Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
menneske som verdiløst, men prøvde å gjøre bruk av frelsens legemiddel på hver enkelt.
Uansett hvem han var sammen med, fremholdt han alltid noe som passet i situasjonen. De
mest primitive og minst lovende personer prøvde han å inngi håp, og forsikret dem om at de
kunne bli ulastelige og uskyldige og oppnå en karakter som klart ville vise at de var Guds
barn.
Ofte traff Jesus slike som hadde drevet omkring under Satans kontroll, og som ikke
hadde kraft til å rive seg løs fra hans garn. Til et slikt motløst, sykt, fristet og fallent
menneske talte han ømt og medlidende. Han sa det som trengtes og som folk forstod. Han
traff andre som kjempet en tvekamp med sjelefienden, og som han oppmuntret til å holde ut.
Han forsikret dem om at de ville seire, for Guds engler var på deres side. Dem han hjalp på
denne måten, var overbevist om at her var det en som de kunne ha fullkommen tillit til. Han
ville ikke røpe de hemmelighetene som de betrodde ham.
Jesus helbredet både kropp og sjel. Han var interessert i enhver lidelse han ble
oppmerksom på, og alle som led, fikk lindring. I hans vennlige ord var det en beroligende
balsam. Ingen kunne si at han hadde utført et mirakel. Men kraften - kjærlighetens legende
kraft - strømmet ut fra ham til de syke og sorgfulle. Slik virket han på en stillferdig måte
helt fra sin barndom av. Dette var grunnen til at så mange hørte på ham med glede da han
begynte sin offentlige virksomhet.
I sin barndom, ungdom og manndomstid var Jesus likevel mest alene. «Alene tråkket jeg
vinpressen, av folkene var ingen med meg.” Han bar den fryktelige byrde for menneskenes
frelse. Han visste at dersom det ikke skjedde en avgjort forandring i menneskeslektens
livsstil og forsett, ville alle gå fortapt. Dette tynget ham, og ingen kunne fatte den byrde som
hvilte på ham. Fylt av et påtrengende motiv virkeliggjorde han hensikten med sitt liv - at
han selv skulle være menneskenes lys.
53