Ild fra Island - Erik Erikson

ERIK ERIKSON
med andy butcher

Ild fra Island: Historien om Gospel Channel
av Erik Erikson
med Andy Butcher
Copyright © 2016 Erik Erikson
Pocketutgave ISBN: 978-1-943294-29-9
Ebook ISBN: 978-1-943294-30-5
Omslagsdesign av Martijn van Tilborgh
Fire From Iceland er også tilgjengelig på
Amazon Kindle, Barnes & Noble Nook og Apple iBooks.

Innhold
Takk ............................................................................... 5
Introduksjon ................................................................. 8
1. «Erik, ikke gjør det!» .............................................. 12
2. «Jesus kaller deg» .................................................... 22
3. «Vi har mistet ham!» .............................................. 32
4. «Jeg vil betale prisen» ............................................ 41
5. «Gud sendte meg til dette stedet» ......................... 50
6. «Hun vil bli din kone» ........................................... 60
7. «Gud har utvalgt deg» ............................................ 74
8. «Ikke gi opp» ........................................................... 84
9. «Vi vil hjelpe deg» ................................................... 94
10. «Stol bare på Gud» .................................................. 104
11. «Noen ord fra Jesus til deg» ................................... 113
12. «Hvordan kunne det skje?» .................................... 123
13. «Et fremtidig hjem» ................................................ 132
Om Gospel Channel .................................................... 138
3

Takk
FØR JEG FORTELLER HISTORIEN OM Gospel Channel, kjenner
jeg at det er veldig viktig å dele med dere navnene på
noen av de menneskene som har hatt stor innflytelse i mitt
liv. Noen av dem er nevnt på sidene som følger, noen er ikke
det. Men jeg ønsker å takke og hedre dem her for måten de
har formet og oppmuntret meg på.
Noen av dem er borte, mens andre fortsatt er her sammen
med oss. Å nevne alle og enhver ville gjøre listen svært lang,
men jeg er nødt til å takke noen få.
Først må jeg nevne min vidunderlige hustru og partner
gjennom tretti år, Kristín Kui Rim, og mine kjære barn:
Sverrir, Johannes, Guðný og Daniel. De har alle vært veldig
hjelpsomme og stått med meg gjennom alle disse årene i det
viktige oppdraget Herren har gitt oss.
Gospel Channel ville ikke vært hva den er uten den lojale
støtten av kjære medarbeidere som Eiríkur Magnússon,
Guðmundur Örn Ragnarsson og Sigrún Einarsdottir. Jeg vil
også takke de mange trofaste partnere og venner som har
bedt for og støttet Gospel Channel og vårt arbeide gjennom
alle disse årene.
5

Ild fra Island
Mange nære venner har hatt tro for meg og denne misjonen.
De er for mange til å nevnes individuelt men dere vet hvem
dere er, og jeg er takknemlig for dere. To som jeg må nevne
offentlig er Einar J. Gislason, pastor i Filadelfiamenigheten i
Reykjavik og venn og partner gjennom lang tid, Sverrir Sverrisson.
Der er også mange tjenester og trofaste Herrens tjenere
som har hatt stor påvirkning på mitt liv og hjulpet meg til å
tjene Herren og elske Jesus Kristus mer enn før.
Noen av dem er borte slik som den mannen som trolig
har hatt den største enkeltinnflytelsen: William Marrion
Branham. Å lese William Branham: En mann sendt fra Gud,
Gordon Lindsays biografi om denne ydmyke og mektige
Herrens tjener, var livsforandrende og var et eksempel for
meg når det gjelder enkel dedikasjon og tjeneste.
Blant andre som har forlatt oss vil jeg nevnte Oral Roberts,
A.A. Allen, Kathryn Kuhlman og Dr. Robert Schuller.
Dagens tjenere omfatter Pat Robertson fra Christian Broadcasting
Network, Dr. Billy Graham, Dr. David Yonggi Cho
og Jimmy Swaggart. Dr. Morris Cerullo har gjort et stort inntrykk
på mitt liv og inspirert meg til å tjene Gud og stole på
Ham. Pearry Green, pastor i Tuscon Tabernacle i Arizona,
USA, har vært en inspirasjon også. Benny Hinn har vært til
stor velsignelse. Han er et svært godt eksempel på en mann
med sterkt fokus på hva Herren har kalt ham til å gjøre.
Min anerkjennelse ville ikke vært fullstendig uten å takke
Dr. Paul Crouch og familien i Trinity Broadcasting Network.
De har vært til slik en enestående inspirasjon og velsignelse
6

Takk
for meg. Jeg vil være takknemlig til evig tid for Paul and Jan
Crouch og Matthew Crouch, som nå er direktør for TBN.
Til slutt, det ville ikke vært mulig å fortelle historien om
Gospel Channel uten hjelp fra Martijn van Tilborgh og hans
Four Rivers team. Spesiell takk også til Andy Butcher som vi
alle her på Island er så glade i, for hjelp til å skrive en bok som
jeg håper vil oppmuntre andre til å stole på at Gud vil oppfylle
i deres liv hva Han har kalt dem til å gjøre.
7

Introduksjon
FØR APRIL 2010 VILLE MANGE MENNESKER rundt om i verden
hatt vanskeligheter med å peke ut på kartet det landet som
jeg kaller hjem.
Alt dette endret seg da Eyjafjallajökull buldret til liv. Den
iskronede vulkanen, en av mer enn hundre strødd ut over Island,
hadde vært rolig i nesten to hundre år. Idet den våknet,
hostet Eyjafjallajökull tonn på tonn med svart aske høyt opp
mot himmelen, og snart så alle i sine atlas.
Den brune røykskyen som steg mot himmelen plasserte
fly på bakken verden rundt fordi flyselskapene stoppet å fly
i frykt for at støvet kunne kvele motorene i flyene deres. Flyplasser
over hele Europa stoppet i flere dager og flyforbindelser
til resten av verden ble også forstyrret. Flyindustrien
anslo at den omfattende stansen kostet mer enn 7 billioner
US dollar i tapte inntekter.
Plutselig ble verdens øyne rettet mot en liten bortgjemt
nasjon på toppen av kloden, like under polarsirkelen. Med
en total befolkning på bare 330.000 – færre mennesker enn
i mange små byer som Wichita, Kansas i USA, eller Bristol,
Avon i Storbritannia – hadde mitt land tiltrukket seg global
oppmerksomhet.
8

Introduksjon
Lavaen under vår steinete overflate, en kilde til nesten
ubegrenset gratis varmt vann og billig energi, hadde brast
gjennom kjernen. Ild fra Island hadde stoppet folk på sin vei
i en rekke andre land.
Vitenskapsmenn som undersøkte utbruddet, ble forbløffet.
På skalaen hadde utbruddet fra Eyjafjallajökull ikke vært
så stort. De regnet med, i løpet av de månedene som fulgte, at
utbruddet bare hadde kastet opp så mye materiale som mer
voldsomme kan gjøre på en enkelt dag.
Hendelsen forårsaket ikke bare at verdens overskrifter
kom fra et usannsynlig sted, men det hadde en mye større
effekt enn man noensinne hadde forventet.
Det har vært en liknende historie med Gospel Channel.
Gjennom mesteparten av de siste tjuefem årene har vi kringkastet
de gode nyhetene om Jesus Kristus døgnet rundt –
tjuefire timer om dagen, syv dager i uken – fra studioer bare
en kort kjøretur fra Eyjafjallajökull.
Budskapet om frelse, helbredelse og helhet har gått ut
over hele Island, gjennom hele Skandinavia, inn i Europa og
enda lenger ut til fjerne deler av verden. Og folk har blitt
stoppet på sin vei.
Vi har hørt fra dem som har fått oss inn og blitt satt fri
fra det største mørke – avhengighet, utroskap, håpløshet og
hjertesorg. Vi har hørt fra dem som er blitt helbredet –
blinde som har blitt seende igjen, lamme som går. De har blitt
berørt av ilden fra Island – de hellige flammene av Guds gjenløsende
og gjenopprettende kjærlighet og kraft.
Mens Eyjafjallajökull sin aske formørket himmelen, har
signalene fra Gospel Channel strålt lys.
9

Ild fra Island
Hvis meteorologene klødde seg i hodet på grunn av Eyjafjallajökull,
har mediefolk også blitt overrasket over hva Gospel
Channel har vært i stand til å oppnå. Vi har bare en håndfull
ansatte, et lite budsjett og gammelt utstyr.
Jeg er heller ikke en dugende kandidat til å drive en vellykket
internasjonal kringskastingsbedrift. Jeg sluttet på skolen
da jeg var fjorten år uten noen kvalifikasjoner. Gjennom flere
år drev jeg målløst fra jobb til jobb, suste hit og dit på bølger
av alkohol og personlige tap.
Så møtte jeg Jesus, og noe brøt fram i meg lik lavaen under
Islands overflate, en varm kraft som ikke kunne holdes
tilbake.
Ettersom vi nå nærmer oss sølvjubileum for Gospel Channel,
har jeg blitt bedt om å reflektere over alt det Gud har
gjort gjennom vår tjeneste. Folk ser hen til meg for undervisning
i ledelse og for veiledning i tjeneste. Hvordan har vi vært
i stand til å gjøre så mye med så lite, vil de vite?
Jeg har ikke noe smart svar, skjønt deler av det kan kanskje
handle om å tappe av vår robuste vikingånd som så mine
forfedre overvinne store vanskeligheter ved å slå seg ned i et
barskt land. Noen ser det som har skjedd som ledd i oppfyllelsen
av profetier fra gammelt av. Jeg har ikke mange prinsipper
og metoder å forklare. Når jeg ser tilbake tror jeg at hvis
Gospel Channel har satt noe preg på verden, har det vært på
grunn av fire enkle målsettinger jeg har prøvd å følge:
• Elske Gud
• Be hardt
• Gjøre det Han sier
• Ha tro
10

Introduksjon
Ved å dele min historie og historien om Gospel Channel
håper jeg å oppmuntre deg til å tro at Gud også kan bruke
deg til å oppnå mer enn du eller andre noensinne kan drømme
om, fordi Han kan frigjøre skjult kraft gjennom deg til å
påvirke verden – lik ilden fra Island.
11

Kapittel 1
«Erik, ikke gjør det!»
DET ER ALLTID OPPMUNTRENDE Å se tilbake på livet og se
hvordan Gud holdt Sin hånd over deg selv når du ikke
var oppmerksom på det. Det får meg til å tenke på hvordan
den elskede nederlandske evangelisten Corrie ten Boom
brukte en billedved som eksempel for å hjelpe folk til å forstå
Guds engasjement i deres liv.
Hun og familien hennes hadde blitt arrestert og sendt til
en tysk konsentrasjonsleir fordi de skjulte jøder i sitt hjem i
Haarlem, Nederland, under andre verdenskrig. Corrie overlevde
og fortsatte med å reise verden rundt for å fortelle hvordan
hennes tro hadde gjort henne i stand til å tilgi sine fangevoktere,
til og med dødsfallet til hennes kjære søster Betsie.
Corrie kunne snakke om hvordan en billedvev, sett fra
vrangen, fra vårt begrensede menneskelige perspektiv, bare
ser ut til å være et virvar av tråder og knuter. Det synes ikke å
være noen orden eller hensikt og den ser ikke attraktiv ut. Bare
når den blir vendt rundt og sett forfra – fra Guds synspunkt
– blir den et materiale av skjønnhet. Alle disse tilsynelatende
tilfeldige maskene blir forvandlet til et kunstverk.
12

«Erik, ikke gjør det!»
Det er en påminnelse om at selv om de ikke så ut til å føre til
noe særlig, var hver maske en viktig del av helheten. Og det
tyder på at etter hvert kan vi være i stand til å se tilbake på
våre liv og fange glimt av hva Gud gjorde, selv om vi ikke forsto
det på den tiden fordi vi ikke var klar over hvordan Han
vevet tingene sammen.
Det er unektelig sant for meg slik jeg husker mitt liv. Fra et
perspektiv var der ingenting i mine tidlige dager som tydet på
at Eiríkur Rúnar Sigurbjörnsson en dag ville være involvert i å
kringkaste evangeliet over hele verden. Men med fordelen av
etterpåklokskap og større forståelse av Guds vei, kan jeg nå se
hvordan Han sydde tingene sammen fra mine tidligste dager.
Jeg ankom 8. april 1950 som mine foreldres andre barn.
Sigurbjörn Eiríksson og Hjørdis Gudjonsdottir møtte hverandre
i Islands hovedstad, Reykjavik, ikke lenge etter slutten
av andre verdenskrig. Som en av tolv barn, født i en bondefamilie
på Gestsstaðir, Fáskrúðsfirði, hadde han flyttet til Islands
største by på jakt etter arbeid, som ung mann. Hun hadde
kommet til Reykjavík fra Vestmannaeyjar, eller Vestmannaøyene,
et bygdesamfunn utenfor sørkysten.
Sammen med min eldre søster, Guðný, var vårt hjem i en
del av en tidligere militærkaserne som hadde huset amerikanske
soldater under krigen. Islands økonomi kjempet og
det var trangt. Vår innkvartering besto bare av et par rom,
men vi holdt varmen og var tørre og lykkelige.
En av mine første minner er om den nysgjerrigheten som
alltid har fått meg til å lure på hvorfor tingene fungerer slik
de gjør og ønsket om å utforske. Jeg kan ikke ha vært mer enn
omtrent et år gammel da jeg hørte mye støy komme nedover
gaten. Det var en brann i nærheten, og brannbilene hadde
blitt innkalt for å bekjempe flammene. Jeg ønsket desperat
13

Ild fra Island
å vite hva som foregikk så jeg klatret på en måte opp til
kjøkkenvinduet for å kikke ut.
Mor kom inn og fant meg svaie faretruende. «Erik, ikke
gjør det»! sa hun. Det var ikke siste gangen.
En gang da jeg var blitt eldre, fant jeg en forgasser utenfor
på gaten som jeg klarte å dra inn på rommet mitt der
jeg tok den fra hverandre for å prøve å forstå den. Så eksperimenterte
jeg med å bygge raketter, blandet ingrediensene
nøye slik at jeg kunne sende mine hjemmelagde raketter som
eksploderte høyt opp mot himmelen. Heldigvis må jeg ha
hatt en stødig hånd, for jeg hadde aldri noen ulykke med den
lett bevegelige blandingen.
Selv om jeg var umettelig nyfiken, likte jeg ikke skolen. Jeg
var interessert i historie og natur. Men mange av de andre
tingene de fikk oss til å studere, syntes å være bortkastet tid
for meg.
«Erik», kunne Guðný si til meg, «du må være flink på skolen,
og du må være villig til å lære.»
Hennes forsøk på å oppmuntre meg falt for døve ører.
Og så, en dag lånte jeg en bok fra biblioteket som ga meg
bekreftelse på hvilken bortkastet tid formell utdannelse var.
Det var en junior biografi om Thomas Edison, den berømte
amerikanske oppfinneren. Å lese om måten han eksperimenterte
på og skapte nye ting, den elektriske lyspæren er mest
berømt, ga meg visshet om at det var akkurat hva jeg også
ønsket å gjøre når jeg ble eldre.
På det stadiet falt det meg ikke inn at jeg, slik som han, en
dag ville bringe lys til folk. Men jeg var glad for å oppdage
at han hadde droppet ut av skolen etter at hans lærer hadde
14

«Erik, ikke gjør det!»
sagt at han var treg og aldri ville få til stort. Denne fortellingen
stadfestet bare min forakt for de lange, kjedelige timene
i klasserommet.
Hvorfor måtte jeg lære algebra når jeg visste jeg aldri ville
få bruk for det i mitt liv?
Jeg hadde tatt en fast beslutning om at skole ikke var noe
for meg. Min mulighet til å komme unna med ikke å prøve
hardere akademisk ble større ved en forandring i min hjemmesituasjon.
Mine foreldre ble skilt, og resultatet ble at jeg
flyttet mellom deres to hjem og klarte å unngå tett oppfølging
med min utdannelse.
Skilsmisse var mindre vanlig på Island da enn det er nå. Men
mine foreldres atskillelse var så fredelig som oppløsningen av
noe ekteskap kan være. Far flyttet ut, men han kom fortsatt
på besøk. Mor snakket aldri stygt om ham selv om ingen
forklarte hva som hadde skjedd og som drev dem fra hverandre.
De gjorde sitt beste for å være på god fot. Faktisk, en gang
etter at de hadde brutt med hverandre, kjørte de bil sammen
med en av hans venner da min far sa til min mor: «Hvis du
møter en ny, håper jeg det er noen som min venn her. Han er
den beste mannen jeg vet om.»
Fars ord gikk i oppfyllelse. Hans venn og min mor ble forelsket
og giftet seg etter hvert. Forholdet mellom de tre forble
vennlig og støttende. Min far giftet seg igjen senere også, og
hans nye kone og min mor ble nesten bestevenner.
Selv om jeg tilbrakte mer tid med min mor, forble Far en
viktig figur i mitt liv. Etter flere år i politiet, sluttet han for å
starte en vellykket restaurant og nattklubb virksomhet. Med
15

Ild fra Island
slående godt utseende og en sterk personlighet, var han høyt
respektert i samfunnet – noe som også omfattet hans familie.
Når det var en alvorlig disiplinær sak, ville min mor alltid
sende meg til Far for å håndtere det. Ingen av mine foreldre
var spesielt religiøse, så jeg vokse ikke opp med å gå i kirken,
men jeg ba alltid før jeg banket på min fars kontordør for en
av våre «samtaler».
«Kjære Gud», kunne jeg be, «vær så snill, ikke la ham være
sint på meg!» Gud besvarte alltid min bønn.
Livet hjemme ble litt mindre stabilt som et resultat av skilsmissen,
men det betydde også at jeg ble tatt mer vare på av
andre medlemmer i familien. Mor var ganske sykelig. Hun
led av astma og trengte hjelp til å se etter Guðný, meg og lillebror
Gestur.
Vi hadde flyttet fra den tidligere militærkasernen til et tre
etasjers hjem min far hadde bygget og som vi delte med tre av
hans politikollegaer. En stund hadde vi hatt et romslig hjem,
der bestemor bodde hos oss og hjalp til når mor var for dårlig
til å fungere. Men da foreldrene mine ble separert, flyttet jeg
ut med mor til en liten leilighet, men bestemor kunne ikke
flytte med oss.
Bestemor var en kilde til ro og stabilitet. Jeg var hennes favoritt.
Hun kunne fortelle meg eventyr ved leggetid kveld etter
kveld: Hans og Grete, Rødhette. Jeg ble aldri lei av å høre
dem. Hun sparte også opp noen ekstra mynter og ga dem
hemmelig til meg fra tid til annen. «Her Erik», kunne hun si.
«Gå og kjøp deg noe.» Hun fikk meg til å føle meg spesiell.
Det ble også til at jeg fikk tilbringe tid med min fars far.
Han drev fortsatt familiegården ute på landet. Første gangen
16

«Erik, ikke gjør det!»
jeg ble sendt ut dit, ble jeg forskrekket. Fordi jeg kom fra en
«storby», var det et sjokk å møte forhold uten strøm og varmt
vann. Våningshuset var kun av stein uten noen av de bekvemmelighetene
jeg var vant til. Det føltes som om jeg hadde gått
hundre år tilbake i tid.
Livet syntes å sentrere seg om lange timer ute på marken,
passe på avlingene og å ha omsorg for husdyrene. Moderne
teknologi var begrenset. Det var en gammeldags traktor i
drift, men mye av slåtten ble gjort for hånd ved å svinge store,
tunge ljåer. Jeg dro tilbake til gården hver sommer gjennom
flere år. Da jeg ble eldre, fikk jeg flere plikter: jeg ble vist
hvordan man melker kua og lærte å slipe knivene på en stor
slipestein. Jeg var skuffet over at jeg aldri fikk lov til å kjøre
traktoren.
Bestefar var en streng, men vennlig mann. Han var sterk
også. Det ble fortalt en historie om hvordan han, som en ung
mann, hadde rettet ut en hestesko av jern med bare hendene.
Han mistet ikke noe av grepet sitt etter at han ble eldre; han
kom kvikt rundt ved hjelp av to kjepper da hans aldrende ben
begynte å gi ham problemer.
En fåmælt mann men han elsket å skrive brev til venner
og familie. Han kunne stå ved en pult på rommet sitt der
han likte å skrive uforstyrret, med en gammel fjærpenn. Hver
gang jeg fikk et glimt av ham, lurte jeg på hvem han skrev til
og hva han sa.
Å se ham minnet meg om en historie min mormor hadde
fortalt om sin mann, som døde før jeg ble født. Han var blitt
syk av kreft og hadde blitt brakt til et hospital langt hjemmefra.
Da han skjønte at han bare hadde kort tid igjen å leve,
hadde han skrevet til sin hustru for å fortelle henne hvor mye
han elsket henne og hvor takknemlig han var for henne.
17

Ild fra Island
«Vi vil ikke møtes her på jorden igjen», fortalte han henne,
«men vi skal møtes i Løfteslandet.»
Min bestefars avskjedsbrev var bare et eksempel på den
rike trosarven som gikk gjennom min familie og som jeg ble
introdusert til ved å tilbringe så mye av tiden med mine foreldres
foreldre. Mor og Far var ikke imot religion – faktisk, etter
at jeg ble en kristen, fortalte mor om et bemerkelsesverdig
åndelig møte hun hadde som barn. Men Gud var bare ikke en
aktiv del av deres liv.
Det var annerledes på Bestefars gård. Hans tro var ikke av
det varme, personlige slaget jeg ble kjent med da jeg oppdaget
Jesus, men likevel var den dyp og ekte. Hver kveld før
jeg gikk til sengs – jeg delte rom med ham og bestemor –
ledet han meg til å gjenta Fadervår. Ordene gikk inn i hodet
mitt skjønt de sank ikke ned i mitt hjerte før etter lang tid.
På søndager samlet han familien sammen og leste fra en
prekenbok skrevet av en av Islands mest kjente lutherske
prester. Senere, da radioen kom, ville hele familien og arbeiderne
på gården bli invitert inn på kjøkkenet på gården
kl 11.00 om formiddagen. Alle måtte kle seg i sine beste klær
og sette seg ned og lytte til den direkte overføringen av søndagens
gudstjeneste.
Jeg vred meg for det meste gjennom den. Men hadde jeg
stoppet opp og lyttet, kunne jeg kanskje ha fanget et glimt av
hvordan kringkasting kunne bringe budskapet om Jesus til
mennesker som ikke kjenner Ham.
Men hvis Gud sådde såkornet til og med da, ble det snappet
bort – akkurat som de sultne fuglene i lignelsen om såmannen
der fuglene plukket opp det som hadde blitt spredt
på veien.
18

«Erik, ikke gjør det!»
Island har en rik kristen historie som går tilbake til rundt år
1000 e.Kr. Men det er et land enda mer gjennomsyret av den
gamle mytologien som var før ankomsten av misjonærer fra
de britiske øyer, rundt det første årtusenskiftet. Runesteiner,
med de gamle norrøne bokstavene som ble brukt i spådom,
er favoritt suvenirer for turister som besøker Island. Noen
av de gamle magiske stavene har til og med blitt populære
tatoveringer blant unge mennesker.
Å besøke bestefar på landet gjorde meg kjent med mer
enn Jesus og Bibelen. Det brakte meg også i kontakt med
huldrefolket.
Jeg var omkring ni år da jeg først hørte om dem. Jeg hadde
blitt venner med en gutt på omtrent samme alder hvis familie
bodde i området. En dag spurte han om jeg ville vite en
hemmelighet. Jeg lyttet, fascinert og litt redd da han fortalte
meg hva som hadde skjedd. Han hadde kommet i en transe,
sa han, og en åndefamlie som bodde i et stort dagbrudd på
gården hadde begynt å kommunisere med ham. Han ville
jeg skulle sverge på hemmelighold og advarte om at hvis en
av oss fortalte det til noen, ville vi helt sikkert dø.
Dette var ikke for usannsynlig for en ung gutt oppdratt i
en kultur der tro på ånder lett ble akseptert. Og legendene
fortalte om hvordan dvergene, som laget gudenes skatter,
levde blant steinene og gjemte seg for lyset som ville gjøre
dem til stein.
Fordi jeg var redd for å bli forbannet, lovet jeg å holde
detaljene om huldrefolket for meg selv. Men jeg ble redd.
Det var et mørke over måten vennen min snakket om dem
på som fikk meg til å kjenne meg engstelig. Jeg begynte å
lure på om disse usynlige vesenene hadde noe å gjøre med
at min mor var så mye syk.
19

Ild fra Island
En gang ble mine bekymringer så store at jeg prøvde å snakke
om dem med min bestemor i Reykjavík. Hun trodde på
Gud også, men på en roligere måte enn min bestefar på gården.
Men hun forsto ikke hva jeg sa. Og da hun spurte meg
nærmere om det hele, ble jeg redd og trodde at huldrefolket
ville innse at jeg hadde brutt mitt løfte. Kanskje de nå
ville plassere en forbannelse på meg? Så jeg tidde stille og
nevnte aldri dette mer.
Hvis idéen om at du kan snakke med åndelige vesener
virket naturlig for meg, gjorde også bønn det – skjønt jeg
ba ikke stort mer enn å resitere den ene jeg hadde lært av
Bestefar. Jeg gjentok den hver kveld.
Da jeg var rundt sju år gammel, fikk jeg et problem med
min høyre fot. Jeg våknet opp en morgen og kunne ikke
strekke den helt ut. Det var som om den hadde krampe hele
tiden. Det tvang meg til å favorisere mitt venstre ben når jeg
gikk, og jeg lente meg til den siden mens jeg hinket. Vi oppsøkte
leger, men de kunne ikke finne ut hva problemet var.
Til slutt sa Bestemor at hun hadde bedt noen av sine venner
om å be om at jeg måtte bli helbredet og at Herrens
engel skulle komme den kvelden å gjøre meg frisk. Jeg var
veldig oppspilt akkurat slik som mange gutter og jenter som
bestemmer seg for å være våkne på julaften for å se julenissen
avlevere presangene deres. Jeg var fast bestemt på
å holde meg våken slik at jeg kunne kjenne når Herrens
engel kom for å gjøre foten min bedre. Selvfølgelig mislyktes
jeg. Mine øyelokk ble gradvis tyngre og tyngre, og jeg
sovnet. Da jeg våknet om morgenen, var teppet som hadde
dekket mine legger foldet pent sammen og lagt på den ene
siden av rommet – litt lik måten gravkledet som Jesus var lagt
i, var plassert etter Hans oppstandelse.
20

«Erik, ikke gjør det!»
Min fot ble ikke umiddelbart bedre. Men fra da av begynte
den gradvis å bli bedre inntil jeg gjenvant full bevegelighet
og førlighet. Jeg trodde at Gud hadde besvart min bestemors
bønner, men Han virket fjern og utilgjengelig.
21

