Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
ned i Jordan og begravde ham i vannet. «Da Jesus var blitt døpt, steg han straks opp av
vannet. Og se, himmelen åpnet seg, og han så Guds Ånd komme ned over seg som en due.»
Hvorfor Jesus ble døpt
Jesu dåp var ikke en bekjennelse av skyld for hans egen del. Han gjorde seg til ett med
syndere, og tok de skritt vi må ta, idet han gjorde det vi må gjøre. Hans liv i lidelse og
tålmodig utholdenhet etter dåpen er et eksempel også for oss.
Etter at Jesus var kommet opp av vannet, bøyde han seg i bønn på elvebredden. Et nytt
og viktig avsnitt av hans liv åpnet seg for ham. Han var nå i ferd med å gå inn i sin livskamp
på et videre felt. Selv om han var Fredsfyrsten, måtte han være klar til kamp. Det riket han
var kommet for å opprette, var det motsatte av det som jødene ønsket. Han som var
grunnvollen for Israels gudstjenesteordning og samfunnssystem, ville bli betraktet som dets
fiende og ødelegger. Han som hadde forkynt loven på Sinai, ville bli fordømt som en
lovbryter. Han som kom for å bryte Satans makt, ville bli truet og fordømt som Beelsebul.
Ingen i verden hadde forstått ham, og mens han utførte sin gjerning, måtte han kjempe
alene. Så lenge han levde, kunne hans mor og brødre ikke fatte hans misjon. Selv disiplene
forstod ham ikke. Han hadde oppholdt seg i et evig lys og vært ett med Gud, men sitt liv på
jorden måtte han leve i ensomhet.
Han var ett med oss og måtte derfor bære byrden av vår skyld og smerte. Han som var
uten synd, måtte føle syndens skam. Han som elsket fred, måtte være der kampen ble
kjempet. Sannheten måtte bo sammen med løgnen, og renheten med usselheten. Hver synd,
hver mislyd og hver uren lyst var en lidelse for ham.
Han måtte gå stien alene, og alene måtte han bære byrden. Verdens frelse måtte hvile på
ham som hadde lagt av sin herlighet og tatt på seg menneskeslektens svakhet. Han så og
følte alt sammen, men han var urokkelig i sitt forsett. Menneskeslektens frelse var avhengig
av ham, og han rakte ut hånden for å gripe den allmektige kjærlighets hånd.
Guds forsikring og anerkjennelse
Jesu blikk synes å trenge gjennom himmelen mens han utøser sin sjel i bønn. Han kjenner
godt til hvordan synden har forherdet menneskene, og han vet hvor vanskelig det vil være
for dem å forstå hans misjon og ta imot frelsens gave. Derfor trygler han sin Far om kraft til
å overvinne deres vantro, bryte de slavelenker som Satan har bundet dem med, og overvinne
ødeleggeren på deres vegne. Han ber om et uttrykk for at Gud vil ta imot menneskeheten i
sin Sønns person.
Aldri før har englene lyttet til en slik bønn. De er ivrige etter å kunne bringe sin kjære
leder et budskap med forsikring og trøst. Men nei, Faderen vil selv svare på sin Sønns
inderlige bønn. Strålene fra hans herlighet kommer direkte fra hans trone. Himmelen åpner
64