Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Johannes drog kjensel på den fremmede, og sa til Peter: «Det er Herren!» Peter ble så
oppløftet og glad at han i sin iver hoppet i sjøen, og snart stod han ved siden av Jesus. De
andre disiplene kom etter i båten og drog noten med fisken etter seg. Da de var kommet i
land, så de en kullild der med fisk og brød. De var altfor forbauset til å spørre hvor ilden og
maten kom fra. «Kom hit med noen av de fiskene dere fikk,» sa Jesus. Peter skyndte seg og
fikk tak i noten som han hadde sluppet, og hjalp de andre med å dra den på land. Da arbeidet
var utført og forberedelsene gjort, bad Jesus dem komme og spise. Han brøt brødet og delte
maten mellom dem. Alle sju kjente og anerkjente ham. Nå kom de til å tenke på miraklet da
han mettet de fem tusen i fjellskråningen. De var grepet av en hemmelighetsfull ærefrykt, og
i taushet stirret de på den oppstandne frelser.
På en livaktig måte husket de begivenheten ved sjøen da Jesus bad dem følge ham. De
husket hvordan de på hans befaling hadde lagt ut på dypet og kastet ut garnet, og fangsten
hadde vært så stor at garnet holdt på å revne. Etterpå hadde Jesus kalt dem til å forlate
fiskebåtene, og lovt å gjøre dem til menneskefiskere.
Det var for å minne dem om denne begivenheten og forsterke inntrykket av den, at han
igjen utførte miraklet. Dette var en fornyelse av oppdraget til disiplene. Det viste dem at
Jesu død ikke hadde redusert deres forpliktelse til å utføre den oppgaven han hadde gitt dem.
Selv om de ikke lenger kunne ha personlig samvær med ham, og ikke ha de midler til
underhold som deres tidligere yrke hadde gitt dem, ville den oppstandne frelser fremdeles ha
omsorg for dem. Mens de utførte hans gjerning, ville han sørge for det de behøvde. Jesus
hadde en hensikt med å by dem kaste garnet ut på høyre side av båten. Det var på den siden
han stod på stranden. Det var troens side. Hvis de arbeidet sammen med ham, så hans
guddomskraft ble forent med deres menneskelige tiltak, ville gjerningen lykkes.
Kristus hadde også noe annet å undervise om, noe som særlig gjaldt Peter. Hans
fornektelse av Jesus stod i skammelig motsetning til hans tidligere troskapserklæring. Han
hadde vanæret Kristus og pådratt seg mistillit fra de andre disiplene. De tenkte at han ikke
ville få tillatelse til igjen å innta sin tidligere posisjon blant dem. Selv følte han at han hadde
forspilt den tillit han hadde hatt. Før han igjen ble kalt til å oppta sin gjerning som apostel,
måtte han overfor dem alle gi bevis på at han angret. Uten dette kunne hans synd, selv om
han hadde angret den, ha ødelagt hans innflytelse som en Kristi tjener. Jesus gav ham
anledning til å vinne de andres tillit, og så langt det var mulig, fjerne den skam han hadde
påført evangeliet.
Dette inneholder en undervisning til alle Kristi etterfølgere. Evangeliet går aldri på
akkord med det onde. Det kan ikke unnskylde synd. Hemmelige synder skal bare bekjennes
for Gud. Men for åpenbare synder kreves det åpen bekjennelse. Skammen som er en følge
av den synden en Jesu etterfølger begår, rammer Kristus. Den får Satan til å triumfere og
564