Kapittel 2
«Jesus kaller på deg»
FLYTTINGEN MELLOM MINE FORELDRES HJEM og somrene på
Bestefars gård, uten nøye tilsyn, gjorde meg i stand til å
øke min uavhengighet. Det betydde å gi liten oppmerksomhet
til skolen. Det var ikke slik at jeg ikke klarte arbeidet. Jeg
ønsket det bare ikke. Men hvis et emne interesserte meg,
leste jeg så mye jeg kunne.
Jeg ville helst bare ha det gøy. Det involverte ulike typer
ugagn med mine venner. Vi kunne utforske bygninger og
gjøre rampestreker mot naboene. Tidlig i tenårene oppdaget
jeg røyking, og like etter klarte vi å få tak i vår første
alkohol. Med en Far som drev en restaurant, var det plenty
av drikkevarer rundt omkring. Han ville ikke savne noe. Min
første øl var spennende. Etter å ha drukket den følte jeg
meg glad og fri – og hadde fått en ny interesse.
Min holdning fortsatte å svekkes. Da jeg fylte fjorten, som
var den tidligste tillatte alder å slutte skolen på Island, bestemte
jeg at jeg hadde fått nok av klasserom. Skolemyndighetene
prøve ikke å få meg på andre tanker. De innså at jeg
ikke hadde noen interesse av å strebe etter mer utdannelse.
22

Jesus kaller på deg
Mine foreldre var enige i at jeg kunne slutte på betingelse av
at jeg fant sysselsetting. Min første jobb var på en byggeplass
som visergutt og for å rydde opp etter de andre arbeiderne.
Mange dager kunne jeg jobbe alene. Ganske snart begynte
glansen over å ha sluttet på skolen å blekne, men jeg likte
fordelene med min lille lønningspose.
Jeg begynte å leve for helgene da jeg kunne gå ut med
mine venner og drikke meg full. I noen få timer kunne jeg
glemme mine kjedelige hverdager og føle meg bra. Deretter
var det tilbake til den grå rutinen mandag morgen, ofte med
en dundrende hodepine.
Merkelig nok ba jeg fortsatt. Jeg kunne resitere Fadervår
hver kveld, akkurat som Bestefar hadde lært meg. Jeg var
ikke sikker på om Gud eksisterte, eller dersom Han gjorde
det, ville Han så høre på meg? Men jeg fant det trøstende. På
en måte var det kanskje litt beskyttelse mot mørket jeg følte
fortsatt svevde rundt meg fra Huldrefolket.
Frykten de hadde innpodet om at en forbannelse var
over meg, var der alltid, like under overflaten. Av og til brøt
det ut. En sommer jobbet jeg på en gård ute på landsbygda,
der familiens eiere inkluderte en sær gammel dame som var
fryktet av de fleste av arbeiderne. Jeg husker ikke hva jeg
gjorde som opprørte henne, men en dag vendte hun seg
mot meg og hveste: «Du kommer til å dø!»
Jeg prøvde å riste det av meg. Men ordene hennes gjorde
meg engstelig – spesielt da en som overhørte ordskiftet kom
til meg senere. «Vet du», sa han til meg, «hun sa det samme
en gang til en gutt som var her før. Og han døde, akkurat
som hun sa!»
Følelsen av bange anelser jeg bar på, var blandet med en
voksende følelse av ørkesløshet. Sammen produserte disse
23

Ild fra Island
følelsene mye sinne som jeg skjulte så godt jeg kunne. Men
ting under press trenger ikke mye for å sprekke.
Jeg besøkte min Far og stemor på den store gården de
hadde kjøpt utenfor Reykjavík. Noen mannlige slektninger
og jeg drev rundt og holdt leven en søndag og sprutet vann
på hverandre. Det begynte å komme ut av kontroll, og med
ett hadde de klart å gjøre meg helt gjennomvåt. De lo av
meg, og jeg eksploderte. Raseriet overrasket meg – og dem.
Skremt av min reaksjon, dro de bort, og jeg tråkket unna
for å få være alene. Jeg var flau, ydmyket og såret over at de,
mine venner, ville gjøre narr av meg.
Jeg vil bare drepe meg selv! Stemmen steg liksom opp fra
et sted på innsiden. Jeg fingret med en kniv som var gjemt
unna nede i lommen min. Jeg tenkte jeg kunne ta den ut og
bare kutte håndleddene mine med den. Det ville vise dem.
Før jeg fikk sjansen til å handle på impuls, kom det en
annen stemme. Denne var hørbar.
24
«Hei, Erik», ropte en eller annen. «Hvor er du?»
Stemmen kom nærmere, der jeg gjemte meg nær et av
uthusene. «Hei, Erik, hvor er du? Lyst til å se en film?»
Spørsmålet overrasket meg, og jeg vendte oppmerksomhet
min bort fra å kutte meg selv. Vi fikk ikke gå på kino ofte
og aldri på en søndag. I et øyeblikk var sammenstøtet med
mine venner glemt sammen med min impulsive idé om å
skade meg selv, og vi var på vei til en kino i Reykjavík.
Plassert mellom mine to følgesvenner ble vi revet med
av dramaet og spenningen fra Charlton Hestons Ben-Hur.
Action-sekvensene fra den berømte bibelfortellingen holdt
oss på kanten av våre seter. Men hjertet mitt ble rørt enda

sterkere av scenene med Jesus. Jeg fikk ikke se Hans ansikt
på skjermen, men noe i meg hoppet av den varsomme måten
Han forholdt seg til folk. Jeg følte et hulk stige i halsen,
men klarte å kvele det; jeg ønsket ikke at mine venner skulle
skjønne hvor beveget jeg var.
Inntrykket Ben-Hur gjorde dvelte i meg. Etter at filmen
var over, dro jeg til Mors hus for å overnatte. Jeg ønsket å
røyke en av mine Camel favorittsigaretter før jeg gikk til
sengs, men ønsket ble møtt av en like stor grad av avsky. Jeg
skjønte ikke helt hvorfor, men det føltes som jeg skulle forråde
Jesus ved å tenne på.
Likevel tok jeg en sigarett. Det velkjente nikotinopptaket
var ikke nok til å berolige samvittigheten min. Derfor stumpet
jeg sigaretten. Før jeg sovnet med bilder av Jesus i hodet
mitt, ba jeg Fadervår som vanlig.
Hykler! Det var den samme slags sinte stemmen som hadde
steget opp i meg tidligere på dagen. Skal du oppføre deg
sånn, røyke og gjøre hva du vil, og så skal du be? Virkelig?
Krigen på innsiden av meg fortsatte til jeg til slutt drev
inn i søvn.
• • •
Jesus kaller på deg
LITT ETTER LITT BLE MINE SVAKE bønner kvalt. Jeg begynte å
drikke mer og mer for å fylle tomheten jeg kjente på innsiden.
Og jeg så hen til andre mennesker for å fylle den opp
i meg. Det var flere kortvarige kjæresteforhold, ung og naiv
som jeg var. Så møtte jeg ei, og vi ble sjokkerte over å oppdage
at vi skulle ha en baby. Vi var knapt ferdige med tenåringstiden.
25

Ild fra Island
Jeg var glad da sønnen min, Sverre, ble født. Men å bli far
var ikke nok til å få meg til å endre mine vaner. Hans mor
og jeg brøt opp. Innen et par måneder var jeg i et annet
forhold, og også hun ble gravid. Johannes ble født bare et år
etter sin eldre bror.
Hans mor og jeg prøvde å skape et hjem for vår nye familie.
Men jeg var ikke i posisjon til å være det jeg burde. Jeg
satt fast i en rekke dødskjedelige jobber. Jeg jobbet i byggebransjen,
malte hus og jobbet til og med på noen fiskebåter.
Sykdom og lange, farlige turer på sjøen var hardt, men
det betalte godt. Likevel brakte arbeidet ingen ekte tilfredsstillelse.
Så jeg gikk tilbake til skolebenken for å prøve skaffe noen
av de kvalifikasjonene jeg hadde droppet, prøve å forbedre
mine muligheter. Men selv med en viss suksess, og med en
familie, var det ingenting som virkelig betydde noe. Jeg gledet
meg fortsatt til helgene som tillot meg å glemme min
rastløshet.
Men det som hadde vært en flukt, ble nå en felle. Selv om
jeg ikke hadde villet innrømme det, var jeg en alkoholiker. I
tillegg til å drikke brukte jeg medisiner for å få tankene bort
fra ting, for å hjelpe meg å glemme. Noen ganger kunne jeg
være hjemmefra både en eller to dager i slengen. Dette var
selvfølgelig en stor belastning for en ung mor, som prøvde
å ta vare på en baby mens hun skulle håndtere en upålitelig
far. Det ble en stor belastning på forholdet vårt.
Helt ut av det blå spurte en venn meg om å bli med til ham
til kirken.
Jeg kjente Axel fra mine kvelder med festing, en lokal
gangster. Han hadde vært en tid i fengsel. Han hadde et
26

Jesus kaller på deg
rykte i Reykjavík av å være en hard mann, en man burde
unngå om mulig. Skjønt jeg hadde alltid kommet godt ut av
det med ham. Idet vi satt og drakk sammen en kveld, begynte
han å fortelle meg om en venn av ham fra den tiden de
hadde sittet i fengsel sammen.
«Han er virkelig forandret, Erik», sa Alex til meg. «Han
har blitt en Jesus fyr. Røykingen, narkotikaen, alkoholen –
alt er borte. Han er satt fullstendig fri, vet du. Du må bli med
og høre ham fortelle om det hele. Det er svært interessant.»
Jeg ble fascinert: her var en tøffing alle fryktet som snakket
om Gud og Bibelen. Jeg lurte på om han kanskje hadde
mistet forstanden, derfor begynte vi å diskutere hva vi trodde.
Jeg fortalte Axel at jeg trodde Jesus var en god mann,
men jeg trodde ikke Han hadde stått opp fra de døde. Det
var bare innbilning.
«Vel, noe har skjedd med vennen min», sier Axel. «Har
du lyst til å bli med å høre?»
Møtet var i en pinsemenighet i Reykjavík følgende uke.
Kjæresten min var skeptisk. Hun tenkte dette bare var enda
en unnskyldning fra min side for å gå ut med vennene mine.
Og hun var litt mistenksom. Ingen av oss visste mye om
Pinsevenner. Men hun hadde hørt at de dyttet folk under
vann og ikke lot dem komme opp igjen før de så en due eller
noe sånt.
Uten hensyn til hennes motforestillinger møtte jeg Axel
utenfor Filadelfia kirkens bygning neste uke. Jeg ble skuffet
over å oppdage at vennen hans ikke skulle tale. Det var en
annen istedenfor. Alex sin venn var der og satt sammen med
oss bak.
Hele kvelden var ganske underlig for meg. Folk begynte
27

Ild fra Island
å synge. Det var mye livligere musikk enn den jeg husket
fra mine få besøk i den Lutherske kirken. De så lykkelige ut
mens de sang også, ikke alvorlige og triste. Det var ganske
oppløftende og overraskende.
Deretter sto en opp for å tale. Han var kledd i vanlige
klær, ikke den formelle geistlige kledningen jeg var vant til.
En eldre mann, høy og imponerende med lyst, rødt hår, talte
uten manus – enda en overraskelse – og med ekte innlevelse.
Også dette var nytt for meg.
Jeg forstod ikke så mye av hva han snakket om, men en
ting han sa festet seg i mitt sinn. Det var hva Jesus sa til folket:
«Jeg har all makt på jorden og i himmelen.» Jeg tenkte
på Huldrefolket, og på den makten de fortsatt hadde over
meg, frykten som alltid lå der i bakgrunnen. Hvis jeg ble
venn med denne Jesus, kanskje Han kunne hjelpe?
Idet han avsluttet budskapet sitt, inviterte taleren folk til å
komme fram i kirken. «Jesus kaller på deg», sa han. «Kom og
gi ditt liv til Jesus, kom fram.» På en eller annen måte visste
jeg at invitasjonen var direkte til meg.
28
•••
AXEL SOM SATT VED SIDEN AV MEG, GESTIKULERTE og sa: «Erik,
du må gå fram og bli frelst.»
Jeg kjente meg forlegen og usikker. Jeg hadde blitt skaket
opp av hva mannen hadde sagt. Men det var så mange spørsmål
som løp rundt i hodet mitt.
«Nei, nei, nei», sa jeg til Axel. «Ikke nå. Jeg er ikke klar.»
Axel fortsatte å insistere, men jeg overså ham. Så signaliserte
hans venn til meg: «Kom igjen.» Og uten å virkelig vite

Jesus kaller på deg
hva jeg gjorde, fant jeg meg selv gående fram, forrest i kirken.
Ledet av de andre som var der knelte jeg ned nær alteret.
En eldre mann med grått hår kom og la sin hånd på meg
og begynte å be. Han samtalte med Gud, det var ikke en fast
bønn slik som Bestefar. Så ba han meg repetere en bønn
etter ham. Den fortalte Jesus at jeg var lei meg for de gale
tingene jeg hadde gjort, og den ba Ham om å komme inn i
mitt liv og bli min Frelser.
Jeg fulgte mannens ledelse ord for ord; skjønt en del av
meg var urolig for hva folk rundt meg måtte tenke.
Tilbake på plassen min visste jeg ikke helt hva jeg skulle
tenke om det. En del av meg var lykkelig og glad, men jeg
var også litt forvirret. Da Axels venn fortalte at vi var blitt
invitert til å bli med til forkynnerens hus sammen med noen
folk til kaffe, bestemte jeg meg for å dra. Kanskje kunne jeg
finne ut litt mer?
Da vi kom dit, pratet vi mens vi nippet til våre drikker.
Deretter bøyde alle hodene sine for å be. Det var interessant
å høre folk snakke med Gud på en personlig måte igjen. Vi
byttet på i sirkelen. Og da det ble min tur, kopierte jeg bare
hva noen av de andre folkene hadde sagt. Jeg takket Jesus
for hva Han hadde gjort – skjønt jeg var ikke helt sikker på
hva det var.
Jeg forlot kanskje ikke det møtet fullstendig forvandlet,
men jeg var forandret. Noe hadde skjedd. Og jeg var nysgjerrig
på å vite mer. Fordi det var så ferskt og uvisst, holdt jeg alt
for meg selv, bare funderte på det.
Få dager senere inviterte noen av mine party venner meg
ut med dem om kvelden. De visste ikke om mitt besøk i
29

Ild fra Island
Filadelfia. Jeg sluttet meg til dem på en bar. Men etter noen
få slurker, hadde ikke alkoholen den samme innbydende
smaken som jeg alltid hadde kjent.
Kanskje jeg ikke trenger en drink, tenkte jeg. Kanskje er jeg frelst,
lik Axels venn?
Idéen appellerte til meg. Det var som solskinnet steg inni
kroppen min. Jeg bestemte meg for å gå hjem og fortelle
kjæresten min hva som hadde skjedd med meg. Jeg ville
forklare at jeg skulle slutte å drikke, at livet mitt hadde forandret
seg. Tingene skulle bli annerledes fra nå av.
Det var rolig da jeg kom tilbake til leiligheten vår. Jeg
tenkte ikke særlig over det fordi det var ganske sent. Etter
å ha låst meg inn, fant jeg stedet tomt. Ingen tegn til henne
eller sønnen vår.
Vi hadde ingen telefon jeg kunne bruke til å ringe rundt
og prøve å finne dem. Jeg bestemte meg for ikke å være bekymret.
Trolig hadde hun dratt for å besøke venner og det
hadde blitt sent. Derfor hadde hun bestemt seg for at det
beste for dem var å tilbringe natten der. Og, for å være ærlig,
hun visste ikke engang at jeg skulle komme tilbake den
kvelden; for alt det hun visste, ville jeg kanskje forsvinne en
dag eller to igjen.
Likevel tilbrakte jeg stort sett en søvnløs natt ved vinduet
for å se i tilfelle de skulle komme tilbake.
Det var fortsatt ingen tegn eller ord følgende morgen. Så
snart det var tidlig nok til å forstyrre folk, dro jeg til en offentlig
telefon og begynte å ringe rundt. Til slutt nådde jeg
en venn av oss som visste hva som hadde skjedd.
30

Jesus kaller på deg
«Hun har reist, Erik», fortalte han meg. «Da det ble sent
og du ikke hadde kommet tilbake igjen, sa hun at hun ikke
kunne holde det ut lenger. Hun har tatt barnet og dratt til
sine foreldre. Det er over. Hun har reist.»
31

Kapittel 3
«Vi har mistet ham!»
Å
MISTE
MIN KJÆRE OG SØNN var ekstremt tungt. Jeg visste at
det ikke hadde vært bra mellom oss, men jeg hadde
aldri trodd hun ville dra. Spesielt nå som jeg hadde innsett
at mitt liv var et rot og at jeg behøvde hjelp. Jesus hadde all
makt, husket jeg fra det første møtet i Filadelfia. Han kunne
sannelig ordne tingene.
Jeg klarte å spore kjæresten min ned til hennes foreldres
hus. Jeg tryglet henne om å komme tilbake. Jeg fortalte henne
hva som hadde skjedd med meg og om Jesus. Hun var
skeptisk. Men etter hvert gikk hun med på å prøve å gi tingene
mellom oss et nytt forsøk. Hun kom tilbake etter en tid,
men det fungerte ikke. Jeg prøvde å bite tennene sammen
og ignorere suget etter alkohol. Jeg dro til møter i kirken for
å prøve gripe litt mer av hva jeg hadde følt første gangen jeg
gikk ned til alteret.
Men jeg kunne bare ikke bryte fri fra grepet av noe mørkt
og tyngende som hang over meg som en tykk kappe. Etter
en tid forlot kjæresten min meg igjen, denne gangen for
godt. Hun tok Johannes med seg. Deres avskjed gjorde
meg knust, fortvilet. Jeg droppet ut av skolen selv om jeg
32

Vi har mistet ham!
hadde klart meg bra. Etter å ha fullført grunnstudiene som
jeg hadde gått glipp av fordi jeg sluttet så ung, hadde jeg begynt
å studere tekniske programmer som kunne hjelpe meg
å finne mer tilfredsstillende og bedre betalt arbeid.
Å bli forlatt, tok all vinden ut av mine seil. Jeg plukket
opp arbeid her og der, hvor som helst. Jeg gikk i kirken i håp
om å få litt oppmuntring og vendte meg til drikkingen når
jeg ikke fant noen. Det fikk meg til å føle meg elendig igjen.
Så kunne jeg gå tilbake til kirken for oppmuntring igjen og
runddansen startet om igjen.
Guðmunda Sigurðardóttir var et sjeldent lysglimt i mørket
som syntes å omgi meg. Hun var et eldre medlem av menigheten
og hadde kastet sin kjærlighet på meg av en eller
annen grunn da jeg var tilstede i Filadelfia. Hun ble min
åndelige mor. Hun var kjent for sin varme og kjærlighet,
spesielt for måten hun hjalp yngre mennesker på. Hvis min
tro hang i en tynn tråd i løpet av denne tiden, var hun en av
dem som holdt fast i den andre enden.
En gang var jeg så syk at jeg endte opp på sykehuset, nedslått
og utslitt. Jeg visste at Guðmunda ba for meg regelmessig.
Derfor ringte jeg henne og ba henne og andre medlemmer
i menigheten huske meg på det ukentlige bønnemøte
den kvelden. Hun forsikret meg at det skulle hun.
Jeg tenkte at hvis Gud ville lytte til noen, måtte det være til
Guðmunda. Så jeg bestemte meg for at jeg ville være med på
samme tid. Kl. 20:30 om kvelden, tiden da tirsdagens kveldsbønnemøte
startet, strammet jeg meg opp. Noe kom sikkert
til å skje. Tiden gikk. Den ble 22:00 og 23:00. Møtet måtte
være slutt nå, og jeg hadde ikke kjent noen ting.
33

Ild fra Island
Da ropte den unge mannen som jeg delte rom med på sykehuset
plutselig ut: «Se, jeg kan se lys komme ned. Det er en
stjerne.»
Jeg trodde Jesus kom. Jeg hoppet ut av senga og så meg
rundt, men jeg var ikke sikker på hva han siktet til – jeg så
ingenting. Skuffet gikk jeg tilbake til senga og fortsatte å be
rolig til jeg endelig falt i søvn i de tidlige timer.
Neste morgen hadde min romkamerat en bemerkelsesverdig
historie å fortelle mens vi drakk kaffe.
34
«Erik», sa han, «vet du hva jeg så midt på natten?»
Han sa at mens jeg hadde sovet, hadde han sett et skinnende
lys over min del av rommet. Der hadde vært en figur
i det. «Jeg er sikker på at det var Jesus», sa han, mens han
prøvde å beskrive scenen. «Jeg har aldri sett et slikt ansikt.
Jeg kan ikke beskrive det. Det var så fylt av godhet og kjærlighet
… Jeg har ikke ord», fortsatte han «Han sa noe om
deg …»
Nå satt jeg på kanten av setet mitt, bare for å sitte igjen
i uvisshet da den unge mannen la til: «Jeg husker ikke hva
det var, men …» Da hadde Jesus sett over til ham, pekt med
fingeren Sin, og han hadde umiddelbart falt i dyp søvn.
Skjønt jeg var perpleks, var hendelsen nok til å gi meg en
innsprøyting av håp. Men hvis det pågikk en kamp om meg,
skulle den intensiveres.
Arbeid brakte meg ut på fiskebåtene igjen. Utmattende
oppgaver til sjøs bidro for det meste til å dempe hjertesorgen
jeg bar. En dag jeg satt ute i det fri, på baksiden av båten,
slo en bølge av fortvilelse inn over meg. Jeg kom aldri til å få
se min kjæreste og min sønn igjen. Alt så håpesløst ut.

Vi har mistet ham!
En stemme smalt til i hodet mitt.
Bare hopp i sjøen. Hopp, ingen vil se det.
Det var en slik sterk impuls at jeg sprang opp på føttene
mine som om de var skåldet. Jeg løp til mitt trange sovekvarter
og trakk raskt fram en favoritt-kassett. Det var en kristen
taler, Johan Maasbach, fra Nederland, som snakket om Guds
kjærlighet og kraft. Jeg hadde spilt den mange ganger. Nå
gjorde jeg det igjen i håp om at den ville sprekke boblen
som hadde slukt meg.
Tilbake i Reykjavík, fortsatte jeg å delta i Filadelfia regelmessig,
selv om jeg begynte å bli mer og mer frustrert. Folk
rundt meg syntes å være så glade og lykkelige. De sang entusiastisk,
de ba inderlig. De fortalte historier om hvordan
de hadde blitt reddet fra forferdelige liv og hvor mye bedre
tingene nå var med Gud. De snakket om hvor mye Jesus
elsket dem og at de elsket Ham. De beskrev med tydelig glede
følelsen av å være fylt til randen med Den Hellige Ånd.
De talte i tunger – tilsynelatende et slags ukjent, himmelsk
språk som Gud ga folk å bruke.
Hvorfor får jeg ikke oppleve det samme som dem? Jeg begynte
å undres. Jeg prøvde å gjøre det rette, så hvorfor var livet så
vanskelig? Jeg gikk på alle møtene jeg kunne, men ingenting
så ut til å skje. Jeg var ikke forandret slik andre folk sa
de var. Tvil og kynisme begynte å vokse inni meg: Dette var
bare følelser, ikke ekte. Jeg så meg rundt og tenkte at disse
menneskene var enten forført, eller de prøvde bare å narre
andre mennesker.
Slike tanker var det som løp rundt i hodet mitt under et
søndagsmøte omtrent atten måneder etter at jeg første gang
besøkte kirken da det til slutt stoppet opp for meg. Dette er
35

Ild fra Island
ikke for meg, tenkte jeg. Jeg kan ikke sitte her en time til. Jeg trenger
en drink.
I det øyeblikket sto en eller annen opp i en annen del av
kirken og begynte å tale høyt i tunger. Jeg hadde vært på nok
møter nå til å vite hva dette var ment å skulle være – ukjente
ord, som Gud ga folk av en eller annen grunn. Mannen
snakket kraftfullt. Skjønt jeg ikke forsto hva han sa, kunne
jeg høre den dype følelsen i ordene.
Der var stillhet mens alle ventet på hva som ville komme
etter, at en eller annen skulle stå opp og gi hva som ble kalt
tolkningen, oversettelsen av hva personen hadde sagt, slik
at vi alle kunne forstå. Da en begynte å snakke, var det som
om ordene var rettet direkte til meg. Resten av menigheten
visnet bort. Jeg følte Gud tale bare til meg.
36
Du har tvilt på Meg, sa Han. Hvorfor har du tvilt? Spørsmålet
var ikke sint, men omsorgsfullt, nesten trist. Men
jeg er virkelig, fortsatte budskapet. Du skal kjenne Meg og du
vil tro.
Det var mer, men jeg kunne knapt høre det på grunn av
bankingen i hjertet mitt. Jeg trodde det skulle briste. All tvil
og usikkerhet begynte å forsvinne, lik biter av et knust skall.
Vissheten oversvømmet hjertet mitt. Gud var ekte. Gud var
her. Gud var her for meg. Jeg visste at hvis det ble et alterkall
den kvelden, skulle jeg fram for å møte Ham. Ingen skulle
være nødt til å overtale meg, slik som forrige gang – og
ingen ville kunne stoppe meg.
Der var litt av en gruppe som gikk fram til forbønn, så
mange at jeg måtte gå over til et lite rom på siden av hallen.
Der knelte jeg ned, men før jeg klarte det, falt jeg i bakken
overveldet av en stor følelse av mektig kraft rundt meg som

lukket seg om meg. Dette var ulikt det mørket jeg hadde
vært innviklet i så lenge. Det var sterkt, likevel trygt, rolig og
bestemt. Troverdig.
Da ble jeg oppmerksom på Ham. Jeg visste det var Jesus,
ved siden av meg. Jeg kunne ikke se Ham, akkurat som Han
heller ikke hadde vært synlig i kulissene i Ben-Hur, men jeg
visste Han var der. Han begynte å snakke til meg. Ikke hørbart,
men dypt i mitt hjerte. Det var ikke som de andre stemmene
jeg husket, harde og fordømmende. Den var kjærlig
og mild, men på samme tid mektig.
Han fortalte meg Han hadde kommet for å hjelpe meg.
Han skulle redde meg ut av alle mine problemer. Han hadde
nytt liv, nytt håp for meg. Alt skulle bli bra. Og jeg visste,
uten skygge av tvil, at Jesus var virkelig. Jesus hadde talt og
jeg skulle aldri glemme Hans røst.
Jeg klarte å dra meg opp på føttene. Jeg stod og kjente
all vekten av de siste årene falle fra mine skuldre. Jeg var
overveldet, lik en blind mann som ser for første gang. Det
var nesten som å være full, men istedenfor varm tåkethet,
var der varm klarhet.
•••
Vi har mistet ham!
FRA DEN KVELDEN AV SÅ JEG meg aldri tilbake. Jeg hadde en
intens kjærlighet til Jesus. Jeg elsket å være i møter for å
synge, be og høre om Ham. Jeg kunne ikke få nok. Jeg følte
meg imidlertid litt som Jesu kjære venn Lasarus, som Han
reiste opp fra de døde. Etter å ha gått bort og ligget i en grav,
ble Lasarus kalt tilbake til livet ved lyden av Jesu røst. Men
han trengte å bli frigjort fra gravklærne som han hadde vært
pakket inn i før han kunne gå fritt.
37

