ble min<br />
åndelige mor. Hun var kjent for sin varme og kjærlighet,<br />
spesielt for måten hun hjalp yngre mennesker på. Hvis min<br />
tro hang i en tynn tråd i løpet av denne tiden, var hun en av<br />
dem som holdt fast i den andre enden.<br />
En gang var jeg så syk at jeg endte opp på sykehuset, nedslått<br />
og utslitt. Jeg visste at Guðmunda ba for meg regelmessig.<br />
Derfor ringte jeg henne og ba henne og andre medlemmer<br />
i menigheten huske meg på det ukentlige bønnemøte<br />
den kvelden. Hun forsikret meg at det skulle hun.<br />
Jeg tenkte at hvis Gud ville lytte til noen, måtte det være til<br />
Guðmunda. Så jeg bestemte meg for at jeg ville være med på<br />
samme tid. Kl. 20:30 om kvelden, tiden da tirsdagens kveldsbønnemøte<br />
startet, strammet jeg meg opp. Noe kom sikkert<br />
til å skje. Tiden gikk. Den ble 22:00 og 23:00. Møtet måtte<br />
være slutt nå, og jeg hadde ikke kjent noen ting.<br />
33
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
Da ropte den unge mannen som jeg delte rom med på sykehuset<br />
plutselig ut: «Se, jeg kan se lys komme ned. Det er en<br />
stjerne.»<br />
Jeg trodde Jesus kom. Jeg hoppet ut av senga og så meg<br />
rundt, men jeg var ikke sikker på hva han siktet til – jeg så<br />
ingenting. Skuffet gikk jeg tilbake til senga og fortsatte å be<br />
rolig til jeg endelig falt i søvn i de tidlige timer.<br />
Neste morgen hadde min romkamerat en bemerkelsesverdig<br />
historie å fortelle mens vi drakk kaffe.<br />
34<br />
«<strong>Erik</strong>», sa han, «vet du hva jeg så midt på natten?»<br />
Han sa at mens jeg hadde sovet, hadde han sett et skinnende<br />
lys over min del av rommet. Der hadde vært en figur<br />
i det. «Jeg er sikker på at det var Jesus», sa han, mens han<br />
prøvde å beskrive scenen. «Jeg har aldri sett et slikt ansikt.<br />
Jeg kan ikke beskrive det. Det var så fylt av godhet og kjærlighet<br />
… Jeg har ikke ord», fortsatte han «Han sa noe om<br />
deg …»<br />
Nå satt jeg på kanten av setet mitt, bare for å sitte igjen<br />
i uvisshet da den unge mannen la til: «Jeg husker ikke hva<br />
det var, men …» Da hadde Jesus sett over til ham, pekt med<br />
fingeren Sin, og han hadde umiddelbart falt i dyp søvn.<br />
Skjønt jeg var perpleks, var hendelsen nok til å gi meg en<br />
innsprøyting av håp. Men hvis det pågikk en kamp om meg,<br />
skulle den intensiveres.<br />
Arbeid brakte meg ut på fiskebåtene igjen. Utmattende<br />
oppgaver til sjøs bidro for det meste til å dempe hjertesorgen<br />
jeg bar. En dag jeg satt ute i det fri, på baksiden av båten,<br />
slo en bølge av fortvilelse inn over meg. Jeg kom aldri til å få<br />
se min kjæreste og min sønn igjen. Alt så håpesløst ut.
Vi har mistet ham!<br />
En stemme smalt til i hodet mitt.<br />
Bare hopp i sjøen. Hopp, ingen vil se det.<br />
Det var en slik sterk impuls at jeg sprang opp på føttene<br />
mine som om de var skåldet. Jeg løp til mitt trange sovekvarter<br />
og trakk raskt <strong>fra</strong>m en favoritt-kassett. Det var en kristen<br />
taler, Johan Maasbach, <strong>fra</strong> Nederland, som snakket om Guds<br />
kjærlighet og kraft. Jeg hadde spilt den mange ganger. Nå<br />
gjorde jeg det igjen i håp om at den ville sprekke boblen<br />
som hadde slukt meg.<br />
Tilbake i Reykjavík, fortsatte jeg å delta i Filadelfia regelmessig,<br />
selv om jeg begynte å bli mer og mer frustrert. Folk<br />
rundt meg syntes å være så glade og lykkelige. De sang entusiastisk,<br />
de ba inderlig. De fortalte historier om hvordan<br />
de hadde blitt reddet <strong>fra</strong> forferdelige liv og hvor mye bedre<br />
tingene nå var med Gud. De snakket om hvor mye Jesus<br />
elsket dem og at de elsket Ham. De beskrev med tydelig glede<br />
følelsen av å være fylt til randen med Den Hellige Ånd.<br />
De talte i tunger – tilsynelatende et slags ukjent, himmelsk<br />
språk som Gud ga folk å bruke.<br />
Hvorfor får jeg ikke oppleve det samme som dem? Jeg begynte<br />
å undres. Jeg prøvde å gjøre det rette, så hvorfor var livet så<br />
vanskelig? Jeg gikk på alle møtene jeg kunne, men ingenting<br />
så ut til å skje. Jeg var ikke forandret slik andre folk sa<br />
de var. Tvil og kynisme begynte å vokse inni meg: Dette var<br />
bare følelser, ikke ekte. Jeg så meg rundt og tenkte at disse<br />
menneskene var enten forført, eller de prøvde bare å narre<br />
andre mennesker.<br />
Slike tanker var det som løp rundt i hodet mitt under et<br />
søndagsmøte omtrent atten måneder etter at jeg første gang<br />
besøkte kirken da det til slutt stoppet opp for meg. Dette er<br />
35
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
ikke for meg, tenkte jeg. Jeg kan ikke sitte her en time til. Jeg trenger<br />
en drink.<br />
I det øyeblikket sto en eller annen opp i en annen del av<br />
kirken og begynte å tale høyt i tunger. Jeg hadde vært på nok<br />
møter nå til å vite hva dette var ment å skulle være – ukjente<br />
ord, som Gud ga folk av en eller annen grunn. Mannen<br />
snakket kraftfullt. Skjønt jeg ikke forsto hva han sa, kunne<br />
jeg høre den dype følelsen i ordene.<br />
Der var stillhet mens alle ventet på hva som ville komme<br />
etter, at en eller annen skulle stå opp og gi hva som ble kalt<br />
tolkningen, oversettelsen av hva personen hadde sagt, slik<br />
at vi alle kunne forstå. Da en begynte å snakke, var det som<br />
om ordene var rettet direkte til meg. Resten av menigheten<br />
visnet bort. Jeg følte Gud tale bare til meg.<br />
36<br />
Du har tvilt på Meg, sa Han. Hvorfor har du tvilt? Spørsmålet<br />
var ikke sint, men omsorgsfullt, nesten trist. Men<br />
jeg er virkelig, fortsatte budskapet. Du skal kjenne Meg og du<br />
vil tro.<br />
Det var mer, men jeg kunne knapt høre det på grunn av<br />
bankingen i hjertet mitt. Jeg trodde det skulle briste. All tvil<br />
og usikkerhet begynte å forsvinne, lik biter av et knust skall.<br />
Vissheten oversvømmet hjertet mitt. Gud var ekte. Gud var<br />
her. Gud var her for meg. Jeg visste at hvis det ble et alterkall<br />
den kvelden, skulle jeg <strong>fra</strong>m for å møte Ham. Ingen skulle<br />
være nødt til å overtale meg, slik som forrige gang – og<br />
ingen ville kunne stoppe meg.<br />
Der var litt av en gruppe som gikk <strong>fra</strong>m til forbønn, så<br />
mange at jeg måtte gå over til et lite rom på siden av hallen.<br />
Der knelte jeg ned, men før jeg klarte det, falt jeg i bakken<br />
overveldet av en stor følelse av mektig kraft rundt meg som
lukket seg om meg. Dette var ulikt det mørket jeg hadde<br />
vært innviklet i så lenge. Det var sterkt, likevel trygt, rolig og<br />
bestemt. Troverdig.<br />
Da ble jeg oppmerksom på Ham. Jeg visste det var Jesus,<br />
ved siden av meg. Jeg kunne ikke se Ham, akkurat som Han<br />
heller ikke hadde vært synlig i kulissene i Ben-Hur, men jeg<br />
visste Han var der. Han begynte å snakke til meg. Ikke hørbart,<br />
men dypt i mitt hjerte. Det var ikke som de andre stemmene<br />
jeg husket, harde og fordømmende. Den var kjærlig<br />
og mild, men på samme tid mektig.<br />
Han fortalte meg Han hadde kommet for å hjelpe meg.<br />
Han skulle redde meg ut av alle mine problemer. Han hadde<br />
nytt liv, nytt håp for meg. Alt skulle bli bra. Og jeg visste,<br />
uten skygge av tvil, at Jesus var virkelig. Jesus hadde talt og<br />
jeg skulle aldri glemme Hans røst.<br />
Jeg klarte å dra meg opp på føttene. Jeg stod og kjente<br />
all vekten av de siste årene falle <strong>fra</strong> mine skuldre. Jeg var<br />
overveldet, lik en blind mann som ser for første gang. Det<br />
var nesten som å være full, men istedenfor varm tåkethet,<br />
var der varm klarhet.<br />
•••<br />
Vi har mistet ham!<br />
FRA DEN KVELDEN AV SÅ JEG meg aldri tilbake. Jeg hadde en<br />
intens kjærlighet til Jesus. Jeg elsket å være i møter for å<br />
synge, be og høre om Ham. Jeg kunne ikke få nok. Jeg følte<br />
meg imidlertid litt som Jesu kjære venn Lasarus, som Han<br />
reiste opp <strong>fra</strong> de døde. Etter å ha gått bort og ligget i en grav,<br />
ble Lasarus kalt tilbake til livet ved lyden av Jesu røst. Men<br />
han trengte å bli frigjort <strong>fra</strong> gravklærne som han hadde vært<br />
pakket inn i før han kunne gå fritt.<br />
37
Jeg måtte ta et oppgjør med Huldrefolket.<br />
Tyngden, følelsen av undertrykkelse som hadde kommet<br />
ved å høre om deres forbannelse, ble hengende over meg.<br />
Jeg husket fortsatt de to gangene jeg hadde hatt en intens<br />
trang til å drepe meg selv. Og det var en annen, skremmende<br />
del av historien, som involverte den unge mannen som<br />
først hadde introdusert meg til de åndelige vesenene.<br />
Noen år etter han fortalte meg om sin transe og Huldrefolkets<br />
trusler, hadde han forelsket seg i ei jente. Hun hadde<br />
ikke besvart hans følelser. Avvisningen hadde drevet han inn<br />
i dyp desperasjon. Han var bare tjue da hans kropp ble dratt<br />
opp <strong>fra</strong> sjøen. Han hadde druknet seg selv, så det ut for.<br />
Jeg hadde fortalt alt dette til en person i Filadelfia og håpet<br />
på hjelp til å håndtere dette. Men vedkommende hadde<br />
blitt svært redd av min fortelling. Derfor bestemte jeg meg<br />
for å holde det for meg selv og vente på rett tid og person.<br />
Det viste seg å bli Runar Broström, en predikant på besøk<br />
<strong>fra</strong> Sverige. Han ga et kraftig budskap i Filadelfia en kveld<br />
om hvor viktig troen var for å se Gud bevege seg i våre liv.<br />
Det som traff meg mest, var da han talte om at Jesus har all<br />
makt – de samme ordene som hadde fanget min oppmerksomhet<br />
under mitt første besøk i kirken.<br />
Da han avsluttet budskapet sitt ved å spørre om noen<br />
ønsket forbønn, var jeg en av de første som kom <strong>fra</strong>m.<br />
En som var en del av tjeneste-teamet, kom og satte seg<br />
ned ved siden av meg. Han holdt en Bibel.<br />
«La oss åpne den», sa han. «Kanskje Gud ønsker å si oss<br />
noe gjennom den.»<br />
38
Han åpnet boka, og det var Det nye testamentet. Deretter<br />
begynte han å lese <strong>fra</strong> versene foran seg, Efeserne 6:12:<br />
«For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene,<br />
mot myndighetene, mot verdens herskere i denne mørke<br />
verden, mot ondskapens åndehær på høye steder.»<br />
Ordene hoppet ut på meg. Vi har ikke med mennesker<br />
å gjøre, men med en skjult ond kraft, ondsinnede ånder.<br />
Mannen begynte å be for meg.<br />
Mens han gjorde det, var det som om jeg ble løftet ut av<br />
kirken og <strong>fra</strong>ktet til en annen, usynlig verden. Jeg ble tatt<br />
tilbake til Huldrefolket, til dem som hadde fortalt meg at<br />
det var en forbannelse over livet mitt. Da de så meg, ropte<br />
de: «Vi har mistet ham!» Da de skrek, fordampet figurene<br />
inn i en svart røyk som forsvant, nesten som en scene <strong>fra</strong> en<br />
tegneserie for barn. De var borte.<br />
Jeg visste det var over. Jeg så tydelig hva som hadde skjedd;<br />
jeg hadde blitt lurt, bløffet til å tro noe som ikke var sant<br />
gjennom så lang tid. Men nå hadde løgnen blitt tilintetgjort<br />
ved Jesu makt.<br />
Den nye tørsten jeg fikk for Gud, var så mye større enn<br />
tørsten jeg hadde hatt for alkohol. Jeg begynte å fortelle alle<br />
om Jesus, om hva han hadde gjort for meg – og om hva han<br />
kunne gjøre for dem. Min yngre bror, Gestur, var en av dem<br />
som kom til Kristus som et resultat av dette. Han og jeg var<br />
en entusiastisk del av Filadelfia, hvis pastor inviterte oss begge<br />
til å delta i en gruppe som han skulle ha med til en stor<br />
kristen festival i Norge.<br />
Det var en spennende opplevelse. Jeg hadde aldri vært<br />
utenfor <strong>Island</strong> før, heller ikke i en så stor folkemengde. Det<br />
39
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
var rundt ti tusen mennesker på Hedmarktoppen i et ukelangt<br />
arrangementet. Stemningen var elektrisk; alle bar en<br />
Bibel og snakket ivrig om Gud. Jeg tenkte at dette må være<br />
et glimt av hva himmelen kommer til å være.<br />
Jeg snakket ikke noe norsk, derfor skjønte jeg ikke mye<br />
av hva talerne sa. Likevel var det ikke store hindringen. Jeg<br />
følte at jeg spiste av all energien og kraften som var over alt<br />
mens Guds Ord ble talt. Og så talte Han til meg.<br />
Det var den samme trygge stemmen jeg hadde hørt i<br />
Filadelfia. Jeg visste at Gud ville ha meg til å forkynne evangeliet<br />
til verden og å be for syke. Det var spennende, men litt<br />
skremmende på samme tid. Hvordan skulle jeg kunne gjøre<br />
noe slikt? Jeg hadde aldri gjort det bra på skolen. Jeg hadde<br />
laget et rot i det fleste relasjoner, så hvordan kunne jeg være<br />
kvalifisert for en slik oppgave?<br />
Dette har hele tiden vært Min hensikt, kjente jeg Gud si til meg.<br />
Djevelen mente å stoppe deg, men ingenting kan stå i veien for<br />
Mine planer, hvis du bare vil stole på Meg.<br />
40
Kapittel 4<br />
«Jeg vil betale prisen»<br />
JEG VAR GLAD OVER DEN KLARE FØLELSEN av hensikt jeg nå<br />
hadde for mitt liv: å nå verden for Jesus. Jeg visste bare ikke<br />
hvordan det skulle skje. Jeg var imidlertid trygg på at Jesus<br />
hadde all makt, og at Han på en eller annen måte ville lage<br />
en vei.<br />
Det første steget ble tydelig da vår pastor tok meg og<br />
Gestur til siden mens vi fortsatt var på konferansen i Norge.<br />
Han hadde snakket med folk han kjente, som drev en Bibelskole<br />
et annet sted i landet der, fortalte han oss, og hadde<br />
sikret en plass for hver av oss hvis vi ville gå. Han trodde erfaringen<br />
ville være god for oss.<br />
Idéen om å tilbringe mange måneder med bare å studere<br />
Bibelen og være i bønn, var spennende. Jeg hadde utviklet<br />
en virkelig hunger etter mer av Gud, spesielt etter jeg hadde<br />
opplevelsen med Den Hellige Ånd, som så mange av folkene<br />
i Filadelfia hadde snakket om.<br />
Det skjedde noen få uker etter at grepet til Huldrefolket<br />
hadde blitt brutt. Pastoren snakket ofte om hvor nødvendig<br />
41
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
det var for kristne å bli fylt med Den Hellige Ånd, og det å<br />
tale i tunger var beviset på Hans nærvær. Jeg var ivrig etter å<br />
få denne evnen, men ingenting skjedde selv når jeg ba.<br />
Men en natt våknet jeg plutselig opp i de små timer. Jeg<br />
kjente en kraft komme på meg, og deretter veltet ukjente<br />
ord ut <strong>fra</strong> leppene mine, sprudlende og behagelige, men<br />
uforståelige for meg. Jeg talte i tunger! Jeg var så lykkelig.<br />
Jeg takket Gud for at Han ga meg denne spesielle gaven og<br />
drev tilbake i en tilfreds søvn.<br />
Neste morgen oppdaget jeg at når Gud tar mer terreng<br />
i våre liv, kommer fienden Hans umiddelbart for å prøve<br />
å krafse det tilbake. Jeg våknet og husket hva som hadde<br />
skjedd, men med en gang kom tvilens stemme. Det var ikke<br />
virkelig. Alt var bare en drøm.<br />
Fra mitt møte med Huldrefolket visste jeg at denne forvirringen<br />
bare var djevelen som prøvde lure meg. Derfor ignorerte<br />
jeg tanken. Senere på dagen gikk jeg til vår pastor og<br />
fortalte ham at jeg hadde blitt døpt i Den Hellige Ånd og<br />
kunne nå tale i tunger. Jeg tenkte at det å komme med en offentlig<br />
uttalelse ville hjelpe å forsegle realiteten av hva som<br />
hadde skjedd på en eller annen måte.<br />
Pastoren var glad på mine vegne og fortalte det til de andre<br />
i menigheten før kveldsmøtet, slik at de kunne ta del i<br />
begeistringen. Det eneste problemet var da vi begynte å be<br />
og jeg åpnet munnen min ..., ingenting kom ut. Mine tunger<br />
syntes å ha tørket opp. Kilden som hadde virket så full i<br />
går kveld, var nå tørr.<br />
Jeg var så flau. Jeg gjemte meg for folk, men oppholdt<br />
meg i møtet. Hele budskapet handlet om hvordan alt hva vi<br />
får <strong>fra</strong> Gud, kommer ved tro. Frelse, helbredelse, andre<br />
42
Jeg vil betale prisen<br />
mirakler – kommer fordi vi velger å tro Gud, på tross av<br />
vår situasjon eller omstendigheter av hva vi kan se.<br />
Prekenen ga meg litt oppmuntring. Jeg visste ikke hva som<br />
hadde skjedd. Men jeg valgte å tro at Gud hadde besøkt meg<br />
forrige natt, og jeg ville overlate alt til Ham.<br />
Da jeg kom hjem til leiligheten min, knelte jeg ned for å<br />
be slik det var blitt min vane. Selv om jeg likte å be sammen<br />
med andre mennesker, hadde jeg lært at jeg ikke trengte<br />
andre mennesker rundt meg for å være i stand til å komme<br />
nær Gud. En gang hadde jeg vært på en fest, arrangert av<br />
en gruppe unge kristne, omtrent på min alder, hvis foreldre<br />
var noen av lederne i kirken. Jeg hadde gått dit fordi jeg var<br />
ivrig etter å få snakke om Jesus med folk på min alder. Men<br />
de var ikke særlig interesserte i den slags ting; de ville bare<br />
ha det gøy.<br />
Skuffet gikk jeg hjem og knelte på kjøkkenet mitt for å be.<br />
Etter ti eller femten minutter følte jeg Guds nærvær slå ned<br />
rundt meg. Det var som vann i ørkenen. Han syntes hviske:<br />
Du trenger ikke vente på noen andre; kom til Meg på egen hånd, og<br />
Jeg vil møte deg.<br />
Så, hjemme igjen <strong>fra</strong> kirken med budskapet om viktigheten<br />
av tro ringende i mine ører, begynte jeg mitt eget personlige<br />
bønnemøte. Jeg begynte å snakke med Gud, takke<br />
Ham og fortelle Ham at jeg elsket Ham. Og så skjedde det<br />
igjen. Varme begynte å stige i og rundt kroppen min, og<br />
plutselig boblet ukjente ord opp og ut av munnen min. Jeg<br />
talte i tunger igjen. Jo sterkere varme, jo mer og høyere talte<br />
jeg med Gud i dette nye språket. Jo mer og høyere jeg snakket,<br />
jo mer vokste heten.<br />
Jeg mistet følingen med tiden og spant rundt i denne<br />
vidunderlige miksturen av varme og ord.<br />
43
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
Det var ikke likedan for kapteinen på en av fiskebåtene<br />
jeg en gang hadde jobbet på, en venn <strong>fra</strong> menigheten som<br />
bodde hos meg, mens han var på land. Han kom søvnig ut<br />
av rommet sitt neste morgen. «<strong>Erik</strong>», sa han, «hva var det<br />
som foregikk i går kveld?» Du snakket i tunger hele natten.<br />
Det var så høyt at jeg fikk ikke sove.» Jeg måtte le: han var<br />
utmattet av det, mens jeg var full av energi og liv.<br />
Erfaringen løsnet ikke bare leppene mine til å snakke i et<br />
annet språk. Det løsnet dem også til å snakke på islandsk –<br />
om Jesus.<br />
Jeg elsket også å besøke Guðmunda, som alltid serverte<br />
kaffe og kake til sine besøkende. Selv om hun var gammel<br />
nok til å være min bestemor, var jeg med henne og hennes<br />
venner på deres bønnemøter. Guðmunda talte frimodig og<br />
lidenskapelig i tunger. Og hun hadde alltid et oppmuntrende<br />
ord til meg.<br />
«<strong>Erik</strong>, det er så mange mennesker som blir frelst, men<br />
ikke alle disse lever egentlig for Gud», sa hun til meg. «Jeg<br />
ser noe i deg, noe annet. Jeg tror at Gud har noe spesielt for<br />
deg. Mange er kalt, men få er utvalgt.»<br />
44<br />
•••<br />
DET VAR EN LITEN ULEMPE MED planen om bibelskole i<br />
Norge. Jeg hadde ingen penger. Her var en god anledning<br />
til å lære noe som kunne være til god hjelp i <strong>fra</strong>mtiden, og<br />
ressursene kom <strong>fra</strong> uventet hold.<br />
Skjønt ingen av mine foreldre var personlig religiøse, var<br />
de glade for måten livet mitt hadde snudd om på. De hadde<br />
ikke sagt så mye i løpet av de årene jeg hadde vandret rundt,<br />
men de hadde vært svært bekymret. Nå var de glade for å se
Jeg vil betale prisen<br />
meg frisk, sunn og med følelse av mål og mening med livet.<br />
Til min overraskelse sa Far han ville betale utgiftene for<br />
både meg og Gestur til å gå på bibelskole i ni-måneders programmet.<br />
Han fortalte meg at han selv hadde opplevd frelsen<br />
i Jesus som en ung mann, i en pinsemenighet han hadde<br />
besøkt en tid. Selv om han ikke lenger aktivt vandret på den<br />
veien, var han glad for at jeg gjorde det.<br />
Mor avslørte også en åndelig dimensjon i seg jeg ikke<br />
hadde visst om tidligere. Hun mintes leksjoner om Gud og<br />
Bibelen hun hadde vokst opp med og lært om av sine foreldre.<br />
Og deretter fortalte hun om et møte hun hadde hatt<br />
med Jesus som jente på rundt tolv år.<br />
Hun hadde vært veldig syk, så dårlig at hun lå i sengen og<br />
sov. Da hun våknet, sto Jesus foran henne. Hun beskrev ham<br />
i detalj, hvordan Han hadde vært barfot, så ut til å stå like<br />
over gulvet, omkranset av en glød. Hun fortalte meg hvor<br />
kjærlig Han hadde sett på henne, og da hadde hun falt i en<br />
dyp søvn. Da hun våknet igjen, var hun helt frisk.<br />
Så jeg dro til Norge, ikke bare med mine foreldres velsignelse,<br />
men også med en følelse av at Gud på en eller annen<br />
måte nestet Sine hensikter sammen gjennom min familie.<br />
Vel <strong>fra</strong>mme i Norge, skilte Gestur og jeg lag. Han reiste til<br />
en bibelskole i Kvinesdal mens jeg dro til en på Hedmarktoppen,<br />
det lille området like utenfor Hamar hvor jeg hadde<br />
deltatt på festivalen. Der var rundt 150 studenter totalt.<br />
Og jeg var en av rundt tretti i misjonsavdelingen. De fleste<br />
av dem var på min alder, skjønt en av mennene var i femtiårene.<br />
I begynnelsen forsto jeg ikke stort av hva som ble sagt.<br />
Men akkurat slik som da jeg hadde vært på konferansen, var<br />
45
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
bare det å være i en atmosfære av tilbedelse og hengivenhet<br />
oppmuntrende. Jeg trakk det til meg. Jeg hadde en norsk<br />
