Språkhjernen

Kapittel 1. Språkevne – hva er det, og hvem har det?
av verb legger barnas hjerner merke til hvilke mønstre som brukes
mest. Barna er, i tillegg til å være flinke til å kopiere, rett og slett sine
egne språkingeniører! Og det uansett hvor komplekst morsmålet er.
Dette fenomenet har trigget ideen om at menneskebarn er født med
en egen evne til å lære språk, og endatil med en tilgang til en felles
kunnskap om hvordan språk generelt kan være bygget opp, ideen om
at det finnes en medfødt universell grammatikk. Men hvordan denne
universelle grammatikken ser ut, er det fortsatt uenighet om.
At vi mennesker ser ut til å være disponert for å lære språk, betyr
ikke at dyra ikke kommuniserer, eller at de ikke kan ha ferdigheter
som vi også finner igjen hos oss. Faktisk kan det være ganske lærerikt å
sammenlikne dyrs og menneskers hjerner og ferdigheter med henblikk
på å finne ut hvordan den menneskelige hjernen lærer og bruker språk.
Det har skjedd en holdningsendring i løpet av de siste femti årene
rundt hvorvidt dyr kan tenke og kommunisere. Inntil nylig var det
tabu i det hele tatt å snakke om dyrekognisjon − dyrs evne til tenkning,
læring og problemløsning. Men er det språk, det som dyra gjør når
de kommuniserer med hverandre? For å finne ut av dette må vi både
definere hva som må til for at vi kan kalle noe et språk, og hvordan
hjernestrukturene hos mennesker og dyr håndterer det. Krever det å
ha et språk også å ha bevissthet? Er da kjemisk kommunikasjon mellom
maur ved hjelp av luktsignaler − feromoner − eller koordinerte
lyssignaler som sendes mellom ildfluer, eller biers informasjonsdanser,
også språk, men i et annet medium enn det lydlige?
I vår uvitenhet og arroganse har vi tenkt at dyrekognisjon bare
reflekterer instinkter, at det ligger på et så grunnleggende nivå at vi
nesten må anta at de ikke selv vet hva de holder på med. Men hør på
dette: Noen typer maur kommuniserer korteste vei til matkilden ved
å legge ut et luktspor av feromoner langs veien de går, og styrken på
luktsporet styrer hvilken rute de andre maurene velger. Det er alltid
den korteste veien til matkilden som har det sterkeste sporet, fordi
maurene som gikk her, vil ha rukket å gå frem og tilbake flere ganger
enn de som gikk den lengre veien. Dette kan vi kanskje avskrive som
en ren funksjon, som tilfeldig flaks. Med faraomaur er det mer enn som
så. I tillegg til et tiltrekkende feromon har de ett til som er frastøtende.
12