Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Kapittel 83 - På veien til Emmaus
Sent om ettermiddagen på oppstandelsesdagen var to av disiplene på vei til Emmaus, en
liten landsby om lag tolv kilometer fra Jerusalem. Disse disiplene hadde ingen fremtredende
plass, men de var blant dem som trodde på Jesus. De var kommet til byen for å feire påsken,
men de var i høy grad forvirret på grunn av de begivenheter som nylig hadde funnet sted. De
hadde hørt morgenens nyheter om at Kristi legeme var blitt fjernet fra graven, og også om
kvinnene som hadde sett englene og møtt Jesus.
De to disiplene var nå på vei hjem for å grunne på dette og for å be. Sørgmodige som de
var, fortsatte de sin kveldsvandring. mens de samtalte om det som hadde hendt i forbindelse
med rettergangen og korsfestelsen. Aldri før hadde de vært så nedtrykte. Uten håp og uten
tro vandret de i skyggen av korset. De var ikke kommet langt før en fremmed mann slo
følge med dem, men de var så overveldet av tungsinn og skuffelse at de ikke la så nøye
merke til ham. De fortsatte sin samtale og gav uttrykk for sine innerste tanker. De drøftet det
som Kristus hadde fremholdt, og som de syntes å være ute av stand til å fatte.
Mens de snakket om begivenhetene som hadde funnet sted, lengtet Jesus etter å trøste
dem. Han så hvor sorgfulle de var, og forstod de motstridende og forvirrende tanker som
fikk dem til å spørre seg selv om denne mannen som fant seg i å bli så ydmyket, virkelig
kunne være Kristus? De kunne ikke holde sorgens tårer tilbake. Jesus visste at de var knyttet
til ham i kjærlighet, og han lengtet etter å tørke bort tårene deres og fylle dem med fryd og
glede. Men først måtte han lære dem noe som de aldri skulle glemme.
Han sa til dem: «Hva er det dere går og snakker så ivrig om?» De stanset og så bedrøvet
opp. Den ene, som hette Kleopas, svarte: «Du må være den eneste tilreisende i Jerusalem
som ikke vet hva som er hendt der i disse dager.» De fortalte ham om sin skuffelse i
forbindelse med Mesteren som «var en profet, mektig i ord og gjerning for Gud og hele
folket. Men våre overprester og rådsherrer utleverte ham og fikk ham dømt til døden og
korsfestet ham». Med hjerter som var såre av skuffelse, og med skjelvende lepper føyde de
til: «Og vi som hadde håpet at det var han som skulle utfri Israel! Men nå har det allerede
gått tre dager siden dette hendte.»
Det var merkelig at de ikke husket det Jesus hadde sagt, og var klar over at han hadde
forutsagt de begivenhetene som hadde funnet sted. De innså ikke at den siste delen av det
han hadde forutsagt, ville bli oppfylt like sikkert som den første delen, og at han skulle stå
opp igjen den tredje dagen. Det var dette de skulle ha husket. Prestene og rådsherrene
glemte det ikke. Neste dag, dagen etter helgaften, gikk overprestene og fariseerne sammen
til Pilatus og sa: «Herre, vi er kommet til å tenke på hva denne bedrageren sa da han ennå
levde: Etter tre dager skal jeg oppstå.” Men de hadde glemt dette.
554