Bibel som jeg fulgte med i. Innen kort tid plukket jeg opp<br />
mer og mer av språket. Etter seks måneder snakket jeg<br />
ganske godt flytende norsk.<br />
Timeplanen var fylt med studier, med undervisning <strong>fra</strong><br />
tidlig om morgen til sent på ettermiddagen. Kveldene var fri<br />
til sosialt samvær eller videre personlig studium. Jeg tilbrakte<br />
mye tid på rommet mitt, for meg selv. Det var synd å kaste bort<br />
muligheten som denne tiden gav, uten ansvar, uten å måtte<br />
jobbe for å betale husleie og mat. Derfor tilbragte jeg timer<br />
på kne i bønn. Jeg begynte også å faste, å gå uten mat en dag<br />
eller to om gangen for at det skulle gjøre meg fysisk sulten som<br />
et tegn på min dype hunger etter Gud. Jeg var en hengiven<br />
deltaker på det ukentlige bønnemøtet ledet av skolens<br />
leder. Det ble holdt i et bomberom i skolegården som var<br />
igjen etter krigen, og jeg sviktet aldri i det å møte opp.<br />
Noen ganger i løpet av uka og de fleste søndager kunne vi<br />
besøke kirker i området. Der kunne vi bli bedt om å snakke<br />
eller dele våre vitnesbyrd. Dette hjalp min språklæring, og<br />
fyret ytterligere opp om mitt ønske om å dele evangeliet. Jeg<br />
ba om at Gud ville tillate meg å nå millioner, ikke bare de få<br />
menneskene i møtene vi var en del av.<br />
Da de ni månedene gikk mot slutten, kom skolens rektor<br />
for å snakke med meg. Han sa han hadde lagt merke til mitt<br />
sterke engasjement for Gud, mitt ønske om å kjenne Ham<br />
bedre og hvordan det hadde blitt lagt merke til blant alle de<br />
andre elevene. Han inviterte meg til å komme tilbake etter<br />
sommeren for å være et år til for å prøve å oppmuntre noen<br />
av de andre elevene til å søke Gud mer alvorlig.<br />
46
Hvis jeg gjorde det, sa han, ville han ordne det slik at jeg<br />
kunne bli fritatt studentkravene om å være involvert i sport.<br />
Han visste jeg ikke likte de timene noe særlig, og at jeg ville<br />
bruke den ekstra fritiden til å be mer.<br />
Det var et veldig fristende tilbud. Men etter å ha fundert<br />
over det, kjente jeg at jeg skulle avslå. Det føltes ikke helt riktig<br />
for meg. I stedet dro jeg tilbake til <strong>Island</strong> og tok tilfeldig<br />
arbeid der jeg kunne få det, mens jeg ventet på ytterligere<br />
klarhet i hva jeg skulle gjøre videre. Enda en gang, jeg forsto<br />
det ikke på den tiden, men når jeg ser tilbake, ser jeg at det<br />
var en del av enda en leksjon for meg i å følge Gud: gode<br />
muligheter er kanskje ikke den beste tingen.<br />
•••<br />
DETTE SKULLE BLI ET FLERDELT kurs i veiledning.<br />
Jeg vil betale prisen<br />
Etter hvert begynte jeg i en god jobb i en produksjonsbedrift<br />
i Garðabær, like utenfor Reykjavík. Folk der var lette<br />
å komme overens med. Utenom jobben tilbrakte jeg mesteparten<br />
av tiden min i kirken eller i bønn på rommet mitt.<br />
Det så ut til å være en god situasjon. Jeg var i stand til å tjene<br />
til livets opphold og vie meg til Gud. Likevel kjente jeg gradvis<br />
et press bygge seg opp inni meg igjen, en voksende følelse<br />
av ubehag. Jeg skjønte ikke helt hvorfor, men jeg hadde<br />
inntrykk av at Gud kanskje ville ha meg til å slutte jobben.<br />
Det var som om Han sa: Dette er ikke hva Jeg har kalt deg til<br />
å gjøre.<br />
Mitt ubehag tilspisset seg mens jeg var på jobb en dag. Jeg<br />
bestemte meg for at jeg bare måtte vite, en gang for alle, hva<br />
47
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
Gud ønsket. Jeg hadde behov for at Han snakket tydelig<br />
til meg. Jeg ville gjøre hva enn Han sa, så lenge jeg med<br />
sikkerhet visste det var Han.<br />
Jeg la ned tingene mine på arbeidsplassen og gikk til baderommet.<br />
Jeg slo meg ned i en bås, mens jeg trakk ut av<br />
lomma det lille Nytestamentet jeg bar med meg overalt, slik<br />
at jeg alltid kunne lese noen vers når jeg hadde litt ledig tid.<br />
«Herre», ba jeg, «dette er kanskje ikke den rette veien å<br />
henvende meg på, men jeg vil ha Din ledelse. Jeg trenger å<br />
vite hva Du vil jeg skal gjøre. Jeg vil åpne Det nye testamentet<br />
mitt og sette fingeren ned, og hvis Du snakker til meg, vil jeg<br />
gjøre hva enn Du sier.»<br />
Så åpnet jeg den lille boken og satte fingeren min ned.<br />
Den hvilte på Lukas 9:58. Jeg begynte å lese:<br />
Jesus svarte: «Revene har huler og himmelens fugler har<br />
reder, men Menneskesønnen har ikke noe sted å legge<br />
hodet.» Han sa til en annen mann: «Følg meg.» Men han<br />
svarte: «Herre, la meg først gå og begrave min far». Jesus<br />
sa til ham: «La de døde begrave sine døde, men gå du og<br />
forkynn Guds rike.» Fortsatt sa en annen: «Jeg vil følge<br />
deg, Herre; men la meg først gå tilbake og ta farvel med<br />
min familie.» Jesus svarte: «Ingen som legger sin hånd på<br />
plogen og ser seg tilbake, er skikket for tjeneste i Guds<br />
rike.»<br />
Jeg visste at jeg hadde fått mitt svar. Jeg tok et dypt åndedrag.<br />
«Takk Herre», sa jeg. «Jeg vet Du snakker til meg, og jeg<br />
ønsker å adlyde. Jeg ønsker betale prisen.»<br />
48
Jeg vil betale prisen<br />
Idet jeg kom ut av baderommet, gikk jeg sakte tilbake til<br />
min arbeidsplass. Jeg samlet opp mine personlige ting, rettet<br />
på utstyret og gikk deretter mot utgangen. Jeg fortalte<br />
ingen hva jeg gjorde. Jeg så rett <strong>fra</strong>mfor meg så jeg ikke<br />
fanget noens øyne. Jeg ville verken se til venstre eller høyre,<br />
bare <strong>fra</strong>mover.<br />
Da jeg vandret ut på parkeringsplassen, kjente jeg en<br />
enorm bølge av lettelse og en følelse av Guds stille godkjennelse.<br />
Jeg visste ikke hva som var det neste, men jeg visste<br />
bare at dette var den rette tingen.<br />
Men først måtte jeg dra hjem. Et kjøretøy tilhørende selskapet<br />
brakte oss inn <strong>fra</strong> Reykjavík om morgenen og tok oss<br />
tilbake om kvelden, men nå var det midt på dagen. Jeg kunne<br />
ikke forvente få kjøre med en arbeidsgiver jeg nettopp<br />
hadde forlatt.<br />
Jeg hadde ingen penger, men jeg gikk til nærmeste bussstopp.<br />
Da den neste bussen kom, sa jeg til sjåføren at jeg ikke<br />
hadde penger til billetten.<br />
«Det er Ok» svarte han. «Kom igjen, du kan betale senere.»<br />
En annen liten leksjon. Når du følger Gud, må du ikke<br />
vente på at alle detaljene for turen skal komme på plass.<br />
Noen ganger setter du i gang og stoler på at Han vil ordne<br />
alle detaljene underveis.<br />
49
Kapittel 5<br />
«Gud sendte meg til<br />
dette stedet»<br />
ÅFORLATE EN GOD JOBB uten noen annen sikker kilde til<br />
inntekt og ikke noe klart neste skritt, syntes ikke være<br />
fornuftig. Men jeg var trygg på at jeg hadde gjort den riktige<br />
tingen.<br />
Det å handle i tro på den måten ble stadfestet for meg. En<br />
jeg kjente i Filadelfia hørte hva jeg hadde gjort og ga meg<br />
et rom gratis i sitt hjem. Han hadde en liknende bakgrunn<br />
etter å ha slitt med alkohol før møtet med Jesus og fikk se<br />
livet sitt bli forvandlet.<br />
«Jeg vet hva du går gjennom og hvordan du prøver å leve<br />
for Herren», sa han til meg. «Du kan være her.»<br />
Jeg tilbrakte mye tid i bønn og med å lese Bibelen og<br />
lære så mye jeg bare kunne. Jeg lyttet til mengder av kristen<br />
lære på kassettbånd, inkludert Morris Cerullo. Han var<br />
en amerikansk forkynner jeg først hadde blitt introdusert<br />
for gjennom Gestur, mens vi begge studerte i Norge. Han<br />
50
Gud sendte meg til dette stedet<br />
hadde sendt meg en kassett i posten og ba meg lytte til dette<br />
vidunderlige budskapet.<br />
Jeg hadde plassert den i spilleren min, men skrudd raskt<br />
av. Taleren snakket høyt, skrek nesten, virket det som. Alt var<br />
litt for intenst. Men etter mine møter med Den Hellige Ånd,<br />
gikk jeg tilbake til den gamle kassetten og fant den <strong>fra</strong>m.<br />
Denne gangen ble jeg grepet av hva jeg hørte.<br />
Jeg lyttet, trollbundet, idet Morris fortalte om den åndelige<br />
kampen han hadde opplevd da han organiserte et korstog<br />
i India. Han hadde blitt syk. Det hadde også hans sønn<br />
David, som hjalp han med arrangementet. Der var sterk<br />
opposisjon mot enhver som forkynte evangeliet <strong>fra</strong> muslimer<br />
og hinduer. Tidligere forsøk på å iscenesette et kristent<br />
arrangement i den delen av landet, hadde blitt forpurret.<br />
Idet han låste seg inne på hotellrommet, begynte Morris<br />
å be høyt og voldsomt, lik en kvinne som skulle føde. Han<br />
talte om hvordan han hadde funnet seg selv bli tatt ut av den<br />
fysiske verden inn i den åndelige sfære, der han så hvordan<br />
djevelen prøvde å blokkere korstoget. Så han begynte å be<br />
og binde de demoniske kreftene som holdt evangeliet tilbake.<br />
Da han endelig sto på plattformen for korstoget, var det<br />
tusenvis av mennesker til stede. Noen i folkemengden var<br />
der for å lage bråk, men Guds nærvær var så sterkt at de<br />
ikke var i stand til å bevege seg. Og da Morris begynte å be,<br />
skjedde miraklene; blinde øyne ble åpnet, forkrøplede bein<br />
helbredet og gjort sterke.<br />
«Fantastisk», sa jeg til meg selv ettersom jeg lyttet. «Jeg vil<br />
vite mer om dette.»<br />
51
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
Kassettbåndet fikk meg til å tørste etter mer. Når jeg nå lyttet<br />
til det, gjenkjente jeg en frimodighet i talen – at den mannen<br />
hadde den samme slags autoritet som Jesus hadde snakket<br />
om. Jeg begynte å suge til meg alt Morris Cerullo hadde<br />
å si, fikk tak i alle de kassettene jeg kunne.<br />
Da jeg hørte at han skulle tale ved en spesiell konferanse i<br />
London, England, visste jeg bare at jeg måtte være der. Jeg<br />
begynte å faste og be om å få delta. Mitt budsjett var svært<br />
begrenset. Det samme var også mine engelsk-kunnskaper.<br />
På en eller annen måte kom jeg over en brosjyre som nevnte<br />
Kina-misjon, og jeg kjente meg ledet til å dra dit i tro.<br />
Derfor kjøpte jeg flybillett, med dato for retur etter en<br />
måned, og reiste. Hvis det å dra til Norge hadde vært grensesprengende,<br />
var dette det enda mer. Stol bare på Meg, hørte<br />
jeg idet jeg ba. Jeg vil åpne dører. Der er et par som vil ta hånd<br />
om deg.<br />
Etter å ha landet på Heathrow lufthavn i London, kapret<br />
jeg en taxi.<br />
52<br />
«Hvor skal du kompis?» spurte sjåføren.<br />
Jeg ga han brosjyren med adressen til Kina-misjonen og<br />
klatret inn i baksetet på drosjen. Etter det som virket som<br />
en endeløs kjøretur, fordi London strekker seg mye lenger<br />
ut enn Reykjavik, stoppet vi utenfor en stor bygning med et<br />
gjerde.<br />
«Dette er stedet.»<br />
Da jeg sto ved veikanten idet taxien kjørte vekk og jeg hadde<br />
betalt for turen, var jeg litt redd. Realiteten av hva jeg<br />
hadde gjort, traff meg. Likevel, nå var det ingenting annet å<br />
gjøre enn å fortsette. Jeg banket på den store, tunge døren
som ble åpnet av en ung kvinne.<br />
Gud sendte meg til dette stedet<br />
På mitt begrensede engelsk fortalte jeg henne: «Hallo,<br />
Gud sendte meg til dette stedet.»<br />
Hun så litt overrasket ut, men skrittet likevel litt bakover<br />
og sa: «Å, velkommen. Kom inn.»<br />
Den unge kvinnen tok meg til kjøkkenet på baksiden av<br />
det store huset, der vi fikk selskap av en annen jente på omtrent<br />
samme alder. To mennesker – kanskje dette var paret<br />
Gud hadde snakket til meg om? De ga meg litt te å drikke og<br />
spurte om hvorfor jeg hadde kommet.<br />
«Herren talte til meg om å dra», svarte jeg henne. «Han<br />
sa jeg skulle dra hit og bo her.»<br />
De smilte. Så fortalte de meg at studentene som vanligvis<br />
bodde i huset var dratt på en misjonsreise, så det var plenty<br />
av rom. Jeg kunne bo der for et engelsk pund pr dag – men<br />
hvis jeg ikke hadde penger, var det også greit.<br />
Overlykkelig over måten tingene hadde utviklet seg på,<br />
pakket jeg ut bagen min og bestemte jeg for å gå ut og utforske<br />
området en liten stund. På den tiden var det blitt kveld<br />
og jeg gikk forbi en kirke som hadde en skilt på utsiden der<br />
det sto: «Vekkelsesmøter.» Det hørtes bra ut for meg!<br />
Nede i kjelleren fant jeg et lite rom med masse folk som<br />
knelte ned i bønn. Akkurat mine slags mennesker. Jeg takket<br />
Gud for at Han ledet meg til dette flotte stedet. Etter møtet<br />
snakket jeg med noen av de andre som var der, og de inviterte<br />
meg tilbake neste kveld til enda en bønnestund.<br />
Tilbake i kirken neste kveld møtte jeg et veldig hyggelig<br />
par som var interessert i å få vite hvorfor jeg hadde kommet<br />
53
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
<strong>fra</strong> <strong>Island</strong>. Han var politimann og en svært dedikert kristen.<br />
Etter å ha hørt litt av historien min, sa han: «<strong>Erik</strong>, du trenger<br />
ikke bo på misjonen. Du kan komme å bo i vårt hus. Egentlig<br />
skal vi bort på ferie noen få dager, så du kan ha plassen<br />
vår for deg selv.»<br />
•••<br />
KONFERANSEN VAR I LONDONS historiske Royal Albert Hall<br />
der klassiske musikkonserter og opera blir holdt. Det var<br />
spennende å være sammen med omtrent fem tusen andre<br />
kristne gjennom flere dager med tilbedelse og undervisning.<br />
Atmosfæren var elektrisk <strong>fra</strong> det øyeblikket Morris<br />
Cerullo gikk ut på plattformen. Jeg kunne føle Guds hånd<br />
på ham, salvelsen.<br />
«Noen ganger når folk kommer til arrangementer som<br />
dette, begynner de å faste og be om gjennombrudd», sa han<br />
til alle. «Men jeg vil dere skal vite at jeg allerede har bedt,<br />
og der er allerede et gjennombrudd her. Jeg kommer hit i<br />
seier.» Hans uttalelse ble møtt med stor jubel.<br />
Da han talte, gjenkjente jeg den samme rolige myndigheten<br />
som jeg hadde hørt så mye om. Der var absolutt stille<br />
da han talte, du kunne ha hørt en knappenål falle. Da begynte<br />
en kvinne som var rammet av en ond ånd å skrike og<br />
rope. Noen av vaktene gikk over til der hun satt og prøvde å<br />
lede henne ut av auditoriet.<br />
Morris ville ikke ha noe av det. «Stopp, stopp», sa han.<br />
«Hvor skal du med den kvinnen?» Dette møtet her er for å<br />
hjelpe folk som det; kom tilbake med henne.»<br />
Vakten fulgte kvinnen opp til plattformen. Morris sto foran<br />
henne og truet djevelen i Jesu Navn. Mens han snakket,<br />
54
Gud sendte meg til dette stedet<br />
kollapset kvinnen på scenen og begynte å vri seg som en<br />
slange. Deretter lå hun rolig, nesten som om hun var død.<br />
Etter en pause, talte Morris igjen og kvinnen reiste seg opp<br />
og skinte nå som om en gigantisk lyspære hadde blitt tent<br />
over henne. Hun var fullstendig fri <strong>fra</strong> demonisk undertrykkelse.<br />
Jeg var forbløffet. Jeg hadde aldri sett noe liknende, den<br />
fullstendige autoriteten i Jesus. Jeg ønsket å kjenne mer og<br />
sugde til meg hvert øyeblikk de neste få dagene.<br />
Å være i London til datoen for min planlagte retur ga<br />
meg anledning til å utvide troen på andre måter. Gjennom<br />
de bønnemøtene jeg hadde vært med på i menigheten, kom<br />
jeg i kontakt med en misjonsgruppe og arbeidet som frivillig<br />
i deres trykkeri en stund. Vi kunne også gå ut i gatene,<br />
midt i London, og dele ut evangeliske traktater. De brukte<br />
dem til å forkynne, og de delte sine vitnesbyrd gjennom en<br />
høyttaler montert på en bil. Jeg fortalte det grunnleggende<br />
i min historie på haltende engelsk. Det føltes som om jeg tok<br />
et skritt nærmere å dele evangeliet med hele verden.<br />
Men først måtte jeg trene min voksende tro tilbake på<br />
<strong>Island</strong>.<br />
Da jeg returnerte <strong>fra</strong> London, fortsatte jeg å vie meg til<br />
studier og bønn så mye som mulig. Noen ganger kunne jeg<br />
finne arbeid en kort stund for å tjene de pengene jeg trengte.<br />
Jeg skjønte at hvis den store Apostelen Paulus arbeidet<br />
med å lage telt, mens han var på sine misjonsreiser, kunne<br />
jeg også bruke mine hender til noe nyttig.<br />
Fiske var alltid en måte å tjene penge på, men det var et<br />
tøft miljø. Da jeg ble en del av mannskapet på en båt med<br />
base i Keflavík, nær Reykjavík, kjente jeg at Gud innprentet i<br />
55
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
meg at jeg ikke skulle se etter noen anledning til å forkynne<br />
direkte til de andre karene om bord, men bare være helt<br />
rolig blant dem. Jeg leste min Bibel. Det fikk noen av dem til<br />
å stille meg spørsmål når de så meg studere den i min fritid.<br />
Tingene så ut å fortsette greit inntil det kom en utblåsning<br />
en dag. Vi satt i byssa og fikk tiden til å gå fordi været var<br />
for dårlig til å fiske. Noen av mannskapet prøvde å starte<br />
en krangel med meg. De bannet og talte stygt om Bibelen.<br />
Jeg kunne kjenne presset bygge seg opp. Det var ikke bare<br />
en menneskelig konflikt, det var noe langt mørkere som pågikk.<br />
Det så ut til at alt boblet over.<br />
Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre så jeg fulgte magefølelsen<br />
min. Jeg løftet hendene og begynte å be høyt. Jeg ropte<br />
på Jesus og om Hans fred over situasjonen. Idet jeg talte,<br />
begynte spenningen å minke til min store lettelse. Da kom<br />
kapteinen inn og kalte meg inn til kabinen sin.<br />
Overrasket fulgte jeg ham og satte meg ned da han ba<br />
meg sette meg. «Jeg vil snakke med deg», sa han. Jeg ventet<br />
rolig, undret meg på hva jeg hadde gjort galt.<br />
Han reiste seg og åpnet kabinettet. Der på innsiden var<br />
brennevinsflasker; whisky, vodka og mer.<br />
«Dette er mitt problem, <strong>Erik</strong>», sa han. «Jeg slåss mot<br />
denne tingen. Jeg har plenty av penger, men drikkingen<br />
ruinerer livet mitt.»<br />
Så snudde han seg til et annet skap og tok ut en Bibel<br />
og en klar plastikklomme, den slags som du henger på veggen.<br />
Han satte seg ned mens han holdt i Bibelen. «<strong>Erik</strong>», sa<br />
han til meg: «Jeg vil at du skal gjøre en ting for meg. Plasser<br />
56
Gud sendte meg til dette stedet<br />
Bibelen på det beste stedet i båten slik at alle sammen kan<br />
se å lese Den.»<br />
På en eller annen måte hadde mitt standpunkt i byssa,<br />
det at jeg nektet å gi meg i møte med sterk motstand, hadde<br />
rørt ved noen rester av tro og håp i kapteinen. Jeg sa til ham<br />
at jeg ville være glad for å gjøre hva han ba om. Litt senere<br />
monterte jeg holderen på veggen, rett ved skipsroret, og la<br />
inn Bibelen slik at alle kunne se den mens de styrte.<br />
Det så ut til å være det mest hensiktsmessige stedet.<br />
•••<br />
OPPLEVELSER SOM DETTE VAR OPPMUNTRENDE, men ettersom<br />
tiden gikk begynte jeg å bli litt frustrert. Jeg kjente Guds<br />
nærvær. Jeg visste at Han hadde talt til meg om hva jeg skulle<br />
gjøre. Men jeg så ikke ut til å gjøre noen reell <strong>fra</strong>mgang i å<br />
oppfylle det sterke kallet jeg kjente til å forkynne. Jeg hadde<br />
muligheter til å forkynne i ulike menigheter, men det var<br />
ikke noen langsiktige retningslinjer.<br />
En fredag ettermiddag ba jeg alene i leiligheten jeg delte<br />
med en venn i Keflavík: Jeg føler det som jeg står ved et veiskille.<br />
Jeg trenger et klart svar <strong>fra</strong> Deg Herre om hva jeg skal gjøre.<br />
Jeg bestemte at dette var et være eller ikke være. Jeg ville<br />
knele ned med min Bibel og be, og ikke stå opp før jeg fikk<br />
et svar. Nå var jeg vant til å bruke utstrakt tid i bønn på den<br />
måten, så jeg var trygg på at Gud ville ære min hunger etter<br />
å høre <strong>fra</strong> Ham.<br />
Jeg plasserte klokken på den ene siden, mens jeg slo meg<br />
ned og gjorde det komfortabelt. Jeg begynte å be og forsøkte<br />
så å lytte til Hans røst. En time gikk, ingenting. Det var<br />
57
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
greit. Jeg visste at det noen ganger bare var viktig å vente<br />
i Guds nærvær. Ikke noe svar, ingen berøring <strong>fra</strong> Herren.<br />
Så en time til, fortsatt ingenting. Tre timer, jeg vaklet litt i<br />
ubehag, men holdt meg på plass. Fire timer, mer bønn og<br />
lytting. Stillhet. Da fire timer var gått, var jeg like så utslitt<br />
som om jeg skulle ha løpt maraton.<br />
Verre var det at jeg var forferdelig skuffet. Hva hadde jeg<br />
gjort galt? Hvor var Gud? Jeg var vant til at Hans nærvær<br />
kom på meg når jeg ba, men der var ingenting. Det var som<br />
om himmelen var fullstendig stengt. Sakte greide jeg å reise<br />
meg på mine føtter og gikk til sengs. Jeg kjente meg helt<br />
tom.<br />
Og så skjedde det, tidlig om morgenen. Jeg visste jeg ikke<br />
sov, men det var ikke likt noe jeg tidligere hadde erfart. Jeg<br />
gikk langs en smal vei et eller annet sted i Midtøsten, tørr<br />
og støvete. Jeg lurer på om dette er den smale veien Jesus snakket<br />
om? Jeg tenkte med litt latter inni meg. Men jeg var opprømt<br />
også, fordi jeg visste på en eller annen måte at jeg var på vei<br />
til å få se Ham. Jeg hadde lengtet så lenge etter et slikt møte,<br />
og nå skulle det skje.<br />
Nysgjerrig fortsatte jeg å gå. I det fjerne så jeg noe som<br />
liknet en stor pyramide. Toppen var omkranset av en lysende<br />
sky. Alt dette overrasket meg. Men på samme tid visste jeg<br />
at Jesus var på toppen av pyramiden derfor fortsatte jeg mot<br />
mitt mål.<br />
Idet jeg nærmet meg pyramiden, kom jeg over en skare<br />
mennesker som sto rundt bunnen. Jeg ønsket å komme forbi<br />
dem for å nå toppen, for å se Jesus, så jeg begynte å rope<br />
Hans Navn.<br />
58<br />
«Jesus! Jesus!»
