Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Kapittel 11 - Jesu dåp - talende symbolikk
Over hele Galilea spredte ryktet seg om ørkenprofeten og hans underfulle forkynnelse.
Budskapet nådde ut til bøndene i de fjerneste landsbyer mellom fjellene og til
fiskerbefolkningen ved sjøen. Hos disse enkle og likefremme menneskene fant det ekte
gjenklang. Man snakket om det i snekkerverkstedet til Josef i Nasaret, og der var det en som
vedkjente seg kallet. Hans tid var kommet. Han forlot sitt daglige strev, sa farvel til sin mor
og fulgte sine landsmenn som strømmet ut til Jordan.
Jesus og døperen Johannes var fettere, og stod også i nært forhold til hverandre på grunn
av omstendighetene ved deres fødsel. Likevel hadde de ikke hatt noe direkte kjennskap til
hverandre. Jesus hadde levd i Nasaret i Galilea, mens Johannes hadde holdt til i Judeas
ødemark. De hadde levd et tilbaketrukket liv i vidt forskjellige omgivelser, og hadde ikke
hatt noen forbindelse med hverandre: Forsynet hadde ordnet det slik. Det skulle ikke kunne
sies at de hadde sammensvoret seg om å støtte hverandre i deres krav. Johannes visste om
de begivenhetene som var forbundet med Jesu fødsel. Han hadde hørt om hans besøk i
Jerusalem da han var barn, og han visste om det som hadde funnet sted i rabbinernes skole.
Han kjente til hans syndfrie liv og trodde at han var Messias. Men han hadde ingen konkret
forsikring om det. Det at Jesus hadde levd ubemerket i så mange år uten å gi noe spesielt
bevis på sin misjon, gav anledning til tvil om han kunne være den det var gitt løfte om. Men
Johannes ventet i tro, for han visste at når Guds egen tid kom, ville alt bli klarlagt. Det var
blitt åpenbart for ham at Messias ville be om å bli døpt av ham, og at det da ville bli gitt et
tegn på hans guddommelighet. På den måten ville han kunne fremstille ham for folket.
Johannes døper Jesus
Da Jesus kom for å bli døpt, så Johannes hos ham en karakterens renhet som han aldri før
hadde sett hos noe menneske. Selve atmosfæren omkring ham var hellig og inngjøt
ærefrykt. Blant folkeskarene som samlet seg ved Jordan, hørte Johannes triste utsagn om
forbrytelser, og han møtte personer som var tynget under vekten av utallige synder. Men
aldri hadde han kommet i kontakt med et menneske som det strømmet en slik guddommelig
innflytelse fra.
Alt dette var i samsvar med det som var blitt åpenbart for ham om Messias. Likevel vek
han tilbake for å gjøre det Jesus bad om. Hvordan kunne han, en synder, døpe ham som var
syndfri? Og hvorfor skulle han som ikke behøvde å vende om, følge en forordning som var
et uttrykk for bekjennelse av synd som måtte fjernes?
Da Jesus bad om å bli døpt, unnslo Johannes seg og utbrøt: «Jeg trenger å døpes av deg,
og så kommer du til meg!» Med fast, men likevel mild myndighet svarte Jesus: «La det nå
skje! Dette må vi gjøre for å oppfylle all rettferdighet.» Johannes gav etter, og førte Jesus
63