Gi sorgen rom – men ikke gi den hele huset

Gi sorgen rom
– men ikke gi den hele huset
Copyright © Ventura forlag AS 2023
Alle foto: Atle Helland
Sats og omslag: Kristian Kapelrud
Skrift: Goudy Old Style 12,5/15,5 pt.
Trykk og innbinding: InDevelop, Latvia
1. opplag juni 2023
ISBN 978-82-8365-161-4
Ventura forlag AS
2312 Ottestad
post@venturaforlag.no
www.venturaforlag.no

6

Innhold
1 – Forord ......................................................................................................... 9
2 – Turen da tiden sto stille ............................................................. 11
3 – Hva er Ventesorg? .......................................................................... 15
4 – Gi sorgen rom, men ikke gi den hele huset ............ 19
5 – Når håpet og sorgen lever side om side ....................... 25
6 – Så lenge det er liv, er det håp ............................................... 27
7 – Ikke gråt mor, jeg skal ikke dø enda .............................. 31
8 – Hvordan møte mennesker i sorg ...................................... 33
9 – Telefonen ringer .............................................................................. 39
7

8

– 1 –
Forord
Denne boka handler om «ventesorg.» For noen er dette et nytt ord. Det handler
om å bære på en sorg over lang tid, der en kjenner utgangen, men håper i det
lengste.
Det gjelder både den som rammes av alvorlig sykdom, og de som er pårørende.
For oss var ventesorg å leve både i lyse sommerdager og kalde vinternetter.
Å miste et barn er vel det verste foreldre kan oppleve. Vår datter ble 47
år. Som foreldre fulgte vi Lillian tett gjennom ventesorgen i omtrent seks år.
Det er erfaringer fra denne tiden vi vil dele med leserne. Hun lærte oss så
mye om livets beinharde virkelighet, og om det som ga mening og glede i livet.
I skrivende stund har vi levd videre i nye syv år, med en sorg der savnet
følger oss som en skygge. Lillian ønsket sterkt å bli bestemor, men den gleden
fikk hun ikke oppleve.
Vi lever i ‘tiden etterpå’, og gleder oss over alle de fine diktene hun skrev
gjennom sykdomstiden. Disse diktene ga hun ut i to diktsamlinger, der hun
fremdeles setter spor etter seg.
Bergen, februar 2023
Laila og Tarald Ueland
9

– 2 –
Turen da
tiden sto stille
Familieturen på Fløyen hadde vært så utrolig fin. Det var så godt å være
sammen rundt grillen og primusen.
Vi sto og ventet på banen for å komme oss hjem. Alle var så stille, vi bare
sto der og holdt rundt hverandre. Ventesorgen lå som en tåkesky over oss
alle. Hvor lenge?
Lillian sin stemme brøt stillheten. «Kan vi ikke vente til neste bane går?»
Vi tok oss tid til det, selv om flere av barna skulle på skolen neste dag.
Klokken var ikke viktig denne spesielle dagen. Vi så utover Askøy og havet i
vest. Da skjedde det noe: En brist i skydekket, og en liten stråle fra kveldssolen
gjestet oss. Det var som den ville fortelle oss noe om håp.
Vi brukte ventetiden til å støtte hverandre, og til å se på lyset som trengte
gjennom skydekket. Dette lyset skulle vi få bruk for i tiden som lå foran.
11

Tidlig neste dag var det innleggelse på Haukeland Universitetssjukehus. Effekten
etter den siste behandlingen i Uppsala var i ferd med å renne ut.
Overlegen på Haukeland var bekymret.
«Hva nå, Lillian? Nå har jeg kun en mulighet igjen. Det er en sterk og krevende
cellegiftkur, og den kan gi store bivirkninger. Om du vil, kan vi prøve
den. I så fall må vi gjøre en avtale om at du kan si stopp om den blir for hard.»
Jeg vil jo leve. Vi prøver den, svarer hun.
Først ville hun samle familien i Bergen. Alle må bli med, også tantebarna
som hun var så glad i. Kan vi ta en tur til på Fløyen? Jeg vil at barna skal huske
meg med fjelljakke og joggesko på, og ikke fra sykesengen bleik og vissen.
Hun visste det så godt, og hun hadde visst det lenge. Hun kunne ikke bli
frisk, og hun kom til å dø ung.
Reisen hadde vært så lang, bakkene så bratte og de gode periodene mellom
cellegiftkurene ble stadig kortere. Kuren som skulle starte neste morgen vil
bli tøffere enn alt hun hadde vært gjennom før.
Denne turen 2. september 2014 ble den siste familiesamlingen der hele
storfamilien var samlet. Alle bildene og filmene som ble tatt, forsterker de
gode minnene vi har fra denne spesielle dagen.
Det var i januar 2010 hun fikk kreftdiagnosen, og utpå våren fikk hun den
tunge beskjeden fra kreftlegen. «Den kreftsykdommen du har, kan vi dessverre
ikke helbrede deg fra. Det vi kan tilby deg, er livsforlengende behandling
om du ønsker det.»
Ja, selvfølgelig vil jeg leve. Kan du gi meg 10 år?
12

«Det kan jeg ikke love deg, men vi skal gjøre alt vi kan for at tiden din
fremover kan bli så god som mulig.»
Hvordan skal jeg leve når jeg vet jeg kommer til å dø ung?
Vi som foreldre stilte oss også spørsmålet: «Hvordan skal vi være som foreldre
når vi vet at datteren vår kommer til å dø ung?»
Vi stilte ofte spørsmålet ‘hvor lenge?’
Svaret fikk vi aldri, og Lillian skrev i et dikt:
Svaret finnes
rett og slett ikke.
13

Ord føles ofte så fattige og små i møte med sorg.
Det er ikke annerledes i møte
med den sorgen som en vet skal komme.
«Ventesorg» kaller Laila og Tarald Ueland det når en vet at adskillelsen
kommer, men ikke helt når. Ekteparet Ueland levde med en forventet sorg
over sin kreftsyke voksne datter i seks år. Senere har de lang erfaring med
samtaler med mennesker i liknende situasjoner. I denne boka deler de
raust av sine erfaringer og kunnskaper om å leve med «den sorgen der en
sjelden får blomster». I korte konsise kapitler tar de oss med inn i sorgens
mange landskaper, slik at det skal være til hjelp og styrke for andre.
Boka er varm, personlig og god å ha med til stille pauser. «Den ensomme
sorgen» får her en medvandrer.
Den prisbelønte fotografen Atle Helland har tatt de vakre bildene i boken
som stimulerer til videre meditasjon over «den lange vakten». Han har sitt
eget studio på Valen i Sunnhordland. I det som i dag heter NM i foto i
Norsk selskap for fotografi er Helland den høgst premierte fotograf siden 1928.
WWW.VENTURAFORLAG.NO