Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
ende i nederlag, men med en herlig og evig seier. Jesus fortalte dem at alt måtte gjøres for å
frelse verden fra synd. Med iver og utholdenhet måtte hans etterfølgere leve som han levde,
og arbeide som han arbeidet.
Slik samtalte Kristus med disiplene og åpnet deres sinn så de kunne forstå Den Hellige
skrift. De var slitne, men det hindret ikke samtalen. Jesus uttalte ord fulle av liv og
forsikring. Men enda var øynene deres ikke åpnet. Da han fortalte dem hvordan Jerusalem
skulle bli ødelagt, så de med sorg ut over den dødsdømte byen. Men enda ante de ikke hvem
de hadde følge med. De hadde ingen anelse om at han som de samtalte om, gikk ved siden
av dem, for Kristus omtalte seg selv som om han var en annen person. De tenkte at han var
en av dem som hadde vært til stede ved den store høytiden, og som nå var på vei hjem.
Han gikk like forsiktig som de gjorde, der veien var steinet og ujevn. Av og til stanset
han sammen med dem for å ta en liten hvil. Slik fortsatte de langs den berglendte veien
mens han gikk ved siden av dem, han som snart skulle innta sin plass ved Guds høyre hånd,
og som kunne si: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord.” Mens de var underveis, gikk
solen ned, og før de nådde frem dit de skulle, hadde de som var ute på åkrene, sluttet
arbeidet for dagen. Da de to disiplene skulle til å gå inn i huset der de bodde, lot det til at
den fremmede ville gå videre. Men disiplene følte at det var noe som drog dem til ham. De
hungret etter å høre mer av det han hadde å si. «Bli hos oss!» sa de. Det lot ikke til at han
tok imot innbydelsen, men de bad ham inntrengende og sa: «Det lir mot kveld, og dagen
heller.» Kristus gav etter for deres ønske, og han gikk «med inn og ble hos dem». Hvis
disiplene ikke hadde bedt ham så inntrengende, ville de ikke ha fått vite at han var deres
oppstandne Herre.
Kristus tvinger seg aldri inn på noen. Han interesserer seg for dem som trenger ham. Med
glede vil han gå inn i det fattigste hjem og oppmuntre de mest uanselige og beskjedne. Men
hvis mennesker er for likeglade til å tenke på den himmelske gjesten eller be ham om å bli
hos dem, går han videre. Slik er det mange som lider et stort tap. De kjenner ikke Kristus
mer enn disiplene gjorde da han gikk sammen med dem på veien.
Den enkle kveldsmaten som består av brød, er snart gjort i stand. Den blir satt frem for
gjesten som har satt seg ved enden av bordet. Nå rekker han ut hendene for å velsigne
maten. Disiplene farer sammen av forbauselse. Han rekker ut hendene nøyaktig på samme
måte som deres mester pleide å gjøre. De ser nøyere etter. Og der! De kan se naglemerkene i
hendene hans! Begge utbryter samtidig: Det er Herren Jesus! Han er stått opp fra de
døde! De er i ferd med å kaste seg ned for ham og tilbe. Men han er blitt usynlig for dem.
De ser på den plassen hvor han satt, han som nylig hadde ligget i graven. Og de sier til
hverandre: «Brant ikke våre hjerter i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for
oss?»
556