Gud sendte meg til dette stedet<br />
Plutselig ble jeg løftet opp av noe som så ut til å være en stor<br />
usynlig hånd. Jeg ble satt ned på toppen av pyramiden, og<br />
der var Jesus. Han satt ved et lite bord. Hans hode og ansikt<br />
var omringet av lys, og Han så på meg uten å si et ord.<br />
Da strakte han seg ned og plukket noe opp <strong>fra</strong> bakken.<br />
Det var et papir som Han la på bordet <strong>fra</strong>mfor Seg. Han så<br />
på meg igjen uten å si et ord. Jeg var stum også, men jeg<br />
visste at hva enn som sto på det papirarket, så var det til meg.<br />
Deretter var jeg tilbake i rommet mitt igjen. En kraft<br />
lik tusener av watt med elektrisitet fløt gjennom meg. Det<br />
var kjærlighet, helbredelse, nåde, godhet – en overveldende<br />
bevissthet om Guds makt og majestet. Hele opplevelsen<br />
syntes både uvirkelig og på samme tid mer virkelig enn noe<br />
jeg tidligere hadde kjent. Jeg bare måtte fortelle det.<br />
Jeg løp til noen venner som bodde i nærheten. Jeg prøvde<br />
å gjenfortelle klart alt som hadde skjedd, men uten suksess.<br />
De forsto at jeg var begeistret over noe men min historie<br />
syntes ikke fornuftig.<br />
Jeg bestemte meg for å holde den for meg selv. Gud<br />
hadde talt, det visste jeg. Forståelsen kunne komme senere.<br />
59
Kapittel 6<br />
«Hun vil bli<br />
din kone»<br />
JEG GJEMTE DET MERKELIGE MØTET MED Jesus på pyramiden<br />
i mitt hjerte, tok det <strong>fra</strong>m <strong>fra</strong> tid til annen lik et kjært<br />
fotografi for å minne meg selv om et spesielt øyeblikk i<br />
livet mitt. Jeg forble overbevist om at Gud hadde noe spesielt<br />
på lager, jeg visste bare ikke hva eller når. Men i økende<br />
grad kjente jeg at uansett hva det måtte være, ønsket jeg å<br />
kunne dele det med en spesiell.<br />
Det var ikke slik at jeg var misfornøyd. Helt siden jeg lærte<br />
å jakte Guds nærvær gjennom bønn og innvielse, hadde jeg<br />
vært lykkelig på egenhånd ved å følge Ham. Likevel kunne<br />
jeg ikke hjelpe for at jeg <strong>fra</strong> tid til annen undret meg på<br />
hvordan det ville være å ha et forhold til en annen. Jeg husket<br />
hvor dårlig tingene hadde endt for meg tidligere, som et<br />
resultat av min svakhet og mine forseelser. Men jeg visste at<br />
med Gud i sentrum, var det mulig for en mann og kvinne å<br />
bygge og glede seg over et velsignet liv sammen.<br />
60
Hun vil bli din kone<br />
Jeg snakket om dette en gang med en venn som nylig hadde<br />
blitt en kristen som også var singel. Han var óg i brann for<br />
Jesus og ønsket å utgjøre en forskjell i verden. Men han lurte<br />
også på å finne en kone en gang. Vi tenkte begge det<br />
ville være stort å gifte seg en dag. Vi snakket om hvordan<br />
Gud, i 1. Mosebok, sa at det ikke var godt for Adam å være<br />
alene. Vi oppmuntret hverandre med at Gud visste hva som<br />
var best for oss.<br />
Under en samtale en gang ble vi enige om at den beste<br />
tingen for oss var å stå på hva Bibelen hadde å si om alt dette.<br />
Det gjorde vi helt bokstavelig. Ved å ta av oss skoene, sto<br />
vi begge to på våre Bibler og ba om at Gud måtte bringe en<br />
kone til oss begge to – på Hans måte, i Hans time.<br />
Min venn ble forlovet i løpet av noen måneder. Jeg var<br />
oppmuntret og glad på hans vegne og lurte på når det ville<br />
bli min tur. Men ukene ble til måneder, og deretter til flere<br />
år. Jeg var sikker på at Gud ville bringe en inn i mitt liv,<br />
derfor ville jeg ikke prøve å tvinge <strong>fra</strong>m Hans gjerning ved<br />
å søke etter stevnemøter. Jeg la det hele vekk sammen med<br />
pyramideopplevelsen.<br />
Så, en dag i 1985, kjente jeg Gud hviske til meg: Hun kommer.<br />
Jeg var opprømt og nysgjerrig etter å se hvordan Han<br />
ville gjøre alt dette. Jeg forventet ikke mye da en gammel<br />
venn, Kristjón, ringte en dag og inviterte meg til å spise med<br />
ham på en restaurant han hadde oppdaget i Reykjavík. Den<br />
serverte koreansk mat og var oppkalt etter Seoul, landets<br />
hovedstad.<br />
Jeg visste ikke mye om utenlandsk mat, men jeg var veldig<br />
interessert i Sør-Korea. Min vekst, innen forståelse og erfa-<br />
61
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
ring i bønn, hadde blitt formet av en masse av bøkene jeg<br />
hadde lest av David Yonggi Cho. Han var grunnleggeren av<br />
Yoido Fullevangeliske Kirke i Seoul som hadde vokst <strong>fra</strong> en<br />
håndfull mennesker til den største forsamlingen i verden.<br />
Han krediterte suksessen med kirkeveksten til bønn og<br />
Den Hellige Ånds kraft – to av mine lidenskaper. Det var spennende<br />
å lese noen av historiene om hva som hadde skjedd<br />
i menigheten. Jeg ønsket også en dag å besøke det berømte<br />
bønnefjellet som menigheten hadde etablert utenfor Seoul,<br />
hvor mennesker kunne gå å be og faste hele natten. Det<br />
hørtes ut som min type mennesker.<br />
Restauranten var rolig, men virket likevel hyggelig da<br />
Kristjón og jeg ankom. Vi ble møtt av en ung dame som fulgte<br />
oss til bordet vårt. Jeg fikk et glimt av henne; hun så pen<br />
og ganske sjenert ut. Maten var velsmakende og Kristjón og<br />
jeg gledet oss over å bli oppdatert om hverandre mens vi<br />
spiste. Mot slutten av måltidet kom eieren av restauranten,<br />
som Kristjón kjente ganske godt, over for å spørre om vi<br />
hadde hygget oss.<br />
Vi småsnakket noen få minutter, så sa mannen: «Jeg lurte<br />
på om dere kunne hjelpe oss. Min kones søster, som arbeider<br />
her» og han pekte over til den unge damen som hadde<br />
møtt oss. Hun arbeidet i en annen del av restauranten –<br />
«hun trenger et eller annet sted å bo. Hun er på utkikk etter<br />
et sted å leie, noe i nærheten, nær restauranten.»<br />
«Åh», sa Kristjón: «Er hun ikke gift?»<br />
«Nei, hun er ikke gift», svarte mannen. «Hun er singel.»<br />
Min venn svarte skøyeraktig: «Vel, det er en god mann<br />
her», sa Kristjón og pekte på meg. «Han trenger en kone,<br />
62
og hun trenger et sted å bo. Hvorfor kommer ikke de to<br />
sammen?»<br />
Jeg trodde jeg skulle dø av forlegenhet.<br />
Heldigvis hadde restauranteieren humoristisk sans. Han lo<br />
og forklarte at det var ikke slik tingene ble gjort i Sør-Korea.<br />
Han fortalte at når en ung mann var interessert i en jente,<br />
var der en velkjent prosedyre som måtte følges. Den unge<br />
mannen måtte bli gransket skikkelig av jentas familie for å se<br />
om de virkelig passet sammen. Det minnet meg om måten<br />
tingene måtte bli gjort i Bibelen.<br />
Kristian og jeg forlot restauranten i godt humør. Da vi<br />
kom til bilen, snudde han seg plutselig. Han så intenst på<br />
meg og sa: «Dette kommer til å bli din kone.» Kristian sa<br />
ikke noe mer. Jeg prøvde å opptre som om det prellet av<br />
meg, men jeg visste han hadde en gave i å tale budskap <strong>fra</strong><br />
Gud.Derfor noterte jeg meg det rolig. Kanskje var det mer<br />
her enn hva øyet kunne se?<br />
•••<br />
Hun vil bli din kone<br />
BILDET BLE KLARERE ETTER hvert. Mens vi hadde snakket<br />
med restauranteieren, hvis navn var Kim, hadde han spurt<br />
meg hva jeg gjorde. Så jeg måtte fortelle ham om produksjonsselskapet<br />
jeg drev.<br />
Usikker på akkurat hvordan Gud ønsket jeg skulle nå verden,<br />
men med en klar følelse av at kringkastings-media var<br />
det mest kraftfulle tilgjengelige veivalget, hadde jeg startet<br />
en business noen år tidligere med en venn. Jeg skjønte at<br />
det kunne ikke skade å få litt erfaring og kompetanse mens<br />
jeg ventet på Guds grønne lys. Med støtte og oppmuntring<br />
<strong>fra</strong> Sverrir Sverrisson, en eldre kristen som trodde på meg<br />
63
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
og næret mine trosflammer, hadde jeg startet et firma kalt<br />
Myndsjá.<br />
Vi bestemte at den enkleste måten å komme i gang på<br />
var å lage reklame- og informasjon for video og televisjon –<br />
først og fremst var de korte og relativt billige å lage. Jeg kjøpte<br />
et kamera og redigeringsutstyr, trykket opp noen visittkort<br />
og delte dem ut til alle mulige.<br />
I et ganske stort fiskeriselskap jeg besøkte, fikk jeg snakke<br />
med hovedansvarlige. Jeg fortalte ham at vi kunne lage en<br />
informasjon om hans firma og ga ham et kort. Han takket<br />
og spurte om jeg kunne sende mer informasjon. Jeg gadd<br />
ikke engang skrive ned forespørselen fordi han virket egentlig<br />
ikke interessert. Jeg tenkte han bare var høflig og prøvde<br />
å bli kvitt meg.<br />
Derfor ble jeg overrasket da jeg fikk en telefon <strong>fra</strong> ham<br />
noen få måneder senere. «Jeg vil at du skal komme til et<br />
møte, fordi vi trenger gjøre noe.» Svært raskt hadde firmaet<br />
skrevet under på en avtale om at vi skulle lage en femminutters<br />
reklame for dem om noen av deres produkter og<br />
tjenester, selv om vi ikke hadde noen virkelig erfaring eller<br />
tidligere arbeid å vise dem.<br />
Jeg ba om Guds inspirasjon og hjelp ettersom jeg lærte<br />
å skrive, fotografere og redigere. Jeg svettet over prosjektet<br />
flere uker og var nervøs da dagen kom for å vise resultatet<br />
for en utvalgt gruppe ledere. Da det var over, var det en liten<br />
stunds stillhet der hjertet mitt løp løpsk. Så snakket mannen<br />
jeg først hadde hatt kontakt med:<br />
«Ja, fint», sa han. «Dette er bra.»<br />
Det viste seg at den fem-minutters biten jeg hadde pro-<br />
64
Hun vil bli din kone<br />
dusert var en test; de ønsket egentlig at vi skulle lage en<br />
femten-minutters reklamefilm. Det var en finansiell og kreativ<br />
utskytningsrampe for oss.<br />
Den tiden jeg spiste middag på Seoul var vi ganske godt<br />
etablerte. På et øyeblikks innskytelse spurte jeg Kim om jeg<br />
kanskje kunne lage en reklamefilm for ham for å bidra til å<br />
promotere restauranten hans.<br />
Han tenkte det kunne være en god idé og spurte hvor mye<br />
det ville koste. Jeg tenkte raskt og ga ham en svært gunstig<br />
pris. «Det er rimelig», svarte Kim. «Men for å være ærlig er<br />
jeg ikke sikker på om vi har råd til det engang. Vi er en liten<br />
familiebedrift, vet du.»<br />
Uten egentlig å tenke svarte jeg: «Ja, det forstår jeg. Forretningsmenn<br />
gjør avtaler hele tiden, ikke sant? Hvorfor<br />
kan ikke du og jeg se om vi kan gjøre en? Jeg skal lage filmen<br />
for deg, og til gjengjeld kan du gi meg mat. Jeg kommer og<br />
spiser her, og du kan betale meg på den måten?»<br />
Jeg gikk tilbake neste dag, og vi ble enige om detaljene i<br />
vilkårene. Som en del av hans ‘nærmere undersøkelser’ som<br />
jeg oppdaget senere, hadde Kim snakket litt mer med min<br />
venn Kristjón.<br />
Han ble fascinert da Kristjón fortalte ham at jeg var en<br />
hengiven kristen som ikke drakk eller røkte eller gikk på<br />
klubber eller noe sånt, men elsket Gud på alvor og ønsket å<br />
tjene og behage Ham.<br />
«Det er interessant», sa Kim til Kristian. «Da jeg var yngre<br />
kalte Gud meg til å tjene ham også. Jeg kjente jeg burde gå<br />
på bibelskole og bli en forkynner, men det viste seg å bli for<br />
vanskelig. Derfor endte jeg opp med å gjøre dette isteden-<br />
65
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
for. Men jeg respekterer andre for å prøve å gjøre det Gud<br />
ber dem om.»<br />
Avtalen var inngått, og jeg hadde lagt Seoul til vår produksjonsliste.<br />
Jeg begynte å gå regelmessig til Seoul for å spise<br />
og fikk vite at den unge damen som hadde møtt meg på mitt<br />
første besøk, var Kristín Kui Rim.<br />
•••<br />
UNDER ET AV MINE BESØK foreslo Kim at jeg kanskje kunne<br />
kjøre hans svigerinne litt rundt Reykjavík og hjelpe henne å<br />
bli litt bedre kjent i byen. Hun hadde kommet til <strong>Island</strong> for<br />
å hjelpe til med familiebedriften et par år, med planer om å<br />
returnere til Sør-Korea etter den tiden. Hun hadde vært på<br />
<strong>Island</strong> mindre enn et år, sa han, og snakket fortsatt ikke mye<br />
av språket og kjente ikke mange mennesker.<br />
Å leke turguide hørtes ut som en morsom idé for meg.<br />
Men det var et problem. Jeg kjørte en gammel gul Wartburg,<br />
produsert i Øst-Tyskland. Det var en veldig enkel bil – motoren<br />
hadde bare sju bevegelige deler. Den var billig å kjøre,<br />
men ville aldri kunne gi et positivt inntrykk på noen.<br />
Jeg tenkte jeg sikkert kunne finne noen som ville låne<br />
meg en bedre bil, så jeg sa meg villig til å plukke opp Kristín<br />
for vår utflukt to dager senere. Jeg var veldig nervøs og spent.<br />
Det viste seg være umulig å få tak i et bedre kjøretøy. Enten<br />
fikk jeg ikke tak i de vennene jeg tenkte kunne hjelpe<br />
meg, eller de var ikke i stand til av en eller annen grunn.<br />
Derfor endte jeg opp med å leie en bil i et forsøk på å imponere<br />
henne, men la ikke merke til «utleie»-klistremerket<br />
på frontruten på passasjersiden.<br />
66
Hun vil bli din kone<br />
Kristín kommenterte ikke dette da hun satte seg inn i<br />
bilen den kvelden, ikke bare fordi hun var for høflig til å få<br />
meg til å føle meg klossete. Språkgapet var der også. Hun<br />
snakket ikke engelsk, og hennes islandsk var begrenset. Og<br />
min koreansk gikk ikke lenger enn det som sto på menyen i<br />
restauranten. Vi var begge litt nervøse, noe som ble forsterket<br />
av stillheten.<br />
Men vi startet kjøringen, og jeg pekte ut forskjellige steder<br />
ettersom vi kjørte rundt i byen. Da jeg hadde brukt opp<br />
de interessante severdighetene, kjørte jeg ut til min fars<br />
gård som lå omlag tretti minutter utenfor Reykjavík. Det var<br />
første gang hun hadde sett så mye av landskapet. Pappa virket<br />
overrasket over å se meg med en koreansk jente ved min<br />
side, men han smilte og var sjarmerende og fikk henne til å<br />
kjenne seg velkommen.<br />
Der<strong>fra</strong> kjørte vi videre til neste by, Selfoss, omtrent en<br />
times kjøring videre. Vi nøt hverandres selskap selv om begge<br />
to var litt sjenerte og nervøse. Litt stresset av å være alene<br />
med henne og i en leid bil, fikk jeg plutselig en neseblødning.<br />
Ikke den type ting du ønsker å hanskes med når du<br />
forsøker å gjøre inntrykk på en ung dame.<br />
På en eller annen måte overlevde vi den første kvelden vi<br />
var ute sammen, og snart ble vi bedre og bedre kjent med<br />
hverandre under mine besøk på Seoul. Jeg fortalte Kristíin<br />
om mitt arbeid og litt om mitt liv, og hvordan Gud hadde<br />
forandret meg. Jeg forsto at hun ikke var en kristen, men at<br />
hun levde etter en streng moralkodeks. Hun røkte ikke eller<br />
gikk ut om kveldene, og drakk aldri – ikke engang kaffe.<br />
Hun virket mer seriøs og behersket enn noen av de kristne<br />
jentene jeg kjente.<br />
Jeg ble mer og mer tiltrukket av henne, hennes vakre<br />
67
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
ansikt, hennes glitrende brune øyne, hennes kjærlighet til<br />
familien og hennes arbeidsmoral. Men jeg visste at hvis vi<br />
skulle ha en <strong>fra</strong>mtid sammen, var det en ting som manglet.<br />
Under en av våre stunder sammen viste jeg Kristín en film av<br />
en amerikansk forkynner som talte og sang om Jesus med inderlighet.<br />
Hun likte hva han hadde å si. Jeg tok med Bibelen<br />
min når vi skulle gå tur sammen og snakket med henne om<br />
Gud, og hvordan Han ønsket at vi alle skulle kjenne Ham<br />
personlig. Så, en kveld, hadde jeg gleden av å være sammen<br />
med henne da hun ba Jesus om å bli sin Frelser.<br />
Enda mer spesielt var det å være den som døpte henne i<br />
en menighet kalt Krossinn ikke lenge etterpå.<br />
Det hadde gått lang tid siden jeg sto på Bibelen sammen<br />
med min venn, men jeg hadde ingen tvil nå om at Han hadde<br />
sendt meg min partner i Sin gode tid. Jeg fridde til Kristín<br />
førti dager etter vårt første utflukt. Vi ble gift ti dager senere.<br />
Ingen av oss hadde mye penger, så det var en rolig, men<br />
varm sammenkomst. En håndfull familie og venner var der i<br />
Krossinn da en av pastorene utførte en enkel seremoni etter<br />
et vanlig bønnemøte i kirken, 2. oktober 1985.<br />
Kristjón var min forlover.<br />
68
Sverrir Sverrisson<br />
var en viktig<br />
støttespiller i tjenesten<br />
de første årene<br />
I 1994 installerte<br />
vi den kraftigste<br />
senderen i<br />
hovedstaden<br />
på <strong>Island</strong>.<br />
Transmitteren var<br />
en gave <strong>fra</strong> TBN<br />
Kristín og <strong>Erik</strong>,<br />
med Daníel og<br />
Guðný i 1997<br />
69
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
<strong>Erik</strong> i Alpha Radio<br />
i 1986<br />
<strong>Erik</strong> med pastor<br />
Benny Hinn i 1994<br />
i løpet av det mest<br />
suksessfulle korstoget<br />
som er holdt på<br />
<strong>Island</strong><br />
<strong>Erik</strong> med pastor<br />
Ron Phillips i 1997<br />
70
Tidligere prest<br />
Gudmundur Ørn<br />
Ragnarsson har<br />
arbeidet for kanalen<br />
<strong>fra</strong> de tidlige årene<br />
Et Morris Cerullo<br />
møte på <strong>Island</strong> i<br />
2011<br />
Fra TV-settet for<br />
Omegas direktesending<br />
hvor et par<br />
intervjues om deres<br />
vei til Herren<br />
gjennom Omega<br />
71
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
Telefonrommet<br />
hos Omega hvor vi<br />
har mottatt tusenvis<br />
forespørsler om<br />
forbønn og lovprisningsrapporter<br />
De ansatte hos Omega.<br />
Stående <strong>fra</strong> venstre: Sigþór Guðmundsson og Ragnar Gunnarsson.<br />
Sittende <strong>fra</strong> venstre: Sigurgeir Bjarnason, Kristján Gissurarson,<br />
Rev. Guðmundur Örn Ragnarsson, Sigrún Einarsdóttir og<br />
Kristín <strong>Erik</strong>son.<br />
72
Rev. Sherwood Craig<br />
og <strong>Erik</strong> i 1996.<br />
Rev. Craig kom til<br />
<strong>Island</strong> for å skaffe<br />
penger til erstatning<br />
for et defekt rør i<br />
høyeffekt-senderen<br />
Sigurgeir Bjarnason,<br />
en tekniker som i de<br />
første årene arbeidet<br />
med et svært enkelt<br />
spiller system<br />
Eiríkur Magnússon<br />
har arbeidet i Omega<br />
siden 2000<br />
73
Kapittel 7<br />
«Gud har<br />
utvalgt deg»<br />
JEG VISSTE AT I KRISTIN hadde Gud gitt meg den perfekte<br />
partneren jeg trengte for hva enn Han hadde på lager for<br />
meg. Men jeg hadde fortsatt mye å lære – blant annet hvordan<br />
gå i takt med min nye kone.<br />
Vi var veldig lykkelige da vi skapte vårt nye hjem sammen.<br />
En morgen sa jeg til Kristin: «Vi burde be nå. La oss stoppe<br />
opp og bruke litt tid med Gud.»<br />
Jeg ble sjokkert da hun sa til meg at hun var for travelt<br />
opptatt. Hun måtte vaske gulvet og vaske klærne, sa hun,<br />
og det var en liste over alle de andre tingene hun måtte gjøre.<br />
Jeg ble virkelig skuffet. Jeg sa ikke noe, men tenkte inni<br />
meg, jeg skal ikke argumentere, men det er bedre å sette Gud først og<br />
vente på Den Hellige Ånd å komme over deg, deretter kan du vaske!<br />
Mens jeg holdt de tankene for meg selv, gikk jeg inn i vårt<br />
lille kjøkken for selv å be. Jeg knelte ned ved stolen, men<br />
jeg klarte ikke konsentrere meg fordi jeg var så opprørt. Jeg<br />
74
Gud har utvalgt deg<br />
var likevel utholdende og prøvde å roe tankene ned, legge<br />
til siden min samtale med Kristín og konsentrere meg om<br />
Gud. Etter ca. femten minutter kjente jeg freden komme<br />
over meg. Så i det stille kunne jeg høre noe i det andre rommet.<br />
Det stakk meg i ørene, og jeg visste det var Kristín. Hun<br />
ba. Jeg listet meg bort til døra og kikket inn. Der knelte hun<br />
ned ved siden av senga.<br />
Lykkelig gikk jeg tilbake til min egen bønnestund. Senere<br />
fortalte hun meg at etter jeg hadde gått for å be første<br />
gangen, kjente hun at Gud sa til henne at hun også skulle<br />
be. Derfor la hun til siden sine plikter for å være med meg.<br />
Jeg var glad jeg hadde vært følsom overfor Guds ledelse og<br />
ikke snakket direkte til Kristín om å be sammen. Hendelsen<br />
minnet meg om at bønn må mer være drevet av en følelse av<br />
