Leksjoner i gresk

LEKSJONER I GRESK

Han Kang
LEKSJONER I
GRESK
oversatt fra koreansk av
jarne byhre
pax forlag a/s, oslo 2023

originalens tittel: 희랍어 시간
copyright: © han kang, 2011
norsk utgave: © pax forlag 2023
omslag: egil haraldsen
trykk: scandbook ab, falun
printed in sweden
isbn 978-82-530-4366-1
oversetteren er medlem av norsk oversetterforening
innkjøpt av kulturrådet

1
Han tar sverdet Gram og legger stålet mellom dem.* I sitt
testamente ba Borges den unge, vakre, halvt japanske sekretæren,
Maria Kodama, om å få skrevet inn disse ordene på gravsteinen
sin. Hun giftet seg med den 87 år gamle Borges, og de tilbrakte
hans siste tre måneder sammen. Han døde i Genève, der han
hadde tilbrakt barneårene og nå ønsket å bli gravlagt.
En forsker skrev i en av bøkene sine at den korte inskripsjonen
symboliserte det skarpe, som er nøkkelen til selve kjernen
i Borges’ litteratur – kniven mellom førtidslitteraturens realitet
og Borges’ skrivemåte – men i motsetning til hva han trodde,
så jeg på det som en ekstremt lavmælt og personlig tilståelse.
Denne setningen er hentet fra et nordeuropeisk dikt fra
middel alderen. En mann og en kvinne tilbrakte sin første og
siste natt sammen i en seng. Fram til det ble morgen, lå det et
sverd mellom de to. Hvis ikke det ‘skarpe’ knivbladet som lå
mellom Borges’ senere år og verden, var hans tap av syn, hva
var det da?
Jeg har vært i Sveits, men var ikke innom Genève. Jeg hadde
ikke lyst til å se graven hans med egne øyne. I stedet var jeg
* Hann tekr sverðit Gram ok leggr i meðal Þeira bert, Volusungesaga 27.
5

innom biblioteket i St. Gallen, noe han ville ha funnet endeløst
sjarmerende om han hadde sett det (jeg husker følelsen av de
grove ulltøflene de besøkende må ta på seg for å bevare gulvet
i det tusen år gamle biblioteket), tok en båt fra bryggen i
Lucerne og gled mellom de snøkledde dalene i skumringen.
Jeg tok ingen bilder. Jeg bevarte inntrykkene av utsikten
direkte på netthinnen. Jeg kunne uansett ikke fange lydene,
duftene og inntrykkene som ble fanget opp av ørene, nesa,
ansiktet og hendene, én etter én. Det var ennå ingen kniv mellom
verden og meg, så på den tiden var det tilstrekkelig.
6

2
Stillhet
Kvinnen samler hendene sine foran brystet. Hun rynker panna
og kikker opp på tavla.
«Ok, les dette!» sier mannen med de tykke brilleglassene med
et smil.
Leppene hennes beveger seg. Hun fukter underleppa med
tunge spissen. Med raske bevegelser beveger hun hendene stille,
hun holder dem foran brystet. Hun åpner munnen og lukker
den igjen. Hun slutter å puste, så trekker hun pusten dypt.
Mannen tar et skritt mot tavla, som for å vise at han kan vente
tålmodig og sier:
«Les!»
Øyelokkene hennes skjelver. De ser ut som et insekt som
gnir vingene sine kraftig mot hverandre. Hun klemmer øynene
hardt igjen og åpner dem. Akkurat som om hun håper hun vil
være et annet sted når hun åpner dem.
Mannen retter på brillene med fingrene som er dekket av
hvitt kritt.
«Kom igjen, prøv å si det.»
Hun har på seg en svart genser som går hele veien opp til
halsen, og svarte bukser. Jakka, som henger på stolen, er også
7

