Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
seg, og en duelignende skikkelse av det reneste lys daler ned over Jesu hode - et passende
symbol på ham, den saktmodige og ydmyke.
I den veldige folkemassen ved Jordan var det få utenom Johannes som oppfattet det
himmelske syn. Men Guds nærvær gjorde at folkemengden var preget av hellig høytid. Folk
stod tause med blikket festet på Jesus. Hans skikkelse var innhyllet i det lyset som alltid
omgir Guds trone. Ansiktet var vendt oppover, og det var forklaret slik som de aldri før
hadde sett et menneskes ansikt. Fra himmelen hørtes en røst som sa: «Dette er min Sønn,
den elskede, som jeg har behag i.» Dette utsagn med Guds bekreftelse ble gitt for å inspirere
troen hos dem som var vitne til det som skjedde, og for å styrke Jesus til hans misjon. Til
tross for at en skyldig verdens synder var lagt på Kristus, og tross den ydmykelse at han tok
på seg vår falne natur, erklærte røsten fra himmelen at han var Guds egen Sønn.
Johannes ble dypt beveget da han så Jesus bøye seg i bønn og med tårer trygle om å bli
godtatt av sin Far. Idet Guds herlighet omsluttet Jesus, og røsten hørtes fra himmelen, var
Johannes klar over at det var tegnet som Gud hadde lovt. Han visste at den han hadde døpt,
var verdens gjenløser. Den Hellige Ånd hvilte over ham, og han pekte på Jesus og utbrøt:
«Se, der er Guds lam, som bærer verdens synd.» Ingen av dem som hørte på, og selv ikke
han som uttalte ordene, skjønte betydningen av uttrykket «Guds lam». På Moria-fjellet
hadde Abraham hørt at sønnen spurte: «Du far! ... hvor er lammet som vi skal ofre?» Og han
hadde svart: «Gud vil nok selv se seg ut et offerlam, gutten min.”
Den væren som ved guddommelig forsyn var skaffet til veie i Isaks sted, var for Abraham
et symbol på ham som skulle dø for menneskenes synder. Gjennom Jesaja gjorde Den
Hellige Ånd bruk av det samme bilde da han profeterte om forløseren: «Han åpnet ikke sin
munn, lik lammet som føres bort for å slaktes.» Og «skylden som vi alle hadde, lot Herren
ramme ham».2 Men Israels folk hadde ikke forstått innholdet i dette. Mange av dem
betraktet ofringen nesten på samme måte som hedningene så på sine ofre - som gaver de
kunne formilde Guddommen med. Gud ville lære dem at det som forsoner dem med ham,
kommer fra hans egen kjærlighet. Ordene som ble sagt til Jesus ved Jordan: «Dette er min
Sønn, den elskede, som jeg har behag i,» omfatter hele menneskeheten. Gud talte til Jesus
som vår stedfortreder. Tross alle våre synder og svakheter blir vi ikke vraket som verdiløse.
Men vi skulle være «til pris og ære for hans herlighet og for den nåde han gav oss i sin
elskede Sønn».
Den herlighet som hvilte over Jesus, er et pant på Guds kjærlighet til oss. Den sier oss
noe om kraften som finnes i bønn, hvordan den menneskelige stemme kan nå Guds øre, og
våre begjæringer bli mottatt i himmelen: På grunn av synden ble jorden skilt fra himmelen
og fremmedgjort for samfunnet med den. Men Jesus har på ny forent den med herlighetens
rike. Hans kjærlighet omslutter menneskene, og den når opp til den høyeste himmel. Det
lyset som gjennom de åpne portene falt på Jesu hode, vil også falle på oss når vi ber om
65