Sannhetens Oyeblikk

Sannhetens Øyeblikk
gråt de fordi det ikke kunne måle seg med det forrige. På en treffende måte forteller profeten
hva de følte: «Er det ennå noen igjen av dere som har sett hvor herlig dette huset var før? Og
hva synes dere om det nå? Ser det ikke smått ut?»13 Og nå fikk de løfte om at dette huset
skulle bli enda herligere enn det forrige.
Dette nye templet kunne ikke på noen måte måle seg med det gamle. Heller ikke ble det
vigslet ved slike synlige tegn på Guds nærvær som det første templet. Ingen overnaturlig
makt markerte innvielsen. Ingen strålende sky fylte den nyoppførte helligdommen. Ingen ild
fra himmelen brente opp offeret på alteret. Den hellige Shekina var ikke lenger synlig
mellom kjerubene i Det aller helligste. Lovkisten, soningsstedet og paktstavlene fantes ikke
lenger der inne. Ingen røst lød fra himmelen for å åpenbare Herrens vilje for prestene som
bad.
I århundrer hadde jødene forgjeves prøvd å vise hvordan Gud hadde oppfylt løftet han
hadde gitt gjennom profeten Haggai. Men de var så forblindet av stolthet og vantro at de
ikke kunne se den virkelige betydningen av det profeten hadde sagt. Det nye templet ble
ikke hedret med herlighetsskyen fra Herren, men ved at han som hadde hele Guddommens
fylde i seg, var personlig til stede - han som var Gud åpenbart i menneskelig skikkelse. Alle
slekters håp hadde kommet til sitt tempel da Jesus fra Nasaret underviste og helbredet i
tempelgården. Det var fordi Kristus selv var til stede, og ikke av noen annen grunn, at dette
templet var så mye herligere enn det første. Men Israel avviste gaven som himmelen tilbød.
Da den ydmyke læreren gikk ut gjennom den gylne porten den dagen, forlot herligheten
templet for alltid. Frelserens utsagn hadde alt gått i oppfyllelse: «Huset deres blir forlatt!»
Disiplene ble forskrekket da Jesus sa at templet skulle bli jevnet med jorden, og de ville
gjerne vite hva han mente med det. I mer enn førti år var det blitt satset penger, arbeidskraft
og arkitektonisk kunst for å forskjønne det. Herodes den store hadde ødslet både romersk og
jødisk kapital på det. Verdensrikets keiser hadde endog selv bidratt med gaver. En del av
byggverket bestod av hvite marmorblokker i nesten utrolig størrelse som var fraktet fra
Rom. Disiplene hadde minnet Mesteren om dette, og sagt: «Se, for noen steiner og noen
byggverk!»
Som svar på dette kom Jesus med denne alvorsfulle og overraskende uttalelsen:
«Sannelig, jeg sier dere: Her skal ikke bli stein tilbake på stein; alt skal rives ned.» Disiplene
satte Jerusalems ødeleggelse i forbindelse med Kristi personlige komme i jordisk herlighet
for å herske over verden, straffe de halsstarrige jødene og frigjøre nasjonen for romeråket.
Han hadde fortalt dem at han ville komme igjen. Da han snakket om straffedommer over
Jerusalem, tenkte de på denne gjenkomsten. Og da de nå var sammen med ham på
Oljeberget, spurte de: «Når skal dette skje, og hva er tegnet på ditt komme og verdens
ende?»
Fremtiden ble holdt skjult for disiplene. Hadde de den gangen fullt ut forstått hva som
skulle skje - at Jesus skulle lide og dø og at byen og templet skulle bli ødelagt - ville de blitt
10