Jeg måtte ta et oppgjør med Huldrefolket.
Tyngden, følelsen av undertrykkelse som hadde kommet
ved å høre om deres forbannelse, ble hengende over meg.
Jeg husket fortsatt de to gangene jeg hadde hatt en intens
trang til å drepe meg selv. Og det var en annen, skremmende
del av historien, som involverte den unge mannen som
først hadde introdusert meg til de åndelige vesenene.
Noen år etter han fortalte meg om sin transe og Huldrefolkets
trusler, hadde han forelsket seg i ei jente. Hun hadde
ikke besvart hans følelser. Avvisningen hadde drevet han inn
i dyp desperasjon. Han var bare tjue da hans kropp ble dratt
opp fra sjøen. Han hadde druknet seg selv, så det ut for.
Jeg hadde fortalt alt dette til en person i Filadelfia og håpet
på hjelp til å håndtere dette. Men vedkommende hadde
blitt svært redd av min fortelling. Derfor bestemte jeg meg
for å holde det for meg selv og vente på rett tid og person.
Det viste seg å bli Runar Broström, en predikant på besøk
fra Sverige. Han ga et kraftig budskap i Filadelfia en kveld
om hvor viktig troen var for å se Gud bevege seg i våre liv.
Det som traff meg mest, var da han talte om at Jesus har all
makt – de samme ordene som hadde fanget min oppmerksomhet
under mitt første besøk i kirken.
Da han avsluttet budskapet sitt ved å spørre om noen
ønsket forbønn, var jeg en av de første som kom fram.
En som var en del av tjeneste-teamet, kom og satte seg
ned ved siden av meg. Han holdt en Bibel.
«La oss åpne den», sa han. «Kanskje Gud ønsker å si oss
noe gjennom den.»
38

Han åpnet boka, og det var Det nye testamentet. Deretter
begynte han å lese fra versene foran seg, Efeserne 6:12:
«For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene,
mot myndighetene, mot verdens herskere i denne mørke
verden, mot ondskapens åndehær på høye steder.»
Ordene hoppet ut på meg. Vi har ikke med mennesker
å gjøre, men med en skjult ond kraft, ondsinnede ånder.
Mannen begynte å be for meg.
Mens han gjorde det, var det som om jeg ble løftet ut av
kirken og fraktet til en annen, usynlig verden. Jeg ble tatt
tilbake til Huldrefolket, til dem som hadde fortalt meg at
det var en forbannelse over livet mitt. Da de så meg, ropte
de: «Vi har mistet ham!» Da de skrek, fordampet figurene
inn i en svart røyk som forsvant, nesten som en scene fra en
tegneserie for barn. De var borte.
Jeg visste det var over. Jeg så tydelig hva som hadde skjedd;
jeg hadde blitt lurt, bløffet til å tro noe som ikke var sant
gjennom så lang tid. Men nå hadde løgnen blitt tilintetgjort
ved Jesu makt.
Den nye tørsten jeg fikk for Gud, var så mye større enn
tørsten jeg hadde hatt for alkohol. Jeg begynte å fortelle alle
om Jesus, om hva han hadde gjort for meg – og om hva han
kunne gjøre for dem. Min yngre bror, Gestur, var en av dem
som kom til Kristus som et resultat av dette. Han og jeg var
en entusiastisk del av Filadelfia, hvis pastor inviterte oss begge
til å delta i en gruppe som han skulle ha med til en stor
kristen festival i Norge.
Det var en spennende opplevelse. Jeg hadde aldri vært
utenfor Island før, heller ikke i en så stor folkemengde. Det
39

Ild fra Island
var rundt ti tusen mennesker på Hedmarktoppen i et ukelangt
arrangementet. Stemningen var elektrisk; alle bar en
Bibel og snakket ivrig om Gud. Jeg tenkte at dette må være
et glimt av hva himmelen kommer til å være.
Jeg snakket ikke noe norsk, derfor skjønte jeg ikke mye
av hva talerne sa. Likevel var det ikke store hindringen. Jeg
følte at jeg spiste av all energien og kraften som var over alt
mens Guds Ord ble talt. Og så talte Han til meg.
Det var den samme trygge stemmen jeg hadde hørt i
Filadelfia. Jeg visste at Gud ville ha meg til å forkynne evangeliet
til verden og å be for syke. Det var spennende, men litt
skremmende på samme tid. Hvordan skulle jeg kunne gjøre
noe slikt? Jeg hadde aldri gjort det bra på skolen. Jeg hadde
laget et rot i det fleste relasjoner, så hvordan kunne jeg være
kvalifisert for en slik oppgave?
Dette har hele tiden vært Min hensikt, kjente jeg Gud si til meg.
Djevelen mente å stoppe deg, men ingenting kan stå i veien for
Mine planer, hvis du bare vil stole på Meg.
40

Kapittel 4
«Jeg vil betale prisen»
JEG VAR GLAD OVER DEN KLARE FØLELSEN av hensikt jeg nå
hadde for mitt liv: å nå verden for Jesus. Jeg visste bare ikke
hvordan det skulle skje. Jeg var imidlertid trygg på at Jesus
hadde all makt, og at Han på en eller annen måte ville lage
en vei.
Det første steget ble tydelig da vår pastor tok meg og
Gestur til siden mens vi fortsatt var på konferansen i Norge.
Han hadde snakket med folk han kjente, som drev en Bibelskole
et annet sted i landet der, fortalte han oss, og hadde
sikret en plass for hver av oss hvis vi ville gå. Han trodde erfaringen
ville være god for oss.
Idéen om å tilbringe mange måneder med bare å studere
Bibelen og være i bønn, var spennende. Jeg hadde utviklet
en virkelig hunger etter mer av Gud, spesielt etter jeg hadde
opplevelsen med Den Hellige Ånd, som så mange av folkene
i Filadelfia hadde snakket om.
Det skjedde noen få uker etter at grepet til Huldrefolket
hadde blitt brutt. Pastoren snakket ofte om hvor nødvendig
41

Ild fra Island
det var for kristne å bli fylt med Den Hellige Ånd, og det å
tale i tunger var beviset på Hans nærvær. Jeg var ivrig etter å
få denne evnen, men ingenting skjedde selv når jeg ba.
Men en natt våknet jeg plutselig opp i de små timer. Jeg
kjente en kraft komme på meg, og deretter veltet ukjente
ord ut fra leppene mine, sprudlende og behagelige, men
uforståelige for meg. Jeg talte i tunger! Jeg var så lykkelig.
Jeg takket Gud for at Han ga meg denne spesielle gaven og
drev tilbake i en tilfreds søvn.
Neste morgen oppdaget jeg at når Gud tar mer terreng
i våre liv, kommer fienden Hans umiddelbart for å prøve
å krafse det tilbake. Jeg våknet og husket hva som hadde
skjedd, men med en gang kom tvilens stemme. Det var ikke
virkelig. Alt var bare en drøm.
Fra mitt møte med Huldrefolket visste jeg at denne forvirringen
bare var djevelen som prøvde lure meg. Derfor ignorerte
jeg tanken. Senere på dagen gikk jeg til vår pastor og
fortalte ham at jeg hadde blitt døpt i Den Hellige Ånd og
kunne nå tale i tunger. Jeg tenkte at det å komme med en offentlig
uttalelse ville hjelpe å forsegle realiteten av hva som
hadde skjedd på en eller annen måte.
Pastoren var glad på mine vegne og fortalte det til de andre
i menigheten før kveldsmøtet, slik at de kunne ta del i
begeistringen. Det eneste problemet var da vi begynte å be
og jeg åpnet munnen min ..., ingenting kom ut. Mine tunger
syntes å ha tørket opp. Kilden som hadde virket så full i
går kveld, var nå tørr.
Jeg var så flau. Jeg gjemte meg for folk, men oppholdt
meg i møtet. Hele budskapet handlet om hvordan alt hva vi
får fra Gud, kommer ved tro. Frelse, helbredelse, andre
42

Jeg vil betale prisen
mirakler – kommer fordi vi velger å tro Gud, på tross av
vår situasjon eller omstendigheter av hva vi kan se.
Prekenen ga meg litt oppmuntring. Jeg visste ikke hva som
hadde skjedd. Men jeg valgte å tro at Gud hadde besøkt meg
forrige natt, og jeg ville overlate alt til Ham.
Da jeg kom hjem til leiligheten min, knelte jeg ned for å
be slik det var blitt min vane. Selv om jeg likte å be sammen
med andre mennesker, hadde jeg lært at jeg ikke trengte
andre mennesker rundt meg for å være i stand til å komme
nær Gud. En gang hadde jeg vært på en fest, arrangert av
en gruppe unge kristne, omtrent på min alder, hvis foreldre
var noen av lederne i kirken. Jeg hadde gått dit fordi jeg var
ivrig etter å få snakke om Jesus med folk på min alder. Men
de var ikke særlig interesserte i den slags ting; de ville bare
ha det gøy.
Skuffet gikk jeg hjem og knelte på kjøkkenet mitt for å be.
Etter ti eller femten minutter følte jeg Guds nærvær slå ned
rundt meg. Det var som vann i ørkenen. Han syntes hviske:
Du trenger ikke vente på noen andre; kom til Meg på egen hånd, og
Jeg vil møte deg.
Så, hjemme igjen fra kirken med budskapet om viktigheten
av tro ringende i mine ører, begynte jeg mitt eget personlige
bønnemøte. Jeg begynte å snakke med Gud, takke
Ham og fortelle Ham at jeg elsket Ham. Og så skjedde det
igjen. Varme begynte å stige i og rundt kroppen min, og
plutselig boblet ukjente ord opp og ut av munnen min. Jeg
talte i tunger igjen. Jo sterkere varme, jo mer og høyere talte
jeg med Gud i dette nye språket. Jo mer og høyere jeg snakket,
jo mer vokste heten.
Jeg mistet følingen med tiden og spant rundt i denne
vidunderlige miksturen av varme og ord.
43

Ild fra Island
Det var ikke likedan for kapteinen på en av fiskebåtene
jeg en gang hadde jobbet på, en venn fra menigheten som
bodde hos meg, mens han var på land. Han kom søvnig ut
av rommet sitt neste morgen. «Erik», sa han, «hva var det
som foregikk i går kveld?» Du snakket i tunger hele natten.
Det var så høyt at jeg fikk ikke sove.» Jeg måtte le: han var
utmattet av det, mens jeg var full av energi og liv.
Erfaringen løsnet ikke bare leppene mine til å snakke i et
annet språk. Det løsnet dem også til å snakke på islandsk –
om Jesus.
Jeg elsket også å besøke Guðmunda, som alltid serverte
kaffe og kake til sine besøkende. Selv om hun var gammel
nok til å være min bestemor, var jeg med henne og hennes
venner på deres bønnemøter. Guðmunda talte frimodig og
lidenskapelig i tunger. Og hun hadde alltid et oppmuntrende
ord til meg.
«Erik, det er så mange mennesker som blir frelst, men
ikke alle disse lever egentlig for Gud», sa hun til meg. «Jeg
ser noe i deg, noe annet. Jeg tror at Gud har noe spesielt for
deg. Mange er kalt, men få er utvalgt.»
44
•••
DET VAR EN LITEN ULEMPE MED planen om bibelskole i
Norge. Jeg hadde ingen penger. Her var en god anledning
til å lære noe som kunne være til god hjelp i framtiden, og
ressursene kom fra uventet hold.
Skjønt ingen av mine foreldre var personlig religiøse, var
de glade for måten livet mitt hadde snudd om på. De hadde
ikke sagt så mye i løpet av de årene jeg hadde vandret rundt,
men de hadde vært svært bekymret. Nå var de glade for å se

Jeg vil betale prisen
meg frisk, sunn og med følelse av mål og mening med livet.
Til min overraskelse sa Far han ville betale utgiftene for
både meg og Gestur til å gå på bibelskole i ni-måneders programmet.
Han fortalte meg at han selv hadde opplevd frelsen
i Jesus som en ung mann, i en pinsemenighet han hadde
besøkt en tid. Selv om han ikke lenger aktivt vandret på den
veien, var han glad for at jeg gjorde det.
Mor avslørte også en åndelig dimensjon i seg jeg ikke
hadde visst om tidligere. Hun mintes leksjoner om Gud og
Bibelen hun hadde vokst opp med og lært om av sine foreldre.
Og deretter fortalte hun om et møte hun hadde hatt
med Jesus som jente på rundt tolv år.
Hun hadde vært veldig syk, så dårlig at hun lå i sengen og
sov. Da hun våknet, sto Jesus foran henne. Hun beskrev ham
i detalj, hvordan Han hadde vært barfot, så ut til å stå like
over gulvet, omkranset av en glød. Hun fortalte meg hvor
kjærlig Han hadde sett på henne, og da hadde hun falt i en
dyp søvn. Da hun våknet igjen, var hun helt frisk.
Så jeg dro til Norge, ikke bare med mine foreldres velsignelse,
men også med en følelse av at Gud på en eller annen
måte nestet Sine hensikter sammen gjennom min familie.
Vel framme i Norge, skilte Gestur og jeg lag. Han reiste til
en bibelskole i Kvinesdal mens jeg dro til en på Hedmarktoppen,
det lille området like utenfor Hamar hvor jeg hadde
deltatt på festivalen. Der var rundt 150 studenter totalt.
Og jeg var en av rundt tretti i misjonsavdelingen. De fleste
av dem var på min alder, skjønt en av mennene var i femtiårene.
I begynnelsen forsto jeg ikke stort av hva som ble sagt.
Men akkurat slik som da jeg hadde vært på konferansen, var
45

Ild fra Island
bare det å være i en atmosfære av tilbedelse og hengivenhet
oppmuntrende. Jeg trakk det til meg. Jeg hadde en norsk
Bibel som jeg fulgte med i. Innen kort tid plukket jeg opp
mer og mer av språket. Etter seks måneder snakket jeg
ganske godt flytende norsk.
Timeplanen var fylt med studier, med undervisning fra
tidlig om morgen til sent på ettermiddagen. Kveldene var fri
til sosialt samvær eller videre personlig studium. Jeg tilbrakte
mye tid på rommet mitt, for meg selv. Det var synd å kaste bort
muligheten som denne tiden gav, uten ansvar, uten å måtte
jobbe for å betale husleie og mat. Derfor tilbragte jeg timer
på kne i bønn. Jeg begynte også å faste, å gå uten mat en dag
eller to om gangen for at det skulle gjøre meg fysisk sulten som
et tegn på min dype hunger etter Gud. Jeg var en hengiven
deltaker på det ukentlige bønnemøtet ledet av skolens
leder. Det ble holdt i et bomberom i skolegården som var
igjen etter krigen, og jeg sviktet aldri i det å møte opp.
Noen ganger i løpet av uka og de fleste søndager kunne vi
besøke kirker i området. Der kunne vi bli bedt om å snakke
eller dele våre vitnesbyrd. Dette hjalp min språklæring, og
fyret ytterligere opp om mitt ønske om å dele evangeliet. Jeg
ba om at Gud ville tillate meg å nå millioner, ikke bare de få
menneskene i møtene vi var en del av.
Da de ni månedene gikk mot slutten, kom skolens rektor
for å snakke med meg. Han sa han hadde lagt merke til mitt
sterke engasjement for Gud, mitt ønske om å kjenne Ham
bedre og hvordan det hadde blitt lagt merke til blant alle de
andre elevene. Han inviterte meg til å komme tilbake etter
sommeren for å være et år til for å prøve å oppmuntre noen
av de andre elevene til å søke Gud mer alvorlig.
46

Hvis jeg gjorde det, sa han, ville han ordne det slik at jeg
kunne bli fritatt studentkravene om å være involvert i sport.
Han visste jeg ikke likte de timene noe særlig, og at jeg ville
bruke den ekstra fritiden til å be mer.
Det var et veldig fristende tilbud. Men etter å ha fundert
over det, kjente jeg at jeg skulle avslå. Det føltes ikke helt riktig
for meg. I stedet dro jeg tilbake til Island og tok tilfeldig
arbeid der jeg kunne få det, mens jeg ventet på ytterligere
klarhet i hva jeg skulle gjøre videre. Enda en gang, jeg forsto
det ikke på den tiden, men når jeg ser tilbake, ser jeg at det
var en del av enda en leksjon for meg i å følge Gud: gode
muligheter er kanskje ikke den beste tingen.
•••
DETTE SKULLE BLI ET FLERDELT kurs i veiledning.
Jeg vil betale prisen
Etter hvert begynte jeg i en god jobb i en produksjonsbedrift
i Garðabær, like utenfor Reykjavík. Folk der var lette
å komme overens med. Utenom jobben tilbrakte jeg mesteparten
av tiden min i kirken eller i bønn på rommet mitt.
Det så ut til å være en god situasjon. Jeg var i stand til å tjene
til livets opphold og vie meg til Gud. Likevel kjente jeg gradvis
et press bygge seg opp inni meg igjen, en voksende følelse
av ubehag. Jeg skjønte ikke helt hvorfor, men jeg hadde
inntrykk av at Gud kanskje ville ha meg til å slutte jobben.
Det var som om Han sa: Dette er ikke hva Jeg har kalt deg til
å gjøre.
Mitt ubehag tilspisset seg mens jeg var på jobb en dag. Jeg
bestemte meg for at jeg bare måtte vite, en gang for alle, hva
47

Ild fra Island
Gud ønsket. Jeg hadde behov for at Han snakket tydelig
til meg. Jeg ville gjøre hva enn Han sa, så lenge jeg med
sikkerhet visste det var Han.
Jeg la ned tingene mine på arbeidsplassen og gikk til baderommet.
Jeg slo meg ned i en bås, mens jeg trakk ut av
lomma det lille Nytestamentet jeg bar med meg overalt, slik
at jeg alltid kunne lese noen vers når jeg hadde litt ledig tid.
«Herre», ba jeg, «dette er kanskje ikke den rette veien å
henvende meg på, men jeg vil ha Din ledelse. Jeg trenger å
vite hva Du vil jeg skal gjøre. Jeg vil åpne Det nye testamentet
mitt og sette fingeren ned, og hvis Du snakker til meg, vil jeg
gjøre hva enn Du sier.»
Så åpnet jeg den lille boken og satte fingeren min ned.
Den hvilte på Lukas 9:58. Jeg begynte å lese:
Jesus svarte: «Revene har huler og himmelens fugler har
reder, men Menneskesønnen har ikke noe sted å legge
hodet.» Han sa til en annen mann: «Følg meg.» Men han
svarte: «Herre, la meg først gå og begrave min far». Jesus
sa til ham: «La de døde begrave sine døde, men gå du og
forkynn Guds rike.» Fortsatt sa en annen: «Jeg vil følge
deg, Herre; men la meg først gå tilbake og ta farvel med
min familie.» Jesus svarte: «Ingen som legger sin hånd på
plogen og ser seg tilbake, er skikket for tjeneste i Guds
rike.»
Jeg visste at jeg hadde fått mitt svar. Jeg tok et dypt åndedrag.
«Takk Herre», sa jeg. «Jeg vet Du snakker til meg, og jeg
ønsker å adlyde. Jeg ønsker betale prisen.»
48

Jeg vil betale prisen
Idet jeg kom ut av baderommet, gikk jeg sakte tilbake til
min arbeidsplass. Jeg samlet opp mine personlige ting, rettet
på utstyret og gikk deretter mot utgangen. Jeg fortalte
ingen hva jeg gjorde. Jeg så rett framfor meg så jeg ikke
fanget noens øyne. Jeg ville verken se til venstre eller høyre,
bare framover.
Da jeg vandret ut på parkeringsplassen, kjente jeg en
enorm bølge av lettelse og en følelse av Guds stille godkjennelse.
Jeg visste ikke hva som var det neste, men jeg visste
bare at dette var den rette tingen.
Men først måtte jeg dra hjem. Et kjøretøy tilhørende selskapet
brakte oss inn fra Reykjavík om morgenen og tok oss
tilbake om kvelden, men nå var det midt på dagen. Jeg kunne
ikke forvente få kjøre med en arbeidsgiver jeg nettopp
hadde forlatt.
Jeg hadde ingen penger, men jeg gikk til nærmeste bussstopp.
Da den neste bussen kom, sa jeg til sjåføren at jeg ikke
hadde penger til billetten.
«Det er Ok» svarte han. «Kom igjen, du kan betale senere.»
En annen liten leksjon. Når du følger Gud, må du ikke
vente på at alle detaljene for turen skal komme på plass.
Noen ganger setter du i gang og stoler på at Han vil ordne
alle detaljene underveis.
49

Kapittel 5
«Gud sendte meg til
dette stedet»
ÅFORLATE EN GOD JOBB uten noen annen sikker kilde til
inntekt og ikke noe klart neste skritt, syntes ikke være
fornuftig. Men jeg var trygg på at jeg hadde gjort den riktige
tingen.
Det å handle i tro på den måten ble stadfestet for meg. En
jeg kjente i Filadelfia hørte hva jeg hadde gjort og ga meg
et rom gratis i sitt hjem. Han hadde en liknende bakgrunn
etter å ha slitt med alkohol før møtet med Jesus og fikk se
livet sitt bli forvandlet.
«Jeg vet hva du går gjennom og hvordan du prøver å leve
for Herren», sa han til meg. «Du kan være her.»
Jeg tilbrakte mye tid i bønn og med å lese Bibelen og
lære så mye jeg bare kunne. Jeg lyttet til mengder av kristen
lære på kassettbånd, inkludert Morris Cerullo. Han var
en amerikansk forkynner jeg først hadde blitt introdusert
for gjennom Gestur, mens vi begge studerte i Norge. Han
50

Gud sendte meg til dette stedet
hadde sendt meg en kassett i posten og ba meg lytte til dette
vidunderlige budskapet.
Jeg hadde plassert den i spilleren min, men skrudd raskt
av. Taleren snakket høyt, skrek nesten, virket det som. Alt var
litt for intenst. Men etter mine møter med Den Hellige Ånd,
gikk jeg tilbake til den gamle kassetten og fant den fram.
Denne gangen ble jeg grepet av hva jeg hørte.
Jeg lyttet, trollbundet, idet Morris fortalte om den åndelige
kampen han hadde opplevd da han organiserte et korstog
i India. Han hadde blitt syk. Det hadde også hans sønn
David, som hjalp han med arrangementet. Der var sterk
opposisjon mot enhver som forkynte evangeliet fra muslimer
og hinduer. Tidligere forsøk på å iscenesette et kristent
arrangement i den delen av landet, hadde blitt forpurret.
Idet han låste seg inne på hotellrommet, begynte Morris
å be høyt og voldsomt, lik en kvinne som skulle føde. Han
talte om hvordan han hadde funnet seg selv bli tatt ut av den
fysiske verden inn i den åndelige sfære, der han så hvordan
djevelen prøvde å blokkere korstoget. Så han begynte å be
og binde de demoniske kreftene som holdt evangeliet tilbake.
Da han endelig sto på plattformen for korstoget, var det
tusenvis av mennesker til stede. Noen i folkemengden var
der for å lage bråk, men Guds nærvær var så sterkt at de
ikke var i stand til å bevege seg. Og da Morris begynte å be,
skjedde miraklene; blinde øyne ble åpnet, forkrøplede bein
helbredet og gjort sterke.
«Fantastisk», sa jeg til meg selv ettersom jeg lyttet. «Jeg vil
vite mer om dette.»
51

Ild fra Island
Kassettbåndet fikk meg til å tørste etter mer. Når jeg nå lyttet
til det, gjenkjente jeg en frimodighet i talen – at den mannen
hadde den samme slags autoritet som Jesus hadde snakket
om. Jeg begynte å suge til meg alt Morris Cerullo hadde
å si, fikk tak i alle de kassettene jeg kunne.
Da jeg hørte at han skulle tale ved en spesiell konferanse i
London, England, visste jeg bare at jeg måtte være der. Jeg
begynte å faste og be om å få delta. Mitt budsjett var svært
begrenset. Det samme var også mine engelsk-kunnskaper.
På en eller annen måte kom jeg over en brosjyre som nevnte
Kina-misjon, og jeg kjente meg ledet til å dra dit i tro.
Derfor kjøpte jeg flybillett, med dato for retur etter en
måned, og reiste. Hvis det å dra til Norge hadde vært grensesprengende,
var dette det enda mer. Stol bare på Meg, hørte
jeg idet jeg ba. Jeg vil åpne dører. Der er et par som vil ta hånd
om deg.
Etter å ha landet på Heathrow lufthavn i London, kapret
jeg en taxi.
52
«Hvor skal du kompis?» spurte sjåføren.
Jeg ga han brosjyren med adressen til Kina-misjonen og
klatret inn i baksetet på drosjen. Etter det som virket som
en endeløs kjøretur, fordi London strekker seg mye lenger
ut enn Reykjavik, stoppet vi utenfor en stor bygning med et
gjerde.
«Dette er stedet.»
Da jeg sto ved veikanten idet taxien kjørte vekk og jeg hadde
betalt for turen, var jeg litt redd. Realiteten av hva jeg
hadde gjort, traff meg. Likevel, nå var det ingenting annet å
gjøre enn å fortsette. Jeg banket på den store, tunge døren

som ble åpnet av en ung kvinne.
Gud sendte meg til dette stedet
På mitt begrensede engelsk fortalte jeg henne: «Hallo,
Gud sendte meg til dette stedet.»
Hun så litt overrasket ut, men skrittet likevel litt bakover
og sa: «Å, velkommen. Kom inn.»
Den unge kvinnen tok meg til kjøkkenet på baksiden av
det store huset, der vi fikk selskap av en annen jente på omtrent
samme alder. To mennesker – kanskje dette var paret
Gud hadde snakket til meg om? De ga meg litt te å drikke og
spurte om hvorfor jeg hadde kommet.
«Herren talte til meg om å dra», svarte jeg henne. «Han
sa jeg skulle dra hit og bo her.»
De smilte. Så fortalte de meg at studentene som vanligvis
bodde i huset var dratt på en misjonsreise, så det var plenty
av rom. Jeg kunne bo der for et engelsk pund pr dag – men
hvis jeg ikke hadde penger, var det også greit.
Overlykkelig over måten tingene hadde utviklet seg på,
pakket jeg ut bagen min og bestemte jeg for å gå ut og utforske
området en liten stund. På den tiden var det blitt kveld
og jeg gikk forbi en kirke som hadde en skilt på utsiden der
det sto: «Vekkelsesmøter.» Det hørtes bra ut for meg!
Nede i kjelleren fant jeg et lite rom med masse folk som
knelte ned i bønn. Akkurat mine slags mennesker. Jeg takket
Gud for at Han ledet meg til dette flotte stedet. Etter møtet
snakket jeg med noen av de andre som var der, og de inviterte
meg tilbake neste kveld til enda en bønnestund.
Tilbake i kirken neste kveld møtte jeg et veldig hyggelig
par som var interessert i å få vite hvorfor jeg hadde kommet
53