svart, og den store, svarte veska med skjerfet hennes er strikket
av svart garn. Hun ser ut som hun nettopp har kommet
fra en begravelse, og over klærne er det grove ansiktet tynt,
som om det er ment å likne en keramikkbyste som er strukket
ut.
Hun er verken ung eller spesielt pen. Hun har et intelligent
uttrykk i øynene, men hun blunker hele tiden, så det er vanskelig
å oppfatte. Skuldrene og ryggen er bøyd, det er akkurat
som om hun vil gjemme seg fra verden under de svarte klærne.
Neglene er klippet forferdelig kort. Rundt det venstre håndleddet
har hun en svartlilla fløyelshårstrikk, den er det eneste hun har
på seg med farge i.
«Vi leser sammen!»
Mannen klarer ikke vente lenger på at hun skal svare og
kikker vekselsvis på studenten med babyansiktet, som sitter på
samme rekke som henne, mannen i begynnelsen av førtiårene,
som sitter halvveis gjemt bak stolpen, og den kraftige, unge
mannen som sitter framoverbøyd ved vinduet.
Emos, hemeteros. Min, vår.
De tre studentene gjentar lavmælt og forsiktig.
Sos, humeteros. Din, deres.
Mannen som står oppe ved tavla, ser ut som han er i midten
eller slutten av trettiårene. Han har ganske liten kropp, tydelige
øyenbryn og markert grop mellom leppene og nesa. Et svakt
smil som skjuler følelsene hans, dukker opp i munnviken. Han
har på seg en jakke i mørk kordfløyel, med lapper av lyst skinn
på albuene. Litt av skjorteermene stikker ut ved håndleddene.
Hun kikker opp på arret, som tegner en smal, blek stripe fra
kanten av øyet og ned til munnviken. Da hun så dette den
8

første timen, tenkte hun at det liknet et gammelt kart som viste
hvor tårene hadde rent for lenge siden.
Bak de mørkegrønne brillene betrakter øynene hans den
sammenpressete munnen hennes. Smilet i munnviken
forsvinner. Han snur det stive ansiktet, skriver raskt en kort
setning på gresk. Før han får skrevet på aksentene, brekker
krittet og faller på gulvet.
∑
Sent på våren i fjor sto kvinnen selv foran en tavle med fingrene
dekket av hvitt kritt. Mens elevene begynte å mumle, sto hun
og skulle skrive det neste ordet, men klarte ikke skrive det og
ble stående slik i ett minutt. Tiden gikk. Hun sto med vidåpne
øyne og stirret ut i lufta uten å ense elevene, taket eller utsiden
av vinduet.
Går det bra, lærer? spurte en kvinnelig student med krøllete
hår og vennlige øyne som satt på første rad. Hun prøvde å smile
vennlig, men det rykket bare i øyelokkene. De sammenknepne
leppene begynte å skjelve, og fra et sted lenger ned enn tunga
og halsen, kom det en mumling.
Det har kommet tilbake.
Litt over førti elever stirret på hverandre. Hva? Hvorfor sier
hun det? Spørsmål som ble hvisket fra pult til pult bredte seg
gjennom rommet. Det var bare én ting å gjøre. Det eneste hun
kunne, var å gå rolig ut derfra. Hun gjorde sitt beste og gikk.
Idet hun kom ut i gangen, var det som den hemmelige hviskingen
plutselig ble høyere, det var akkurat som den kom ut av høyttalere
og slukte lyden fra skoene hennes mot steingulvet i
gangen.
9

Etter at hun gikk ut fra universitetet, hadde hun jobbet i
omtrent seks år på et trykkeri og et agentbyrå. Etter det hadde
hun jobbet i nesten syv år med å undervise i litteratur på to
universitet og på kunstlinja på videregående skoler i hovedstaden.
Med tre til fire års mellomrom, hadde hun gitt ut tre
samlinger med seriøse dikt. I flere år hadde hun bidratt med
bokanmeldelser i et magasin annenhver uke. Den siste tiden
hadde redaksjonen i et nytt kulturmagasin hatt planleggingsmøte
onsdag ettermiddag hver uke for å bestemme tittelen
på det første magasinet.
Nå som det hadde kommet tilbake, hadde hun sluttet å jobbe
inntil videre.
Det var ingen årsak eller tegn til hvorfor.
Hun hadde selvsagt mistet moren sin et halvt år tidligere,
og noen år før det hadde hun skilt seg. Etter tre runder med
rettssaker mistet hun foreldreretten til sin åtte år gamle sønn,
og han hadde flyttet inn hos eksmannen hennes for fem måneder
siden. Etter å ha sendt sønnen bort, hadde hun slitt med søvnløshet,
og psykoterapeuten, som hun hadde gått til en gang i
uka, kunne ikke forstå hvorfor hun fornektet årsaken, som var
så innlysende.
Nei
Hun skrev på det hvite arket som lå på bordet.
Det er ikke så enkelt.
Det var den siste samtalen. Behandling gjennom skriftlige
svar tok for lang tid, og det ble for mange misforståelser. Han
sa han kunne finne en annen psykolog som kunne løse den
språklige utfordringen, men hun avslo. Hun hadde ikke økonomi
til å betale den dyre behandlingen lenger.
10

