Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
gikk ut i naturen. I de grønne dalene kunne han oppholde seg i stille ettertanke, og på
fjellskråningen eller mellom trærne i skogen kunne han ha samfunn med Gud. Tidlig om
morgenen var han ofte på et eller annet øde sted i stille ettertanke, studium av Guds ord eller
i bønn. Fra disse uforstyrrede stundene gikk han tilbake til sitt hjem for igjen å ta fatt på sine
plikter, og for å være et eksempel på tålmodig strev.
Hengivenhet til foreldrene
I sitt liv var Kristus preget av aktelse og kjærlighet overfor sin mor. Maria hadde en indre
overbevisning om at det hellige barnet som hun hadde født, var den Messias som lenge var
lovt. Likevel våget hun ikke å gi uttrykk for sin tro. Gjennom hans liv på jorden hadde hun
del i hans lidelser. Med sorg var hun vitne til de prøver som han ble påført i barndommen og
i ungdomstiden. Hun forsvarte det hun visste var riktig i hans handlemåte. Derfor kom hun
selv i vanskelige situasjoner. Familiefellesskapet i hjemmet og en mors ømme omsorg for
sine barn var for henne av livsviktig betydning i karakterdannelsen. Josefs sønner og døtre
visste dette, og ved å benytte seg av hennes engstelse, prøvde de å innrette Jesu vaner i
samsvar med deres normer.
Maria hadde ofte motforestillinger overfor Jesus, og hun oppfordret ham til å rette seg
etter rabbinernes vedtekter. Men han lot seg ikke overtale til å endre sine vaner når det
gjaldt å grunne over Guds gjerninger, og heller ikke i spørsmålet om å lindre menneskers
eller endog dyrs lidelser. Når prestene og lærerne krevde Marias bistand for å øve
myndighet over Jesus, plaget det henne i høy grad. Men hun fikk fred i sinnet når han
fremholdt Skriftens utsagn til støtte for sin livsstil.
Til tider vaklet hun mellom Jesus og hans brødre som ikke trodde at han var den som
Gud hadde sendt. Men det var en overflod av beviser for at han var guddommelig. Hun så
hvordan han ofret seg til beste for andre. Hans nærvær brakte en renere atmosfære i
hjemmet, og hans liv var som en surdeig som gjorde sin virkning i omgivelsene.
Vennlig og upåvirket omgikks han de tankeløse, uforskammede og uhøflige. Han var
sammen med uredelige tollere, likeglade storsløsere, urettferdige samaritanere, hedenske
soldater, barske bønder og de blandede folkeslag. Han sa et medfølende ord til mennesker
som var trette, men som var nødt til å bære tunge byrder. Han lettet byrdene deres og
gjentok for dem det han hadde lært fra naturen om Guds kjærlighet, mildhet og godhet.
Han oppmuntret alle
Jesus lærte alle å verdsette de talenter de var utrustet med, og som ved riktig bruk ville
sikre dem evige rikdommer. Han tok avstand fra all forfengelighet og tomhet, og ved sitt
eget eksempel viste han at hvert øyeblikk rommer muligheter som kan få evige følger, at
tiden må vernes som en skatt og benyttes til hellige formål. Han betraktet ikke noe
52