Ild fra Island
fra Island. Han var politimann og en svært dedikert kristen.
Etter å ha hørt litt av historien min, sa han: «Erik, du trenger
ikke bo på misjonen. Du kan komme å bo i vårt hus. Egentlig
skal vi bort på ferie noen få dager, så du kan ha plassen
vår for deg selv.»
•••
KONFERANSEN VAR I LONDONS historiske Royal Albert Hall
der klassiske musikkonserter og opera blir holdt. Det var
spennende å være sammen med omtrent fem tusen andre
kristne gjennom flere dager med tilbedelse og undervisning.
Atmosfæren var elektrisk fra det øyeblikket Morris
Cerullo gikk ut på plattformen. Jeg kunne føle Guds hånd
på ham, salvelsen.
«Noen ganger når folk kommer til arrangementer som
dette, begynner de å faste og be om gjennombrudd», sa han
til alle. «Men jeg vil dere skal vite at jeg allerede har bedt,
og der er allerede et gjennombrudd her. Jeg kommer hit i
seier.» Hans uttalelse ble møtt med stor jubel.
Da han talte, gjenkjente jeg den samme rolige myndigheten
som jeg hadde hørt så mye om. Der var absolutt stille
da han talte, du kunne ha hørt en knappenål falle. Da begynte
en kvinne som var rammet av en ond ånd å skrike og
rope. Noen av vaktene gikk over til der hun satt og prøvde å
lede henne ut av auditoriet.
Morris ville ikke ha noe av det. «Stopp, stopp», sa han.
«Hvor skal du med den kvinnen?» Dette møtet her er for å
hjelpe folk som det; kom tilbake med henne.»
Vakten fulgte kvinnen opp til plattformen. Morris sto foran
henne og truet djevelen i Jesu Navn. Mens han snakket,
54

Gud sendte meg til dette stedet
kollapset kvinnen på scenen og begynte å vri seg som en
slange. Deretter lå hun rolig, nesten som om hun var død.
Etter en pause, talte Morris igjen og kvinnen reiste seg opp
og skinte nå som om en gigantisk lyspære hadde blitt tent
over henne. Hun var fullstendig fri fra demonisk undertrykkelse.
Jeg var forbløffet. Jeg hadde aldri sett noe liknende, den
fullstendige autoriteten i Jesus. Jeg ønsket å kjenne mer og
sugde til meg hvert øyeblikk de neste få dagene.
Å være i London til datoen for min planlagte retur ga
meg anledning til å utvide troen på andre måter. Gjennom
de bønnemøtene jeg hadde vært med på i menigheten, kom
jeg i kontakt med en misjonsgruppe og arbeidet som frivillig
i deres trykkeri en stund. Vi kunne også gå ut i gatene,
midt i London, og dele ut evangeliske traktater. De brukte
dem til å forkynne, og de delte sine vitnesbyrd gjennom en
høyttaler montert på en bil. Jeg fortalte det grunnleggende
i min historie på haltende engelsk. Det føltes som om jeg tok
et skritt nærmere å dele evangeliet med hele verden.
Men først måtte jeg trene min voksende tro tilbake på
Island.
Da jeg returnerte fra London, fortsatte jeg å vie meg til
studier og bønn så mye som mulig. Noen ganger kunne jeg
finne arbeid en kort stund for å tjene de pengene jeg trengte.
Jeg skjønte at hvis den store Apostelen Paulus arbeidet
med å lage telt, mens han var på sine misjonsreiser, kunne
jeg også bruke mine hender til noe nyttig.
Fiske var alltid en måte å tjene penge på, men det var et
tøft miljø. Da jeg ble en del av mannskapet på en båt med
base i Keflavík, nær Reykjavík, kjente jeg at Gud innprentet i
55

Ild fra Island
meg at jeg ikke skulle se etter noen anledning til å forkynne
direkte til de andre karene om bord, men bare være helt
rolig blant dem. Jeg leste min Bibel. Det fikk noen av dem til
å stille meg spørsmål når de så meg studere den i min fritid.
Tingene så ut å fortsette greit inntil det kom en utblåsning
en dag. Vi satt i byssa og fikk tiden til å gå fordi været var
for dårlig til å fiske. Noen av mannskapet prøvde å starte
en krangel med meg. De bannet og talte stygt om Bibelen.
Jeg kunne kjenne presset bygge seg opp. Det var ikke bare
en menneskelig konflikt, det var noe langt mørkere som pågikk.
Det så ut til at alt boblet over.
Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre så jeg fulgte magefølelsen
min. Jeg løftet hendene og begynte å be høyt. Jeg ropte
på Jesus og om Hans fred over situasjonen. Idet jeg talte,
begynte spenningen å minke til min store lettelse. Da kom
kapteinen inn og kalte meg inn til kabinen sin.
Overrasket fulgte jeg ham og satte meg ned da han ba
meg sette meg. «Jeg vil snakke med deg», sa han. Jeg ventet
rolig, undret meg på hva jeg hadde gjort galt.
Han reiste seg og åpnet kabinettet. Der på innsiden var
brennevinsflasker; whisky, vodka og mer.
«Dette er mitt problem, Erik», sa han. «Jeg slåss mot
denne tingen. Jeg har plenty av penger, men drikkingen
ruinerer livet mitt.»
Så snudde han seg til et annet skap og tok ut en Bibel
og en klar plastikklomme, den slags som du henger på veggen.
Han satte seg ned mens han holdt i Bibelen. «Erik», sa
han til meg: «Jeg vil at du skal gjøre en ting for meg. Plasser
56

Gud sendte meg til dette stedet
Bibelen på det beste stedet i båten slik at alle sammen kan
se å lese Den.»
På en eller annen måte hadde mitt standpunkt i byssa,
det at jeg nektet å gi meg i møte med sterk motstand, hadde
rørt ved noen rester av tro og håp i kapteinen. Jeg sa til ham
at jeg ville være glad for å gjøre hva han ba om. Litt senere
monterte jeg holderen på veggen, rett ved skipsroret, og la
inn Bibelen slik at alle kunne se den mens de styrte.
Det så ut til å være det mest hensiktsmessige stedet.
•••
OPPLEVELSER SOM DETTE VAR OPPMUNTRENDE, men ettersom
tiden gikk begynte jeg å bli litt frustrert. Jeg kjente Guds
nærvær. Jeg visste at Han hadde talt til meg om hva jeg skulle
gjøre. Men jeg så ikke ut til å gjøre noen reell framgang i å
oppfylle det sterke kallet jeg kjente til å forkynne. Jeg hadde
muligheter til å forkynne i ulike menigheter, men det var
ikke noen langsiktige retningslinjer.
En fredag ettermiddag ba jeg alene i leiligheten jeg delte
med en venn i Keflavík: Jeg føler det som jeg står ved et veiskille.
Jeg trenger et klart svar fra Deg Herre om hva jeg skal gjøre.
Jeg bestemte at dette var et være eller ikke være. Jeg ville
knele ned med min Bibel og be, og ikke stå opp før jeg fikk
et svar. Nå var jeg vant til å bruke utstrakt tid i bønn på den
måten, så jeg var trygg på at Gud ville ære min hunger etter
å høre fra Ham.
Jeg plasserte klokken på den ene siden, mens jeg slo meg
ned og gjorde det komfortabelt. Jeg begynte å be og forsøkte
så å lytte til Hans røst. En time gikk, ingenting. Det var
57

Ild fra Island
greit. Jeg visste at det noen ganger bare var viktig å vente
i Guds nærvær. Ikke noe svar, ingen berøring fra Herren.
Så en time til, fortsatt ingenting. Tre timer, jeg vaklet litt i
ubehag, men holdt meg på plass. Fire timer, mer bønn og
lytting. Stillhet. Da fire timer var gått, var jeg like så utslitt
som om jeg skulle ha løpt maraton.
Verre var det at jeg var forferdelig skuffet. Hva hadde jeg
gjort galt? Hvor var Gud? Jeg var vant til at Hans nærvær
kom på meg når jeg ba, men der var ingenting. Det var som
om himmelen var fullstendig stengt. Sakte greide jeg å reise
meg på mine føtter og gikk til sengs. Jeg kjente meg helt
tom.
Og så skjedde det, tidlig om morgenen. Jeg visste jeg ikke
sov, men det var ikke likt noe jeg tidligere hadde erfart. Jeg
gikk langs en smal vei et eller annet sted i Midtøsten, tørr
og støvete. Jeg lurer på om dette er den smale veien Jesus snakket
om? Jeg tenkte med litt latter inni meg. Men jeg var opprømt
også, fordi jeg visste på en eller annen måte at jeg var på vei
til å få se Ham. Jeg hadde lengtet så lenge etter et slikt møte,
og nå skulle det skje.
Nysgjerrig fortsatte jeg å gå. I det fjerne så jeg noe som
liknet en stor pyramide. Toppen var omkranset av en lysende
sky. Alt dette overrasket meg. Men på samme tid visste jeg
at Jesus var på toppen av pyramiden derfor fortsatte jeg mot
mitt mål.
Idet jeg nærmet meg pyramiden, kom jeg over en skare
mennesker som sto rundt bunnen. Jeg ønsket å komme forbi
dem for å nå toppen, for å se Jesus, så jeg begynte å rope
Hans Navn.
58
«Jesus! Jesus!»

Gud sendte meg til dette stedet
Plutselig ble jeg løftet opp av noe som så ut til å være en stor
usynlig hånd. Jeg ble satt ned på toppen av pyramiden, og
der var Jesus. Han satt ved et lite bord. Hans hode og ansikt
var omringet av lys, og Han så på meg uten å si et ord.
Da strakte han seg ned og plukket noe opp fra bakken.
Det var et papir som Han la på bordet framfor Seg. Han så
på meg igjen uten å si et ord. Jeg var stum også, men jeg
visste at hva enn som sto på det papirarket, så var det til meg.
Deretter var jeg tilbake i rommet mitt igjen. En kraft
lik tusener av watt med elektrisitet fløt gjennom meg. Det
var kjærlighet, helbredelse, nåde, godhet – en overveldende
bevissthet om Guds makt og majestet. Hele opplevelsen
syntes både uvirkelig og på samme tid mer virkelig enn noe
jeg tidligere hadde kjent. Jeg bare måtte fortelle det.
Jeg løp til noen venner som bodde i nærheten. Jeg prøvde
å gjenfortelle klart alt som hadde skjedd, men uten suksess.
De forsto at jeg var begeistret over noe men min historie
syntes ikke fornuftig.
Jeg bestemte meg for å holde den for meg selv. Gud
hadde talt, det visste jeg. Forståelsen kunne komme senere.
59

Kapittel 6
«Hun vil bli
din kone»
JEG GJEMTE DET MERKELIGE MØTET MED Jesus på pyramiden
i mitt hjerte, tok det fram fra tid til annen lik et kjært
fotografi for å minne meg selv om et spesielt øyeblikk i
livet mitt. Jeg forble overbevist om at Gud hadde noe spesielt
på lager, jeg visste bare ikke hva eller når. Men i økende
grad kjente jeg at uansett hva det måtte være, ønsket jeg å
kunne dele det med en spesiell.
Det var ikke slik at jeg var misfornøyd. Helt siden jeg lærte
å jakte Guds nærvær gjennom bønn og innvielse, hadde jeg
vært lykkelig på egenhånd ved å følge Ham. Likevel kunne
jeg ikke hjelpe for at jeg fra tid til annen undret meg på
hvordan det ville være å ha et forhold til en annen. Jeg husket
hvor dårlig tingene hadde endt for meg tidligere, som et
resultat av min svakhet og mine forseelser. Men jeg visste at
med Gud i sentrum, var det mulig for en mann og kvinne å
bygge og glede seg over et velsignet liv sammen.
60

Hun vil bli din kone
Jeg snakket om dette en gang med en venn som nylig hadde
blitt en kristen som også var singel. Han var óg i brann for
Jesus og ønsket å utgjøre en forskjell i verden. Men han lurte
også på å finne en kone en gang. Vi tenkte begge det
ville være stort å gifte seg en dag. Vi snakket om hvordan
Gud, i 1. Mosebok, sa at det ikke var godt for Adam å være
alene. Vi oppmuntret hverandre med at Gud visste hva som
var best for oss.
Under en samtale en gang ble vi enige om at den beste
tingen for oss var å stå på hva Bibelen hadde å si om alt dette.
Det gjorde vi helt bokstavelig. Ved å ta av oss skoene, sto
vi begge to på våre Bibler og ba om at Gud måtte bringe en
kone til oss begge to – på Hans måte, i Hans time.
Min venn ble forlovet i løpet av noen måneder. Jeg var
oppmuntret og glad på hans vegne og lurte på når det ville
bli min tur. Men ukene ble til måneder, og deretter til flere
år. Jeg var sikker på at Gud ville bringe en inn i mitt liv,
derfor ville jeg ikke prøve å tvinge fram Hans gjerning ved
å søke etter stevnemøter. Jeg la det hele vekk sammen med
pyramideopplevelsen.
Så, en dag i 1985, kjente jeg Gud hviske til meg: Hun kommer.
Jeg var opprømt og nysgjerrig etter å se hvordan Han
ville gjøre alt dette. Jeg forventet ikke mye da en gammel
venn, Kristjón, ringte en dag og inviterte meg til å spise med
ham på en restaurant han hadde oppdaget i Reykjavík. Den
serverte koreansk mat og var oppkalt etter Seoul, landets
hovedstad.
Jeg visste ikke mye om utenlandsk mat, men jeg var veldig
interessert i Sør-Korea. Min vekst, innen forståelse og erfa-
61

Ild fra Island
ring i bønn, hadde blitt formet av en masse av bøkene jeg
hadde lest av David Yonggi Cho. Han var grunnleggeren av
Yoido Fullevangeliske Kirke i Seoul som hadde vokst fra en
håndfull mennesker til den største forsamlingen i verden.
Han krediterte suksessen med kirkeveksten til bønn og
Den Hellige Ånds kraft – to av mine lidenskaper. Det var spennende
å lese noen av historiene om hva som hadde skjedd
i menigheten. Jeg ønsket også en dag å besøke det berømte
bønnefjellet som menigheten hadde etablert utenfor Seoul,
hvor mennesker kunne gå å be og faste hele natten. Det
hørtes ut som min type mennesker.
Restauranten var rolig, men virket likevel hyggelig da
Kristjón og jeg ankom. Vi ble møtt av en ung dame som fulgte
oss til bordet vårt. Jeg fikk et glimt av henne; hun så pen
og ganske sjenert ut. Maten var velsmakende og Kristjón og
jeg gledet oss over å bli oppdatert om hverandre mens vi
spiste. Mot slutten av måltidet kom eieren av restauranten,
som Kristjón kjente ganske godt, over for å spørre om vi
hadde hygget oss.
Vi småsnakket noen få minutter, så sa mannen: «Jeg lurte
på om dere kunne hjelpe oss. Min kones søster, som arbeider
her» og han pekte over til den unge damen som hadde
møtt oss. Hun arbeidet i en annen del av restauranten –
«hun trenger et eller annet sted å bo. Hun er på utkikk etter
et sted å leie, noe i nærheten, nær restauranten.»
«Åh», sa Kristjón: «Er hun ikke gift?»
«Nei, hun er ikke gift», svarte mannen. «Hun er singel.»
Min venn svarte skøyeraktig: «Vel, det er en god mann
her», sa Kristjón og pekte på meg. «Han trenger en kone,
62

og hun trenger et sted å bo. Hvorfor kommer ikke de to
sammen?»
Jeg trodde jeg skulle dø av forlegenhet.
Heldigvis hadde restauranteieren humoristisk sans. Han lo
og forklarte at det var ikke slik tingene ble gjort i Sør-Korea.
Han fortalte at når en ung mann var interessert i en jente,
var der en velkjent prosedyre som måtte følges. Den unge
mannen måtte bli gransket skikkelig av jentas familie for å se
om de virkelig passet sammen. Det minnet meg om måten
tingene måtte bli gjort i Bibelen.
Kristian og jeg forlot restauranten i godt humør. Da vi
kom til bilen, snudde han seg plutselig. Han så intenst på
meg og sa: «Dette kommer til å bli din kone.» Kristian sa
ikke noe mer. Jeg prøvde å opptre som om det prellet av
meg, men jeg visste han hadde en gave i å tale budskap fra
Gud.Derfor noterte jeg meg det rolig. Kanskje var det mer
her enn hva øyet kunne se?
•••
Hun vil bli din kone
BILDET BLE KLARERE ETTER hvert. Mens vi hadde snakket
med restauranteieren, hvis navn var Kim, hadde han spurt
meg hva jeg gjorde. Så jeg måtte fortelle ham om produksjonsselskapet
jeg drev.
Usikker på akkurat hvordan Gud ønsket jeg skulle nå verden,
men med en klar følelse av at kringkastings-media var
det mest kraftfulle tilgjengelige veivalget, hadde jeg startet
en business noen år tidligere med en venn. Jeg skjønte at
det kunne ikke skade å få litt erfaring og kompetanse mens
jeg ventet på Guds grønne lys. Med støtte og oppmuntring
fra Sverrir Sverrisson, en eldre kristen som trodde på meg
63

Ild fra Island
og næret mine trosflammer, hadde jeg startet et firma kalt
Myndsjá.
Vi bestemte at den enkleste måten å komme i gang på
var å lage reklame- og informasjon for video og televisjon –
først og fremst var de korte og relativt billige å lage. Jeg kjøpte
et kamera og redigeringsutstyr, trykket opp noen visittkort
og delte dem ut til alle mulige.
I et ganske stort fiskeriselskap jeg besøkte, fikk jeg snakke
med hovedansvarlige. Jeg fortalte ham at vi kunne lage en
informasjon om hans firma og ga ham et kort. Han takket
og spurte om jeg kunne sende mer informasjon. Jeg gadd
ikke engang skrive ned forespørselen fordi han virket egentlig
ikke interessert. Jeg tenkte han bare var høflig og prøvde
å bli kvitt meg.
Derfor ble jeg overrasket da jeg fikk en telefon fra ham
noen få måneder senere. «Jeg vil at du skal komme til et
møte, fordi vi trenger gjøre noe.» Svært raskt hadde firmaet
skrevet under på en avtale om at vi skulle lage en femminutters
reklame for dem om noen av deres produkter og
tjenester, selv om vi ikke hadde noen virkelig erfaring eller
tidligere arbeid å vise dem.
Jeg ba om Guds inspirasjon og hjelp ettersom jeg lærte
å skrive, fotografere og redigere. Jeg svettet over prosjektet
flere uker og var nervøs da dagen kom for å vise resultatet
for en utvalgt gruppe ledere. Da det var over, var det en liten
stunds stillhet der hjertet mitt løp løpsk. Så snakket mannen
jeg først hadde hatt kontakt med:
«Ja, fint», sa han. «Dette er bra.»
Det viste seg at den fem-minutters biten jeg hadde pro-
64

Hun vil bli din kone
dusert var en test; de ønsket egentlig at vi skulle lage en
femten-minutters reklamefilm. Det var en finansiell og kreativ
utskytningsrampe for oss.
Den tiden jeg spiste middag på Seoul var vi ganske godt
etablerte. På et øyeblikks innskytelse spurte jeg Kim om jeg
kanskje kunne lage en reklamefilm for ham for å bidra til å
promotere restauranten hans.
Han tenkte det kunne være en god idé og spurte hvor mye
det ville koste. Jeg tenkte raskt og ga ham en svært gunstig
pris. «Det er rimelig», svarte Kim. «Men for å være ærlig er
jeg ikke sikker på om vi har råd til det engang. Vi er en liten
familiebedrift, vet du.»
Uten egentlig å tenke svarte jeg: «Ja, det forstår jeg. Forretningsmenn
gjør avtaler hele tiden, ikke sant? Hvorfor
kan ikke du og jeg se om vi kan gjøre en? Jeg skal lage filmen
for deg, og til gjengjeld kan du gi meg mat. Jeg kommer og
spiser her, og du kan betale meg på den måten?»
Jeg gikk tilbake neste dag, og vi ble enige om detaljene i
vilkårene. Som en del av hans ‘nærmere undersøkelser’ som
jeg oppdaget senere, hadde Kim snakket litt mer med min
venn Kristjón.
Han ble fascinert da Kristjón fortalte ham at jeg var en
hengiven kristen som ikke drakk eller røkte eller gikk på
klubber eller noe sånt, men elsket Gud på alvor og ønsket å
tjene og behage Ham.
«Det er interessant», sa Kim til Kristian. «Da jeg var yngre
kalte Gud meg til å tjene ham også. Jeg kjente jeg burde gå
på bibelskole og bli en forkynner, men det viste seg å bli for
vanskelig. Derfor endte jeg opp med å gjøre dette isteden-
65

Ild fra Island
for. Men jeg respekterer andre for å prøve å gjøre det Gud
ber dem om.»
Avtalen var inngått, og jeg hadde lagt Seoul til vår produksjonsliste.
Jeg begynte å gå regelmessig til Seoul for å spise
og fikk vite at den unge damen som hadde møtt meg på mitt
første besøk, var Kristín Kui Rim.
•••
UNDER ET AV MINE BESØK foreslo Kim at jeg kanskje kunne
kjøre hans svigerinne litt rundt Reykjavík og hjelpe henne å
bli litt bedre kjent i byen. Hun hadde kommet til Island for
å hjelpe til med familiebedriften et par år, med planer om å
returnere til Sør-Korea etter den tiden. Hun hadde vært på
Island mindre enn et år, sa han, og snakket fortsatt ikke mye
av språket og kjente ikke mange mennesker.
Å leke turguide hørtes ut som en morsom idé for meg.
Men det var et problem. Jeg kjørte en gammel gul Wartburg,
produsert i Øst-Tyskland. Det var en veldig enkel bil – motoren
hadde bare sju bevegelige deler. Den var billig å kjøre,
men ville aldri kunne gi et positivt inntrykk på noen.
Jeg tenkte jeg sikkert kunne finne noen som ville låne
meg en bedre bil, så jeg sa meg villig til å plukke opp Kristín
for vår utflukt to dager senere. Jeg var veldig nervøs og spent.
Det viste seg være umulig å få tak i et bedre kjøretøy. Enten
fikk jeg ikke tak i de vennene jeg tenkte kunne hjelpe
meg, eller de var ikke i stand til av en eller annen grunn.
Derfor endte jeg opp med å leie en bil i et forsøk på å imponere
henne, men la ikke merke til «utleie»-klistremerket
på frontruten på passasjersiden.
66

Hun vil bli din kone
Kristín kommenterte ikke dette da hun satte seg inn i
bilen den kvelden, ikke bare fordi hun var for høflig til å få
meg til å føle meg klossete. Språkgapet var der også. Hun
snakket ikke engelsk, og hennes islandsk var begrenset. Og
min koreansk gikk ikke lenger enn det som sto på menyen i
restauranten. Vi var begge litt nervøse, noe som ble forsterket
av stillheten.
Men vi startet kjøringen, og jeg pekte ut forskjellige steder
ettersom vi kjørte rundt i byen. Da jeg hadde brukt opp
de interessante severdighetene, kjørte jeg ut til min fars
gård som lå omlag tretti minutter utenfor Reykjavík. Det var
første gang hun hadde sett så mye av landskapet. Pappa virket
overrasket over å se meg med en koreansk jente ved min
side, men han smilte og var sjarmerende og fikk henne til å
kjenne seg velkommen.
Derfra kjørte vi videre til neste by, Selfoss, omtrent en
times kjøring videre. Vi nøt hverandres selskap selv om begge
to var litt sjenerte og nervøse. Litt stresset av å være alene
med henne og i en leid bil, fikk jeg plutselig en neseblødning.
Ikke den type ting du ønsker å hanskes med når du
forsøker å gjøre inntrykk på en ung dame.
På en eller annen måte overlevde vi den første kvelden vi
var ute sammen, og snart ble vi bedre og bedre kjent med
hverandre under mine besøk på Seoul. Jeg fortalte Kristíin
om mitt arbeid og litt om mitt liv, og hvordan Gud hadde
forandret meg. Jeg forsto at hun ikke var en kristen, men at
hun levde etter en streng moralkodeks. Hun røkte ikke eller
gikk ut om kveldene, og drakk aldri – ikke engang kaffe.
Hun virket mer seriøs og behersket enn noen av de kristne
jentene jeg kjente.
Jeg ble mer og mer tiltrukket av henne, hennes vakre
67

Ild fra Island
ansikt, hennes glitrende brune øyne, hennes kjærlighet til
familien og hennes arbeidsmoral. Men jeg visste at hvis vi
skulle ha en framtid sammen, var det en ting som manglet.
Under en av våre stunder sammen viste jeg Kristín en film av
en amerikansk forkynner som talte og sang om Jesus med inderlighet.
Hun likte hva han hadde å si. Jeg tok med Bibelen
min når vi skulle gå tur sammen og snakket med henne om
Gud, og hvordan Han ønsket at vi alle skulle kjenne Ham
personlig. Så, en kveld, hadde jeg gleden av å være sammen
med henne da hun ba Jesus om å bli sin Frelser.
Enda mer spesielt var det å være den som døpte henne i
en menighet kalt Krossinn ikke lenge etterpå.
Det hadde gått lang tid siden jeg sto på Bibelen sammen
med min venn, men jeg hadde ingen tvil nå om at Han hadde
sendt meg min partner i Sin gode tid. Jeg fridde til Kristín
førti dager etter vårt første utflukt. Vi ble gift ti dager senere.
Ingen av oss hadde mye penger, så det var en rolig, men
varm sammenkomst. En håndfull familie og venner var der i
Krossinn da en av pastorene utførte en enkel seremoni etter
et vanlig bønnemøte i kirken, 2. oktober 1985.
Kristjón var min forlover.
68

Sverrir Sverrisson
var en viktig
støttespiller i tjenesten
de første årene
I 1994 installerte
vi den kraftigste
senderen i
hovedstaden
på Island.
Transmitteren var
en gave fra TBN
Kristín og Erik,
med Daníel og
Guðný i 1997
69

Ild fra Island
Erik i Alpha Radio
i 1986
Erik med pastor
Benny Hinn i 1994
i løpet av det mest
suksessfulle korstoget
som er holdt på
Island
Erik med pastor
Ron Phillips i 1997
70

Tidligere prest
Gudmundur Ørn
Ragnarsson har
arbeidet for kanalen
fra de tidlige årene
Et Morris Cerullo
møte på Island i
2011
Fra TV-settet for
Omegas direktesending
hvor et par
intervjues om deres
vei til Herren
gjennom Omega
71

