Kristi Lidenskap_(norsk)

Hadde Jesus stått som et mektig sedertre som trosset den storm av motstand som raste mot ham. Gjenstridige viljer og hjerter som var fylt med ondskap og list, hadde forgjeves anstrengt seg for å forvirre og få makt over ham. Han hadde stått frem i guddommelig majestet som Guds Sønn. Nå var han lik et siv som ble pisket og bøyd av iltre stormkast. Som seierherre hadde han nærmet seg fullendelsen av sin gjerning, og hadde hele tiden vunnet seier over mørkets makter. Han hadde hevdet at han var ett med Gud, som om han alt var herliggjort; Jesu kjempet alene mot mørkets makter, bent under the burden of sin and subject to supernatural torture ... Århundrer forut for korsfestelsen, Han sa: «Hunder samler seg omkring meg, en flokk av voldsmenn omringer meg; de gjennomborer mine hender og føtter. Hvert ben i min kropp kan jeg telle, folk stirrer på meg med skadefryd. De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kappe.» Jesu fiender lot sitt raseri mot ham få fritt løp mens han hang på korset. Prester, rådsherrer og skriftlærde gjorde felles sak med pøbelhopen når det gjaldt å håne den døende frelser. Denne boken vitner om Kristi dyrebare kjærlighet, endeløse liv og brennende lidenskap. Hadde Jesus stått som et mektig sedertre som trosset den storm av motstand som raste mot ham. Gjenstridige viljer og hjerter som var fylt med ondskap og list, hadde forgjeves anstrengt seg for å forvirre og få makt over ham. Han hadde stått frem i guddommelig majestet som Guds Sønn. Nå var han lik et siv som ble pisket og bøyd av iltre stormkast. Som seierherre hadde han nærmet seg fullendelsen av sin gjerning, og hadde hele tiden vunnet seier over mørkets makter. Han hadde hevdet at han var ett med Gud, som om han alt var herliggjort; Jesu kjempet alene mot mørkets makter, bent under the burden of sin and subject to supernatural torture ... Århundrer forut for korsfestelsen, Han sa: «Hunder samler seg omkring meg, en flokk av voldsmenn omringer meg; de gjennomborer mine hender og føtter. Hvert ben i min kropp kan jeg telle, folk stirrer på meg med skadefryd. De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kappe.» Jesu fiender lot sitt raseri mot ham få fritt løp mens han hang på korset. Prester, rådsherrer og skriftlærde gjorde felles sak med pøbelhopen når det gjaldt å håne den døende frelser. Denne boken vitner om Kristi dyrebare kjærlighet, endeløse liv og brennende lidenskap.

newcovenantpublicationsintl
from newcovenantpublicationsintl More from this publisher
06.04.2023 Views

