Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Satan hadde henvist til Adams synd som bevis for at Guds lov var urettferdig og ikke
kunne etterleves. Som menneske skulle Kristus gjenopprette Adams fall. Da Adam ble
angrepet av fristeren, var han ikke underlagt noen av syndens virkninger. Han stod i sin
manndoms fulle kraft og var i besittelse av sinnets og kroppens fullkomne styrke. Han var
omgitt av Edens herlighet og var i daglig samfunn med himmelske vesener. Slik var det ikke
med Jesus da han gikk ut i ødemarken for å ta opp kampen mot Satan. I løpet av fire tusen år
var menneskeslekten blitt redusert fysisk, åndelig og moralsk. Kristus tok på seg svakhetene
hos en degenerert menneskehet. Bare på den måten kunne han redde mennesket fra den
største fornedrelse.
Mange påstår at det var umulig for Kristus å bli overvunnet av fristelse. I så fall kunne
han ikke vært i Adams situasjon. Han kunne ikke ha vunnet den seier som Adam ikke vant.
Hvis vi på noen måte hadde en hardere kamp enn Kristus hadde, ville han ikke vært i stand
til å komme oss til hjelp. Men vår frelser tok på seg menneskelighet med alle dens
belastninger. Han tok på seg menneskets natur med mulighet for å gi etter for fristelse. Vi er
ikke utsatt for å tåle noe som han ikke har tålt.
Den første fristelsen
Det var med Jesus som det var med det hellige par i Eden. Begjæret var grunnlaget for
den første store fristelsen. Nettopp der hvor fordervelsen begynte, måtte arbeidet for vår
gjenløsning ta til. Likesom Adam syndet ved å gi etter for appetitten, måtte Kristus seire ved
å motstå denne trangen. Han fastet i førti dager og førti netter og ble til sist sulten. Da
kom fristeren til ham og sa: «Er du Guds Sønn; så si at disse steinene skal bli til brød!»
Jesus svarte: «Det står skrevet: Mennesket lever ikke bare av brød, men av hvert ord som
kommer fra Guds munn.»
I tiden fra Adam til Kristus hadde nytelsessyke styrket lystenes og lidenskapenes makt
inntil de hadde nærmest ubegrenset kontroll. Slik var menneskene blitt fordervet og
sykelige. I egen kraft var det umulig for dem å seire, men Kristus seiret på menneskenes
vegne ved å utholde de den hardeste prøve. For vår skyld viste han en selvbeherskelse som
var sterkere enn sult eller død. Denne første seier innbefattet også andre forhold som har
betydning for alle våre konflikter med mørkets makter.
Da Jesus gikk ut i ødemarken, var han omsluttet av Faderens herlighet. Fordypet i sitt
fellesskap med Gud var han hevet over menneskelig svakhet. Men herligheten svant, og han
ble overlatt til å kjempe mot fristelse. Den trengte seg inn på ham hvert eneste øyeblikk.
Hans menneskelige natur krympet seg for den kamp som ventet ham. I førti dager fastet han
og bad, og han ble svekket og avmagret av sult. Utmattet og uttært av sjelelig smerte var han
«verre tilredt enn noen mann og så ikke ut som et menneske».3 Nå var Satans anledning
kommet. Nå regnet han med at han kunne overvinne Kristus.
69