∑
Det ble sagt at hun var ganske smart som liten. Noe moren
minnet henne på hver gang hun hadde mulighet det siste året
hun fikk kreftbehandling. Det var akkurat som hun måtte forsikre
seg om at det ble gjort før hun døde.
Det kunne nok være sant når det gjaldt språk. Da hun var tre,
skjønte hun hangeul. Selv om hun ikke visste noe om konsonanter
og vokaler, lærte hun seg alle bokstavene utenat. Storebroren,
som hadde begynt på skolen, hermet etter læreren og
forklarte hangeul for henne det året hun fylte fem. Med en gang
hun fikk forklaringen, føltes alt vagt, men hver ettermiddag den
våren satt hun på huk på gårdsplassen og kunne ikke la være å
tenke på konsonanter og vokaler. Da oppdaget hun at n i ‘na’ og
‘ni’ hadde en nesten uhørlig ulik uttale. Deretter oppdaget hun
at s hadde ulik uttale i ‘sa’ og ‘shi’. Hun lagde alle diftongene ved
å sette sammen vokalene i hodet og opp daget at det ikke fantes
noen sammensetning av i og eu i den rekkefølgen på koreansk,
så det var heller ingen måte å skrive det på.
De små oppdagelsene gjorde henne veldig opprømt og ga
henne en god følelse. Da psykologen spurte henne om det
sterkeste minnet hennes omtrent tjue år senere, var det første
hun tenkte på lyset som skinte ned på gårdsplassen. Varmen
fra solstrålene mot ryggen og nakken. Bokstavene hun hadde
risset inn i bakken med en pinne. De fantastiske løftene til
fonemenes farlige kombinasjoner som lå der.
Senere, da hun begynte på barneskolen, begynte hun å skrive
ord på baksiden av dagboken. Ord uten mål eller mening, men
ord som gjorde dype inntrykk. Det mest dyrbare av dem var ‘숲’.
Formen på dette enstavelsesordet liknet en gammel pagode.
ㅍ var grunnmuren, ㅜ var bygningen og ㅅ var taket. Når hun
11

uttalte ordet ㅅ-ㅜ-ㅍ, så begynte det med en smale lepper, før
hun sakte blåste luft ut mellom dem. Hun likte følelsen av å
slippe lufta forsiktig ut. Til slutt stengte leppene seg, og det ble
stille. Både uttalen, betydningen og formen gjorde at ordet ble
omsluttet av stillhet. Hun ble dratt mot ordet og skrev: 숲. 숲
(skog).
Men i motsetning til morens erindring om at hun var ‘virkelig
smart’, så var det ingen som la merke til henne gjennom hele
barne- og ungdomsskolen. Hun skapte heller ingen oppstandelse,
og karakterene hennes var selvfølgelig ikke førsteklasses. Hun
hadde noen venner, men ingen hun lekte sammen med etter
skolen. Bortsett fra når hun vasket ansiktet, så hun seg aldri i
speilet, og hun var en rolig elev. Hun følte heller ikke noe behov
for å ha en kjæreste. I stedet dro hun til bybiblioteket når timene
var ferdig for dagen, det lå rett ved skolen, og satt der og leste
bøker. Hun lånte bøker som hun lå og leste under dyna til hun
sovnet. At livet hennes var i ferd med å bli delt, var det bare
hun selv som visste. Ordene hun skrev bak på dagboken beveget
seg selv og lagde fremmede setninger. Nå og da stakk de spisse
ordene, og trengte seg inn i henne mens hun sov. Flere ganger
slo hun skremt opp øynene midt på natta. Etter hvert som hun
fikk mangel på søvn, ble nervene farlig skarpe, og en smerte
som føltes som glohett stål, trykket i mellomgulvet.
Det mest smertefulle var at hvert eneste ord som kom ut av
den åpne munnen hennes, lød forferdelig uten tydelig uttale.
Selv de mest verdiløse setningene, ferdige og uferdige, sannhet
og løgn, skjønnhet og motbydelighet, var tydelige som is. Fra
tunga og hånda hennes kom det skammelige setninger som
minnet om hvitt spindelvev. Hun hadde lyst til å kaste opp.
Hun hadde lyst til å skrike.
12