Ild fra Island
Telefonrommet
hos Omega hvor vi
har mottatt tusenvis
forespørsler om
forbønn og lovprisningsrapporter
De ansatte hos Omega.
Stående fra venstre: Sigþór Guðmundsson og Ragnar Gunnarsson.
Sittende fra venstre: Sigurgeir Bjarnason, Kristján Gissurarson,
Rev. Guðmundur Örn Ragnarsson, Sigrún Einarsdóttir og
Kristín Erikson.
72

Rev. Sherwood Craig
og Erik i 1996.
Rev. Craig kom til
Island for å skaffe
penger til erstatning
for et defekt rør i
høyeffekt-senderen
Sigurgeir Bjarnason,
en tekniker som i de
første årene arbeidet
med et svært enkelt
spiller system
Eiríkur Magnússon
har arbeidet i Omega
siden 2000
73

Kapittel 7
«Gud har
utvalgt deg»
JEG VISSTE AT I KRISTIN hadde Gud gitt meg den perfekte
partneren jeg trengte for hva enn Han hadde på lager for
meg. Men jeg hadde fortsatt mye å lære – blant annet hvordan
gå i takt med min nye kone.
Vi var veldig lykkelige da vi skapte vårt nye hjem sammen.
En morgen sa jeg til Kristin: «Vi burde be nå. La oss stoppe
opp og bruke litt tid med Gud.»
Jeg ble sjokkert da hun sa til meg at hun var for travelt
opptatt. Hun måtte vaske gulvet og vaske klærne, sa hun,
og det var en liste over alle de andre tingene hun måtte gjøre.
Jeg ble virkelig skuffet. Jeg sa ikke noe, men tenkte inni
meg, jeg skal ikke argumentere, men det er bedre å sette Gud først og
vente på Den Hellige Ånd å komme over deg, deretter kan du vaske!
Mens jeg holdt de tankene for meg selv, gikk jeg inn i vårt
lille kjøkken for selv å be. Jeg knelte ned ved stolen, men
jeg klarte ikke konsentrere meg fordi jeg var så opprørt. Jeg
74

Gud har utvalgt deg
var likevel utholdende og prøvde å roe tankene ned, legge
til siden min samtale med Kristín og konsentrere meg om
Gud. Etter ca. femten minutter kjente jeg freden komme
over meg. Så i det stille kunne jeg høre noe i det andre rommet.
Det stakk meg i ørene, og jeg visste det var Kristín. Hun
ba. Jeg listet meg bort til døra og kikket inn. Der knelte hun
ned ved siden av senga.
Lykkelig gikk jeg tilbake til min egen bønnestund. Senere
fortalte hun meg at etter jeg hadde gått for å be første
gangen, kjente hun at Gud sa til henne at hun også skulle
be. Derfor la hun til siden sine plikter for å være med meg.
Jeg var glad jeg hadde vært følsom overfor Guds ledelse og
ikke snakket direkte til Kristín om å be sammen. Hendelsen
minnet meg om at bønn må mer være drevet av en følelse av
Den Hellige Ånds nærvær, enn av pliktfølelse hvis den skal
være levende og meningsfull.
Fra den dagen lærte vi å be mer sammen. Og jeg har hele
tiden siden stolt på Kristín som en trofast bønnepartner.
Hun støttet min visjon om å forkynne evangeliet gjennom
televisjon fra den første gangen jeg fortalte henne om den,
selv om detaljene fortsatt var uklare.
I tillegg til å starte et kringkastingsfirma, som ga meg litt
mediatrening og erfaring, begynte jeg å dele hva jeg følte
Gud sa til meg med venner på Island og også utenlands.
Jeg skrev et brev til National Religious Broadcasters organisasjon
i De forente stater og fortalte om mitt hjerte for
televisjons-evangelisering.
I mai 1986 fløy Kristín og jeg til Norge der såkornene
hadde blitt plantet mange år tidligere. Jeg dro dit for å treffe
folk angående et kristent televisjons-nettverk de prøvde
75

Ild fra Island
å starte. Jeg tenkte det kunne være nyttig å finne ut hva
andre gjorde. Mens vi fløy over England, kjente jeg Gud tale
til meg.
Erik, jeg vil du skal begynne å kringkaste over hele Europa gjennom
satellitt.
Jeg var opprømt. Jeg hadde opplevd nok i bønn til nå til
å vite når Gud talte til meg. Derfor var jeg sikker på at Han
ville stadfeste og klargjøre hva Han hadde talt til meg tidligere.
Samtidig var omfanget av det hele litt overveldende.
Jeg hadde ingen erfaring, ingen kunnskap, ingen penger og
ingen støtte til et slikt oppdrag.
«Herre», hvisket jeg der jeg satt i mitt sete. «Jeg tviler ikke
på at Du taler til meg, men dette er en stor oppgave! Vær så
snill, Du må bare bekrefte dette for meg at det virkelig er Du
som snakker til meg.»
Møtene i Oslo var interessante, men ikke noe konkret
kom ut av dem før en av deltakerne sa til meg i forbifarten:
«Erik, jeg leste en artikkel i et magasin fra Amerika om din
interesse for å starte kristen TV på Island.» Så rakte han meg
en kopi av magasinet fra National Religious Broadcasters
blad.De hadde trykket brevet mitt i en fersk utgave.
Jeg kjente dette var den siste biten av stadfestelsen som
jeg hadde søkt – og det moret meg at Gud ville bruke mine
egne ord i et brev jeg hadde skrevet for å bekrefte hva Han
hadde sagt til meg i første omgang. Jeg gjemte bladet i kofferten
min for å ta det med tilbake til Island mens vi ventet
på ytterligere klarhet i veien videre.
•••
76

Gud har utvalgt deg
VI KOM TILBAKE TIL ISLAND en søndag ettermiddag oppmuntret,
men også svært slitne. Jeg var klar for å gå rett hjem
og sove, men først måtte vi gå i kirken. Jeg hadde etterlatt
nøkkelen til bilen hos en av pastorene jeg kjente i Keflavik.
Jeg visste han ville komme til den amerikanske menigheten
som holdt møte ved flyplassen. Derfor måtte vi dra dit og
hente bilnøkkelen før vi kunne kjøre fra Keflavik tilbake til
Reykjavík.
Da vi ankom, møtte noen vi kjente i menigheten oss og
fortalte at det var et par fra Amerika som ønsket treffe oss
ved kaffen etter møtet. Jeg prøve å komme unna. «Det ville
vært hyggelig, men vi er så trette, vet du», sa jeg. «Jeg vil bare
dra hjem.»
Vennen min insisterte. «Du må treffe dem Erik», sa han.
«De er et forbausende par. Herren ga dem en visjon i Amerika
om å komme til Island, og her er de. De har aldri vært her
før. Og de kjenner ingen her, men de følger bare visjonen
som Herren ga dem. Jeg tenkte det kunne være interessant
for deg å møte dem.» Heller motvillig sa jeg meg villig, og
Kristín og jeg ble introdusert til Ray og Bess over en kopp
kaffe. De var i åttiårene, og jeg kunne med en gang se at vi
delte kjærligheten til Jesus. De var fulle av energi, selv om
de hadde ankommet landet på et transatlantisk fly få timer
tidligere. De hadde et slags skinnende nærvær rundt seg,
skjønt de syntes saktmodige og ydmyke på samme tid. Jeg
hadde alltid vært fascinert av Amerika, og hvordan menneskene
der var fulle av optimisme og entusiasme. Det kunne
kanskje være morsomt å prate med dem en stund.
Jeg fortalte dem litt om hva jeg gjorde med kringkastingsselskapet
mitt og om mitt håp om å starte et kristent TVnettverk
på Island. De syntes å spisse ørene ved å høre dette.
77

Ild fra Island
«Dette er interessant», sa Ray. «Kanskje du kan hjelpe oss?»
Han forklarte at Gud hadde talt til ham og hans kone om
å komme til Island. De kjente ingen i landet, derfor hadde
de funnet ut at det beste å begynne med, ville være å gå i
kirken.
«Vi følte Herren ba oss komme til Island. En av grunnene
var å finne en her som prøver å bygge en kristen TV-stasjon»,
sa Ray. «Vi har lest litt om hva han ønsker gjøre i en artikkel
i USA.»
Jeg trakk kopien fra National Religious Broadcasters magasin
ut av bagen min og åpnet den på siden jeg hadde blitt
vist i Norge.
«Å ja», svarte Ray. «Det er akkurat hva vi leste. Kan du
hjelpe oss å finne denne personen?» Han pekte på navnet
mitt nederst i brevet.
78
Jeg smilte. «Javisst», sa jeg. «Det er meg!»
Vi lo alle ved det usannsynlige sammentreffet for vårt
møte og visste at Gud hadde brakt oss sammen slik bare Han
kan gjøre det.
Senere den uka kom Ray og Bess over til vårt hjem til
middag. Mens vi spiste biff sammen, kjente jeg meg presset
på av Gud til å dele min uforståelige visjon om Jesus og
pyramiden. Det var første gang på mange år jeg snakket
åpent om den, men jeg kjente sterkt at jeg skulle fortelle
den til dem.
Ray og Bess satt rolige mens jeg gjenfortalte hendelsen
og var verken tvilende eller mistenksomme. Jeg beskrev
veien gjennom ørkenen, skaren ved bunnen av pyramiden,
og hvordan jeg ble tatt opp til toppen der jeg så Jesus med et

Gud har utvalgt deg
stykke papir foran seg, følelsen jeg hadde av at Han ga meg
et oppdrag om noe.
Da jeg var ferdig sa Ray: «Kanskje Gud vil tale til Bess om
det, og gi henne en tolkning. Han har gitt henne visdom til
å tolke visjoner og drømmer tidligere.»
Bess stanset et øyeblikk, og så pekte hun fingeren mot meg.
«Erik», sa hun på en rolig, men kraftfull måte, «du er i
Egypt. Folket du så var folk i lenker. Gud har valgt deg og
løftet deg til dette høye stedet for å gi deg kallet om å drive
kristen televisjon over hele verden.»
Ordene hennes var beroligende og spennende på samme
tid. Jeg takket Gud stille for ytterligere svar på min bønn om
stadfestelse på Hans ledelse.
Det ble ytterligere ettertanke senere samme år da noen
introduserte meg for en liten, gammel bok av Dr. Adam
Rutherford. Han var en britisk kristen som skrev og foreleste
i første halvdel av forrige århundre om pyramidology, en
lære som hevder at forutsigelser av bibelske og andre store
historiske hendelser kan bli funnet ved å studere noen av de
gamle pyramidene.
Forfatteren hadde flere bøker om emnet. I 1939 skrev
han Islands store arv, der han følger sporene til landets avstamning
tilbake til Benjamins stamme. I sin bok forutsa han
at, akkurat som den lille Benjamins stamme hadde blitt en
lysbærer til Israel, slik er «lille Island skjebnebestemt til å bli
et stort lys for nasjonene.» Reykjavík, hovedstaden i det han
kalte «ild-landet» skulle bli «lysbyen», sa han.
Selv om den var skrevet mange tiår tidligere, var dette
virkelig fascinerende. Etter hvert som jeg studerte mer, så
79

Ild fra Island
jeg svar på et av mine største spørsmål om visjonen min:
Hvorfor satt Jesus på toppen av pyramiden? Det ga mer klargjøring
til meg da jeg leste Jesaia 19:19-20:
Den dagen skal det være et alter for HERREN midt i Egypt
og en steinstøtte for HERREN ved grensen. Det skal være
til tegn og vitnesbyrd om Den Allmektige HERRE i Egyptens
land. Når de roper til HERREN på grunn av undertrykkerne,
skal Han sende dem en frelser og stridsmann,
og han skal fri dem ut.
Denne åpenbare koblingen var helt ny for meg, skjønt
jeg siden har blitt kjent med andre som peker på Islands arv
og skjebne. For eksempel, i 2006, henviste kunstneren Yoko
Ono til Dr. Rutherfords skrifter da hun besøkte Island på
fødselsdagen til sin avdøde ektemann, sangeren John Lennon.
Hun bemerket at «mange tidligere profeter pekte på
Island som et sted hvor et stort lys av fred og åndelig oppvåkning
ville bli opptent», og hvordan Dr. Rutherford fortalte
hvordan «Island ville være en kilde til lys i en formørket verden,
og ville tenne en lysstråle som ville lede mange nasjoner
og være starten på en åndelig oppvåkning.»
•••
ALLE DISSE ERFARINGENE VAR oppmuntrende, men også
skremmende. Jeg kjente tyngden over hva Gud kalte meg til
å gjøre. Jeg visste jeg ikke var i stand til det i egen styrke derfor
drev det meg inn i mer bønn.
Jeg bestemte meg for å ta svært små skritt. Et TV-nettverk
virket utenfor rekkevidde på så mange måter, ikke minst fordi
den islandske regjeringen hadde monopol på den tiden,
noe som utelukket kommersiell drift. Det viste seg at den
80

Gud har utvalgt deg
enkleste måten å starte med å sende ut de gode nyhetene til
Island, ville være gjennom radio.
Restriksjonene for kringkasting på den tiden betydde at
det bare var en nasjonal TV-stasjon og bare to nasjonale radiostasjoner.
Noen islendinger kjøpte spesielle antenner slik
at de kunne ta inn signalet fra nettverket som betjente
den amerikanske militærbasen i nærheten av flyplassen på
Keflavik. Mitt firma hadde også skaffet innspillinger av noen
kristne TV-programmer fra USA og gitt dem til flere av de
små kabel-stasjonene som ble drevet rundt om i landet. Men
jeg hadde noe helt annet i tankene enn den nasjonale kringkastingen.
Offentlig frustrasjon over restriksjonene førte til slutt
til en endring i loven, og regjeringen tilbød lisenser til nye
radiooperatører. Jeg visste ikke mye om radio, men jeg visste
at det var billigere og enklere enn å drive en TV-stasjon derfor
søkte jeg om en av FM-lisensene.
Med godkjenningspapirene i hånden fant jeg plass i femte
etasje i en kontorbygning i Kopavogur, like utenfor Reykjavík,
der Alpha studio ble satt opp. Jeg brukte en liten ti
watts sender på en høyde utenfor hovedstaden. Da Alpha
gikk på lufta i oktober 1986, var det den første kristne radiostasjonen
i landet.
Frem til dette tidspunktet var kristen aktivitet på eteren
stort sett begrenset til kringkasting med en ukentlig gudstjeneste,
ganske likt hva jeg hadde lyttet til på kjøkkenet på
gården til min bestefar. Nå spilte vi levende kristen musikk,
snakket om Jesus mellom sangene og inviterte folk til å ringe
inn for forbønn. Om kveldene kunne jeg bringe folk inn i
studio for å dele sine vitnesbyrd og for å be for behovene
til folk som ringte vårt nummer. Det ble drevet veldig billig,
81

Ild fra Island
for det meste ved hjelp av en liten gruppe frivillige. Vi måtte
virkelig anstrenge oss, særlig fordi vi ønsket å være på lufta
døgnet rundt. Vi produserte et tre-timers opptak som ble
repetert i løpet av natten og hadde direkte vertskap i løpet
av dagen.
Innen kort tid summet telefonlinjen vår. Folk ringte inn
for å fortelle hvor glade de var over å finne Alpha på radioen
sin. Vi visste at vi fylte et tomrom som hadde vært der lenge.
Men ikke alle var like glade for det.
Jeg hadde med vilje unngått å skaffe mye oppmerksomhet
rundt Alpha da vi forberedte lanseringen, bare begrenset
nyhetene til dem som var direkte involvert, og noen nære
venner jeg visste støttet meg. Men jeg hadde ikke gått ut og
snakket om hva vi gjorde i de store kirkesamfunnene fordi
jeg mistenkte at det ville bli en del motstand.
Ganske riktig, etterhvert som Alphas profil steg fram,
begynte jeg å høre kritikk og klager fra noen kirkeledere.
Noen var fra svært konservative kirkesamfunn som var mistenksomme
angående Den Hellige Ånds aktivitet som vi
snakket om. Andre var bekymret for at noen av deres medlemmer
skulle begynne å gi penger til Alpha istedenfor til
deres menighet.
Den slags kirkepolitikk er ikke uvanlig, selvfølgelig, jeg
hadde til og med lest om det i Det nye testamentets menighet.
Men det kan være mer utfordrende i små lokalsamfunn.
Og i et land på størrelse som Island der alle ikke bare kjenner
hverandre ganske godt, men kan spore sine familierøtter
tilbake til felles forfedre, kan det også bli skjebnesvangert.
Derfor hadde jeg kjent fra begynnelsen at det var viktig
at Alpha skulle være uavhengig – ikke fordi vi prøvde å
82

Gud har utvalgt deg
ignorere alle andre, men fordi vi ikke ønsket å bli fanget
av politikk fra ulike kirkegrupper med ulik vektlegging og
meninger om saker som ikke var sentrale for hva jeg ønsket
gjøre: fortelle andre om Jesus!
Ettersom tiden gikk, begynte jeg å høre bruddstykker om
hva som ble sagt. Erik visste ikke hva han gjorde. Erik hadde
ingen bakgrunn innen kringkasting. Erik kunne ikke styre
penger skikkelig. Erik omga seg med noen lyssky personer
– med referanse til det faktum at noen i mitt team og støttespillere
hadde blitt frelst fra radikale miljøer, fra kriminalitet
og et vilt liv.
Motstanden var ikke helt overraskende, men den var litt
skuffende. Alt jeg ville gjøre var å fokusere på Jesus og fortsette
å be mye og stole på at Han skulle bevare oss og sørge
for oss.
83

Kapittel 8
«Ikke gi opp»
JEG SAMMENLIKNER MEG IKKE MED kong David på noen som
helst måte, men det var ganger jeg følte jeg fanget glimt
av hva han måtte ha kjent da han var på rømmen fra kong
Saul, jaktet på og anklaget. Enda sterkere hadde jeg en liten
følelse av den trøst og styrke han måtte ha fått fra dem som
kom og sto ved hans side, de forkastede som skulle bli kjent
som Davids Mektige Menn.
Jeg hadde en liten sirkel som stod med meg – eller, enda
viktigere, knelte med meg i bønn. Høvdingen blant dem var
Sverre, som hadde vært en integrert del av kringkastingsselskapet
og som fortsatte å være en klippe. Vi hadde noen
fantastiske bønnestunder i studio. Litt etter litt begynte
andre å bli med oss når vi ba Gud om hjelp til økonomien og
om tro til å holde det gående.
En mann som begynte regelmessig å komme til våre tidlige
morgenøkter fikk meg til å kjenne meg ukomfortabel.
Han kom trofast. Men det var noe med hans holdning som
var litt fremmed for meg, skjønt jeg kunne ikke helt sette
fingeren på det. Jeg besluttet at hvis han ba med oss, var det
godt nok. Jeg måtte bare overlate resten til Gud.
84

Ikke gi opp
En morgen kom han plutselig over til meg og dro meg inn i
en stor klem. Jeg ble virkelig overrasket.
«Erik du er den beste broren jeg noen gang har hatt i livet
mitt», sa han til meg. Så før jeg kunne svare, fortsatte han:
«Du er helt annerledes enn hva folk har sagt om deg!»
Det viste seg at han hadde blitt sendt av noen av mine
kritikere for å spionere, for å holde et øye med hva som pågikk.
Men han fikk hele sin forståelse endret. Det var enda
en påminnelse for meg at vi behøver ikke argumentere vår
sak, men bare stole på Gud og overlate til Ham å være vår
forsvarer og gjenløser.
En annen kjær støttespiller kom fra uventet hold. En av
våre Alpha lyttere var Guðmundur Örn Ragnarsson, som var
prest i en luthersk kirke. Han ble grepet av hva han hørte,
det var svært annerledes enn den formelle, fjerne forståelsen
av Gud han hadde fra sin oppvekst og opplæring.
Fascinert begynte han å delta i en full-evangelisk menighet
der han møtte Jesus på en dypt personlig måte for første
gang og ble født på ny.
Med en ny brann i hjertet sitt begynte Guðmundur å forkynne
lidenskapelig om Jesus i sin lutherske menighet, fortalte
om kraften i Den Hellige Ånd og angrepene fra djevelen.
Denne type tale ble ikke godt tatt i mot av alle, inkludert
noen av hans overordnede i kirken. Etter hvert ble han bedt
om å forlate kirken. Ved å følge en ny vei i tjenesten og ved å
ha opplevd kraften fra kristen kringkasting i sitt eget liv, ble
Guðmundur en entusiastisk supporter av Alpha og skulle
senere bli med meg på heltid. Der er han fortsatt til denne
dag som en uunnværlig høyre hånd.
85

Ild fra Island
Responsen på Alpha var oppmuntrende, men den daglige
kampen for å holde stasjonen på lufta var utmattende. Jeg
skrev til folk om våre behov, og noen begynte å støtte oss
litt finansielt. I tillegg ga tre velstående forretingsmenn som
elsket Gud og hørte om hva vi gjorde, generøse donasjoner
som holdt oss i gang. Imidlertid, etter to og et halvt år på
lufta begynte jeg å gå tom og undret meg på om jeg virkelig
gjorde den riktige tingen.
Jeg tenkte tilbake på hva Gud hadde sagt meg om kringkasting
til Europa. Jeg undret meg på om kanskje en av
grunnene til at tingene var så vanskelige, var at Gud prøvde
å få min oppmerksomhet. Kanskje var målet mitt for lite?
Kanskje jeg skulle la noen andre ta over den kristne radioen
på Island og selv se etter en større utfordring?
Jeg bestemte meg for å søke om en kortbølge radiolisens
som ville gjøre meg i stand til å kringkaste inn i Europa.
Skjønt jeg visste det ville koste mer å påta seg dette prosjektet
enn å drive en radiostasjon, tenkte jeg at jeg kanskje ville
være i stand til å skaffe en større støttebase: kristne i De
forente stater ville kanskje ønske å være del av å proklamere
evangeliet i Europa, hvis rike kristne arv hadde gått tapt i
møte med den økende sekularismen og veksten av islam.
Derfor kom jeg sammen med en gruppe kirkeledere på
Island som ønsket å ta over Alpha etter å ha sett responsen
vi hadde fått fra folk. De bestemte at de trengte å ha en røst
i media. Vi ble enige om salget, og jeg dro til Amerika med
Kristín og våre to små barn for å dele visjonen om Europa.
Jeg håpet dette ville bringe meg nærmere å fullføre Guds
kall.
•••
86

Ikke gi opp
DET VAR LITT INTERESSE FOR min plan i De forente stater,
men ikke nok. Etter noen få måneder med møter med mennesker
der jeg prøvde skaffe støtte, hadde jeg bare vært i
stand til å få en femtedel av hva jeg totalt behøvde, til tross
for store antrengelser. Jeg returnerte til Island noe nedslått
og skuffet.
Jeg trodde fortsatt at Gud hadde talt til meg om å nå verden
fra min lille hjemnasjon nær toppen av verden. Men
alt var slik en kamp. Jeg hadde ikke forventet at det ville bli
lett – det var klart nok fra å lese Bibelen. Til og med de store
troens menn og kvinner kjempet og feilet noen ganger.
Likevel så jeg ikke ut til å gjøre noen reell framgang.
I mellomtiden måtte jeg forsørge familien min. Vi hadde
brukt opp våre sparepenger i Amerika. Jeg begynte med en
teppe-rensing forretning, som tok av ganske raskt. Kristín og
jeg kunne dra til boliger og bedrifter og ta hånd om deres
skitne gulv. Det var ikke det at jeg følte den slags arbeid var
under min verdighet, det bare virket så fjernt fra det som
var dypt i mitt hjerte. Men det ga meg mye tid til å tenke.
Spørsmålene hopet seg opp. Hvor hadde jeg gått feil? Hvor var
Gud? Hvor skulle jeg?
I løpet av noen uker, blandet all tvil seg sammen til noe
bittert som jeg svelget. Den kom i form av en anklagende
stemme i hodet mitt, Gud er ikke fornøyd med deg. Han er opprørt
over deg.
Jeg visste inni hodet mitt at dette ikke var sant. Jeg visste at
dette var djevelen som talte, han som Bibelen kaller «brødrenes
anklager.» Men på en eller annen måte kunne jeg ikke
riste av meg motløsheten samme hvor mye jeg ba og prøvde.
87

Ild fra Island
En dag stoppet jeg framfor bildet av Jesus som hang i vårt
midlertidige hjem. Neslått ba jeg: «Jesus, det kjennes som
om djevelen forteller meg hele tiden at du er sint på meg.
Hvis du fortsatt elsker meg, kan du være så snill å la meg få
vite det på en eller annen måte?»
Jeg sov i sengen da dørklokka kimte midt på natta senere
den uka. Skremt våken antok jeg at det var en eller annen
som var full, så jeg ignorerte ringingen. Men hvem det nå
var som trykket inn ringeklokka så intenst, så beveget jeg
meg ikke. Til slutt hørte jeg noen gå vekk, en bil startet opp
og kjørte av sted.
Jeg prøvde å få sove igjen, men jeg hørte kjøretøyet komme
tilbake. Nå var det knakking på kjøkkenvinduet. Den som
var der ute brukte en pinne eller en stang for å nå opp og
banke på glasset. Nå var jeg blitt sint; min kone og mine
barn sov i huset, og en eller annen sprø, full person prøvde
å vekke dem og skremme dem!
Jeg kledde meg raskt og åpnet kjøkkendøra klar for kamp.
«Hva holder du på med?» ropte jeg i natten.
«Erik», hørtes en stemme, «Jeg trenger virkelig å snakke
med deg.»
Da jeg kikket ut, gjenkjente jeg ansiktet. Dette var en
mann jeg hadde sett et eller annet sted før. Jeg hadde ingen
idé om hvordan han hadde funnet meg; vi bodde i en eiendom
som var eid av min far mens vi prøvde å bli etablert og
hadde ikke fortalt mange mennesker hvor vi holdt til.
Han måtte være full.
88

Ikke gi opp
«Hvis du ikke går vekk, vil jeg ringe politiet», sa jeg til ham.
Han så trist ut. «Erik, Herren ba meg komme til deg», sa
han.
Det fikk min oppmerksomhet. Istedenfor å være sint ble
jeg nå nysgjerrig. Kanskje Gud var sint på meg for at jeg ikke
gjorde hva Han hadde sagt, og at Han hadde sent Sin budbærer
slik Nathan gikk til David etter at han hadde begått
hor med Batseba?
«Jesus, jeg vet Du har sendt ham hit», ba jeg raskt. «Jeg er
rede til å akseptere hva enn Du vil si. Hvis jeg har gjort noe
som har opprørt Deg på noen måte, er jeg klar til å omvende
meg.»
Vi satte oss i mannens bil. Plutselig så han mer nervøs ut
enn jeg hadde vært. Så sa han med kraft.
«Jesus sier, ‘Jeg elsker deg, Jeg elsker deg, Jeg elsker deg.’»
Dette var i det hele tatt ikke hva jeg hadde mannet meg
opp for: Jeg ble overveldet av takknemlighet og lettelse.
Mannen fortsatte: «Ikke stopp. Fortsett bare, hold fram for
en av disse dagene kommer du til å nå ut til hele verden.
Ikke stopp. Gå. Kjemp. Forsett. Ikke gi opp.»
Jeg kjente glede, håp og styrke flomme inn i meg etter
som min uventede besøkende forklarte hva som hadde
skjedd. Han hadde vært i bønn sent på kvelden da navnet
mitt hadde dukket opp i hodet hans, ut av det blå. Han følte
Gud si at han måtte dra til meg med et spesielt budskap, selv
om han ikke visste hva det var på det stadiet.
Usikker på hvordan han skulle få tak i meg, hadde han
ringt en pastor midt på natta for å spørre hvor han kunne
89

