Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
ham enda mer fortvilt. Hvis Jesus virkelig var stått opp fra de døde, kunne det ikke lenger
være noe håp om et bokstavelig, jordisk rike. Det såret også hans forfengelighet å tenke på
at Jesus skulle vise seg for alle disiplene unntatt ham. Han hadde bestemt seg for at han ikke
ville tro, og i en hel uke ruget han over den triste situasjonen. Den så bare desto mørkere ut
sammenlignet med håpet og troen hos de andre disiplene.
I denne tiden uttalte han gang på gang: «Dersom jeg ikke får se naglemerket i hendene
hans og får legge fingeren i det og stikke hånden i hans side, vil jeg ikke tro.» Han ville ikke
se med de andres øyne eller ha en tro som var avhengig av deres utsagn. Han elsket sin
Herre inderlig, men han hadde latt misunnelse og vantro få makten i sinn og hjerte.
Flere av disiplene gjorde nå den velkjente salen ovenpå til sitt midlertidige hjem, og om
kvelden var alle unntatt Tomas samlet der. En kveld bestemte Tomas seg for å være sammen
med de andre. På tross av sin vantro hadde han et svakt håp om at de gode nyhetene var
sanne. Mens disiplene hadde sitt kveldsmåltid, snakket de om de bevisene Kristus hadde gitt
i profetiene. Da kom Jesus mens dørene var lukket; han stod midt iblant dem og sa: «Fred
være med dere.»
Så snudde Jesus seg mot Tomas og sa: «Kom med fingeren din, og se mine hender, og
kom med hånden, og stikk den i min side. Vær ikke vantro, men troende!» Dette viste at han
kjente til det Tomas tenkte og det han hadde sagt. Den tvilende disippelen visste at ingen av
de andre hadde sett Jesus på en uke. De kunne derfor ikke ha fortalt ham om hans vantro.
Han gjenkjente ham som stod der foran ham, som sin Herre. Noe ytterligere bevis ønsket
han ikke. Hjertet banket av glede mens han kastet seg ned for Jesus og ropte: «Min Herre og
min Gud!»
Jesus godtok hans innrømmelse, men gav ham denne milde irettesettelsen: «Fordi du har
sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser og likevel tror.» Jesus ville satt større pris på den
tro Tomas hadde, hvis han hadde vært villig til å godta det de andre disiplene hadde sagt.
Dersom verden i dag skulle gjøre det samme som Tomas, ville ingen tro til frelse. Alle som
tar imot Kristus, må gjøre det på grunn av vitnesbyrd fra andre.
Mange som gir etter for tvil, unnskylder seg med at hvis de hadde de bevisene som
Tomas hadde fra sine trosfeller, ville de tro. De tenker ikke over at de ikke bare har disse
bevisene, men langt mer. Mange som i likhet med Tomas venter på at all årsak til tvil skal
bli fjernet, vil aldri få sine ønsker oppfylt. Gradvis blir de mer og mer fastlåst i sin vantro.
De som lærer seg selv opp til å se på de mørke sidene, og som murrer og klager, vet ikke
hva de gjør. De sår tvilens frø, og de vil komme til å høste tvilens frukt. Når den tiden
kommer da tro og tillit er mest påkrevd, vil mange oppdage at de er ute av stand til å håpe
og tro.
561