Den Hellige Ånds nærvær, enn av pliktfølelse hvis den skal<br />
være levende og meningsfull.<br />
Fra den dagen lærte vi å be mer sammen. Og jeg har hele<br />
tiden siden stolt på Kristín som en trofast bønnepartner.<br />
Hun støttet min visjon om å forkynne evangeliet gjennom<br />
televisjon <strong>fra</strong> den første gangen jeg fortalte henne om den,<br />
selv om detaljene fortsatt var uklare.<br />
I tillegg til å starte et kringkastingsfirma, som ga meg litt<br />
mediatrening og erfaring, begynte jeg å dele hva jeg følte<br />
Gud sa til meg med venner på <strong>Island</strong> og også utenlands.<br />
Jeg skrev et brev til National Religious Broadcasters organisasjon<br />
i De forente stater og fortalte om mitt hjerte for<br />
televisjons-evangelisering.<br />
I mai 1986 fløy Kristín og jeg til Norge der såkornene<br />
hadde blitt plantet mange år tidligere. Jeg dro dit for å treffe<br />
folk angående et kristent televisjons-nettverk de prøvde<br />
75
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
å starte. Jeg tenkte det kunne være nyttig å finne ut hva<br />
andre gjorde. Mens vi fløy over England, kjente jeg Gud tale<br />
til meg.<br />
<strong>Erik</strong>, jeg vil du skal begynne å kringkaste over hele Europa gjennom<br />
satellitt.<br />
Jeg var opprømt. Jeg hadde opplevd nok i bønn til nå til<br />
å vite når Gud talte til meg. Derfor var jeg sikker på at Han<br />
ville stadfeste og klargjøre hva Han hadde talt til meg tidligere.<br />
Samtidig var omfanget av det hele litt overveldende.<br />
Jeg hadde ingen erfaring, ingen kunnskap, ingen penger og<br />
ingen støtte til et slikt oppdrag.<br />
«Herre», hvisket jeg der jeg satt i mitt sete. «Jeg tviler ikke<br />
på at Du taler til meg, men dette er en stor oppgave! Vær så<br />
snill, Du må bare bekrefte dette for meg at det virkelig er Du<br />
som snakker til meg.»<br />
Møtene i Oslo var interessante, men ikke noe konkret<br />
kom ut av dem før en av deltakerne sa til meg i forbifarten:<br />
«<strong>Erik</strong>, jeg leste en artikkel i et magasin <strong>fra</strong> Amerika om din<br />
interesse for å starte kristen TV på <strong>Island</strong>.» Så rakte han meg<br />
en kopi av magasinet <strong>fra</strong> National Religious Broadcasters<br />
blad.De hadde trykket brevet mitt i en fersk utgave.<br />
Jeg kjente dette var den siste biten av stadfestelsen som<br />
jeg hadde søkt – og det moret meg at Gud ville bruke mine<br />
egne ord i et brev jeg hadde skrevet for å bekrefte hva Han<br />
hadde sagt til meg i første omgang. Jeg gjemte bladet i kofferten<br />
min for å ta det med tilbake til <strong>Island</strong> mens vi ventet<br />
på ytterligere klarhet i veien videre.<br />
•••<br />
76
Gud har utvalgt deg<br />
VI KOM TILBAKE TIL ISLAND en søndag ettermiddag oppmuntret,<br />
men også svært slitne. Jeg var klar for å gå rett hjem<br />
og sove, men først måtte vi gå i kirken. Jeg hadde etterlatt<br />
nøkkelen til bilen hos en av pastorene jeg kjente i Keflavik.<br />
Jeg visste han ville komme til den amerikanske menigheten<br />
som holdt møte ved flyplassen. Derfor måtte vi dra dit og<br />
hente bilnøkkelen før vi kunne kjøre <strong>fra</strong> Keflavik tilbake til<br />
Reykjavík.<br />
Da vi ankom, møtte noen vi kjente i menigheten oss og<br />
fortalte at det var et par <strong>fra</strong> Amerika som ønsket treffe oss<br />
ved kaffen etter møtet. Jeg prøve å komme unna. «Det ville<br />
vært hyggelig, men vi er så trette, vet du», sa jeg. «Jeg vil bare<br />
dra hjem.»<br />
Vennen min insisterte. «Du må treffe dem <strong>Erik</strong>», sa han.<br />
«De er et forbausende par. Herren ga dem en visjon i Amerika<br />
om å komme til <strong>Island</strong>, og her er de. De har aldri vært her<br />
før. Og de kjenner ingen her, men de følger bare visjonen<br />
som Herren ga dem. Jeg tenkte det kunne være interessant<br />
for deg å møte dem.» Heller motvillig sa jeg meg villig, og<br />
Kristín og jeg ble introdusert til Ray og Bess over en kopp<br />
kaffe. De var i åttiårene, og jeg kunne med en gang se at vi<br />
delte kjærligheten til Jesus. De var fulle av energi, selv om<br />
de hadde ankommet landet på et transatlantisk fly få timer<br />
tidligere. De hadde et slags skinnende nærvær rundt seg,<br />
skjønt de syntes saktmodige og ydmyke på samme tid. Jeg<br />
hadde alltid vært fascinert av Amerika, og hvordan menneskene<br />
der var fulle av optimisme og entusiasme. Det kunne<br />
kanskje være morsomt å prate med dem en stund.<br />
Jeg fortalte dem litt om hva jeg gjorde med kringkastingsselskapet<br />
mitt og om mitt håp om å starte et kristent TVnettverk<br />
på <strong>Island</strong>. De syntes å spisse ørene ved å høre dette.<br />
77
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
«Dette er interessant», sa Ray. «Kanskje du kan hjelpe oss?»<br />
Han forklarte at Gud hadde talt til ham og hans kone om<br />
å komme til <strong>Island</strong>. De kjente ingen i landet, derfor hadde<br />
de funnet ut at det beste å begynne med, ville være å gå i<br />
kirken.<br />
«Vi følte Herren ba oss komme til <strong>Island</strong>. En av grunnene<br />
var å finne en her som prøver å bygge en kristen TV-stasjon»,<br />
sa Ray. «Vi har lest litt om hva han ønsker gjøre i en artikkel<br />
i USA.»<br />
Jeg trakk kopien <strong>fra</strong> National Religious Broadcasters magasin<br />
ut av bagen min og åpnet den på siden jeg hadde blitt<br />
vist i Norge.<br />
«Å ja», svarte Ray. «Det er akkurat hva vi leste. Kan du<br />
hjelpe oss å finne denne personen?» Han pekte på navnet<br />
mitt nederst i brevet.<br />
78<br />
Jeg smilte. «Javisst», sa jeg. «Det er meg!»<br />
Vi lo alle ved det usannsynlige sammentreffet for vårt<br />
møte og visste at Gud hadde brakt oss sammen slik bare Han<br />
kan gjøre det.<br />
Senere den uka kom Ray og Bess over til vårt hjem til<br />
middag. Mens vi spiste biff sammen, kjente jeg meg presset<br />
på av Gud til å dele min uforståelige visjon om Jesus og<br />
pyramiden. Det var første gang på mange år jeg snakket<br />
åpent om den, men jeg kjente sterkt at jeg skulle fortelle<br />
den til dem.<br />
Ray og Bess satt rolige mens jeg gjenfortalte hendelsen<br />
og var verken tvilende eller mistenksomme. Jeg beskrev<br />
veien gjennom ørkenen, skaren ved bunnen av pyramiden,<br />
og hvordan jeg ble tatt opp til toppen der jeg så Jesus med et
Gud har utvalgt deg<br />
stykke papir foran seg, følelsen jeg hadde av at Han ga meg<br />
et oppdrag om noe.<br />
Da jeg var ferdig sa Ray: «Kanskje Gud vil tale til Bess om<br />
det, og gi henne en tolkning. Han har gitt henne visdom til<br />
å tolke visjoner og drømmer tidligere.»<br />
Bess stanset et øyeblikk, og så pekte hun fingeren mot meg.<br />
«<strong>Erik</strong>», sa hun på en rolig, men kraftfull måte, «du er i<br />
Egypt. Folket du så var folk i lenker. Gud har valgt deg og<br />
løftet deg til dette høye stedet for å gi deg kallet om å drive<br />
kristen televisjon over hele verden.»<br />
Ordene hennes var beroligende og spennende på samme<br />
tid. Jeg takket Gud stille for ytterligere svar på min bønn om<br />
stadfestelse på Hans ledelse.<br />
Det ble ytterligere ettertanke senere samme år da noen<br />
introduserte meg for en liten, gammel bok av Dr. Adam<br />
Rutherford. Han var en britisk kristen som skrev og foreleste<br />
i første halvdel av forrige århundre om pyramidology, en<br />
lære som hevder at forutsigelser av bibelske og andre store<br />
historiske hendelser kan bli funnet ved å studere noen av de<br />
gamle pyramidene.<br />
Forfatteren hadde flere bøker om emnet. I 1939 skrev<br />
han <strong>Island</strong>s store arv, der han følger sporene til landets avstamning<br />
tilbake til Benjamins stamme. I sin bok forutsa han<br />
at, akkurat som den lille Benjamins stamme hadde blitt en<br />
lysbærer til Israel, slik er «lille <strong>Island</strong> skjebnebestemt til å bli<br />
et stort lys for nasjonene.» Reykjavík, hovedstaden i det han<br />
kalte «ild-landet» skulle bli «lysbyen», sa han.<br />
Selv om den var skrevet mange tiår tidligere, var dette<br />
virkelig fascinerende. Etter hvert som jeg studerte mer, så<br />
79
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
jeg svar på et av mine største spørsmål om visjonen min:<br />
Hvorfor satt Jesus på toppen av pyramiden? Det ga mer klargjøring<br />
til meg da jeg leste Jesaia 19:19-20:<br />
Den dagen skal det være et alter for HERREN midt i Egypt<br />
og en steinstøtte for HERREN ved grensen. Det skal være<br />
til tegn og vitnesbyrd om Den Allmektige HERRE i Egyptens<br />
land. Når de roper til HERREN på grunn av undertrykkerne,<br />
skal Han sende dem en frelser og stridsmann,<br />
og han skal fri dem ut.<br />
Denne åpenbare koblingen var helt ny for meg, skjønt<br />
jeg siden har blitt kjent med andre som peker på <strong>Island</strong>s arv<br />
og skjebne. For eksempel, i 2006, henviste kunstneren Yoko<br />
Ono til Dr. Rutherfords skrifter da hun besøkte <strong>Island</strong> på<br />
fødselsdagen til sin avdøde ektemann, sangeren John Lennon.<br />
Hun bemerket at «mange tidligere profeter pekte på<br />
<strong>Island</strong> som et sted hvor et stort lys av fred og åndelig oppvåkning<br />
ville bli opptent», og hvordan Dr. Rutherford fortalte<br />
hvordan «<strong>Island</strong> ville være en kilde til lys i en formørket verden,<br />
og ville tenne en lysstråle som ville lede mange nasjoner<br />
og være starten på en åndelig oppvåkning.»<br />
•••<br />
ALLE DISSE ERFARINGENE VAR oppmuntrende, men også<br />
skremmende. Jeg kjente tyngden over hva Gud kalte meg til<br />
å gjøre. Jeg visste jeg ikke var i stand til det i egen styrke derfor<br />
drev det meg inn i mer bønn.<br />
Jeg bestemte meg for å ta svært små skritt. Et TV-nettverk<br />
virket utenfor rekkevidde på så mange måter, ikke minst fordi<br />
den islandske regjeringen hadde monopol på den tiden,<br />
noe som utelukket kommersiell drift. Det viste seg at den<br />
80
Gud har utvalgt deg<br />
enkleste måten å starte med å sende ut de gode nyhetene til<br />
<strong>Island</strong>, ville være gjennom radio.<br />
Restriksjonene for kringkasting på den tiden betydde at<br />
det bare var en nasjonal TV-stasjon og bare to nasjonale radiostasjoner.<br />
Noen islendinger kjøpte spesielle antenner slik<br />
at de kunne ta inn signalet <strong>fra</strong> nettverket som betjente<br />
den amerikanske militærbasen i nærheten av flyplassen på<br />
Keflavik. Mitt firma hadde også skaffet innspillinger av noen<br />
kristne TV-programmer <strong>fra</strong> USA og gitt dem til flere av de<br />
små kabel-stasjonene som ble drevet rundt om i landet. Men<br />
jeg hadde noe helt annet i tankene enn den nasjonale kringkastingen.<br />
Offentlig frustrasjon over restriksjonene førte til slutt<br />
til en endring i loven, og regjeringen tilbød lisenser til nye<br />
radiooperatører. Jeg visste ikke mye om radio, men jeg visste<br />
at det var billigere og enklere enn å drive en TV-stasjon derfor<br />
søkte jeg om en av FM-lisensene.<br />
Med godkjenningspapirene i hånden fant jeg plass i femte<br />
etasje i en kontorbygning i Kopavogur, like utenfor Reykjavík,<br />
der Alpha studio ble satt opp. Jeg brukte en liten ti<br />
watts sender på en høyde utenfor hovedstaden. Da Alpha<br />
gikk på lufta i oktober 1986, var det den første kristne radiostasjonen<br />
i landet.<br />
Frem til dette tidspunktet var kristen aktivitet på eteren<br />
stort sett begrenset til kringkasting med en ukentlig gudstjeneste,<br />
ganske likt hva jeg hadde lyttet til på kjøkkenet på<br />
gården til min bestefar. Nå spilte vi levende kristen musikk,<br />
snakket om Jesus mellom sangene og inviterte folk til å ringe<br />
inn for forbønn. Om kveldene kunne jeg bringe folk inn i<br />
studio for å dele sine vitnesbyrd og for å be for behovene<br />
til folk som ringte vårt nummer. Det ble drevet veldig billig,<br />
81
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
for det meste ved hjelp av en liten gruppe frivillige. Vi måtte<br />
virkelig anstrenge oss, særlig fordi vi ønsket å være på lufta<br />
døgnet rundt. Vi produserte et tre-timers opptak som ble<br />
repetert i løpet av natten og hadde direkte vertskap i løpet<br />
av dagen.<br />
Innen kort tid summet telefonlinjen vår. Folk ringte inn<br />
for å fortelle hvor glade de var over å finne Alpha på radioen<br />
sin. Vi visste at vi fylte et tomrom som hadde vært der lenge.<br />
Men ikke alle var like glade for det.<br />
Jeg hadde med vilje unngått å skaffe mye oppmerksomhet<br />
rundt Alpha da vi forberedte lanseringen, bare begrenset<br />
nyhetene til dem som var direkte involvert, og noen nære<br />
venner jeg visste støttet meg. Men jeg hadde ikke gått ut og<br />
snakket om hva vi gjorde i de store kirkesamfunnene fordi<br />
jeg mistenkte at det ville bli en del motstand.<br />
Ganske riktig, etterhvert som Alphas profil steg <strong>fra</strong>m,<br />
begynte jeg å høre kritikk og klager <strong>fra</strong> noen kirkeledere.<br />
Noen var <strong>fra</strong> svært konservative kirkesamfunn som var mistenksomme<br />
angående Den Hellige Ånds aktivitet som vi<br />
snakket om. Andre var bekymret for at noen av deres medlemmer<br />
skulle begynne å gi penger til Alpha istedenfor til<br />
deres menighet.<br />
Den slags kirkepolitikk er ikke uvanlig, selvfølgelig, jeg<br />
hadde til og med lest om det i Det nye testamentets menighet.<br />
Men det kan være mer utfordrende i små lokalsamfunn.<br />
Og i et land på størrelse som <strong>Island</strong> der alle ikke bare kjenner<br />
hverandre ganske godt, men kan spore sine familierøtter<br />
tilbake til felles forfedre, kan det også bli skjebnesvangert.<br />
Derfor hadde jeg kjent <strong>fra</strong> begynnelsen at det var viktig<br />
at Alpha skulle være uavhengig – ikke fordi vi prøvde å<br />
82
Gud har utvalgt deg<br />
ignorere alle andre, men fordi vi ikke ønsket å bli fanget<br />
av politikk <strong>fra</strong> ulike kirkegrupper med ulik vektlegging og<br />
meninger om saker som ikke var sentrale for hva jeg ønsket<br />
gjøre: fortelle andre om Jesus!<br />
Ettersom tiden gikk, begynte jeg å høre bruddstykker om<br />
hva som ble sagt. <strong>Erik</strong> visste ikke hva han gjorde. <strong>Erik</strong> hadde<br />
ingen bakgrunn innen kringkasting. <strong>Erik</strong> kunne ikke styre<br />
penger skikkelig. <strong>Erik</strong> omga seg med noen lyssky personer<br />
– med referanse til det faktum at noen i mitt team og støttespillere<br />
hadde blitt frelst <strong>fra</strong> radikale miljøer, <strong>fra</strong> kriminalitet<br />
og et vilt liv.<br />
Motstanden var ikke helt overraskende, men den var litt<br />
skuffende. Alt jeg ville gjøre var å fokusere på Jesus og fortsette<br />
å be mye og stole på at Han skulle bevare oss og sørge<br />
for oss.<br />
83
Kapittel 8<br />
«Ikke gi opp»<br />
JEG SAMMENLIKNER MEG IKKE MED kong David på noen som<br />
helst måte, men det var ganger jeg følte jeg fanget glimt<br />
av hva han måtte ha kjent da han var på rømmen <strong>fra</strong> kong<br />
Saul, jaktet på og anklaget. Enda sterkere hadde jeg en liten<br />
følelse av den trøst og styrke han måtte ha fått <strong>fra</strong> dem som<br />
kom og sto ved hans side, de forkastede som skulle bli kjent<br />
som Davids Mektige Menn.<br />
Jeg hadde en liten sirkel som stod med meg – eller, enda<br />
viktigere, knelte med meg i bønn. Høvdingen blant dem var<br />
Sverre, som hadde vært en integrert del av kringkastingsselskapet<br />
og som fortsatte å være en klippe. Vi hadde noen<br />
fantastiske bønnestunder i studio. Litt etter litt begynte<br />
andre å bli med oss når vi ba Gud om hjelp til økonomien og<br />
om tro til å holde det gående.<br />
En mann som begynte regelmessig å komme til våre tidlige<br />
morgenøkter fikk meg til å kjenne meg ukomfortabel.<br />
Han kom trofast. Men det var noe med hans holdning som<br />
var litt fremmed for meg, skjønt jeg kunne ikke helt sette<br />
fingeren på det. Jeg besluttet at hvis han ba med oss, var det<br />
godt nok. Jeg måtte bare overlate resten til Gud.<br />
84
Ikke gi opp<br />
En morgen kom han plutselig over til meg og dro meg inn i<br />
en stor klem. Jeg ble virkelig overrasket.<br />
«<strong>Erik</strong> du er den beste broren jeg noen gang har hatt i livet<br />
mitt», sa han til meg. Så før jeg kunne svare, fortsatte han:<br />
«Du er helt annerledes enn hva folk har sagt om deg!»<br />
Det viste seg at han hadde blitt sendt av noen av mine<br />
kritikere for å spionere, for å holde et øye med hva som pågikk.<br />
Men han fikk hele sin forståelse endret. Det var enda<br />
en påminnelse for meg at vi behøver ikke argumentere vår<br />
sak, men bare stole på Gud og overlate til Ham å være vår<br />
forsvarer og gjenløser.<br />
En annen kjær støttespiller kom <strong>fra</strong> uventet hold. En av<br />
våre Alpha lyttere var Guðmundur Örn Ragnarsson, som var<br />
prest i en luthersk kirke. Han ble grepet av hva han hørte,<br />
det var svært annerledes enn den formelle, fjerne forståelsen<br />
av Gud han hadde <strong>fra</strong> sin oppvekst og opplæring.<br />
Fascinert begynte han å delta i en full-evangelisk menighet<br />
der han møtte Jesus på en dypt personlig måte for første<br />
gang og ble født på ny.<br />
Med en ny brann i hjertet sitt begynte Guðmundur å forkynne<br />
lidenskapelig om Jesus i sin lutherske menighet, fortalte<br />
om kraften i Den Hellige Ånd og angrepene <strong>fra</strong> djevelen.<br />
Denne type tale ble ikke godt tatt i mot av alle, inkludert<br />
noen av hans overordnede i kirken. Etter hvert ble han bedt<br />
om å forlate kirken. Ved å følge en ny vei i tjenesten og ved å<br />
ha opplevd kraften <strong>fra</strong> kristen kringkasting i sitt eget liv, ble<br />
Guðmundur en entusiastisk supporter av Alpha og skulle<br />
senere bli med meg på heltid. Der er han fortsatt til denne<br />
dag som en uunnværlig høyre hånd.<br />
85
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
Responsen på Alpha var oppmuntrende, men den daglige<br />
kampen for å holde stasjonen på lufta var utmattende. Jeg<br />
skrev til folk om våre behov, og noen begynte å støtte oss<br />
litt finansielt. I tillegg ga tre velstående forretingsmenn som<br />
elsket Gud og hørte om hva vi gjorde, generøse donasjoner<br />
som holdt oss i gang. Imidlertid, etter to og et halvt år på<br />
lufta begynte jeg å gå tom og undret meg på om jeg virkelig<br />
gjorde den riktige tingen.<br />
Jeg tenkte tilbake på hva Gud hadde sagt meg om kringkasting<br />
til Europa. Jeg undret meg på om kanskje en av<br />
grunnene til at tingene var så vanskelige, var at Gud prøvde<br />
å få min oppmerksomhet. Kanskje var målet mitt for lite?<br />
Kanskje jeg skulle la noen andre ta over den kristne radioen<br />
på <strong>Island</strong> og selv se etter en større utfordring?<br />
Jeg bestemte meg for å søke om en kortbølge radiolisens<br />
som ville gjøre meg i stand til å kringkaste inn i Europa.<br />
Skjønt jeg visste det ville koste mer å påta seg dette prosjektet<br />
enn å drive en radiostasjon, tenkte jeg at jeg kanskje ville<br />
være i stand til å skaffe en større støttebase: kristne i De<br />
forente stater ville kanskje ønske å være del av å proklamere<br />
evangeliet i Europa, hvis rike kristne arv hadde gått tapt i<br />
møte med den økende sekularismen og veksten av islam.<br />
Derfor kom jeg sammen med en gruppe kirkeledere på<br />
<strong>Island</strong> som ønsket å ta over Alpha etter å ha sett responsen<br />
vi hadde fått <strong>fra</strong> folk. De bestemte at de trengte å ha en røst<br />
i media. Vi ble enige om salget, og jeg dro til Amerika med<br />
Kristín og våre to små barn for å dele visjonen om Europa.<br />
Jeg håpet dette ville bringe meg nærmere å fullføre Guds<br />
kall.<br />
•••<br />
86
Ikke gi opp<br />
DET VAR LITT INTERESSE FOR min plan i De forente stater,<br />
