Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Jesus sa til Satan: «Det står også skrevet: Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve.»
Disse ordene uttalte Moses til Israels folk da de tørstet ute i ørkenen og forlangte at Moses
skulle gi dem vann, idet de utbrøt: «Er Herren iblant oss eller ikke?” Gud hadde gjort
underfulle ting for dem. Likevel tvilte de på ham når de kom i vanskeligheter, og krevde
bevis på at han var med dem. I sin vantro prøvde de å sette ham på prøve. Satan ville ha
Kristus til å gjøre det samme.
Gud hadde alt kunngjort at Jesus var hans Sønn. Å forlange bevis på det samme nå, ville
være å sette Guds ord på prøve og å friste ham. Det samme ville gjelde hvis vi bad om noe
som Gud ikke har lovt. Det ville være et tegn på mistillit, og i virkeligheten å sette Gud på
prøve eller å friste ham. Vi skal ikke komme frem for Gud i bønn for å få bevis for at han vil
oppfylle det han har sagt, men fordi han vil gjøre det; ikke for å få bevis på at han elsker oss,
men fordi han gjør det. «Uten tro er det umulig å behage Gud. For den som trer fram for
Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.”
Tro har ingenting å gjøre med formastelse eller dristig overmot. Bare den som har sann
tro, er sikret mot formastelse, som er Satans forfalskede etterligning av tro. Troen gjør krav
på Guds løfter og bærer frukt i lydighet. Formastelsen gjør også krav på løftene, men bruker
dem på samme måten som Satan gjorde — til å unnskylde overtredelse. Tro ville ha fått
våre første foreldre til å stole på Guds kjærlighet og til å etterleve hans ord. Formastelse fikk
dem til å overtre hans lov, fordi de trodde at hans store kjærlighet ville frelse dem fra
følgene av deres synd. Det er ikke tro å gjøre krav på gunst hos Gud uten å rette seg etter
betingelsene for å motta nåde. Ekte tro bygger på de løfter og prinsipper som finnes i Guds
ord.
Når det ikke har lykkes Satan å vekke mistillit, har han ofte hatt hell med seg i å lede folk
ut i formastelse. Hvis han kan få oss til unødvendig å utsette oss for fristelse, vet han at han
vil seire. Gud vil bevare alle som vandrer på lydighetens vei. Men å vike av fra den er å
våge seg inn på Satans område. Der kan vi være sikre på å falle. Kristus har pålagt oss:
«Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse!” Bønn og stille ettertanke vil bevare oss
fra å fare tankeløst inn på farlige veier og vil redde oss fra mangt et nederlag.
Likevel må vi ikke miste motet når vi blir angrepet av fristelser. Når vi kommer i
prøvende situasjoner, tviler vi på at Guds Ånd har ledet oss. Men det var Ånden som førte
Jesus ut i ødemarken for å fristes av djevelen. Når Gud fører oss inn i prøvelse, har han en
hensikt med det. Han ønsker at det skal være til gagn for oss. Jesus benyttet aldri Guds løfter
som grunn til frivillig å utsette seg for fristelse. Han gav heller ikke opp i fortvilelse når
fristelsen kom over ham. Det bør heller ikke vi gjøre. «Gud er trofast, han vil ikke la dere bli
fristet over evne, men gjøre både fristelsen og utgangen på den slik at dere kan klare det.»
Han sier: «Bær ditt takkoffer fram for Gud, hold ditt løfte til Den Høyeste! Kall på meg på
nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg.»
76