Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Som de nærmer seg Guds by, lyder det fra englene som er med i følget: «Løft hodene,
dere porter, ja, løft dere, eldgamle dører, så ærens konge kan dra inn!» Frydefullt lyder
svaret fra dem som venter: «Hvem er denne ærens konge?» Dette sier de ikke fordi de ikke
vet hvem han er, men fordi de ønsker å høre svaret - en henrykt lovprisning: «Det er Herren,
den veldige helt, Herren, den sterke i strid.» «Løft hodene, dere porter, ja, løft dere,
eldgamle dører! så ærens konge kan dra inn!» Igjen lyder ropet: «Hvem er denne ærens
konge?» For englene blir aldri trette av å høre at hans navn blir opphøyd. Englene i følget
svarer: «Det er Herren, Allhærs Gud. Han er ærens konge.” Så blir portene inn til Guds by
åpnet, og engleskaren strømmer inn under den herligste musikk.
Der er tronen og omkring den løftets regnbue. Der er kjeruber og serafer. Der er de som
leder englenes hærskarer, Guds representanter fra de syndfrie verdener, det himmelske råd
hvor Lucifer hadde anklaget Gud og hans Sønn, og representanter fra de syndfrie verdener
hvor Satan hadde tenkt å opprette sitt herredømme. Alle er der for å by gjenløseren
velkommen. De er ivrige etter å feire hans seier og lovprise sin konge.
Men han vinker dem tilbake. Ikke nå! Ennå kan han ikke ta imot herlighetens krone og
kongekåpen. Han stiller seg frem for Faderen. Der peker han på sitt hode som har sårmerker,
den gjennomstukne siden og føttene med naglemerker. Han løfter hendene som har arr etter
korsfestelsen. Han peker på tegnene på sin seier. Så fremstiller han svingeneket for Gud, de
som oppstod sammen med ham som representanter for den store skaren som skal komme ut
av gravene ved hans annet komme. Han nærmer seg Faderen som gleder seg over hver
synder som vender om, og som fryder seg over hver enkelt.
Før verdens grunnvoll ble lagt, hadde Faderen og Sønnen inngått en avtale om å løskjøpe
menneskene hvis de skulle bli overvunnet av Satan. De hadde inngått en høytidelig
overenskomst om at Kristus skulle tre inn som borgsmann for menneskeslekten. Dette hadde
Kristus nå oppfylt. Da han på korset ropte: «Det er fullbrakt!» talte han til sin Far. Avtalen
var oppfylt. Nå erklærer han: Far! Det er fullbrakt! Jeg har gjort din vilje, min Gud. Jeg har
fullendt frelsesverket. Hvis din rettferdighet er tilfredsstilt, vil jeg «at der jeg er, skal de som
du har gitt meg, være hos meg».
Guds røst lyder med kunngjøring om at rettferdigheten er skjedd fyllest. Satan er
overvunnet. Kristi kjempende folk på jorden er mottatt i hans «elskede Sønn». I påhør av
englene og representanter for de verdener som ikke falt i synd, blir de erklært å være
rettferdiggjort. Der hvor han er, skal hans menighet være. «Godhet og sannhet skal møte
hverandre, rettferd og fred kysse hverandre.» Faderen omfavner sin Sønn, og ordet går ut:
«Alle Guds engler skal tilbe ham.» Med en fryd som ikke kan tolkes i ord, forkynner de som
hersker, makter og myndigheter, at livets fyrste har herredømmet. Englehæren kaster seg
ned for ham, mens det glade jubelrop fyller hele himmelen: «Verdig er Lammet som ble
slaktet, verdig til å få all makt og rikdom, visdom og styrke, ære og pris og takk!»
582