men ikke nok. Etter noen få måneder med møter med mennesker<br />
der jeg prøvde skaffe støtte, hadde jeg bare vært i<br />
stand til å få en femtedel av hva jeg totalt behøvde, til tross<br />
for store antrengelser. Jeg returnerte til <strong>Island</strong> noe nedslått<br />
og skuffet.<br />
Jeg trodde fortsatt at Gud hadde talt til meg om å nå verden<br />
<strong>fra</strong> min lille hjemnasjon nær toppen av verden. Men<br />
alt var slik en kamp. Jeg hadde ikke forventet at det ville bli<br />
lett – det var klart nok <strong>fra</strong> å lese Bibelen. Til og med de store<br />
troens menn og kvinner kjempet og feilet noen ganger.<br />
Likevel så jeg ikke ut til å gjøre noen reell <strong>fra</strong>mgang.<br />
I mellomtiden måtte jeg forsørge familien min. Vi hadde<br />
brukt opp våre sparepenger i Amerika. Jeg begynte med en<br />
teppe-rensing forretning, som tok av ganske raskt. Kristín og<br />
jeg kunne dra til boliger og bedrifter og ta hånd om deres<br />
skitne gulv. Det var ikke det at jeg følte den slags arbeid var<br />
under min verdighet, det bare virket så fjernt <strong>fra</strong> det som<br />
var dypt i mitt hjerte. Men det ga meg mye tid til å tenke.<br />
Spørsmålene hopet seg opp. Hvor hadde jeg gått feil? Hvor var<br />
Gud? Hvor skulle jeg?<br />
I løpet av noen uker, blandet all tvil seg sammen til noe<br />
bittert som jeg svelget. Den kom i form av en anklagende<br />
stemme i hodet mitt, Gud er ikke fornøyd med deg. Han er opprørt<br />
over deg.<br />
Jeg visste inni hodet mitt at dette ikke var sant. Jeg visste at<br />
dette var djevelen som talte, han som Bibelen kaller «brødrenes<br />
anklager.» Men på en eller annen måte kunne jeg ikke<br />
riste av meg motløsheten samme hvor mye jeg ba og prøvde.<br />
87
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
En dag stoppet jeg <strong>fra</strong>mfor bildet av Jesus som hang i vårt<br />
midlertidige hjem. Neslått ba jeg: «Jesus, det kjennes som<br />
om djevelen forteller meg hele tiden at du er sint på meg.<br />
Hvis du fortsatt elsker meg, kan du være så snill å la meg få<br />
vite det på en eller annen måte?»<br />
Jeg sov i sengen da dørklokka kimte midt på natta senere<br />
den uka. Skremt våken antok jeg at det var en eller annen<br />
som var full, så jeg ignorerte ringingen. Men hvem det nå<br />
var som trykket inn ringeklokka så intenst, så beveget jeg<br />
meg ikke. Til slutt hørte jeg noen gå vekk, en bil startet opp<br />
og kjørte av sted.<br />
Jeg prøvde å få sove igjen, men jeg hørte kjøretøyet komme<br />
tilbake. Nå var det knakking på kjøkkenvinduet. Den som<br />
var der ute brukte en pinne eller en stang for å nå opp og<br />
banke på glasset. Nå var jeg blitt sint; min kone og mine<br />
barn sov i huset, og en eller annen sprø, full person prøvde<br />
å vekke dem og skremme dem!<br />
Jeg kledde meg raskt og åpnet kjøkkendøra klar for kamp.<br />
«Hva holder du på med?» ropte jeg i natten.<br />
«<strong>Erik</strong>», hørtes en stemme, «Jeg trenger virkelig å snakke<br />
med deg.»<br />
Da jeg kikket ut, gjenkjente jeg ansiktet. Dette var en<br />
mann jeg hadde sett et eller annet sted før. Jeg hadde ingen<br />
idé om hvordan han hadde funnet meg; vi bodde i en eiendom<br />
som var eid av min far mens vi prøvde å bli etablert og<br />
hadde ikke fortalt mange mennesker hvor vi holdt til.<br />
Han måtte være full.<br />
88
Ikke gi opp<br />
«Hvis du ikke går vekk, vil jeg ringe politiet», sa jeg til ham.<br />
Han så trist ut. «<strong>Erik</strong>, Herren ba meg komme til deg», sa<br />
han.<br />
Det fikk min oppmerksomhet. Istedenfor å være sint ble<br />
jeg nå nysgjerrig. Kanskje Gud var sint på meg for at jeg ikke<br />
gjorde hva Han hadde sagt, og at Han hadde sent Sin budbærer<br />
slik Nathan gikk til David etter at han hadde begått<br />
hor med Batseba?<br />
«Jesus, jeg vet Du har sendt ham hit», ba jeg raskt. «Jeg er<br />
rede til å akseptere hva enn Du vil si. Hvis jeg har gjort noe<br />
som har opprørt Deg på noen måte, er jeg klar til å omvende<br />
meg.»<br />
Vi satte oss i mannens bil. Plutselig så han mer nervøs ut<br />
enn jeg hadde vært. Så sa han med kraft.<br />
«Jesus sier, ‘Jeg elsker deg, Jeg elsker deg, Jeg elsker deg.’»<br />
Dette var i det hele tatt ikke hva jeg hadde mannet meg<br />
opp for: Jeg ble overveldet av takknemlighet og lettelse.<br />
Mannen fortsatte: «Ikke stopp. Fortsett bare, hold <strong>fra</strong>m for<br />
en av disse dagene kommer du til å nå ut til hele verden.<br />
Ikke stopp. Gå. Kjemp. Forsett. Ikke gi opp.»<br />
Jeg kjente glede, håp og styrke flomme inn i meg etter<br />
som min uventede besøkende forklarte hva som hadde<br />
skjedd. Han hadde vært i bønn sent på kvelden da navnet<br />
mitt hadde dukket opp i hodet hans, ut av det blå. Han følte<br />
Gud si at han måtte dra til meg med et spesielt budskap, selv<br />
om han ikke visste hva det var på det stadiet.<br />
Usikker på hvordan han skulle få tak i meg, hadde han<br />
ringt en pastor midt på natta for å spørre hvor han kunne<br />
89
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
finne meg med et presserende ord <strong>fra</strong> Gud. Presten hadde<br />
foreslått at han ventet til neste morgen, men mannen hadde<br />
vært resolutt, han måtte finne meg med en gang.<br />
Jeg fikk aldri helt vite hvordan han fant sin vei til der jeg<br />
bodde. Men bare da han fikk vite veien, og vi satt i bilen, ga<br />
Gud ham budskapet.<br />
«Jeg elsker deg, jeg elsker deg, jeg elsker deg. Ikke gi<br />
opp.»<br />
Det var akkurat hva jeg trengte høre.<br />
•••<br />
NOEN FÅ MÅNEDER SENERE fikk jeg ytterligere ledelse. Det var<br />
8. november 1991. Da jeg våknet tidlig om morgenen, følte<br />
jeg Gud tale direkte til meg. Det var en av de gangene man<br />
bare uten tvil, vet det er Ham.<br />
Jeg vil at du skal bygge opp en kristen TV-stasjon for Meg på<br />
<strong>Island</strong>.<br />
En grunnene til at jeg visste dette var Gud, var at jeg ikke<br />
reagerte med noen av de åpenbare spørsmålene. Hvordan?<br />
Hvor? Med hvem? Hva med de tingene jeg allerede hadde<br />
prøvd som synes forgjeves? Legitime som de var, disse bekymringene<br />
var rett og slett ikke tilstede.<br />
«Herre, jeg vet Du snakker, og fordi Du ber meg gjøre<br />
dette oppdraget, vil jeg», sa jeg. Han droppet den troen inn<br />
i mitt hjerte at det ville skje. Dette var jeg ikke i stand til å<br />
produsere på egen hånd, uansett hvor mye jeg ba. Til tross<br />
for all usikkerheten jeg hadde hatt før, visste jeg bare at det<br />
kom til å skje.<br />
90
Ikke gi opp<br />
Når du er full av tillit til Gud, føles det egentlig ikke som<br />
du tar sjanser. Derfor søkte jeg regjeringen om lisens til å<br />
starte en TV-kanal. Tingene hadde endret seg siden Alpha<br />
ble lansert. Nå var det to TV-kanaler på <strong>Island</strong>, en drevet av<br />
regjeringen og en kommersiell, og andre ble tillatt.<br />
Jeg ble ikke overrasket da det offisielle ja-brevet kom i posten.<br />
Folk ved regjeringskontoret som ga meg den offisielle<br />
lisensen, virket mindre trygge på meg.<br />
«<strong>Erik</strong>, er du sikker på hva du gjør?» spurte en av dem.<br />
«Vet du hvor mye det vil koste?»<br />
Det gjorde jeg selvfølgelig ikke, men jeg forholdt meg<br />
rolig. «Ja, jeg vet selvfølgelig hva jeg gjør.»<br />
En av de andre tjenestemenn snakket etterpå. «<strong>Erik</strong>, jeg<br />
må si at du er den mest optimistiske personen jeg noensinne<br />
har møtt i mitt liv», sa han. «Her er din lisens.»<br />
Kristín og jeg satt i vår gamle Citroen da jeg holdt opp<br />
den formelle papirbiten. «Herre Jesus, takk for lisensen»,<br />
ba jeg. «Vi har ingen sender, vi har ingen programmer, vi<br />
har ingen penger. Men vi har en lisens, og vi stoler på Deg<br />
for resten.»<br />
Steg for steg begynte tingene å komme på plass. Jeg fant et<br />
selskap med en ti watts TV-sender, som lot oss leie den til en<br />
svært rimelig pris. Ti watt var liten for TV-kringkasting, men<br />
det var i det minste en start. Det neste vi trengte var en modulator<br />
til å konvertere videosignalet til riktig frekvens. Jeg<br />
hadde ikke pengene. Jeg ble dypt rørt da min eldste sønn,<br />
Sverre, som nå var blitt en ung mann, ga meg pengene til<br />
modulatoren som han hadde spart til kjøp av en bil. Det var<br />
oppmuntrende å tenke på at han trodde så mye på sin far.<br />
91
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
Det siste hinderet involverte skifte av frekvenser slik at senderen<br />
jeg hadde tilgang til, arbeidet på den kanalen jeg hadde<br />
blitt tildelt av regjeringen. Departmentet som var ansvarlig<br />
for å gjøre jobben, krevde betaling for koplingspanelet,<br />
skjønt de sa de ikke kunne garantere det ville fungere. Jeg<br />
bare ba dem fortsette. Jeg var sikker på at når vi hadde komme<br />
så langt, ville alt ordne seg.<br />
Knærne skalv da jeg neste gang var i regjeringskontoret.<br />
Jeg hadde mottatt en telefon: «<strong>Erik</strong>, du må komme slik at vi<br />
får snakket sammen.» Det fungerer ikke, sa de da jeg kom<br />
dit. Der var noen tekniske problemer de rett og slett ikke<br />
kunne løse; jeg ville ikke bli i stand til å matche senderen<br />
med den riktige kanalen likevel.<br />
Jeg var knust. Jeg hadde klart å skrape sammen en stor<br />
sum penger for konverteringen, og alt hadde vært bortkastet.<br />
Jeg delte den sørgelige nyheten med Kristín da jeg kom<br />
hjem.<br />
«Jeg kan bare ikke forstå det», sa jeg til henne. «Vi har<br />
brukt all denne tiden, alle disse pengene. Alt er håpløst.»<br />
Jeg hadde ikke sturet lenge før telefonen kimte, og jeg ble<br />
kalt tilbake til regjeringskontorene. Jeg antok jeg kanskje<br />
måtte returnere lisensen min hvis jeg ikke kunne bruke den.<br />
«<strong>Erik</strong>, du må ha bedt», sa vedkommende til meg da jeg<br />
kom dit. «Du kan bruke senderen likevel!»<br />
Det viste seg at noen av de opprinnelige kalkulasjonene<br />
på frekevensendringen hadde vært unøyaktige. Da tallene<br />
ble omkalkulert, oppdaget de at de kunne gjøre den nødvendige<br />
justeringen. Min sender og min kanal var synkronisert<br />
allikevel.<br />
92
Ikke gi opp<br />
Ni måneder senere, den 28. juli 1992, gikk Omega Television<br />
direkte på lufta, den første kristne TV-kanalen på <strong>Island</strong>. Jeg<br />
følte meg litt som Abraham måtte ha gjort da han holdt Isak<br />
for første gang; denne babyen hadde brukt lang tid på å<br />
komme.<br />
93
Kapittel 9<br />
«Vi vil hjelpe deg»<br />
VI VAR FORPLIKTET TIL KRINGKASTING tjuefire timer i døgnet<br />
slik at når noen slo på sine TV-apparater kunne de<br />
finne Omega og høre de gode nyhetene om Jesus. Men å<br />
være på lufta kontinuerlig krevde litt kreativitet.<br />
Vi laget noen direkte programmer <strong>fra</strong> vårt lille studio,<br />
men det var selvfølgelig ikke mange nok av oss til å dekke<br />
all tiden på lufta. Vi fikk tillatelse til å sende programmer <strong>fra</strong><br />
Christian Broadcasting Network (CBN) i USA. Og vi laget<br />
tre-timers videoer som kunne repeteres, slik vi hadde gjort<br />
det på radioen.<br />
En betingelse for vår lisens var at alle programmer skulle<br />
tekstes på islandsk. Det var en del av regjeringens betingelser<br />
for å beskytte den nasjonale arven. Jeg forsto og verdsatte<br />
hensikten, men vi hadde ikke folk eller utstyr til å håndtere<br />
alt til å begynne med. Det første året måtte vi derfor kringkaste<br />
engelskspråklige programmer uten teksting, med<br />
ordet «test-sending» der den islandske teksten burde vært.<br />
Ingen klaget.<br />
94
Vi vil hjelpe deg<br />
Alt var veldig spennende, men vi ble tøyet langt både praktisk<br />
og finansielt. På et tidspunkt var jeg så på etterskudd<br />
med å betale mine personlige regninger at jeg fryktet telefon<br />
og elektrisitet ville bli slått av hvert øyeblikk. Derfor ble<br />
jeg glad da jeg ble vekket av telefonen en morgen – et tegn<br />
på enda en ny dag med nåde! – og enda mer glad for å høre<br />
en amerikansk aksent.<br />
«Dette er Paul Crouch som snakker», hørte jeg. «Har jeg<br />
kommet til Omega Television?»<br />
Paul Crouch! Jeg var forbløffet. Denne mannen var en av<br />
mine helter og den personen som kanskje hadde gjort mer<br />
enn noe annet individ for å utvikle kristen kringkasting rundt<br />
om i verden. Jeg hadde lenge beundret måten han hadde bygget<br />
opp Trinity Broadcasting Network (TBN) på – <strong>fra</strong> et lite<br />
studio i De forente stater til en global plattform som brakte<br />
de gode nyheter til millioner på millioner.<br />
Faktisk hadde jeg sendt ham flere fakser med bønn om<br />
hjelp. Jeg visste at vår ti watts sender måtte byttes. Den hadde<br />
vært nyttig for å få oss i gang, men vi behøvde mye sterkere<br />
kraft for å nå hele landet effektivt. Slik det var nå brukte<br />
vi på en måte et par stearinlys som vi håpet ville lyse opp et<br />
helt auditorium.<br />
Ved å puste dypt og ta et steg i tro, hadde jeg klart å sikre<br />
et lån for å kjøpe en femti watts sender. Denne ville fortsatt<br />
være liten, men i det minste være en forbedring. Utfordringen<br />
var å skaffe penger til å betale for den. Fordi jeg kjente<br />
til TBNs grunnleggers sterke engasjement for å nå flere<br />
mennesker med evangeliet, tenkte jeg han ville bli glad over<br />
å høre hva vi gjorde og kanskje bli glad for muligheten til å<br />
bli involvert.<br />
95
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
Siden tiden hadde gått uten at jeg hadde fått svar, var jeg litt<br />
skuffet, skjønt jeg visste han sikkert fikk mange forespørsler<br />
om hjelp. Nå lød stemmen hans som om den kom <strong>fra</strong> rommet<br />
ved siden av. Det gjorde den nesten viste det seg. Han<br />
ringte meg <strong>fra</strong> flyplassen i Keflavik, forklarte han, der hans<br />
private jetfly hadde landet for å fylle drivstoff på vei til et<br />
eller annet sted i Russland.<br />
Jeg trodde han ville benytte anledningen til å svare på<br />
min faksforespørsel, men han overrasket meg. Han fortalte<br />
han hadde lest <strong>Island</strong>s engelsk-språklige avis til frokost og<br />
så en kort artikkel om min lansering av landets første kristne<br />
TV-stasjon. På en eller annen måte hadde folkene hans<br />
sporet opp hjemmenummeret mitt, selv om det ikke var offentlig.<br />
– Nei, sa han, da jeg forklarte at jeg tidligere hadde<br />
prøvd å nå ham, han hadde aldri mottatt noen faks <strong>fra</strong> meg.<br />
«Vil du ha noen programmer <strong>fra</strong> TBN å vise på stasjonen<br />
din?» spurte han.<br />
96<br />
«Ja, selvfølgelig.»<br />
«Hvor stor er senderen din?» spurte Paul.<br />
Jeg svelget. Han ville nok le av mitt svar og avfeie oss som<br />
ubetydelige. Så jeg snakket raskt. «Det er en ti watts akkurat<br />
nå», svarte jeg. «Men vi får en større.»<br />
«Å, hvor stor?»<br />
«Vel, femti watt.»<br />
Det var et øyeblikks stillhet, så sa han varmt: «Du trenger<br />
en større sender enn det. TBN skal hjelpe deg. Jeg tror du i<br />
det minste trenger tusen watt.»<br />
Kanskje mine følelser av utilstrekkelighet fikk Paul til å
minne meg om at Bibelen taler om å ikke forakte den spede<br />
begynnelse, og med den oppmuntringen avsluttet han og sa<br />
at noen ville ta kontakt.<br />
Ti dager senere fløy TBNs sjefsingeniør, Ben Miller, til<br />
<strong>Island</strong> i et privat jetfly for å besøke Omega studio for bedre å<br />
vurdere våre behov. Mens vi snakket om hva Omega trengte,<br />
husket han tilsvarende situasjon for TBN den første tiden, et<br />
lite rom med bare et kamera i bruk.<br />
Vi mottok en tusen-watts sender sammen med nødvendig<br />
utstyr litt senere. Der var ingen faktura. Dette var en gave<br />
som hjelp til å spre evangeliet. Dette skulle heller ikke bli<br />
det siste av Paul Chrouch sin generøsitet. Et par år senere,<br />
mens vi fortsatte å utvikle oss og utvide, innså vi at vi trengte<br />
en sterkere UHF frekvens-sender for å nå noen av <strong>Island</strong>s<br />
mest fjerntliggende steder. Etter hvert kom en førti-fot kontainer<br />
<strong>fra</strong> TBN. Inni den var en femtusen-watts sender, hvis<br />
kapasitet overgikk til og med regjeringens utstyr.<br />
Den var så kraftig at folk kunne motta Omega sendinger<br />
til og med uten antenne. Våre program ble også mottatt på<br />
skip ute i de nordatlantiske fiskefeltene. Dette gledet meg<br />
spesielt ettersom jeg husket mine dager ute på flåten som en<br />
ung kristen. Jeg husket hvordan jeg plasserte Bibelen godt<br />
synlig for mannskapet på et skip og tenkte hvordan jeg nå<br />
fikk presentere Guds Ord til så mange flere.<br />
•••<br />
Vi vil hjelpe deg<br />
VI BEGYNTE Å HØRE HISTORIER om hvordan Omega Televisjon<br />
forandret liv, slik som for et ungt par som hadde flyttet<br />
til Reykjavík <strong>fra</strong> Akureyri, den nest største byen i <strong>Island</strong>, og<br />
som bare hadde et lite bærbart svart-hvitt TV-apparatet i sitt<br />
nye hjem.<br />
97
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
De hadde ingen interesse av religiøse saker, men vår kanal<br />
var den eneste de kunne få inn. Derfor begynte de å se på<br />
<strong>fra</strong> tid til annen. En kveld mannen var hjemme alene og så<br />
på Omega, rørte Den Hellige Ånd ved ham, og han ba om<br />
å motta Jesus som sin Frelser. Han fortalte ivrig sin partner<br />
hva som hadde skjedd, men hun var forsiktig og bekymret<br />
for at han hadde blitt fanget inn av en rar gruppe.<br />
En kveld hun var hjemme på egen hånd, plukket hun opp<br />
Det nye testamentet som lå der og åpnet det. Hun begynte å<br />
lese at Jesus kommer tilbake, at en person ville bli tatt med<br />
og en annen etterlatt. Hun var redd dette kunne skje med<br />
henne og ba om å få ta imot Jesus, akkurat som kjæresten<br />
hennes hadde gjort.<br />
Innen kort tid begynte de gå i kirken sammen og lese<br />
Bibelen regelmessig. De innså at de ikke bare burde leve<br />
sammen derfor giftet de seg. De fortsatte, fikk barn og ble<br />
aktivt involvert i en lokal kirke – og ivrige supportere av<br />
Omega tjenesten.<br />
Samtidig som det var mange seire lik disse to for Omega<br />
Televisjon, var der også mange tilbakeslag og stadige utfordringer.<br />
Og, slik som i fysisk krigføring, inkluderte den<br />
åndelige kampen noen skader som skyldtes «vennlig ild» –<br />
sår <strong>fra</strong> dem vi trodde var på vår side.<br />
Samme slags murring som hadde omgitt Alpha Radio<br />
begynte å reise seg. Noen kirkeledere kritiserte hva vi gjorde.<br />
De talte mot måten vi proklamerte Jesus som Frelser<br />
og Helbreder og påsto at vi tok vekk pengene <strong>fra</strong> de lokale<br />
menighetene – skjønt vi alltid oppmuntret seerne til å finne<br />
et godt menighetshjem og til å støtte dens arbeid finansielt.<br />
98<br />
Ting toppet seg på en av de pastorsamlingene jeg deltok
Vi vil hjelpe deg<br />
på <strong>fra</strong> tid til annen. Omega hadde da vært drevet i omtrent<br />
fire år. Jeg ble overrasket over deltakelsen som var større<br />
enn normalt, og oppdaget raskt at de var der for å angripe<br />
meg og Omega Televisjon. Møtet ble raskt ubehagelig.<br />
Vanligvis søker jeg å unngå konflikt når det er mulig. Jeg<br />
foretrekker heller å se hvordan vi alle kan arbeide sammen<br />
for Herren. Men jeg kunne se at mange av de tilstedeværende<br />
ikke var interessert i å prøve å forstå hva vi gjorde.<br />
De ønsket bare å hindre eller stoppe Omega. Jeg kjente et<br />
rush av indignasjon. Jeg visste jeg ikke ble rik av hva vi gjorde,<br />
og jeg visste at vi ikke prøvde å ta menighetenes penger.<br />
Vi ville bare nå flere mennesker for Jesus. Noen få pastorer<br />
sto <strong>fra</strong>m på våre vegne, men stemningen var ikke bra.<br />
Så til slutt snakket jeg. Jeg sa jeg ville gå i studio, gå på<br />
lufta å fortelle alle våre seere direkte hva som ble sagt om<br />
oss, og overlate til dem å bestemme hvem som fortalte sannheten.<br />
