Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Kapittel 10 - Røsten i ødemarken
Han som var Kristi forløper, stod frem blant de trofaste i Israel som lenge hadde ventet
på at Messias skulle komme. Den tilårskomne presten Sakarja og hans hustru Elisabet «var
begge gudfryktige mennesker». I deres stille og fromme liv skinte troens lys som en stjerne i
datidens mørke. Dette gudfryktige ekteparet fikk løfte om en sønn som skulle «gå fram
foran Herren og rydde vei for ham».
Sakarja bodde i en fjellbygd i Judea. Han hadde reist opp til Jerusalem for i en uke å
gjøre tjeneste i templet. Det var en tjeneste som krevdes to ganger om året av prestene i hver
gruppe. «Så var det en dag Sakarja gjorde tjeneste som prest for Gud, for turen var kommet
til hans gruppe. Det ble som vanlig kastet lodd blant prestene, og det falt på Sakarja å gå inn
i Herrens tempel og brenne røkelse på alteret.»
Engelens budskap til Sakarja
Han stod foran gullalteret i Det hellige i templet. Skyen av røkelse steg opp for Gud
sammen med Israels bønner. Plutselig merket han at et guddommelig vesen var til stede. En
engel viste seg for ham «på høyre side av røkelsesalteret». Nettopp dette var et tegn på Guds
velvilje, men Sakarja la ikke merke til det. I mange år hadde han bedt om at Frelseren måtte
komme. Nå hadde himmelen sendt sin budbærer for å kunngjøre at bønnene var i ferd med å
bli oppfylt. Men Guds miskunn syntes å være for stor til at Sakarja torde ta imot den, og han
ble grepet av frykt og selvbebreidelse.
Men han ble hilst med denne gledelige forsikring: «Frykt ikke, Sakarja! Gud har hørt din
bønn. Din hustru Elisabet skal føde deg en sønn, og du skal gi ham navnet Johannes. Han
skal bli til glede og fryd for deg, og mange skal glede seg over at han er født. For han skal
være stor i Herrens øyne. Vin og sterk drikk skal han ikke smake, og helt fra mors liv skal
han være fylt av Den Hellige Ånd. Mange i Israel skal han føre tilbake til Herren deres Gud.
Han skal være forløper for Herren og ha samme ånd og kraft som Elia, vende fedrenes hjerte
til barna og gi de ulydige det sinn som rettferdige har, og gjøre folket vel forberedt for
Herren.»
Sakarja sa til engelen: «Hvorledes kan jeg være sikker på dette? Jeg er jo en gammel
mann, og min hustru er også langt oppe i årene.»
Sakarja kjente godt til hvordan Abraham fikk et barn i sin alderdom, fordi han trodde at
han som hadde gitt løftet, var trofast. Men i dette øyeblikket tenker den aldrende presten på
den menneskelige skrøpelighet. Han glemmer at det som Gud har lovt, er han også i stand til
å utføre. Hvilken motsetning er det ikke mellom denne vantro og den rene, barnlige tro som
Maria la for dagen! Slik svarte den unge kvinnen fra Nasaret på engelens hilsen: «Jeg er
Herrens tjenerinne, la det skje med meg som du har sagt.”
54