Den vinteren hun fylte seksten år skjedde det til slutt.
Språket, som hadde holdt henne innesperret, lik klær dekket
med tusenvis av nåler, forsvant plutselig. Hun hørte språket
helt tydelig med begge ørene, men en stillhet, som et lag med
varm og tung luft, la seg og tettet sneglehuset og et sted mellom
de to hjernehalvdelene. Minnene om tunga og leppene hun
hadde brukt for å forme uttalen, om hånda som holdt blyanten
fast, ble dekket av den overveldende stillheten, og kunne ikke
bli rørt ved igjen. Hun tenkte ikke lenger i språk. Hun beveget
seg uten språk og forsto uten språk. Stillheten var akkurat som
stillheten før hun lærte å snakke, nei, som før hun ble født, den
var som tett bomull som sugde til seg tiden der den omsluttet
hele hennes indre og ytre.
Hun gikk sammen med den forskrekkede moren til psykoterapeuten,
som ga henne noen tabletter som hun gjemte under
tunga og begravde i blomsterbedet. Hun tilbrakte to årstider i
utkanten av gårdsplassen, der hun for lenge siden hadde sittet
på huk og oppdaget konsonanter og vokaler under solstrålene.
Før det ble sommer hadde nakken fått så mye sol at den nesten
var blitt svart, og siden av nesa, der det hele tiden lå svette, var
blitt rød. Da salvien, som hadde vokst over tablettene hun
hadde gravd ned, begynte å blomstre mørkerøde, hadde moren
og psykoterapeuten en samtale der de ble enige om å sende
henne tilbake til skolen. Det var tydelig at det ikke hjalp å sitte
hjemme, og uansett så måtte hun fortsette på skolen.
Bygningen, som huset den offentlige videregående skolen
hun så for første gang etter å ha mottatt inntaksbrevet i februar,
var trist. Skolen og progresjonshastigheten var en god del raskere
enn hun håndterte. Lærerne var autoritære uten hensyn til alder.
Ingen av klassekameratene viste heller noen interesse for henne
13

som ikke sa et ord hele dagen. Når hun ble bedt om å lese fra
boken eller fikk beskjed om å telle høyt i kroppsøvingstimene,
sto hun bare og kikket på skrå på læreren. Uten unntak ble hun
sendt bakerst i klasserommet eller fikk en ørefik.
Til forskjell fra hva psykoterapeuten og moren håpet, hadde
ikke sosial påvirkning løst problemet med tausheten hennes.
Det var snarere motsatt, en klarere og tettere stillhet fylte
kroppen, som nå minnet mest om en mørk krukke. På den
overfylte veien hjem beveget hun seg omtrent like vektløst som
i en stor såpeboble. I en bevegelig stillhet, som om hun lå under
overflaten og kikket opp. Brummingen fra bilene der de kjørte,
og de spisse albuene til fotgjengerne som dyttet henne i skuldrene
forsvant.
Etter lang tid undret hun.
Hva om det helt vanlige franske ordet, fra den helt vanlige
undervisningen på vinteren året før ferien, ikke hadde rørt noe
ved henne? Hva om hun ufrivillig ikke lenger husket språk, på
samme måte som et innskrumpet organ?
Kanskje var det fordi det var et fremmed språk de måtte
begynne å lære på videregående, og ikke kinesiske tegn eller
engelsk, men fransk. Som alltid festet hun stille blikket et sted
på tavla. Den lave fransklæreren, som holdt på å miste håret,
pekte på ordet mens han uttalte det. De ukonsentrerte leppene
begynte å skjelve som hos et barn. Bibliotheque. Det kom en
lyd fra langt nede i halsen, lenger nede enn tunga.
Hun visste ikke at det var et veldig viktig øyeblikk.
Frykten var fortsatt svakt til stede. Smerten fra stillhetens
mage nølte før den brennende sirkulasjonen steg opp. Stedet
der stavingen og fonemene møttes til løse betydninger sammen
med glede og forbrytelse, brant sakte som lunten til en bombe.
14