Ild fra Island
finne meg med et presserende ord fra Gud. Presten hadde
foreslått at han ventet til neste morgen, men mannen hadde
vært resolutt, han måtte finne meg med en gang.
Jeg fikk aldri helt vite hvordan han fant sin vei til der jeg
bodde. Men bare da han fikk vite veien, og vi satt i bilen, ga
Gud ham budskapet.
«Jeg elsker deg, jeg elsker deg, jeg elsker deg. Ikke gi
opp.»
Det var akkurat hva jeg trengte høre.
•••
NOEN FÅ MÅNEDER SENERE fikk jeg ytterligere ledelse. Det var
8. november 1991. Da jeg våknet tidlig om morgenen, følte
jeg Gud tale direkte til meg. Det var en av de gangene man
bare uten tvil, vet det er Ham.
Jeg vil at du skal bygge opp en kristen TV-stasjon for Meg på
Island.
En grunnene til at jeg visste dette var Gud, var at jeg ikke
reagerte med noen av de åpenbare spørsmålene. Hvordan?
Hvor? Med hvem? Hva med de tingene jeg allerede hadde
prøvd som synes forgjeves? Legitime som de var, disse bekymringene
var rett og slett ikke tilstede.
«Herre, jeg vet Du snakker, og fordi Du ber meg gjøre
dette oppdraget, vil jeg», sa jeg. Han droppet den troen inn
i mitt hjerte at det ville skje. Dette var jeg ikke i stand til å
produsere på egen hånd, uansett hvor mye jeg ba. Til tross
for all usikkerheten jeg hadde hatt før, visste jeg bare at det
kom til å skje.
90

Ikke gi opp
Når du er full av tillit til Gud, føles det egentlig ikke som
du tar sjanser. Derfor søkte jeg regjeringen om lisens til å
starte en TV-kanal. Tingene hadde endret seg siden Alpha
ble lansert. Nå var det to TV-kanaler på Island, en drevet av
regjeringen og en kommersiell, og andre ble tillatt.
Jeg ble ikke overrasket da det offisielle ja-brevet kom i posten.
Folk ved regjeringskontoret som ga meg den offisielle
lisensen, virket mindre trygge på meg.
«Erik, er du sikker på hva du gjør?» spurte en av dem.
«Vet du hvor mye det vil koste?»
Det gjorde jeg selvfølgelig ikke, men jeg forholdt meg
rolig. «Ja, jeg vet selvfølgelig hva jeg gjør.»
En av de andre tjenestemenn snakket etterpå. «Erik, jeg
må si at du er den mest optimistiske personen jeg noensinne
har møtt i mitt liv», sa han. «Her er din lisens.»
Kristín og jeg satt i vår gamle Citroen da jeg holdt opp
den formelle papirbiten. «Herre Jesus, takk for lisensen»,
ba jeg. «Vi har ingen sender, vi har ingen programmer, vi
har ingen penger. Men vi har en lisens, og vi stoler på Deg
for resten.»
Steg for steg begynte tingene å komme på plass. Jeg fant et
selskap med en ti watts TV-sender, som lot oss leie den til en
svært rimelig pris. Ti watt var liten for TV-kringkasting, men
det var i det minste en start. Det neste vi trengte var en modulator
til å konvertere videosignalet til riktig frekvens. Jeg
hadde ikke pengene. Jeg ble dypt rørt da min eldste sønn,
Sverre, som nå var blitt en ung mann, ga meg pengene til
modulatoren som han hadde spart til kjøp av en bil. Det var
oppmuntrende å tenke på at han trodde så mye på sin far.
91

Ild fra Island
Det siste hinderet involverte skifte av frekvenser slik at senderen
jeg hadde tilgang til, arbeidet på den kanalen jeg hadde
blitt tildelt av regjeringen. Departmentet som var ansvarlig
for å gjøre jobben, krevde betaling for koplingspanelet,
skjønt de sa de ikke kunne garantere det ville fungere. Jeg
bare ba dem fortsette. Jeg var sikker på at når vi hadde komme
så langt, ville alt ordne seg.
Knærne skalv da jeg neste gang var i regjeringskontoret.
Jeg hadde mottatt en telefon: «Erik, du må komme slik at vi
får snakket sammen.» Det fungerer ikke, sa de da jeg kom
dit. Der var noen tekniske problemer de rett og slett ikke
kunne løse; jeg ville ikke bli i stand til å matche senderen
med den riktige kanalen likevel.
Jeg var knust. Jeg hadde klart å skrape sammen en stor
sum penger for konverteringen, og alt hadde vært bortkastet.
Jeg delte den sørgelige nyheten med Kristín da jeg kom
hjem.
«Jeg kan bare ikke forstå det», sa jeg til henne. «Vi har
brukt all denne tiden, alle disse pengene. Alt er håpløst.»
Jeg hadde ikke sturet lenge før telefonen kimte, og jeg ble
kalt tilbake til regjeringskontorene. Jeg antok jeg kanskje
måtte returnere lisensen min hvis jeg ikke kunne bruke den.
«Erik, du må ha bedt», sa vedkommende til meg da jeg
kom dit. «Du kan bruke senderen likevel!»
Det viste seg at noen av de opprinnelige kalkulasjonene
på frekevensendringen hadde vært unøyaktige. Da tallene
ble omkalkulert, oppdaget de at de kunne gjøre den nødvendige
justeringen. Min sender og min kanal var synkronisert
allikevel.
92

Ikke gi opp
Ni måneder senere, den 28. juli 1992, gikk Omega Television
direkte på lufta, den første kristne TV-kanalen på Island. Jeg
følte meg litt som Abraham måtte ha gjort da han holdt Isak
for første gang; denne babyen hadde brukt lang tid på å
komme.
93

Kapittel 9
«Vi vil hjelpe deg»
VI VAR FORPLIKTET TIL KRINGKASTING tjuefire timer i døgnet
slik at når noen slo på sine TV-apparater kunne de
finne Omega og høre de gode nyhetene om Jesus. Men å
være på lufta kontinuerlig krevde litt kreativitet.
Vi laget noen direkte programmer fra vårt lille studio,
men det var selvfølgelig ikke mange nok av oss til å dekke
all tiden på lufta. Vi fikk tillatelse til å sende programmer fra
Christian Broadcasting Network (CBN) i USA. Og vi laget
tre-timers videoer som kunne repeteres, slik vi hadde gjort
det på radioen.
En betingelse for vår lisens var at alle programmer skulle
tekstes på islandsk. Det var en del av regjeringens betingelser
for å beskytte den nasjonale arven. Jeg forsto og verdsatte
hensikten, men vi hadde ikke folk eller utstyr til å håndtere
alt til å begynne med. Det første året måtte vi derfor kringkaste
engelskspråklige programmer uten teksting, med
ordet «test-sending» der den islandske teksten burde vært.
Ingen klaget.
94

Vi vil hjelpe deg
Alt var veldig spennende, men vi ble tøyet langt både praktisk
og finansielt. På et tidspunkt var jeg så på etterskudd
med å betale mine personlige regninger at jeg fryktet telefon
og elektrisitet ville bli slått av hvert øyeblikk. Derfor ble
jeg glad da jeg ble vekket av telefonen en morgen – et tegn
på enda en ny dag med nåde! – og enda mer glad for å høre
en amerikansk aksent.
«Dette er Paul Crouch som snakker», hørte jeg. «Har jeg
kommet til Omega Television?»
Paul Crouch! Jeg var forbløffet. Denne mannen var en av
mine helter og den personen som kanskje hadde gjort mer
enn noe annet individ for å utvikle kristen kringkasting rundt
om i verden. Jeg hadde lenge beundret måten han hadde bygget
opp Trinity Broadcasting Network (TBN) på – fra et lite
studio i De forente stater til en global plattform som brakte
de gode nyheter til millioner på millioner.
Faktisk hadde jeg sendt ham flere fakser med bønn om
hjelp. Jeg visste at vår ti watts sender måtte byttes. Den hadde
vært nyttig for å få oss i gang, men vi behøvde mye sterkere
kraft for å nå hele landet effektivt. Slik det var nå brukte
vi på en måte et par stearinlys som vi håpet ville lyse opp et
helt auditorium.
Ved å puste dypt og ta et steg i tro, hadde jeg klart å sikre
et lån for å kjøpe en femti watts sender. Denne ville fortsatt
være liten, men i det minste være en forbedring. Utfordringen
var å skaffe penger til å betale for den. Fordi jeg kjente
til TBNs grunnleggers sterke engasjement for å nå flere
mennesker med evangeliet, tenkte jeg han ville bli glad over
å høre hva vi gjorde og kanskje bli glad for muligheten til å
bli involvert.
95

Ild fra Island
Siden tiden hadde gått uten at jeg hadde fått svar, var jeg litt
skuffet, skjønt jeg visste han sikkert fikk mange forespørsler
om hjelp. Nå lød stemmen hans som om den kom fra rommet
ved siden av. Det gjorde den nesten viste det seg. Han
ringte meg fra flyplassen i Keflavik, forklarte han, der hans
private jetfly hadde landet for å fylle drivstoff på vei til et
eller annet sted i Russland.
Jeg trodde han ville benytte anledningen til å svare på
min faksforespørsel, men han overrasket meg. Han fortalte
han hadde lest Islands engelsk-språklige avis til frokost og
så en kort artikkel om min lansering av landets første kristne
TV-stasjon. På en eller annen måte hadde folkene hans
sporet opp hjemmenummeret mitt, selv om det ikke var offentlig.
– Nei, sa han, da jeg forklarte at jeg tidligere hadde
prøvd å nå ham, han hadde aldri mottatt noen faks fra meg.
«Vil du ha noen programmer fra TBN å vise på stasjonen
din?» spurte han.
96
«Ja, selvfølgelig.»
«Hvor stor er senderen din?» spurte Paul.
Jeg svelget. Han ville nok le av mitt svar og avfeie oss som
ubetydelige. Så jeg snakket raskt. «Det er en ti watts akkurat
nå», svarte jeg. «Men vi får en større.»
«Å, hvor stor?»
«Vel, femti watt.»
Det var et øyeblikks stillhet, så sa han varmt: «Du trenger
en større sender enn det. TBN skal hjelpe deg. Jeg tror du i
det minste trenger tusen watt.»
Kanskje mine følelser av utilstrekkelighet fikk Paul til å

minne meg om at Bibelen taler om å ikke forakte den spede
begynnelse, og med den oppmuntringen avsluttet han og sa
at noen ville ta kontakt.
Ti dager senere fløy TBNs sjefsingeniør, Ben Miller, til
Island i et privat jetfly for å besøke Omega studio for bedre å
vurdere våre behov. Mens vi snakket om hva Omega trengte,
husket han tilsvarende situasjon for TBN den første tiden, et
lite rom med bare et kamera i bruk.
Vi mottok en tusen-watts sender sammen med nødvendig
utstyr litt senere. Der var ingen faktura. Dette var en gave
som hjelp til å spre evangeliet. Dette skulle heller ikke bli
det siste av Paul Chrouch sin generøsitet. Et par år senere,
mens vi fortsatte å utvikle oss og utvide, innså vi at vi trengte
en sterkere UHF frekvens-sender for å nå noen av Islands
mest fjerntliggende steder. Etter hvert kom en førti-fot kontainer
fra TBN. Inni den var en femtusen-watts sender, hvis
kapasitet overgikk til og med regjeringens utstyr.
Den var så kraftig at folk kunne motta Omega sendinger
til og med uten antenne. Våre program ble også mottatt på
skip ute i de nordatlantiske fiskefeltene. Dette gledet meg
spesielt ettersom jeg husket mine dager ute på flåten som en
ung kristen. Jeg husket hvordan jeg plasserte Bibelen godt
synlig for mannskapet på et skip og tenkte hvordan jeg nå
fikk presentere Guds Ord til så mange flere.
•••
Vi vil hjelpe deg
VI BEGYNTE Å HØRE HISTORIER om hvordan Omega Televisjon
forandret liv, slik som for et ungt par som hadde flyttet
til Reykjavík fra Akureyri, den nest største byen i Island, og
som bare hadde et lite bærbart svart-hvitt TV-apparatet i sitt
nye hjem.
97

Ild fra Island
De hadde ingen interesse av religiøse saker, men vår kanal
var den eneste de kunne få inn. Derfor begynte de å se på
fra tid til annen. En kveld mannen var hjemme alene og så
på Omega, rørte Den Hellige Ånd ved ham, og han ba om
å motta Jesus som sin Frelser. Han fortalte ivrig sin partner
hva som hadde skjedd, men hun var forsiktig og bekymret
for at han hadde blitt fanget inn av en rar gruppe.
En kveld hun var hjemme på egen hånd, plukket hun opp
Det nye testamentet som lå der og åpnet det. Hun begynte å
lese at Jesus kommer tilbake, at en person ville bli tatt med
og en annen etterlatt. Hun var redd dette kunne skje med
henne og ba om å få ta imot Jesus, akkurat som kjæresten
hennes hadde gjort.
Innen kort tid begynte de gå i kirken sammen og lese
Bibelen regelmessig. De innså at de ikke bare burde leve
sammen derfor giftet de seg. De fortsatte, fikk barn og ble
aktivt involvert i en lokal kirke – og ivrige supportere av
Omega tjenesten.
Samtidig som det var mange seire lik disse to for Omega
Televisjon, var der også mange tilbakeslag og stadige utfordringer.
Og, slik som i fysisk krigføring, inkluderte den
åndelige kampen noen skader som skyldtes «vennlig ild» –
sår fra dem vi trodde var på vår side.
Samme slags murring som hadde omgitt Alpha Radio
begynte å reise seg. Noen kirkeledere kritiserte hva vi gjorde.
De talte mot måten vi proklamerte Jesus som Frelser
og Helbreder og påsto at vi tok vekk pengene fra de lokale
menighetene – skjønt vi alltid oppmuntret seerne til å finne
et godt menighetshjem og til å støtte dens arbeid finansielt.
98
Ting toppet seg på en av de pastorsamlingene jeg deltok

Vi vil hjelpe deg
på fra tid til annen. Omega hadde da vært drevet i omtrent
fire år. Jeg ble overrasket over deltakelsen som var større
enn normalt, og oppdaget raskt at de var der for å angripe
meg og Omega Televisjon. Møtet ble raskt ubehagelig.
Vanligvis søker jeg å unngå konflikt når det er mulig. Jeg
foretrekker heller å se hvordan vi alle kan arbeide sammen
for Herren. Men jeg kunne se at mange av de tilstedeværende
ikke var interessert i å prøve å forstå hva vi gjorde.
De ønsket bare å hindre eller stoppe Omega. Jeg kjente et
rush av indignasjon. Jeg visste jeg ikke ble rik av hva vi gjorde,
og jeg visste at vi ikke prøvde å ta menighetenes penger.
Vi ville bare nå flere mennesker for Jesus. Noen få pastorer
sto fram på våre vegne, men stemningen var ikke bra.
Så til slutt snakket jeg. Jeg sa jeg ville gå i studio, gå på
lufta å fortelle alle våre seere direkte hva som ble sagt om
oss, og overlate til dem å bestemme hvem som fortalte sannheten.
Dette så ut til å ta vinden ut av seilene hos opposisjonen,
og angrepet stoppet. Jeg innså at selv om det er godt
å søke fred, må du noen ganger stå fast på hva Gud har vist
deg.
På samme måten måtte jeg være like direkte ved en konflikt
i nærmiljøet omtrent på samme tid. Mye av den tidlige
suksessen til Omega skyldtes i stor del arbeidet og hjelpen
fra en kjær venn og kollega. Utadvendt og med sterk personlighet
hadde han vært med meg fra de første dagene og var
en uvurderlig hjelp til å organisere og planlegge.
Jeg ble sjokkert da jeg oppdaget at han hadde blitt involvert
med en gift kvinne som var vert ved noen av våre sendinger.
Jeg hadde kjent at noe ikke var helt rett i selskapet
en tid, men hadde aldri innbilt meg at det skulle være noe
sånt. Det gjorde meg forferdelig trist, men jeg visste jeg ikke
99

Ild fra Island
hadde noe valg. Jeg måtte si til dem begge to at de måtte
slutte. Det var ikke lett å be dem gå, ikke bare på grunn
av hva vi hadde gått gjennom sammen, men fordi de var så
verdifulle begge to for Omegas virksomhet. Men jeg visste at
det å gjøre ting for Gud på rett måte, var det aller viktigste.
Heldigvis var vi stand til å skilles på god måte, forsonet,
og de som trodde at den situasjonen ville få meg til å miste
kontrollen over Omega, ble skuffet.
•••
DER VAR ANDRE GANGER DA det som først syntes å være noe
negativt, ble vendt til det gode fordi vi stolte på Gud og prøvde
å fortsette med å gjøre den rette tingen.
Ettersom Omegas rekkevidde og rykte vokste, ble jeg ganske
godt kjent i offentligheten. Folk kunne stoppe meg å si
at de hadde sett dette eller det programmet. Jeg kjente at
kanalen hjalp med å endre det åndelige klimaet i landet,
skape mer åpenhet.
Da vi ble bedt om å hjelpe å arrangere et Benny Hinn
korstog for første gang på Island, tok jeg sjansen. Jeg hadde
lenge vært en beundrer av hans sterke helbredelsestjeneste.
Jeg hadde såvidt møtt ham i De forente stater på en nasjonal
religiøs kringkastingskongress. Vi hadde lagt hans program
til vår timeplan, og i 1994 kontaktet hans kontor meg for å
spørre om å organisere et besøk på Island.
Vi klarte å sikre oss den største sportshallen, kalt Kaplakriki,
rett utenfor Reykjavík. Den kunne ta fire tusen mennesker,
som ikke var mange sammenliknet med noen av
samlingene til Benny Hinn andre steder i verden. Men
han var fortsatt ganske ukjent på Island. Så det var litt av et
100

Vi vil hjelpe deg
sjansespill. Likevel undertegnet vi avtalen og begynte å planlegge
markedsføringen av arrangementet.
De nasjonale TV-nyhetssendingene viste noen klipp fra
tidligere Benny Hinn korstog for å rapportere om hans
kommende besøk. Det utløste litt av en kontrovers. Doktorer
og noen prester uttalte seg sterkt mot arrangementet og
sa at overnaturlig helbredelse bare var hokus pokus og at
folk ikke måtte bli involvert.
Jeg ble invitert til den nest største TV-stasjonen for å
diskutere saken med helsedirektøren. Jeg snakket rolig og
foreslo at folk skulle se selv. Etterpå gratulerte intervjueren
meg med hvordan jeg hadde håndtert tingene. «Du vet,
Erik», sa han «dette er verd tusener av dollar i annonsering.»
Det så sannelig slik ut. Der var litt av en offentlig debatt
om mirakler og helbredelser, og da Benny Hinn endelig
ankom i august, var stedet fullt. Han ble sjokkert over folkemengden,
med mange hundre mennesker som ikke kom
inn. Møtene ble en stor suksess og spredte navnene til Benny
Hinn og Omega ytterligere på Island.
Da han kom tilbake neste år, måtte vi bruke den største
sportshallen i Reykjavík for å gi plass til alle som kom til de
tre møtene, på to dager.
Ironisk nok, en annen hendelse som satte oss i det nasjonale
søkelyset – og som hjalp vår videre ekspansjon, kom
ikke på grunn av kritikk av det vi kringkastet, men for hva vi
ikke ville kringkaste.
Et av de islandske programmene vi sendte i 2001 ble
laget med en forkynner som begynte å bruke anledningen
til å snakke kritisk om andre tjenester i landet. Jeg ble
101

Ild fra Island
skuffet da jeg fant ut dette. Det var ikke i den ånden vi prøvde
å arbeide. Vi ønsket bare at Omega skulle forkynne evangeliet
på en enkel måte og vinne sjeler, ikke være i krangel i
Kristi legeme.
Vi fortalte forkynneren at vi ikke ville sende programmet
hans lenger, og han ble sint. Det neste var at jeg fikk en telefon
fra en nasjonal TV-reporter som ville vite om det var sant
at vi hadde utestengt noen fra Omega. Dette kunne virkelig
sette oss i et dårlig lys.
Jeg avtalte å snakke med journalisten om det, og vi begynte
å be om hva vi skulle gjøre. Reporteren kom til vårt studio
i en gate som heter Grensasvegur, ikke langt fra sentrum av
Reykjavík. Det var opprinnelig bygget som en fabrikk, men
en del av bygningen hadde blitt omgjort til kirke, og vi hadde
overtatt denne delen av eiendommen da menigheten ble
oppløst noen år tidligere.
Jeg kjente raskt at jeg skulle prøve å snu den sannsynlige
negative atmosfæren i det kommende intervjuet. Da journalisten
ankom viste jeg henne et kart over Europa og Skandinavia,
som hang på veggen. Sammen med andre Omega
arbeidere, frivillige og støttespillere hadde jeg ofte sett på
det mens vi ba om at Gud måtte utvide vår rekkevidde og
gjøre oss i stand til å proklamere evangeliet utenfor Islands
grenser.
«Se alle disse landene?», sa jeg. «Snart vil vi bli knyttet
sammen, og det vil bli kringkastet til alle dem fra Island. Det
vil gjøre oss til det største nettverket på Island.»
Min besøkende var svært interessert. «Virkelig? Kan vi ta
dette med i nyhetene?»
102

Vi vil hjelpe deg
I det kameraet rullet, spurte hun, «Når vil dette finne
sted?»
Jeg hadde ingen idé, ingen planer, eller penger. Men jeg
visste at det følgende året ville markere tiårsjubileet vårt for
å kringkaste på Island.
«28. juli 2002», svarte jeg så sikkert som jeg bare kunne.
103

Kapittel 10
«Bare stol på Gud»
BESØKET AV DEN NASJONALE TV journalisten stimulerte
noe som hadde vært i hjertet og bakhodet mitt i mange
år nå, å utvide rekkevidden til Gospel Channel, det nye navnet
Omega hadde fått. Akkurat som Jesus sa i Sin Store Befaling
først til Sine disipler om at de skulle være Hans vitner i
Jerusalem, Judea, Samaria og deretter til jordens ender, å gå
ut i stadig større sirkler, hadde jeg et ønske om å kringkaste
de gode nyhetene i enda større omfang.
Jeg visste det var en del av hva Gud hadde kalt meg til å
gjøre og som hadde blitt bekreftet og oppmuntret av noen
av dem som besøkte Island. Mange forkynnere og lærere
som kom til landet for å snakke i menigheter, kunne komme
til vårt lille studio for å bli intervjuet. De var imponerte over
hva vi gjorde og oppfordret oss til å ekspandere ytterligere.
Trangen etter en større misjonsmark hadde også blitt
oppmuntret gjennom et usannsynlig møte den første tiden
med kringkasting på Island. Et år eller to etter at vi sendte
direkte, fikk jeg en telefon fra en venn i USA, Stan. Vi hadde
blitt kjent med hverandre under et av mine besøk i Amerika
og hadde holdt kontakten.
104

Bare stol på Gud
Han kontaktet meg nå med en merkelig historie. Han hadde
vært i en gudstjeneste der en besøkende taler med profetisk
tjeneste hadde snakket om hvordan Gud hadde vist
ham at vekkelsen ville komme til Europa. Og det involverte
kringkasting fra Island av en som het Erik Erikson. Stan sa
han trodde jeg kunne være interessert i å høre om det.
Om jeg var! Jeg klarte å spore opp profeten Stan hadde
hørt. Hans navn var Tom James, og han bodde i Florida. Jeg
hadde aldri hørt om ham. Vi snakket kort sammen i telefonen.
Jeg forklarte hva som hadde skjedd og ba om å få høre
litt mer. Tom sa han ville fakse meg flere detaljer, og jeg ble
forbløffet da papiret tikket ut av min maskin.
Toms budskap henvendte seg til meg som «Erik Erikson»
– akkurat som jeg stavet den engelske versjonen av navnet
mitt, skjønt det ville blitt skrevet med en «c» av de fleste.
Tom fortalte meg hvordan Gud hadde gitt ham en visjon om
hvordan evangeliet ville overflømme Europa, og mitt navn
ble talt. Tom besøkte Island i ettertid for personlig å fortelle
meg mer og talte oppmuntring til min visjon om en større
seer-skare.
Vi delte visjonen med våre Gospel Channels venner og
supportere på Island, og de var entusiastiske. Med solide dokumenterte
resultater, med nesten et tiår med kringkasting
på Island, var jeg istand til å sikre kreditt for å begynne og
legge planer. Jeg fikk en god avtale om satellitt-tid. Men jeg
visste vi på ingen måte kunne skaffe alle pengene vi trengte
bare på Island for den nye innsatsen mot Skandinvia.
Man utvider ikke kongeriket uten at Satan kjemper imot.
Da jeg begynte å be og legge planer for Skandinavia, kom
jeg under nye mengder av åndelige angrep – tvil og frykt,
bekymringer og vantro. På et tidspunkt følte jeg et tungt
105