Dette så ut til å ta vinden ut av seilene hos opposisjonen,<br />
og angrepet stoppet. Jeg innså at selv om det er godt<br />
å søke fred, må du noen ganger stå fast på hva Gud har vist<br />
deg.<br />
På samme måten måtte jeg være like direkte ved en konflikt<br />
i nærmiljøet omtrent på samme tid. Mye av den tidlige<br />
suksessen til Omega skyldtes i stor del arbeidet og hjelpen<br />
<strong>fra</strong> en kjær venn og kollega. Utadvendt og med sterk personlighet<br />
hadde han vært med meg <strong>fra</strong> de første dagene og var<br />
en uvurderlig hjelp til å organisere og planlegge.<br />
Jeg ble sjokkert da jeg oppdaget at han hadde blitt involvert<br />
med en gift kvinne som var vert ved noen av våre sendinger.<br />
Jeg hadde kjent at noe ikke var helt rett i selskapet<br />
en tid, men hadde aldri innbilt meg at det skulle være noe<br />
sånt. Det gjorde meg forferdelig trist, men jeg visste jeg ikke<br />
99
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
hadde noe valg. Jeg måtte si til dem begge to at de måtte<br />
slutte. Det var ikke lett å be dem gå, ikke bare på grunn<br />
av hva vi hadde gått gjennom sammen, men fordi de var så<br />
verdifulle begge to for Omegas virksomhet. Men jeg visste at<br />
det å gjøre ting for Gud på rett måte, var det aller viktigste.<br />
Heldigvis var vi stand til å skilles på god måte, forsonet,<br />
og de som trodde at den situasjonen ville få meg til å miste<br />
kontrollen over Omega, ble skuffet.<br />
•••<br />
DER VAR ANDRE GANGER DA det som først syntes å være noe<br />
negativt, ble vendt til det gode fordi vi stolte på Gud og prøvde<br />
å fortsette med å gjøre den rette tingen.<br />
Ettersom Omegas rekkevidde og rykte vokste, ble jeg ganske<br />
godt kjent i offentligheten. Folk kunne stoppe meg å si<br />
at de hadde sett dette eller det programmet. Jeg kjente at<br />
kanalen hjalp med å endre det åndelige klimaet i landet,<br />
skape mer åpenhet.<br />
Da vi ble bedt om å hjelpe å arrangere et Benny Hinn<br />
korstog for første gang på <strong>Island</strong>, tok jeg sjansen. Jeg hadde<br />
lenge vært en beundrer av hans sterke helbredelsestjeneste.<br />
Jeg hadde såvidt møtt ham i De forente stater på en nasjonal<br />
religiøs kringkastingskongress. Vi hadde lagt hans program<br />
til vår timeplan, og i 1994 kontaktet hans kontor meg for å<br />
spørre om å organisere et besøk på <strong>Island</strong>.<br />
Vi klarte å sikre oss den største sportshallen, kalt Kaplakriki,<br />
rett utenfor Reykjavík. Den kunne ta fire tusen mennesker,<br />
som ikke var mange sammenliknet med noen av<br />
samlingene til Benny Hinn andre steder i verden. Men<br />
han var fortsatt ganske ukjent på <strong>Island</strong>. Så det var litt av et<br />
100
Vi vil hjelpe deg<br />
sjansespill. Likevel undertegnet vi avtalen og begynte å planlegge<br />
markedsføringen av arrangementet.<br />
De nasjonale TV-nyhetssendingene viste noen klipp <strong>fra</strong><br />
tidligere Benny Hinn korstog for å rapportere om hans<br />
kommende besøk. Det utløste litt av en kontrovers. Doktorer<br />
og noen prester uttalte seg sterkt mot arrangementet og<br />
sa at overnaturlig helbredelse bare var hokus pokus og at<br />
folk ikke måtte bli involvert.<br />
Jeg ble invitert til den nest største TV-stasjonen for å<br />
diskutere saken med helsedirektøren. Jeg snakket rolig og<br />
foreslo at folk skulle se selv. Etterpå gratulerte intervjueren<br />
meg med hvordan jeg hadde håndtert tingene. «Du vet,<br />
<strong>Erik</strong>», sa han «dette er verd tusener av dollar i annonsering.»<br />
Det så sannelig slik ut. Der var litt av en offentlig debatt<br />
om mirakler og helbredelser, og da Benny Hinn endelig<br />
ankom i august, var stedet fullt. Han ble sjokkert over folkemengden,<br />
med mange hundre mennesker som ikke kom<br />
inn. Møtene ble en stor suksess og spredte navnene til Benny<br />
Hinn og Omega ytterligere på <strong>Island</strong>.<br />
Da han kom tilbake neste år, måtte vi bruke den største<br />
sportshallen i Reykjavík for å gi plass til alle som kom til de<br />
tre møtene, på to dager.<br />
Ironisk nok, en annen hendelse som satte oss i det nasjonale<br />
søkelyset – og som hjalp vår videre ekspansjon, kom<br />
ikke på grunn av kritikk av det vi kringkastet, men for hva vi<br />
ikke ville kringkaste.<br />
Et av de islandske programmene vi sendte i 2001 ble<br />
laget med en forkynner som begynte å bruke anledningen<br />
til å snakke kritisk om andre tjenester i landet. Jeg ble<br />
101
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
skuffet da jeg fant ut dette. Det var ikke i den ånden vi prøvde<br />
å arbeide. Vi ønsket bare at Omega skulle forkynne evangeliet<br />
på en enkel måte og vinne sjeler, ikke være i krangel i<br />
Kristi legeme.<br />
Vi fortalte forkynneren at vi ikke ville sende programmet<br />
hans lenger, og han ble sint. Det neste var at jeg fikk en telefon<br />
<strong>fra</strong> en nasjonal TV-reporter som ville vite om det var sant<br />
at vi hadde utestengt noen <strong>fra</strong> Omega. Dette kunne virkelig<br />
sette oss i et dårlig lys.<br />
Jeg avtalte å snakke med journalisten om det, og vi begynte<br />
å be om hva vi skulle gjøre. Reporteren kom til vårt studio<br />
i en gate som heter Grensasvegur, ikke langt <strong>fra</strong> sentrum av<br />
Reykjavík. Det var opprinnelig bygget som en fabrikk, men<br />
en del av bygningen hadde blitt omgjort til kirke, og vi hadde<br />
overtatt denne delen av eiendommen da menigheten ble<br />
oppløst noen år tidligere.<br />
Jeg kjente raskt at jeg skulle prøve å snu den sannsynlige<br />
negative atmosfæren i det kommende intervjuet. Da journalisten<br />
ankom viste jeg henne et kart over Europa og Skandinavia,<br />
som hang på veggen. Sammen med andre Omega<br />
arbeidere, frivillige og støttespillere hadde jeg ofte sett på<br />
det mens vi ba om at Gud måtte utvide vår rekkevidde og<br />
gjøre oss i stand til å proklamere evangeliet utenfor <strong>Island</strong>s<br />
grenser.<br />
«Se alle disse landene?», sa jeg. «Snart vil vi bli knyttet<br />
sammen, og det vil bli kringkastet til alle dem <strong>fra</strong> <strong>Island</strong>. Det<br />
vil gjøre oss til det største nettverket på <strong>Island</strong>.»<br />
Min besøkende var svært interessert. «Virkelig? Kan vi ta<br />
dette med i nyhetene?»<br />
102
Vi vil hjelpe deg<br />
I det kameraet rullet, spurte hun, «Når vil dette finne<br />
sted?»<br />
Jeg hadde ingen idé, ingen planer, eller penger. Men jeg<br />
visste at det følgende året ville markere tiårsjubileet vårt for<br />
å kringkaste på <strong>Island</strong>.<br />
«28. juli 2002», svarte jeg så sikkert som jeg bare kunne.<br />
103
Kapittel 10<br />
«Bare stol på Gud»<br />
BESØKET AV DEN NASJONALE TV journalisten stimulerte<br />
noe som hadde vært i hjertet og bakhodet mitt i mange<br />
år nå, å utvide rekkevidden til Gospel Channel, det nye navnet<br />
Omega hadde fått. Akkurat som Jesus sa i Sin Store Befaling<br />
først til Sine disipler om at de skulle være Hans vitner i<br />
Jerusalem, Judea, Samaria og deretter til jordens ender, å gå<br />
ut i stadig større sirkler, hadde jeg et ønske om å kringkaste<br />
de gode nyhetene i enda større omfang.<br />
Jeg visste det var en del av hva Gud hadde kalt meg til å<br />
gjøre og som hadde blitt bekreftet og oppmuntret av noen<br />
av dem som besøkte <strong>Island</strong>. Mange forkynnere og lærere<br />
som kom til landet for å snakke i menigheter, kunne komme<br />
til vårt lille studio for å bli intervjuet. De var imponerte over<br />
hva vi gjorde og oppfordret oss til å ekspandere ytterligere.<br />
Trangen etter en større misjonsmark hadde også blitt<br />
oppmuntret gjennom et usannsynlig møte den første tiden<br />
med kringkasting på <strong>Island</strong>. Et år eller to etter at vi sendte<br />
direkte, fikk jeg en telefon <strong>fra</strong> en venn i USA, Stan. Vi hadde<br />
blitt kjent med hverandre under et av mine besøk i Amerika<br />
og hadde holdt kontakten.<br />
104
Bare stol på Gud<br />
Han kontaktet meg nå med en merkelig historie. Han hadde<br />
vært i en gudstjeneste der en besøkende taler med profetisk<br />
tjeneste hadde snakket om hvordan Gud hadde vist<br />
ham at vekkelsen ville komme til Europa. Og det involverte<br />
kringkasting <strong>fra</strong> <strong>Island</strong> av en som het <strong>Erik</strong> <strong>Erik</strong>son. Stan sa<br />
han trodde jeg kunne være interessert i å høre om det.<br />
Om jeg var! Jeg klarte å spore opp profeten Stan hadde<br />
hørt. Hans navn var Tom James, og han bodde i Florida. Jeg<br />
hadde aldri hørt om ham. Vi snakket kort sammen i telefonen.<br />
Jeg forklarte hva som hadde skjedd og ba om å få høre<br />
litt mer. Tom sa han ville fakse meg flere detaljer, og jeg ble<br />
forbløffet da papiret tikket ut av min maskin.<br />
Toms budskap henvendte seg til meg som «<strong>Erik</strong> <strong>Erik</strong>son»<br />
– akkurat som jeg stavet den engelske versjonen av navnet<br />
mitt, skjønt det ville blitt skrevet med en «c» av de fleste.<br />
Tom fortalte meg hvordan Gud hadde gitt ham en visjon om<br />
hvordan evangeliet ville overflømme Europa, og mitt navn<br />
ble talt. Tom besøkte <strong>Island</strong> i ettertid for personlig å fortelle<br />
meg mer og talte oppmuntring til min visjon om en større<br />
seer-skare.<br />
Vi delte visjonen med våre Gospel Channels venner og<br />
supportere på <strong>Island</strong>, og de var entusiastiske. Med solide dokumenterte<br />
resultater, med nesten et tiår med kringkasting<br />
på <strong>Island</strong>, var jeg istand til å sikre kreditt for å begynne og<br />
legge planer. Jeg fikk en god avtale om satellitt-tid. Men jeg<br />
visste vi på ingen måte kunne skaffe alle pengene vi trengte<br />
bare på <strong>Island</strong> for den nye innsatsen mot Skandinvia.<br />
Man utvider ikke kongeriket uten at Satan kjemper imot.<br />
Da jeg begynte å be og legge planer for Skandinavia, kom<br />
jeg under nye mengder av åndelige angrep – tvil og frykt,<br />
bekymringer og vantro. På et tidspunkt følte jeg et tungt<br />
105
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
mørke som prøvde å overvelde meg, lik et teppe, og det<br />
hvisket: det er håpløst. Bare drep deg selv. Det brakte meg tilbake<br />
til hendelsen da jeg var ute på fiskebåten. Jeg visste<br />
fienden prøvde å male meg i biter, så jeg ropte til Gud om<br />
oppmuntring.<br />
106<br />
«Vær så snill, la meg kjenne at du hører meg.»<br />
Noen få dager senere kontaktet en person meg: «<strong>Erik</strong>», sa<br />
han, «Jeg kjørte nær huset her, og Herren talte til meg. Han<br />
ba meg si deg at Han har hørt din bønn!»<br />
Med det ytterligere tilskudd av tillit til Gud dro jeg til kongressen<br />
til National Religious Broadcasters i februar 2002,<br />
med en brosjyre om vårt skandinaviske prosjekt. Jeg ønsket<br />
spesielt å gi et eksemplar til Paul Crouch. Jeg hadde vært<br />
svært takknemlig for hans sjenerøse hjelp og støtte i våre<br />
første dager, og ville ikke han skulle tenke at vi prøvde å konkurrere<br />
med TBN; vi gjorde bare det vi trodde Gud hadde<br />
bedt oss gjøre.<br />
Da jeg fikk noen få øyeblikk med ham, ga jeg ham litt<br />
nervøst en brosjyre. Halsen kjentes tørr.<br />
«Hei Paul, godt å se deg igjen», kvekket jeg. «Har noe jeg<br />
vil vise deg. Vi kommer til å starte sendinger <strong>fra</strong> <strong>Island</strong> til<br />
hele Skandinavia».<br />
Han tok brosjyren, kikket kort på den og så opp på meg.<br />
«Å <strong>Erik</strong>, dette er fantastisk! Dette er flott! Du må fortelle<br />
meg mer om det hele.»<br />
Det neste som skjedde var at han grep fatt i kamerafolk<br />
i nærheten og ønsket å filme et segment med annonsering<br />
om våre planer for TBN-verden. Og så inviterte han meg<br />
til å bli med ham til Dallas et par uker til TBNs årlige pen-
geinnsamling, fordi han ønsket å promotere det vi gjorde<br />
ytterligere. På dette møtet gikk han med på å bidra med<br />
å finansiere Gospel Channel Skandinavias første dager. Jeg<br />
ble bedt om å gå opp på TBN-scenen og bli med ham og<br />
Benny Hinn. Sammen slo vi symbolsk på en stor bryter som<br />
signaliserte den første tjuefiretimers kristne TV-kanalen for<br />
Skandinavia.<br />
Jeg ble overveldet over den nåde og godhet vi hadde blitt<br />
vist: – nesten to måneder før planen, og bare seks måneder<br />
etter jeg hadde annonsert hva vi skulle gjøre.<br />
•••<br />
Bare stol på Gud<br />
DET HAR VÆRT ANDRE ANLEDNINGER da jeg har erfart stor<br />
generøsitet <strong>fra</strong> andre involvert i kristen kringkasting. En av<br />
dem var en leksjon om å ha en god holdning i møte med<br />
skuffelse.<br />
Vi hadde en hard tid med å skaffe de pengene vi trengte<br />
til tekniske forbedringer på Gospel Channel. Derfor kontaktet<br />
jeg en venn som drev en vellykket kristen stasjon i De<br />
forente stater. Jeg forklarte situasjonen og spurte om han<br />
kanskje kunne være i stand til å hjelpe oss. Han sa han trengte<br />
en uke til å tenke over det, men ringte senere for å si at<br />
han var lei for det, men han kunne ikke gjøre noe for oss på<br />
den tiden.<br />
Jeg forsto, men ble oppmuntret da jeg ble oppringt <strong>fra</strong><br />
stasjonen noen dager senere og invitert til en pengeinnsamling<br />
som snart skulle avholdes. De har forandret mening, tenkte<br />
jeg. Det var knapt med penger hos Gospel Channel, men jeg<br />
klarte å skrape sammen nok til flybillett for å være der.<br />
Et par dager før direktesendingen møtte jeg lederne av et<br />
107
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
annet kringkastingsnett som var i byen av samme grunn. Jeg<br />
fortalte dem ivrig om hvordan verts-stasjonen skulle støtte<br />
Gospel Channel. De så overrasket ut og litt beklemte. Dette<br />
må være feil, sa de, den begunstigede skulle faktisk være<br />
deres kanal.<br />
Jeg rødmet, og hjertet mitt sank ned i føttene da jeg innså<br />
hvilken forferdelig, pinlig feil jeg hadde gjort. Personen<br />
som hadde ringt meg <strong>fra</strong> stasjonen hadde rett og slett invitert<br />
meg som gjest, ikke som mottaker. Jeg ønsket å finne et<br />
sted å gjemme meg.<br />
I stedet gikk jeg tilbake til hotellet og ringte hjem. Jeg<br />
forklarte Kristín at jeg hadde gjort en stor feil. Det var ikke<br />
bare slik at det ikke ville bli noen penger, men jeg hadde<br />
sløst bort en del siden vi egentlig ikke hadde råd til å dra til<br />
USA, for en katastrofe.<br />
Jeg snakket med Gísli Sigurþórsson, som jobbet på kontoret<br />
på Gospel Channel også. «Stol bare på Gud, <strong>Erik</strong>» sa<br />
han. «Gud vil ta seg av dette, på en eller annen måte vil Han<br />
ordne det.» Da jeg la på, talte Gud til meg: Alt kommer til å<br />
gå bra.<br />
Hans ord trengte igjennom min fortvilelse. Jeg bestemte<br />
at hvis noen skulle ringe og spesielt invitere meg til begivenheten<br />
på stasjonen den kvelden, ville jeg ta det som et tegn<br />
på at jeg skulle gå.<br />
Ikke lenge etter mottok jeg en telefon på hotellet <strong>fra</strong> den<br />
kvinnen som først hadde ringt angående arrangementet og<br />
beskjeden hennes som jeg hadde misforstått. Hun sa hun<br />
skulle delta på arrangementet og kunne svinge innom hotellet<br />
og kjøre meg til stasjonen hvis jeg ville.<br />
108
Bare stol på Gud<br />
Dette var stadfestelsen jeg trengte, derfor kledde jeg meg<br />
fint for sendingen. Jeg visste ikke hva som kom til å skje,<br />
men jeg visste Gud ville jeg skulle være der.<br />
Da vi ankom stasjonen, ble jeg tatt varmt imot av eieren<br />
som hadde avslått min opprinnelige forespørsel om hjelp.<br />
Han tok meg til siden.<br />
«Du må ha bedt, <strong>Erik</strong>», sa han med et smil. Lederne <strong>fra</strong><br />
den andre kringkastingskanalen som jeg hadde det pinlige<br />
møtet med et par dager tidligere, hadde kommet til ham, sa<br />
han. De hadde annonsert at de ønsket å gi en tidel av alt som<br />
ble gitt til deres prosjekt til Gospel Channel. Jeg ble satt ut.<br />
I løpet av den direkte sendingen den kvelden nevnte en<br />
eller annen på et tidspunkt for seerne at en del av pengene<br />
ville bli brukt til å hjelpe hva jeg gjorde på <strong>Island</strong>. Resultatet<br />
var at noen mennesker ringte inn donasjoner og kom med<br />
løfter og ba spesielt om at deres penger skulle gå til Gospel<br />
Channel. Dette var langt over min forventing. Jeg endte opp<br />
med å returnere til <strong>Island</strong> med mer finansiell støtte enn jeg<br />
noen gang hadde håpet på.<br />
Et av de lykkeligste brevene jeg noen gang har skrevet<br />
var det jeg senere sendte til lederne i det andre nettverket<br />
der jeg delte noen av vitnesbyrdene <strong>fra</strong> folk som hadde blitt<br />
berørt av Gospel Channel og takket dem for at det var blitt<br />
mulig på grunn av deres gavmildhet.<br />
For meg var hele episoden enda en påminnelse om at<br />
ting fungerer annerledes i Guds kongerike. I verden er alle<br />
i konkurranse med hverandre, man bedrar for å få posisjoner.<br />
Når du prøver å fullføre hva du er sikker på er Guds<br />
visjon, vet du at det kommer til å være et tillegg til, heller<br />
enn i konflikt med andre. Du kan tillate deg å være generøs<br />
109
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
og støttende.<br />
Vi arbeider alle mot samme mål, om at kunnskapen om Herrens<br />
herlighet skal fylle jorden som vannene dekker havet,<br />
slik Habakuk 2:14 erklærer.<br />
•••<br />
Å GÅ FRA KRINGKASTING PÅ ISLAND til å dekke hele Skandinavia<br />
var litt av et sprang. Vårt potensielle publikum spratt<br />
opp <strong>fra</strong> rundt en tredjedels million i nasjonen <strong>Island</strong>, ved<br />
veikrysset mellom Atlanterhavet og Nordishavet, til rundt<br />
tjuefem millioner mennesker spredt ut over tre land langs<br />
Europas taklinje. Faktisk når signalene enda lenger, helt til<br />
Færøyene og Grønland.<br />
Jeg var fornøyd med Gospel Channels lansering i Skandinavia,<br />
ikke bare fordi det var et nytt steg mot hva Gud hadde<br />
kalt meg til, men for den plassen det stedet i verden hadde i<br />
mitt hjerte. <strong>Island</strong>s historiske, språklige og kulturelle røtter<br />
kan bli sporet tilbake til regionen. Der er spesielle bånd mellom<br />
<strong>Island</strong> og Norge, som mange nesten ser på som brornasjoner<br />
som ble atskilt ved fødselen. På <strong>Island</strong> snakker vi<br />
det gammelnorske språket Norge hadde for tusen år siden.<br />
Og det var i Norge Gud første gangen talte til meg om å nå<br />
verden gjennom media da jeg var nyfrelst.<br />
De fleste av våre sendinger var engelsk-språklige, men<br />
vi laget noen norsk-språklige programmer, inkludert en<br />
direkte kveldsending. Vi fikk en lojal tilhengerskare <strong>fra</strong> folk<br />
i Skandinavia som satte pris på budskapet vi delte.<br />
Deres støtte ble avgjørende i kjølvannet av finanskrisen<br />
som traff <strong>Island</strong> i 2008. Med kollapsen av landets tre private<br />
hovedbanker, ble vi kastet inn i en økonomisk depresjon<br />
110
Bare stol på Gud<br />
som traff alle alvorlig. Folk hadde knapt penger nok til å<br />
dekke sine mest grunnleggende behov, langt mindre å tilby<br />
støtte til andre. Som et resultat sank vår allerede beskjedne<br />
inntekt betydelig. Det så ut som om vi måtte suspendere<br />
sendingene til Skandinavia.<br />
En dag, mens vi motvillig vurderte dette, kom en tykk<br />
brun konvolutt i posten. Den var postet i Norge. Pakken så<br />
og kjentes ut å inneholde en bunke brosjyrer eller hefter<br />
av et eller annet slag. Nysgjerrig åpnet jeg den. På innsiden<br />
var en tykk bunke med norske sedler. Ingen kommentar,<br />
ingen returadresse, bare en murstein av kontanter tilsvarer<br />
US $ 7.000. Noen der ute trodde på hva vi gjorde. Det var<br />
både en oppmuntring og praktisk hjelp til å holde det<br />