Kristi Lidenskap Jesus sa til Satan: «Det står også skrevet: Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve.» Disse ordene uttalte Moses til Israels folk da de tørstet ute i ørkenen og forlangte at Moses skulle gi dem vann, idet de utbrøt: «Er Herren iblant oss eller ikke?” Gud hadde gjort underfulle ting for dem. Likevel tvilte de på ham når de kom i vanskeligheter, og krevde bevis på at han var med dem. I sin vantro prøvde de å sette ham på prøve. Satan ville ha Kristus til å gjøre det samme. Gud hadde alt kunngjort at Jesus var hans Sønn. Å forlange bevis på det samme nå, ville være å sette Guds ord på prøve og å friste ham. Det samme ville gjelde hvis vi bad om noe som Gud ikke har lovt. Det ville være et tegn på mistillit, og i virkeligheten å sette Gud på prøve eller å friste ham. Vi skal ikke komme frem for Gud i bønn for å få bevis for at han vil oppfylle det han har sagt, men fordi han vil gjøre det; ikke for å få bevis på at han elsker oss, men fordi han gjør det. «Uten tro er det umulig å behage Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.” Tro har ingenting å gjøre med formastelse eller dristig overmot. Bare den som har sann tro, er sikret mot formastelse, som er Satans forfalskede etterligning av tro. Troen gjør krav på Guds løfter og bærer frukt i lydighet. Formastelsen gjør også krav på løftene, men bruker dem på samme måten som Satan gjorde — til å unnskylde overtredelse. Tro ville ha fått våre første foreldre til å stole på Guds kjærlighet og til å etterleve hans ord. Formastelse fikk dem til å overtre hans lov, fordi de trodde at hans store kjærlighet ville frelse dem fra følgene av deres synd. Det er ikke tro å gjøre krav på gunst hos Gud uten å rette seg etter betingelsene for å motta nåde. Ekte tro bygger på de løfter og prinsipper som finnes i Guds ord. Når det ikke har lykkes Satan å vekke mistillit, har han ofte hatt hell med seg i å lede folk ut i formastelse. Hvis han kan få oss til unødvendig å utsette oss for fristelse, vet han at han vil seire. Gud vil bevare alle som vandrer på lydighetens vei. Men å vike av fra den er å våge seg inn på Satans område. Der kan vi være sikre på å falle. Kristus har pålagt oss: «Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse!” Bønn og stille ettertanke vil bevare oss fra å fare tankeløst inn på farlige veier og vil redde oss fra mangt et nederlag. Likevel må vi ikke miste motet når vi blir angrepet av fristelser. Når vi kommer i prøvende situasjoner, tviler vi på at Guds Ånd har ledet oss. Men det var Ånden som førte Jesus ut i ødemarken for å fristes av djevelen. Når Gud fører oss inn i prøvelse, har han en hensikt med det. Han ønsker at det skal være til gagn for oss. Jesus benyttet aldri Guds løfter som grunn til frivillig å utsette seg for fristelse. Han gav heller ikke opp i fortvilelse når fristelsen kom over ham. Det bør heller ikke vi gjøre. «Gud er trofast, han vil ikke la dere bli fristet over evne, men gjøre både fristelsen og utgangen på den slik at dere kan klare det.» Han sier: «Bær ditt takkoffer fram for Gud, hold ditt løfte til Den Høyeste! Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg.» 76

Kristi Lidenskap Den tredje fristelsen Jesus seiret også i den andre fristelsen. Og nå viser Satan seg slik han virkelig er. Selv om han har falt, er han en mektig engel. Han erkjenner åpent at han er lederen for opprøret, og at han er «denne verdens fyrste». Satan tok nå Jesus med opp på et høyt fjell og lot alle verdens riker og deres herlighet passere som et panorama. Sollyset skinte på byer og templer, på marmorslott og over fruktbare marker og frodige vingårder. Alle spor av det onde var skjult. Jesus, som nettopp hadde vært vitne til mørke og trøstesløshet, så nå et syn av uovertruffen skjønnhet og herlighet. Da hørtes fristerens stemme: «Jeg vil gi deg makten over alt dette og la deg få all denne herlighet. For det er gitt i min hånd, og jeg gir det til hvem jeg vil. Om du bare faller ned og tilber meg, skal alt være ditt.» Jesu misjon kunne bare fullbyrdes gjennom lidelse. Foran ham var det sorger, motgang og kamp, og en vanærende død. Han måtte bære hele verdens synd, og han måtte holde ut å bli skilt fra sin Fars kjærlighet. Nå tilbød fristeren å gi avkall på den makten han hadde tilranet seg. Kristus kunne unngå den fryktelige fremtiden hvis han bare anerkjente Satans herredømme. Men å gjøre det ville være å overlate seieren til fienden. Det var da Satan prøvde å opphøye seg selv over Guds Sønn, at han syndet i himmelen. Hvis han fikk overhånd nå, ville det bety seier for opprøret. Da Satan sa til Jesus: «Jeg vil gi deg makten over alt dette og la deg få all denne herlighet. For det er gitt i min hånd, og jeg gir det til hvem jeg vil,» sa han noe som bare var delvis sant. Han sa det for å fremme sin egen bedragerske hensikt. Satan hadde fravristet Adam herredømmet, men Adam var Skaperens stedfortreder. Han hadde ikke noe selvstendig herredømme. Jorden hører Gud til, og han har overgitt alle ting til sin Sønn. Adam skulle herske under Kristus. Da Adam sviktet sitt herredømme og gav det til Satan, var Kristus fremdeles den rettmessige konge. Herren hadde sagt til kong Nebukadnesar: «Den Høyeste rår over kongedømmet blant menneskene. Han gir det til hvem han vil.” Satan kan bare utøve sin tilrante myndighet i den utstrekning Gud tillater det. Da fristeren tilbød Jesus verdens riker og deres herlighet, ville han at Jesus skulle oppgi det virkelige kongedømme over verden og være underlagt Satan. Det var dette herredømme jødene satte sine forhåpninger til. De ønsket et rike av denne verden. Hvis Kristus hadde gått med på å tilby dem et slikt rike, ville de med glede ha tatt imot ham. Men det var tynget av syndens forbannelse med all dens smerte. Kristus sa til fristeren: «Bort fra meg, Satan! For det er skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og bare ham skal du tjene.» Han som hadde gjort opprør i himmelen, tilbød Kristus denne verdens riker. På den måten ville han kjøpe ham til å anerkjenne det ondes prinsipper. Men Kristus ville ikke la seg kjøpe. Han var kommet for å opprette et rettferdighetens rike, og han ville ikke oppgi 77