Ild fra Island
mørke som prøvde å overvelde meg, lik et teppe, og det
hvisket: det er håpløst. Bare drep deg selv. Det brakte meg tilbake
til hendelsen da jeg var ute på fiskebåten. Jeg visste
fienden prøvde å male meg i biter, så jeg ropte til Gud om
oppmuntring.
106
«Vær så snill, la meg kjenne at du hører meg.»
Noen få dager senere kontaktet en person meg: «Erik», sa
han, «Jeg kjørte nær huset her, og Herren talte til meg. Han
ba meg si deg at Han har hørt din bønn!»
Med det ytterligere tilskudd av tillit til Gud dro jeg til kongressen
til National Religious Broadcasters i februar 2002,
med en brosjyre om vårt skandinaviske prosjekt. Jeg ønsket
spesielt å gi et eksemplar til Paul Crouch. Jeg hadde vært
svært takknemlig for hans sjenerøse hjelp og støtte i våre
første dager, og ville ikke han skulle tenke at vi prøvde å konkurrere
med TBN; vi gjorde bare det vi trodde Gud hadde
bedt oss gjøre.
Da jeg fikk noen få øyeblikk med ham, ga jeg ham litt
nervøst en brosjyre. Halsen kjentes tørr.
«Hei Paul, godt å se deg igjen», kvekket jeg. «Har noe jeg
vil vise deg. Vi kommer til å starte sendinger fra Island til
hele Skandinavia».
Han tok brosjyren, kikket kort på den og så opp på meg.
«Å Erik, dette er fantastisk! Dette er flott! Du må fortelle
meg mer om det hele.»
Det neste som skjedde var at han grep fatt i kamerafolk
i nærheten og ønsket å filme et segment med annonsering
om våre planer for TBN-verden. Og så inviterte han meg
til å bli med ham til Dallas et par uker til TBNs årlige pen-

geinnsamling, fordi han ønsket å promotere det vi gjorde
ytterligere. På dette møtet gikk han med på å bidra med
å finansiere Gospel Channel Skandinavias første dager. Jeg
ble bedt om å gå opp på TBN-scenen og bli med ham og
Benny Hinn. Sammen slo vi symbolsk på en stor bryter som
signaliserte den første tjuefiretimers kristne TV-kanalen for
Skandinavia.
Jeg ble overveldet over den nåde og godhet vi hadde blitt
vist: – nesten to måneder før planen, og bare seks måneder
etter jeg hadde annonsert hva vi skulle gjøre.
•••
Bare stol på Gud
DET HAR VÆRT ANDRE ANLEDNINGER da jeg har erfart stor
generøsitet fra andre involvert i kristen kringkasting. En av
dem var en leksjon om å ha en god holdning i møte med
skuffelse.
Vi hadde en hard tid med å skaffe de pengene vi trengte
til tekniske forbedringer på Gospel Channel. Derfor kontaktet
jeg en venn som drev en vellykket kristen stasjon i De
forente stater. Jeg forklarte situasjonen og spurte om han
kanskje kunne være i stand til å hjelpe oss. Han sa han trengte
en uke til å tenke over det, men ringte senere for å si at
han var lei for det, men han kunne ikke gjøre noe for oss på
den tiden.
Jeg forsto, men ble oppmuntret da jeg ble oppringt fra
stasjonen noen dager senere og invitert til en pengeinnsamling
som snart skulle avholdes. De har forandret mening, tenkte
jeg. Det var knapt med penger hos Gospel Channel, men jeg
klarte å skrape sammen nok til flybillett for å være der.
Et par dager før direktesendingen møtte jeg lederne av et
107

Ild fra Island
annet kringkastingsnett som var i byen av samme grunn. Jeg
fortalte dem ivrig om hvordan verts-stasjonen skulle støtte
Gospel Channel. De så overrasket ut og litt beklemte. Dette
må være feil, sa de, den begunstigede skulle faktisk være
deres kanal.
Jeg rødmet, og hjertet mitt sank ned i føttene da jeg innså
hvilken forferdelig, pinlig feil jeg hadde gjort. Personen
som hadde ringt meg fra stasjonen hadde rett og slett invitert
meg som gjest, ikke som mottaker. Jeg ønsket å finne et
sted å gjemme meg.
I stedet gikk jeg tilbake til hotellet og ringte hjem. Jeg
forklarte Kristín at jeg hadde gjort en stor feil. Det var ikke
bare slik at det ikke ville bli noen penger, men jeg hadde
sløst bort en del siden vi egentlig ikke hadde råd til å dra til
USA, for en katastrofe.
Jeg snakket med Gísli Sigurþórsson, som jobbet på kontoret
på Gospel Channel også. «Stol bare på Gud, Erik» sa
han. «Gud vil ta seg av dette, på en eller annen måte vil Han
ordne det.» Da jeg la på, talte Gud til meg: Alt kommer til å
gå bra.
Hans ord trengte igjennom min fortvilelse. Jeg bestemte
at hvis noen skulle ringe og spesielt invitere meg til begivenheten
på stasjonen den kvelden, ville jeg ta det som et tegn
på at jeg skulle gå.
Ikke lenge etter mottok jeg en telefon på hotellet fra den
kvinnen som først hadde ringt angående arrangementet og
beskjeden hennes som jeg hadde misforstått. Hun sa hun
skulle delta på arrangementet og kunne svinge innom hotellet
og kjøre meg til stasjonen hvis jeg ville.
108

Bare stol på Gud
Dette var stadfestelsen jeg trengte, derfor kledde jeg meg
fint for sendingen. Jeg visste ikke hva som kom til å skje,
men jeg visste Gud ville jeg skulle være der.
Da vi ankom stasjonen, ble jeg tatt varmt imot av eieren
som hadde avslått min opprinnelige forespørsel om hjelp.
Han tok meg til siden.
«Du må ha bedt, Erik», sa han med et smil. Lederne fra
den andre kringkastingskanalen som jeg hadde det pinlige
møtet med et par dager tidligere, hadde kommet til ham, sa
han. De hadde annonsert at de ønsket å gi en tidel av alt som
ble gitt til deres prosjekt til Gospel Channel. Jeg ble satt ut.
I løpet av den direkte sendingen den kvelden nevnte en
eller annen på et tidspunkt for seerne at en del av pengene
ville bli brukt til å hjelpe hva jeg gjorde på Island. Resultatet
var at noen mennesker ringte inn donasjoner og kom med
løfter og ba spesielt om at deres penger skulle gå til Gospel
Channel. Dette var langt over min forventing. Jeg endte opp
med å returnere til Island med mer finansiell støtte enn jeg
noen gang hadde håpet på.
Et av de lykkeligste brevene jeg noen gang har skrevet
var det jeg senere sendte til lederne i det andre nettverket
der jeg delte noen av vitnesbyrdene fra folk som hadde blitt
berørt av Gospel Channel og takket dem for at det var blitt
mulig på grunn av deres gavmildhet.
For meg var hele episoden enda en påminnelse om at
ting fungerer annerledes i Guds kongerike. I verden er alle
i konkurranse med hverandre, man bedrar for å få posisjoner.
Når du prøver å fullføre hva du er sikker på er Guds
visjon, vet du at det kommer til å være et tillegg til, heller
enn i konflikt med andre. Du kan tillate deg å være generøs
109

Ild fra Island
og støttende.
Vi arbeider alle mot samme mål, om at kunnskapen om Herrens
herlighet skal fylle jorden som vannene dekker havet,
slik Habakuk 2:14 erklærer.
•••
Å GÅ FRA KRINGKASTING PÅ ISLAND til å dekke hele Skandinavia
var litt av et sprang. Vårt potensielle publikum spratt
opp fra rundt en tredjedels million i nasjonen Island, ved
veikrysset mellom Atlanterhavet og Nordishavet, til rundt
tjuefem millioner mennesker spredt ut over tre land langs
Europas taklinje. Faktisk når signalene enda lenger, helt til
Færøyene og Grønland.
Jeg var fornøyd med Gospel Channels lansering i Skandinavia,
ikke bare fordi det var et nytt steg mot hva Gud hadde
kalt meg til, men for den plassen det stedet i verden hadde i
mitt hjerte. Islands historiske, språklige og kulturelle røtter
kan bli sporet tilbake til regionen. Der er spesielle bånd mellom
Island og Norge, som mange nesten ser på som brornasjoner
som ble atskilt ved fødselen. På Island snakker vi
det gammelnorske språket Norge hadde for tusen år siden.
Og det var i Norge Gud første gangen talte til meg om å nå
verden gjennom media da jeg var nyfrelst.
De fleste av våre sendinger var engelsk-språklige, men
vi laget noen norsk-språklige programmer, inkludert en
direkte kveldsending. Vi fikk en lojal tilhengerskare fra folk
i Skandinavia som satte pris på budskapet vi delte.
Deres støtte ble avgjørende i kjølvannet av finanskrisen
som traff Island i 2008. Med kollapsen av landets tre private
hovedbanker, ble vi kastet inn i en økonomisk depresjon
110

Bare stol på Gud
som traff alle alvorlig. Folk hadde knapt penger nok til å
dekke sine mest grunnleggende behov, langt mindre å tilby
støtte til andre. Som et resultat sank vår allerede beskjedne
inntekt betydelig. Det så ut som om vi måtte suspendere
sendingene til Skandinavia.
En dag, mens vi motvillig vurderte dette, kom en tykk
brun konvolutt i posten. Den var postet i Norge. Pakken så
og kjentes ut å inneholde en bunke brosjyrer eller hefter
av et eller annet slag. Nysgjerrig åpnet jeg den. På innsiden
var en tykk bunke med norske sedler. Ingen kommentar,
ingen returadresse, bare en murstein av kontanter tilsvarer
US $ 7.000. Noen der ute trodde på hva vi gjorde. Det var
både en oppmuntring og praktisk hjelp til å holde det
gående.
Siden vi startet sendingene til Skandinavia har også to
andre kristne nettverk begynt å tjene regionen. Men vi fortsetter
å trekke et stort publikum på grunn av sammensetningen
i vårt innhold. Vårt fokus har alltid vært og vil alltid forbli:
Kraftig forkynnelse, Den Hellige Ånds nærvær og bønn.
Andre kristne kringkastingsnett tilbyr ulike typer trosbasert
og sunn underholdning, eller flere magasin-stil
programmer med kristne personligheter. Vi er glade for at
den slags ting er tilgjengelige. Men vi tror vi har blitt kalt til
enkelt å fokusere på budskapet om kraften i korset og den
oppstandne Jesus.
Den samme vektleggingen ledet til vår neste utvidelse inn
i Europa.
Jeg hadde ønsket å kringkaste til England gjennom lang
tid. Det var stedet der jeg først hadde opplevd Guds tilveiebringelse
og kraft, da jeg handlet i tro og kjøpte billett for
111

Ild fra Island
å dra til Morris Cerullos konferanse. Og jeg visste at gjennom
årene hadde mange mennesker talt profetisk om at
Storbritannia hadde en nøkkelrolle i den framtidige europeiske
vekkelsen som så mange mennesker har bedt for
gjennom lang tid.
Gospel Channel Europe ble lansert 26. september 2005.
Selv om satellitten vi undertegnet for å kunne bruke var fokusert
på Storbritannia, har vi også fått tilgang til mottakere
på kontinentet som har utvidet vår rekkevidde til Frankrike,
Spania, Italia og enda lenger. Faktisk omfatter Gospel
Channel Europe femtito nasjoner i regionen, flere millioner
hjem.
Hvis jeg noen gang blir fristet til å tvile på rekkevidden vi
har, trenger jeg bare huske en samtale jeg hadde med min
nabo en gang. Jeg var ute og jobbet i min bakgård da han
ropte, derfor gikk jeg over til hvor våre eiendommer møttes,
for å snakke med ham.
«Du vil aldri tro dette, Erik», sa han. «Jeg var i England
nylig hos en venn. Han hadde TV på, og vet du hvem jeg så?
Deg! Han hadde på Gospel Channel Europe.»
112

Kapittel 11
«Noen ord
fra Jesus til deg»
FOLK TROR NOEN GANGER AT FORDI jeg er så sterkt engasjert
i å proklamere Jesu kjærlighet til verden og fortelle
andre om hvor god Han er, må livet mitt være ganske fullkomment.
Men det er stadige utfordringer ved å holde Gospel
Channel på lufta.
Og, bortsett fra tjenesten, har det personlig vært noen
tunge dager. Faktisk har de i vesentlig grad vært årsaken til
at jeg virkelig har opplevd Guds godhet, og på den måten
kan jeg trygt fortsette å erklære at den også finnes for andre
som går gjennom harde tider.
Kristín og jeg hadde vært lykkelig gift i bare to år da vi
ønsket vårt første barn velkommen, Kristinn. Han vokste
fint, og vi forberedte markeringen av hans første hundre
dager med en stor familiefeiring slik de gjør i hans mors
hjemland. Vi hadde allerede vært ute sammen og kjøpt et
nytt kamera for å ta opp feiringen. Alt så normalt ut.
Vel hjemme, litt senere på dagen, gikk jeg for å sjekke
113

Ild fra Island
gutten vår og oppdaget at han ikke pustet. Dette kunne ikke
skje! Jeg snappet han opp i armene mine og løp ut av leiligheten
vår og banket på hos naboen. Mannen der ringte etter
ambulanse, som heldigvis kom raskt. Ambulansefolkene tok
Kristinns slappe kropp fra oss og gikk inn i stua vår for å arbeide
med ham mens Kristín og jeg klynget oss til hverandre
i sjokk og ba.
Øyeblikket senere pakket de ham inn i en ambulanse
og skyndte seg til sykehuset. Vi fulgte med dem, gatene lå
øde fordi politiet hadde stoppet trafikken for å hjelpe oss å
komme dit raskt.
På venterommet fikk vi snart selskap av pastor Gunnar
Þorsteinsson fra kirken vi var en del av, fordi ordet spredte
seg om hva som hadde skjedd. Vi ba og ropte til Gud om å
spare Kristinns liv. Da en av doktorene kom ut for å fortelle
oss at vår sønn hadde blitt gjenopplivet, var jeg ekstatisk.
«Jeg visste det! Jeg visste at Gud ville gjøre det!» sa jeg til alle.
Det var hardt å forlate Kristinn på intensivavdelingen,
men det medisinske personalet sa det var ingenting vi kunne
gjøre for ham der. Derfor dro vi utmattet hjem. Jeg ble vekket
ut av søvnen midt på natten ved ringingen av telefonen.
Det var en lege fra sykehuset: Beklager å måtte fortelle deg
det, men Kristinn er død.
Etter en slik lettelse og glede bare noen timer tidligere
var denne knusende nyheten nesten for mye å ta inn. Kristin
og jeg gråt sammen gjennom natten, mens kraftig regn falt
utenfor som i sympati.
Venner og familie begynte å samle seg i leiligheten vår
neste morgen mens vi prøvde å fatte det. De gråt og ba med
oss. Mitt sinn hvirvlet. Hvorfor hadde dette skjedd? Hvordan
114

Noen ord fra Jesus til deg
kunne Kristinns liv bli reddet og tatt på den måten? Hvor var
Gud i det hele?
En overraskelse var hvordan vår smerte brakte folk sammen.
Vi mottok varme ord i sympati fra kirkeledere som
hadde vært kritiske til hva jeg gjorde. Noen av dem kom
til og med i Kristinns begravelse for å vise sin deltakelse og
omsorg. Jeg var rørt.
Jeg tok min Bibel og skrev på frontsiden ordene i 1 Tessalonikerne
4:14-17
For vi tror at Jesus døde og sto opp igjen, og derfor
tror vi at Gud vil bringe sammen med Jesus dem
som har sovnet inn i Ham. Ifølge Herrens ord, forteller
vi dere at vi som fortsatt er i live, som er igjen
til Herrens gjenkomst, skal slett ikke komme før dem
som er sovnet inn. For Herren selv skal komme ned
fra himmelen med et bydende rop, med erkeengelens
røst og med Guds trompet, og de døde i Kristus
skal først oppstå. Etter det vil vi som fortsatt er i live
og er igjen, bli rykket opp sammen med dem i skyene
for å møte Herren i luften. Og så skal vi for alltid være
sammen med Herren.
Så gjemte jeg min Bibel i kisten med Kristinn.
En tid etter begravelsen kom Guðmunda til meg, min
åndelige mor, som hadde vært en kilde til åndelig oppmuntring
og trøst for meg så mange ganger og snakket forsiktig.
«Erik, har jeg noen ord fra Jesus for deg», sa hun. Mens
hun slo opp i Matteus 19:14 leste hun vår Frelsers Ord til
Sine disipler: «La de små barn komme til meg, og hindre
dem ikke, for himlenes rike tilhører slike som dem.»
115

Ild fra Island
Jeg kjente disse ordene var levende for meg der og da, og de
ga litt trøst. Mitt hjerte var fortsatt knust, men jeg følte meg
trygg på at Gud visste alt som hadde skjedd og ville skje, og
at jeg kunne stole på Ham, selv om jeg ikke forsto det.
Legedom kommer med tiden, skjønt der alltid er et arr.
Jeg visste at mens mine følelser var sterke, var Guds Ord sterkere
– og i det lover Han en ende på tårene, en dag. Jeg
bestemte meg for at jeg ikke skulle tillate meg å bli fanget i
bitterhet og sorg.
Kristinn ble begravet ved siden av min bestemor. Hvert år
når vi besøker graven på hans fødselsdag, blir jeg minnet om
foreningen vi ser fram til. Jeg blir minnet om dem som har
mistet barn og kjære som ikke kjenner Jesus, som ikke har
erfart Hans trøst og håp. Og jeg blir fornyet i min innvielse
til å nå dem med de gode nyhetene.
•••
I DEN TIDEN VI HAR VÆRT på lufta og proklamert de gode
nyhetene om Jesus, har jeg også hatt en pågående fysisk utfordring
som noen ganger nesten har drevet meg til desperasjon
– men enda viktigere, drevet meg nærmere Jesus.
Det startet i de travle dagene med å lansere Omega. Datamaskinen
jeg brukte hadde en ødelagt harddisk slik at maskinen
avga et høyfrekvent hvin. Det var helt i yttergrensen av
hørselen min, men nok til at jeg la merke til det, men ikke
så ille at det var fullstendig distraherende. Uten penger til å
erstatte utstyret og mye å gjøre, ignorerte jeg det og fortsatte
videre.
En dag, noen få måneder senere, da jeg var ute rundt
om i Reykjavík var det plutselig en høyfrekvent støy i begge
116

Noen ord fra Jesus til deg
ørene mine, akkurat som om noen hadde satt på alarmen.
Det overrasket meg, men forsvant, så jeg tenkte ikke mer
over det. Så kom det tilbake en stund senere med full kraft –
en gjennomtrengende lyd som fikk meg til å riste hodet for
å bli kvitt det. Det var svært forstyrrende.
Heldigvis var jeg i stand til å sove, men hver gang jeg
våknet var det der igjen. Noen dager sterkere, andre dager
mindre sterkt, men alltid irriterende og ubehagelig. Det ble
vanskelig for meg å høre ting klart noen ganger, fordi bakgrunnsstøyen
kom i veien. Å konsentrere seg kunne være
vanskelig; jeg kjente jeg virkelig måtte kjempe for å holde
fokus og ikke bli slått ut av det invaderende bråket.
Å hvile syntes å lette problemet, og jeg ba selvfølgelig
regelmessig om at Gud skulle helbrede meg. Men etter som
tiden gikk, og det ikke så ut til å være noen reell endring eller
forbedring, visste jeg at jeg måtte ha litt medisinsk hjelp.
Jeg gikk til legen min som bekreftet at jeg hadde tinnitus,
men kunne ikke gi noen virkelig hjelp. Jeg ønsket ikke ta
medisiner resten av livet hvis jeg kunne unngå det. Etter å
ha gjort noen undersøkelser, fant jeg en klinikk i Israel som
tilsynelatende hadde utviklet et unikt program for å hjelpe
lidende.
Kristin og jeg tilbrakte seks uker der mens jeg ble behandlet
av Dr. Zecharya Shemesh, en stor, skjeggete mann. Han
foretok en grundig personlig medisinsk sjekk og tok mange
prøver. Han anbefalte en fysisk avgiftning som ville rense
kroppen min og fulgte opp med å foreskrive en blanding
av kosttilskudd for å balansere systemet mitt. Selv om det
ikke eliminerte tinnitus helt, bidro det til en kjempestor forbedring
mens jeg lærte å håndtere mitt fysiske miljø bedre.
117

Ild fra Island
Å være på steder med masse elektrisk utstyr kan se ut til
å øke problemet, så jeg måtte være forsiktig – er likevel
takknemlig for at jeg er fin når jeg er i studio. Når jeg har
med meg mobiltelefonen, skrur jeg den bare på når jeg trenger
bruke den, eller sjekke samtaler. Å ha den permanent i
aktiv modus går dårlig.
Jeg hadde to eller tre møter hver uke med Dr. Shemesh
i løpet av vår tid i Israel, noe som ga rikelig anledning til
å besøke mange av de stedene jeg hadde lest så mye om i
min Bibel. Vi kom tilbake til Island med virkelig framgang i
håndteringen av mine hørselsproblemer og en rikere forståelse
av Guds ekte fotavtrykk i menneskehetens historie.
Ved å vokte min diett, overvåke mine fysiske omgivelser
og også ta en reseptbelagt medisin har medført at tingene
stort sett er overkommelige. Men tilstanden kan fortsatt
være utmattende til tider.
I de første dagene ba jeg konstant om at Gud måtte helbrede
meg. Jeg vendte meg til Bibelen for trøst og innsikt,
og det kom fra uventet hold. Jeg leste i 1 Korinterne 12:7-10
der Paulus skriver om sin «torn i kjødet». Da slo det meg
at han og jeg delte en liknende tilstand. Tross alt snakker
han om at en Satans engel plager ham, og et budskap involverer
en form for lyd. Kanskje var den store apostel, som
meg, presset av at hodet var fullt av uønsket lyd som han ikke
kunne stilne, uansett hvor mye han prøvde?
Mange har gjennom årene spekulert på hva Paulus’
«torn» var. Vi vil ikke vite sikkert før vi får spurt ham i himmelen.
Men bare muligheten for at han kan ha holdt ut noe
liknende og likevel valgte å holde fram i Guds tjeneste, liksom
løftet meg. Etter å ha bedt Gud gjentatte ganger om å
ta denne lidelsen fra ham, hadde Paulus overgitt den. Etter
118

mange bønner om helbredelse for meg selv, bestemte jeg
meg for å gjøre det samme.
•••
Noen ord fra Jesus til deg
SELV OM JEG IKKE LENGER BER OM AT GUD skal helbrede min
tinnitus, betyr ikke det at jeg ikke tror Han kan eller vil. Jeg
bare bekjenner hva Guds Ord sier, at jeg er helbredet ved
Jesu sår.
Jeg minnes også at noen av de største Guds menn og kvinner
som har blitt brukt til å bringe fysisk helbredelse til andre,
hadde sine egne kontinuerlige svakheter, eller de så dem i
sine egne familier. Smith Wigglesworth utholdt forferdelige
nyresteiner en gang, og han ba om at hans datters døvhet
skulle bli helbredet, men det ble den ikke. Da han ble spurt
om hvorfor han ikke hadde blitt helbredet fysisk selv, sa han
at det kanskje var på grunn av sin vantro. For noen ganger
kan det være lettere å be for andre enn å be for oss selv.
Lik Smith Wigglesworth og andre driver min fysiske svakhet
meg tilbake til Jesus. Den minner meg om at alt handler
om Ham, og ingenting har med meg å gjøre. Jeg tror at selv
om Gud ikke forårsaket min tinnitus, fortsetter Han å la det
påvirke meg med en hensikt jeg ikke kan forstå. Hvis det
hadde blitt tatt bort nå, kunne jeg kanskje blitt fristet til å bli
stolt, eller gå i en annen retning enn den Han har i tankene
for meg. Slik situasjonen er blir jeg påminnet hver dag om
at jeg er avhengig av Ham i alt.
Det samme gjelder det finansielle området. Noen kritikere
sier at kristen-TV bare handler om penger, og at kringkastere
blir rike på andres bekostning. Jeg kan ikke svare
for andre, men det er definitivt ikke tilfelle for meg eller
min familie. Vi har virkelig blitt velsignet av Gud på mange
119

Ild fra Island
måter med en lykkelig familie og gode venner, men vi har
ikke store rikdommer. Vi lever i et enkelt hus, og jeg kjører
en ti år gammel bil.
Jeg tror alt dette er Guds nåde og beskyttelse. Igjen gjør
det oss avhengige av Ham. Å stadig møte fysiske og finansielle
utfordringer får meg ikke til å tvile på Jesus, men det
minner meg om hvor viktig det er å være nær Ham og vandre
Hans veier. Han er vår tilveiebringer og beskytter. Vi blir
minnet om det ved stadig å komme til Ham for våre behov.
Mine egne kamper gir meg også større sympati og medfølelse
for andre som går gjennom harde tider – mange av
dem langt mer vanskelige enn hva jeg noen gang har erfart
– og det oppildner mitt engasjement med å spre evangeliet.
Jeg vet at Jesus er hva–Hvem – de behøver mer enn noe
annet. Kanskje kan også mitt lille eksempel om å holde det
gående være en oppmuntring til andre om å presse på, holde
fast og stole på Gud, til tross for egne vanskeligheter.
Hvis jeg skulle bli fristet til å tvile, kan jeg bare tenke tilbake
på de siste to tiår og alle de vi har hørt fra, hvis liv har
blitt påvirket av vår kringkasting. De har ringt, skrevet og
besøkt oss for å fortelle hvordan de fant Jesus som sin Frelser
gjennom programmene vi sendte ut. Eller de har opplevd
åndelig, fysisk eller emosjonell helbredelse gjennom forkynnelsen
og bønnene de har hørt.
Noen har snublet over et program, helt utilsiktet, lik
Eiríkur Magnússon. Han var en ung kjemiker da han ble
sengeliggende hjemme i flere måneder på grunn av sykdom.
Uten noe å gjøre gjennom de lange nattetimene, skrudde
han på TV-apparatet og fant Omega.
120
Til å begynne med virket alt fremmed for ham. Han

Noen ord fra Jesus til deg
hadde ingen kristen bakgrunn eller noen ekte interesse for
åndelige ting, hadde prøvd yoga og dens mystiske assosiasjoner
en stund, men skrinlagt det senere. Men han fortsatte
å se på, og etter en tid ble han fascinert av alt snakket om
Jesus.
Så, en natt han så på, kjente Eiríkur plutselig Guds nærvær
i rommet sitt. I sitt hjerte hørte han noen si: Enten er du
med meg eller så er du mot meg. Du må ta et valg.
Eiríkur visste at dette var den Jesus han hadde hørt om.
Han ga sitt hjerte til Gud den kvelden.
Gospel Channel har ikke bare nådd de nysgjerrige, men
også berørt livene til spottere. En ung mann på Island kom
over et TBN-program og syntes det var latterlig. Han og hans
venner begynte å komme sammen for å se på og gjøre narr
av alt de så. Men en gang skrudde han på alene idet Paul
Crouch inviterte seerne til å be om å motta Jesus. Nesten før
han visste hva som skjedde, knelte den unge mannen ned
foran TV-apparatet sitt i tårer.
«Jeg pleide å vise et tøft ansikt overfor andre mennesker,
men på innsiden var jeg miserabel», fortalte han meg senere.
«Der var så mange konflikter i mitt hjem. Da jeg aksepterte
Jesus, begynte alt å bli forandret.
Han fortsatte å invitere vennene sine rundt om til å se på
Gospel Channel – men nå som dens forkjemper, ikke som
sjefskritiker. Flere av hans venner som også hadde spottet,
ble kristne etter hvert.
Hendelsesforløpet videre for noen av dem som så på
Gospel Channel endte ikke der. Få år senere fikk jeg en telefon
fra en bror på Island, som var sammen med Benny
121

Ild fra Island
Hinn i Sveits. Benny Hinn var vertskap for en liten gruppe
mennesker som støttet hans tjeneste ved å gjøre det mulig for
ham å bringe Jesu helbredelse til andre rundt om i verden.
Da denne broren ble spurt av en i gruppen hvordan
han hadde kommet til Kristus, fortalte mannen ved å se
kristen-TV hjemme på Island for å spotte og håne.
122
«Kjenner du Erik på Island?» spurte Benny.
«Selvfølgelig», svarte mannen.
De prøvde å ringe meg fra Sveits der og da, for å fortelle
meg om den fantastiske forbindelsen, men jeg var dessverre
ikke hjemme for å kunne svare.
Jeg ble glad for å høre om dette møtet senere. Det minnet
meg om den ukjente effekten av hva vi gjør.
Noen av dem som bevisst skrur på Gospel Channel, gjør
det i hemmelighet. Vi vet om folk i Midt-Østen der kristendommen
er forbudt, som har sett våre programmer privat
i sine egne hjem, trygge fra de vaktsomme øynene til det
religiøse politi, som overvåker offentlige samlinger. Vi har
mottatt brev som forteller oss at de er blitt Jesus etterfølgere
og takker oss for å nå ut til dem.
Enkelte ganger får jeg høre personlige vitnesbyrd, slik jeg
gjorde fra Eiríkur Magnússon. Etter å ha blitt frelst, besøkte
han senere menigheten jeg var en del av, hvor vi møttes for
første gang. Etter å ha arbeidet som frivillig i kanalen flere
år, sluttet han seg til vårt lille team på heltid i 2000. Siden da
har han blitt en uunnværlig del av arbeidet, sammen med
Guðmundur – begge menn trukket til Gud gjennom Omega.
De er daglige påminnelser for meg om hva Gud har gjort,
gjør og ønsker gjøre.