gående.<br />
Siden vi startet sendingene til Skandinavia har også to<br />
andre kristne nettverk begynt å tjene regionen. Men vi fortsetter<br />
å trekke et stort publikum på grunn av sammensetningen<br />
i vårt innhold. Vårt fokus har alltid vært og vil alltid forbli:<br />
Kraftig forkynnelse, Den Hellige Ånds nærvær og bønn.<br />
Andre kristne kringkastingsnett tilbyr ulike typer trosbasert<br />
og sunn underholdning, eller flere magasin-stil<br />
programmer med kristne personligheter. Vi er glade for at<br />
den slags ting er tilgjengelige. Men vi tror vi har blitt kalt til<br />
enkelt å fokusere på budskapet om kraften i korset og den<br />
oppstandne Jesus.<br />
Den samme vektleggingen ledet til vår neste utvidelse inn<br />
i Europa.<br />
Jeg hadde ønsket å kringkaste til England gjennom lang<br />
tid. Det var stedet der jeg først hadde opplevd Guds tilveiebringelse<br />
og kraft, da jeg handlet i tro og kjøpte billett for<br />
111
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
å dra til Morris Cerullos konferanse. Og jeg visste at gjennom<br />
årene hadde mange mennesker talt profetisk om at<br />
Storbritannia hadde en nøkkelrolle i den <strong>fra</strong>mtidige europeiske<br />
vekkelsen som så mange mennesker har bedt for<br />
gjennom lang tid.<br />
Gospel Channel Europe ble lansert 26. september 2005.<br />
Selv om satellitten vi undertegnet for å kunne bruke var fokusert<br />
på Storbritannia, har vi også fått tilgang til mottakere<br />
på kontinentet som har utvidet vår rekkevidde til Frankrike,<br />
Spania, Italia og enda lenger. Faktisk omfatter Gospel<br />
Channel Europe femtito nasjoner i regionen, flere millioner<br />
hjem.<br />
Hvis jeg noen gang blir fristet til å tvile på rekkevidden vi<br />
har, trenger jeg bare huske en samtale jeg hadde med min<br />
nabo en gang. Jeg var ute og jobbet i min bakgård da han<br />
ropte, derfor gikk jeg over til hvor våre eiendommer møttes,<br />
for å snakke med ham.<br />
«Du vil aldri tro dette, <strong>Erik</strong>», sa han. «Jeg var i England<br />
nylig hos en venn. Han hadde TV på, og vet du hvem jeg så?<br />
Deg! Han hadde på Gospel Channel Europe.»<br />
112
Kapittel 11<br />
«Noen ord<br />
<strong>fra</strong> Jesus til deg»<br />
FOLK TROR NOEN GANGER AT FORDI jeg er så sterkt engasjert<br />
i å proklamere Jesu kjærlighet til verden og fortelle<br />
andre om hvor god Han er, må livet mitt være ganske fullkomment.<br />
Men det er stadige utfordringer ved å holde Gospel<br />
Channel på lufta.<br />
Og, bortsett <strong>fra</strong> tjenesten, har det personlig vært noen<br />
tunge dager. Faktisk har de i vesentlig grad vært årsaken til<br />
at jeg virkelig har opplevd Guds godhet, og på den måten<br />
kan jeg trygt fortsette å erklære at den også finnes for andre<br />
som går gjennom harde tider.<br />
Kristín og jeg hadde vært lykkelig gift i bare to år da vi<br />
ønsket vårt første barn velkommen, Kristinn. Han vokste<br />
fint, og vi forberedte markeringen av hans første hundre<br />
dager med en stor familiefeiring slik de gjør i hans mors<br />
hjemland. Vi hadde allerede vært ute sammen og kjøpt et<br />
nytt kamera for å ta opp feiringen. Alt så normalt ut.<br />
Vel hjemme, litt senere på dagen, gikk jeg for å sjekke<br />
113
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
gutten vår og oppdaget at han ikke pustet. Dette kunne ikke<br />
skje! Jeg snappet han opp i armene mine og løp ut av leiligheten<br />
vår og banket på hos naboen. Mannen der ringte etter<br />
ambulanse, som heldigvis kom raskt. Ambulansefolkene tok<br />
Kristinns slappe kropp <strong>fra</strong> oss og gikk inn i stua vår for å arbeide<br />
med ham mens Kristín og jeg klynget oss til hverandre<br />
i sjokk og ba.<br />
Øyeblikket senere pakket de ham inn i en ambulanse<br />
og skyndte seg til sykehuset. Vi fulgte med dem, gatene lå<br />
øde fordi politiet hadde stoppet trafikken for å hjelpe oss å<br />
komme dit raskt.<br />
På venterommet fikk vi snart selskap av pastor Gunnar<br />
Þorsteinsson <strong>fra</strong> kirken vi var en del av, fordi ordet spredte<br />
seg om hva som hadde skjedd. Vi ba og ropte til Gud om å<br />
spare Kristinns liv. Da en av doktorene kom ut for å fortelle<br />
oss at vår sønn hadde blitt gjenopplivet, var jeg ekstatisk.<br />
«Jeg visste det! Jeg visste at Gud ville gjøre det!» sa jeg til alle.<br />
Det var hardt å forlate Kristinn på intensivavdelingen,<br />
men det medisinske personalet sa det var ingenting vi kunne<br />
gjøre for ham der. Derfor dro vi utmattet hjem. Jeg ble vekket<br />
ut av søvnen midt på natten ved ringingen av telefonen.<br />
Det var en lege <strong>fra</strong> sykehuset: Beklager å måtte fortelle deg<br />
det, men Kristinn er død.<br />
Etter en slik lettelse og glede bare noen timer tidligere<br />
var denne knusende nyheten nesten for mye å ta inn. Kristin<br />
og jeg gråt sammen gjennom natten, mens kraftig regn falt<br />
utenfor som i sympati.<br />
Venner og familie begynte å samle seg i leiligheten vår<br />
neste morgen mens vi prøvde å fatte det. De gråt og ba med<br />
oss. Mitt sinn hvirvlet. Hvorfor hadde dette skjedd? Hvordan<br />
114
Noen ord <strong>fra</strong> Jesus til deg<br />
kunne Kristinns liv bli reddet og tatt på den måten? Hvor var<br />
Gud i det hele?<br />
En overraskelse var hvordan vår smerte brakte folk sammen.<br />
Vi mottok varme ord i sympati <strong>fra</strong> kirkeledere som<br />
hadde vært kritiske til hva jeg gjorde. Noen av dem kom<br />
til og med i Kristinns begravelse for å vise sin deltakelse og<br />
omsorg. Jeg var rørt.<br />
Jeg tok min Bibel og skrev på frontsiden ordene i 1 Tessalonikerne<br />
4:14-17<br />
For vi tror at Jesus døde og sto opp igjen, og derfor<br />
tror vi at Gud vil bringe sammen med Jesus dem<br />
som har sovnet inn i Ham. Ifølge Herrens ord, forteller<br />
vi dere at vi som fortsatt er i live, som er igjen<br />
til Herrens gjenkomst, skal slett ikke komme før dem<br />
som er sovnet inn. For Herren selv skal komme ned<br />
<strong>fra</strong> himmelen med et bydende rop, med erkeengelens<br />
røst og med Guds trompet, og de døde i Kristus<br />
skal først oppstå. Etter det vil vi som fortsatt er i live<br />
og er igjen, bli rykket opp sammen med dem i skyene<br />
for å møte Herren i luften. Og så skal vi for alltid være<br />
sammen med Herren.<br />
Så gjemte jeg min Bibel i kisten med Kristinn.<br />
En tid etter begravelsen kom Guðmunda til meg, min<br />
åndelige mor, som hadde vært en kilde til åndelig oppmuntring<br />
og trøst for meg så mange ganger og snakket forsiktig.<br />
«<strong>Erik</strong>, har jeg noen ord <strong>fra</strong> Jesus for deg», sa hun. Mens<br />
hun slo opp i Matteus 19:14 leste hun vår Frelsers Ord til<br />
Sine disipler: «La de små barn komme til meg, og hindre<br />
dem ikke, for himlenes rike tilhører slike som dem.»<br />
115
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
Jeg kjente disse ordene var levende for meg der og da, og de<br />
ga litt trøst. Mitt hjerte var fortsatt knust, men jeg følte meg<br />
trygg på at Gud visste alt som hadde skjedd og ville skje, og<br />
at jeg kunne stole på Ham, selv om jeg ikke forsto det.<br />
Legedom kommer med tiden, skjønt der alltid er et arr.<br />
Jeg visste at mens mine følelser var sterke, var Guds Ord sterkere<br />
– og i det lover Han en ende på tårene, en dag. Jeg<br />
bestemte meg for at jeg ikke skulle tillate meg å bli fanget i<br />
bitterhet og sorg.<br />
Kristinn ble begravet ved siden av min bestemor. Hvert år<br />
når vi besøker graven på hans fødselsdag, blir jeg minnet om<br />
foreningen vi ser <strong>fra</strong>m til. Jeg blir minnet om dem som har<br />
mistet barn og kjære som ikke kjenner Jesus, som ikke har<br />
erfart Hans trøst og håp. Og jeg blir fornyet i min innvielse<br />
til å nå dem med de gode nyhetene.<br />
•••<br />
I DEN TIDEN VI HAR VÆRT på lufta og proklamert de gode<br />
nyhetene om Jesus, har jeg også hatt en pågående fysisk utfordring<br />
som noen ganger nesten har drevet meg til desperasjon<br />
– men enda viktigere, drevet meg nærmere Jesus.<br />
Det startet i de travle dagene med å lansere Omega. Datamaskinen<br />
jeg brukte hadde en ødelagt harddisk slik at maskinen<br />
avga et høyfrekvent hvin. Det var helt i yttergrensen av<br />
hørselen min, men nok til at jeg la merke til det, men ikke<br />
så ille at det var fullstendig distraherende. Uten penger til å<br />
erstatte utstyret og mye å gjøre, ignorerte jeg det og fortsatte<br />
videre.<br />
En dag, noen få måneder senere, da jeg var ute rundt<br />
om i Reykjavík var det plutselig en høyfrekvent støy i begge<br />
116
Noen ord <strong>fra</strong> Jesus til deg<br />
ørene mine, akkurat som om noen hadde satt på alarmen.<br />
Det overrasket meg, men forsvant, så jeg tenkte ikke mer<br />
over det. Så kom det tilbake en stund senere med full kraft –<br />
en gjennomtrengende lyd som fikk meg til å riste hodet for<br />
å bli kvitt det. Det var svært forstyrrende.<br />
Heldigvis var jeg i stand til å sove, men hver gang jeg<br />
våknet var det der igjen. Noen dager sterkere, andre dager<br />
mindre sterkt, men alltid irriterende og ubehagelig. Det ble<br />
vanskelig for meg å høre ting klart noen ganger, fordi bakgrunnsstøyen<br />
kom i veien. Å konsentrere seg kunne være<br />
vanskelig; jeg kjente jeg virkelig måtte kjempe for å holde<br />
fokus og ikke bli slått ut av det invaderende bråket.<br />
Å hvile syntes å lette problemet, og jeg ba selvfølgelig<br />
regelmessig om at Gud skulle helbrede meg. Men etter som<br />
tiden gikk, og det ikke så ut til å være noen reell endring eller<br />
forbedring, visste jeg at jeg måtte ha litt medisinsk hjelp.<br />
Jeg gikk til legen min som bekreftet at jeg hadde tinnitus,<br />
men kunne ikke gi noen virkelig hjelp. Jeg ønsket ikke ta<br />
medisiner resten av livet hvis jeg kunne unngå det. Etter å<br />
ha gjort noen undersøkelser, fant jeg en klinikk i Israel som<br />
tilsynelatende hadde utviklet et unikt program for å hjelpe<br />
lidende.<br />
Kristin og jeg tilbrakte seks uker der mens jeg ble behandlet<br />
av Dr. Zecharya Shemesh, en stor, skjeggete mann. Han<br />
foretok en grundig personlig medisinsk sjekk og tok mange<br />
prøver. Han anbefalte en fysisk avgiftning som ville rense<br />
kroppen min og fulgte opp med å foreskrive en blanding<br />
av kosttilskudd for å balansere systemet mitt. Selv om det<br />
ikke eliminerte tinnitus helt, bidro det til en kjempestor forbedring<br />
mens jeg lærte å håndtere mitt fysiske miljø bedre.<br />
117
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
Å være på steder med masse elektrisk utstyr kan se ut til<br />
å øke problemet, så jeg måtte være forsiktig – er likevel<br />
takknemlig for at jeg er fin når jeg er i studio. Når jeg har<br />
med meg mobiltelefonen, skrur jeg den bare på når jeg trenger<br />
bruke den, eller sjekke samtaler. Å ha den permanent i<br />
aktiv modus går dårlig.<br />
Jeg hadde to eller tre møter hver uke med Dr. Shemesh<br />
i løpet av vår tid i Israel, noe som ga rikelig anledning til<br />
å besøke mange av de stedene jeg hadde lest så mye om i<br />
min Bibel. Vi kom tilbake til <strong>Island</strong> med virkelig <strong>fra</strong>mgang i<br />
håndteringen av mine hørselsproblemer og en rikere forståelse<br />
av Guds ekte fotavtrykk i menneskehetens historie.<br />
Ved å vokte min diett, overvåke mine fysiske omgivelser<br />
og også ta en reseptbelagt medisin har medført at tingene<br />
stort sett er overkommelige. Men tilstanden kan fortsatt<br />
være utmattende til tider.<br />
I de første dagene ba jeg konstant om at Gud måtte helbrede<br />
meg. Jeg vendte meg til Bibelen for trøst og innsikt,<br />
og det kom <strong>fra</strong> uventet hold. Jeg leste i 1 Korinterne 12:7-10<br />
der Paulus skriver om sin «torn i kjødet». Da slo det meg<br />
at han og jeg delte en liknende tilstand. Tross alt snakker<br />
han om at en Satans engel plager ham, og et budskap involverer<br />
en form for lyd. Kanskje var den store apostel, som<br />
meg, presset av at hodet var fullt av uønsket lyd som han ikke<br />
kunne stilne, uansett hvor mye han prøvde?<br />
Mange har gjennom årene spekulert på hva Paulus’<br />
«torn» var. Vi vil ikke vite sikkert før vi får spurt ham i himmelen.<br />
Men bare muligheten for at han kan ha holdt ut noe<br />
liknende og likevel valgte å holde <strong>fra</strong>m i Guds tjeneste, liksom<br />
løftet meg. Etter å ha bedt Gud gjentatte ganger om å<br />
ta denne lidelsen <strong>fra</strong> ham, hadde Paulus overgitt den. Etter<br />
118
mange bønner om helbredelse for meg selv, bestemte jeg<br />
meg for å gjøre det samme.<br />
•••<br />
Noen ord <strong>fra</strong> Jesus til deg<br />
SELV OM JEG IKKE LENGER BER OM AT GUD skal helbrede min<br />
tinnitus, betyr ikke det at jeg ikke tror Han kan eller vil. Jeg<br />
bare bekjenner hva Guds Ord sier, at jeg er helbredet ved<br />
Jesu sår.<br />
Jeg minnes også at noen av de største Guds menn og kvinner<br />
som har blitt brukt til å bringe fysisk helbredelse til andre,<br />
hadde sine egne kontinuerlige svakheter, eller de så dem i<br />
sine egne familier. Smith Wigglesworth utholdt forferdelige<br />
nyresteiner en gang, og han ba om at hans datters døvhet<br />
skulle bli helbredet, men det ble den ikke. Da han ble spurt<br />
om hvorfor han ikke hadde blitt helbredet fysisk selv, sa han<br />
at det kanskje var på grunn av sin vantro. For noen ganger<br />
kan det være lettere å be for andre enn å be for oss selv.<br />
Lik Smith Wigglesworth og andre driver min fysiske svakhet<br />
meg tilbake til Jesus. Den minner meg om at alt handler<br />
om Ham, og ingenting har med meg å gjøre. Jeg tror at selv<br />
om Gud ikke forårsaket min tinnitus, fortsetter Han å la det<br />
påvirke meg med en hensikt jeg ikke kan forstå. Hvis det<br />
hadde blitt tatt bort nå, kunne jeg kanskje blitt fristet til å bli<br />
stolt, eller gå i en annen retning enn den Han har i tankene<br />
for meg. Slik situasjonen er blir jeg påminnet hver dag om<br />
at jeg er avhengig av Ham i alt.<br />
Det samme gjelder det finansielle området. Noen kritikere<br />
sier at kristen-TV bare handler om penger, og at kringkastere<br />
blir rike på andres bekostning. Jeg kan ikke svare<br />
for andre, men det er definitivt ikke tilfelle for meg eller<br />
min familie. Vi har virkelig blitt velsignet av Gud på mange<br />
119
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
måter med en lykkelig familie og gode venner, men vi har<br />
ikke store rikdommer. Vi lever i et enkelt hus, og jeg kjører<br />
en ti år gammel bil.<br />
Jeg tror alt dette er Guds nåde og beskyttelse. Igjen gjør<br />
det oss avhengige av Ham. Å stadig møte fysiske og finansielle<br />
utfordringer får meg ikke til å tvile på Jesus, men det<br />
minner meg om hvor viktig det er å være nær Ham og vandre<br />
Hans veier. Han er vår tilveiebringer og beskytter. Vi blir<br />
minnet om det ved stadig å komme til Ham for våre behov.<br />
Mine egne kamper gir meg også større sympati og medfølelse<br />
for andre som går gjennom harde tider – mange av<br />
dem langt mer vanskelige enn hva jeg noen gang har erfart<br />
– og det oppildner mitt engasjement med å spre evangeliet.<br />
Jeg vet at Jesus er hva–Hvem – de behøver mer enn noe<br />
annet. Kanskje kan også mitt lille eksempel om å holde det<br />
gående være en oppmuntring til andre om å presse på, holde<br />
fast og stole på Gud, til tross for egne vanskeligheter.<br />
Hvis jeg skulle bli fristet til å tvile, kan jeg bare tenke tilbake<br />
på de siste to tiår og alle de vi har hørt <strong>fra</strong>, hvis liv har<br />
blitt påvirket av vår kringkasting. De har ringt, skrevet og<br />
besøkt oss for å fortelle hvordan de fant Jesus som sin Frelser<br />
gjennom programmene vi sendte ut. Eller de har opplevd<br />
åndelig, fysisk eller emosjonell helbredelse gjennom forkynnelsen<br />
og bønnene de har hørt.<br />
Noen har snublet over et program, helt utilsiktet, lik<br />
Eiríkur Magnússon. Han var en ung kjemiker da han ble<br />
sengeliggende hjemme i flere måneder på grunn av sykdom.<br />
Uten noe å gjøre gjennom de lange nattetimene, skrudde<br />
han på TV-apparatet og fant Omega.<br />
120<br />
Til å begynne med virket alt fremmed for ham. Han
Noen ord <strong>fra</strong> Jesus til deg<br />
hadde ingen kristen bakgrunn eller noen ekte interesse for<br />
åndelige ting, hadde prøvd yoga og dens mystiske assosiasjoner<br />
en stund, men skrinlagt det senere. Men han fortsatte<br />
å se på, og etter en tid ble han fascinert av alt snakket om<br />
Jesus.<br />
Så, en natt han så på, kjente Eiríkur plutselig Guds nærvær<br />
i rommet sitt. I sitt hjerte hørte han noen si: Enten er du<br />
med meg eller så er du mot meg. Du må ta et valg.<br />
Eiríkur visste at dette var den Jesus han hadde hørt om.<br />
Han ga sitt hjerte til Gud den kvelden.<br />
Gospel Channel har ikke bare nådd de nysgjerrige, men<br />
også berørt livene til spottere. En ung mann på <strong>Island</strong> kom<br />
over et TBN-program og syntes det var latterlig. Han og hans<br />
venner begynte å komme sammen for å se på og gjøre narr<br />
av alt de så. Men en gang skrudde han på alene idet Paul<br />
Crouch inviterte seerne til å be om å motta Jesus. Nesten før<br />
han visste hva som skjedde, knelte den unge mannen ned<br />
foran TV-apparatet sitt i tårer.<br />
«Jeg pleide å vise et tøft ansikt overfor andre mennesker,<br />
men på innsiden var jeg miserabel», fortalte han meg senere.<br />
«Der var så mange konflikter i mitt hjem. Da jeg aksepterte<br />
Jesus, begynte alt å bli forandret.<br />
Han fortsatte å invitere vennene sine rundt om til å se på<br />
Gospel Channel – men nå som dens forkjemper, ikke som<br />
sjefskritiker. Flere av hans venner som også hadde spottet,<br />
ble kristne etter hvert.<br />
Hendelsesforløpet videre for noen av dem som så på<br />
Gospel Channel endte ikke der. Få år senere fikk jeg en telefon<br />
<strong>fra</strong> en bror på <strong>Island</strong>, som var sammen med Benny<br />
121
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
Hinn i Sveits. Benny Hinn var vertskap for en liten gruppe<br />
mennesker som støttet hans tjeneste ved å gjøre det mulig for<br />
ham å bringe Jesu helbredelse til andre rundt om i verden.<br />
Da denne broren ble spurt av en i gruppen hvordan<br />
han hadde kommet til Kristus, fortalte mannen ved å se<br />
kristen-TV hjemme på <strong>Island</strong> for å spotte og håne.<br />
122<br />
«Kjenner du <strong>Erik</strong> på <strong>Island</strong>?» spurte Benny.<br />
«Selvfølgelig», svarte mannen.<br />
De prøvde å ringe meg <strong>fra</strong> Sveits der og da, for å fortelle<br />
meg om den fantastiske forbindelsen, men jeg var dessverre<br />
ikke hjemme for å kunne svare.<br />
Jeg ble glad for å høre om dette møtet senere. Det minnet<br />
meg om den ukjente effekten av hva vi gjør.<br />
Noen av dem som bevisst skrur på Gospel Channel, gjør<br />
det i hemmelighet. Vi vet om folk i Midt-Østen der kristendommen<br />
er forbudt, som har sett våre programmer privat<br />
i sine egne hjem, trygge <strong>fra</strong> de vaktsomme øynene til det<br />
religiøse politi, som overvåker offentlige samlinger. Vi har<br />
mottatt brev som forteller oss at de er blitt Jesus etterfølgere<br />
og takker oss for å nå ut til dem.<br />
Enkelte ganger får jeg høre personlige vitnesbyrd, slik jeg<br />
gjorde <strong>fra</strong> Eiríkur Magnússon. Etter å ha blitt frelst, besøkte<br />
han senere menigheten jeg var en del av, hvor vi møttes for<br />
første gang. Etter å ha arbeidet som frivillig i kanalen flere<br />
år, sluttet han seg til vårt lille team på heltid i 2000. Siden da<br />
har han blitt en uunnværlig del av arbeidet, sammen med<br />
Guðmundur – begge menn trukket til Gud gjennom Omega.<br />
De er daglige påminnelser for meg om hva Gud har gjort,<br />
gjør og ønsker gjøre.