∑
Hun legger hendene på pulten. Hun sitter stiv, med hodet bøyd,
som et barn som venter på at neglene skal bli inspisert. Hun
hører stemmen hans bre seg ut i klasserommet.
I forrige time forklarte jeg hvordan det greske språket i
antikken ikke bare har passive setninger og aktive setninger,
men også en tredje form, ikke sant?
Den mannlige studenten, som sitter på samme rekke som
henne, nikker kraftig. Han har fyldige kinn, og panna er full av
kviser. Han går andre året på filosofi, og ser ut som en smart luring.
Hun snur hodet og kikker ut vinduet. Hun kan se profilen
til avgangsstudenten, som så vidt hadde bestått forkurset til
medisinstudiet, men sluttet fordi det ikke lå for ham å ta ansvar
for andre og i stedet for studerer medisinhistorie. Ved første
øyekast ser det ut som han har en rolig personlighet, den kraftige
figuren sitter der med svarte, runde briller og det fyldige ansiktet
bretter seg over haken. I pausene forteller han og studenten
med kvisene hverandre vitser med høye stemmer. Men med en
gang forelesningen starter, endrer han holdning. Han er redd
for å gjøre feil, og er tydelig nervøs hele tiden.
Denne formen, som vi kaller medium, uttrykker en handling
som peker tilbake på subjektet.
De enkle villaene utenfor vinduet blir opplyst av spredte
oransje lyspærer. De unge løvtrærne står fortsatt bladløse og
svarte, mens mørket skjuler omrisset av de spinkle kvistene.
Hun betraktet den triste utsikten, omrisset av studentens
mørke, massive ansikt og det bleke håndleddet til gresklæreren.
Stillheten, som var kommet tilbake etter tjue år, var verken
varm, tett eller lys som før. Om stillheten før hadde vært som
15

før hun ble født, var stillheten nå som etter at hun var død.
Om stillheten før hadde vært som å se opp på verden fra under
havoverflaten, var hun nå blitt en skygge på den kalde, harde
overflaten til murer og bar mark, en som kikket utenfra og inn
på et liv fanget i en enorm cisterne. Hun kan høre og lese alle
ordene, men når hun åpner munnen, får hun ikke fram en lyd.
Det er en tynn stillhet som det mørke området mellom meteorer,
som en skygge som har mistet kroppen, som et dødt tre
uten noe innvendig. For tjue år siden kunne hun ikke forestilt
seg at det var et annet språk enn koreansk som skulle bryte
stillheten. Nå lærer hun gammel gresk på en privatskole fordi
hun vil gjenfinne språket. At de andre studentene på forelesningen
ønsker å lese Platon, Homer og Herodot på originalspråket
i stedet for på moderne gresk er så godt som uinteressant
for henne. Dersom det hadde blitt holdt forelesninger på språk
med enda mer ukjente tegn, som burmesisk eller sanskrit, hadde
hun valgt det.
… Hvis vi for eksempel bruker verbet med betydning ‘kjøpe’
i medium så betyr det at jeg kjøper noe og beholder det. Dersom
vi bruker verbet ‘elske’ i medium, så betyr det at jeg elsker noe
så sterkt at det gjør meg gal. På engelsk kan man for eksempel
si ‘kill himself’, ikke sant? På gresk kan man uttrykke dette i
ett ord ved hjelp av medium uten å bruke ordet himself. Mannen
forklarer mens han skriver på tavla.
διεφθάρθαι.
Hun kikker nøye på tegnene som står på tavla og griper
hardt rundt blyanten. Hun skriver ordet ned i skriveboken.
Hun har aldri vært borti et språk med så merkelige regler.
Verbene forandrer form etter subjektets kasus, kjønn og antall,
og avhengig av de ulike verbtidene og om de står i aktiv,
16