<strong>Kristi</strong> <strong>Lidenskap</strong><br />

Den tredje fristelsen<br />

Jesus seiret også i den andre fristelsen. Og nå viser Satan seg slik han virkelig er. Selv<br />

om han har falt, er han en mektig engel. Han erkjenner åpent at han er lederen for opprøret,<br />

og at han er «denne verdens fyrste».<br />

Satan tok nå Jesus med opp på et høyt fjell og lot alle verdens riker og deres herlighet<br />

passere som et panorama. Sollyset skinte på byer og templer, på marmorslott og over<br />

fruktbare marker og frodige vingårder. Alle spor av det onde var skjult. Jesus, som nettopp<br />

hadde vært vitne til mørke og trøstesløshet, så nå et syn av uovertruffen skjønnhet og<br />

herlighet. Da hørtes fristerens stemme: «Jeg vil gi deg makten over alt dette og la deg få all<br />

denne herlighet. For det er gitt i min hånd, og jeg gir det til hvem jeg vil. Om du bare faller<br />

ned og tilber meg, skal alt være ditt.»<br />

Jesu misjon kunne bare fullbyrdes gjennom lidelse. Foran ham var det sorger, motgang<br />

og kamp, og en vanærende død. Han måtte bære hele verdens synd, og han måtte holde ut å<br />

bli skilt fra sin Fars kjærlighet. Nå tilbød fristeren å gi avkall på den makten han hadde<br />

tilranet seg. Kristus kunne unngå den fryktelige fremtiden hvis han bare anerkjente Satans<br />

herredømme. Men å gjøre det ville være å overlate seieren til fienden. Det var da Satan<br />

prøvde å opphøye seg selv over Guds Sønn, at han syndet i himmelen. Hvis han fikk<br />

overhånd nå, ville det bety seier for opprøret.<br />

Da Satan sa til Jesus: «Jeg vil gi deg makten over alt dette og la deg få all denne<br />

herlighet. For det er gitt i min hånd, og jeg gir det til hvem jeg vil,» sa han noe som bare var<br />

delvis sant. Han sa det for å fremme sin egen bedragerske hensikt. Satan hadde fravristet<br />

Adam herredømmet, men Adam var Skaperens stedfortreder. Han hadde ikke noe<br />

selvstendig herredømme. Jorden hører Gud til, og han har overgitt alle ting til sin Sønn.<br />

Adam skulle herske under Kristus. Da Adam sviktet sitt herredømme og gav det til Satan,<br />

var Kristus fremdeles den rettmessige konge. Herren hadde sagt til kong Nebukadnesar:<br />

«Den Høyeste rår over kongedømmet blant menneskene. Han gir det til hvem han vil.”<br />

Satan kan bare utøve sin tilrante myndighet i den utstrekning Gud tillater det.<br />

Da fristeren tilbød Jesus verdens riker og deres herlighet, ville han at Jesus skulle oppgi<br />

det virkelige kongedømme over verden og være underlagt Satan. Det var dette herredømme<br />

jødene satte sine forhåpninger til. De ønsket et rike av denne verden. Hvis Kristus hadde<br />

gått med på å tilby dem et slikt rike, ville de med glede ha tatt imot ham. Men det var tynget<br />

av syndens forbannelse med all dens smerte. Kristus sa til fristeren: «Bort fra meg, Satan!<br />

For det er skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og bare ham skal du tjene.»<br />

Han som hadde gjort opprør i himmelen, tilbød Kristus denne verdens riker. På den<br />

måten ville han kjøpe ham til å anerkjenne det ondes prinsipper. Men Kristus ville ikke la<br />

seg kjøpe. Han var kommet for å opprette et rettferdighetens rike, og han ville ikke oppgi<br />

77

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!