Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Kapittel 14 - «Kom og se!»
Døperen Johannes var nå opptatt med å forkynne, og han døpte i Betania på den andre
siden av Jordan. Det var ikke langt fra dette stedet at Gud hadde stanset elven i dens løp
inntil Israel var kommet over. Et lite stykke herfra var festningen Jeriko blitt lagt i grus av
de himmelske hærskarer. Minnet om disse begivenhetene ble nå gjenoppfrisket, og de
skapte en levende interesse for døperens budskap. Ville ikke Gud som hadde virket så
underfullt i fortiden, igjen åpenbare sin makt, for å utfri Israel? Det var slike tanker som
grep folket mens de daglig trengte seg sammen på bredden av Jordan.
Et aktuelt budskap
Det Johannes forkynte, hadde fått et så sterkt grep på folket at de religiøse lederne ikke
uten videre kunne overse det. Faren for opprør førte til at romerne så med mistenksomhet på
enhver sammenstimling av folk. Alt som kunne oppfattes som oppstand; skapte frykt hos de
jødiske myndigheter. Johannes, hadde ikke tatt hensyn til Rådets myndighet ved å søke om
tillatelse til sin virksomhet. Han hadde irettesatt rådsherrene og folket, fariseerne og
saddukeerne uten forskjell. Likevel var folk ivrige etter å følge ham. Interessen for hans
virksomhet syntes stadig å vokse. Selv om han ikke hadde tatt hensyn til Det høye råd,
mente rådsherrene at han som en offentlig lærer stod under deres myndighet.
Rådet bestod av medlemmer som var valgt ut fra prestestanden og fra de øverste av
nasjonens ledere og lærere. Øverstepresten var som regel formann. Alle medlemmene skulle
være tilårskomne, om enn ikke gamle. De skulle være lærde menn som ikke bare var vel
bevandret i jødisk religion og historie, men også i almenkunnskap. De måtte være uten
kroppslig lyte, og de skulle være gifte menn og fedre. Dette fordi de da sannsynligvis ville
være mer humane og hensynsfulle enn andre. Rådssalen var et rom i forbindelse med
templet i Jerusalem. I den tiden jødene var selvstendige, var Det høye råd nasjonens øverste
domstol og hadde både verdslig og geistlig myndighet. Selv om Rådet nå stod under den
romerske landshøvding, øvde det fremdeles en sterk innflytelse så vel i borgerlige som i
religiøse saker.
Rådet kunne ikke godt la være å undersøke det Johannes holdt på med. Det var noen som
mintes den åpenbaring Sakarja hadde hatt i templet, og husket hans profeti om at hans sønn
skulle bli forløperen for Messias. Under de tumulter og forandringer som hadde funnet sted
de siste tretti år, var dette for en stor del tapt av syne. Men nå kom de til å tenke på dette i
forbindelse med det oppstyr som Johannes’ forkynnergjerning vakte.
Det var lenge siden Israel hadde hatt en profet, lenge siden noen hadde vært vitne til en
slik reformasjon som den som nå var i gang. Kravet om syndsbekjennelse virket nytt og
oppsiktsvekkende. Mange av lederne ville ikke møte opp for å høre de appeller og anklager
80