Kristi Lidenskap_(norsk)

Oppdrag og avskjed
Kristi Lidenskap
Kapittel 87 - Oppdrag og avskjed
Tiden var kommet da Kristus skulle stige opp til sin Fars trone. Som en guddommelig
seierherre var han i ferd med å vende tilbake til himmelen med seierstrofeene. Før han døde,
sa han til sin Far: «Jeg fullførte den gjerning du gav meg å gjøre.»! Etter oppstandelsen ble
han på jorden en stund så disiplene skulle bli kjent med ham i hans oppstandne og
herliggjorte tilstand. Nå var han ferdig til å ta avskjed. Han hadde bekreftet at han var en
levende frelser. Disiplene behøvde ikke lenger forbinde ham med graven. De kunne tenke
på ham som herliggjort overfor det himmelske univers.
På Oljeberget
Før sin himmelfart valgte Jesus det stedet der han ofte hadde vært mens han oppholdt seg
blant menneskene. Det var ikke Sions berg hvor Davids by lå, og heller ikke Moria-fjellet
hvor templet var reist. Der var Kristus blitt hånet og forkastet. Der var barmhjertighetens
tidevann, som kom igjen i bølger av stadig sterkere kjærlighet, blitt slått tilbake av hjerter så
harde som stein. Jesus hadde gått derfra, trett og med tungt hjerte, for å finne hvile på
Oljeberget. Da den hellige sjekina hadde forlatt det første templet, stod den over fjellet
østenfor som om den nødig ville forlate den utvalgte byen.
Slik stod Kristus på Oljeberget og så lengselsfullt ut over Jerusalem. Lundene og
fjellkløftene var blitt helliget ved hans bønner og tårer. Skrentene hadde gjenlydt av
folkeskarens triumf-rop da de utropte ham til konge. Et stykke lenger nede i skråningen
hadde han funnet et hjem hos Lasarus i Betania. Ved foten av fjellet, i Getsemane hage,
hadde han vært alene i bønn og sjelekval. Fra dette fjellet skulle han stige opp til himmelen.
På toppen av Oljeberget vil han igjen sette sine føtter når han kommer tilbake. Ikke som en
smertenes mann, men som en seierrik konge vil han stå på Oljeberget mens jødiske
halleluja-rop blander seg med ikke-jødiske hosianna-rop, og de gjenløstes stemmer som
lyden av en veldig hærskare bruser ut i et mektig jubelkor: Kron ham, Allhærs Gud!
Sammen med de elleve disiplene drog Jesus oppover fjellsiden. Da de gikk ut gjennom
porten i Jerusalem, var det mange som med undrende blikk fulgte den lille gruppen som ble
ledet av en person som rådsherrene noen få uker tidligere hadde dømt til døden og
korsfestet. Disiplene visste ikke at dette skulle bli siste gangen de var sammen med
Mesteren. Jesus benyttet tiden til å samtale med dem, idet han gjentok det han tidligere
hadde undervist dem om.
Da de nærmet seg Getsemane, stanset han så de skulle bli minnet om det han hadde
undervist dem om den natten da han led i dødsangst. Igjen så han på det vintreet som han
den gangen hadde brukt som et bilde på menighetens forening med ham selv og sin Far. På
579