Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
ikke oppholde seg i de ødslige og majestetiske fjellene slik tilfellet var med Israels store
leder. Men foran ham lå Moabs høyder på østsiden av Jordan, og de talte om ham som
hadde skapt fjellene og omgitt dem med sin kraft.
Den ville og dystre naturen som han var omgitt av, var et levende bilde på Israels tilstand.
Herrens fruktbare vingård var blitt en øde villmark. Men over ødemarken hevet himmelen
seg lys og klar. Over de mørke stormskyene hvelvet løftets regnbue seg. Også over Israels
nedverdigelse skinte herligheten som var lovt, når Messias fikk sitt herredømme. Vredens
skyer var omspent av regnbuen i hans nådes pakt.
I de stille nattetimene leste han Guds løfte til Abraham om en ætt så tallrik som stjernene.
Morgenens gryende lys som forgylte Moabs høyder, fortalte om ham som skulle være «lik
morgenlyset når solen går opp, en morgen med skyfri himmel». Og i klarheten ved høylys
dag så han glansen av gjenkomsten når «Herrens herlighet skal åpenbares», og «alle
mennesker skal se det».3
Messias-profetiene - hans viktigste studium
Med ærefrykt, og likevel med glede, studerte han de profetiske bokruller om Messias’
komme. Det var løftets ætt som skulle knuse slangens hode, Sjilo, fredsfyrsten, som skulle
stå frem før tiden kom da en konge ikke lenger skulle sitte på Davids trone. Nå var tiden
kommet. En romersk hersker satt i slottet på Sions berg. Ifølge Herrens sikre ord var Kristus
alt født.
Dag og natt studerte han Jesajas fascinerende skildringer av den herlighet Messias skulle
ha. Han var kvisten av Isais stubb, en konge som skulle regjere i rettferdighet. «Han
dømmer småkårsfolk med rettferd.» Han er «et ly mot vinden ... , som skyggen av et mektig
fjell på jord som tørster etter vann». Israel skal ikke lenger kalles «Den forlatte» eller deres
land «Ørken». Men Herren skal kalle det «Min kjæreste» og deres land «Hustru” Dette
herlige synet opptok Johannes i hans ensomhet.
Han betraktet kongen i hans skjønnhet og glemte seg selv. Han så hellighetens storhet og
følte seg selv udyktig og uverdig. Han var beredt til å stå frem som Herrens sendebud uten å
frykte noe menneske, for han hadde sett ham som var guddommelig. Rank og fryktløs kunne
han stå overfor jordiske herskere fordi han hadde bøyd seg dypt for kongenes konge.
Johannes forstod ikke fullt ut Messias-rikets natur. Han ventet at Israel skulle bli befridd
fra dets fiender. Men det han fremfor alt så frem til, var den rettferdighetens konge som
skulle komme og opprette Israels-riket som en hellig nasjon. På den måten trodde han at
profetien som ble gitt ved hans fødsel, ville bli oppfylt: «Og komme i hu sin hellige pakt, ...
så vi frelst fra fiendehånd og uten frykt kan få tjene ham for hans åsyn i fromhet og rettferd
alle våre dager.»
58