Kapittel 12
«Hvordan
kunne det skje?»
SOM JEG HAR SAGT har jeg ingen fancy strategier eller
prinsipper som kan forklare hvordan en liten gruppe
mennesker nær verdens tak har vært i stand til å kringkaste
den gode nyheten til millioner uten en pause nesten et kvart
århundre.
Men hvis jeg måtte koke det hele ned til ett ord, måtte
det bli bønn. Alt som har skjedd, har involvert bønn – for
Guds veiledning, for Guds provisjon, for Guds beskyttelse,
for Guds kraft, for Guds inngripen og for Guds godhet.
Noen bøker om bønn som jeg har lest, gjør det ganske
komplisert. Men jeg tror at det er ganske enkelt. Ikke lett
vet du, men enkelt. Du begynner bare å be – og da må du
fortsette. Dette er den vanskelige delen for mange kristne,
fordi mange ikke synes å ønske å gi den tiden som kanskje
er nødvendig.
Gud kan og svarer bønner umiddelbart: Det har jeg opplevd
mange ganger. Men ikke alltid. Noen ganger trenger vi
123

Ild fra Island
å holde ut, være utholdende og presse på. Den triste sannheten
er imidlertid at det virker som mange kristne rett og
slett ikke ønsker å betale den prisen. Det kan være at noen
bønner synes å forbli ubesvarte, for de har egentlig ikke blitt
fullført.
Selve idéen om at bønn kan være dyrebar, er liksom merkelig
når du tenker på det. Jeg fikk en gang tilbringe tre
timer med Morris Cerullo og hans kone. Jeg nøt hvert øyeblikk
av vår tid sammen. Det var slik en ære og glede å være
en-til-en, personlig, med en jeg beundret så mye og som
hadde hatt en slik innflytelse på livet mitt.
Tenk på en av dine helter, en du respekterer eller ser opp
til, eller kanskje en berømt musiker eller en filmstjerne du
liker. Hvis deres representanter kom til deg og sa du hadde
blitt gitt anledning til å tilbringe en time alene med dem,
bare dere to, tenk deg hvordan du vil føle deg. Jeg tviler på
at du ville si: «Nei takk. Jeg tenker fem minutter vil være mer
enn nok!» Men det er på en måte hva vi gjør overfor Gud
hvis vi ikke er forsiktige.
Det var forresten en gang Kristín våknet tidlig om morgenen
med en sterk tilskyndelse om å be. Men istedenfor
bare å stå opp med nattkjolen på, kjente hun at hun skulle
vaske seg og kle seg før hun startet. «Jeg ønsket å ha på min
fine kjole for Herren», fortalte hun meg. Dette var ingen
religiøs tradisjon, men et uttrykk for hennes kjærlighet til
Gud. Da jeg kikket inn til henne senere, da hun ba i det
andre rommet, var hun omringet av en himmelsk glød som
løftet henne opp fra gulvet i noen minutter.
Angående å tilbringe lenger tid i bønn, er det interessant
å merke seg at Det nye testamentet gjenforteller hvordan
Jesus noen ganger kunne be gjennom hele natten, spesielt
124

Hvordan kunne det skje?
i forkant av store situasjoner. Vel, hvis Guds Sønn følte det
var det viktig å bruke lang tid med sin Far, hvordan kan jeg
innbille meg at jeg kan klare meg med mindre?
Jeg tenker på bønn som å bake brød. Du kan ikke tømme
alle ingrediensene i en bolle og skyve det inn i ovenen
og forvente å ha et smakfullt, ferskt brød på fem minutter!
Deigen trenger en viss tid for å heve seg og for deretter å bli
gjennomstekt – kanskje en time, eller en og en halv time.
Mikro-ovner er praktiske, men resultatet av instant brødblandinger
er ikke like tilfredsstillende og nærende.
Det er også ved å lese Bibelen at jeg har utviklet en vane,
fra tidlig tid som kristen, å knele ned og be. Jeg så at det var
hva Jesus gjorde, og jeg leste at apostelen Paulus gjorde samme
tingen. Det er en posisjon som nesten uttrykker bønn i
seg selv – gir full ære og autoritet til vår himmelske konge.
Jeg tenker på Jakob 4:6-7 som sier: «Gud står den stolte i
mot, men gir nåde til den ydmyke.»
Jeg har også lært at en viktig del av bønn, er stillhet, å
lytte og vente på å høre fra Gud. Ja, Han vil vi skal komme til
Ham med våre behov, våre håp, vår frykt, våre ønsker. Men
Han vil også snakke til oss. Igjen, tenk deg å få audiens hos
noen berømte personer og snakke med dem. Selvfølgelig
ville du ønske å høre hva de har å si deg; du ville holde fast
ved ethvert ord som ble talt direkte, personlig til deg.
Gjennom mange år nå har jeg hatt den vanen å be en eller
to timer i strekk, tidlig om morgenen. Bare når jeg har brukt
tid med Gud, søkt Hans nærvær og spurt om Hans ledelse
og visdom, kjenner jeg meg forberedt til å møte dagen.
Dette var ikke noe jeg var istand til med letthet i starten.
Jeg måtte lære å disiplinere meg selv. Jeg oppdaget at hvis
125

Ild fra Island
jeg ventet og overga meg, ville mine vandrende tanker omsider
stoppe opp, og jeg kunne begynne å fokusere på Gud.
Da ville jeg begynne å ane Guds nærvær; en fred og en nærhet,
som om noen fysisk hadde kommet til meg i rommet.
Over tid har jeg blitt komfortabel når dette skjer, men jeg
håper jeg ikke er vant med det – jeg ønsker ikke å behandle
det å være nær Gud lettvint. Ved et par anledninger, når jeg
har vært i stand til å ha en lengre tid i bønn med Gud, over
flere dager, har folk som har møtt meg etterpå bare bristet
i gråt før noen av oss har hatt muligheten til å si et ord.
De har fortalt meg at de bare kjenner at Gud er der på en
spesiell måte.
126
•••
NOEN AV MINE LÆRERE I BØNN har vært giganter i dagens
Kristi legeme. Folk som Morris Cerullo og David Yonggi
Cho, hvis koreanske kirke ble bygget på et fundament av
bønn. Mens andre jeg har lært av har vært noen av troens
helter fra tidligere år, hvis tro har oppildnet min egen.
De lærte meg å søke og vente på salvelsen – vissheten
og sikkerheten om Guds nærvær. Jeg husker å ha lest hvordan
Oral Roberts, da han holdt helbredelses-korstog i USA,
sa: «Herre, jeg vil ikke gå med mindre jeg har salvelsen på
meg.» Han ville ikke forlate hotellrommet sitt før han visste
at Gud var med ham. Folk kunne kanskje vente på ham på
møtet, men han kunne si til sjåføren som skulle kjøre ham
dit at han bare ville ringe etter ham når han var rede.
A. A. Allen, en annen dyktig Guds mann, med en velkjent
helbredelses-tjeneste, hadde en liknende holdning. Fast bestemt
på å faste og be om Guds hjelp, insisterte han en gang
at hans kone skulle låse ham inne og ikke la han komme ut,

Hvordan kunne det skje?
slik at han ikke skulle bli fristet til å gi opp. Da han endelig
dukket opp, var det med en mye større del av Guds helbredelseskraft.
Salvelsen ser ut til å bety ulike ting for ulike mennesker.
For meg er den det viktige for en form for gjennombrudd
– når man er fylt med Den Hellige Ånd, og du kjenner det
nesten som om noen står rett ved siden av deg. Du vet at
når du forkynner er det ikke bare dine ord, men noe mer.
Andre mennesker ser ut til å gjenkjenne det også – akkurat
som de gjorde med Jesus. Husk, når Han forkynte i Kapernaum
hvordan folket var «forbløffet over Hans lære fordi
Hans Ord hadde autoritet» (Luk 4:32).
Salvelsen bringer tillit. Du håper ikke bare på at noe skal
skje, du vet det kommer til å gjøre det. Jeg husker hvor forbløffet
jeg var i starten under Morris Cerullos møte i
London, som en ung troende. Etter åpningsmusikken og
introduksjonene kom han ut på plattformen på en svært
rolig og avslappet måte. Mange forkynnere kunne starte sine
møter med å få alle til å be for det som skulle skje, men han
sa at det ville han ikke gjøre.
«Jeg har allerede bedt igjennom», sa han. «Jeg har allerede
gjort jobben. Jeg har allerede gjennombruddet; jeg
har kommet hit i seier.»
Jeg hadde en liknende opplevelse en nyttårsaften. Jeg
hadde blitt invitert til et populært talkshow på den verdslige
nasjonale radiostasjonen, RUV, som kringkastet til alle hjem
på Island. De to vertene var kjent for sine livlige og tøffe
intervjuer med folk. Jeg visste jeg kunne møte noen vanskelige
spørsmål, men følte det var en anledning til å snakke
om Gud i en annen setting, derfor skulle jeg ikke avslå det.
127

Ild fra Island
Vel klar over at hvis jeg ankom i min egen styrke, ville jeg bli
tygget i stykker og spyttet ut igjen, derfor sto jeg tidlig opp
for å be. Jeg knelte ned og ba en time uten noen egentlig
følelse av Guds nærvær. Så en til. Fortsatt ingen overbevisning.
Jeg begynte å bli litt desperat ettersom sendingen kom
nærmere, men jeg fortsatte.
Da skjedde det. Plutselig var det som om scenen skiftet,
og jeg kunne se radiostudioet. Mens jeg så, berørte en engel
munnen til en av kringkasterne, og han lukket den. Jeg følte
Gud si til meg at alt kom til å bli okay. Han skulle være med
meg.
Jeg ankom radiostasjonen i godt humør, ivrig etter å finne
ut hva som ville skje. Intervjuet gikk bra. Jeg kjente en frihet
mens jeg talte. Spørsmålene var utfordrende, men Gud
ga meg nåde og evne til å besvare dem bra – akkurat som
Han lovet i Matteus 10:19-20, da Jesus sa til Sine disipler,
«Ikke tenk på hvordan eller hva dere skal si; for det skal bli
gitt dere i samme stund hva dere skal si. For det er ikke dere
som taler, men det er deres Faders Ånd som taler i dere ...»
Helt plutselig begynte en av vertene å få hosteanfall. Han
kunne ikke stoppe. Han la hånden foran munnen, og han
måtte stå opp og gå ut av studio for å prøve trekke pusten.
Det ga meg nesten åpen mikrofon. Så jeg benyttet anledningen
til å tale til alle lytterne om Guds kjærlighet til dem og
fortalte hvor vidunderlig Jesus var.
Venner som hørte programmet ble forbauset over anledningen
jeg ble gitt. «Jeg har aldri hørt noe liknende i en
verdslig radio», sa en til meg. «Hvordan kunne det skje?»
Jeg visste det var salvelsen, utøst på forhånd gjennom
bønnestunden.
128

Hvordan kunne det skje?
•••
MYE ANGÅENDE BØNN ER SNAKK OM personlighet og preferanser.
Jeg kjenner folk som liker å gå omkring og snakke høyt
gjennom bønnemøtene for eksempel. Personlig syns jeg det
er litt distraherende og foretrekker å knele rolig ned, men
jeg vil ikke si at det er galt. De ber i det minste!
Skjønt jeg alltid pleide å knele ned for å be gjennom
mange år, har det nylig blitt vanskeligere å gjøre fordi mitt
legeme eldes. Jeg vet at Gud ikke har noe imot at jeg sitter
i en stol istedenfor. Han er mer interessert i hvordan mitt
hjerte er, enn hvordan mine knær er.
Hver morgen starter jeg med å fortelle Ham hvor mye jeg
elsker Ham, og hvor takknemlig jeg er for alt Han har gjort
for meg og for andre. Jeg forteller Ham om mine bekymringer
og håp. Jeg bringer mine behov og min frykt til Ham.
Og jeg venter på Ham for at Han skal svare. Vi møtes.
Jeg har ikke laget en lov for den tiden jeg tilbringer i bønn
hver morgen, men det er vanligvis rundt to timer eller så.
Jeg ser på det som en tiende. Bibelen lærer om viktigheten
av tiende, og det er ingen grunn til at den bør begrenses til
våre penger. Hva med en tidel av vår tid? Det ville bli noe
over to timer i døgnet.
Når det skal oppsummeres, er samme tingen sant om
bønn som kristne sier til vantro angående forskjellen mellom
tørr religion og levende tro: det handler ikke om regler,
men om forholdet. Omfanget av vårt bønneliv er kanskje
det beste målet på vårt forhold til Gud, mer enn hvor mye av
Bibelen vi kjenner, eller hvor mye vi snakker om Ham til
andre. Tenk deg å være gift med noen, men aldri ønske
å tilbringe mye tid med dem, eller å snakke med dem. Det
129

Ild fra Island
kan ikke være noe spesielt nært og kjærlig forhold.
Selv om det ikke finnes noen oppskrift for beste måten å
be på, har jeg funnet noen ting å være nyttige i mitt liv. Det
ene er å ha et filter overfor alle de tingene som verden bombarderer
meg med, lyder og bilder og ugudelige budskap.
Ordspråkene 4:23 minner oss om, «Fremfor alt annet, vokt
ditt hjerte, for alt du gjør flyter fra det.»
Noen ganger er jeg overrasket over hva slags filmer og
TV-show jeg hører kristne diskutere, til og med pastorer og
kirkeledere, som de har sett. Jeg tror ikke du kan fylle ditt
hjem med ugudelighet om kvelden og forvente å kjenne
Guds nærvær neste morgen, som det å skru på en bryter.
Ikke bare er det den personlige innflytelsen fra hva vi ser,
men hva med budskapene og verdiene som blir kommunisert
til våre påvirkelige barn?
Faktisk, så rart det enn høres, i lang tid hadde jeg ikke TV
i vårt hjem. Det høres merkelig ut for lederen til en kristen
TV-tjeneste. Men jeg ville ikke tillate noe som kunne påvirke
mitt forhold til Gud.
Jeg foreslår selvfølgelig ikke at alle kristne skal kaste ut
sin TV. Med bedre teknologi er det i disse dager mulig å
sette sperringer og voktere som kontrollerer typen programmer
vi mottar. Og selvfølgelig, gjennom Gospel Channel og
andre kristne kringkastinger, er det også flere og flere positive,
sunne programmer som kan oppbygge folks tro og spre
evangeliet.
Å være oppmerksomme på hva vi tillater å komme inn i
våre hjerter og sinn er bare en måte som personlig disiplin
kan berike bønnelivet vårt på. En beslektet praksis er faste.
Fra mine tidlige dager som en kristen, lærte jeg hvor nyttig
130

Hvordan kunne det skje?
det var å avstå fra mat en dag eller to eller tre, bare drikke
vann og gi mer tid i bønn. Noen ganger kunne jeg klatre
opp i fjellene for å være alene med Gud der det friske, klare
vannet fra bekkene smakte søtt og forfriskende.
Å nekte seg selv slik var en måte å fortelle kroppen min,
mitt gamle selv og fienden: «Du har ingen kontroll lenger.»
En praktisk hjelp har vært et gammeldags timeglass. Jeg
har et som markerer seksti minutter. Å ha det plassert ved
siden av meg når jeg ber, hjelper meg til å holde rede på
tiden. Mens jeg ser på sanden som renner ned, liker jeg å
tenke på den som Guds velsignelse som kommer ned. Det
er en visuell påminner som hjelper meg å bygge troen min.
En gang bestemte vi å tilby et liknende timeglass til de
støttespillerne til Gospel Channel som hadde gitt oss et økonomisk
bidrag til tjenesten. Hundrevis av mennesker ønsket
et. Og vi hører fortsatt fra mennesker som bruker sitt
regelmessig.
131

Kapittel 13
«Et fremtidig hjem»
EN TING JEG HAR LÆRT gjennom mine år med Gospel Channel,
er betydningen av å ha et stramt grep og en åpen
hånd på samme tid.
Du må holde fast på det Gud har sagt deg eller lovet, for
det kommer nødvendivis ikke lett. Der vil være kamper og
hindringer, tilsynelatende forsinkelser og til og med omveier.
Gud kan kanskje gjennom dem teste oss for å se hvor
engasjerte vi egentlig er med å oppfylle det Han har kalt oss
til å gjøre og også være opptrening og forberedelse for mer.
Noen ganger er Hans planer og hensikter bare klare litt om
gangen.
Men samtidig som du må være standhaftig, må du også
lære å være åpen for forandring. Noen ganger når vi vokser i
vår forståelse av Gud og Hans veier, innser vi at det vi trodde
vi visste så vel, ikke var fullt så klart som det nå har blitt. Alt
dette bør vende oss tilbake til bønn, selvfølgelig, og holde
oss nær Gud.
Gjennom lang tid var jeg bare fokusert på å kringkaste
den gode nyheter gjennom fjernsyn. Men etter hvert som
132

Et fremtidig hjem
teknologien har utviklet seg og blitt endret, har jeg innsett
at vi trenger å være åpne for nye muligheter – skjønt dette
betyr ikke på noen måte at kristen televisjon er blitt mindre
viktig.
Folk som sier at Internett til slutt vil gjøre ende på gammeldags
kringkastingsnett og kanaler, glemmer at i store deler
av verden er elektronisk tilgang begrenset og overvåket
av myndighetene, som er imot evangeliet. Den eneste måten
folk der – mer enn en milliard barre i Kina – kan få tilgang
til kristen media, er ved satellitt-signaler som kan omgå web
blokader.
Faktisk kringkastet vi Gospel Channels programmer direkte
til Midtøsten og Nord-Afrika fra 2006 gjennom flere
år, helt til Islands økonomiske problemer tvang oss til å stoppe
fordi vi ikke hadde penger til å holde det gående.
Så Gospelkanalene på Island, Skandinavia og Europa
forblir sentrale i våre planer. Vi legger bare til dem, fordi
den elektroniske verden har åpnet for større tilgang til folk
som kanskje ikke har TV, eller som kanskje ønsker å finne
kristne programmer mens de er borte fra den, eller på farten.
Fjernsynskringkasting har også begrenset kapasitet, selvfølgelig,
mens gjennom nettet er det mulig å tilby, på forespørsel,
tilgang til kanaler som tilbyr et stort bibliotek. Det
er der Gospel Box kommer inn. Det er en liten enhet der
abonnentene kan finne nesten uendelige mengder med solid
kristen undervisning, inspirerende musikk, mektige tjenester
og sunn underholdning. Der er undervisning, filmer,
dokumentarer og gudstjenester. Alt samlet på et trygt sted,
slik at man unngår eksponering til noen av internetts mørke
sider.
133

Ild fra Island
Alt dette er tilgjengelig ikke bare trådløst eller via kabel,
men også på mobile enheter. Jeg tror at Gospel Box som vi
har utviklet, vil være i mer enn en million boliger i årene
som kommer.
134
•••
ET EKSEMPEL PÅ BEHOVET FOR å være fleksibel med å følge
Gud, er det at jeg hadde ingen planer om å bli en eiendomsmanager.
Jeg tenkte at å være en kringkaster var mer enn
nok.
Da spratt det uventet opp et bilde inni hodet mitt mens
Kristin og jeg ba sammen en dag, i 2005. Det var nesten like
klart som et fotografi: et stort landområde, med en stor bygning
og tre avsidesliggende hus. Jeg fortalte Kristín hva jeg
kunne se. «Kanskje det er det fremtidige hjemmet til Gospel
Channel», sa jeg.
Det var bare en tilfeldig bemerkning, og jeg tenkte ikke
mer på den på flere måneder. Men under et besøk i USA,
tidlig året etter, var scenen i hodet mitt igjen, uoppfordret,
mens jeg ba. Nå ble jeg heller mer nysgjerrig.
Guðmundur var på flyplassen for å plukke oss opp da vi
landet tilbake på Island. Mens vi kjørte til Reykjavík, ble vi
oppdatert om alt som hadde skjedd mens jeg var borte. Så
sa han: «Forresten, jeg tror jeg kan ha funnet hva som en
dag kan bli et nytt hjem for oss. En eiendomsmegler ga meg
dette.» Han ga meg en brosjyre.
På den var et bilde svært likt det jeg hadde sett to ganger
under bønn, bare litt mer detaljert.
Unødvendig å si at jeg ble fascinert. Eiendommen viste seg å
være en tidligere internatskole i Ljósafoss, ca en times kjøring

Et fremtidig hjem
utenfor Reykjavík, vakkert beliggende på et tretti dekar landområde.
Hovedbygningen inkluderte en nyutstyrt gymsal.
Før skolen ble stengt, et par år tidligere, hadde den også
blitt knyttet til hovedstaden med state-of-the-art fiberoptisk
kabel. Dette ville være et ideellt senter for våre tekniske
operasjoner. Prisantydning: US $ 1.7 millioner, langt mer
penger enn noe prosjekt vi noen gang hadde påtatt oss.
Likevel kjente vi, ettersom vi ba, at Gud var i dette. Derfor
fortsatte vi videre med å sikre det nødvendige lånet og
undertegne kjøpekontrakten i siste øyeblikk den dagen vårt
tilbud var gyldig. Det var som om Gud sa: Bare stol på Meg. Jeg
har aldri kommet for sent.
I utgangspunktet tenkte vi at vi skulle flytte hele Gospel
Channels virksomhet ut dit. Vi begynte å flytte den tekniske
driften dit, men det ble klart at det fortsatt var nyttig å
ha et nærvær i Reykjavík. Derfor beholdt vi vårt kontor
og studio der. Det å skifte til digital drift på rette tidspunkt
betydde at vi kunne overvåke våre sendinger fra hvor som
helst. Det trengtes nødvendigvis ikke et eget team i Ljósafoss.
Men et nytt formål for eiendommen dukket opp, en forlengelse
av Gospel Channel vi ikke hadde forventet. Jeg hadde
dratt ut dit noen dager av gangen for å være alene med
Herren, og kjenne hvilket fredelig, bønnefylt sted det var.
Jeg tenkte tilbake på mine dager på bibelskole i Norge, og
hvilket grunnlag de hadde vært for å forberede meg for hva
som lå framfor meg.
Kanskje kunne vår eiendom bli brukt på samme måte,
være et sted der de som hadde blitt påvirket av våre sendinger
kunne komme for videre trening og forberedelser? Vi
begynte å gjøre den tilgjengelig for Bibel- og bønneskoler.
135

Ild fra Island
Vi har hatt studenter ikke bare fra Island, men også fra deler
av Europa.
Helt nylig har vi sett en annen nyttig fordel av oppkjøpet.
Skjønt vi har gjenvunnet noe siden Islands finansielle
kollaps i 2008, er økonomien fortsatt ikke så sterk som den
var. Som et resultat har vår filosofi for den allerede magre
driften blitt tøyet. De økonomiske begrensningene betydde
at vi motvillig måtte avbryte sendinger til Midtøsten og
Nord-Afrika.
Men i årene siden Eyjafjallajökull blåste Island til verdens
overskrifter, har mange mennesker fra utlandet oppdaget
landet. I løpet av de siste årene har turismen eksplodert.
Den konkurrerer nesten nå med fiske som hovednæring. I
disse dager besøker flere mennesker Island hvert år enn de
som faktisk bor her.
Landets vulkanske landskap har alltid vært betraktet som
nokså utenomjordisk. Amerikanske astronauter kom hit i
1960 for å øve for Apollo månelandingen, for her finnes det
som mest likner måneoverflaten. Siden da har Hollywood
brukt hele landet til mange romfarts- og fantasifilmer som
Star Trek Into Darkness, Interstellar, og Thor: The Dark World.
Folk har strømmet fra hele verden for å utforske vår vakre
natur. Det å åpne våre dører for noen av dem i Ljósafoss har
gitt merinntekter for kringkastings-tjenesten. Og jeg tror at
dette også kan gi et hint om eiendommens fremtidige bruk.
Jeg er ikke ekspert på endetiden, men jeg vet at Jesus
kommer tilbake, og jeg tror alle tegn tyder på at det kan bli
snart, i vår generasjon. Bare se på hva som skjer rundt om i
verden: naturkatastrofer, kriger og rykter om krig, akkurat
som Bibelen taler om. Og det er en økende fiendtlighet mot
136

Et fremtidig hjem
evangeliet – fra islamske terroristers vold i Midtøsten til den
økende sekularismen i Europa og til og med en voksende
antikristen stemning i De forente stater.
Det kan være at en dag vil kristne fra andre deler av verden
se etter et sted hvor de kan samles og fritt søke Herren,
og hvor de kan motta evangelisk kringkasting uten restriksjoner
og kontroll, et sted lik Island, tilsynelatende ubetydelig,
men sterkt uavhengig.
En kilde til Guds lys og kjærlighet til verden – brannen fra
Island.
137

Om Gospel Channel
Omega TV sender til det meste av den islandske befolkningen.
Programmer er på engelsk med islandske undertekster.
Gospel Channel Skandinavia sender skandinaviske og engelske
programmer gjennom kabelsystemer i Skandinavia
og også direkte til hjem via satellitt (Thor V).
Gospel Channel Europe sender programmer på engelsk
og er tilgjengelig for 12 millioner hjem i Storbritannia og
Irland gjennom Sky-nettverket, og direkte til hjem via satellitt
(Astra 2G) som når det meste av Europa.
Programmer på Omega-TV og Gospel Channels er talk-shows,
gospelmusikk-programmer og programmer fra verdenskjente
TV-tjenester.
Kontakt oss:
Gospel Channel
P.O. Box 4090
124 Reykjavik
Island
Telefon: (US) 1 800 790 5643 /(Island) 354 497 1214
E-post: contact@gospel.tv
Web: www.gospel.tv
138