Kapittel 12<br />
«Hvordan<br />
kunne det skje?»<br />
SOM JEG HAR SAGT har jeg ingen fancy strategier eller<br />
prinsipper som kan forklare hvordan en liten gruppe<br />
mennesker nær verdens tak har vært i stand til å kringkaste<br />
den gode nyheten til millioner uten en pause nesten et kvart<br />
århundre.<br />
Men hvis jeg måtte koke det hele ned til ett ord, måtte<br />
det bli bønn. Alt som har skjedd, har involvert bønn – for<br />
Guds veiledning, for Guds provisjon, for Guds beskyttelse,<br />
for Guds kraft, for Guds inngripen og for Guds godhet.<br />
Noen bøker om bønn som jeg har lest, gjør det ganske<br />
komplisert. Men jeg tror at det er ganske enkelt. Ikke lett<br />
vet du, men enkelt. Du begynner bare å be – og da må du<br />
fortsette. Dette er den vanskelige delen for mange kristne,<br />
fordi mange ikke synes å ønske å gi den tiden som kanskje<br />
er nødvendig.<br />
Gud kan og svarer bønner umiddelbart: Det har jeg opplevd<br />
mange ganger. Men ikke alltid. Noen ganger trenger vi<br />
123
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
å holde ut, være utholdende og presse på. Den triste sannheten<br />
er imidlertid at det virker som mange kristne rett og<br />
slett ikke ønsker å betale den prisen. Det kan være at noen<br />
bønner synes å forbli ubesvarte, for de har egentlig ikke blitt<br />
fullført.<br />
Selve idéen om at bønn kan være dyrebar, er liksom merkelig<br />
når du tenker på det. Jeg fikk en gang tilbringe tre<br />
timer med Morris Cerullo og hans kone. Jeg nøt hvert øyeblikk<br />
av vår tid sammen. Det var slik en ære og glede å være<br />
en-til-en, personlig, med en jeg beundret så mye og som<br />
hadde hatt en slik innflytelse på livet mitt.<br />
Tenk på en av dine helter, en du respekterer eller ser opp<br />
til, eller kanskje en berømt musiker eller en filmstjerne du<br />
liker. Hvis deres representanter kom til deg og sa du hadde<br />
blitt gitt anledning til å tilbringe en time alene med dem,<br />
bare dere to, tenk deg hvordan du vil føle deg. Jeg tviler på<br />
at du ville si: «Nei takk. Jeg tenker fem minutter vil være mer<br />
enn nok!» Men det er på en måte hva vi gjør overfor Gud<br />
hvis vi ikke er forsiktige.<br />
Det var forresten en gang Kristín våknet tidlig om morgenen<br />
med en sterk tilskyndelse om å be. Men istedenfor<br />
bare å stå opp med nattkjolen på, kjente hun at hun skulle<br />
vaske seg og kle seg før hun startet. «Jeg ønsket å ha på min<br />
fine kjole for Herren», fortalte hun meg. Dette var ingen<br />
religiøs tradisjon, men et uttrykk for hennes kjærlighet til<br />
Gud. Da jeg kikket inn til henne senere, da hun ba i det<br />
andre rommet, var hun omringet av en himmelsk glød som<br />
løftet henne opp <strong>fra</strong> gulvet i noen minutter.<br />
Angående å tilbringe lenger tid i bønn, er det interessant<br />
å merke seg at Det nye testamentet gjenforteller hvordan<br />
Jesus noen ganger kunne be gjennom hele natten, spesielt<br />
124
Hvordan kunne det skje?<br />
i forkant av store situasjoner. Vel, hvis Guds Sønn følte det<br />
var det viktig å bruke lang tid med sin Far, hvordan kan jeg<br />
innbille meg at jeg kan klare meg med mindre?<br />
Jeg tenker på bønn som å bake brød. Du kan ikke tømme<br />
alle ingrediensene i en bolle og skyve det inn i ovenen<br />
og forvente å ha et smakfullt, ferskt brød på fem minutter!<br />
Deigen trenger en viss tid for å heve seg og for deretter å bli<br />
gjennomstekt – kanskje en time, eller en og en halv time.<br />
Mikro-ovner er praktiske, men resultatet av instant brødblandinger<br />
er ikke like tilfredsstillende og nærende.<br />
Det er også ved å lese Bibelen at jeg har utviklet en vane,<br />
<strong>fra</strong> tidlig tid som kristen, å knele ned og be. Jeg så at det var<br />
hva Jesus gjorde, og jeg leste at apostelen Paulus gjorde samme<br />
tingen. Det er en posisjon som nesten uttrykker bønn i<br />
seg selv – gir full ære og autoritet til vår himmelske konge.<br />
Jeg tenker på Jakob 4:6-7 som sier: «Gud står den stolte i<br />
mot, men gir nåde til den ydmyke.»<br />
Jeg har også lært at en viktig del av bønn, er stillhet, å<br />
lytte og vente på å høre <strong>fra</strong> Gud. Ja, Han vil vi skal komme til<br />
Ham med våre behov, våre håp, vår frykt, våre ønsker. Men<br />
Han vil også snakke til oss. Igjen, tenk deg å få audiens hos<br />
noen berømte personer og snakke med dem. Selvfølgelig<br />
ville du ønske å høre hva de har å si deg; du ville holde fast<br />
ved ethvert ord som ble talt direkte, personlig til deg.<br />
Gjennom mange år nå har jeg hatt den vanen å be en eller<br />
to timer i strekk, tidlig om morgenen. Bare når jeg har brukt<br />
tid med Gud, søkt Hans nærvær og spurt om Hans ledelse<br />
og visdom, kjenner jeg meg forberedt til å møte dagen.<br />
Dette var ikke noe jeg var istand til med letthet i starten.<br />
Jeg måtte lære å disiplinere meg selv. Jeg oppdaget at hvis<br />
125
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
jeg ventet og overga meg, ville mine vandrende tanker omsider<br />
stoppe opp, og jeg kunne begynne å fokusere på Gud.<br />
Da ville jeg begynne å ane Guds nærvær; en fred og en nærhet,<br />
som om noen fysisk hadde kommet til meg i rommet.<br />
Over tid har jeg blitt komfortabel når dette skjer, men jeg<br />
håper jeg ikke er vant med det – jeg ønsker ikke å behandle<br />
det å være nær Gud lettvint. Ved et par anledninger, når jeg<br />
har vært i stand til å ha en lengre tid i bønn med Gud, over<br />
flere dager, har folk som har møtt meg etterpå bare bristet<br />
i gråt før noen av oss har hatt muligheten til å si et ord.<br />
De har fortalt meg at de bare kjenner at Gud er der på en<br />
spesiell måte.<br />
126<br />
•••<br />
NOEN AV MINE LÆRERE I BØNN har vært giganter i dagens<br />
Kristi legeme. Folk som Morris Cerullo og David Yonggi<br />
Cho, hvis koreanske kirke ble bygget på et fundament av<br />
bønn. Mens andre jeg har lært av har vært noen av troens<br />
helter <strong>fra</strong> tidligere år, hvis tro har oppildnet min egen.<br />
De lærte meg å søke og vente på salvelsen – vissheten<br />
og sikkerheten om Guds nærvær. Jeg husker å ha lest hvordan<br />
Oral Roberts, da han holdt helbredelses-korstog i USA,<br />
sa: «Herre, jeg vil ikke gå med mindre jeg har salvelsen på<br />
meg.» Han ville ikke forlate hotellrommet sitt før han visste<br />
at Gud var med ham. Folk kunne kanskje vente på ham på<br />
møtet, men han kunne si til sjåføren som skulle kjøre ham<br />
dit at han bare ville ringe etter ham når han var rede.<br />
A. A. Allen, en annen dyktig Guds mann, med en velkjent<br />
helbredelses-tjeneste, hadde en liknende holdning. Fast bestemt<br />
på å faste og be om Guds hjelp, insisterte han en gang<br />
at hans kone skulle låse ham inne og ikke la han komme ut,
Hvordan kunne det skje?<br />
slik at han ikke skulle bli fristet til å gi opp. Da han endelig<br />
dukket opp, var det med en mye større del av Guds helbredelseskraft.<br />
Salvelsen ser ut til å bety ulike ting for ulike mennesker.<br />
For meg er den det viktige for en form for gjennombrudd<br />
– når man er fylt med Den Hellige Ånd, og du kjenner det<br />
nesten som om noen står rett ved siden av deg. Du vet at<br />
når du forkynner er det ikke bare dine ord, men noe mer.<br />
Andre mennesker ser ut til å gjenkjenne det også – akkurat<br />
som de gjorde med Jesus. Husk, når Han forkynte i Kapernaum<br />
hvordan folket var «forbløffet over Hans lære fordi<br />
Hans Ord hadde autoritet» (Luk 4:32).<br />
Salvelsen bringer tillit. Du håper ikke bare på at noe skal<br />
skje, du vet det kommer til å gjøre det. Jeg husker hvor forbløffet<br />
jeg var i starten under Morris Cerullos møte i<br />
London, som en ung troende. Etter åpningsmusikken og<br />
introduksjonene kom han ut på plattformen på en svært<br />
rolig og avslappet måte. Mange forkynnere kunne starte sine<br />
møter med å få alle til å be for det som skulle skje, men han<br />
sa at det ville han ikke gjøre.<br />
«Jeg har allerede bedt igjennom», sa han. «Jeg har allerede<br />
gjort jobben. Jeg har allerede gjennombruddet; jeg<br />
har kommet hit i seier.»<br />
Jeg hadde en liknende opplevelse en nyttårsaften. Jeg<br />
hadde blitt invitert til et populært talkshow på den verdslige<br />
nasjonale radiostasjonen, RUV, som kringkastet til alle hjem<br />
på <strong>Island</strong>. De to vertene var kjent for sine livlige og tøffe<br />
intervjuer med folk. Jeg visste jeg kunne møte noen vanskelige<br />
spørsmål, men følte det var en anledning til å snakke<br />
om Gud i en annen setting, derfor skulle jeg ikke avslå det.<br />
127
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
Vel klar over at hvis jeg ankom i min egen styrke, ville jeg bli<br />
tygget i stykker og spyttet ut igjen, derfor sto jeg tidlig opp<br />
for å be. Jeg knelte ned og ba en time uten noen egentlig<br />
følelse av Guds nærvær. Så en til. Fortsatt ingen overbevisning.<br />
Jeg begynte å bli litt desperat ettersom sendingen kom<br />
nærmere, men jeg fortsatte.<br />
Da skjedde det. Plutselig var det som om scenen skiftet,<br />
og jeg kunne se radiostudioet. Mens jeg så, berørte en engel<br />
munnen til en av kringkasterne, og han lukket den. Jeg følte<br />
Gud si til meg at alt kom til å bli okay. Han skulle være med<br />
meg.<br />
Jeg ankom radiostasjonen i godt humør, ivrig etter å finne<br />
ut hva som ville skje. Intervjuet gikk bra. Jeg kjente en frihet<br />
mens jeg talte. Spørsmålene var utfordrende, men Gud<br />
ga meg nåde og evne til å besvare dem bra – akkurat som<br />
Han lovet i Matteus 10:19-20, da Jesus sa til Sine disipler,<br />
«Ikke tenk på hvordan eller hva dere skal si; for det skal bli<br />
gitt dere i samme stund hva dere skal si. For det er ikke dere<br />
som taler, men det er deres Faders Ånd som taler i dere ...»<br />
Helt plutselig begynte en av vertene å få hosteanfall. Han<br />
kunne ikke stoppe. Han la hånden foran munnen, og han<br />
måtte stå opp og gå ut av studio for å prøve trekke pusten.<br />
Det ga meg nesten åpen mikrofon. Så jeg benyttet anledningen<br />
til å tale til alle lytterne om Guds kjærlighet til dem og<br />
fortalte hvor vidunderlig Jesus var.<br />
Venner som hørte programmet ble forbauset over anledningen<br />
jeg ble gitt. «Jeg har aldri hørt noe liknende i en<br />
verdslig radio», sa en til meg. «Hvordan kunne det skje?»<br />
Jeg visste det var salvelsen, utøst på forhånd gjennom<br />
bønnestunden.<br />
128
Hvordan kunne det skje?<br />
•••<br />
MYE ANGÅENDE BØNN ER SNAKK OM personlighet og preferanser.<br />
Jeg kjenner folk som liker å gå omkring og snakke høyt<br />
gjennom bønnemøtene for eksempel. Personlig syns jeg det<br />
er litt distraherende og foretrekker å knele rolig ned, men<br />
jeg vil ikke si at det er galt. De ber i det minste!<br />
Skjønt jeg alltid pleide å knele ned for å be gjennom<br />
mange år, har det nylig blitt vanskeligere å gjøre fordi mitt<br />
legeme eldes. Jeg vet at Gud ikke har noe imot at jeg sitter<br />
i en stol istedenfor. Han er mer interessert i hvordan mitt<br />
hjerte er, enn hvordan mine knær er.<br />
Hver morgen starter jeg med å fortelle Ham hvor mye jeg<br />
elsker Ham, og hvor takknemlig jeg er for alt Han har gjort<br />
for meg og for andre. Jeg forteller Ham om mine bekymringer<br />
og håp. Jeg bringer mine behov og min frykt til Ham.<br />
Og jeg venter på Ham for at Han skal svare. Vi møtes.<br />
Jeg har ikke laget en lov for den tiden jeg tilbringer i bønn<br />
hver morgen, men det er vanligvis rundt to timer eller så.<br />
Jeg ser på det som en tiende. Bibelen lærer om viktigheten<br />
av tiende, og det er ingen grunn til at den bør begrenses til<br />
våre penger. Hva med en tidel av vår tid? Det ville bli noe<br />
over to timer i døgnet.<br />
Når det skal oppsummeres, er samme tingen sant om<br />
bønn som kristne sier til vantro angående forskjellen mellom<br />
tørr religion og levende tro: det handler ikke om regler,<br />
men om forholdet. Omfanget av vårt bønneliv er kanskje<br />
det beste målet på vårt forhold til Gud, mer enn hvor mye av<br />
Bibelen vi kjenner, eller hvor mye vi snakker om Ham til<br />
andre. Tenk deg å være gift med noen, men aldri ønske<br />
å tilbringe mye tid med dem, eller å snakke med dem. Det<br />
129
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
kan ikke være noe spesielt nært og kjærlig forhold.<br />
Selv om det ikke finnes noen oppskrift for beste måten å<br />
be på, har jeg funnet noen ting å være nyttige i mitt liv. Det<br />
ene er å ha et filter overfor alle de tingene som verden bombarderer<br />
meg med, lyder og bilder og ugudelige budskap.<br />
Ordspråkene 4:23 minner oss om, «Fremfor alt annet, vokt<br />
ditt hjerte, for alt du gjør flyter <strong>fra</strong> det.»<br />
Noen ganger er jeg overrasket over hva slags filmer og<br />
TV-show jeg hører kristne diskutere, til og med pastorer og<br />
kirkeledere, som de har sett. Jeg tror ikke du kan fylle ditt<br />
hjem med ugudelighet om kvelden og forvente å kjenne<br />
Guds nærvær neste morgen, som det å skru på en bryter.<br />
Ikke bare er det den personlige innflytelsen <strong>fra</strong> hva vi ser,<br />
men hva med budskapene og verdiene som blir kommunisert<br />
til våre påvirkelige barn?<br />
Faktisk, så rart det enn høres, i lang tid hadde jeg ikke TV<br />
i vårt hjem. Det høres merkelig ut for lederen til en kristen<br />
TV-tjeneste. Men jeg ville ikke tillate noe som kunne påvirke<br />
mitt forhold til Gud.<br />
Jeg foreslår selvfølgelig ikke at alle kristne skal kaste ut<br />
sin TV. Med bedre teknologi er det i disse dager mulig å<br />
sette sperringer og voktere som kontrollerer typen programmer<br />
vi mottar. Og selvfølgelig, gjennom Gospel Channel og<br />
andre kristne kringkastinger, er det også flere og flere positive,<br />
sunne programmer som kan oppbygge folks tro og spre<br />
evangeliet.<br />
Å være oppmerksomme på hva vi tillater å komme inn i<br />
våre hjerter og sinn er bare en måte som personlig disiplin<br />
kan berike bønnelivet vårt på. En beslektet praksis er faste.<br />
Fra mine tidlige dager som en kristen, lærte jeg hvor nyttig<br />
130
Hvordan kunne det skje?<br />
det var å avstå <strong>fra</strong> mat en dag eller to eller tre, bare drikke<br />
vann og gi mer tid i bønn. Noen ganger kunne jeg klatre<br />
opp i fjellene for å være alene med Gud der det friske, klare<br />
vannet <strong>fra</strong> bekkene smakte søtt og forfriskende.<br />
Å nekte seg selv slik var en måte å fortelle kroppen min,<br />
mitt gamle selv og fienden: «Du har ingen kontroll lenger.»<br />
En praktisk hjelp har vært et gammeldags timeglass. Jeg<br />
har et som markerer seksti minutter. Å ha det plassert ved<br />
siden av meg når jeg ber, hjelper meg til å holde rede på<br />
tiden. Mens jeg ser på sanden som renner ned, liker jeg å<br />
tenke på den som Guds velsignelse som kommer ned. Det<br />
er en visuell påminner som hjelper meg å bygge troen min.<br />
En gang bestemte vi å tilby et liknende timeglass til de<br />
støttespillerne til Gospel Channel som hadde gitt oss et økonomisk<br />
bidrag til tjenesten. Hundrevis av mennesker ønsket<br />
et. Og vi hører fortsatt <strong>fra</strong> mennesker som bruker sitt<br />
regelmessig.<br />
131
Kapittel 13<br />
«Et fremtidig hjem»<br />
EN TING JEG HAR LÆRT gjennom mine år med Gospel Channel,<br />
er betydningen av å ha et stramt grep og en åpen<br />
hånd på samme tid.<br />
Du må holde fast på det Gud har sagt deg eller lovet, for<br />
det kommer nødvendivis ikke lett. Der vil være kamper og<br />
hindringer, tilsynelatende forsinkelser og til og med omveier.<br />
Gud kan kanskje gjennom dem teste oss for å se hvor<br />
engasjerte vi egentlig er med å oppfylle det Han har kalt oss<br />
til å gjøre og også være opptrening og forberedelse for mer.<br />
Noen ganger er Hans planer og hensikter bare klare litt om<br />
gangen.<br />
Men samtidig som du må være standhaftig, må du også<br />
lære å være åpen for forandring. Noen ganger når vi vokser i<br />
vår forståelse av Gud og Hans veier, innser vi at det vi trodde<br />
vi visste så vel, ikke var fullt så klart som det nå har blitt. Alt<br />
dette bør vende oss tilbake til bønn, selvfølgelig, og holde<br />
oss nær Gud.<br />
Gjennom lang tid var jeg bare fokusert på å kringkaste<br />
den gode nyheter gjennom fjernsyn. Men etter hvert som<br />
132
Et fremtidig hjem<br />
teknologien har utviklet seg og blitt endret, har jeg innsett<br />
at vi trenger å være åpne for nye muligheter – skjønt dette<br />
betyr ikke på noen måte at kristen televisjon er blitt mindre<br />
viktig.<br />
Folk som sier at Internett til slutt vil gjøre ende på gammeldags<br />
kringkastingsnett og kanaler, glemmer at i store deler<br />
av verden er elektronisk tilgang begrenset og overvåket<br />
av myndighetene, som er imot evangeliet. Den eneste måten<br />
folk der – mer enn en milliard barre i Kina – kan få tilgang<br />
til kristen media, er ved satellitt-signaler som kan omgå web<br />
blokader.<br />
Faktisk kringkastet vi Gospel Channels programmer direkte<br />
til Midtøsten og Nord-Afrika <strong>fra</strong> 2006 gjennom flere<br />
år, helt til <strong>Island</strong>s økonomiske problemer tvang oss til å stoppe<br />
fordi vi ikke hadde penger til å holde det gående.<br />
Så Gospelkanalene på <strong>Island</strong>, Skandinavia og Europa<br />
forblir sentrale i våre planer. Vi legger bare til dem, fordi<br />
den elektroniske verden har åpnet for større tilgang til folk<br />
som kanskje ikke har TV, eller som kanskje ønsker å finne<br />
kristne programmer mens de er borte <strong>fra</strong> den, eller på farten.<br />
Fjernsynskringkasting har også begrenset kapasitet, selvfølgelig,<br />
mens gjennom nettet er det mulig å tilby, på forespørsel,<br />
tilgang til kanaler som tilbyr et stort bibliotek. Det<br />
er der Gospel Box kommer inn. Det er en liten enhet der<br />
abonnentene kan finne nesten uendelige mengder med solid<br />
kristen undervisning, inspirerende musikk, mektige tjenester<br />
og sunn underholdning. Der er undervisning, filmer,<br />
dokumentarer og gudstjenester. Alt samlet på et trygt sted,<br />
slik at man unngår eksponering til noen av internetts mørke<br />
sider.<br />
133
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
Alt dette er tilgjengelig ikke bare trådløst eller via kabel,<br />
men også på mobile enheter. Jeg tror at Gospel Box som vi<br />
har utviklet, vil være i mer enn en million boliger i årene<br />
som kommer.<br />
134<br />
•••<br />
ET EKSEMPEL PÅ BEHOVET FOR å være fleksibel med å følge<br />
Gud, er det at jeg hadde ingen planer om å bli en eiendomsmanager.<br />
Jeg tenkte at å være en kringkaster var mer enn<br />
nok.<br />
Da spratt det uventet opp et bilde inni hodet mitt mens<br />
Kristin og jeg ba sammen en dag, i 2005. Det var nesten like<br />
klart som et fotografi: et stort landområde, med en stor bygning<br />
og tre avsidesliggende hus. Jeg fortalte Kristín hva jeg<br />
kunne se. «Kanskje det er det fremtidige hjemmet til Gospel<br />
Channel», sa jeg.<br />
Det var bare en tilfeldig bemerkning, og jeg tenkte ikke<br />
mer på den på flere måneder. Men under et besøk i USA,<br />
tidlig året etter, var scenen i hodet mitt igjen, uoppfordret,<br />
mens jeg ba. Nå ble jeg heller mer nysgjerrig.<br />
Guðmundur var på flyplassen for å plukke oss opp da vi<br />
landet tilbake på <strong>Island</strong>. Mens vi kjørte til Reykjavík, ble vi<br />
oppdatert om alt som hadde skjedd mens jeg var borte. Så<br />
sa han: «Forresten, jeg tror jeg kan ha funnet hva som en<br />
dag kan bli et nytt hjem for oss. En eiendomsmegler ga meg<br />
dette.» Han ga meg en brosjyre.<br />
På den var et bilde svært likt det jeg hadde sett to ganger<br />
under bønn, bare litt mer detaljert.<br />
Unødvendig å si at jeg ble fascinert. Eiendommen viste seg å<br />
være en tidligere internatskole i Ljósafoss, ca en times kjøring
Et fremtidig hjem<br />
utenfor Reykjavík, vakkert beliggende på et tretti dekar landområde.<br />
Hovedbygningen inkluderte en nyutstyrt gymsal.<br />
Før skolen ble stengt, et par år tidligere, hadde den også<br />
blitt knyttet til hovedstaden med state-of-the-art fiberoptisk<br />
kabel. Dette ville være et ideellt senter for våre tekniske<br />
operasjoner. Prisantydning: US $ 1.7 millioner, langt mer<br />
penger enn noe prosjekt vi noen gang hadde påtatt oss.<br />
Likevel kjente vi, ettersom vi ba, at Gud var i dette. Derfor<br />
fortsatte vi videre med å sikre det nødvendige lånet og<br />
undertegne kjøpekontrakten i siste øyeblikk den dagen vårt<br />
tilbud var gyldig. Det var som om Gud sa: Bare stol på Meg. Jeg<br />
har aldri kommet for sent.<br />
I utgangspunktet tenkte vi at vi skulle flytte hele Gospel<br />
Channels virksomhet ut dit. Vi begynte å flytte den tekniske<br />
driften dit, men det ble klart at det fortsatt var nyttig å<br />
ha et nærvær i Reykjavík. Derfor beholdt vi vårt kontor<br />
og studio der. Det å skifte til digital drift på rette tidspunkt<br />
betydde at vi kunne overvåke våre sendinger <strong>fra</strong> hvor som<br />
helst. Det trengtes nødvendigvis ikke et eget team i Ljósafoss.<br />
Men et nytt formål for eiendommen dukket opp, en forlengelse<br />
av Gospel Channel vi ikke hadde forventet. Jeg hadde<br />
dratt ut dit noen dager av gangen for å være alene med<br />
Herren, og kjenne hvilket fredelig, bønnefylt sted det var.<br />
Jeg tenkte tilbake på mine dager på bibelskole i Norge, og<br />
hvilket grunnlag de hadde vært for å forberede meg for hva<br />
som lå <strong>fra</strong>mfor meg.<br />
Kanskje kunne vår eiendom bli brukt på samme måte,<br />
være et sted der de som hadde blitt påvirket av våre sendinger<br />
kunne komme for videre trening og forberedelser? Vi<br />
begynte å gjøre den tilgjengelig for Bibel- og bønneskoler.<br />
135
<strong>Ild</strong> <strong>fra</strong> <strong>Island</strong><br />
Vi har hatt studenter ikke bare <strong>fra</strong> <strong>Island</strong>, men også <strong>fra</strong> deler<br />
av Europa.<br />
Helt nylig har vi sett en annen nyttig fordel av oppkjøpet.<br />
Skjønt vi har gjenvunnet noe siden <strong>Island</strong>s finansielle<br />
kollaps i 2008, er økonomien fortsatt ikke så sterk som den<br />
var. Som et resultat har vår filosofi for den allerede magre<br />
driften blitt tøyet. De økonomiske begrensningene betydde<br />
at vi motvillig måtte avbryte sendinger til Midtøsten og<br />
Nord-Afrika.<br />
Men i årene siden Eyjafjallajökull blåste <strong>Island</strong> til verdens<br />
overskrifter, har mange mennesker <strong>fra</strong> utlandet oppdaget<br />
landet. I løpet av de siste årene har turismen eksplodert.<br />
Den konkurrerer nesten nå med fiske som hovednæring. I<br />
disse dager besøker flere mennesker <strong>Island</strong> hvert år enn de<br />
som faktisk bor her.<br />
Landets vulkanske landskap har alltid vært betraktet som<br />
nokså utenomjordisk. Amerikanske astronauter kom hit i<br />
1960 for å øve for Apollo månelandingen, for her finnes det<br />
som mest likner måneoverflaten. Siden da har Hollywood<br />
brukt hele landet til mange romfarts- og fantasifilmer som<br />
Star Trek Into Darkness, Interstellar, og Thor: The Dark World.<br />
Folk har strømmet <strong>fra</strong> hele verden for å utforske vår vakre<br />
natur. Det å åpne våre dører for noen av dem i Ljósafoss har<br />
gitt merinntekter for kringkastings-tjenesten. Og jeg tror at<br />
dette også kan gi et hint om eiendommens fremtidige bruk.<br />
Jeg er ikke ekspert på endetiden, men jeg vet at Jesus<br />
kommer tilbake, og jeg tror alle tegn tyder på at det kan bli<br />
snart, i vår generasjon. Bare se på hva som skjer rundt om i<br />
verden: naturkatastrofer, kriger og rykter om krig, akkurat<br />
som Bibelen taler om. Og det er en økende fiendtlighet mot<br />
136
Et fremtidig hjem<br />
evangeliet – <strong>fra</strong> islamske terroristers vold i Midtøsten til den<br />
økende sekularismen i Europa og til og med en voksende<br />
antikristen stemning i De forente stater.<br />
Det kan være at en dag vil kristne <strong>fra</strong> andre deler av verden<br />
se etter et sted hvor de kan samles og fritt søke Herren,<br />
og hvor de kan motta evangelisk kringkasting uten restriksjoner<br />
og kontroll, et sted lik <strong>Island</strong>, tilsynelatende ubetydelig,<br />
men sterkt uavhengig.<br />
En kilde til Guds lys og kjærlighet til verden – brannen <strong>fra</strong><br />
<strong>Island</strong>.<br />
137
Om Gospel Channel<br />
Omega TV sender til det meste av den islandske befolkningen.<br />
Programmer er på engelsk med islandske undertekster.<br />
Gospel Channel Skandinavia sender skandinaviske og engelske<br />
programmer gjennom kabelsystemer i Skandinavia<br />
og også direkte til hjem via satellitt (Thor V).<br />
Gospel Channel Europe sender programmer på engelsk<br />
og er tilgjengelig for 12 millioner hjem i Storbritannia og<br />
Irland gjennom Sky-nettverket, og direkte til hjem via satellitt<br />
(Astra 2G) som når det meste av Europa.<br />
Programmer på Omega-TV og Gospel Channels er talk-shows,<br />
gospelmusikk-programmer og programmer <strong>fra</strong> verdenskjente<br />
TV-tjenester.<br />
Kontakt oss:<br />
Gospel Channel<br />
P.O. Box 4090<br />
124 Reykjavik<br />
<strong>Island</strong><br />
Telefon: (US) 1 800 790 5643 /(<strong>Island</strong>) 354 497 1214<br />
E-post: contact@gospel.tv<br />
Web: www.gospel.tv<br />
138