medium eller passiv. Overraskende nok er det på grunn av
disse kompliserte og detaljerte reglene at setningene blir enkle
og oversiktlige. Det er ikke nødvendig med noe substantiv.
Det er heller ikke nødvendig med ordstilling. Subjektet er
tredje person hankjønn og indikerer at det er en handling som
har skjedd og er avsluttet. Betydningen er beroende av medium,
og dette ordet er en forkortelse som betyr «han har forsøkt å
ta livet sitt en gang.»
På den tiden da barnet hun fødte for åtte år siden, og som hun
nå ikke får ta vare på lenger, lærte å snakke, drømte hun om et ord
som inneholdt alle språk i verden. Det var et mareritt så levende
at ryggen ble våt av svette. Ett eneste storslått ord bundet fast av
tetthet og gravitasjon. Et språk som ville eksplodere og spre seg
utover, akkurat som materien manifesterte seg ved tidenes begynnelse,
dersom noen uttalte dette ordet. Hver gang hun la den
urolige ungen og sovnet selv, drømte hun om den storslåtte, tunge
krystallen av språk som la seg midt i det varme hjertet hennes som
en iskald bombe, omsluttet av de pulserende hjerteklaffene.
Hun biter i seg minnet av den kalde følelsen og skriver.
διεφθάρθαι.
Språket er fast og kaldt som en påle av is.
Et ekstremt selvstendig språk der ordene ikke venter på å bli
kombinert med andre ord.
Et språk som først kan forlate leppene etter å ha bestemt
endelig betydning og form.
∑
Natta er ikke stille.
Duren fra motorveien en halv blokk lenger borte skjærer i
trommehinnene hennes som tusenvis av skøyteblad.
17

Kronbladene på magnoliaen, fulle av arr, faller i alle retninger
i det blinkende lyset fra gatelyktene. Etter hvert som greinene bøyer
seg, blomstrer blomstenes sensualitet. Hun vandrer i duftene som
er sammenpresset til én, der den skjærer gjennom lufta i vårnatta.
Selv om hun vet at det ikke er noe som renner nedover kinnet
hennes, tørker hun fra tid til annen ansiktet med begge hender.
Hun passerer postkassen, som er overfylt med reklame og
skattepapirer, og setter nøkkelen i den tunge døra i første etasje
ved siden av heisen.
I forventning om at en ny barnefordelingssak vil gi henne
sønnen tilbake, har hun latt sporene etter sønnen ligge igjen
der inne. I en lav bokhylle ved siden av stoffsofaen står bildebøkene
han leste da han var to år, og pappesken som er pyntet
med dyreklistremerker, er fylt av store og små legoklosser.
Flere år tidligere hadde de kjøpt leilighet i første etasje slik
at gutten kunne leke så mye han ville, men han likte ikke å
trampe eller løpe rundt. Da hun sa han kunne hoppe tau i
stua, spurte han: Bråker det ikke for meitemarkene og sneglene
da?
Han var liten og sped for alderen. Hvis han leste noe skummelt
i en bok, fikk han nesten 38 grader i feber, og ble han
nervøs, begynte han å kaste opp eller fikk diaré. Siden han var
det eneste barnebarnet på farssiden, og ikke lenger var et lite
barn, og siden eksmannen var redd for at hennes skjøre psyke
skulle ha dårlig påvirkning på ungen – ble rapporten fra den
psykiatriske behandlingen hennes fra tenårene lagt fram som
bevis. I fjor ble eksmannen hennes forfremmet til en sentral
stilling på hovedkontoret i banken, og hun tjente derfor mye
mindre enn ham, så hun tapte den siste rettssaken. Nå hadde
hun mistet all inntekten sin, og på nåværende tidspunkt kunne
18

hun ikke gå gjennom en ny rettssak.
∑
Uten å ta av seg skoene, setter hun seg på dørstokken. Hun
legger fra seg veska med den ganske tykke læreboken i gresk,
ordboken, notatboken og det flate pennalet. Hun lukker øynene
og venter på at sensoren skal slutte å blinke gult. Først når det
blir mørkt, åpner hun øynene. Hun ser på møblene, gardinene
og verandaen, alt er svart på grunn av mørket. Hun åpner
munnen sakte før hun biter tennene sammen.
Gnisten, som beveget seg mot den ladde, kalde bomben i
hjertet, er borte. Innsiden av leppene er som blodårer der det
ikke lenger renner blod, Som en sjakt der heisen er ute av drift.
Hun tørker fortsatt de tørre kinnene med håndbaken.
Om hun bare hadde tegnet et kart der tårene hadde rent.
Om hun bare hadde laget prikker med nål eller det bare
hadde vært igjen blodspor på veien der ordene hadde strømmet
ut.
Men veien var for grusom.
Gurglet hun fra et sted dypere enn tunga og halsen.
19