Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Da sa han til dem: «Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt!
Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?» Disiplene undret seg over hvem
denne fremmede mannen var, når han på denne måten kunne trenge inn i selve sjelsdypet
hos dem og tale med slikt alvor, en slik ømhet og sympati, og var så full av håp. For første
gang siden Kristus ble forrådt, begynte de selv å håpe. Gang på gang så de ivrig på ham og
tenkte at det han sa, var akkurat slik som Kristus ville ha sagt det. De ble svært forbauset, og
hjertet begynte å banke av glad forventning.
Kristus begynte med Moses, bibelhistoriens Alfa, og utla for dem det som står om ham i
alle skriftene. Hadde han med det samme gitt seg til kjenne for dem, ville de ha vært fullt ut
tilfredsstilt, og i sin store glede ville de ikke ha følt trang til noe mer. Men det var nødvendig
for dem å forstå det vitnesbyrdet som forbildene og profetiene i Det gamle testamente
åpenbarte om ham. Det var dette deres tro måtte være grunnet på. Kristus utførte ikke noe
mirakel for å overbevise dem, men det første han gjorde, var å forklare Den Hellige skrift.
De hadde oppfattet hans død som slutten på alt håp. Nå viste han ut fra profetene at dette var
det absolutt sterkeste bevis som kunne styrke deres tro.
I den undervisning Jesus gav disse disiplene, påviste han betydningen av Det gamle
testamentes vitnesbyrd om hans misjon. Mange bekjennende kristne i vår tid forkaster Det
gamle testamente og hevder at det ikke lenger er til noen nytte. Men dette er ikke i samsvar
med det Kristus lærte. Så høyt verdsatte han det, at han en gang sa: «Hører de ikke på Moses
og profetene, så lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde.”
Det er Kristus som taler gjennom patriarker og profeter helt fra Adams dager frem til
tidens avsluttende begivenheter. Han blir like klart åpenbart i Det gamle testamente som i
Det nye. Det er lyset fra den profetiske fortid som på en vakker og tydelig måte fremstiller
Kristi liv og den undervisning vi finner i Det nye testamente. Kristi mirakler er et bevis på
hans guddom. Men man finner et sterkere bevis på at han er verdens gjenløser når man
sammenligner profetiene i Det gamle testamente med det som fortelles i Det nye.
Ved å ta utgangspunkt i profetiene gav Kristus disse disiplene en korrekt fremstilling av
hva han skulle være som menneske. Den forventning de hadde hatt om en Messias som
skulle overta sin trone og sin kongemakt i samsvar med menneskers ønsker, hadde vært
villedende. Den ville være en hindring for en riktig forståelse av at han skulle stige ned fra
den høyeste til den laveste posisjon som noen kunne ha. Han ønsket at disiplenes begreper
på alle måter skulle være rene og sanne. Det var nødvendig at de i størst mulig grad forstod
den lidelsens kalk han måtte drikke.
Han viste dem at den fryktelige kampen som de enda ikke kunne fatte, var oppfyllelsen
av den pakt som ble gjort før verdens grunnvoll var lagt. Kristus måtte dø slik som enhver
lovovertreder må dø hvis han fortsetter i synd. Alt dette måtte skje. Det skulle likevel ikke
555